Elskede

Bildekilde: Bokklubben

Noen bøker er vanskelige, for å ikke si nesten umulige, å skrive om. Det er det naturligvis ulike årsaker til. En særskilt type tematikk, for eksempel, kan være utfordrende å ta inn over seg for enkelte. Og hvis leseren ikke tolker bærende metaforer rett (eller ikke i det hele tatt), kan lesinga bli ganske annerledes enn andres. Hvis underteksten er litt for dulgt, slik at en ikke helt får tak i hva teksten egentlig dreier seg om, kan en oppleve boka som teit eller kjedelig. Og så videre. Men den boka jeg tenker på nå, romanen Elskede (1987, på norsk i 1988) av Toni Morrison (f. 1931), er vanskelig å skrive om fordi jeg hadde konkrete forventninger til boka og fikk noe ganske annet.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese ei bok av amerikanske Toni Morrison (født Chloe Ardelia Wofford). Ikke bare fordi hun er en av tretten kvinnelige nobelprisvinnere i litteratur som både bør, skal og må leses i løpet av livet, men også fordi jeg har hørt så mye spennende om bøkene hennes. At de er annerledes, intense, sterke. At hun skriver både fra et kvinnelig og et svart perspektiv. At hun ikke er redd for å skildre det som er brutalt og vondt. Akkurat det siste har gjort at jeg har kvia meg litt. Særlig da jeg fikk vite hva som var hovedhandlinga i Elskede. Som småbarnsmor er det enkelte ting som rett og slett er utenkelige...

Men nå skal jeg ikke gjøre som alle andre og avsløre hva denne hovedhandlinga er. For det var nettopp det som var mest irriterende ved forordet til Karin Sveen (f. 1948), som står i Bokklubbens utgivelse. Ikke bare gjorde hun rede for nesten hele handlinga i første del av romanen, men hun avslørte seinere poenger også. Men det visste jo ikke jeg da jeg leste. Da trodde jeg at denne informasjonen kanskje lå forut for fortellingas univers, eller tilhørte en bakenforliggende kontekst jeg som leser burde kjenne til. Resultatet av det, var at det tok meg ganske lang tid å lese første del av boka. For når Sveen hadde avslørt hovedlinjene og de avgjørende vendingene, var det ikke så mye spenning igjen til meg. Skildringene var flotte og fulle av sansninger, språket solid og godt, og fortellinga var fascinerende, men likevel. Sveens forord burde helt klart vært et etterord.

Det er den svarte kvinna Sethe som er fortellingas omdreiingspunkt. Langt på vei er det hun som er hovedpersonen, sjøl om Morrison, som i denne romanen skriver både i tredjeperson og førsteperson, også sanser gjennom mange andre i det som av og til er et interessant flettverk av stemmer og historier. For eksempel er den fremmede jenta som dukker opp svært viktig, og mye dreier seg om hvordan andre ser henne. Men det er først og fremst Sethes bakgrunn som avsløres og gjennomgås, det er hennes valg som får konsekvenser, hennes liv som skildres, det er hun som må gjenoppleve, lide, begrunne, forsvare - gang på gang på gang. Til hun er utmatta, fysisk og psykisk, til hun ikke lenger orker mer.

Men når vi møter Sethe, tidligere i kronologien, har hun stengt av den tidligere delen av seg sjøl. Hun vil ikke, kan ikke, orker ikke huske. Hun er fri nå, og bor i Ohio, har en fin jobb som kokke på et vertshus og bor i et toetasjes hus med stor tomt og utsikt mot skog og elv. Det er etter den amerikanske borgerkrigen, og når vi kommer inn i handlinga, er det etter mine begreper litt innpå 1870-tallet. Livet på plantasjen, slavelivet, er langt unna, men kommer tilbake i plutselige og tidvis voldsomme glimt, for eksempel gjennom farger, lyder, ord, bevegelser eller tilfeldige assosiasjoner. Men stort sett har Sethe fortida under kontroll. Resten av livet også, det liker i alle fall hun å tro. Hvis en ser bort ifra knirking i trappa, flytting av gjenstander og nærværet av et rødt lys og en hvit kjole.

Sethes datter Denver er blitt voksen, men bor fortsatt hjemme. Hun forlater knapt huset, og har lite å ta seg til. Sønnene hennes har rømt for lenge sia. De var bare 13 år da, hun husker knapt hvordan de så ut. Halle, ektemannen hennes, kom aldri fram. Eller kanskje han aldri dro? Og svigermora Baby Suggs, hellig, er død. Tilbake sitter derfor Sethe og Denver, to ensomme kvinner i samme hus, som egentlig ikke ser eller hører hverandre, og som er redde for hverandre, men på ulikt vis. De er totalt avsondra fra nabolaget, menigheten og det svarte miljøet i byen, og det har de vært sia Baby Suggs døde. Begge er utsulta på fysisk og psykisk kontakt og andre mennesker. Kanskje det er derfor alt endrer seg den dagen da Paul D plutselig sitter på trappa.

Og så kommer hun også. Den unge kvinna i den svarte kjolen, med sko som knapt er brukt. Hun som bare vil drikke vann, flere kopper, og ikke sier noe, før hun blir lagt på ei seng og ligger der, halvveis bevisst, i feberrus, i flere dager. Denver tar vare på henne, for første gang har hun noe å beskytte som ikke er henne sjøl. Når kvinna kvikner til, blir hun og Denver svært gode venner. Så gode at Sethe har vanskelig for å få den fremmede ut av huset. Etter hvert vinner kvinna Sethe over også, og hun behandler dem begge som døtrene sine. Kun Paul D står igjen som skeptisk. Hva veit vi egentlig om henne, spør han. Hvor kommer hun fra, hva vil hun? Og skal hun ikke et sted?

Kampen som kommer, som må komme, mellom Paul D og den ukjente kvinna, er på mange måter en kamp mellom Sethes fortid og framtid, mellom den kvinna hun var og den hun er blitt. Her har Morrison valgt å la kampen utspille seg gjennom konkrete eksempler og som fysiske manifestasjoner, kanskje fordi en indre framstilling av disse kreftene og hvordan de trekker og drar innad i Sethe ville blitt for vanskelig å skildre teknisk sett. I alle fall med en tredjepersonsvinkling. Uansett årsak fungerer resultatet godt, som leser kan en heller ikke la være å lure på hvem denne kvinna er, hva som er intensjonene hennes og hvorfor hun er kommet. Men de samme spørsmåla kan egentlig stilles til Paul D. Hvem er det som trenger seg på, og er det noen av dem som egentlig har rett til det?

Denne kampen er Sethe bare delvis bevisst. Kanskje hun ikke vil vite eller forstå? Hun aksepterer i alle fall Paul Ds gradvise ferd gjennom huset og ut i kjølerommet, før han brått kommer tilbake igjen. Kanskje er hun vant til at de er sånn, slavemenn og slavekvinner, etter flere år med hardt arbeid, fysisk og psykisk mishandling, sult, tørste og nød. Tross alt ser hun mye av seg sjøl i han og i hans historier. Det han forteller vekker minner som er enda verre, gjenoppliver det hun har gjort alt for å glemme. Og det er ikke egentlig den harde fødselen der fattigjenta Amy hjelper til, ferden over elva eller Ella, som må skjære opp herreskoene for at føttene hennes skal få plass, som er ille. Det er hva, eller hvem, hun rømte fra. Og hva som skjer når de innhenter henne.

Det er Denver som først pusler alt sammen, og som kommer fram til hvordan det må henge i hop. Kanskje fordi hun vil tro, har et behov for å tro. Eller fordi det er rett. Det er moras løse historier, spørsmålet til gutten fra lesetimene, ting hun husker fra hun var lita, orda til Baby Suggs og ikke minst fortellingene til den ukjente kvinna. Det er hele hennes verden, som har vært delt opp i total stillhet og et vell av lyder, en sjølvalgt, øredøvende stillhet og de brå, påtrengende lydene, ord hun ikke vil høre, lyder hun ikke vil huske. Alt det som nesten ikke kan skildres, men som Toni Morrison skildrer likevel.

De av dere som kjenner til boka, veit hvor intens den kan være. Etterhvert er det vanskelig å ta lesepauser fordi alt glir i ett, fortellingene veves inn i hverandre, det er linjer fra fortida som det er umulig å ikke følge opp. En aner det verste, men kan ikke la være å lese videre likevel. Vi får alt servert i bruddstykker og med en heller tilfeldig kronologi, og en del av leserjobben er derfor å legge bruddstykkene i riktig rekkefølge, slik at vi kan følge Sethes liv, valgene hennes og de fatale konsekvensene. Vi ser det hele gjennom Sethe, gjennom barna hennes, Halle, Baby Suggs, Stamp Paid, slavene på plantasjen, Ella, Amy og alle andre som trekkes med. Enkelte scener fortelles flere ganger, med nye sansninger og nye detaljer fra gang til gang. Morrison forskyver stadig, trekker fra, legger til, slik at vi stadig ser mer av bildet. Et bilde vi ikke vil se, men må se. Fordi det var sånn det var, fordi det er sant, fordi det er Sethes liv.

Og det var ikke ei slik fortelling jeg forventa, noe som var utfordrende i første del av boka. Likevel aksepterer jeg den nesten fullt ut, og synes Morrison har lykkes svært godt med det som må ha vært et underliggende prosjekt: Bak Sethes liv og hennes unike handlinger, som er et skrekkeksempel, ligger den triste, tragiske og forferdelige beretninga om de svarte slavenes kummerlige vilkår i 1700- og 1800-tallets USA. Her kunne forfatteren skamløst velta seg i grusomme detaljer om mishandling, voldtekt, smerter, nedrige hendelser og drap, men hun gjør det ikke. Hun forholder seg hele tida til hva det er hun forteller, og hun er forholdsvis stram i formen, sjøl om hun benytter repetisjoner som et bevisst virkemiddel. I stedet for å ramse opp alt en slave måtte igjennom, bruker hun noen få, skrekkinngytende eksempler. Som munnbittet. Burene de måtte bo i. Bruken av tvangsmessig avl for å øke godseierens inntekter. Den rådende ideologien med måling av hodeskaller og et syn på svarte som annenrangs mennesker, nei, mer dyr enn mennesker. Som de hvites personlige og private eiendom.

Og ei slik historie blir sterkere og får mer troverdighet fordi den fortelles av en svart, ei svart kvinne. De svarte kvinnene er dobbelt undertrykt, sies det, først på grunn av hudfarge og så på grunn av kjønn, undertrykt av de hvite og sine egne menn. Men det er ingenting ved denne boka som gir meg tanker om at Morrison er ei slik kvinne. Til det er historia alt for sterk og alt for solid skrevet. Og den som skriver slikt, som skriver om Sethe, om disse disharmoniske mor-datter-forholdene, om slavelivet og som tør å trekke inn Elskede på den måten, som forteller om det verste, helt usentimentalt, uten å kues, uten å unnskylde, hun er modig. Hun er kanskje enda modigere enn Sethe, som i sitt ordløse kaos gjør det verste, gjør det umulige, utenkelige. På instinkt, kanskje. Av kjærlighet, sier hun. Av frykt, tenker jeg. Som en panisk, siste handling før verden likevel går under.

Men sjøl om det er veldig mye bra ved denne romanen, kan jeg ikke unngå å legge merke til avstanden. Jeg veit ikke hva den skyldes, om det er teksten i seg sjøl, formen, synsvinkelen eller tematikken - i alle tilfelle er jeg alltid langt unna Sethe og problemene hennes, jeg er aldri med, aldri inkludert. Det blir aldri truende, spennende, skummelt eller rørende for meg som leser. Jeg er heller aldri virkelig nysgjerrig, for alt kommer jo, alt blir fortalt. Riktignok hulter til bulter, men jeg slipper å være på leit i underteksten, for den er nærmest ikke-eksisterende. Likevel er det gode partier som er lada med noe, har et driv. Og det er bra. Men når Morrison skriver om følelser, som aggresjon eller redsel, kjenner ikke jeg det i det hele tatt. Kanskje er det Sethes egen avstand til eget liv jeg kjenner på? I så fall er det fint gjennomført, men det virker nok mot sin hensikt. En slik roman burde kreve innlevelse. 

Jeg hadde også litt problemer med å akseptere historia til den fremmede kvinna, men fordi det er et så bærende element og både fungerer symbolsk og som en manifestasjon i tillegg til å være et eksperiment og et motiv, var det vanskelig å ignorere det. Dessuten kan det være flere plausible forklaringer her, ikke bare den som holdes fram som sannhet i boka. Og fordi romanen er så solid gjennomført, måtte jeg bare lese videre uansett. Mange av avsnitta til Morrison er visuelle og sanselige, hun skildrer en bevisst nærhet til det konkrete landskapet rundt oss som er inspirerende og frigjørende. Så får det bare være at menneskene mangler denne bevisstheten til landskapet inni seg. Men hva kan en egentlig forvente av tidligere slaver? At de ikke skal være merka i det hele tatt? Er det noe Morrison viser fram, så er det nettopp alle de ulike følgene av et brutalt slaveliv, fysisk, psykisk og emosjonelt. Når en blir behandla som et umenneske, hvordan kan en da bli et menneske?

Elskede er en kompromissløs tekst - forfatteren kommer ikke leseren i møte på noe punkt. Leseren må hele tida jobbe for å sortere puslespillbrikkene og legge dem på rett sted, for Morrison forteller slik hun sjøl vil. Her gis ingen forklaringer, retninger eller beklagelser. Tematikken er vond, men framstillinga er god og i noen partier drivende, både i replikker og sansninger. Det er mange elegante vendinger, mange interessante elementer og mye lun kjærlighet, noe som gjør lesinga mer sår enn ekkel, mer trist enn brutal. Og ikke minst - Sethes handlinger vekker noe i en, både en angst og en uunngåelig refleksjon over ens egen situasjon og om hva mennesket er i stand til. Det er et fascinerende tankeeksperiment som her får en noe uventa litterær form, og enda mer overraskende er det kanskje at en sitter igjen med et ønske om å lese mer, sjøl om dette er langt fra meg og min virkelighet.

Min versjon av Elskede var fint og stemningsfullt, om enn noe slurvete oversatt av Mona Lange (f. 1946). Men dette slurvet kan like gjerne skyldes manglende oppmerksomhet fra redaksjonen i Bokklubbens Verdensbibliotek som tabber hos oversetteren sjøl. I alle tilfelle anbefaler jeg ei ekstra runde i manusvasken neste gang.