Bokhyllelesing: Euripides

Bildekilde: Bokklubben

Til andre runde av Bokhyllelesing 2015, da temaet var å lese et skuespill fra antikken, valgte jeg meg det sagnomsuste dramaet Medeia, her ført i pennen av den mesterlige Euripides/Evripides (om lag 480 f.v.t.-406 f.v.t.). Euripides er den yngste av Athens tre store tragedieforfattere (de to andre er Aiskhylos og Sofokles), og er dikteren som debuterer allerede i år 455 før vår tid og som vinner hele fem olympiske seire i diktekunst. Grekerne kjente til over nitti dramatiske arbeider fra mesterens hånd, der han vrir og vender på historie, myter, samfunnsspørsmål og kjærlighet, men dessverre er kun atten bevart for ettertida. Medeia (431 f.v.t.) er et av de mest kjente, og som myte kan vi følge den i alle fall så langt tilbake som 700 år før vår tidsregning begynner.

Jeg visste en god del om stykket forut for lesinga, ikke minst på grunn av det fine forordet til Jan Kjærstad (f. 1953) som er å finne i Verdensbibliotekets forseggjorte utgave av tragedien. Kjærstad diskuterer Medeia som person for å se om han kan komme noe nærmere å forstå hennes handlinger. Det er også en utrolig viktig kontekst å ha med seg for leseren, slik at ikke avstanden mellom da og nå blir fryktelig stor, og slik at en som "moderne leser" ikke blindes så av handlingene at en ikke ser poenget med dem. Og hvem er så Medeia? For ettertida vil hun alltid bli stående som det grusomme eksempelet på kvinna som dreper sine egne barn for å hevne seg på sin mann. I brutalitet er hun kun forbigått av Procne, som tar med seg barneliket inn på kjøkkenet, kokkelerer litt og serverer til mannen Tereus (ei anna gresk myte), og den mer hjemlige Gudrun Gjukesdotter fra Eddadiktene og Soga om volsungane, som gjør noe av det samme. Alle tre er fascinerende kvinneskikkelser som er overraskende komplekse, i alle fall hvis en makter å se bak handlingene.

Når vi kommer inn i stykket til Euripides, er Medeia blitt forlatt av ektemannen Jason. Her er det viktig med kunnskaper om deres felles mytehistorie - hun har hjulpet han, ofra seg for han og til og med drept sin egen halvbror for hans skyld - blindet av Eros, som de sier. De har gifta seg og fått to barn, guttene Mermeros og Pheres, men fordi de turer fram hvor enn de kommer og er ansvarlige for problemer og drap (særlig gjelder dette Medeia, som har mange evner - hennes bestefar er tross alt Helios, solguden, faren er kong Aietes og trollkvinna Kirke er tanta hennes), må de dra fra sted til sted. Når de så kommer til Korint, inntreffer det skjebnesvangre: Jason forlater Medeia til fordel kong Kreons datter Glauke. Dette fjerner Eros' pil, og Medeia ser den grimme sannheten i øya. Jason er svært kjip, og hun sjøl er ei bedratt hustru, en paria i fremmed land, ei kvinne uten verdi, krenka og brukt og attpåtil forvist av kong Kreon på grunn av sitt rykte, sin giftige tunge og onde tanker. Hun er på et absolutt nullpunkt og har ingenting å tape. Og stykket handler om den hevnen Medeia klekker ut og gjennomfører.

En kan gjerne spørre seg om hvorfor Medeia dreper sine egne barn. Er det ikke andre måter å krenke Jason på? Hun kunne nøyd seg med å klaske slapt til han, slik vi blir fortalt er rett oppførsel av filmene, skrevet stygt om han på ei leirtavle og håpa på stor spredning, eller hun kunne fornedra han offentlig på utspekulert vis. Men for Medeia er ikke dette nok, ikke varig nok. Hun gifta seg tross alt nedover. Hans svik er evig, hennes hevn må være likeså. Bare når han er like naken, aleine og desperat som henne, vil han kanskje kunne forstå hennes smerte. Dessuten er barna et reelt problem: om hun ikke dreper dem sjøl, vil de være en trussel for de framtidige barna til Jason og Glauke, som mulige tronpretendenter. Medeia synes det er bedre om hun, som har satt dem til livet med fødselssmerter, også skal ta dem ut av livet. Stolthet i et nøtteskall? 

Jeg skal ikke fortelle hva som skjer videre eller skildre hvordan det utspiller seg, annet enn å framheve et snedig grep fra Euripides' side: All brutaliteten foregår faktisk ikke på scenen, men av. Vi får ikke se noe som helst, vi får det bare gjenfortalt, ergo lager vi bilder i hodet (noe som kanskje av og til er verre enn realiteten). Og det er naturligvis fordi stykket ikke er fokusert rundt disse groteske handlingene, men Medeias indre. Det er tankene og sjelelivet hennes som Euripides forsøker å belyse fra ulike vinkler. Hun skal drepe, har kvaler, hun vil, hun vil ikke, hun må, hun angrer, hun bestemmer seg, hun trekker seg, hun prøver desperat å finne en annen utvei, men klarer ikke. Det er et grusomt dilemma, et umulig dilemma. Samtidig er det å gjøre Jason barnløs den verste krenkelsen Medeia kan komme på - og den mest varige. Å ta fra noen ens barn, er å ta fra en glede, kjærlighet og stolthet, i tillegg til framtidig forsørging og sikker alderdom. Men det er nettopp glede, kjærlighet og stolthet Medeia ønsker å frarøve Jason. Det er det han har tatt fra henne.

Medeia sjøl er seg meget bevisst hva som er rett og galt, men i stykket er det Koret som har rolla med å kontrastere, diskutere, be for at Medeia tar inn på en annen vei og så videre. På sett og vis oppfører Koret seg som Medeias samvittighet - eller en ytterliggjøring av hennes indre - slik at tilskuere og lesere får ta del i hva som virkelig foregår i tankene hennes. Det er et godt kompositorisk grep, særlig i et tett stykke som dette, der det ellers fort kunne blitt endimensjonalt, med de andre rollene som bare fordømmer Medeia. Og er det noe en slik tung tematikk trenger, så er det flerdimensjonalitet, forklaringer, sammenhenger, kontekst. Jeg forsøker ikke å si at bare en legitimerer barnedrap godt nok, så er det greit, men hvis en framstiller en slik situasjon riktig, ser vi hvordan det går fra å være et vilt innfall til å bli en godt rasjonalisert handling. Det er en uhyre spennende psykologisk prosess å følge med på - uavhengig om konklusjonen er rett eller gal moralsk sett.

Det er lett å se på Medeia og andre slike brutale saga- eller mytemennesker som paddeflate karakterer uten dybde. De er liksom bare sinte og hevngjerrige, og er uten andre følelser eller funksjoner, stivna i sitt raseri. Ved første øyekast er det som om personene bare er til for å vekke vår gru. Euripides' tragedie viser at dette ikke er tilfelle med Medeia i det hele tatt. Han skildrer henne helt fordomsfritt, som ei kvinne full av nyanser, fanga i sin egen historie, i sitt eget nett, i en avslutning hun aldri forespeila seg. Skuffelsen er enorm og knapt til å bære. Naturligvis kan en lese inn mye, men i ei oppsetning kommer det veldig an på hvordan hun blir spilt og om skuespilleren makter å gi henne tilstrekkelig dybde. Medeia er nemlig ei sterk, stolt kvinne av gudeætt. Hun har mange evner og er viden kjent for sin klokskap. Og dette er det verste hun noensinne gjør.

Medeia veit at hun ikke kan rømme fra skyldfølelse, savn, svik, anger eller desperasjon. Og hun kan ikke rømme fra handlingene sine heller, i alle fall ikke på samme måte som hun kan glemme bitre ord, skarpe skrik og sinte tårer. Men gjennom å rasjonalisere handlingene, gjøre dem logiske, kan hun leve med dem. Sjøl om det er et æreløst og ensomt liv, sjøl om hun er forlatt og forhatt, så kan hun i det minste fortsette å leve, overbevist om at hun valgte rett: hun fikk hevna seg, og hun kvitta seg med Jason, en gang for alle. Alle forbindelser er brutt. Kanskje hun kan klare å stable seg på beina etter hvert. Men, kan en si, er det ikke slik alle som gjør noe galt, tenker? Her i Norge hadde vi jo en grusom dag tilbake i juli 2011 - uten sammenligning forøvrig - der logikken og retorikken til den bakstreverske kronidioten av en tempelridder kan minne litt om dette. Derfor er det viktig at tilskueren eller leseren makter å gjennomskue det som det sløret det er og ser bak, til den rå tomheten. 

Tematikken er tung, i visse stadier av livet kanskje svært tung -  når en har sine egne små blir dette rett og slett ubegripelig. Men det er ikke tungt framstilt i det hele tatt, sjøl om setningene kan kjennes oppstylta slik de er satt opp. For meg funka det bedre å lese det som monolog eller dialog, som uttalte replikker i en samtale (med andre eller seg sjøl), og ikke ta hensyn til verseføtter, rytme eller linjedeling. Da kom jeg mye nærmere det virkelige innholdet i tragedien. Likevel tok det tid å lese, for det er et svært kompakt stoff med mye historie, mange assosiasjoner og mye intertekstualitet. Og det må jo understrekes at det slettes ikke er lystig, sjøl om Euripides er en sjelden kompositorisk begavelse. Tragedien er rett og slett fullendt. Her er den dessuten flott oversatt av Egil Kraggerud (f. 1939), som også byr på et fantastisk noteapparat og et fyldig etterord. 

Men er Medeia ei myte eller en virkelig historie? De lærde strides. Jeg tror at dette like gjerne kan ha et virkelig utgangspunkt som så mye annet - Morrison brukte ei virkelig historie som forelegg da hun skreiv om Sethe, og vi kjenner alle til de fæle historiene fra verdenskrigene. Det er ei rå gjennomføringskraft som hentes fram, en iskald avgjørelse kombinert med glovarme følelser. På ett eller annet nivå veit vi at det er mulig, mennesket er i stand til så forferdelig mye, men vi vil ikke, kan ikke egentlig forstå. Men har det noe å si, om dette er virkelig eller ei? Nei. For det enorme mytekorpuset om Medeia og Jason, hele deres historie, alle variasjonene og framstillinga Euripides gir, taler fortsatt rett til oss og lærer oss om menneskene, psyken og livet.

Vinterlesing, del II

Lite visste jeg at det skulle være plussgrader og solskinn i januar, for da hadde jeg kanskje ikke satt opp så mange titler på leselista for januar seint i desember, da det faktisk var noen dager med mellom ti og femten minusgrader og som alle vintervante nordmenn, trodde jeg det kom til å holde seg. Den gang ei, mildværet er tilbake og vi kan være ute omtrent hele tida uten å kjenne at det er vinter. Mesteparten av snøen er til og med borte, og noen litt ivrige fugler kvitrer lurt inni hekken til naboen. Og med det går lystlesinga rett åt skogen - for hvem kan være inne i slikt vær? Men leselister er og blir leselister. I alle fall om en også legger til ambisjoner og et par tvangsmessige lesetanker. Så her kommer ei oversikt over hvordan det gikk med den siste lesemåneden i 2014, og hva som er planlagt for den første måneden i 2015.

Ragnhild Jølsen

...skal leses i vinter, og sånn er det med den saken. Om ikke før, så skal hun i alle fall til pers i tredje runde av bokhyllelesinga, som går av stabelen i slutten av mars og begynnelsen av april. Men fordi hun er en smule omfattende, må jeg nok belage meg på å begynne lesinga allerede i starten av februar. Hvis det er mulig, da. Les mer om bokhyllelesinga her.

Sturlason & Henriksen

Jeg kommer fortsatt til å holde på med disse to ei stund, muligens til uti mai en gang, da masteroppgava etter planen skal være levert og vel så det. Etter det blir det bare for kosens skyld, men kjenner jeg meg sjøl rett, havner bøkene i hylla så fort oppgava er ferdig. Da trenger jeg ei pause fra all middelalderlitteratur. Inntil videre er det bare å holde ut, og kose seg!

Siri Hustvedt

Min første Hustvedtbok blir faktisk lest akkurat nå, sammen med Silje. Jeg håper å komme i mål med lesinga i løpet av noen dager, slik at jeg kan skrive et innlegg nå i helga, men det er mulig det blir noen små forsinkelser på grunn av studiene. Uansett dukker nok forfatteren og boka Når du ser meg opp her på bloggen i løpet av nærmeste framtid, og jeg kommer til å innkassere mitt første lesekryss for 2015.

Cora Sandel

Siste bok i trilogien om Alberte blei lest i romjula sammen med Birthe. Det var vemodig å avslutte bokserien, men samtidig litt styrkende. For uansett hvor mye som gikk Alberte i mot i løpet av de tre bindene, så fant hun løsninger. Sterk og tøff dame! Trilogien består av Alberte og Jakob, Alberte og friheten og Bare Alberte. Anbefales til alle. Lesekryss!

Salman Rushdie

Denne karen utgikk så totalt i desember, uten at jeg har det minste dårlig samvittighet for det. Jula har vært fylt med sjukdom og arbeid, og da må en lese det en har lyst til når en først har tid og mulighet, synes jeg. Alberte trakk det lengste strået, mens Midnattsbarn blei satt tilbake i hylla i påvente av bedre tider.

Toni Morrison

Men denne dama fikk jeg endelig lest, mange år etter at jeg gikk til anskaffelse av boka. 1001-bok var det også, så det blei dobbelt lesekryss på meg for den prisvinnende romanen Elskede. Sjøl om leseropplevelsen var sterk, vil jeg nok ikke lese mer av Morrison med det første. Den afroamerikanske historia er kanskje litt langt unna meg, som er veldig forankra i en nordisk (og eventuelt norrøn) virkelighet.

Knut Hamsun

Månedens mest langdryge bok var Mysterier av Knut Hamsun, som blei lest i forbindelse med siste runde i Bjørgs leseutfordring for 2014. Det varte og det rakk før jeg kom i mål med romanen, som er på like over tre hundre sider og sånn sett burde være overkommelig. Men etter å ha grubla lenge, har jeg nå kommet fram til at det kanskje var grunnholdninga og grunnstemninga i boka som gjorde at det hele virka så fremmed. Likevel var det et solid og godt portrett av en ung mann. Og lesekryss blei det.

Henrik Ibsen

Ved forrige oppsummering hadde jeg bare hørt Radioteatrets versjon av, men ikke skrevet om Hærmennene på Helgeland, et stykke som passer meg helt ypperlig med tanke på tematikken i masteroppgava (men som naturligvis ikke kan brukes som kilde). Nå som det igjen er tid for studiestart, og jeg atter må ta noen tog- eller bilturer på mer jevnlig basis, forventer jeg at Ibsen blir hørt rett som det er. For eksempel har jeg Catilina på lur.

Biografi

Det blei ingen biografi om verken Ibsen eller Undset i desember. Til det hadde jeg alt for lite tid. Jeg satser på at neste runde i biografilesesirkelen til Ingalill gir bedre uttelling, for i februar skal det nemlig leses om herrer med bart. Og hvem hadde vel ikke det, før i tida?

Per Olov Enquist

Enquist og hans roman Magnetisørens femte vinter blei også forbigått i måneden som gikk, og skyves derfor videre inn i januar. Planen er å skvisje den inn mot midten av måneden. Om det blir noe av, er en annen sak... 

Amalie Skram

Amalie Skrams lille roman Julehelg, som jeg hadde så lyst til å lese før jul, har jeg nå enkelt og greit utsatt til neste jul. Sånn blir det når en har litt lite tid og litt mange gjøremål. 

Jane Austen

Månedens 1001-bok hos Line er Overtalelse av Jane Austen. Men den har jeg lest to ganger allerede, så jeg bytter den ut med den uleste Emma av samme forfatter og håper jeg klarer å komme igjennom den nesten seks hundre sider lange, lille boka innimellom alt annet. Forøvrig er det en del av 1001-bøkene på årets liste som jeg allerede har lest, og jeg kommer derfor til å bytte ut titler etter hva ulesthyllene mine tilbyr, slik som i denne runden.

Chrétien de Troyes

Første runde av Bokhyllelesinga for 2015 åpner på førstkommende mandag, og da skal jeg lese Erec og Enide, ei bok som er nesten helt grønn på omslaget, som kriteriene sier. Hva skal du lese?

Og er det tid til mer, noe jeg tviler på at det er, så frister bokhyllene med både Carl Frode Tiller og Aina Basso, Doris Lessing og Rudyard Kipling. Velging og vraking, altså. Men først: Arbeid. God januarlesing, alle sammen!

Elskede

Bildekilde: Bokklubben

Noen bøker er vanskelige, for å ikke si nesten umulige, å skrive om. Det er det naturligvis ulike årsaker til. En særskilt type tematikk, for eksempel, kan være utfordrende å ta inn over seg for enkelte. Og hvis leseren ikke tolker bærende metaforer rett (eller ikke i det hele tatt), kan lesinga bli ganske annerledes enn andres. Hvis underteksten er litt for dulgt, slik at en ikke helt får tak i hva teksten egentlig dreier seg om, kan en oppleve boka som teit eller kjedelig. Og så videre. Men den boka jeg tenker på nå, romanen Elskede (1987, på norsk i 1988) av Toni Morrison (f. 1931), er vanskelig å skrive om fordi jeg hadde konkrete forventninger til boka og fikk noe ganske annet.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese ei bok av amerikanske Toni Morrison (født Chloe Ardelia Wofford). Ikke bare fordi hun er en av tretten kvinnelige nobelprisvinnere i litteratur som både bør, skal og må leses i løpet av livet, men også fordi jeg har hørt så mye spennende om bøkene hennes. At de er annerledes, intense, sterke. At hun skriver både fra et kvinnelig og et svart perspektiv. At hun ikke er redd for å skildre det som er brutalt og vondt. Akkurat det siste har gjort at jeg har kvia meg litt. Særlig da jeg fikk vite hva som var hovedhandlinga i Elskede. Som småbarnsmor er det enkelte ting som rett og slett er utenkelige...

Men nå skal jeg ikke gjøre som alle andre og avsløre hva denne hovedhandlinga er. For det var nettopp det som var mest irriterende ved forordet til Karin Sveen (f. 1948), som står i Bokklubbens utgivelse. Ikke bare gjorde hun rede for nesten hele handlinga i første del av romanen, men hun avslørte seinere poenger også. Men det visste jo ikke jeg da jeg leste. Da trodde jeg at denne informasjonen kanskje lå forut for fortellingas univers, eller tilhørte en bakenforliggende kontekst jeg som leser burde kjenne til. Resultatet av det, var at det tok meg ganske lang tid å lese første del av boka. For når Sveen hadde avslørt hovedlinjene og de avgjørende vendingene, var det ikke så mye spenning igjen til meg. Skildringene var flotte og fulle av sansninger, språket solid og godt, og fortellinga var fascinerende, men likevel. Sveens forord burde helt klart vært et etterord.

Det er den svarte kvinna Sethe som er fortellingas omdreiingspunkt. Langt på vei er det hun som er hovedpersonen, sjøl om Morrison, som i denne romanen skriver både i tredjeperson og førsteperson, også sanser gjennom mange andre i det som av og til er et interessant flettverk av stemmer og historier. For eksempel er den fremmede jenta som dukker opp svært viktig, og mye dreier seg om hvordan andre ser henne. Men det er først og fremst Sethes bakgrunn som avsløres og gjennomgås, det er hennes valg som får konsekvenser, hennes liv som skildres, det er hun som må gjenoppleve, lide, begrunne, forsvare - gang på gang på gang. Til hun er utmatta, fysisk og psykisk, til hun ikke lenger orker mer.

Men når vi møter Sethe, tidligere i kronologien, har hun stengt av den tidligere delen av seg sjøl. Hun vil ikke, kan ikke, orker ikke huske. Hun er fri nå, og bor i Ohio, har en fin jobb som kokke på et vertshus og bor i et toetasjes hus med stor tomt og utsikt mot skog og elv. Det er etter den amerikanske borgerkrigen, og når vi kommer inn i handlinga, er det etter mine begreper litt innpå 1870-tallet. Livet på plantasjen, slavelivet, er langt unna, men kommer tilbake i plutselige og tidvis voldsomme glimt, for eksempel gjennom farger, lyder, ord, bevegelser eller tilfeldige assosiasjoner. Men stort sett har Sethe fortida under kontroll. Resten av livet også, det liker i alle fall hun å tro. Hvis en ser bort ifra knirking i trappa, flytting av gjenstander og nærværet av et rødt lys og en hvit kjole.

Sethes datter Denver er blitt voksen, men bor fortsatt hjemme. Hun forlater knapt huset, og har lite å ta seg til. Sønnene hennes har rømt for lenge sia. De var bare 13 år da, hun husker knapt hvordan de så ut. Halle, ektemannen hennes, kom aldri fram. Eller kanskje han aldri dro? Og svigermora Baby Suggs, hellig, er død. Tilbake sitter derfor Sethe og Denver, to ensomme kvinner i samme hus, som egentlig ikke ser eller hører hverandre, og som er redde for hverandre, men på ulikt vis. De er totalt avsondra fra nabolaget, menigheten og det svarte miljøet i byen, og det har de vært sia Baby Suggs døde. Begge er utsulta på fysisk og psykisk kontakt og andre mennesker. Kanskje det er derfor alt endrer seg den dagen da Paul D plutselig sitter på trappa.

Og så kommer hun også. Den unge kvinna i den svarte kjolen, med sko som knapt er brukt. Hun som bare vil drikke vann, flere kopper, og ikke sier noe, før hun blir lagt på ei seng og ligger der, halvveis bevisst, i feberrus, i flere dager. Denver tar vare på henne, for første gang har hun noe å beskytte som ikke er henne sjøl. Når kvinna kvikner til, blir hun og Denver svært gode venner. Så gode at Sethe har vanskelig for å få den fremmede ut av huset. Etter hvert vinner kvinna Sethe over også, og hun behandler dem begge som døtrene sine. Kun Paul D står igjen som skeptisk. Hva veit vi egentlig om henne, spør han. Hvor kommer hun fra, hva vil hun? Og skal hun ikke et sted?

Kampen som kommer, som må komme, mellom Paul D og den ukjente kvinna, er på mange måter en kamp mellom Sethes fortid og framtid, mellom den kvinna hun var og den hun er blitt. Her har Morrison valgt å la kampen utspille seg gjennom konkrete eksempler og som fysiske manifestasjoner, kanskje fordi en indre framstilling av disse kreftene og hvordan de trekker og drar innad i Sethe ville blitt for vanskelig å skildre teknisk sett. I alle fall med en tredjepersonsvinkling. Uansett årsak fungerer resultatet godt, som leser kan en heller ikke la være å lure på hvem denne kvinna er, hva som er intensjonene hennes og hvorfor hun er kommet. Men de samme spørsmåla kan egentlig stilles til Paul D. Hvem er det som trenger seg på, og er det noen av dem som egentlig har rett til det?

Denne kampen er Sethe bare delvis bevisst. Kanskje hun ikke vil vite eller forstå? Hun aksepterer i alle fall Paul Ds gradvise ferd gjennom huset og ut i kjølerommet, før han brått kommer tilbake igjen. Kanskje er hun vant til at de er sånn, slavemenn og slavekvinner, etter flere år med hardt arbeid, fysisk og psykisk mishandling, sult, tørste og nød. Tross alt ser hun mye av seg sjøl i han og i hans historier. Det han forteller vekker minner som er enda verre, gjenoppliver det hun har gjort alt for å glemme. Og det er ikke egentlig den harde fødselen der fattigjenta Amy hjelper til, ferden over elva eller Ella, som må skjære opp herreskoene for at føttene hennes skal få plass, som er ille. Det er hva, eller hvem, hun rømte fra. Og hva som skjer når de innhenter henne.

Det er Denver som først pusler alt sammen, og som kommer fram til hvordan det må henge i hop. Kanskje fordi hun vil tro, har et behov for å tro. Eller fordi det er rett. Det er moras løse historier, spørsmålet til gutten fra lesetimene, ting hun husker fra hun var lita, orda til Baby Suggs og ikke minst fortellingene til den ukjente kvinna. Det er hele hennes verden, som har vært delt opp i total stillhet og et vell av lyder, en sjølvalgt, øredøvende stillhet og de brå, påtrengende lydene, ord hun ikke vil høre, lyder hun ikke vil huske. Alt det som nesten ikke kan skildres, men som Toni Morrison skildrer likevel.

De av dere som kjenner til boka, veit hvor intens den kan være. Etterhvert er det vanskelig å ta lesepauser fordi alt glir i ett, fortellingene veves inn i hverandre, det er linjer fra fortida som det er umulig å ikke følge opp. En aner det verste, men kan ikke la være å lese videre likevel. Vi får alt servert i bruddstykker og med en heller tilfeldig kronologi, og en del av leserjobben er derfor å legge bruddstykkene i riktig rekkefølge, slik at vi kan følge Sethes liv, valgene hennes og de fatale konsekvensene. Vi ser det hele gjennom Sethe, gjennom barna hennes, Halle, Baby Suggs, Stamp Paid, slavene på plantasjen, Ella, Amy og alle andre som trekkes med. Enkelte scener fortelles flere ganger, med nye sansninger og nye detaljer fra gang til gang. Morrison forskyver stadig, trekker fra, legger til, slik at vi stadig ser mer av bildet. Et bilde vi ikke vil se, men må se. Fordi det var sånn det var, fordi det er sant, fordi det er Sethes liv.

Og det var ikke ei slik fortelling jeg forventa, noe som var utfordrende i første del av boka. Likevel aksepterer jeg den nesten fullt ut, og synes Morrison har lykkes svært godt med det som må ha vært et underliggende prosjekt: Bak Sethes liv og hennes unike handlinger, som er et skrekkeksempel, ligger den triste, tragiske og forferdelige beretninga om de svarte slavenes kummerlige vilkår i 1700- og 1800-tallets USA. Her kunne forfatteren skamløst velta seg i grusomme detaljer om mishandling, voldtekt, smerter, nedrige hendelser og drap, men hun gjør det ikke. Hun forholder seg hele tida til hva det er hun forteller, og hun er forholdsvis stram i formen, sjøl om hun benytter repetisjoner som et bevisst virkemiddel. I stedet for å ramse opp alt en slave måtte igjennom, bruker hun noen få, skrekkinngytende eksempler. Som munnbittet. Burene de måtte bo i. Bruken av tvangsmessig avl for å øke godseierens inntekter. Den rådende ideologien med måling av hodeskaller og et syn på svarte som annenrangs mennesker, nei, mer dyr enn mennesker. Som de hvites personlige og private eiendom.

Og ei slik historie blir sterkere og får mer troverdighet fordi den fortelles av en svart, ei svart kvinne. De svarte kvinnene er dobbelt undertrykt, sies det, først på grunn av hudfarge og så på grunn av kjønn, undertrykt av de hvite og sine egne menn. Men det er ingenting ved denne boka som gir meg tanker om at Morrison er ei slik kvinne. Til det er historia alt for sterk og alt for solid skrevet. Og den som skriver slikt, som skriver om Sethe, om disse disharmoniske mor-datter-forholdene, om slavelivet og som tør å trekke inn Elskede på den måten, som forteller om det verste, helt usentimentalt, uten å kues, uten å unnskylde, hun er modig. Hun er kanskje enda modigere enn Sethe, som i sitt ordløse kaos gjør det verste, gjør det umulige, utenkelige. På instinkt, kanskje. Av kjærlighet, sier hun. Av frykt, tenker jeg. Som en panisk, siste handling før verden likevel går under.

Men sjøl om det er veldig mye bra ved denne romanen, kan jeg ikke unngå å legge merke til avstanden. Jeg veit ikke hva den skyldes, om det er teksten i seg sjøl, formen, synsvinkelen eller tematikken - i alle tilfelle er jeg alltid langt unna Sethe og problemene hennes, jeg er aldri med, aldri inkludert. Det blir aldri truende, spennende, skummelt eller rørende for meg som leser. Jeg er heller aldri virkelig nysgjerrig, for alt kommer jo, alt blir fortalt. Riktignok hulter til bulter, men jeg slipper å være på leit i underteksten, for den er nærmest ikke-eksisterende. Likevel er det gode partier som er lada med noe, har et driv. Og det er bra. Men når Morrison skriver om følelser, som aggresjon eller redsel, kjenner ikke jeg det i det hele tatt. Kanskje er det Sethes egen avstand til eget liv jeg kjenner på? I så fall er det fint gjennomført, men det virker nok mot sin hensikt. En slik roman burde kreve innlevelse. 

Jeg hadde også litt problemer med å akseptere historia til den fremmede kvinna, men fordi det er et så bærende element og både fungerer symbolsk og som en manifestasjon i tillegg til å være et eksperiment og et motiv, var det vanskelig å ignorere det. Dessuten kan det være flere plausible forklaringer her, ikke bare den som holdes fram som sannhet i boka. Og fordi romanen er så solid gjennomført, måtte jeg bare lese videre uansett. Mange av avsnitta til Morrison er visuelle og sanselige, hun skildrer en bevisst nærhet til det konkrete landskapet rundt oss som er inspirerende og frigjørende. Så får det bare være at menneskene mangler denne bevisstheten til landskapet inni seg. Men hva kan en egentlig forvente av tidligere slaver? At de ikke skal være merka i det hele tatt? Er det noe Morrison viser fram, så er det nettopp alle de ulike følgene av et brutalt slaveliv, fysisk, psykisk og emosjonelt. Når en blir behandla som et umenneske, hvordan kan en da bli et menneske?

Elskede er en kompromissløs tekst - forfatteren kommer ikke leseren i møte på noe punkt. Leseren må hele tida jobbe for å sortere puslespillbrikkene og legge dem på rett sted, for Morrison forteller slik hun sjøl vil. Her gis ingen forklaringer, retninger eller beklagelser. Tematikken er vond, men framstillinga er god og i noen partier drivende, både i replikker og sansninger. Det er mange elegante vendinger, mange interessante elementer og mye lun kjærlighet, noe som gjør lesinga mer sår enn ekkel, mer trist enn brutal. Og ikke minst - Sethes handlinger vekker noe i en, både en angst og en uunngåelig refleksjon over ens egen situasjon og om hva mennesket er i stand til. Det er et fascinerende tankeeksperiment som her får en noe uventa litterær form, og enda mer overraskende er det kanskje at en sitter igjen med et ønske om å lese mer, sjøl om dette er langt fra meg og min virkelighet.

Min versjon av Elskede var fint og stemningsfullt, om enn noe slurvete oversatt av Mona Lange (f. 1946). Men dette slurvet kan like gjerne skyldes manglende oppmerksomhet fra redaksjonen i Bokklubbens Verdensbibliotek som tabber hos oversetteren sjøl. I alle tilfelle anbefaler jeg ei ekstra runde i manusvasken neste gang.

Vinterlesing

Og plutselig var det blitt første søndag i advent, og like etter gikk det nesten umerkelig fra november til desember, fra ordinær mørketid til trivelig ventetid. Helga har blitt delt ganske jevnt mellom obligatorisk hus- og studiearbeid og frivillig kos. Vi har begynt på julevasken av huset, og tok kjøkkenet på lørdag og vinduene i går. Så var det å hente ned tre digre pappesker fra loftet, fulle av dekorasjoner, pynt, adventsstake, lilla lys, julestjerner, pepperkakeformer, kakebokser, nisseluer, forklær, servietter, kjevler, syngende elger og mye mer. Dessuten har vi klipt og limt kort og pakkelapper, laga dorullnisser med filtdrakt, krepplue, pappbein og bomullsskjegg, piperensernisser, snøkrystaller til vinduene og mer til. To brett med pepperkaker inn i ovnen like før middag var også en suksess, og hvem liker vel ikke lukta av nyskrelt mandarin og vedfyring på stua?  

Også var det denne lesinga da. I november gikk litt langsomt med skjønnlitteraturen, og for desember planlegger jeg følgende:

Ragnhild Jølsen

Det er vel ikke en overraskelse at jeg fortsatt ikke er i gang med Jølsen. De som følger med her, eller har en mastergrad sjøl, veit hvor intenst slikt arbeid kan bli og hvor lite annet det i perioder er tid til. Det som er bra, er at jeg fortsatt vil lese Jølsen! Men nå ser jeg for meg at det blir i romjula, eller når vi har nådd et snødekt, iskaldt januar.

Sturlason & Henriksen

Disse to arbeider jeg fortsatt med, og koser meg med det. Jeg kommer nok ikke i mål med Snorre med det første, så etter at jeg er ferdig med oppgava, havner han nok i hylla ei stund. Henriksen, derimot, tenker jeg å lese ferdig i løpet av vinteren.

Siri Hustvedt

Jeg har fortsatt en plan om å lese romanen Når du ser meg sammen med Silje. Med mindre jeg plutselig ikke kan vente lenger, og kaster meg over boka. Den venter veldig, der den står i hylla, og er samtidig en av de eldste, uleste bøkene jeg har. Den ligger med andre ord tynt an i lesesirkler framover.

Cora Sandel

Å, disse nydelige bøkene om Alberte! Hvorfor leser ikke alle dem, minst en gang i tiåret? Hvorfor er de ikke pensumtekster? Hvorfor holdes de ikke fram som noe av det beste norsk litteratur har å by på? Cora Sandel er mesterlig, og jeg har ledd, grått, vært fortvila, kald, sjuk, fattig og trist, og strevd noe voldsomt sammen med Alberte i bok to i trilogien, Alberte og friheten. Jeg leser bøkene sammen med Birthe, og mot midten av desember er det klart for bok nummer tre. To av tre lesekryss der, altså (omtale av Alberte og Jakob finner du her).

Merethe Lindstrøm

Å lese ei bok fra 2000-tallet i sjuende runde av Bjørgs bokhylleutfordring blei plutselig til Merethe Lindstrøms Barnejegeren fra 2005 (runden var i oktober, jeg fikk ikke lest før i november). Romanen var et overraskende fint valg på kalde novemberdager, for den korte boka er full av stemninger og kulde, på flere nivåer. Lindstrøm er en sterk stilist, har et kontrollert språk og et bevisst forhold til komposisjon. Anbefales.

Salman Rushdie

Godeste Salman Rushdie var månedens 1001-bokforfatter hos Line forrige måned. Men fordi boka hans er så omfattende - godt over fem hundre sider i min versjon - har jeg her tatt en spansk en: Jeg bytter novemberboka med desemberboka. Det er vel lov?

Toni Morrison

...ja, bortsett fra at jeg allerede har lest Margaret Atwoods Alias Grace, da, som skal leses nå i desember i nevnte lesesirkel. Men akkurat nå passer det ikke å lese den på nytt, sjøl om jeg gjerne vil det ved en annen anledning. Atwood er derfor bytta ut med amerikanske Toni Morrison og hennes prisvinnende roman Elskede, som jeg lenge har lovt å lese (og som også er ei 1001-bok). Og Morrison og Rushdie har altså bytta plass, for å få den korteste boka først og den lengste etterpå (som om det egentlig har noe å si...). Derfor: Elskede på meg i dette månedsskiftet (snart i mål), og Midnattsbarn inn mot 2015. Tror jeg. Jeg kvier meg for å gå i gang med lange bøker nå!

Knut Hamsun

Bjørgs siste leseutfordring i leseåret 2014 er å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Mange godbiter å velge i, med andre ord. Jeg falt til slutt ned på Knut Hamsun og romanen Mysterier. Jeg gleder meg til å lese boka, sjøl om jeg har et ambivalent forhold til forfatteren. Jeg opplevde Sult som veldig fæl da jeg leste den, men i følge baksideteksten er dette noe helt anna. Jeg skal prøve å lese og skrive om boka i løpet av uka.

Henrik Ibsen
Denne karen har sniki seg med to ganger i høst, riktignok i lydbokversjon, men lell. Jeg koser meg veldig med Ibsen, uansett format, og synes han er en fantastisk dramatiker. I høst har jeg hørt Kongsemnene og Hærmennene på Helgeland, og gleder meg til å lytte meg videre gjennom produksjonen hans. To kryss!

Biografi

Hos Ingalill skal det i desember leses forfatterbiografier. Det som er så moro! Men jeg er usikker på om jeg rekker å delta denne gangen, eller om masterarbeidet kommer til å ta for stor plass. Jeg er også usikker på hvilken storhet jeg skal lese om, Undset eller Ibsen. Potet, pottit?

Per Olov Enquist

Nå er det så lenge sia jeg har lest noe av mestersvensken at jeg rett og slett bare må. Det er også noe jeg har veldig lyst til, nå som det nærmer seg jul og jeg forhåpentligvis kan ta noen rolige kosetimer innimellom (men jeg frykter det blir mye arbeid). Romanen det gjelder, er Magnetisørens femte vinter. Jeg gleder meg!

Amalie Skram

Hvert år prøver jeg å lese noen julebøker, og sjøl om Amalie Skram da kanskje ikke er den første en forbinder med lys og varme (hvem kan vel glemme novella "Karens jul"?), har hun faktisk skrevet en roman som heter Julehelg. Om den er noe særlig julete av seg, vites ikke, men det er lov å håpe.

Og med det tør jeg ikke planlegge mer, rett og slett fordi jeg da veit at jeg vil drasse rundt på titlene til langt uti 2015, noe som ikke er særlig moro. Jeg får heller forsøke å komme i mål med dette, og helt overraskende få tid til ei bok eller to ekstra, innimellom julegrøt, pakker og nyttårsraketter (men det er lite trolig). Ja, også var det denne, masteroppgava, da. Det må sprengjobbes! 

Jeg ønsker dere alle ei fredelig adventstid, og håper dere koser dere med store og små juleforberedelser innimellom bøkene dere har valgt. God les! 

Ti klassikere jeg bør lese

Denne fine lista dukka opp hos blant anna Julie og Labben i går, og da blei jeg frista til å lage min egen liste, jeg også. Men jeg måtte tenke meg grundig om før jeg klarte å kutte det ned til ti (elleve) bøker. Og da blei det slik:

Iliaden og Odysseen av Homer
Først ut er, som vanlig, de gamle grekerne, nærmere bestemt Homer, som vi antar levde på 800-tallet før vår tidsregnings begynnelse. Disse to verkene har jeg lenge hatt i hylla, til og med i flere ulike utgaver, og jeg kommer stadig tilbake til de flotte åpningslinjene: "Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs,/svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger." Og: "Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide,/da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja." Særlig de første verselinjene er nesten magiske, det er hele bokas handling komprimert i ei setning. Litt av et anslag! Men jeg har aldri lest disse verkene i sin helhet, kun talløse utdrag. Det må jeg gjøre noe med. De er jo så godt som obligatoriske.

Den guddommelige komedie av Dante Alighieri
Vi hopper et godt stykke framover i tid, til middelalderen, og opp til Firenze, der den verdensberømte Dante (1265-1321) befinner seg. Med sitt enorme verk, inndelt etter antikke idealer og matematiske prinsipper, gyver han løs på både helvetet, skjærsilden og himmelen - på vers. Et verk jeg ofte blar i, men aldri har lest fra ende til annen. Også det kan jeg gjerne endre på.

Don Quijote - Miguel de Cervantes Saavedra
Noen hundre år etter Dante lever det en mann som nesten utelukkende er avbilda med pipekrage og usedvanlig spisse barter, nemlig den spanske forfatteren som er best kjent som Cervantes (1547-1616). I 1605 utgir han sitt livs verk, den omfattende romanen om den desillusjonerte Don Quijote, som sies å være en farse fra ende til annen. Boka er stadig på må lese-lister verden over, og blei kåra til verdens beste bok i 2002. Jeg har eid boka i flere eksemplarer over de siste ti åra, men alltid gitt dem bort. Nå er det på tide å beholde ett sjøl.
  
Krig og fred av Leo Tolstoj
Jeg har mye usnakka med de gamle russerne, men har i det minste åpna for en dialog med Tolstoj (1828-1910) gjennom å lese Anna Karenina (1878). Jeg likte boka veldig godt, og kunne tenke meg å lese mer - både av russerne generelt og av Tolstoj spesielt. Hva er da mer naturlig enn Krig og fred fra 1869?

Middlemarch av George Eliot
I samme periode som Tolstoj skriver sine mesterverker, skriver ei britisk kvinne sine - dama er ingen ringere enn George Eliot (1819-1880) og boka jeg svært gjerne vil lese er såklart Middlemarch (1871-72). Anglofil som jeg er, hører hun med, men likevel har det drøya - og drøyer fortsatt. Jeg ser ikke bort ifra at bokas omfang kan ha noe med saken å gjøre. Men jeg tror den er verdt hvert minutt!

Ulysses av James Joyce
Femti år seinere, i metropolen Paris: den irske forfatteren James Joyce (1882-1941) utgir sitt enestående verk Ulysses (1922) - på alle måter en moderne odyssé. Her forener han antikke idealer med modernismen. Den omfattende boka omhandler én eneste dag, 16. juni 1904, i hovedpersonen Leopold Blooms liv. Fordi jeg har vært såpass begeistra for Virginia Woolfs (1882-1941) verker, tenker jeg at Joyce er et naturlig sted å fortsette min vei i modernismen.

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Vi holder oss i Paris ved utgivelsen av den neste klassikeren, Det annet kjønn (1949). Denne bør leses av alle oppegående, bokglade og tenkende kvinner med respekt for seg sjøl, og det er en smule kleint at jeg ikke har lest verket tidligere, kun en rekke utdrag. Men jeg satser på å gjøre det godt mot de Beauvoir (1908-1986), eller meg sjøl, nokså snart.

Den gylne notatbok av Doris Lessing
Tilbake i Storbritannia utgis Den gylne notatbok i 1962, ei politisk radikal og feministisk bok av den allerede da internasjonalt anerkjente forfatteren Doris Lessing (1919-2013). Jeg likte debutromanen Det synger i gresset (1950) veldig godt, og ser for meg at Den gylne notatbok er enda bedre. Det er rett og slett bare å lese!

Elskede av Toni Morrison
I USA utkom det ei bok i 1987 som skulle vise seg å bli en verdenssensasjon, nemlig Elskede av Toni Morrison (f. 1931). Jeg har sagt jeg vil lese denne boka i mer enn to år, og jeg mener det hver gang, men fortsatt ikke klart å gjøre noe med det. Kanskje det er på tide.

Besettelse av A.S. Byatt
Nok en gang er det et britisk verk med på lista, nemlig Besettelse fra 1990. Mamma er Byatt-elsker nummer en her til lands, i alle fall så vidt jeg veit, og hun snakker stadig om bøkene til denne eminente dama, Antonia Susan Duffy (f. 1936), som hun egentlig heter. Nå har hun gitt meg hele seks (!) av bøkene hennes, et svært tydelig hint, så da er det vel meninga at jeg skal lese noe, jeg også. Og den naturlige begynnelsen har jeg bestemt er Besettelse.

Men det kan hende A.S. Byatt må belage seg på å vente temmelig lenge. Jeg lider nemlig av "kronologia" - jeg ønsker at bøkene skal leses i kronologisk orden så langt det er mulig. Og når jeg først har laga ei liste, som her, kan jeg ikke la være å følge den... Med andre ord: Syng, gudinne!

Hvilke ti klassikere har du stående?

Vinterlesing, del III

Januar har kommet og gått, med omtrent to meter snø, rundt fem minusgrader og godt skiføre. Ypperlig! Her har det vært hektisk, men moro, særlig på studiefronten. Alt annet bærer også preg av det; det blei som vanlig ikke lest så mye skjønnlitteratur. Men det er nok ikke alt for gæli heller.

Torborg Nedreaas
Fortsatt ikke ferdig med denne... Men jeg har lest i den. Jeg skyver den inn i lesesirkelen til Bjørg, hvor det mellom 3.-9. februar skal leses ei skandinavisk bok fra 1900-tallet. Her passer Nedreaas' novellesamling helt perfekt, og jeg får endelig en unnskyldning for å komme igjennom en gang for alle. Så det så.

Ragnhild Jølsen
...havner derfor på sidelinja ei stund til. En gang i april kan jeg kanskje begynne å nevne henne og de mange fortellingene og novellene igjen. Grunnen er at jeg vil bli helt ferdig med Nedreaas først. Nå er jeg lei av halvleste bøker som hoper seg opp!

Toni Morrison
Jeg må melde pass her også, gitt. I alle fall inntil videre. Unnskyldninga er masterstudiet, som tar veldig mye tid og lesekrefter, så det får være greit. Jeg tenker det fort blir sommer før jeg får tid til å lese Morrison, kanskje den også i lesesirkelen til Bjørg. Men plutselig sitter jeg med nesa nedi Elskede, så en skal aldri si aldri.

Margaret Atwood
Endelig kryss i boka! Eller snart, i alle fall. Oryx og Crake og jeg er godt i gang, nemlig, på engelsk, til og med, og boka skal leses ut, dog helst i går. Det går nok noen dager til før jeg kommer igjennom, men det er verdt hvert minutt. For ei fantastisk dame!

José Saramago
Kryss igjen. Kain blei lest, gitt! Og mer om den boka kan du lese her.

Doris Lessing
...er ventejente sammen med Toni Morrison. Alt til sin tid, sier jeg bare. Dessuten skal Den gylne notatbok leses på et tidspunkt som passer for både meg og Labben, så da er det jo dobbelt så mye som må klaffe. Men boka er i hus, og forsvinner ikke, og jeg gleder meg uansett om det blir i februar eller i juli.

Snorre Sturlason
To fluer i en smekk med Snorre: komme i gang med Heimskringla som jeg har planlagt å komme igjennom i forbindelse med studiene, samt at jeg skal skrive litt om et par av tekstene i forbindelse med Ingalills biografilesesirkel omkring den 15. februar. Her er temaet nemlig kongelige! Jeg forventer ikke all verdens avkastning allerede nå, spør meg heller i mai, så har jeg kanskje kommet fram til Olav Tryggvason.

Patricia Highsmith
Månedens 1001-bok i Lines lesesirkel, Den talentfulle Mr. Ripley, har jeg lest. Jeg har faktisk lest hele serien på fire bøker for en del år tilbake. Og sett filmen. Og jeg kan like greit blogge litt om den nærmest psykopatiske Mr. Ripley i løpet av måneden.

Vera Henriksen
Hvem sa at februar var en stutt måned? Om jeg har tid til overs, kommer jeg til å lese Vera Henriksens sammenfatning av sagaens kvinner, som jeg tror vil bli en veldig spennende utfylling til Snorre.

Og med det tør jeg ikke lage meg flere lesemål, sjøl om jeg fortsatt har lyst til å lese både Carol Shields og Sigrid Undset og Tove Ditlevsen og så videre. Nei, inntil videre får Sverre Bagge, Inger Holtan, Arthur Thomson, Bjørn Bandlien, Sølvi Sogner og alle de andre historikerne dominere. Sånn er det bare.

Riktig god lesemåned til alle sammen!

Vinterlesing, del II

Januar 2014 er kommet, helt uten snø, og jeg, som allerede er i gang med semesterets studier, henger derfor litt etter på andre leseområder. For tida sitter jeg nemlig og leser enda ei historiebok. Månedens leseplan kommer altså ikke før nå, nesten ei uke for seint, mens årets lesemål fortsatt lar vente på seg. Men med tid og stunder dukker nok det innlegget opp, det også. Det er i alle fall snart ferdig formulert i huet, og da gjenstår bare skrivinga.

Men over til leseplanene. Først en liten oppsummering fra forrige måned: Jeg synes sjøl jeg fikk lest en del i desember og i månedsskiftet desember-januar, og både Sigrid Undset, Charles Dickens, Jostein Gaarder og P.D. James er plassert i hyllene for leste bøker. Så langt er alt vel. På grunn av eksamenskjøret blei det tidlig klart for meg at enkelte titler måtte forbigås, og Per Olov Enquists omfattende sjølbiografi og Nicole Krauss' kanskje litt uinteressante roman blei de utvalgte. I tillegg er jeg straks i mål med Arto Paasilinna, og har kommet videre i Torborg Nedreaas' noveller, men er fortsatt ikke ferdig. Derfor tar jeg henne med meg videre i januar.

Torborg Nedreaas
En av januars hovedmålsettinger er å endelig komme i mål med Nedreaas' samla noveller. Boka har et litt for anonymt utseende (helt brun) og legges ofte i ymse bunker med mye forskjellig - og glemmes der. Men tekstene er så gode at de ikke bør glemmes! Dessuten koser jeg meg veldig med novellene hennes, de er både såre og politiske, noe som er en sjeldenhet i dag. I tillegg er det irriterende med slike bøker som bare ligger og ligger og ligger på skrivebordet, derfor vil jeg gjerne komme igjennom før jeg for alvor mister oversikta.

Ragnhild Jølsen
Ei anna dame som også har skrevet en del fortellinger og noveller i løpet av livet, og som er en gjenganger på disse leseplanene og på skrivebordet, er Ragnhild Jølsen. Jeg vil gjerne lese Brukshistorier, men ønsker å bli ferdig med Nedreaas først. Det betyr at hun enten må vente enda litt til, eller at jeg endelig må ta tak og suse igjennom fire-fem hundre sider med kortere tekster på kort tid.

Toni Morrison
Enda ei dame som har gått igjen her de siste månedene, er amerikanske Morrison. Jeg har fortsatt ikke lest noe av henne, men har et sterkt ønske om nettopp det. Men månedene både fylles opp og går fort, og fordi jeg har ei halvlest bok her og en halvlest artikkel der, forsøker jeg å prioritere å bli ferdig med slikt etterslep sånn at jeg kan konsentrere meg fullt og helt om en ny roman, for eksempel Elskede av Morrison. Jeg veit ikke helt hvor lenge den taktikken skal få lov til å briljere, for fungere gjør den jo ikke...

Margaret Atwood
Månedens fjerde dame er Margaret Atwood. Hvis jeg holder meg til planen, skal jeg lese Oryx og Crake sammen med Birthe i løpet av januar. Boka er ikke blant Atwoods mest omfattende, men krever likevel en durabelig leserinnsats, i alle fall om jeg kjenner forfatteren rett. Jeg kvier meg litt for å komme i gang, og veit fortsatt ikke om jeg skal lese på engelsk eller norsk - overmotet og feigheten samvarierer på lavt nivå og avgjørelsen veksler fra dag til dag.

José Saramago
Eneste hane i kurven denne måneden er den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago. I lesesirkel 1001 bøker er det tid for å lese Kain mot slutten av måneden, og jeg vil gjerne være med. Boka er allerede innlånt fra biblioteket og ligger klar i den meterhøye stabelen ved døra. Om jeg kommer igjennom, er en ganske annen sak.

Doris Lessing
Opprinnelig hadde jeg også planer om å lese det omfattende tobindsverket Den gylne notatbok i januar, sammen med Labben. Men jeg har ikke hørt noe fra henne, og det er nokså stille der på bloggen, så derfor utgår dette lesemålet på ubestemt tid. Jeg får heller legge Lessinglesekreftene inn i Atwoodboka og satse på at det gir konkret uttelling.

Egentlig bør jeg ikke legge til flere lesemål for januar, for dette er mer enn nok for de nesten fire ukene som gjenstår av måneden. I tillegg skal jeg jo helst også lese en god del pensum! Men jeg må innrømme at jeg har veldig lyst til å fortsette på romansyklusen om Kristin Lavransdatter. Dessverre veit jeg med meg sjøl at begynner jeg på den, utgår alt det andre. Så det beste er vel om Undset venter litt, mens jeg får rydda både på skrivebordet og i huet.

Og med det ønsker jeg alle en riktig god lesemåned!

Vinterlesing

Og vips var det desember. Det verken kjennes eller ser sånn ut, og dømt på mengden pensumlesestoff som nå burde vært konsumert og vel så det, så bør det heller ikke være det. Men kalenderen hører ikke på meg, det er omtrent ei uke igjen til første eksamen, og her er det, for å si det mildt, tida av veien. Og alt anna også, for den saks skyld.

Men uansett hvor skralt det står til både værmessig (hvor i heite er snøen?) og på pensumfronten, så er jeg rett og slett avhengig av å lese noe sjølvalgt for å få hverdagene og hjernen til å gå rundt. I november skulle jeg komme igjennom tre flotte damer: Undset, Nedreaas og Wassmo. Jeg begynte bakerst og fullførte Hundre år, har kommet lenger i novellene til Nedreaas, men er enda ikke ferdig, og er per skrivende stund er jeg fortsatt midt oppi Husfrue. Litt etter skjema, med andre ord. Pensumet, som av og til er dørgende kjedelig, og de mange distraksjonene jeg utsettes for på daglig basis, får dele skylda. Det stopper meg uansett ikke fra å lage en ambisiøs leseliste for den første vintermåneden, desember.

Sigrid Undset
Mål nummer én er naturligvis å komme i mål med Husfrue. Per nå er Erlend på vei hjem etter å ha vært borte i to år, og jeg er svært spent på Kristins reaksjon. Og vil de fem små guttene kjenne igjen pappaen sin? Og denne Sunniva, som ikke lover godt, klarer han å holde seg unna henne, sjøl om hun, iført bare serken, mister fingergullet i senga og trenger hjelp til å leite? Mange ubesvarte spørsmål her, altså. Jeg regner med å sprenglese de nærmeste dagene for å bli ferdig før eksamen.

Torborg Nedreaas
Å lese ferdig Nedreaas skyves også videre inn i desember, og jeg håper at jeg endelig kan komme i mål før måneden er omme. Boka er med over alt, uten at det hjelper, novellene blir rett og slett nedprioriterte. Kanskje dels på grunn av sjangeren - når hver tekst avrundes, avsluttes spenningene også. Boka trekker ikke i meg på samme måte som Husfrue. Men likevel er verket så viktig at jeg ønsker å lese ferdig, og føler meg sløv fordi jeg ikke har gjort det tidligere. Kanskje jeg må lage en regel om at det ikke er lov til å begynne på en ny roman før novellesamlinga er lest?

Arto Paasilinna
Jeg kjører en del tog. Og da har jeg med meg egne bøker som er egna til slikt. De skal være tynne, lette og i slafsete innbinding. Denne periodens togbok er Kollektivt selvmord av den finske galgenhumoristen Arto Paasilinna. Men dessverre er ikke boka så frisk og artig som forventa, og jeg lurer på hvor mye tog jeg egentlig må kjøre for å komme i mål...

Per Olov Enquist
Hurra, Per Olov-tid! Jeg gleder meg veldig til å komme i gang med Enquists sjølbiografi Et annet liv fra 2008 (2009 på norsk). Den har jeg spart på i mange år, og nå er tida endelig inne! Jeg skal lese den i forbindelse med Ingalills biografilesesirkel, som denne gangen har teaterfolk, filmfolk, regissører, skuespillere osv. som tema, og der passer jo Per Olov inn. Ja, for fyren har både filmmanus, librettoer og dramatikk på samvittigheten. Bloggdatoen er satt til 15. desember, men jeg regner med forsinkelser av ymse art, da jeg har eksamen også den 19. Julestria blir et fremmedord i år, tror jeg.

Charles Dickens
Når eksamen endelig er over, skal jeg ligge på sofaen og lese Charles Dickens' A Christmas Carol (på norsk Et julekvad) i ett. Og det skal jeg nyte til det fulle. Etterpå skal jeg kanskje bake kaker eller pynte litt, vaske eller stelle med julekort og innpakking, hvis ikke det allerede er blitt gjort i rein eksamensdesperasjon eller av andre flittige folk her i heimen. Forhåpentligvis er jeg innen da også ferdig med innkjøp av alle gaver, sånn at julefreden og julekosen umiddelbart kan senke seg.

Jostein Gaarder
Julestemning skal jeg ha i år, uansett om det kommer snø eller ikke, og jeg skal forsøke å lese Gaarders kalenderbok Julemysteriet gjennom adventstida. Men jeg tror ikke egentlig at det lar seg gjøre med min timeplan, med mindre den blir med i kofferten som hotellbok. Jeg satser derfor på å lese om Joakim og hans mystiske lapper (velkjent Gaardergrep) på tampen av adventstida og i romjula. Aldri så seint at det ikke er godt for noe.

Nicole Krauss
29. desember er det tid for årets siste lesesirkelbok i regi av Line. Jeg har lyst til å delta, som vanlig, men innser at jeg denne gangen mest sannsynlig må bite i det sure eplet og stå over hele runden. Men i tilfelle lesebasillen biter seg skikkelig fast i løpet av fridagene, ligger Kjærlighetens historie allerede klar i den høye stabelen ved sida av skrivebordet.

Toni Morrison
Ja, nå som tida suser avsted og det nye året er like om hjørnet, er det kanskje like greit å la være å begynne med ei ny bok? Elskede har lenge liggi på lur, denne måneden er heller intet unntak. Får jeg et pusterom, det vi si, er det et juleselskap som blir avlyst, blir det Morrison på meg. Tror jeg.

P.D. James
Med mindre P.D. James plutselig hopper over Morrison i lesekøen! Jeg har alltid med meg en haug bøker når jeg sover på hotell, sjøl om jeg bare er der for ei natt. Jeg vil så gjerne lese noe når jeg først er helt i ro og fred, og behovet for ikke-pensum er veldig sterkt. Også må jeg jo treffe med humøret! James og Døden kommer til Pemberley ligger godt an i lesekøen på mange måter, så om den blir med i løpet av eksamensturene, blir det nok ikke noe Morrison på meg i 2013 heller.

Ragnhild Jølsen
Etter at jeg er i mål med eksamenene mine og har lest Dickens, skal jeg begynne med Jølsens kortere arbeider. Men jeg har veldig lyst til å fullføre Nedreaas først, slik at jeg ikke har flere novellesamlinger og lignende liggende. Ser for meg at det kan bli seigt å komme i mål da. Derfor må nok Jølsen skyves til like over nyåret.

Det ser rimelig hektisk ut, dette. For i praksis har jeg tolv dager (fra 19. desember til 31. desember, når alle skal dra på besøk og ha besøk) på å lese en drøss med bøker. Jeg veit jo at dette ikke kommer til å være plankekjøring, så jeg opererer med store feilmarginer. Det blir spennende å se lista i januar! For tenk om jeg får mange interessante julegavebøker... Hva er din leseliste?

God adventstid!