Kort & godt: Bly og vatn

Bildekilde: Bokelskere

Han skulle berre ta bussen inn til byen. Vere over ei natt på eit hotell, gjere nokre intervju for avisa. Så skulle han fare attende, heim att, til kona og jobben og alt saman. Dressen er på, i handa har han ein koffert med alt han trengjer. Han har nytta tid på å førebu seg, alt er klart. Han skal berre gjere desse intervjua, så skal han heim att.

Han går av bussen og leitar etter ein stad han kan kjøpe seg røyk. Då ser han ho. Ho mest ligg innover i luka i kiosken. Ho er ustø, vinglar, til slutt ramlar ho. I rosa klede ligg ho der og kjem seg ikkje opp att. Han ser på ho medan han kjøper seg røyk. Går litt til og frå, vaktar på ho. Skal han hjelpe ho? Bør han? Kvifor skulle han ikkje? Han må jo gå, han skal arbeide. Det er desse intervjua han skal gjere. 

Men han får seg ikkje til å gå. Ikkje medan ho berre ligg der. Etter ei stund kjem ho seg på beina, kjem bort til han. Ho vinglar, snakkar usamanhengande, er fjern. Ho har søle på seg, er våt, sikkert kald. Og vil ha røyk. Dei røykjer i lag. Så kjem politiet. Nokon har ringt etter dei, dei ser etter ei ung kvinne som er åleine. Utan å heilt vite kva han gjer, seier han at det ikkje er ho. Han seier at han passar på ho. Ho seier han er bror hennar. Slik vert det til at han tek ho med seg. Ho sjanglar, han støttar. Heilt til hotellet, inn i heisen, inn på rommet og opp i senga.

Bly og vatn (1992) er ein tett og intens roman av Jon Fosse (f. 1959). I kjend stil er det lite ytre handling, men mykje indre monolog der den namnlause mannlege hovudpersonen strevar med å finne ut kva han skal gjere, utan å ha ord for at det er slik det er. Han navigerer etter fleire ulike krav og forventingar: Jobben som han skal gjere, kona som han skal ringje, menneska han skal intervjue, kvinna han ikkje kan gå ifrå. Kvifor? Han kjenner ansvar for ho. Og medkjensle. Og medynk. Slik utforskar Fosse kva det vil seie å vere eit medmenneske.

Boka er utan kapittel, men ho har to delar. Fyrste del er meir enn trefiredelar lang, medan andre del er på om lag femti sider. Heile boka er tett av tekst, og er prega av repetisjonar, slik det ofte er hjå Fosse. Setningane er lange, med mange komma, og det kan gå tre, fire sider før det kjem eit punktum. Det skapar eit trykk i teksta som gjer at ein må lesa vidare, for ein kan jo ikkje stoppe midt i ei setning! Slik trekkjer Fosse lesaren med vidare, inn i repetisjonane, dei oppatt-takande skildringane, inn i rytmen, inn i pusta til mannen, og me held pusten når han held pusten, medan me les vidare, vidare. 

Omstenda som vert skildra, er ikkje særskilte på noko vis. Alle som har vore i ein større by kor som helst i verda, har sett rusa menneske, rare menneske, folk som ramlar og sjanglar, tigg og hoiar. Og me er raske til å setje på merkelappar som alkoholikar, rusmisbrukar, heimlaus, prositituert. Det som er viktig her, er korleis Fosse skildrar han i møte med ho. Han ser ho ikkje som ein ekkel person, noko mindre, som støyar og er møkkete og er i vegen. Han ser ho som eit menneske som treng hjelp. Eit menneske han ikkje kan gå ifrå. For korleis vil det gå med ho då? Han tenkjer det aldri, Fosse skriv det aldri, men spørsmålet ligg i teksta likevel.

Fosse fokuserer på desse enkle og tilfeldige omstenda som endrar dagar, tankar, kjensler og liva til han og ho, dei to som møter kvarandre og som søkjer noko i ein annan, noko dei ikkje har. Det er ei suggererande kraft i teksta, ei insistering på at me skal sjå kvarandre for dei me er, og som får lesaren til å tenkje etter. Kva ville me eigentleg gjort sjølve? Korleis ville eg tenkt? Det er vanskeleg å vite, men Fosse set i gang ein prosess inni oss medan me les. Og difor vert boka sterk.

Full spredning

Bildekilde: Bokelskere

Tenk deg at du er en lege. En lege som står oppi et så heftig samlivsbrudd at det eneste alternativet du synes å ha, er å flytte inn på legekontoret ditt. Der sover du, der spiser du, og der jobber du. I samme rom som du undersøker pasientene dine, lever du. På samme benk som de ligger, sover du. Den eneste du har tid å holde deg med selskap, er et plastskjelett i hjørnet som heter Tore. Og han snakker du med.

På dagtid er du opptatt med papirarbeid og pasienter. Det er unge og gamle mennesker om hverandre. Noen av dem har vondt, andre vil bli henvist til psykolog uten å egentlig trenge det. For de gamle er du en viktig sosial kontakt, de trenger mest noen å snakke med. En trenger å fjerne en føflekk, og du snitter. Et par mener de har rett på fertilitetsbehandling, sjøl om de egentlig ikke har det. En lukter forferdelig vondt, en er hypokonder. Og alle er, naturlig nok, ekstremt opptatt av seg sjøl. Så til de grader at det av og til bobler over for deg, slik at du sier dem noen sannhetens ord. Og det skal du vel egentlig ikke. Men når dagen er over, og papirarbeidet er gjort, sitter du aleine der på kontoret. Med Tore i hjørnet og tomhet i hjertet.

Slik er det i alle fall blitt for Elin. Og mens hun har alle disse pasientene og prøver å få den underlige hverdagen sin til å fungere mest mulig normalt, mens hun sniker i gangene, lager kaffe på personalrommet og forsøker å unngå vaktmannen, holder hun en stadig dialog gående inni seg med Tore. Hun reflekterer over alt som er hendt, særlig det siste året, fra det øyeblikket da hun en kveld, ved en tilfeldighet, fant ekskjæresten Bjørn på Facebook, og la han til som venn. Helt fra han sendte henne det første 'hei', var det hele egentlig i gang.

Kunne det vært unngått? Kanskje. Kanskje ikke. Men er det det viktige oppi dette her? Ville hun gjort om på dette, alt sammen? Det er heller ikke så godt å si. Vi veit jo ikke helt hva vi ville gjort i en gitt situasjon før vi er der. Og nå er Elin der, med hele situasjonens tyngde og alvor og endelighet, eller elendighet, pakka rundt seg. Og det virker å være helt fastlåst. Elin er usikker på om hun noen gang kommer til å komme ut av kaoset. Hun kan verken dra hit eller dit, hun trenger rett og slett ei god tenkepause. Kanskje det ikke er så dumt å være sammen med Tore. 

Romanen Full spredning fra 2019 utforsker et tema som er svært viktig både i samfunnet, parforholdet og litteraturen - nemlig utroskap. Hvordan kan det egentlig skje? Og hvordan påvirker det oss? Et par som virker så stabilt som Elin og Aksel, viser seg plutselig å ikke være det. Bak fasaden og glansbildene er det egentlig et utrolig stusselig ekteskap som er prega av dårlig kommunikasjon og helt ulike fritidsinteresser. Sjøl om begge er leger, er de svært ulike. Hun døyver tanker, stress og følelser med store mengder alkohol, som hun inntar fra det hun kaller gullfiskbollen sin, mens hun ligger på sofaen og sløver til ulike tv-serier. Han har bygd seg smørebod og fiser rundt på ski, jo mer, jo bedre, rulleski på sommeren, jogging og løping stadig vekk, og ulike renn og løp hver måned gjennom hele sesongen. Han døyver sine tanker med treninga. 

Og når jeg er inne på Aksel, så må det sies at han kanskje er den personen som er mest karikert. Han er bare denne treningsfanatikeren av en middelaldrende mann. Han er lege, men klarer ikke å snakke med kona si om alkoholforbruket hennes utover at hun bør kutte ned eller slutte. Han er ektemannen hennes, men det går han fullstendig hus forbi at hun er utro. I nesten ett år. Så lite interessert er han! Og når alt eksploderer, er han så lite samla i reaksjonen sin. Han klarer liksom ikke å bestemme seg for hva han føler, og blir for meg litt utydelig. 

Ekskjæresten Bjørn, som blir elskeren til Elin, er på mange måter en motsetning. Han er samla, han er fokusert, og han er skildra som en sympatisk mann. Han er lidenskapelig og direkte og god til å lytte og å snakke. Han gjør alle disse småtingene som Aksel aldri gjør. Koke kaffe, for eksempel. Uoppfordra. Rydde opp. Vaske sengetøyet og henge det opp til tørk. Han husker på alt dette, men viktigere: Han har tid til Elin. Til å bare være sammen med henne. Bjørn jobber i IT, er gift og har fire barn. Med ei fæl dame. Elin liker å høre om henne og snikkikker på livet deres i sosiale medier. Den Bjørn forteller om, er veldig langt unna den Elin ser der. Hun plager, truer, ler av, mobber og utnytter, og holder Bjørn fanga i et dårlig ekteskap. Det er forståelig at han griper den utveien han får tak i. Det er ikke rart at han ønsker et nytt forsøk, med Elin, på lykke. 

Elin er svært godt skildra. En kommer tett, tett på henne, der hun kaver og ikke veit opp og ned, der hun er redd, angrer, er sint, er trist, er fortvila, er nummen. Og hvordan hun, så sannferdig hun kan, tenker igjennom begivenhetene som har ført til at hun nå ligger på sin egen undersøkelsesbenk og snakker med Tore. Hvordan hun dagdrømmer om at en av disse mennene en dag på tragisk vis mister livet, slik at hun slipper å velge og slipper å bli avslørt og slipper å bli stilt til veggs med det umulige. For hvordan skal hun kunne velge, når det vil ødelegge så mye for så mange? Og ikke minst klarer forfatter Nina Lykke (f. 1965) å vise fram hvordan noe helt ugjennomtenkt og uskyldig som en venn på Facebook og et lett 'hei' kan eskalere, ta helt av, erobre ens liv, bli en besettelse - ja, det er rett og slett full spredning. 

Både Nina Lykke og denne romanen er godt kjent for norske lesere. Jeg er som alltid litt etter alle andre, rett og slett fordi jeg vil se om dette er noe som holder seg, og som forblir lesverdig i mer enn et par måneder. Det mener jeg nå Nina Lykke har bevist flerfoldige ganger - i tillegg til Full spredning har hun også gjennombruddsromanen Nei og atter nei (2016) og fjorårets bok Vi er ikke her for å ha det morsomt, som alle har fått gode kritikker. Hun er en forfatter som tar tida vi lever i på kornet, og som klarer å skildre det som er både vanskelig, ubehagelig og sårt, uten at det blir klamt eller alt for privat. Hun bruker humor og vidd, og kommer med skarpe observasjoner og tankefulle betraktninger. Men framfor alt har hun et kjempegodt språk, så teksten er en fryd å lese. Ideelt sett burde den bare gitt leseren litt mer motstand.

Jeg er nok ikke enig i alle påstander eller premisser Lykke kommer med, men det trenger jeg heller ikke å være. Hun skildrer samfunnet vårt fra sitt ståsted, som er et annet enn mitt. Det er særlig den middelaldrende øvre middelklassen hun fokuserer på, og som hun dissekerer under forstørrelsesglasset. Jeg tror hun sjøl kjenner mange av disse typene personlig, for de er utrolig godt sett. For eksempel får naboene i Grenda de glatte lag, og her er det både satire og brodd. For en som føler seg truffet, vil jeg tro det er ubehagelig lesing. Så vidt jeg har forstått gjør hun det samme i de andre bøkene sine også. 

For en med litterær bakgrunn, er det morsomt at undertittelen på boka er "En legeroman". Her harselerer Lykke vilt med sjangeren, og sier både noe om hva vi får og hva vi ikke får. Og underveis snur hun jammen opp ned på det meste. Vi er for eksempel ikke med på dåning og sverming for en feilfri og kjekk mannlig lege, vi sitter ved siden av ei kvinne som forsøker å stable livet sitt på beina igjen. Det er et stilig stikk til klisjeer og formellitteratur!

Jeg synes Full spredning er en god norsk roman som leverer på mange punkter. Den er ingen fantastisk leseropplevelse, men det var interessante og underholdende timer jeg tilbragte sammen med Elin. Hovedårsaken til det er at Elin er så godt gjennomtenkt, sett og skildra. Hun er helstøpt, sjøl om hun er helt på bunn i livet. Legetankene og legeordene gjennomsyrer språket hennes akkurat passe, slik at vi tror på henne. Tvilen hennes, raseriet, fortvilelsen og oppgittheten, er gjenkjennelig. Og så blir det jo ganske så komisk når hun er direkte med pasientene sine mens Tore kommenterer. Det er herlig balansert. Jeg ser derfor ikke bort ifra at jeg kommer til å lese noe av Nina Lykke i framtida.

Om lesetips og lesetyper

De siste månedene har jeg fått samme lesetips til sammen seks ganger - og det hver gang fra ulike mennesker: Ei nær venninne, en nabo, en kollega, ei venninne til, en bekjent og av en masete ekspeditør i bokhandelen. Og hver gang har de sagt: Denne boka tror jeg virkelig vil passe deg. Til slutt følte jeg meg bortimot forplikta til å ta en nærmere kikk på romanen, noe som resulterte i at jeg lånte den på biblioteket. Og siden den dagen har den hatt sin faste plass helt til høyre på skrivebordet mitt, og jeg har kun kasta ett blikk på den innimellom. Helt til nå. 

Boka det gjelder, er Den lille bokhandelen på hjørnet, og forfatteren er skotske Jenny Colgan (f. 1972). Både tittel og forfatter var ukjente for meg, men i et forsøk på å nærme meg boka, har jeg lest meg opp litt. Og det jeg leser, underbygger inntrykket jeg får av omslaget: Dette er lettbeint, underholdende, sjarmerende, hjerte-smerte, fort lest, fort glemt. Det er slike bøker jeg vanligvis ikke leser, rett og slett fordi jeg synes de blir for lette. Uten noen form for motstand, er ikke teksten så interessant. Ikke synes jeg bøkene er spesielt morsomme heller, for leseren må vasse i stereotypier, klisjeer og stor forutsigbarhet. For det blir jo sjølsagt de to. Og det går jo bra til slutt. 

Men misforstå meg rett: Alt det der er helt greit! Det er helt greit at slikt skrives og gis ut og anbefales og lånes og selges, for vi trenger alle ei lett bok innimellom. Ikke hver dag er en Dostojevskijdag, og jeg orker ikke å lese Jon Fosse hver uke. Det er flott med bøker der det faktisk går bra, i stedet for at alle dør, blir gale eller reiser av sted. At noe går bra, gir oss som lesere en god følelse, og ofte varer denne følelsen ei stund. Av og til er det kanskje det vi trenger for å komme igjennom en krevende hverdag.

Det er for så vidt helt greit med slike uoppfordra lesetips også, sjøl om det blir noe masete for mottakeren når det gjentas så mange ganger. Men det jeg reagerer mest på, er kommentaren de gir meg. Denne boka tror jeg virkelig vil passe deg. Jeg forstår at det er godt ment. Litt pressende, men godt ment. Likevel stusser jeg. Jeg veit ikke hva som er verst: At en jeg ikke kjenner, sier det, eller at en som kjenner meg godt, sier det? En som kjenner meg godt, bør jo vite at dette ikke er boka for meg. En som ikke kjenner meg, bør kanskje ikke påstå slikt ut av det blå? 

Uansett får det meg til å lure. Ser jeg faktisk ut som en som ville like denne boka? Hvordan ser slike mennesker - vi - ut? Har vi stempel i panna, lik farge på genseren, briller, lange tomler, små føtter eller er vi hyppige brukere av lange kjoler og solhatt? Liker vi å sykle, som dama på forsida? Bruker vi stearinlys fordi det er så hyggelig, sjøl om det er helseskadelig? Krøller vi håret hver morgen? Hvordan er det mulig å se på folk hvilke bøker de liker? Tenk om det var mulig! Da kunne det for eksempel vært slik:

• Krimleseren har stutte bein, rund mage, litt for trange dongeribukser som glir litt for langt ned når han bøyer seg framover, han har slitte mokkasiner med pyntefrynser og en brukt plastpose i neven. Han trasker inn i riktig avdeling på biblioteket, og lirker fram brillene fra skjortelomma når han skal kikke på årets bøker. 
• Lyrikkelskeren har sidt skjørt med blomster på, pannelugg og stor veske i farger som var populære for femten år sida. Hun tar seg god tid foran hylla, setter seg gjerne ned i en stol mens hun blar, og spør bibliotekarene om de husker hvem som skreiv det fine diktet om hestene som står ute i uværet eller snøen eller regnet eller hva det var, og hvem som tonesatte det, og det må ha vært minst to versjoner der, har dere begge to? hvorpå bibliotekarene veksler blikk før de stormer mot hver sin pc for å søke i ymse baser. 
• Krigsentusiasten har gjerne grått hår, bruker briller og snakker høyt og tydelig, på grunn av sin bakgrunn i læreryrket. Han er vennlig, rolig og ganske bestemt, og begir seg mer enn gjerne inn i en diskusjon rundt Marte Michelets Hva visste hjemmefronten? og hennes tvilsomme kildebruk der. Han etterspør konkrete titler i god tid i forveien, og er nesten personlig fornærma på grunn av det treige og uforutsigbare utsendelsesskjemaet til kulturfondbøkene, som gjør at han må vente lenger enn kameratene før han får lest de nyeste bøkene. Ofte ender han opp med å kjøpe dem. 
• Strikkeboklåneren er et entusiastisk menneske som mer enn gjerne vipper opp strikke- og hekletøyet fra veska for å vise deg noen tips og triks i farta. Hun har praktiske bukser, hjemmestrikka ulljakke og fotformsko, og lukter Milo. Hun spør etter den siste Klompelompeboka, for hun skal strikke til barnebarna, hun er svært fascinert av gamle islandske mønstre og har sjølsagt laga hver eneste Arne og Carlos-julekule og gitt bort som gave til familie og venner. 
• Romanleseren er ofte ei vennlig dame med god tid, som veit hva hun vil ha og derfor sjeldent spør om hjelp. Hun farger gjerne håret, har kledelige bukser og er ofte å se på kulturarrangementer. Hun leser bredt og har en forkjærlighet for klassikere. Samtidig synes hun det er viktig å være oppdatert på nyere litteratur, og foreslår Nino Haratischwili i lesesirkelen hun er med i. Hun kan bruke lang tid på biblioteket, går helst aleine, og tar gjerne med seg et knippe titler når hun går. 
• Fantasyentusiasten er ikke så glad i å gå til frisøren. Han er ikke så ofte i klesbutikken heller. Og en kan ikke unngå å merke at han kanskje ikke dusjer hver eneste uke. Han bruker vide joggebukser, slitte joggesko og hettegensere med motiv fra Star Trek. Når han ikke har på cap, kan du se den begynnende månen. Han er djupt skeptisk til adaptasjoner, men ender alltid opp med å se dem, og diskuterer gjerne hvilken versjon som er best. Når han ikke ser på Game of Thrones eller mimrer tilbake til ungdomstida med Terry Pratchett og Douglas Adams, spiller han brettspill eller dataspill.
• Serieelskeren er blid og fornøyd med det meste, gleder seg veldig til neste bok i gjeldende serie, og blir veldig lei seg dersom den ikke har kommet. Hun har et inderlig forhold til Sagaen om Isfolket, som hun sammenligner alt med, og jevnlig gjenleser. Hun har med seg bøker hun har fått gratis gjennom Allers og Norsk Ukeblad til biblioteket, og spør i skranken om vi ikke kan begynne å kjøpe inn den serien også. Det hadde nemlig vært så innmari ålreit, sier hun og smiler. Hun jobber ofte i pleie og omsorg eller i barnehage, og drar på camping om sommeren. Når hun ikke leser seriebøker, blar hun i Se & Hør, hvor hun koser seg enormt med terningkastene til Jan Thomas og siste nytt om Mette-Marit.
• Filmlåneren er oppgitt over dagens medietrender og mener fortsatt at film er best på kino, eventuelt på eget hjemmekinoanlegg. Strømmetjenestene har mye, men russiske klassikere fra 1972 er det dårlig med. Da er det bra biblioteket fins. Han har bart og skjorte og går med pilotbriller på sommeren, og drømmer ofte om det storslagne 1970-tallet, da alt var så stilig. Han oppsøker sine foretrukne bibliotekarer for en filmprat, der han alltid gir uttrykk for filmen han fjernlånte sist, som han tror han er forplikta til å fortelle om.
• Youngadulten er som regel ikke i målgruppa for ungvoksen-litteraturen - nei, hun er veldig ofte et sted mellom tjuefem og førtifem år gammel. Hun tror nok hun er mer ungdommelig enn hun er, og sniker seg inn i ungdomsavdelinga iført lang hettejakke med sprekt trykk, treningstights og helt hvite joggesko. Hun veit som regel hva hun vil ha, og de gangene hun er usikker og må spørre personalet, skylder hun ofte på at hun skal låne til ei venninne eller at hun har fått et tips på snap eller insta. På tv ser hun på Outlander, Stranger Things og ungdomsfilmer, og hun har fortsatt Candy Crush på telefonen. 
• Tegneserienerden er en farlig fyr å diskutere med, for her skal alt av årstall, utgaver, tegnere og utgivere sitte. Favorittene er ofte gamle og nokså ukjente serier, og han har utvikla en solid avsmak for superheltene som dominerer filmer og tv-serier nå. De framstilles jo på en helt annen måte enn i seriene! Han kan spore opp de snåleste og særeste saker, bare du spør pent. Han er ryddig og velstelt, bruker ofte dongeribukser og briller og har bolleklipp. 
• Foreldrelåneren er opptatt av hva de tror er bra for barna å lese heller enn hva barna vil lese. Ofte kommer de derfor aleine, og tar med seg det de gjetter vil fenge åtte- og tiåringen. Om barna er med, er det motstridende ønsker fra henholdsvis barn og voksne, noe som kan føre til at barna har store problemer med å velge hvilken bok de skal lese. Foreldrene er stramme og bestemte og kledd i hvite bukser eller hvite skjorter, har dyre aktivitetsklokker, og en bedrevitende holdning som innebærer at de alltid veit best, og at tegneserier ikke er ordentlige bøker.

Men slik er det vel ikke. Eller? Mine observasjoner er basert på flere år i biblioteksektoren, der jeg jevnlig møter lånere av alle slag. Og sjøl om dette er satt på spissen, er det ei kjerne av sannhet her. Men er det noe jeg har lært oppi alle lånere og alle bøker, så er det at en verken skal skue boka eller låneren på hårene. Da er det fort vekk du som opplever å bli overraska.

Lykkens sønn

Bildekilde: Bokelskere

Lykkens sønn fra 1992 er den andre boka i firebindsserien om den nordnorske kvinna Dina Holm og hennes etterkommere. Formelt sett har denne boka samme inndeling som første bok: prolog, tre bøker og epilog. Men der første bok hadde et innledende bibelsitat for hvert kapittel, har denne boka kun sitater av og til, og det er da ikke alltid det er bibelsitater heller. Og omtrent allerede her slutter likhetene.

Der første bok er intens, kraftfull og fascinerende, er denne boka prega av fyllerør og fylleangst og en stadig voksende leserirritasjon. Så stor forskjell kan det være når en bytter hovedperson! For der vi i første bok levde med Dina, og nesten holdt pusten i mange av de mest avgjørende avsnittene, følger vi her konsekvent Benjamin, sønnen hennes. I nåtida følger vi han i førsteperson, og i de kapitlene der han tenker tilbake på barndommen på Reinsnes, følger vi han i tredjeperson. I begynnelsen preges erindringene hans av det naive barneblikket, men det endrer seg raskt. Benjamin utvikler seg fra å være en traumatisert liten gutt til å bli en enspora, kåt tenåring og deretter en ganske usympatisk, stressa og alkoholisert ung mann. Og det kanskje mest irriterende: Han er så veik.

Dina hadde nærvær, blikk og masse kraft i første bok. Hun skjærer igjennom samtaler, tar upopulære avgjørelser, er ikke redd for å tale noen imot, tar de svakes parti, rydder opp og ordner opp. Hun kjenner på ansvar, og hun tar ansvar. Og det får hun svært mye respekt for. Videre har hun et spesielt forhold til Bibelen, som er Hjertruds bok. Hun bruker den, er godt kjent i de ulike bøkene, lærer seg avsnitt utenat. Og disse betyr noe for henne, hun har et inderlig forhold til tekstene og etter hvert et avklart forhold til Gud og egen skjebne. 

Slik er det ikke for Benjamin. Etter åra på Reinsnes, venter harde studieår i Tromsø. Dina er fast bestemt på at sønnen skal få utdanning, sjøl om det er dyrt. Han skal få de mulighetene hun ikke fikk, for hun ser at det er et godt hode på gutten. Etter hvert går ferden videre til Kjøbenhavn, der han begynner å studere medisin. Som medisinstudent blir han utkalt til feltlasarettet ved Dybbøl under krigen - her antar jeg at det siktes til Den andre slesvigske krig i 1864, mellom Danmark-Norge på den ene sida og Østerrike og Preussen på den andre - uten at det står i klartekst i boka. Det er et halvt år med grusomheter, som ender med tap for dansk side. Benjamin preges, alle preges. Og det er ikke så lett å finne feste igjen etterpå. Ikke at Benjamin hadde noe særlig feste før dette heller, men nå blir rotløsheten virkelig akutt.

Benjamin er unnvikende, spak og kvier seg for å ta avgjørelser. Han vil ikke tale noen imot, og vil helst ikke ta noens parti, heller ikke sitt eget. Han rydder ikke opp i noe som helst, det må andre gjøre for han. Han turer og svirer og surrer og drikker, men vil verken ta ansvar, leve med konsekvenser eller forholde seg forpliktelser. Da sier det seg sjøl at varige forhold til kvinner blir vanskelig. Og det er nokså utmattende å lese om hvordan han rører det til, gang på gang. Han har ingen moralsk rettesnor, ikke et indre kompass og Bibelen betyr ingenting. Alt han er opphengt i, er det han opplever som Dinas svik: At hun har reist og latt han bli igjen.

Der Dina insisterer på at Jeg er Dina og tviholder på egen identitet som noe sant og virkelig i verden, briljerer Benjamin med det motsatte. Han veit ikke hvem han er, han er usikker på hvem som er faren hans og hva de ulike mennene på Reinsnes betyr for han. Hva om han har en annen far? Tenk om han hadde -! Han er usikker på eget forhold til Dina og på hva han vil. Lese? Studere? Virke som lege? Reise hjem? Være med Karna? Ingenting gir mening, og i alle fall ikke etter en slik blodig krig. Fraværet av aktive valg og ansvar for eget liv er påfallende - og frustrerende. Til slutt forsøker han desperat å presse fram noe, men igjen er det Dina han søker til. Han tenker at han gjennom å påta seg hennes byrder og sone hennes straff, i alle fall kan være nyttig og ha en funksjon. Så er også flere av sitatene i boka fra Søren Kierkegaards (1813-1855) verker, og han diskuteres også litt i romanen. 

Ytre sett er det svært lite som skjer i boka - kun et par hovedhandlinger framstår som viktige omdreiingspunkter. Alt annet er bare en slags støy, eller fyll. De fleste av de 490 tettskrevne boksidene brukes på å grave rundt i Benjamins litt for moderne frustrasjon, der han konstant småkrangler med fyllekompisen Aksel, og skape dertil med frustrasjoner hos leseren. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår hva forfatter Herbjørg Wassmo (f. 1942) ønsker å oppnå med det, annet enn å understreke alle kvaler, all tvil, alt surr og virkelig få oss til å forstå at tittelen er tvetydig og symbolsk og i intertekstuell dialog med historiene i Bibelen.

Jeg opplever dessverre at forfatteren trekker det alt for langt med skildringer av besøk hos prostituerte, onani, nestenovergrep og en skinndildo. Det er unødvendig, og det blir for mye av det samme. Boka kunne fint vært hundre sider kortere, eller mer, og ville fortsatt sagt det samme. Men da ville det kanskje vært litt enklere for leseren. Her er det en motstand, ei belastning, og ikke av den gode sorten - på det verste var det slik at jeg kvia meg for å lese videre. Og slik tar det også lang tid å bli ferdig. Det som verre er, er at jeg ikke opplever alt dette surret som særlig realistisk. Jeg tror at en, for å lykkes som en under middels bemidla norsk student i Danmark på 1850-tallet, måtte være skarp i huet og ha en viss retning. 

Det er mange menn som skildres i romanen. Mannfolka på Reinsnes har Wassmo gode grep om, og de er tydelige, underfundige og særegne, enten det gjelder Jacob, Anders, Tomas, Johan eller Niels. Også Leo fungerer innafor romanens rammer. Jeg ser dem for meg, alle sammen; en middelaldrende og litt sliten og tung ned trappene, en kvikk og morsom, alltid luktende av fisk og hav, en som lister seg stille inn i stallen og ser rett på en med ett blått og ett brunt øye, en hvis nakke er bøyd i skam, en som tviholder på regnskapsbøkene og alle hemmelighetene, en med lange, tynne bein som synker sammen i lyngen. Jeg opplever at disse mennene hver på sitt vis er troverdige. Men så kommer Benjamin for full tyngde, og Wassmo mister litt grepet. Jeg er ikke helt sikker på hvem jeg leser om, og jeg tror ikke fullt ut på situasjonene og historia.  

Ei anna viktig endring mellom disse bøkene, er det språklige. I Dinas bok bruker Wassmo replikker på nordnorsk som et virkemiddel, og hun karakteriserer godt og effektivt på denne måten. Her endrer hun praksis, og størstedelen av boka og replikkene foregår på bokmål. Årsaken til det er at Benjamin legger fra seg det nordnorske når han drar til Kjøbenhavn. Han vil passe inn, og begynner derfor å snakke dansk. Stemmen og stemninga i boka er derfor en helt annen enn i Dinas bok. Kontrasten mellom Benjamin og Dina blir slik enda tydeligere: Hun aksepterer seg sjøl og snakker som hun gjør, uansett hvem som hører. Han veit ikke hvem han er, og endrer på noe så viktig som talemålet for å bli en annen. Men hvem er det han vil bli? Og for hvem er det han endrer seg? 

Frihet framholdes for noe av det viktigste for Dina. Hun kjemper for egen frihet, både økonomisk, juridisk, fysisk, psykisk og emosjonelt. Hun tar noen ekstremt krevende valg, og står i konsekvensene med rett rygg. Hun har nemlig valgt det sjøl! Benjamin er privilegert i kraft av å være mann. Han er økonomisk og juridisk fri, kan ta utdanning, han er fri fra hardt fysisk arbeid fordi han er arving til Reinsnes, og han er fri fra fysiske byrder som svangerskap og fødsler. Men denne friheten verdsetter han knapt - han klager, sutrer og tyter, og det allerede før krigen. Kanskje årsaken er at han verken er psykisk eller emosjonelt fri?

Det Wassmo får svært godt fram gjennom romanen, er hvor ulikt vi mennesker kan oppleve enkelthendelser, hvor forskjellig vi håndterer det i etterkant og hvordan dette påvirker oss, endrer oss og kanskje gjør at vi vokser fra hverandre. Det er jo hendelsen på slutten av Dinas bok som vekselvis splitter og forener Dina og Benjamin, som skaper friksjoner og konflikter, men også samhold gjennom hele Lykkens sønn. Han strever med å forstå, og setter seg helt fast i egne tankemønstre. Dessverre gjør han seinere det samme som mora - noe uforståelig - og han bruker mye tid på å flykte fra hendelsen, konsekvensene, seg sjøl, og begår på underlig vis rett og urett på samme tid. Som leser med et klart moralsk kompass er dette enerverende. Men på grunn av Dina endrer han kurs før det er for seint.

Lykkens sønn var en mye tyngre roman enn forventa, og Benjamin var en karakter jeg ikke helt likte. Derfor går det nok ei stund før jeg følger opp med neste bok.

Kort & godt: Leselyst

Bildekilde: Bokelskere

Tidligere i sommer leste jeg Boken - en hyllest av tyske Burkhard Spinnen (f. 1956). Det var ei bok som ikke traff meg så godt, rett og slett fordi det var for stor avstand mellom Spinnen som leser og meg som leser. Jeg hadde ikke alle de tyske 1950-, 1960-, 1970- og 1980-tallsreferansene inne, og er heller ikke prega av å være en noe alderdommelig mannlig leser med stor interesse for seilskuter. Etter å ha lest Spinnens bok fra 2016, gikk jeg derfor i gang med Tone Selboes (f. 1959) Leselyst. Om bøker, liv og litteratur fra 2018.

Sjøl om Selboe og Spinnen er nokså jevngamle, og utgivelsene deres handler om mye av det samme, nemlig å lese og å leve med litteratur, og i tillegg er utgitt ganske tett på hverandre, er bøkene samtidig svært forskjellige. Og hovedårsaken til det, er at de to er svært ulike lesere, som igjen er hjemla i hver sin distinkt forskjellige kulturkrets. Men der Spinnens krets var ukjent for meg, kjenner jeg meg svært godt igjen i omtrent alt Selboe skriver om. Hun bruker de litterære eksemplene jeg kjenner til, de tekstreferansene jeg kan henge med på, og hun går i dialog med verker jeg også har lest og har et inderlig forhold til. Hvilken forskjell det gjør!

Videre er Selboes verk ikke ei praktbok, slik Spinnens utgir seg for å være. Her er det ingen illustrasjoner, og det savnes heller ikke - det er kun tekst, god tekst. Gjennom trettisju korte kapitler, som er tydelig avgrensa og likevel henger sammen, og som er nesten for små essay å regne, beveger Selboe seg over de fleste aspekter som er viktige for en leser: hvordan vi møter og bruker bøker, hvordan vi trenger bøker, hvordan ulik litteratur treffer oss i ulike faser av livet, hovedpersoner, berøringspunkter, lesesituasjonen, tematikk, gjenlesing, biblioteket, systemer, leselister og så videre. Hun behandler temaene og leserne med klokskap og varme, reiser relevante spørsmål og innbyr til ettertanke rundt egen og andres praksis.

Det jeg liker ekstra godt med Selboes utgivelse, er at det er en så tydelig sammenheng mellom alle tekstene og eksemplene hun bruker. Vi leser og vokser med Selboe som leser, og gjennom hennes lesninger, opplever vi at perspektivet utvides og at bøker og tekster åpnes. Vi får komme tett på Selboe som leser uten at det blir klamt eller privat, og fordi hun benytter tilbakevendende eksempler, kommer vi også tett på noen av verkene hun skriver om. Spinnen hadde også noe av denne kontinuiteten i sin bok, men der han var mer springende, er Selboe mer gjennomført. 

Noen av forfatterne hun skriver om i boka, er de samme hun har lest, studert, undervist i og skrevet om som professor i allmenn litteraturvitenskap: Karin Boye, Gustave Flaubert, Cora Sandel, Dante, Inger Hagerup, Marcel Proust, Karen Blixen, Goethe, Amalie Skram, William Shakespeare, Virginia Woolf med mange flere. Men i stedet for at dette blir tilfeldig og flau "namedropping", finner Selboe forbindelser og tematiske tråder, hun sammenligner, viser fram kontraster, trekker linjer framover og bakover og ikke minst til sitt eget liv. Det gjør at en ser forfatterne og verkene i et litt annet lys, og det synes jeg er fint. 

Selboe er veldig konkret når hun kommer med eksempler, hun siterer tekster og hun skildrer hele lesesituasjoner slik at det er lett for leseren å henge med. Det er levende og tydelig, uten å være for detaljert. Språket er rolig, noe tilbaketrukket, men verken kjølig eller arrogant. Selboe er svært kunnskapsrik og presis. Hun skriver varmt og balansert, men aldri hektisk eller masete. Det gjør at jeg ikke stresser med lesinga, jeg bare koser meg, og bruker lang tid på å bli ferdig med boka. Jeg blir begeistra og imponert over kunnskapene til Selboe, og den store oversikta hun har over litteraturfeltet. Og jeg nyter å være i det samme landskapet og i de samme tankene som henne. Hele tida merker jeg entusiasmen hennes mens jeg leser, men enda mer merker jeg kjærligheten hennes for litteratur. 

Leselyst er ei lita bok om å leve og å lese, og om å leve med litteratur. Boka viser godt fram at et slikt liv også er en livsstil. Både livsstilen og boka anbefales varmt.

Kort & godt: Insektenes planet

Bildekilde: Bokelskere

Professor Anne Aslaug Sverdrup-Thygeson (f. 1966) debuterte med et brak i 2018 med fagboka Insektenes planet - om de rare, nyttige og fascinerende småkrypene vi ikke kan leve uten. Jeg fikk den til jul året etter, og har nå i sommer endelig hatt tid til å lese den. Og det angrer jeg på at jeg ikke gjorde tidligere!

I denne fagboka får vi nemlig servert det som vanligvis er ganske tørt og traurig å lese om på en utrolig levende, engasjerende og god måte. Ikke rart boka blei Brageprisnominert samme år! Over ni varierte kapitler på til sammen like under to hundre sider, går forfatteren igjennom temaer som insektenes forplantning, insekter i næringskjeden, insektenes arbeidsoppgaver i ulike sammenhenger, produkter vi får fra insekter og kunnskap vi kan få av å studere og lære av insektene. Og det er ikke reint lite! For eksempel er øyenstikkeren viktig i utviklinga av droner, og kanskje insekter rett og slett kan være menneskemat i mye større grad enn per i dag? Det er mye billigere og lettere å drive med insektproduksjon enn å drive med storfeproduksjon!

Sverdrup-Thygeson beskriver, forklarer og forteller oss hvorfor insektene er så livsviktige. Ikke bare for naturen, for plantene og for dyra, men også for oss mennesker. Hun trekker fram ulike eksempler, og på en poengtert og vittig måte viser hun oss hvordan sommerfugler, biller, larver, bier og edderkopper (som ikke egentlig er insekter), trengs. Hun kommer med statistikk og forskning, og hun konkretiserer gjennom tall for å sette de bittesmå insektene inn i håndgripelige sammenhenger. Som for eksempel at for hvert menneske som lever på jorda i dag, fins det mer enn 200 millioner insekter. Det er et sted mellom en og ti trillioner insekter til sammen - flere enn det er sandkorn på alle verdens strender! Og hvis insektene skulle sitte på Stortinget, ville 43 705 representanter tilsvare ett insekt fra hver art. Om alle artsgruppene skulle representeres, ville insektene ha 44 prosent av setene. Mennesket ville kun stå for to prosent. Det setter jammen vår plass her i verden litt i perspektiv. 

Sverdrup-Thygeson gjentar om igjen og om igjen at hvert lille insekt, så uviktig det enn kan se ut som, har en utrolig viktig jobb. Sjøl om vi ikke ser det, lukter det, smaker det, føler det, hører det, kjøper det, tenker på det, viser hensyn til det, jobber med det eller ikke en gang er bevisste på det, på noe nivå, så er det insektet der, hver eneste dag, og sørger for at vi kan leve livet vårt, hver eneste dag. For det ene bittelitte insektet, så lite at vi knapt kan se det, er en viktig del av en større helhet. Og innafor helheten trengs alle bitene for å bevare den skjøre balansen i både store og små økosystemer, for å bevare spennet i artsmangfoldet og for å beholde de intrikate og skjulte systemene og forbindelsene mellom insekter, planter, fugler, trær, bakterier, dyr og mennesker. Om ikke insektet kan gjøre jobben sin, kan arter dø ut, planter slutte å frø seg, dyr sulte, økosystemer klappe sammen. Alle er del av en større helhet - vi også.

Insektenes planet er noe så sjeldent som ei morsom, faktarik, opplysende og velskrevet fagbok - om noe jeg egentlig ikke er så interessert i: Insekter. Og da skal det jo litt til å gå med på forfatterens prosjekt, i alle fall i utgangspunktet. Men ikke her. Sverdrup-Thygeson leiker seg gjennom arter og vinger, bein og klør, sære planter, røtter, mose og hule eiketrær, rare vaner, kannibalistiske tendenser, ører, snabler, følehorn, skall, kokonger og mye mer. Det er spennende, det er interessant, det er snålt, det er lattervekkende, og uhyre flott formidla. Jeg opplever at jeg blir engasjert, til den grad at jeg ikke lenger bare dreper, jager eller vifter bort insekter, men ser på dem, undrer meg litt, hjelper dem ut og tenker "det er jammen bra at du fins, hva enn du gjør". Og det var vel egentlig det forfatteren ville si meg.

Morsdag

Bildekilde: Bokelskere

Hvilke hendelser og handlinger er det som former oss? Er det slik at vi kan spesifisere det, ned til den minste lille detalj? Er det slik at vi på en eller annen måte veit, der og da, at dette kommer til å endre alt? Eller forstår vi det først etterpå? Kan det i det hele tatt forstås, forklares? Er det hele egentlig ikke bare ei rekke med tilfeldigheter? Eller var det ment, eller planlagt, at det skulle gå nettopp slik? Skulle det være akkurat sånn, denne ene dagen?

Disse spørsmålene, og mange flere, blir både leser og hovedperson konfrontert med og tvunget til å reflektere rundt underveis i boka Morsdag av den britiske forfatteren Graham Colin Swift (f. 1949). Boka blei utgitt på engelsk i 2016, og oversatt til norsk i 2017 ved Merete Alfsen (f. 1950). 

Morsdag har undertittelen En eventyrlig beretning. Det kan kanskje få en potensiell leser til å tenke henimot eventyrene, og at dette er en tekst med eventyrlige elementer, altså at den er ikke-realistisk. Det stemmer overhodet ikke. Her er alt svært realistisk, fra skildringene av interiøret på Upleigh og sykkelløypa til Jane innimellom kratt og hager og over bekken, til Janes fantasier om møtet mellom mister Paul Sheringham og miss Hobday og det som faktisk skjer. Vi er solid og tydelig plassert i England. Videre er vi på landsbygda, og det er ofte livsstilen til overklassen som skildres, med tjenestefolket deres som sterk kontrast. Vi er på 1920-tallet, nærmere bestemt i 1924. Dagen er 24. mars. Det er morsdag. Det er den ene dagen i året da tjenestefolka får fri og kan dra hjem for å besøke mødrene sine. 

Boka åpner slik:

En gang i tiden, før guttene ble drept og da det var flere hester enn biler, før de mannlige tjenerne forsvant og man på Upleigh og Beechwood måtte klare seg med bare kokke og tjenestejente, eide familien Sheringham ikke bare fire hester i egen stall, men hva man kunne kalle en "ekte hest", en veddeløpshest, en fullblodshest.

Og familien Sheringham og deres Upleigh er viktige elementer i teksten - og nærmest som katalysatorer å regne for det som hender videre i Jane Fairchilds liv. For hadde det ikke vært for hennes arbeid hos og relasjon med familien, hadde hun ikke seinere, mye seinere, kunnet gjenfortelle det hele til oss som leser. Swift gjør her noen elegante tekniske grep: Han har ei rammefortelling som etableres seinere enn fortellingas begynnelse, slik at leseren ikke helt veit hva hun gir seg i kast med, og ut ifra dette punktet fortelles et liv, flere liv, det er en eventyrlig beretning. Teksten er eventyrlig i betydninga uvirkelig. Dette er beretninga om Jane Fairchilds liv, der livsbetingelsene er harde og utgangspunktet er dårlig, det er et liv fylt med tilfeldigheter, et liv, som når en ser seg tilbake, virker mest utrolig og som en drøm.

Boka er på kun 134 sider, og en kan diskutere om den er en kort roman eller ei lang novelle. Den er, sett opp mot andre romaner, liten. Men den er stor i innhold. Swift glir enkelt og fritt i tid og rom, men er alltid presis, det er aldri usikkert hvem som ser og hvem som snakker. Språket er utrolig fint og sanselig. Swift har en skildrende og konkret stil, som gjør det lett å se for seg hva som skjer. Detaljnivået i teksten gjør den svært filmatisk, sjøl om det samtidig går langsomt. Hele lesinga er som en sakte film: Vi begynner liggende i senga, gradvis retter vi oss opp, etter hvert kommer vi oss ut av senga, vi går rolig i rommet, vi går over hele huset, vi går ut av huset, vi sykler hjem. Det er en stadig bevegelse, både fysisk og psykisk. Aldri nøkkete og ubehagelig, men glidende og kontrollert.

Tematikken kommer litt an på leserperspektivet og hva en henter ut. Overflata handler helt konkret om sorg og tap, akkurat slik som at den ytre spenninga er knytta opp til hva som skjer med Paul. Men teksten handler like mye om forsvunne muligheter, sjanser en ikke tar, ord en ikke sier, skjebnens lunefulle veier og om livet kan forklares. Her ligger spenninga ikke i hva som skjer, men hvordan Jane forholder seg til det og utvikler seg - på grunn av det som har skjedd. Og i tillegg handler teksten om det å ordlegge seg, å skrive og i sin tur litteratur, hvor viktig språket vårt er, det å ha ord for følelser og tanker og hendelser, eie et narrativ, sitt eget livs narrativ, og hvordan det kan komme stor kunst fra de mest uventa steder.  

Underveis i lesinga fikk jeg assosiasjoner til Ian McEwans (f. 1948) roman Om forlatelse (på engelsk i 2001, til norsk ved Knut Ofstad i 2002). Også denne finner sted på landsbygda i England i spennet mellom overklassen og underklassen, der det fokuseres på en isolert hendelse. Og også her er krigen et bakteppe, sjøl om det er på et seinere tidspunkt (1935). Videre er litteratur også en del at tematikken, og det å se tilbake på eget liv er vesentlig.

En annen assosiasjon jeg fikk, var til irske Colm Tóibíns (f. 1955) Marias testamente (på engelsk i 2012, oversatt av Alfsen i 2016). Her er det kanskje enda flere likheter å spore - ikke først og fremst i handling, men i innhold og form. Begge tekstene er korte og konsentrerte, stramme og svært velskrevne. De har også det til felles at det er mannlige forfattere som skriver om kvinnelige hovedpersoner på en troverdig og innsiktsfull måte, uten spekulative elementer. De skriver om disse vendepunktene i livene deres, og forsøker å vise fram og forklare gjennom hendelsene, framfor å fortelle oss hvordan det er å stå i slike opplevelser. Og det fungerer svært godt. Noe av årsaken til det tror jeg er at begge forfatterne tematiserer noe djupt menneskelig i tekstene sine, og skaper en nærmest tidløs følelse. 

Med Morsdag skriver Graham Swift seg inn i en tydelig og veletablert romantradisjon med historiske elementer, det fokuset ligger på det indre framfor det ytre, følelse framfor handling og intensitet og inderlighet framfor konflikter og underholdning, der leseren tvinges til å sette ned tempoet og la det hele foregå i sakte film. Det er utrolig fint gjennomført, og jeg kan ikke se annet enn at dette er nok en nydelig oversettelse fra Alfsen. Hun gjenskaper forfatterens univers, og gjør teksten svært god å være i, sjøl om det som skildres er aldri så sårt og trist.

Kort & godt: Boken - en hyllest

Bildekilde: Bokelskere

I den romslige ulesthylla mi har det over lengre tid stått ei lita rød bok ved navn Boken - en hyllest, skrevet av den tyske forfatteren Burkhard Spinnen (f. 1956). Boka kom på tysk i 2016, og blei oversatt til norsk av Per Qvale (f. 1946) i 2018. Den utgir seg for å være ei praktbok, med lesebånd, illustrasjoner og god sats, men det er den egentlig ikke. Dette er langt ifra ei bok en viser fram annet enn til spesielt interesserte - og den er i tillegg såpass lita at den fort blir glemt.

Forfatterens prosjekt er svært sympatisk, gjennomtenkt og godt: Boken - en hyllest gir leseren en helhetlig gjennomgang av hvorfor og på hvilke måter bøker er viktig, hvordan vi lever med bøker, hvor vi finner dem, hvordan vi ordner dem, hvordan vi behandler dem, hva de har betydd for oss før, hva de betyr for oss nå, og hva de kommer til å bety for oss i nær framtid. Forfatteren framhever den fysiske bokas kvaliteter, dens historie og hvordan den på ulike måter preger oss, fra vi ser den på biblioteket eller i bokhandelen og tar den med hjem, til den på forskjellige måter glir ut av våre liv. 

På Spinnens skrivetidspunkt mente mange at bøker, slik vi har kjent dem i flere hundre år, var på vei ut som medie. For godt. De kom til å bli gradvis fortrengt av digitale alternativer, og deretter forsvinne helt. Nå veit vi jo at det ikke stemmer - heldigvis! Men i stedet for å angripe dette utsagnet, velger Spinnen å fokusere på hvorfor han er så glad i bøker. Det gjør han gjennom mer enn førti korte tekster som hver på sin måte belyser hvordan det er å leve med bøker og ha et varig forhold til litteratur.

Hvorvidt det var en klok strategi å ære den fysiske boka eller ikke, i kamp med de mange multimediale alternativene, og attpåtil gjøre det i bokform, slik at de som trenger det mest, får vite minst, skal jeg ikke uttale meg om. Jeg forholder meg kun til boka jeg har lest som bok, ikke som et politisk innlegg eller et ideologisk blaff, sjøl om det er vanskelig å se bort ifra særlig ideologi denne gangen. 

Boka er tidvis sjarmerende, av og til småmorsom, den er veldig gjenkjennelig og ganske så sjølsagt for de fleste som eier mer enn tjue romaner. Det var derfor ikke noe særlig å lære eller bryne seg på her, og ingen nye tanker om lesing og litteratur. Boka er også formulert av en svært omstendelig tysker med sans for egen lesehistorie og innehar naturlig nok mange tyske eksempler, noe som gjør den universelle appellen ved prosjektet litt mindre universell. Samtidig er det vanskelig å skrive om bøker og lesing uten å bruke egne eksempler - lesing og litteratur er et felt der det er krevende å være objektiv. Men det er nokså langt fra min norske nittitallsoppvekst til hans tyske sekstitallsoppvekst, der ei bok om seilskuter var det gjeveste. Av og til er det såpass store sprik at eksemplene ikke fungerer særlig godt.

Bortsett fra disse litt traurige eksemplene og tidvis tung tekst, et leserliv som er svært hjemla i et mannlig og middelaldrende blikk og ikke så veldig åpent for andre blikk, er dette en fin utgivelse. De stemningsfulle, detaljerte og av og til humoristiske illustrasjonene til Line Hoven (f. 1977) bryter opp teksten på en god måte og er for meg enda finere enn Spinnens kapitler. Men hvorvidt Boken - en hyllest har fungert som tiltenkt, og blitt tatt på alvor som et innlegg i debatten om papirbøker og e-bøker, er jeg ganske så usikker på.

Hekseyngel

Bildekilde: Bokelskere

Felix har alt. Store vyer og visjoner, suveren kunstnerisk frihet, godt med suksess og respekt, ære og berømmelse - og han er leder for selveste Makeshiweg teaterfestival. Der styrer han alt som en slags dukkemester, han gidder knapt å gå i møter og vil i alle fall ikke bry seg med så kjedelige detaljer som finansiering og politikk, der gjør han kun det han må. Alt annet får Tony ta seg av, Felix' gode venn og trofaste kollega. Slik kan nemlig Felix fokusere fullt ut på det han er god på, som er å virkeliggjøre det han ser for seg i hodet og gjenskape tekst på scenen. Og Tony kan gjøre det han er god på.

Når vi kommer inn historias startpunkt, i scene 1, akt 1, jobber Felix og Tony fram mot ei oppsetting av William Shakespeares (1564-1616) siste skuespill Stormen (1610-1611). Det skal bli unikt! Med dette stykket vil festivalens viktighet befestes, og han, Felix, vil bli enda mer berømt, og ingen vil kunne bestride hans geni. Ingen! Ja, sånn skal det bli! Han ser for seg hele stykket, bit for bit - frakken til Prospero, den skal sys sammen av mange, mange kosedyr, den skal være diger, med de døde øynene hengende rundt overalt, Ariel må spilles av en transvestitt på stylter, det skal sjongleres, det trengs hatter, bowlerhatter, og det må være en ung danser, det må være Anne-Marie Greenland, hun er perfekt, som skal spille Miranda, og slik, gjennom Miranda, gjennom Stormen, ei ny gjenfortelling av Stormen, vil kanskje smerten etter hans egen kjære Miranda blekne. Kanskje. Det er i alle fall håpet.

Men det går sjeldent slik en planlegger. Og det gjelder Felix også. Mens han planlegger hvordan kosedyrfrakken skal se ut og sørger over dattera si, treåringen som brått døde av hjernehinnebetennelse og som har sendt han hodestups inn i arbeidet med Stormen, har Tony helt egne planer. Tony har jobba i det skjulte, og nå, akkurat når prøvene har begynt, er tida moden for å avsløre hva han har holdt på med. Han har styrets stemmer og sitt navn på alle økonomiske papirer, det er enkelt, egentlig, å gjøre resten: Han kupper festivalen, sørger for å få Felix avsatt og tar rolla som leder sjøl. For Tony skal opp og fram, han sikter høyere enn en liten teaterfestival, han skal inn i politikken, og Felix er kun en liten sving på veien. 

Felix, som verken så eller hørte eller forsto noe som helst før det var alt for seint, opplever at alt raser sammen. Etter tolv år kan han fortsatt huske dagen ned til den minste detalj. Han, som knapt hadde begynt å komme seg etter datteras død, han, som var helt aleine i verden, og som ikke hadde andre enn Tony og jobben og ideene sine, han blir fullstendig overkjørt på dette ene skjebnesvangre tirsdagsmøtet. Han blir sveket, han blir utsatt for noe forferdelig på verst tenkelige tidspunkt, han blir fratatt alt, han blir etterlatt på bar bakke. Han kommer seg unna byen så fort han kan, og finner seg et sted der han kan slikke sine sår og viktigst av alt: Planlegge hevn.

Forfatter Margaret Atwood (f. 1939) har nemlig i sin versjon av Stormen, som hun altså kaller Hekseyngel (på engelsk i 2016, på norsk i 2017, tittelen er ett av de shakespearske banneordene det er lov til å si) endra på absolutt alt, bortsett fra en ting: Grunntemaet. Det er fortsatt hevntanken, ideen om hevn, visualiseringa av hevn, vissheten om at hevnen kommer, som er primus motor i teksten. Det er det som gjør av hovedpersonen står opp hver morgen, det er det som skaper motivasjon og struktur og trekker historia framover. På grunn av prologen veit vi som lesere litt om hvilken retning dette kommer til å ta. Spenninga ligger derfor ikke nødvendigvis i hvordan det skjer, og i alle fall ikke mot hvem, ikke hvor og heller ikke når, men om de kommer til å få det til, og på hvilken måte de klarer å gjennomføre alle lagene i sitt narrespill, alle skuespillene i skuespillet. Og bare så det også er sagt - her har vi ei historie der vi som leser heier på at hevnen skal gjennomføres. Sjøl om den ikke nødvendigvis er helt lovlig, vil den, når den er gjennomført, opprette en slags balanse. 

Hvordan Felix klekker ut, regisserer, pønsker fram, trikser, planlegger, innhenter, opererer, iscenesetter og setter det hele i gang, trenger jeg ikke å gå inn på her. Ei heller med hvem - for det er litt av en gjeng! Nei, menneskene og omstendighetene kan være ei gavepakke til den som vil lese boka. For faktum er at dette er en fryd av ei bok fra begynnelse til slutt. Romanen er sjølsagt sprekkfull med intertekstualitet, så jeg er veldig glad for at jeg leste Stormen først. Stykket ga Atwoods tekst mer dybde, samtidig som jeg også opplevde at Atwood belyste Shakespeares tekst på nye måter, og gikk inn i temaer som får liten plass i skuespillet. Det var utrolig interessant og veldig spennende å sette disse verkene opp mot hverandre og oppleve at de berika hverandre snarere enn begrensa hverandre. Det er uhyre profesjonelt og elegant gjennomført fra Atwood sin side (slik som Miranda), og det er kløktig av henne å gå i dialog med Shakespeare på den måten. Det skaper igjen flere metanivåer, slik at den som koser seg med slikt, her har mye å hente ut.

Inndelinga av romanen er lik som i skuespillet. Framfor kapitler er det her akter og scener der vi følger handlinga i Stormen og Hekseyngel parallelt (for den som følger med i begge tekster, vel å merke). Atwood har et nydelig grep om helheten, og det virker ikke som om så mye som et hårstrå er på feil side. Komposisjonen er utrolig kul, det er ei fantastisk godt uttenkt handling, hovedpersonen Felix er mangefasettert og menneskelig og troverdig, og romanen er i det hele tatt et enormt imponerende prosjekt. Og alle detaljene, for en bragd! Dette er så mesterlig! Jeg koste meg så med lesinga, samtidig som jeg blei glad og energisk av å lese, fordi boka er så helhetlig og stilig gjennomført. Og den følelsen er det lenge sida jeg har hatt. 

For å ikke ødelegge leseropplevelsen for andre, og for å ikke komme i den leie situasjonen at jeg må gjenbruke masse adjektiver for å beskrive hvor enestående dette er, vil jeg bare si: Les. Hekseyngel er kanskje ikke den enkleste Atwoodboka å bryne seg på, men den gir utrolig mye til den riktige leseren. Og den går ikke ut på dato, i og med at den er basert på et skuespill fra 1611. Hekseyngel kan trygt leses i morra, til neste år, om ti år, om hundre år, og fortsatt gå i dialog med Stormen og leserne, fortsatt gi mening og ha et tydelig budskap. For her sirkler vi til stadighet rundt det djupt menneskelige, slik Shakespeare også gjør i Stormen. De som kjenner Atwoods skrivestil, får her ei skikkelig kosebok og veit at de kan glede seg. Alle andre oppfordres til å lese. 

Fremragende oversatt av Inger Gjelsvik (f. 1952), som vanlig. For et vokabular, og for ei nydelig håndtering av to verk i ei bok!

Fra Shakespeare til Knausgård - 66 klassikere du naturligvis har lest

Bildekilde: Bokelskere

Denne knallrøde, glade boka kjøpte jeg nesten umiddelbart da den kom i 2020, og har siden det gleda meg til å lese den. Jeg er svært glad i ulike former for litterære oversikter, være seg lister, innføringer, gjennomganger, forsøk på kanonisering eller noe annet. Slik har det vært i omtrent tjue år, sida jeg for alvor begynte å interessere meg for litteratur. 

Jeg har brukt hver eneste oversikt til å rydde i det enorme feltet som er litteratur, til å sammenligne og sammenstille, utdype og belyse. Ved å velge noe, velger en alltid bort noe annet, og det sier mye om både den som velger og tida vi lever i. Det er også interessant, og det er spennende å se ulike gjennomganger opp mot hverandre med dette i mente. Kvinner velger for eksempel nesten uten unntak flere kvinnelige forfattere enn menn, som av og til helt glemmer bort at dette med kjønn er noe en bør tenke på. 

I tillegg til solid faglig interesse, har jeg også sansen for Janne Stigen Drangsholt (f. 1974) generelt. Hun er ei kunnskapsrik og vittig dame som skriver poengtert, morsomt og til tider skarpt. Jeg har både lest og hørt henne før, og synes at vi trenger flere litteraturformidlere som henne, som er opptatt av at bøker og litteratur ikke skal gjøres unødig pompøs og utilgjengelig, og at ikke alt trenger å bli tatt så fryktelig seriøst hele tida. Jeg foretrekker helt klart hennes egen stemme over bøkene om den kaotiske Ingrid Winter, som hun nå har skrevet bok nummer fire om (Ingrid Winters makeløse mismot er fra 2015, Winter i verdens rikeste land er fra 2016, Winterkrigen er fra 2018 og Winterferie er årets roman).

Derfor blei dette dessverre et skikkelig magaplask for meg. Med høye forventninger og et tydelig ønske om å kunne bruke lista til noe konkret, var dette en utgivelse som overhodet ikke innfridde. Jeg opplevde at baksideteksten og den sleivete og ikke særlig morsomme innledninga til Drangsholt lovte mye mer enn det jeg faktisk fikk. Men noe av det må jeg kanskje ta skylda for sjøl, i og med at jeg leser mye, er utdanna innafor litteratur, jobber med litteratur og har lest svært mange av bøkene Drangsholt valgte å presentere i utgivelsen. Det var kanskje ikke en leser som meg boka var mynta på i utgangspunktet? Og undertittelen - 66 klassikere du naturligvis har lest - med tilhørende formål - at denne boka skal lære deg å juge om hva du har lest på en overbevisende måte og dermed lykkes i selskapslivet - er heller ikke noe jeg ville gjort. Det er da ingen skam å ikke ha lest Knausgård?! Men på grunn av denne mulige misforståelsen, savner jeg ei tydelig formulert målgruppe fra forfatteren og forlagets side utover at en med dette kan lykkes i selskapslivet. Det kommer jo veldig an på selskapet, tenker jeg...

Gjennomgangene av bøkene er dessverre ikke så morsomme som jeg forventa, men mange av oppsummeringene er gode og presise. Noen av dem er jeg uenig i, og det er helt greit - jeg har ingen illusjon om å være fullstendig samstemt med forfatteren. Av og til er det rotete, som når hun skriver om Store forventninger av Charles Dickens. Andre ganger er det fint gjort. Atter andre ganger opplever jeg at det er harselerende på en respektløs måte, og det liker jeg ikke. Jeg blir både flau og utilpass på forfatterens vegne, og tenker at slikt kan voksne folk la være å skrive.

Drangsholt har heldigvis huska på kjønnsaspektet, kvinne som hun er, og hun har valgt ut flere sterke kvinnelige forfattere som har fått plass i gjennomgangen (men ingen av dem får plass i tittelen). Totalt er det 66 bøker som gjennomgås, 49 er skrevet av menn og 16 er skrevet av kvinner, samt ei bok fra Bibelen med ukjent forfatter (mest sannsynlig en mann). Men noen - mange! - er sjølsagt også utelatt. Hvor er for eksempel Amalie Skram og Ragnhild Jølsen? Er ikke de mer relevante enn Gertrude Stein i en norsk sammenheng? Og om en skal tenke på vestens litterære arv, hvor er da Sapfo? Norrøne kilder mangler fullstendig, mens Bibelen er med. Det forstår jeg ikke helt - norrøne kilder er vel så viktige med tanke på vår litterære arv.

Drangsholt varierer hvordan hun nærmer seg temaene i bøkene - fra handlingsreferater og tematiske utgreiinger til kortfatta poenger om forfatteren eller utgivelsen. Men det var få poenger jeg sjøl kunne tenke meg å bruke. Og hvorfor skal det sparkes ufint hit og dit, som for eksempel gjentatte ganger til nynorsken? Sånt bør en vel holde seg for god for til å skrive rett ut, av respekt for alle forfattere som skriver på nynorsk, og for alle mennesker som bruker og liker nynorsk? 

Et sted Drangsholt kunne utvist mer skjønn, vært mer fantasifull, eventuelt bidratt med færre fordommer, er når hun skriver avsnittet "Hvem imponerer du?" under hver bok. Snakk om uoriginal stigmatisering - sant eller ikke sant! Kun unntaksvis var det noe morsomt her. Jeg ønsker å understreke at jeg ikke blei støtt eller krenka, verken på egne eller andres vegne, jeg synes rett og slett det er litt usmakelig å fyre opp under fordommer på den måten. Men jeg ser naturligvis humoren i det også. Ellers var det dessverre mange pinligheter her, og billige poenger, og oppfordringer til mye underlig adferd og snåle replikker. Jeg foretrekker helt klart ordentlige litterære diskusjoner - også med en som ikke leser så mye. 

Illustrasjonene i boka er ved Therese G. Eide (f. 1978), og de er forfriskende. Og det er gøy at de har fått såpass stor plass: En portrettillustrasjon av hver forfatter før omtalen av boka kommer, deretter to eller flere illustrasjoner per forfatter, der Drangsholts tekst strekker seg over to-tre sider. Slik får utgivelsen et kjapt og humoristisk tegneserieinntrykk som fungerer overraskende bra også med tørre, tunge og triste temaer. Men hva er greia med variasjonen i mønstrene rundt portrettene? Der fant jeg ingen systematikk, og slikt frustrerer meg veldig. Og når en er inne på manglende systematikk: Etter hvilke hemmelige prinsipper er tekstene i denne boka ordna? Det er verken alfabetisk orden eller kronologisk orden, og tekstene er ikke sortert etter tittel, kjønn, historisk epoke eller sjanger. Jeg ser heller ikke gode tematiske overganger. Knut Hamsun står for eksempel mellom Robert Louis Stevenson og Mary Shelley, mens Emily Brontë har havna mellom Sofokles og Dante Alighieri. Det gir null mening.

Med andre ord: Her er det rom for forbedringer. Jeg håper noen påtar seg oppdraget, så skal jeg mer enn gjerne lese.

Stormen

Bildekilde: Bokelskere

Den canadiske forfatteren Margaret Atwood (f. 1939) utga romanen Hekseyngel i 2016 for å markere at det da var fire hundre år siden William Shakespeare (1564-1616) døde. Den er ei moderne gjenfortelling av det som regnes å være Shakespeares siste egne stykke, skuespillet Stormen fra 1611. Derfor måtte jeg naturligvis lese Stormen før jeg leste Hekseyngel.

Fra før kjente jeg til Stormen av omtale, gjennom utdrag og gjennom de intertekstuelle referansene i Karen Blixens (1885-1962) fortelling "Stormer" fra samlinga Skjebneanekdoter (1958). Men fordi jeg på daværende lesetidspunkt ikke hadde lest Shakespeares Stormen, fikk jeg nok ikke så stort utbytte av den fortellinga som jeg kunne fått.

Skuespillet Stormen kan framstå som litt utilgjengelig å tre inn i ved første gjennomlesing. Det foregår på ei øy, det har mange personer, det hoppes i tid i dialogen sjøl om handlinga er svært konsentrert, menneskene snakker i symboler og bilder som er fremmede for oss i dag, hovedpersonen Prospero har lært seg magi i løpet av sine år på øya, ånder er en del av persongalleriet, politisk maktkamp blandes med fantasier og en vanskapning, det trylles og drømmes slik at en er usikker på hva som er fantasi og hva som er virkelighet - grensene viskes ut. Og går det egentlig bra til slutt? Sjangermessig er også stykket vanskelig å plassere, da det har både komiske og tragiske elementer om hverandre. Derfor plasseres det som regel sammen med Perikles fra 1607-08, Cymbeline fra 1609 og Vintereventyret fra 1611 og på disse tre brukes ofte samlebetegnelsen eventyrspill, eller Shakespeares romanser. 

Hovedtemaet i stykket er hevn. Prospero, som er den egentlige hertugen av Milano, blei for tolv år siden offer for et komplott. Han og datteren Miranda, da tre år, blei lurt om bord i et skip. Planen var at skipet skulle forlise, men Prospero og Miranda kom seg i land på øya og overlevde. Og siden den gang har Prospero pønska ut ei hevn, samtidig som han har lært seg magi. Nå som endelig tilfeldighetene vil ha det til at han får samla svikerne og ført dem til øya, kan han iscenesette planen. Det blir et skuespill inni skuespillet, altså et metanivå, der Prosperos ord og handlinger kanskje også kan tolkes som Shakespeares egne. Det gir stykket en interessant dimensjon, og åpner for flere symbolske tolkninger i ulike lag. Ved endt stykke kan en derfor like gjerne lese det på nytt, og vil da få en annen leseropplevelse. Slik er det absolutt ikke med alle tekster!

Stykket er likevel overraskende endimensjonalt i handlinga. Bortsett fra hevntemaet, handler det om fint lite annet. Jeg har lest flere andre stykker av Shakespeare tidligere, og de har alltid hatt mye mer handlings- og detaljrikdom enn det en finner i Stormen, som er svært konsentrert rundt sitt prosjekt. Eksempler er Hamlet (1601-02), Macbeth (1606), Othello (1604) og Kong Lear (1605), som alle har hver sin hovedkonflikt, men også ei rekke andre knuter på tråden, slik at en som leser stadig nøster og pusler sammen en helhet. Her er det bare hevnen, eller hevnlysten, som styrer stykket. Men når den da så kommer, blir jo ikke alt slik det en gang var. Det er også en visshet, eventuelt en visdom, å ta med seg.

Stormen i seg sjøl er interessant, og karakterene er spennende å bli kjent med. Replikkene deres er bare riss i ei overflate - de er så mye mer. Men det krever at leseren gjør en innsats. Og det er unntak. Miranda, for eksempel, er en ganske flat og uinteressant person, og hennes beiler Ferdinand er like flat. De er der bare, mistenker jeg, for å symbolisere at verden går videre, og for å gi en positiv utgang. Før dette har de naturligvis hver sine roller i Prosperos skuespill, der han nærmest styrer dem som marionetter. Svikerne eller skurkene i stykket, altså de som har bedratt Prospero med mål om at han skulle miste livet, framstår som viktigere. De har alle slags nyanser, fra fullstendig dust til svært angrende, noe jeg opplever som sannsynlig. Prosperos hjelper, ånden Ariel, er uten tvil den underligste karakteren, og det forklares heller ikke hvordan en ånd på så selvfølgelig vis tar del i et stykke. På den andre sida figurerer det jo et spøkelse i Hamlet. Vanskapningen Caliban blir en heller ikke helt klok på. Hva slags vesen er han? Og, om han er så grusom, hvorfor har ikke Prospero tatt livet av han? Disse to er de mest fremmedgjørende elementene i stykket, altså de elementene som bryter mest med vår samtidige virkelighet og som skaper avstand mellom 1600-tallsteksten og nåtidsleseren.

Jeg setter stor pris på etterordet til Olav Lausund (f. 1936), som setter både stykket, karakterene, konfliktlinja og Shakespeare sjøl inn i en konkret historisk og litterær sammenheng. Slike etterord tror jeg er en viktig inngangsport for mange lesere, for det er ikke til å legge skjul på at det tross alt har gått mer enn fire hundre år sida stykket blei skrevet, og da med en helt annet form og estetikk enn det som er vanlig for nåtidas dramatikk. Bare tenk på kontrastene mellom Shakespeare og Fosse! Ei god innføring er derfor gull verdt for å få så mye som mulig ut av stykket og lesinga. En god oversettelse er like viktig - her ved Erik Bystad (f. 1952), som også har skrevet et flott forord der han hjemler sine tekstlige valg. 

Men kan et stykke fra 1600-tallet fortsatt være relevant? Ja, det mener jeg så absolutt. Det er mye å hente i Stormen, særlig hvis en setter seg nøyere inn i teksten, sjøl om det også ligger et lag av mystikk og hemmeligheter over stykket. Men er ikke livet også slik? Hemmelighetsfullt og stormfullt og tidvis vanskelig å forstå? Trenger vi å forstå alt, avklare alt, sette to streker under svaret? Mitt svar er nei, og det lever jeg helt fint med. Jeg liker at noe er ubesvart og holdt i det skjulte - som for eksempel hvordan det går med Prospero etter stykkets slutt. Han mister sine nærmeste, var da planlegginga, hevnen, iscenesettelsen, magien, smerten, verdt det? Så bryter han også med magien i sin monologepilog, oppgir sitt prosjekt og går tilbake til å være "bare" den gamle Prospero. Men han kan aldri fullstendig bli sitt gamle jeg igjen. Og sånn er det vel også med oss lesere i møte med tekster, være seg dramatikk, lyrikk eller epikk. Vi tar med oss noe, mens noe annet blir liggende igjen.

Dinas bok

Bildekilde: Bokelskere

Dinas bok fra 1989 er den første boka i romankvartetten om den sterke, strie, egenrådige, musikalske, følsomme og intense nordnorske kvinna Dina Holm. Boka er inndelt i tre hoveddeler, kalt bøker, deretter kapitler. Hvert kapittel åpner med et sitat fra Bibelen, som understreker handling, tematikk og kontraster i kapittelet som kommer. Parallelt med den kronologiske handlinga får vi korte glimt inn i Dinas psyke gjennom kursiverte avsnitt i førsteperson som svært ofte begynner med ordene Jeg er Dina, som om hun har et behov for å hamre det inn i oss, så vel som i seg sjøl.

I prologen, der vi kommer brått inn i handlinga, er dette det første vi møter: En fortellerstemme som slår fast at hun er Dina, og som ser en slede med et menneske på, rulle kast i kast nedover ei skrent. Etter det kursiverte avsnittet, der vi følger jeg-personen, byttes det synsvinkel til tredjeperson, og det skildres hvordan kvinna, som er blodig og holder en kniv i den ene handa, stirrer på sleden, som nå har stansa og så vidt ligger og vipper på vei ned mot fossen. Hun klatrer så ned skrenta mot sleden, fjerner taustumper og setter på plass lærremmer før hun til slutt sparker sleden løs. Den vipper. I samme øyeblikk glir skinnfellen bort fra ansiktet på sleden, og mannen som ligger der åpner det ene øyet sitt. Så fyker sleden utfor.

Det er ikke til å legge skjul på at dette er en ganske brutal og ubehagelig romanåpning. Det rykker nærmest i en, og vi forsøker å pusle sammen ei historie av hva som kan ha skjedd. Hvordan kom vi hit? Er det virkelig så fælt som vi kanskje tror? Eller er det noe her som er tvetydig? Som leser håndterer vi både tvetydighet og ubehagelighet, fordi dette er en godt skrevet roman som ikke velter seg i det som er fælt, mer presser seg og oss igjennom det, med ei rytmisk veksling mellom korte og lange setninger og syngende replikker på nordnorsk dialekt. Holdninga som stiger opp fra teksten er at det som skildres er premissene for fortellinga, dette er livsvilkåra, og det må vi bare håndtere. Deretter brettes ermene opp, og vi går i gang.

I første kapittel skrus tida tilbake, og vi blir med inn i Dinas barndom. Hun er født på 1820-tallet og vokser opp som datter av en lensmann langt nordpå. Hun gifter seg når hun kun er 16 år, og blir dermed Dina Grønelv og husfrue på Reinsnes. Ektemannen er den tre ganger så gamle enkemannen Jacob, en venn av faren til Dina. Men når Dina klatrer opp i det store tuntreet på Reinsnes på bryllupsdagen - kun iført undertøy og med alle gjestene som tilskuere - skjønner både han og vi at her har vi ei nokså særegen kvinne. Og hun fortsetter i samme stil, egen og sær, kompromissløs og modig, tilsynelatende uten omsorg for andre, men likevel svært medmenneskelig. 

Dina er en fascinerende romankarakter, og det er det mange årsaker til. Hun er en sterk person, og hun er utypisk for kvinner i sin samtid. Dette underbygges av at hun også er høy og kraftig og har en mandig måte å føre seg på. Dina er videre veldig god med tall, og driver etter hvert både storhusholdning og omfattende handel fra Reinsnes, med jekter, fiske og utsalg. Hun regner ut hvor mye den enkelte lofotfisker trenger i fiske på en sesong for å treffe riktig med innkjøp, forberedelser og forsyninger. Hun rir, mye og ofte, og er gjerne i stallen med hestene. Hun spiller cello, ofte på natta. Hun røyker sigar med mannfolka framfor å brodere med kvinnene. Hun drikker vin i lysthuset, også vinterstid. Blant hennes nærmeste er ammen Stine, altså en tjener, som hun forsvarer i flere situasjoner og lar bo med seg. Hun diskuterer politikk, historie og økonomi ved bordet og bryter tradisjoner så gamle Mor Karen og kokka Oline får pustebesvær. Hennes ord er lov. Og de døde bærer hun med seg hele tida, hun ser dem, puster dem inn og lever med dem.

Bibelen er ei viktig bok i teksten - det er nemlig Hjertruds bok. Det er boka Dina har etter mora si, boka hun lærer seg å lese i, boka hun forholder seg til, siterer, lever med og søker etter mening i. Den er på mange måter retningsgivende, samtidig som den er forvirrende. For det er jo ikke alt rundt Dina som foregår på samme måte som i Hjertruds bok. Og det er ikke alt som gir mening. Samtidig kjenner Dina igjen mange mennesketyper og situasjoner fra skildringene i Bibelen. Hun blir en god menneskekjenner og gjennomskuer de hun har rundt seg. Som for eksempel Niels. For leseren er det spennende intertekstuelle referanser å hente i dette samspillet.

Men viktigere enn Bibelen er nok friheten. Den friheten som Dina setter så høyt, og som hun trenger så inderlig, og som hun ikke bare tar, men erobrer. Frihet til å spille cello når hun vil. Frihet til å ri hvor hun vil. Frihet til å råde over egen kropp og egne midler. Frihet til å tenke og snakke slik hun vil! Dina er på mange måter et moderne menneske - kanskje litt for moderne til at det er sannsynlig for ei ung kvinne på 1840- og 1850-tallet - men såpass lik dagens lesere at det blir interessante spenninger i teksten og mellom henne og menneskene hun har rundt seg. For det blir spenninger når ei kvinne tar seg til rette slik som Dina og sitter bredbeint i røkesalongen. Ikke alle liker det. Men noen lar seg forføre.

Jeg har med vilje ikke lest bøkene om Dina før nå - jeg har rett og slett ikke kjent meg klar, og jeg har vært usikker på om det er bøker jeg oppriktig vil like. Tora-bøkene har jeg fortsatt klart i minnet, med fæl tematikk, nydelig sårhet og en intensitet og et nærvær i teksten som av og til kan være krevende for leseren. Ville dette være noe av det samme? På mange måter ja. Forfatter Herbjørg Wassmo (f. 1942) er uten tvil dyktig. Hun bruker tid på å skildre interiører, klær og detaljer, steder, skip og stuer, og vektlegger at det skal være historisk korrekt. Språket er godt, og det er en herlig variasjon å bruke talemål i replikkene. Det gjør at personene blir mer levende. Romanen er tettpakka med handling og har mange konfliktlinjer, uten at en som leser kjenner seg bombardert med alt som skjer. Noe foregår opp i dagen, noe er dunkelt, noe vies mye plass, noe nevnes i en bisetning, noe er mer utydelig og krever at vi som leser er oppmerksomme og nesten dikter med. Litt av utfordringa da er å huske på at det vi leser ikke nødvendigvis er logisk eller rett for oss i dag, men at det ga mening for 1800-tallets mennesker.

Ett punkt kommer jeg likevel stadig tilbake til. Og det kan verken bortforklares eller legitimeres på noe vis. For uansett hvordan jeg vrir og vender på det, tar Dina noen ekstreme valg. Og jeg ville ikke valgt det samme. Det gjør at jeg grunner på hva som får Dina til å gjøre som hun gjør, og deretter om hun klarer å leve med valgene og handlingene sine. Mye vitner om at det er tungt å være Dina gjennom hele den første boka, og det ligger ikke an til at den neste blir noe lettere. 

Dinas bok er første bok i et mektig firebindsverk som det tar tid å lese, og en skal være i riktig stemning for å ta innover seg disse sveipende skildringene, de intense og lange tankerekkene, vekslingene i fortellerstemme, dramatikken, insisteringa på at Jeg er Dina og tausheten som omslutter hele Dina, der vi kun i små glimt får innblikk i hva hun egentlig tenker og hvem hun egentlig er. Kanskje neste bok gir flere svar?

Kort & godt: De indoeuropeiske språkenes historie

Bildekilde: Bokelskere

Jeg kan ikke tidfeste det helt, og det er kanskje heller ikke så farlig, men jeg var fortsatt tenåring da jeg for første gang hørte om det svenske språkgeniet Ola Wikander (f. 1981). Han er fem år eldre enn meg, og suste inn i den svenske faglitterære sfæren på begynnelsen av 2000-tallet. Som sønn av to akademikere med en litt spesiell interesse for språk, var det kanskje gitt at poden også skulle gå den veien. Men jeg tror ikke helt de hadde sett for seg at han skulle studere latin "for alvor" i en alder av tretten år. Og at han, for å spe på latinen, også skulle studere gresk, gotisk og oskisk, i tillegg til ei lang rekke andre språk, primært døde språk. Det var da også temaet i hans første bok, som kom på svensk i 2006, I döda språks sällskap. Den har jeg skrevet om her.

Bok nummer to har fått tittelen De indoeuropeiske språkenes historie og kom på norsk i 2010. Og etter å ha hatt den i hylla i mer enn ett tiår (!), er den nå, endelig, lest. Det sier kanskje en del om meg som leser, og det er helt greit. Jeg er ikke så utålmodig, jeg, og jeg tenker det er viktig å vente på riktig tid for riktig bok. Hvis ikke, blir det fort dårlige resultater for både leser (som da ikke får lest) og bok (som ikke blir lest). Og hva er da poenget?

Men i dette tilfellet blei boka altså lest, sjøl om det tok sin tid. De indoeuropeiske språkenes historie er ei fagbok som belyser nettopp språkets historie - vår felles indoeuropeiske språkhistorie. Boka er ikke spesielt lettlest eller gjort allment tilgjengelig gjennom bruk av bilder, figurer og enkelt språk, slik som er tilfelle med mange populærvitenskapelige utgivelser. Likevel har boka vakt både interesse og begeistring og vært en tankevekker for flere lingvistiske områder. Boka kan helt ærlig i partier framstå som tørr og ekstremt detaljorientert. Men det er noe av poenget - for løsninga ligger jo i de ørsmå detaljene! Og skjønner en det, blir det ikke tørt, men spennende. En kan gjerne ha bakgrunnskunnskaper før en gyver løs på denne boka, da glir det meste mye lettere, men viktigst er interesse for fagområdet og ei nysgjerrighet når det kommer til språkene, historia og kulturen. For alt henger svært tett sammen.

Ola Wikander er god på å gi leseren oversikt, og han gjør det på en ryddig måte gjennom språktrær der han viser slektskapsforhold, gjennom lister, paradigmer, komparasjon og eksempler. Han tar oss med nærmest på ei reise, fra vårt eget språk og bakover i tida til den perioden vi ikke helt veit hvilket språk som blei snakka. Men, skriver han, vi tror at det blei snakka et felles språk som vi velger å kalle protoindoeuropeisk, altså det som var forut for indoeuropeisk. Og grunnene til at vi tror de indoeuropeiske språkene har et felles opphav, bruker han resten av boka på å diskutere, vise og eksemplifisere. 

Hovedmetoden er komparasjon, altså den komparative indoeuropeiske lingvistikken. Wikander peker på ord og begreper, gjerne knytta til familie, landskap, jordbruk og redskaper, som er like i svært mange og veldig ulike språk - men det eneste samlende de har til felles, er at de medregnes i den indoeuropeiske språkfamilien. Gjennom å følge orda bakover i tida, hoppe fra språkområde til språkområde, gjennom dekoding, utforsking av lydlover, et trent øye for blant annet reduplikasjoner, assimilasjon, apokope med mer, med superstratteorier, fonologi, morfologi, etymologi og mye mer i verktøykassa, klarer han å sette opp gode eksempler, gi plausible forklaringer, vise sannsynlige ordreiser og samtidig gi leseren en ny og helhetlig forståelse for språk gjennom å tenke helhet og slektskap framfor å se på ett og ett språk for seg. Og en slik gjennomgripende struktur er det helt nydelig å få på plass!

Ola Wikander er svært kunnskapsrik og øser av det i teksten sin, helt på kanten av det belærende. Av og til blir det for ordrikt og noe repeterende, og setningene blir litt for lange og snirklete. Jeg tror ikke oversetter Lars Nygaard (f. 1976) kunne gjort så mye med det uten at det hadde gått utover stilen og tonen som Wikander har. Så det får vi bare leve med, vi som er interesserte i språk.