Norsk litteraturfestival

Bildekilde: litteraturfestival.no

I år var jeg en av omtrent 33 800 festivalgjengere som inntok Lillehammer i uke 23. Og for ei uke det blei! For egentlig er det jo svært lite som er morsommere enn å feire, fordype, diskutere, utfordre, bekrefte, endre sitt inntrykk av, lytte til, oppleve, se nytt på og kose seg med litteratur, fra bildebøker til memoarer, med alt annet innimellom. Og det var jeg så heldig å få være med på! Her er en gjennomgang av min festivaluke på Lillehammer.

- Hurra for debattene! Under årets festival var jeg publikum på flere gode, interessante og spennende debatter. Temaene var varierte fra debatt til debatt, fra det litteraturpolitiske og nasjonale til det og prinsipielle og internasjonale. Panelene hadde god variasjon og bredde, stort sett også i ledelsen. Favoritten er nok debatten om dannelse, fra Peer Gynt til TikTok, som foregikk i Festivalteltet. Herlige deltakere sørga for både humor, sleivspark og brutale sannheter. De var nok ikke så uenige, og de talte for så vidt til egen menighet, men så moro det var!

- Forfattersamtaler med flere forfattere er vanskelig å gjennomføre, særlig om samtalelederen ikke er forberedt. På årets festival var det noen samtaler som virkelig ikke fungerte i det hele tatt. Erlend Loe (f. 1969) og Andrev Walden (f. 1976) skulle liksom samtale, men Marie Aubert (f. 1979) hadde null regi og fikk ikke til dialog. I stedet fikk vi fragmenterte intervjuer av begge to. På Banknatta skulle flere av Morgenbladets "Ti beste under 35" slippe til, med du verden så kjedelig det er når den første forfatteren får ti minutter helt aleine, er litt høy på pæra og samtidig er fullstendig uinteressant. Det blir null dynamikk med én og én, og det er en kjip opplevelse for gjenstående forfattere å måtte vente så lenge for å slippe til.

- Podkastduoen "Menn uten midje kan også lese", som består av Kristopher Schau (f. 1970) og Alexander Sandtorv (f. 1986), byr på seriøse lesninger formidla med humor, vidd, ærlighet og personlighet. Det er en veldig god kombinasjon! Denne gangen var det boka Utrenskning av Bjørnsonprisvinner Sofi Oksanen (f. 1977) som stod for tur, en forferdelig, sjokkerende og brutal roman som her fikk trygge rammer, en respektfull håndtering og sannsynligvis mange nye lesere. 

- Ikke alle journalister duger som samtaleledere. Jeg skal ikke nevne navn, men det er utrolig uprofesjonelt å si "æææ" og "øøø" gjentatte ganger fra scenen, rote rundt med ett ark med håret i ei såte og digre hull i buksa. Jeg blåser i om dagen har vært lang, om du har hodepine, har tatt noen øl, er ukonsentrert, trøtt eller bare slapp: Du er på jobb. Og du får godt betalt. Skjerpings. 

- Bernhard Ellefsen (f. 1984) og Colm Tóibín (f. 1955) var en kjempefin duo å lytte til! Førstnevnte var akkurat passe tilbaketrukket som intervjuer, men samtidig engasjert og til stede. Og samtalen fikk flyte fritt, takket være gode spørsmål. Men et forstyrrende element var skjermen ved siden av, der publikummerne blei oppfordra til å sende inn spørsmål til forfatteren. Jeg observerte at det var mange som gjorde det, men spørsmåla blei aldri stilt. Hva er da poenget? Kan med fordel fjernes - vi har nok skjermer som ødelegger ellers, de trenger ikke ta fokus her også.

- Kjære forfattere. Dere er på festival, og dere er på jobb. Kan dere la være å sitte som uengasjerte og slappe potetsekker, stønne oppgitt, møte med skitne klær, lukte rart, ta av dere skoa midt i et spørsmål, svare "jeg veit ikke" på alt mens dere ser fullstendig fjerne ut, pille nese, lage rare lyder mens andre snakker, sammenligne dere sjøl med verdenskjente nobelprisvinnere, snakke stygt om andre forfattere, kategorisk ikke se på publikum, men alle andre steder, gå av scenen før dere får applaus og skumpe borti publikum og smile med leppestift på tenna? Da hadde det blitt litt hyggeligere. Og: Husk at du er på jobb, da. Ikke ta med deg alkohol når det er din tur. Jeg tror ikke du hadde likt det om fastlegen din gjorde det samme.

- Erlend Loe er og blir barnslig. Fint for alle som liker det, men denne mottakeren synes det blir for mye. Av alt.  

- Billettsystemet med både festivalpass og garantibilletter er ikke særlig festlig, og var gjentatt kilde til frustrasjon, både for meg sjøl og andre på festivalen. Først må en kjøpe billett, så må en kjøpe billett? Jeg forstår intensjonen, men altså? Hva med gode gamle "stå i kø"?

- Kathrine Nedrejord (f. 1987) var god til å lese egen tekst. Det var en hyggelig opplevelse å høre henne, teksten hadde fin flyt, og jeg fikk et ryddig inntrykk av boka. Jeg kommer nok ikke til å lese Sameproblemet, men den er praktisk å kjenne til.

- Det var overraskende fint å høre Ingvild Rishøi (f. 1978) i samtale med Mímir Kristjánsson (f. 1986). Det er det mest skjerpa jeg har hørt Rishøi noen gang. Ofte har hun nølt og tulla det litt til, men her var hun helt på plass. Begge to var gode å høre på, og de behandla temaet "Foreldre som ikke orker å være foreldre" med respekt samtidig som de også var sårbare, ærlige og åpne. Veldig fint gjennomført.

- Lillehammer bibliotek er et utrolig flott bibliotek med herlige ansatte!

- Kjære publikum. Det er greit at noen av dere vil gå midt i en programpost for å rekke en annen, men da er det fint om du sitter langt bak, eller så nærme utgangen som mulig. Det forstyrrer veldig når du skal storme ut midt i en setning fra scenen, og vi mister resten av setninga når du klemmer deg forbi mens du hoster. Hostinga skjuler nemlig ikke det faktum at du bråker når du går, det gjør det bare verre. Fint om du også kan la de verste knirkeskoa, flosshatten, parfymeflaska, den krislete og unødvendig store papirposen, den påtente sigaretten og den oppslåtte paraplyen forbli hjemme. Vi er mange på samme sted - vis hensyn.

- Det var nokså fri flyt av alkohol, hele tida. Hvor blir det av sjølkritikken? Her sikter jeg til både arrangører, forfattere og publikummere. Kan ikke kulturopplevelser nytes uten å vifte rundt med noe i glasset?

- Forfatterforbundet framstår som useriøse som kommer med sleivspark til Den norske Forfatterforening når sistnevnte ikke er til stede. Slikt skal en holde seg for god for, særlig fra en scene. 

- Det er mange harde stoler på Lillehammer. Likevel gleder jeg meg til neste år!

Vårlesing, del II

Tenk at det er blitt april allerede! I denne stille og rare tida er det en trøst at i alle fall årstidene fungerer som de skal, og at våren langsomt kommer, sjøl om både snø og hagl, sterk vind og iskaldt regn kommer om hverandre. Dag for dag blir det lysere og varmere, og det er herlig og nødvendig å være ute - med hjemmebarnehage, hjemmeskole og hjemmekontor blir aktivisering og utetid ekstra viktig, for alle. Og nå er snart all snøen i hagen vår smelta, gjett om det er noen som er glade for det! Snøfri hage betyr nemlig at trampolina kan komme opp. Men inntil videre får det holde med klatretre og huskestativ og leikehus og sandkasse. Og lesing, da!

Margaret Atwood

Innlegg om The Handmaid's Tale: The Graphic Novel er på plass, og jeg anbefaler boka til alle som ønsker en visuell inngang til Atwoods forfatterskap eller hvis de er interesserte i den opprinnelige historia bak den suksessrike tv-serien. Eller om de bare har lyst til å lese ei skikkelig god bok! Les mer her.  

Amalie Skram

Innlegg er det også blitt om Amalie Skrams aller siste roman, Mennesker. Jeg forstår at noen kanskje kvier seg for å lese den, da den er uferdig, men det er ingenting å grue for. Boka er svært god, full av nydelige skildringer og gode observasjoner, og Skram briljerer virkelig som menneskekjenner og gir menneskene sine effektivt psykologisk dybde. Og kanskje er det like greit at den slutter som den gjør? Les mer om boka her. 

Tarjei Vesaas

Kimen er lest og omtalt, og innlegg finner du her. Kimen er ei bok som dessverre alltid kommer til å være aktuell på grunn av de etiske spørsmåla forfatteren reiser i teksten. Med andre ord er det også ei bok det er viktig å lese. 

Sofi Oksanen

Minst like aktuell som Kimen er den virkeligheten Sofi Oksanen skildrer i romanen Norma, der ulovlige og høyst uetiske virksomheter brer om seg, akkurat som i vår egen samtid. Men dessverre er ikke romanen helt vellykka, slik at det hele framstår som rotete og uferdig. Les mer her.  

Homer

Nå som jeg har lest og skrevet om Iliaden, er alt klart for at jeg kan ta for meg Odysseen også. Og det gleder jeg meg til! Boka ligger klar i lesehylla og venter bare på å bli åpna, men om jeg får gjort det denne måneden, er jeg ikke helt sikker på. 

Elsa Morante

Historien har jeg fortsatt ikke kommet i gang med, men jeg beholder den på leselista ei stund til. Kanskje april blir måneden for tjukke romaner? 

Emma Healey

Ulike leseprosjekter fører ofte til noen nye bekjentskaper! Og det er egentlig ganske moro, sjøl om hovedprosjektet alltid er å lese ut av egne ulesthyller. I løpet av vinterens bokbingo leste jeg Elizabeth er borte, og nå er omtalen også på plass. En sjeldent god debut!  

Bjørn Godøy

Sakprosa blei det også lest i vinter, og neste bok ut i omtalebunken er faktisk denne, Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske. Der fortelles ei utrolig spennende historie som jeg ser fram til å formidle videre. Men jeg tror nok det fort blir litt ordrikt... 

Ida Simons

Nok en ukjent forfatter for meg, som jeg blei kjent med gjennom vinterens bokbingo. Timen før midnatt er ei lita og ganske ordinær bok, sjøl om jeg naturligvis ser verdien den hadde da den kom ut. Men det er jo slik at tidene alltid forandrer seg, og nå er verken tematikken eller synsvinkelen særlig original. Når boka da heller ikke er spesielt velskrevet, sitter leseren ikke igjen med så mye. Mer kommer i eget innlegg.

Valmiki

Gammel litteratur er stilig! Jeg finner en kompromissløshet der som jeg ikke finner noe annet sted, det er ei overlegen grunnstemning og ei urokkelig tro på at det er skjebnen eller gudene som rår og at det de bestemmer er rett. Sett opp mot vår moderne litteratur, som ofte preges av tvil og usikkerhet, blir disse gamle tekstene faktisk ganske forfriskende, uansett om de er skrevet av Valmiki eller Homer, og uansett om det er Akillevs eller Rama som må til pers. Mer kommer!

Jeffrey Eugenides

The Virgin Suicides - på norsk Jomfrudød - er ferdiglest og ligger klar i skrivebunken. Det var en overraskende seig roman om et viktig tema som står støtt i en pratete, amerikansk tradisjon. I tillegg kan jeg jo ikke la være å påpeke synsvinkelproblematikken her, men det skal jeg ta i et eget innlegg.

Simone de Beauvoir

Hurra! Jeg er godt i gang med Det annet kjønn, og det som bedre er: Jeg koser meg med lesinga! Med en filosofisk klassiker er det ikke gitt at det skal være særlig hyggelig å lese, men det syns jeg altså at det er, sjøl om lesinga preges av lange argumentasjonsrekker, filosofiske utgreiinger, historiske redegjørelser og presise analyser. Kanskje det kommer av at jeg så langt er helt enig med forfatteren...? Jeg er spent på fortsettelsen og gleder meg til å lese videre!

Øystein Runde

Soga om Olav Sleggja dumpa plutselig ned i postkassa her en dag, og sjøl om det langt ifra var planen, hadde jeg plutselig lest den. Ei rå og brutal bok der inntrykket ikke akkurat blir mildere av de krasse, kantete svart-hvitt tegningene. Men for ei bok!

Aasmund Olavsson Vinje

En gang fagidiot, alltid fagidiot. Og da må en naturligvis lese klassikerne. Storegut er en slik. Og jammen var det ikke både interessant og spennende å tre inn i en poetisk verden igjen, der to livshistorier, far og sønn, flettes sammen og formidles på vers. Et imponerende verk.

Barne- og ungdomslitteratur

Hjemmekontor er en unik mulighet til å få lest seg opp innafor eget fagfelt og gjøre det som en aldri ellers får tid til å gjøre. Mitt fagfelt er barne- og ungdomslitteratur, og der får en aldri god nok oversikt, så jeg leser i vei! Her kommer det, forhåpentligvis, samleinnlegg etter hvert om bøker som er blitt lest i denne tida: Katt savna, Tigermannen, Heartstopper, Over grensen, Blyanthjerte, Anton og andre uhell, Plastpinner juger ikke, Elven og så videre.

Alfabetlesing

Neste bok ut i Alfabetlesing er fortsatt Odysseen. Jeg har ikke kommet i gang med den ennå, fordi jeg leser Det annet kjønn og syns at det holder med ei slik bok av gangen. Men lese, det skal jeg, og etterpå skal jeg ta for meg Prosessen. På Q har jeg ingen titler, og derfor hopper jeg videre til R. Men hvilken bok som da skal leses, veit jeg ikke. Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget!

Bokhyllelesing 2020

Her henger jeg også litt etter, igjen på grunn av Det annet kjønn (vi snakker nesten åtte hundre sider her). Men jeg har lest januarboka, som skulle være grønn (Katt savna) og februarboka, som skulle være ei gammal bok (Storegut). I mars var det korte titler som stod for tur, der skal jeg etter hvert komme i gang med Fred av Arne Garborg. Tror jeg. I april skal vi lese forfattere som har mottatt Nordisk råds litteraturpris, og der har jeg foreløpig henta fram De fortapte spillemenn av William Heinesen. Hva skal du lese?

God vårlesing!

Alfabetlesing: Norma

Bildekilde: Bokelskere

Norma Ross er ei voksen dame på rundt tretti år når mora hennes, Anita, som bor i samme bygning som henne, tar sitt eget liv. Hun hopper foran toget rett etter at hun kom hjem fra en utenlandstur. Hun rakk ikke en gang å snakke med Norma en siste gang. Norma, som alltid har vært nært knytta til mora si, forstår først ikke hva som er skjedd. Hvorfor ville hun ta sitt eget liv? Etter at sjokket er lagt seg og begravelsen er overstått, begynner Norma å undersøke moras liv og den omhyggelig reingjorte leiligheten. Hun sjekker telefonen, datamaskina, nettbanken, e-postene, besøker jobben hennes og snakker med kollegaene. Og litt etter litt trer en annen side av mora fram. Etter hvert forstår Norma at mora kanskje ikke ville dø, men at det stod igjen som det eneste mulige valget.

Oppi historia om Anitas død får vi samtidig historia om Normas liv, både som voksen og som barn, der hun og Anita bodde svært isolert langt ute på den finske landsbygda. Vi blir kjent med Anitas nærmeste venninne, og får såvidt stifte bekjentskap med Normas far, før han forsvinner ut av fortellinga igjen. Og ikke minst blir vi kjent med Normas formødre, de hemmelighetsfulle kvinnene på Naakka gård som gjorde akkurat som de ville og som hadde noe helt spesielt ved seg, akkurat som Norma sjøl. Parallelt med alt dette, følger vi også flere andre personer, som har det til felles at de ønsker å komme til bunns i Anitas hemmeligheter. Og de tror at disse avsløres via Norma.

Slik starter ei jakt på Norma, ei jakt etter hemmelighetene hennes og ei jakt etter hva enn Anita måtte skjule. Norma, som virker apatisk, sorgfull og bedøva av ymse medikamenter ved bokas begynnelse, er egentlig gløgg og har unormalt gode instinkter. Men det tar tid før hun forstår hva som foregår rundt henne, før hun får kontakt med instinktene sine og skjønner hvordan hun skal bruke dem. Da kommer et lite vendepunkt i boka, også for leseren, og vi, leseren og Norma, går fra å være de som passivt blir jakta på, til å bli de som aktivt leiter.

Teksten om Norma og de andre, som formidles til oss av en allvitende forteller som betrakter det hele utafra, er delt opp i tolv kapitler og en epilog. Innimellom nåtidstekstene, der vi får fortalt det som skjer med Norma i preteritum, slippes Anita til i det som gir seg ut for å være transkriberte videodagbøker. Denne tekstvekslinga fungerer fint, men det at alle slipper til, nærmest sagt ukritisk, fører til en kakofoni av stemmer snarere enn et interessant tverrsnitt. Det er mange mennesker - og særlig mange kvinner - å holde styr på i romanen, og bokas mange tidsplan, ulike steder og mange hemmeligheter hjelper ikke akkurat leseren med å skille snørr og bart.

Forvirra? Ja, det var jeg også. Og det er ikke til å legge skjul på at akkurat denne romanen av den prisbelønte og kritikerroste finsk-estiske forfatteren Sofi-Elina Oksanen (f. 1977) ikke er spesielt god. Den er rotete fra ende til annen, framstår som lite bearbeida og ikke helt forløst eller avklart. For eksempel i forhold til noe så viktig som tematikken, som springer fra en stadig økende grad av kosmetisk industri til ulovlig surrogati. På et overordna nivå er det lett å se hva Oksanen vil si - boka er ei nådeløs skildring av forholdet mellom de som utnytter og de som blir utnytta, menn på den ene sida og kvinner på den andre. Og Oksanen peker krast på det desperate utseendefokuset i vår vestlige kultur, samtidig som hun river i stykker glansbildet av Den vellykka kvinna - hun pene med lekkert hår, velstående mann, villa, volvo, vovvov og ikke minst barn. Det er modig gjort. Men teksten og tematikken kunne med stor fordel vært formidla på en annen og bedre måte. Jeg lurer på hvilke tanker oversetter Turid Farbregd (f. 1941) gjorde seg underveis.

Norma er en rar, uventa og sjangeroverskridende roman som har sitt ankepunkt i realismen, men som litt for brått, i alle fall for min del, vipper over i magisk realisme. Det tok lang tid før jeg kom inn i teksten, og enda lenger tid før jeg forsto hva som egentlig foregikk. Og sjøl da jeg hadde lest ut boka, strevde jeg med å identifisere meg med Norma. Hun var fullstendig uinteressant i all sin tafatthet og opplevdes som uviktig, noe som er helt feil med tanke på den rolla hun faktisk spiller i boka. Slik blei fortellinga dessverre ikke bare forvirrende, men også usannsynlig og utroverdig. Særlig strevde jeg med å få grep om de fantastiske elementene, som føltes malplasserte og unødvendige. Summen av alt dette - ei jakt på Norma uten nerve, Anitas død som er et mysterium som må oppklares uten spenning, Norma som er så rar at hun er vanskelig å få tak på, ei fortid som blandes inn i nåtida uten at det tilfører noe mer, galskap, medisinering, politisk budskap og springende tematikk, gjør at jeg ikke helt forstår hva boka egentlig vil. Kort og godt vil den for mye.

Likevel har boka noen kvaliteter som naturligvis også må framheves. Forsida er for eksempel nydelig, og romanen er svært pent satt. Videre er boka full av gode og presise skildringer, blant anna fra frisørsalongen, der enkelte typer damer får så hatten - og frisyra - passer. Oksanen observerer med skarpt blikk og skildrer mennesketypene på kornet, slik at det både blir lattervekkende og trist. Ikke minst får vi se hvor kjipe og ekle kvinner kan være mot hverandre i to ulike bransjer der det tilsynelatende ikke fins etiske grenser, bare et rått maktspill, og Norma får føle på kroppen hvordan det er å ha noe andre vil ha, og blir pressa, forsøkt lurt, utnytta og tvunget for at hun skal gi det fra seg. Denne fortvila situasjonen får Oksanen godt fram, likeså hvordan Norma, Anita og noen andre kvinner låses fast og ikke kan gi uttrykk for egentlige tanker og følelser, da dette kan brukes mot dem seinere. De må utvise stor sjølkontroll, hele tida, og spille så godt at de nesten tror på det sjøl. Maktsjuke menn utleveres minst like bra. Teksten har et drivende språk og formidler ei helt særprega stemning. Så er den også den eneste jeg har lest i sitt slag.

Utgangspunktet for at jeg leste Norma, var sjølsagt at jeg likte Da duene forsvant veldig godt. Og nå tenker jeg at jeg heller skal vende nesa mot disse bøkene, med tematikk fra krigen i Finland og Estland, heller enn de andre, mer sjangeroverskridende tekstene. Jeg er så absolutt for at forfattere eksperimenterer og utfordrer, i stedet for å alltid følge konvensjoner og sjangerkrav. Men da må de samtidig akseptere at ikke alle liker det nye de kommer med. Men Sofi Oksanen, hun heier jeg på uansett!

Vårlesing

Jeg er så klar for vår! Men det hjelper jo ingenting når februar oppfører seg som april og byr på lurevår med prikkende varme i de spede solstrålene den ene dagen før jeg puster frostrøyk på trappa og hutrer i den stive, kalde vinden den andre. Så, altså, snø. Igjen. Over de vasne, brune gresstustene fra i fjor ligger tjukke, hvite filler. Fillene dekker trær og busker, isen på gårdsplassen, søpla i grøftekantene, grusen som noen få steder allerede var blitt kosta opp av en ivrig vårsjel. Brøytebilene går varme på ny, og med fyr på peisen blir det godt og varmt hos oss også. Og da er det bare å lese i vei.

Margaret Atwood

Atwood er og blir en favoritt! Hun mestrer ulike sjangre og formater, skriver med kløkt og kraft og er så utrolig dyktig, klok og stilig. Jeg håper jeg blir en slik åttiåring! Men jeg er ikke en gang halvveis verken aldersmessig eller intellektuelt, og må derfor kose meg med bøkene hennes i mange tiår til. The Handmaid's Tale: The Graphic Novel med illstrasjoner av Renée Nault er lest, og fjorårets suksess, Gileads døtre, skal kanskje leses snart, den også.

Hjalmar Soderberg

Fire noveller av svenske Söderberg er lest, likt og omtalt. Og sia jeg likte det så godt, kommer det nok noe mer fra denne karen etter hvert.

Truman Capote

Innlegg om den vesle boka Frokost på Tiffany, som overraskende nok var ei novellesamling, er endelig på plass. En sorgmunter utgivelse, der Capote demonstrerer sitt presise blikk for svært ulike og nokså komplekse menneskeskjebner. Et fint bekjentskap.

Amalie Skram

Jeg vender stadig tilbake til Amalie Skram, og finner hele tida noe nytt å begeistres eller undres over i hennes forfatterskap. Nå har jeg lest Mennesker og håper å skrive om den snart.

Tarjei Vesaas

Jeg er ikke fullt så bevandra i Vesaas' forfatterskap som i Skrams, men det har blitt noen bøker her også etter hvert. Kimen ligger nå øverst i skrivekøen, så der kommer det nok et innlegg om ikke så lenge.

Marisha Pessl

Den tjukke spenningsromanen Nattfilm gikk unna som bare rakkern, og innlegg har det også blitt. Uten å avsløre for mye, kan jeg vel si at dette ikke var en rein innertier for meg - jeg setter nok mer pris på mer ektefølt litteratur, altså mindre staffasje og kav. Men det er like fullt ei solid bok.

Sofi Oksanen

Forfatter og dramatiker Sofi Oksanen må jo være en av Finlands mest originale og kraftfulle litterære stemmer! Romanen Norma var nokså annerledes enn det jeg forventa, og ikke nødvendigvis en favoritt, men jeg slutter ikke å følge forfatterskapet av den grunn! Innlegg kommer.

Homer

Denne karen blir nok ikke borte fra leselista med det første. Jeg har lest Iliaden, som jeg også snart skal skrive om, men jeg skal jammen komme meg gjennom Odysseen også! Det kan ta litt tid, for nå er jeg akkurat ferdig med bokbingoen og skal kaste meg over et par forsømte lesesirkelbøker. Men lese, det skal jeg.

Elsa Morante

Morante er fortsatt ulest, men beholdes på leselista litt til. Jeg har tross alt veldig lyst til å lese Historien, men jeg klarer ikke helt å holde på med to veldig tjukke bøker samtidig. Alt til sin tid, tenker jeg, og stresser ikke.

Eugene O'Neill

Det er alltid spennende å lese forfattere en ikke har lest før! Jeg kjente kun O'Neill av omtale og var vel litt redd for at han skulle være for destruktiv - skrekkeksempelet i dramatisk sammenheng er alltid Sarah Kane. Men jeg blei positivt overraska over Lang dags ferd mot natt og hadde en veldig fin leseropplevelse, sjøl om familien Tyrone ikke hadde det noe særlig fint.

Gabriel Scott

Jeg lo godt av tante Pose, underlig som hun er! Og stemninga i romanen minte meg faktisk om Jane Austen, der det også alltid er en Kirsten Giftekniv og en sabotør til stede. Det blir fort underholdende intriger av slikt! Men der stopper sammenligninga mellom det norske juleeventyret og flere britiske romanklassikere. Innlegg finner du her. 

Elizabeth Strout

Jeg har blitt kjent med ei dame ved navn Olive Kitteridge, hvis egenskaper og interesse for tilfeldig småprat er enda verre enn broderns. Et godt kvinneportrett, fin formidling av livssituasjonen hennes og interessante perspektiver på familiekonflikter er noe av det jeg kan trekke fram. Mer kan du lese her.

Agatha Christie

Siste bok ut i 2019 var Guds kvern maler langsomt, en klassisk Agatha Christie-krim med like klassisk intrige, plot og løsning. Det er godt jeg ikke leser slikt hver dag, for da hadde jeg blitt lei! Men innimellom har det så absolutt sin sjarm.

Emma Healey

Som jeg tidligere har nevnt, har jeg vært med på bokbingo i vinter. Og det er moro! Men plutselig satt jeg der og var på jakt etter ei bok om demens. Det er jo ikkeeksisterende i mine egne ulesthyller. Jeg måtte derfor ty til biblioteket, og valget falt på Elizabeth er borte av Emma Healey. Innlegg kommer.

Bjørn Godøy

Litt sakprosa har også klemt seg inn i februar, denne gangen Bjørn Godøys Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske fra 2014. Den blei kjøpt på Mammutsalget for noen år tilbake, og viste seg å være ei svært interessant bok som jeg ser fram til å skrive om. 

Ida Simons

Men det er ikke bare på Mammutsalget det kjøpes bøker. Bokklubben har også sine salg, og innimellom havner det derfor ei pakke eller sju i postkassa. Denne gangen tok jeg fram Timen før midnatt av Ida Simons - ei bok som fikk god omtale, men som dessverre ikke var noe særlig likevel. Mer kommer i eget innlegg.

Valmiki

Ramayana er lest ferdig, og med det har jeg lært ganske mye om forfatter Valmiki og indisk skriftkultur, tidlige litteratur og trosforestillinger. Interessant! Innlegg dukker nok opp her også, med tid og stunder.

Jeffrey Eugenides

The Virgin Suicides - på norsk Jomfrudød - gikk som en farsott da den kom, og på nytt noen år seinere da den blei filmatisert av Sofia Coppola. Jeg har lenge vært nysgjerrig på romanen, og er nå godt i gang med lesinga.

Simone de Beauvoir

Sammen med Birthe skal jeg i løpet av kort tid gyve løs på mesterverket til selveste Simone de Beauvoir - Det annet kjønn! Jeg grugleder meg, for boka er tjukk som bare rakkern, og om jeg ikke finner flyt, vil det bli en pine å komme seg igjennom. Naturligvis håper jeg at den både er interessant, spennende og morsom, slik at jeg kan danse meg igjennom tanker, eksempler og teorier. Den som leser, får vite...

Maja Lunde

Jeg forsøker å lese både i bredden og dybden, hvilket vil si ulike sjangre og vidt forskjellige temaer, gjerne god spredning innafor en og samme måned. Med tre små i hus hører også barnelitteraturen med - heldigvis! Der er det veldig mye bra, og akkurat nå ser jeg fram til å lese Over grensen av Maja Lunde.

Alfabetlesing

Neste bok ut i Alfabetlesing er Odysseen, forhåpentligvis tett fulgt av Prosessen. På Q har jeg ikke ei eneste bok, hvilket betyr at jeg med god samvittighet kan vende nesa mot bokstaven R. Der har jeg derimot mange titler, så det blir spennende å velge. Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget!

Bokhyllelesing 2020

De grønne bøkene blei lest i januar, og i februar var det gamle bøker som stod på tapetet. Boka skulle helst være utgitt mellom 1850-1950, eller være en historisk roman fra samme periode. For de av dere som er i mål med disse to kategoriene, er det bare å gyve løs på kategori nummer tre: Bøker med veldig korte titler. Knut Nærums Å og Arne Torps R er de korteste jeg veit om - noen bedre? 

Jeg ønsker alle sammen en flott marsmåned!

Vinterlesing, del III

Akkurat når vi trodde at våren skulle komme for godt, for snøen hadde smelta såpass at vi kunne se fjorårets vasne gresstuster sprike under et tynt islag uti hagen og fuglene kvitra så lystig i busker og kratt, det var en anelse varmt i sola og en kunne faktisk gå ute med åpen jakke, i alle fall litt, og bilruta var ikke full av hard is hver morgen lenger, bare litt dogg, da, når vi så alt dette, og trodde at nå kommer våren, så kom det jammen mer snø. Og ikke bare det, det frøys på også, så issvullene ligger store og buklete på fortauene, akkurat som for fire uker sia. Jeg måtte minne meg sjøl på at det faktisk er januar, men følte meg likevel litt lurt. Det er jo så herlig med vår! Jammen bra jeg kan lese mens jeg venter.

Øystein Morten

Forfatter og religionshistoriker Øystein Morten er blitt en ny mann å følge med på. Jeg har nå lest og likt både Jakten på Olav den hellige og Jakten på Sigrud Jorsalfare, og venter spent på neste bok.

Margaret Atwood

Denne dama blir jeg aldri ferdig med, og ikke vil jeg bli det heller! Hun er rett og slett helt fenomenal! Plutselig hadde jeg lest The Handmaid's Tale: The Graphic Novel og det var en unik leseropplevelse. Ei utrolig kraftfull historie formidla med snert, grufulle detaljer, bevisst fargebruk og uttrykksfulle ansikter. Imponerende samarbeid! Omtale kommer.

Hjalmar Söderberg

I høst leste jeg fire noveller av Hjalmar Söderberg også, men på grunn av stort etterslep på innleggene, har det fortsatt ikke blitt skrevet noen omtale. Men den kommer.

George Eliot

Middlemarch er lest for lenge sia og innlegg har omsider kommet på plass, men jeg er fortsatt ikke på noe vis ferdig med verken boka eller forfatteren. Jeg liker romanen utrolig godt og tenker stadig på menneskene jeg blei kjent med gjennom den, og håper det ikke blir lenge til jeg skal lese Eliot igjen. Slike bøker og slike leseropplevelser unner jeg alle!

William Shakespeare

De fleste kjenner kanskje til sitatet fra Hamlet: Something is rotten in the state of Denmark. Vel, denne gangen er det noe som er ytterst råttent på Kypros. Og den råta brer om seg lik middelalderens liktrå, en guffen spedalskhet som infiserer alt og alle rundt seg. Svært lite appetittvekkende, altså, men mesterlig skrevet om generalen Othello, fenriken Iago og den altoppetende sjalusien.

Truman Capote

Frokost på Tiffany, boka bak den velkjente filmen med samme navn, blei lest før jul. Og til min store overraskelse var det også tre andre noveller i boka, men de var alle mye kortere enn tittelnovella. Omtale kommer.

Vera Henriksen

De historiske romanene til Vera Henriksen er og blir klare favoritter her i huset! Nå før jul leste jeg Kongespeil, som er lagt til slutten på norsk vikingtid, altså i 1066. Omtale finner du her. I løpet av året håper jeg å lese flerbindsverket Bodvars saga også. Bli gjerne med!

Amalie Skram

Den siste romanen til Amalie Skram blei dessverre aldri fullført, da hun døde alt for tidlig i 1905, bare 58 år gammel. I Mennesker står det unge søskenparet Sven og Annette Rask sentralt, og vi er med på ei rundreise på Sunnmøre mens de forsøker å finne ut hvilken framtid de skal gå i møte. Interessant, språklig solid og med mange nydelige skildringer. Innlegg kommer.

Tarjei Vesaas

I Kimen handler det om det som ingen vil oppleve: En fremmed ankommer det fredelige lokalsamfunnet, og like etter skjer et drap. Øyboerne reagerer raskt, men var det til det beste? Og hvordan kommer en seg videre etter noe slikt? Ei interessant bok som jeg ser fram til å skrive om.

Marisha Pessl

Pessl debuterte med Utvalgte emner i katastrofefysikk og fulgte opp med Nattfilm, ei bok som beveger seg i grenselandet mellom krim og roman. Gravejournalist Scott McGrath forsøker å finne ut hva som skjedde med den unge Ashley Cordova, som plutselig blir funnet død. Var det sjølmord? Drap? Var hun sprø? Eller blei hun tvunget til å ta sitt eget liv av familien? Teoriene er mange, men Scott gir seg ikke før sannheten legges på bordet. Innlegg kommer.

Sofi Oksanen

På leit etter ei bok på N kom jeg over romanen Norma, som jeg har hatt stående et par år. Jeg likte godt forrige bok av Oksanen, Da duene forsvant, og satte derfor i gang med denne. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg blei litt skuffa. Mer kommer i eget innlegg.

Homer

Det er ikke barebare å gi seg i kast med antikkens store epos, Iliaden og Odysseen. Men nå har jeg kommet igjennom første bok, og da tenker jeg at det bare er å kjøre på med neste også! Om det er klokt eller ikke, gjenstår å se. Lesverdig er det uansett, og det er ganske moro å lese noe som er så gammelt!

Elsa Morante

Januar har vært full av all mulig slags lesing, bare ikke Historien av Elsa Morante. Kanskje den blir lest i februar?

Eugene O'Neill

Lang dags ferd mot natt er lest i forbindelse med Alfabetlesing. Innlegg kommer.

Gabriel Scott

I fjor blei jeg kjent med selveste tante Pose i løpet av jula, og det var jammen meg litt av et bekjentskap! Kanskje det er like greit at min egen tante ikke er akkurat slik. Det kommer nok en omtale her også, med tid og stunder.

Elizabeth Strout

Jeg fikk akkurat med meg at Strout har skrevet ei ny bok om Olive Kitteridge, men jeg veit ikke helt om jeg kommer til å lese den. Sjøl om jeg likte Olive Kitteridge og forsåvidt også den beske hovedpersonen, er slike litt stillestående hverdagsfortellinger med fokus på småbyliv ikke noe jeg ønsker å lese hvert år. Innlegg dukker opp etter hvert.

Agatha Christie

I jula blei det mye lesetid, og jeg vendte også nesa mot Agatha Christie igjen, etter å ikke ha lest henne på mange, mange år. Det var et fornøyelig, men raskt glemt gjensyn. Mer om Christie, Poirot og Guds kvern maler langsomt kommer. 

Valmiki

Jeg er også med på bokbingo i vinter, og har lest en god del, men jeg mangler seks titler for å få ferdig bingobrettet. I februar skal det sprengleses! En av kategoriene er å lese ei bok av en ikke-vestlig forfatter. Derfor har jeg plukka fram Valmiki og boka Ramayana, som er godt hjemla i hinduistisk tradisjon. Det blir spennende!

Alfabetlesing

Her har det gått unna! Jeg har nå lest ut Iliaden, og bøkene på J, K og L er også lest - Jakten på Sigurd Jorsalfare, Kimen og Lang dags ferd mot natt. I tillegg har jeg lest ut Mennesker og Norma, hvilket betyr at alt ligger til rette for å begynne på boka på bokstaven O, nemlig Odysseen! Jeg har også avgjort hvilken bok som skal leses på P, og det blir Prosessen. 

Bokhyllelesing 2019

Endelig kom jeg i mål med Bokhyllelesing 2019 - Iliaden er lest ut! Jeg føler at jeg har juksa bittelitt med å bruke samme bok i begge leseprosjekter, men jeg tenker at det for en gangs skyld er lov, slik at jeg kommer meg videre på den alt for lange leselista.

Bokhyllelesing 2020

Nytt år, nye lesemål! I første runde skulle vi lese ei grønn bok, men hvilken grønne bok? Først trodde jeg at jeg skulle lese Historien, deretter Zenos bekjennelser. Men ingen av dem er lest. Derimot har jeg lest Katt savna av Camilla Otterlei, og den er ganske grønn (kan det passere at den ikke har vært en hyllevarmer så innmari lenge?). Om det blir et eget innlegg om boka, veit jeg ikke. I februar er det bøker utgitt mellom 1850 og 1950 som står på tapetet, og da tror jeg tida er inne for å lese Storegut fra 1866, skrevet av Aasmund Olavsson Vinje. Hva skal du lese?

God vinterlesing til dere alle!

Vinterlesing

I butikkene har en allerede i flere uker kunnet kjøpe julegodt, julebrus og julemarsipan. Årets julehefter er på plass og det er julepynt og glitter og julekuler og julenisser og engler og stjerner og hjerter så langt øyet kan se. Og snø har det kommet også! Et tett, tjukt hvitt teppe, perfekt for snøengler og små snømenn, snølykter og aking. Og etter noen timer ute i kulda, er det ingenting som er så godt som å komme inn. Ungene har røde kinn og tjukke ullsokker på, og setter seg tett, tett sammen i sofaen når det er tid for julekalender på tv. Det er virkelig ingen tvil om at førjulstida er i gang! Men før julefreden senker seg på julekvelden, er det en del jeg skulle ha lest.

Alexander L. Kielland

Alexander, ja - jeg er på fornavn med han nå - blir med videre inn i julemåneden og det nye året. Ambisjonen er fortsatt å få lest gjennom alt han har skrevet. Når jeg får lest det, er jeg ikke fullt så nøye på - jeg veit jo at det er bra!

Jens Bjørneboe

På grunn av et ganske krevende leseprosjekt på jobben, har lesing av all "gammel" litteratur stoppa litt opp til fordel for den nye litteraturen. Men det er egentlig ikke så dumt med ei slik perspektivendring. Jeg har jo vært veldig opptatt av alt jeg har på lur, og å lese ut av ulesthyllene. Men jeg skal innrømme at det er godt å hive seg over nyheter også. Bjørneboe kommer derfor seinere.

Per Olov Enquist

Seinere blir det også for Per Olov Enquist og hans sjølbiografi. Jeg har ikke så mye tid til å lese han nå, men legger ikke skjul på at dette virkelig er ei bok og en forfatter jeg vil lese.

Marita Fossum

Boka som venter her er Lykksalighet, ei bok jeg kjøpte på impuls på Mammutsalget for flere år tilbake. Fra før har jeg lest Å drepe en drage av samme forfatter. Det er ikke ei veldig hyggelig bok, men det var noe ved den som jeg likte, og som derfor førte til nevnte kjøp. Hun må nok vente til neste år, men leses, det skal hun.

Tre riddersagaer

Ingen lesepause på jobben til denne, og svært lite lesetid hjemme. Fokuset er nå på høstens nye bøker, da disse skal drøftes og formidles og brukes og presenteres og i det hele tatt. Det er et spennende prosjekt, og kanskje får jeg nominert noe til Bokbloggerprisen også, etter all lesinga. Men det blir naturligvis ikke denne!

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar

Til tannpussen om kvelden leser jeg artikler i denne boka, men dessverre blir det ofte bare med en eller to, fordi jeg er trøtt og sliten. Så det går sakte, men det er både interessant og underholdende lesing!

Sofi Oksanen

Innlegg om Da duene forsvant kom omsider på plass. Dette er ei veldig god bok jeg mer enn gjerne tipser om! Den passer for lesere som er interessert i krig, historie og dramatiske skjebner, flere fortellere, upålitelige fortellere og ikke minst de som setter pris på et utsøkt språk og en glitrende komposisjon.

Ian McEwan

På kort tid slukte jeg to bøker fra McEwans forfatterskap: Barneboka Dagdrømmeren og novellesamlinga Kjærlighetens handlinger og andre noveller. Omtale på sistenevnte kommer. Og den første anbefales!

Bokhyllelesing

Jeg ligger fortsatt på etterskudd her, men vil ikke avslutte leseåret før alle utfordringene er gjennomført. Noe anna blir bare kleint. Men jobb kommer først, noe som betyr at jeg må lese nye bøker i to uker til før jeg kan finne fram gamle skatter igjen.

Kjersti Rorgemoen

Innlegg om andreboka til Rorgemoen, Håpet og festen, er på plass her. Det er ei snål lita bok som jeg likte godt, og jeg opplever at Rorgemoen sammen med blant annet Ringdal, Sivertsen og Edvardsen, gir et stemningsbilde av hva det vil si å være ung kvinne i dag. Interessante perspektiver i alle de fire utgivelsene. 

Maria Parr

Hipp hurra for Maria Parr! Den nyeste boka hennes, Keeperen og havet, er kjempefin, og kan mer enn gjerne ligge under flerfoldige juletrær i år. Super barnebok for hele familien, og den passer ekstra godt for barn mellom åtte og tolv år.

Ida Lórien Ringdal

Ringdal har fortsatt ikke fått sin omtale, men den kommer! Dette skjer ikke er ei såpass stilig diktsamling at den fortjener litt oppmerksomhet. Og jeg er enda ikke blitt helt ferdig med den, det var stemninger og formuleringer der som fortsetter å leve etter at boka er lukka. Det er et godt tegn!

Kristin Buvik Sivertsen

Både Ringdal, Sivertsen og Edvardsen er blant årets debutanter, og jeg syns det både er spennende å lese hva som kommer av nytt og hva disse nye damene fokuserer på. Hittil er det noen fellestrekk mellom dem, men det skal jeg holde tett med til innleggene er ferdig skrevet og publisert. 

Bokhyllelesing

Årets siste leseutfordring i lesesirkelen Bokhyllelesing 2017 er å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg er mer forsinka enn det som lurt er, men jeg skal gjennomføre, koste hva det koste vil! 

Anne Brontë

Sammen med Birthe skal jeg i løpet av vinteren lese Kvinnen på Wildfell Hall av Anne Brontë. Jeg skulle sikkert ha begynt for lenge sida, men det kommer! Og jeg gleder meg! 

Pia Edvardsen

Ja, jeg har lest enda ei ny bok framfor å fullføre noen av de gamle traverne... Sånn er det når leseprosjektene hagler inn og det blir litt for mange valg å ta og litt for mye jobb å følge opp. Men dette var et godt valg, og jeg likte boka. Innlegg kommer.

Roskva Koritzinsky

Ja, ja, ja. Jeg er i gang med enda ei ny bok, denne gangen ei novellesamling, også denne skrevet av ei ung kvinne. Foreløpig er jeg veldig usikker på hvor denne boka vil, men jeg håper å finne det ut i løpet av kvelden.

Julebok

Som ei siste bonusrunde i Bokhyllelesing 2017, går det an å lese ei julebok i ukene 50, 51 og 52. Boka kan hete noe med jul, handle om jul eller være ei bok du en gang fikk til jul. Jeg skal forsøke å delta i år også.

Faglitteratur

Nå er det fullt fokus på nye, norske skjønnlitterære utgivelser, og da sier det seg sjøl at den gamle faglitteraturen som jeg har i hyllene faller helt bort.

Jeg ønsker dere alle ei riktig god førjulstid!

Håpet og festen

Bilete: Kolonforlag.no

Denne seinsommaren og hausten har så langt introdusert meg for mange nye forfattarskap. Det er spennande! Eg har mellom anna lese og skrive om Sofi Oksanen, Frida Nilsson og Mary Shelley, for å nemne nokon. Og eg har lese, men ikkje skrive om Ida Lórien Ringdal, Kristin Buvik Sivertsen og Kjersti Rorgemoen. Før no. 

Kjersti Rorgemoen (f. 1982) debuterte i 2009 med eit notat kalla for Purkene snudde seg, og kom i 2015 med den vesle boka Håpet og festen. Ho er berre nittiein sider lang, kortromanen, og tek kring to timar å lese. 

I boka møter me ei ung kvinne, som kan hende ikkje er så ung lenger. Ho har bikka tretti, men bur framleis i eit kollektiv i Bergen. Ho er tilsett i makuleringstenesta på Fretex, ein jobb ho alltid trudde var midlertidig. Men no sitt ho heilt fast i eit liv som ikkje eigentleg er noko liv - i alle fall ikkje det livet ho trudde ho skulle ha. Ho tenkjer, drikk og jobbar, søv, tenkjer og drikk igjen, og slik går dagane medan me følgjer ho i mest eit år. Ho ser folk kome og gå i kollektivet, dei studerer, får seg jobbar, får kjærastar og familie. Dei flyttar ut langt fortare enn ho får med seg. Og brått innser ho at det har gått mange år, og at ho framleis heng att.

Stort meir er det ikkje å seie om handlinga. Men den er heller ikkje så viktig - det som er viktig er stemninga som vert formidla i boka, stemninga og kjenslene og tankane. Rorgemoen skildrar ein generasjon av unge menneske, hennar generasjon, der ein stadig aukande del sit fast ein stad mellom eigne evner og hundrevis av forventningar frå seg sjølve, foreldra, vener og samfunnet. Når dei ikkje heilt får til det dei er meint å gjere, vert dei etterlatne, sett ned på og skyvt utanfor samfunnet. Dei vert låste fast i eit venteliv, og dei skal korkje verte høyrde eller lagt merkje til. Dei har lågstatusjobbar og snik seg rundt i bybiletet og i butikkane, og hovudpersonen opplever at folk ikkje vil sjå på ho. Som om dei er skjemde. Som om ho burde verte skjemd, av di ho ikkje har det same livet som "alle andre". Vegen er kort til einsemd og tragedie. I Rorgemoen sin versjon vert det ofte tragikomedie. 

For ho er vorten gamal, hovudpersonen. Ho er for gamal til å drikke seg medvettslaus og kopiere andletet sitt på kopimaskina. Ho er for gamal til å ha tilfeldig sex med andre i kollektivet. Ho er for gamal til å ha ein liten drittjobb der ho ikkje nyttar utdanning eller hovud. Ho er for gamal til å halde fram med å feile på livet. Det er i alle fall det ho - og me som les - er lærte opp til. 

Rorgemoen slår eit slag for ventelivet med denne boka. Ho skildrar ei ung kvinne som ikkje er i noko krise, som ikkje lir, som korkje er sjuk eller døyande, men som andar i eit vakuum. Og medan ho andar, reflekterar ho konstant kring eiga eksistens. Ho er utdanna og oppvakt, tenksam og filosofisk, og har samstundes eit underhaldande skråblikk på verda og samfunnet ho kikar inn i. Med nøyaktige observasjonar og ei krass stemme er det mykje moro å hente. Men eg klarar aldri å riste av meg at humoren er eit skal som løyner einsemd og tungsinn. Slik vert teksta heile tida dobbel.

Språket i boka er godt og levande, annleis og friskt. Hovudpersonen er fri og sterk og får snakke slik ho vil, bardust og utan filter. Det gjer at me kjem tett på ei som eigentleg held alle på fråstand, og eg kan sjå ho der ho luskar over torget, freistar å mose bananfluer på kontoret eller sit i mørkret på kjøkenet og drikk. Det er ikkje eit spennande liv, men ein får von om at ho er på veg ut av ventinga og inn i det ho vil og kan og er. Snart. 

Her frå side 5:

Huset er gamalt, men ikkje spesielt ærverdig. Av og til kan eg kjenne på eit slags sus av historie gjennom gangane, men ikkje som nokon nobel vind gjennom veldige eikekroner, det er meir som eit rall frå ein lungesjuk gamling. Ein plakett bortpå ein nærliggande mur påstår at gata huset ligg i, er landets eldste, og at ho utgjorde det gamle horestrøket. Eg ser for meg at huset var fylt opp med handlekraftige horer i hansatida. No er me berre nokre unge vaksne der som prøver å unngå kvarandre, dei fleste utan synleg livsretning.

Håpet og festen er ein kortroman som tek livet og menneska på alvor, sjøl om dei er annleis, grottemørke, stusselege, i eit helvetes humør, fulle av flass, perplekse, liknar ein saltørken og er heilt utan respekt for autoritetar. Humor og alvor følgjer kvarandre og gir lesaren eitkvart å tenkje på. Anbefalast!

Bokhyllelesing 8: Sofi Oksanen

Bildekilde: Bokelskere

Finsk-estiske Sofi-Elina Oksanen (f. 1977) er en forfatter jeg har hørt om i flere år, helt sia hun debuterte med Stalins kyr (Stalinin lehmät, 2003, på norsk ved Morten Abildsnes (f. 1963) i 2009). Men jeg har aldri lest noe av henne, før nå. Hun er derfor mitt bidrag til åttende runde av Bokhyllelesing 2017, der temaet er å lese ei bok av en forfatter du ikke har lest før. Beklageligvis er jeg ganske forsinka, men jeg trøster meg med at det er bedre seint enn aldri, også i lese- og skrivesammenheng.

Boka er bok nummer tre i serien om Estland før, under og etter andre verdenskrig. Første bok er Stalins kyr, andre bok bærer tittelen Utrenskning - en tittel som alltid har gitt meg frysninger. Jeg syns det er et skikkelig ekkelt ord, og det blei ikke mindre ekkelt da jeg fikk vite den konkrete betydninga i bokas sammenheng. Jeg har fortsatt ikke fått meg til å lese den. Boka kom ut i 2008, og blei utgitt på svensk og norsk i 2010. Samme år mottok Oksanen Nordisk råds Litteraturpris for nettopp Utrenskning, som derfor kan sies å være hennes definitive gjennombruddsroman.

Og bok nummer tre er altså Da duene forsvant (Kun kyyhkyset katosivat, 2012, på norsk ved Turid Farbregd (f. 1941) i 2013). Den er rett og slett ei perle av ei bok - elegant komponert, med markante og minneverdige hovedpersoner og et sterkt språk. Tittelen henspiller på tyskernes sans for å skyte duer og deretter tilberede dem på ulikt vis til middag. Etter flere år med slike vaner, blir fuglelivet fattigere og fattigere. Naturligvis kan tittelen også tolkes som en metafor, da duer ofte er et symbol for fred.

Bakteppet i boka er svært interessant, og ganske ukjent for meg som naturligvis kun har fått det norske og delvis internasjonale perspektivet gjennom norsk skolegang og videre norske studier. Estland er i en lang periode kontrollert av Sovjet, for å deretter bli frigjort av tyskerne i 1941. Det åpner for et nazistisk velde, der esterne deles i fire hovedgrupper: De som gjør motstand eller rømmer til Finland, de som hopper av og allierer seg med Tyskland, de som lar krig være krig og forsøker å gjøre det beste ut av det, og de som tvangsinterneres i arbeidsleirene sammen med jødene. Etter noen år er det igjen Sovjet som får makta i 1944, uten at forholdene bedres. Avhopperne skal tas, kommunistene seiler opp og fram. Det er spioner, kontrollører, overvåkning og spionasje over en lav sko. Mot slutten blir det ei intens klappjakt der en knapt veit hvem som er den egentlige skurken. I dette politiske maktkaoset må de tre hovedpersonene manøvrere. 

Da duene forsvant er delt inn i seks hoveddeler eller bolker, samt prolog og epilog. I tillegg er det ei slags ordliste bakerst, der Oksanen redegjør for termer som brukes i boka. Den var svært nyttig å kikke på underveis, for det er ikke til å stikke under en stol at det er mange mennesker og fraksjoner å holde styr på her. Oksanen opererer i tillegg med flere tidsplan og flere fortellere og fokaliseringsinstanser. Ved hvert kapittel er det et bilde av et frimerke med årstall på, samt at Oksanen har skrevet inn stedet for hendelsene i det kommende. Dette enkle grepet hjelper oss med å holde tider, steder og personer fra hverandre, slik at det aldri blir rotete. 

Og nå kan vi møte dem, disse tre unge estlenderne som hver på sin måte kjemper for seg sjøl og sitt eget liv. Bokas jeg-person, den idealistiske motstandsmannen Roland, blir vi kjent med allerede i prologen. Han er en god mann, observant og våken, og han noterer alt han ser, er vitne til og opplever i ei lita bok. Her benytter han koder, slik at informasjonen ikke ligger opp i dagen. Roland er mot det meste og for et fritt Estland. Han mener det ikke spiller noen rolle om det er russere eller tyskere, han vil bare ha dem ut. I en periode er han på opptrening i Finland, og deretter er han lenge ved fronten. Når tyskerne kommer til makta må Roland gå i dekning. 

I prologen treffer vi også Juudit. Juudit er en interessant kvinneskikkelse, for hun er en kombinasjon av engstelig og tøff. Først er hun så prega av krigen at hun knapt tør å forlate leiligheten. Hun er ensom og sjokkskada, og vil helst bare dø. Det kommer så fram at hun er gift, og at det ikke er et lykkelig ekteskap. Hun trodde nemlig at han var flyger, men det var han absolutt ikke. Hun så for seg at de skulle reise verden rundt, men de drar knapt ut av Reval/Tallinn for å besøke familien. Nå er han borte i krigskaoset og hun er likeglad. Etter hvert forstår hun at hun er fri, og hun benytter muligheten til å gjøre nye bekjentskaper. Delvis fungerer hun også som en slags spion eller informant for motstandsbevegelsen og Roland, noe som går knirkefritt helt til hun forelsker seg i feil mann. 

Den siste hovedpersonen er Edgar. Han er fetteren til Roland og den forsmådde ektemannen til Juudit. Etter å ha overlevd frontslagene, takket være Rolands hjelp, betaler han han tilbake på verst tenkelige måte. Edgar har mer eller mindre med vilje forsvunnet i krigskaoset, og ønsker ikke at Juudit skal vite hvor han er eller i det hele tatt at han er. Edgar syns krigen er en god anledning til å endre karrierevei og identitet, og det gjør han til stadighet, helt uten moralske skrupler. Han drives av aggresjon og maktbegjær og er en farlig mann. Men dette veit naturligvis verken Roland eller Juudit.  

Oksanen skildrer krigens og menneskenes ubarmhjertighet, brutalitet og råskap med et effektivt og usentimentalt språk. Hun velter seg ikke i krigsforbrytelser og grusomheter, men velger seg ut enkelte scener som hun skildrer nøye, før hun deretter glir videre. Det gjør at disse hendelsene stikker seg fram og sitter igjen hos leseren, som fliser i et ellers glatt treverk en stryker fingeren over. Flisene glir inn i huden og insisterer på sin viktighet og smerte, slik Oksanens hovedpersoner også instisterer på sin rett og sin virkelighet. Det er svært interessante psykologiske portretter som stiger opp fra boksidene, og jeg er imponert over forfatterens evne til å forholde seg nøytral til historia, hendelsene og personene. Hun skildrer den usympatiske Edgar med like stort omhu som kjernekaren Roland. Slik blir det nærmest umerkelig at nettet strammes til.

Når boka så når sin spenningstopp, velger Oksanen klokelig å ikke skildre mer. Hun etterlater leseren i et tilfredsstillende uvisse, der en får svar på mange spørsmål, men ikke alle. I stedet trekker hun oss med inn i en oppdikta sannhet, en sannhet hun vender tilbake til i hele romanen. Ved å tematisere propaganda på en slik måte hun gjør, befinner leseren seg plutselig midt oppi en diskusjon som er svært relevant i den norske litteraturen om dagen, nemlig bruken av faktiske hendelser i fiksjon, eventuelt graden av overlapping og det som ofte får merkelappen virkelighetslitteratur. Det er ei interessant kobling, og parallellen er urovekkende nær. Uansett om vi vil det eller ikke, er det alltid en grad av fri diktning til stede i et verk. På den andre sida, er det ikke det all litteratur handler om? Å skrive sitt liv, å skrive sin sannhet? Og i min sannhet er det ikke plass til din. 

Da duene forsvant er ei intens og kraftfull bok som skildrer hvordan krig og okkupasjon og umenneskelige forhold tvinger fram gråsonene og det svarte i mennesket. Desperasjonen er vill og sterk, både for Roland, som aldri oppnår sin drøm om et fritt Estland, for Juudit, som ikke kan være sammen med mannen hun elsker, og for Edgar, som stadig jakter etter makt og anerkjennelse. Som tittelen kanskje også henspiller på, er det ikke mange lyspunkter her. De gjentatte og stadige okkupasjonene fører til at familier splittes og ekteskap ryker, og at en føler seg tvunget ut i et liv en egentlig ikke vil ha. Ettersom åra går, sitter en der, forbitra, forvirra eller full, kan hende usikker på hva som egentlig er virkelighet og hva som bare er drømmer eller vonde mareritt. 

Høstlesing, del III

Uten at jeg egentlig har merka så mye til det, har oktober blitt november. Det har gått så vanvittig fort! Så fort at jeg ikke har rukket å skrive om ei eneste bok. Ikke noe annet heller, for den saks skyld. Alt jeg har gjort, er å skrive mitt månedlige oppsummeringsinnlegg. Så løp tida vekk fra meg. Og nå er vi der igjen.

Første delen av oktober var prega av veldig mye jobb og lite lesetid. Jeg er privilegert som får arbeide såpass mye med bøker og litteratur som det jeg gjør nå, men en lei effekt er at jeg da, tydeligvis, i perioder mister litt av lesepiffen på hjemmebane. Men nå har jeg blitt med i et leseprosjekt via jobben og fått et litt annet blikk på lesinga. Kanskje det hjelper at jeg ikke bare velger mellom de samme gamle bøkene jeg har hjemme også? Og kanskje det hjelper at lesinga har et nytt mål? Andre delen av måneden var i alle fall prega av mye mer lesing, og det kjennes som en oppadgående kurve. Gøy!

Det jeg faktisk har lest i oktober og det jeg planlegger å lese i måneden som kommer, følger under.

Alexander L. Kielland
Jeg må bare innrømme at Alexander Kielland dessverre og trass i gode hensikter har falt litt bakpå. Ikke fordi det er noe galt med han eller bøkene hans - virkelig ikke! - men fordi boka havna under en bunke med blader, aviser, kvitteringer og regninger og blei liggende der såpass lenge at jeg ikke lenger huska på det. Men jeg fant den i går etter å ha leita i mer enn ei uke! Jeg gleder meg til å ta opp tråden igjen.

Jens Bjørneboe
Jonas er påbegynt for fjerde gang og blei så lagt til side på nattbordet med intensjoner om å lese videre i morra kveld. Så kom alt anna i veien, bedre kjent som høstforkjølelser, og min kveldslesing blei spist opp av snørrete og febervarme unger. Nå som de ikke har grønt snørr lenger, kan jeg kanskje få lest ferdig?

Per Olov Enquist
Et annet liv ligger fortsatt klar, til den dagen det blir tid. Noe biografilesing i oktober blei det dessverre ikke tid til, men mørketida er lang.

Marita Fossum
Også ulest, men hun henger med videre lell.

Tre riddersagaer
Nei, lesing i lunsjen er et sjeldent fenomen, ironisk nok. Dagene er fulle av smått og stort, og riddersagaene må pent vente, de også.

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar
Artiklene til disse karfolka leses fortsatt innimellom slaga, og jeg er godt over halvveis i boka. Perfekt for ei litt sliten småbarnsmor som ikke helt har foten for lengre og tyngre tekster midt i hverdagsmaset.

Sofi Oksanen
Til åttende runde av Bokhyllelesing 2017 var temaet å lese en ukjent forfatter, og jeg valgte meg ei sterk finsk-estisk dame. Boka til Sofi Oksanen er ferdiglest og godt likt for lenge sida, men innlegget har dessverre uteblitt. Notatene ligger foran meg, så det kommer nok! Da duene forsvant er ei krigsbok med et annet perspektiv, et perspektiv som gjorde fortellinga interessant og spennende. Og jeg må si at denne nordiske litteraturen treffer meg på en helt særegen måte, slik at leseropplevelsene fort blir mektige. Jeg vil bare lese mer!

Ian McEwan
Denne gromgutten mottok dessverre ikke Nobels litteraturpris i år heller, men jeg skal fortsette å heie og å lese. Neste ut nå er Barneloven, Dagdrømmeren og Kjærlighetens handlinger og andre noveller, men muligens ikke i den rekkefølgen. Jeg gleder meg uansett til å lese.

Bokhyllelesing
Jeg må med skam meddele at jeg ligger laaangt etter det som er forventa i bokhyllelesinga. Til niende runde av Bokhyllelesing 2017 skulle vi finne fram bøker med en svært kort tittel. Jeg har fortsatt ikke valgt bok, og må bare beklage. Men det kommer!

Kjersti Rorgemoen
Inn har derimot denne boka sniki seg, kortromanen Håpet og festen fra 2015. Det er ei snål lita bok, men jeg likte den godt, og ser fram til å skrive om den også.

Maria Parr
Det er alltid en sensasjon når Norges barnebokdronning Maria Parr kommer med ei ny bok! Jeg slukte bok nummer to om Trille og Lena og farfar og alle de andre, Keeperen og havet, på ei helg. Ikke den beste tittelen jeg har vært borti, men et svært solid innhold!

Ida Lórien Ringdal
Da denne vesle diktsamlinga, Dette skjer ikke, falt ned i fanget mitt, visste jeg ikke helt hva jeg skulle tro. Men jeg kunne ikke la være å lese, og boka blei utlest på en drøy time. Her var det mange flotte dikt, med snert og brodd og humor, sinne og desperasjon, lengsel, glede og sanseløs forelskelse. En imponerende debut!

Kristin Buvik Sivertsen
Omsorg er tittelen på boka jeg leser nå, og det er ei såpass interessant bok at jeg tror den blir ferdiglest allerede i kveld. Sivertsen er også debutant, og det er moro å lese nye tekster fra nye stemmer.

Bokhyllelesing
Jeg ligger altså ei hel runde bak dere andre, men de av dere som er i mål med oktoberlesinga, kan hive seg over målsettinga for november og desember: Å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Det kan bli en potensielt krevende leseinnspurt nå mot slutten av året, derfor har jeg satt av to måneder til saken. Sjøl drømmer jeg om å lese en gammel klassiker, men samtidig har jeg jo Ishiguro på lur...

Anne Brontë
Endelig er tida kommet til den tredje søsteren Brontë! Jeg og Birthe skal lese sammen, hun på engelsk og jeg på norsk. Verket er naturligvis The Tenant of Wildfell Hall fra 1848, på norsk Kvinnen på Wildfell Hall. Det er ei ganske omfattende bok, så jeg forventer at det tar sin tid. Du kan gjerne være med, du også!

Faglitteratur
Ingen hele verk så langt, kun utdrag, artikler, essays og lignende. Det duger, det også, men nå har jeg begynt å se fram til neste sakprosabok. Det er noe eget ved å gå i dybden slik!

Fortsatt god høstlesing til alle!

Høstlesing, del II

Når det blåser så det uler ute, og regnet pisker hardt mot vinduene, er det ekstra godt å krølle seg sammen i sofaen med ei god bok. Jeg skal gladelig innrømme at det har blitt alt for lite av det den siste måneden - ikke av regnværet, altså, for det har regna nok og mer til, men av den sammenkrøllinga og særlig lesinga. Det har vært en ekstremt travel måned med mange tolvtimersdager, og fritida har vært skadelidende. Og det er jo primært da jeg leser. Det har rett og slett vært så lite lesing at det har kjentes uvant og rart og tomt, som om noen (ikke noe!) har mangla. Og det har det jo! Men i oktober har jeg tenkt til å snu på den dystre statistikken - vi trenger gode bøker når det blir så mørkt her nord. Så se opp, sofa! Her kommer jeg!

Alexander L. Kielland

Påbegynt og satt på vent - når jeg jobber så mye, klarer jeg ikke å lese flere bøker samtidig. Da blir det mer enn nok å lese ei og ei bok ferdig, ellers mister jeg helt oversikta. Men han vender tilbake, denne Kielland.

Jens Bjørneboe

Også påbegynt og satt tilbake i hylla, det blei for mye å sjonglere jobb og styremøter og Frankenstein og barnebøker og artikler og oppdrag som skribent og det ene med det andre. Døgnet har ikke nok timer til slikt -.

Per Olov Enquist

Jeg har ikke fått begynt på Et annet liv, men jeg har snakka om Styrtet engel for seksten ivrige tilhørere. Og i den forbindelse måtte jeg jo lese meg litt opp på Enquist igjen, og det var herlig! Jeg bladde rundt i sjølbiografien og kjente på hvor mye jeg gleder meg til å lese den. Jeg savner universet til Enquist, og språket, rytmen, skrivestilen, skildringene, sårheten. Ja. Kanskje han blir mitt bidrag til oktoberrunden av biografisirkelen til Ingalill?

Marita Fossum

Ventedame, og til forskjell fra de andre, fortsatt ikke påbegynt. Men det tynnes ut i køen foran henne, sjøl om det går sakte.

Tre riddersagaer

Den siste måneden har bestått av lunsjpauser på omtrent sju og et halvt minutt, før jeg må løpe tilbake på kontoret (når jeg ikke sitter der og spiser, da). Det har vært så mye å ta tak i! Men nå roer det seg nok. Snart. Og da kan jeg lese litt i lunsjen nok en gang, og gjenoppta Tre riddersagaer.

Mary Shelley

Frankenstein er lest og likt! Men jeg er litt seint ute med både lesing og innlegg, egentlig. Nå foreligger derimot alt, og jeg kan innkassere et lesekryss. Det går til den ulykkelige, ensomme skapningen - den utstøtte og uønska. Boka blei lest i forbindelse med sjuende runde av Bokhyllelesing 2017 og augustrunden i årets biografisirkel. 

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar

Denne måneden har disse korte artiklene holdt følge mens jeg har rørt i grøten og stekt pannekakene, av og til mens ungene har sett på tv, tegna eller lagt puslespill, og innimellom som siste tekst før natta. Da har det hendt at jeg har hatt en snål, middelalderinspirert drøm, så kanskje det ikke er så lurt...

Frida Nilsson

Denne svenske dama har rett og slett skrevet årets beste barnebok, intet mindre! Det var en helt fenomenal leseropplevelse, og du kan lese mer om Ishavspirater her. Jeg er kjempeglad for at jeg tok meg tid til å lese boka, og har nå fått et fornya blikk på dagens barnelitteratur. Jeg ser fram til å lese videre! 

Sofi Oksanen

Til åttende runde av Bokhyllelesing 2017 skulle vi lese en ukjent forfatter. Jeg valgte meg Sofi Oksanen og koser meg veldig, men er på etterskudd. Men innlegg kommer jo, en eller annen gang. 

Ian McEwan

Denne briten må også med på lista for 2017, han hører med hvert år. Jeg har nylig fått tak i noen av hans eldre arbeider, men er nok mest frista til å lese Barneloven, som jeg har hørt så mye bra om. Vi får se.

Bokhyllelesing

Til niende runde av Bokhyllelesing 2017 gjelder det å finne fram bøker med en svært kort tittel. Jeg har ikke helt kommet i gang med valget, men ser fram til å kikke på ulestbøkene på en helt uvant måte. 

Faglitteratur

Mindre enn forrige måned, fordi jobben har tatt så mye tid. Og med så mye som skjer, kjenner jeg at jeg ikke helt savner det, heller. Slike bøker fortjener, som alle andre bøker også gjør, både tid og fokus, og det kan jeg ikke gi nå.

Ønsker dere alle en super lesemåned!

Bokhyllelesing 8: Ukjent forfatter

Til runde nummer åtte av Bokhyllelesing 2017, skulle vi lese ei bok av en forfatter vi ikke har lest noe av tidligere. Noe kjennskap til forfatteren er naturligvis greit - det må jo også av nødvendighet til om en skal finne fram til bøkene. Og det er greit om noen har lest en og annen smakebit også - det er tross alt ikke det samme som ei hel bok. Men spørsmålet er om disse ukjente fins i ulesthyllene våre? I mitt tilfelle er det mange av dem, så det å finne én var ikke akkurat utfordringa. Det var heller det å velge.  

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og eventuelt skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de ukjente forfatterne:

Ida leste The Girls av Emma Cline

Åslaug leste Nour, hvorfor så jeg det ikke komme? av Rachid Benzine

Hedda leste Da duene forsvant av Sofi Oksanen

Vi er blitt en ganske hard kjerne, vi som er igjen her nå. Og jeg er imponert over hvor trofaste Ida og Åslaug er, som leser runde etter runde og finner fram til gode bøker! Jeg skulle bare ønske vi var flere, slik at vi kunne få til litt diskusjon om emner, forfattere eller bøker, for det er alltid spennende. Kanskje flere blir med - og holder ut - til neste år? Eller må opplegget med lesesirkelen endres? Da er det i så fall på tide å si ifra nå, slik at jeg rekker å tenke ut noe som forhåpentligvis er velfungerende, også en måned etter at nyttårsforsettene inngås og leseplanene legges. For en vil jo alltid så mye. Men så er det dette livet, da.

Jeg henger etter denne måneden også, men håper å ta inn forspranget til de andre om ikke så lenge. Jeg fant fram til Sofi Oksanen denne runden, ei dame jeg har lest masse om, men aldri lest noe av. Og så langt er jeg voldsomt imponert over intensiteten i teksten hennes, over presisjonsnivået og troverdigheten. Jeg gleder meg til å lese videre og til å skrive om boka! Er det noen andre titler fra hennes hånd som kan anbefales, så gi gjerne beskjed. 

Til niende runde av Bokhyllelesing 2017 skal vi enkelt og greit ta for oss ei bok med svært kort tittel! Gjerne så kort som mulig, så kanskje mange av dere vender snuta mot Knut Nærums Å? Eller hva med en annen Knuts Sult? Eller det mesterlige verket Edda? Eller Lolita? Eller en av alle bøkene med tittelen Dikt? Syngja? Iliaden? Uskyld? Serena? Rebecca? Hoggerne? Kjøttsøvn? Silke? Emma? Kim? Orlando? Ja, dere tar uten tvil hintet. Ettordstitler er her å foretrekke, og det blir fort vekk et navn. Men det trenger ikke å bli det. Og ellers står du altså helt fritt. Du kan gjenlese eller lese nytt, og bevege deg på kryss og tvers av sjangre og teksttyper og formater. 

Innlegg publiseres når som helst i løpet av perioden, bare du er ferdig med lesinga. Husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Hurra for Oksanen!

I fare for å virke veldig lite patriotisk vil jeg likevel skrive det en gang til: hurra for Oksanen! Jeg er kjempeglad for at hun blei mottakeren av Nordisk Råds litteraturpris 2010. Eller for å si det på en annen måte: gleden over Oksanen er mest rein glede, men også litt skadefryd - jeg er innmari fornøyd med at Knausgårds navlebeskuende dagboksskriblerier ikke stakk av med seieren og pengene som hører til. Skulle det blitt en norsk vinner, måtte det blitt Espedal. Men, nok om det. Jeg skal skaffe meg boka Sofi Oksanen har mottatt prisen for, Utrenskning. Den vil jeg så absolutt lese! Og jeg tror jeg skal snuse litt på Stalins kyr også, som lenge har liggi og venta i hylla...