Bokhyllelesing: Knut Hamsun

Bildekilde: Bokelskere

I forbindelse med årets siste runde i bokhylleutfordringa til Bjørg (24. - 30. november), tok jeg for meg romanen Mysterier av Knut Hamsun (født Knud Pedersen, 1859-1952). Temaet for åttende runde var rett og slett å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur, og der finner vi som kjent Knut Hamsun som andre nordmann til å motta prisen i året 1920 (førstemann var Bjørnstjerne Bjørnson i 1903, siste kvinne ut var Sigrid Undset i 1928, deretter ingen). Og Mysterier fra 1892 går for å være en av hans mest kjente bøker ved sida av Sult (1890), Victoria (1898) og Markens grøde (1917) - sistenevnte ga han faktisk nokså direkte den høythengende utmerkelsen. Og med det er ikke Knut Hamsun bare en av 111 Nobelprisvinnere i litteratur, han er også en av ni forfattere noensinne som har fått prisen for ett monumentalt verk og ikke sitt generelle forfatterskap. Hvilket betyr at jeg på ett eller annet tidspunkt må lese Markens grøde også.

Men nå til Mysterier. Bokas omfang er på omtrent 300 sider, men den føles lenger. Kanskje på grunn av alle temaene Hamsun sveiper innom, kanskje på grunn av detaljrikdommen, tettheten på hovedpersonen og samtidig avstanden, en underlig kombinasjon som gjør at en leser og leser uten å egentlig komme noen vei, men hjernen plukker opp stort og smått, hint og feller, tar assosiasjoner, henger med i monologene, lurer på hvor alt bærer, hva som er poenget, hvor vi kommer nå og om det snur det hele. Eller kanskje var det mer det at jeg brukte lang tid på å lese romanen, fordi den var overraskende ufokusert i forhold til Sult, som er svært stram i komposisjonen. Mysterier er mye løsere, grensesprengende, av og til sjangerutfordrende (sett med datidas briller). Begge verk er moderne, men på hver sin distinkte og nokså annerledes måte. Kanskje hadde det også noe med omgivelsene i boka å gjøre, det er langt mellom sommer på idylliske Sørlandet og åtte minusgrader, snø og vind her på Østlandet.

Hovedpersonen i boka er den unge mannen Johan Nilsen Nagel. Han er 28 år og blir i følge seg sjøl 29 år i løpet av handlinga. Han ankommer den dovne sørlandssmåbyen en varm junikveld med båt (i alle fall nesten, koffertene hans blir sendt opp til hotellet, deretter kommer Nagel sjøl til fots dagen etter). Nagel går alltid i gul dress, noe som utvilsomt lyser opp gatebildet, noe hans personlighet og mer eller mindre sanne historier også gjør i lystig lag. Nagel er en eksentriker på mange vis, og Hamsun skildrer hans mange krumspring, turer og bekjentskaper i småbyen over en uvanlig sommer.

Den kvelden båten stevner inn mot sørlandsbyen, er en vakker kveld. I byen flagger de for frøken Kiellands forlovelse med en løytnant. Men lykken har en bakside: en ung mann er funnet død, antageligvis et sjølmord. Og når fremmedkaren Nagel dukker opp, med lomma full av penger, veit han allerede litt om det meste. Hvordan og hvorfor er det ingen som spør om, i stedet snakker de med han, alle som en. For eksempel bygdeoriginalen Grøgaard, bedre kjent som Minutten. I pengenød som han er, og enkel som han er, er det lett å både lure til seg og kjøpe informasjon av han. Og Nagel gjør begge deler, uten at vi noensinne får vite hva som er hans egentlige intensjoner.

Frøken Kielland blir så gjenstand for Nagels oppmerksomhet. At de to liker hverandre, blir klart nokså tidlig, men fordi Nagel er uforutsigbar, løgnaktig, upålitelig og så helt plutselig oppriktig, troverdig og alvorlig, eller alt sammen om hverandre, er det vanskelig for Dagny å vite hvor hun har han. Som forlova kvinne kan hun dessuten ikke gjøre alvor av eventuelle følelser - i alle fall ikke når Nagel gjør henne så usikker, i ett han gjør leseren usikker også. I dag ville vi kanskje sagt at han var manisk depressiv eller bipolar og forsøkt å stabilisere utbruddene og de voldsomme svingningene med terapi og medikamenter. Det antydes også at noe slikt har vært aktuelt for Nagel i fortida, ei fortid han nå har rømt bort fra, men som gjennom syner, drømmer, minner, faktiske personer og personlige egenskaper, fakter og oppheng stadig dukker opp. Han kan ikke rømme, og det er vel dels en slik erkjennelse som ligger bak bokas endelige utfall.

Men det tar lang tid før vi kommer dit. Først rekker nemlig Nagel å innynde seg hos flere av byens beste barn, samt den ti-tolv år eldre Minutten, i tillegg til at han legger seg ut med andre. Hans bevegelser rundt i byen er en stadig balansegang på mange måter, mellom korrekt og ukorrekt, framvisning av en bestemt fasade eller et bestemt humør, et nøye planlagt opptrinn, et regissert skuespill, der Nagel som hovedperson for eksempel gir penger til folk over en lav sko, men han vil ikke at de skal si det til noen. I etterkant kan Nagel analysere egne bevegelser og trekke fram helt andre elementer enn dem leseren er blitt fortalt. Med en slik omskrivning sår Hamsun splid om hvilken versjon av sannheten som til enhver tid er den korrekte. Nagel beviser flere ganger at han er en svært upålitelig forteller, særlig når han setter i gang med eventyr eller drømmer, og han endrer årsakene til sin oppførsel til stadighet. Det kan være slitsomt å lese, fordi en hele tida må revurdere og rekonstruere ens egen oppfatning av Johan Nilsen Nagel, og slutningene en eventuelt trekker underveis om hvem han er, hva han gjør i byen og hvorfor han er der, blir utfordra, endra og aldri ordentlig besvart. På samme måte er det strid om hvilken sjanger boka egentlig tilhører.

En ting er at Nagel er upålitelig - en drømmer, en romantiker, en svermer som lever mer i illusjonene og i irrgangene i sitt eget sinn enn i virkeligheten, en annen er at han egentlig, i alle fall tidvis, er ganske usympatisk. Om han juger eller ikke, strever både leseren og frøken Kielland med å få grep om, men at han manipulerer omverdenen er svært tydelig. Det er ubehagelig fordi en ikke alltid forstår hvorfor. Disse nattevandringene, for eksempel. Hans behandling av Dagny Kielland, episoden med hunden, hele greia med Martha Gude og ikke minst alle episodene med Minutten. Hva vil han med å utlevere seg slik, fortelle om sine drømmer, benekte det han tidligere har sagt, blottstille dårlige egenskaper, beile hit, så dit, så forsøke å endre på alt?  

Jeg må innrømme at det er mye i denne romanen jeg ikke helt skjønner, ikke helt får taket på. Jeg liker nok at det er hakket mer konkret. Nå har jeg mange spørsmål, noen ledetråder og få, tvetydige svar. Kanskje leste jeg ikke oppmerksomt nok, kanskje spenninga ligger i nettopp denne nøstinga leseren må foreta på egenhånd? Nagel kan være en hvemsomhelst, men er likevel ikke det. Han er meget fast i all sin maniskhet og er en tydelig skikkelse der han vimer rundt i sin gule dress. Hamsun trenger så langt inn i dette underlige sinnet som han kan i tredjeperson, og jeg får på følelsen av at dette grepet er valgt fordi han ikke vil avsløre alt, fordi han ikke vil være så tett på som han er i Sult, fordi han som forfatter både ønsker og trenger en avstand til sin oppdikta person, som mange mener han flertallige likhetstrekk med den unge Hamsun (gjelder begge bøker). Likevel er det lett å oppfatte boka som ei førstepersonsfortelling fordi Nagel har lange monologer der han breier seg med sitt perspektiv, sine tanker og sine historier, der andre ikke slipper til i det hele tatt. Det underlige er at en ikke nødvendigvis blir bedre kjent med det faktiske mennesket Nagel, en blir heller kjent med det nettet av forestillinger og fortellinger både Hamsun og Nagel vil konstruere rundt personen. 

Tittelen er med andre ord svært god; Johan Nilsen Nagel er et mysterium, hendelsen med den døde mannen i skogen er et annet, boka i seg sjøl et tredje, Minutten det fjerde, den egentlige sammenhengen mellom Minutten og Nagel det femte (dette forholdet kan leses metaforisk). Og så videre. Nagels mange fortellinger er mystiske på noe av samme måte som en kan finne igjen hos Karen Blixen, og byr på vandringer over i overtro, motiver og myter, der Hamsun på mange måter demonstrerer det han skriver om i Fra det ubevidste Sjæleliv (1890). Og det virker som om han forsøker å skildre de følsomme og finstemte menneskene som er mottakelige for slikt, for alt, mennesker som ikke alltid evner å skille, men som lever med det, i det. Slik som Nagel. Hvem han var, får vi aldri vite. Men at det han frykta var noe i han sjøl, er det nesten umulig å ikke forstå.

At boka er verdt både en og to gjenlesinger er jeg sikker på, sjøl om det ikke blir i nærmeste framtid. Til det er romanen fortsatt alt for klar i minnet, og jeg tror jeg trenger å glemme litt for å kunne lese med friske øyne. Kanskje jeg da ser noe jeg nå ikke så, noe som kan kaste lys over mennesket Nagel og hans væren og gjøren i den lille kystbyen. Eller skal jeg ikke bruke mer tid på verket, heller tolke det som en drøm, et eventyr, en fabulerende fortelling om hva som kan ligge bak for eksempel en notis i ei avis? På forsida av boka står det tross alt et sitat fra Hamsun sjøl, fra da han skreiv boka: "Boken hovner og hovner, Jeg forstår henne ikke lenger." Kan en da forvente at en leser mer enn hundre år etter vil forstå noe særlig mer? Likevel blei boka fullført, og et visst rettlinja narrativ fins jo der. Såpass kan de fleste lese, ekstrahere og forstå. Men det er alt dette rundt, tankene og drømmene, angsten og fortellingene, oppførselen og monologene, åpninga og avslutninga, som utgjør de virkelige mysteriene, som er vanskelig å få tak på fullt og helt. Ikke at jeg tror Hamsun ville gi noen endelige svar, noen fasit, heller. Han vil skildre det moderne mennesket, motstridende, sjølmotsigende, fullt av spenninger og kontraster, energisk, men tragisk, fullt av drifter og vilje, men uten kraft til å overvinne biologi og historie. Der finner vi Nagel, som et offer for seg sjøl og sin egen tid. Og der tror jeg vi finner Hamsun også, på godt og vondt.