Familien på Gilje

Bildekilde: Bokelskere

"De fire store" er et velkjent begrep i norsk litteraturhistorie, og gjennom over hundre år i skoleverket har tusenvis av elever fått det opplest og vedtatt at de fire største og viktigste i norskfaget er Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), Henrik Ibsen (1828-1906) Alexander Kielland (1849-1906) og Jonas Lie (1833-1908). Vel, det er ikke noe jeg skal krangle på her og nå, sjøl om jeg sjølsagt er uenig. Her skal det handle om sistnevnte, Jonas Lauritz Idemil Lie, og hans roman fra 1883, Familien på Gilje.

Uenighet eller ei, jeg synes det er viktig å lese bredt, og naturligvis innebefatter det også at jeg er godt kjent med eldre litteratur. Vår moderne litteratur bygger tross alt på sine forgjengere, nålevende forfattere lar seg inspirere av eldre litteratur, reagerer på den, går i dialog med den, forkaster den. Stadig utvides den veven som er intertekstualitet, bevisst og ubevisst. Derfor er eldre litteratur både spennende og stadig relevant på nye måter. Særlig viktig er den i de tilfellene der litteraturen som kunst og politisk arena er med på å prege samtida til forfatteren, og der forfatterne tar sitt samfunnsoppdrag på alvor og våger å belyse samfunnsproblemer gjennom litteraturen de skriver. Det er jo slik "de fire store" på mange måter anses som viktige, og til en viss grad fortsatt er det. 

Gjennom grunnskolen og videregående leste jeg korte utdrag fra hver av disse forfatterne. I videre studier var det Ibsen som blei lest, noe som da har gjort at jeg har måttet lese de tre andre stort sett på egenhånd. Alexander Kielland fikk jeg sansen for tidlig, og har derfor lest hele forfatterskapet. Bjørnstjerne Bjørnson har jeg lest innimellom, men ikke mye med tanke på hvor mye han skreiv. Litt langsommere har det gått med Jonas Lie, som jeg ikke har lest ei hel bok av før nå i høst.

Da falt valget på Familien på Gilje, en av Lies mest kjente og mest leste romaner. Den har undertittelen "Et interiør fra førtiårene" og har illustrasjoner av kunstneren Erik Werenskiold (1855-1938). Her trer vi inn i et embetsmannsmiljø på bygda. Kaptein Peter Jæger skildres som en rød, rund og fet mann i loslitt uniformsfrakk. Han er familiens patriark, en hissig gjerrigknark av en buldrebass med eget kontor og litt dårlig hjerte. Sammen med hun som omtales som Ma eller fruen har han fire barn - Kathinka, kalt Thinka, Thea, Inger-Johanna og Jørgen. Når vi kommer inn i fortellinga er jentene halvvoksne, og i løpet av boka skal de forlate redet, en etter en. 

Den ytre handlinga i romanen, som nettopp er hvordan disse jentene på ulike måter plutselig blir voksne i den forstand at de reiser hjemmefra og etter hvert blir gift, er det som driver teksten videre. Men bokas virkelige styrke ligger i skildringene. Uten å si rett ut hva som er problemet, skildrer Lie hvordan Ma og Jæger har det. Hun må ydmykt spørre sin mann om de kan bruke hennes medgift på å gjøre jentene klare for ekteskapet, og for å få sønnen inn på videre studier. Jæger vil ikke, for alt er så dyrt. Han får hjerteklapp og blir andpusten når regninga kommer, og han raser mot Ma, som har satt i gang det ene etter det andre. Det er jo mye bedre å holde jentene hjemme! Samtidig har han ingen betenkeligheter med å ha opptil flere gjester på besøk, og byr på både vin og kalv og det beste tilbehøret, kaffe og konjakk og røyking av sigarer til langt på natt, mens familien da knapt har kjøtt i hus i ukene etter.

Videre er Jæger både en dårlig menneskekjenner og verdens verste hestehandler, og familien ender opp med de kleineste hester med stadig verre skavanker - den ene er for eksempel blind. Det fører til at familien aldri kan reise standsmessig noe sted. Riktignok har de med seg både hest og vogn når de blir bedt bort, men de må gå stort sett hele veien både til og fra, og kun sitte på når vogna ruller inn der de er bedt. Hadde det ikke vært for en trofast gjeng med tjenere, fornuftige unger og Mas kløkt, ville Jæger, som det ødelandet han er, vært slått konkurs for lengst. I stedet tilbringer han dagene inne på sitt eget kontor, der han, beskytta for lyd og forstyrrelser, ikke gjør stort. Nede i dagligstua arbeider Ma på spreng med å få gjort unna alt som må gjøres mens det fremdeles er dagslys -. 

Det er en ganske uholdbar situasjon for dem alle. Og løsninga er sjølsagt å få døtrene gift så godt som mulig. For å få til det, må foreldrene godta at jentene brukes som brikker i intrikate spill i andre kretser og byer, og at de utstyres kostbart på fornemste vis, slik at beilerne lures til å tro at jenta kommer fra en mer velstående familie enn hun faktisk gjør. Dette spillet, og lureriet, er på godt og vondt. Det gir muligheter til et godt og velstående liv. Men Ma og Jæger mister råderett over barna og har ingen sjanse til å gripe inn om noe skulle skje. Og brått er det for seint. Men, når det så virkelig gjelder, er det Jæger som har hjertet på riktig sted. Han klarer ikke å tvinge den ene dattera inn i noe hun ikke sjøl vil, sjøl om det koster han både vennskap, penger, ry og anseelse. Slik blir romanen, med sine fire skildringer av fire ulike kvinneskjebner - Ma, Thea, Thinka og Inger-Johanna - også et viktig innlegg i kvinnesaken.

I disse fire belyser nemlig Lie vidt forskjellige måter å være kvinne på. Ma har innfunnet seg med sin skjebne og går sin mann til hånde så ofte hun kan. Det er hennes mål her i livet, å være til nytte for han. Hun er sjøloppofrende og på mange måter en mønsterhustru sett med datidas briller. Men 1840-tallet var ei brytningstid, og andre måter å leve på blei stadig mer vanlig - og dette var ikke mindre aktuelt på 1880-tallet! Den ene dattera inngår et arrangert ekteskap med en langt eldre mann, men skjønner for seint hva hun fanges inn i. Da har han allerede slutta å beile, hun er ikke så interessant lenger og det er forventa at hun bøyer sin vilje innunder hans. Ei anna datter er på vei inn i det samme, men stanser før det er for seint å snu. Hun insisterer på å gifte seg av kjærlighet. Slik minner romanen litt om den mye lengre boka Middlemarch av George Eliot, som også belyser mye av det samme. Kanskje det går an å anta at Lie, som i nesten tretti år bodde i utlandet, leste Eliots roman, og skreiv en norsk versjon? Middlemarch utkom tross alt i 1871-1872, og også Eliots bok er lagt tilbake i tid.

Jeg må innrømme at boka var litt seig å komme i gang med - den er uvant langsom når en kommer fra ei bok som Tre menn til Vilma. Lies språk er gammelmodig og noe tungt, men det er slik det skal være. Og etter noen sider har jeg justert ned lesetempoet slik at jeg ikke bare får med meg replikkene, men også skildringene av landskapet, de høye snøskavler og den tunge snø på trærne, den bitende kulde, klangen fra dombjellene, småfuglene ute i neket, latteren fra barna på vei opp bakken, trampinga fra Stor-Ola, hvesinga fra kjertelyset, røyken fra ildstedet. Og ned, farende ned trappene i sine tunge tresko, kommer Jæger, brummende og rød. Ma stopper og syr ved vinduet, det er Jørgens bukse som har revna bak. Der ute høres det rop, for nå kommer det besøk!

Og med det er handlinga i gang, og jeg trekkes inn i ei bredt anlagt fortelling med et stort persongalleri. Noen ganger gikk jeg kanskje litt i surr med alle disse middelaldrende embets- og militærfolka som til stadighet dukker opp, men bortsett fra det, gikk det greit å holde styr på alle sammen. Deler av handlinga gjenfortelles i brevs form, og der er språket enda mer gammelmodig. Disse passasjene er ikke kursiverte, noe som gjør at de glir godt sammen med resten av romanen. 

Romanen består av fjorten kapitler av ujevn lengde, og det går en del tid mellom nesten hvert eneste kapittel. I tillegg kan det være tidshopp midt i kapitlene. Det gjør at romanen utspiller seg over lang tid, og at vi som leser blir godt kjent med de viktigste personene. Kapitlene blir slik ulike nedslagsfelt, der vi som lesere kommer inn for å betrakte hva som har hendt siden sist. Noen kapitler er fortellende, noen mer sceniske, andre er som tablåer. Og til sammen blir de altså fortellinga om denne ene familien på Gilje.

Tre menn til Vilma

Bildekilde: Bokelskere

Har du hørt om Vilma Veierød? Du veit, den trettifem år gamle pianolæreren som forsøker å slutte med bananer fordi hun har lest at de er radioaktive? Hun som bor aleine i det store, gamle huset, som snakker om mikromort og av og til opplever at de bløtlagte chiafrøene renner ut i veska? Ja, den Vilma Veierød. Hun som er nokså snål, nokså søt og litt håpløs. Særlig rett før jul. Særlig i møte med menn. Og i denne romanen, Tre menn til Vilma (2020), møter hun faktisk tre av dem. Eller fire, avhengig av hvordan du teller.

Det hele begynner med en død mann på et fly. Den døde mannen har med seg en bratsj og mange brev, som alle er adressert til Vilma. Dessuten har han på seg en løsbart, men det skal seinere vise seg at det ikke er så rart som det virker som. Patologen Robert og presten Ivar er nødt til å åpne noen av brevene for å finne ut hvem Vilma er. I forhold til den døde mannen, altså. Og slik står de en dag litt før jul på døra til nettopp Vilma Veierød. Der skal de overbringe det overraskende dødsbudskapet, og det er sjølsagt den samme dagen som de fiskeegglignende chiafrøene tyter og gyter ut i veska og notene og utover golvet i gangen. Derfor kan de to mennene ikke komme inn, nei, de må foreta hele det seremonielle kondolanseritualet ute på trappa. Det avsluttes med at presten holder Vilmas hånd, lenge, så Vilma blir varm og nesten susete, og at patologen roper "pikk". Begge deler får Vilma til å tenke på både det ene og det andre.

På døra kommer også Amdi, gutten som så gjerne vil lære å spille piano. Vilma er for høflig til å jage han bort gjentatte ganger, så hun ender opp med å undervise han hjemme. Amdi har lyst på O'boy, men det har ikke Vilma, sjøl om det naturligvis er en fin ting å ha i hus når en får besøk av venner. Vilma lurer forresten fælt på dette med vennskap, og hvem hun egentlig er venner med. Om hun har noen i det hele tatt? Hun er jo så vant til å være aleine etter at grandtante Ruth døde. Kanskje noen av kollegaene på kulturskolen kan regnes som venner? Sølvi? Kanskje hun kan bli venn med presten? Eller noe mer...? Han er jo ganske kjekk og ligner litt på Jesus.

Plutselig har Vilma både melk og sjokoladepulver på plass neste gang gutten kommer. Sånn i tilfelle. Amdi har perfekt gehør og viser seg å være et lite vidunderbarn. Vilma spiller vanskeligere og vanskeligere stykker, og Amdi gjentar leikende lett, som om han aldri har gjort annet enn å spille. Det får Vilma til å tenke på sin egen spilling, og at hun kanskje også bør spille litt igjen, ikke bare fordi hun må, men fordi hun vil? Etterpå kryper gutten opp ved kjøkkenbenken og lager seg sjokolademelk. Når så patologen dukker opp, igjen, og kommer inn, er veien tydeligvis veldig kort fra guttens tanker om ulike juleforberedelser til å lage pepperkaker. Med han sjøl så klart. Og Robert. Og Vilma. Hjemme hos Vilma. Også Vilma som bare skulle ha ei rolig jul, da. Aleine, som hun pleier. Sånn går det når venner inviterer seg sjøl. Hvis det er venner de er, da?

Nei, i denne boka, som så mange andre bøker i lignende sjangre, er det svært lite som går etter planen. Og det er vel litt av poenget? For i Tre menn til Vilma er det nettopp de uventa hendelsene som får ting til å skje, som skaper friksjon og endring og som sender Vilma ut på sitt livs reise, der hun både besøker kirkekontoret og likhuset, og der hun ifører seg kåpe og rød leppestift og gjemmer seg i hagen til nokså fremmede folk. Hun ender også opp med å bake pepperkaker hjemme på kjøkkenet sjøl om det er fryktelig grisete, hun øver seg på å gå i begravelse og hun drar på middagsbesøk sammen med en patolog med verbal tourettes, og forsøker krampaktig å skjule de stygge ordene som støtt og stadig tyter ut, noe som er ganske ukomfortabelt, egentlig. Hun leser også en mengde brev, som avslører sannheter om henne sjøl, opphavet hennes og ikke minst grandtante Ruth. Grandtante Ruth tok jammen med seg litt av hvert i grava! Og da, når hun til og med vipper opp golvbord hjemme på loftet og finner både flybilletter og brev og skjønner at mye her i livet bare er tilfeldigheter, da er det jammen godt å ha en venn eller to, uansett om de drikker O'boy eller ikke.

Ja, sånn er det altså for Vilma Veierød i denne boka. Her møtes det kaotiske og rotete med behovet for ro og orden. Vilma opplever at livet tar et byks og at alt skjer på en gang, noe som gjør henne usikker på alt, hvem hun er, hvor hun er på vei og hvor hun havner. I romanen opplever vi verden gjennom et herlig skråblikk, et blikk som har sans for struktur og at alt er ved det vante, og som ikke nøler å si ifra om noe er galt, i alle fall av og til, de gangene hun ikke har misforstått. Det er bare det at Vilma er litt mye inne i sitt eget hode, og litt lite på utsida. På den måten blir det sprik, og Sølvi rister på hodet og forsvinner ut av rommet og rektor på kulturskolen må ringe og fortelle Vilma at hun ikke egentlig kan snakke sånn til elevene sine. Sånn sett er det bra at tre menn og en gutt trekker Vilma ut fra livet i hodet og holder henne i den virkelige verden, der det handler om julekonserter, baking, mulige ekteskapsbrudd og musikk, og ikke bare romfart, løsbarter, flaskepost og en leilighet i London.

Forfatter Gudrun Skretting (f. 1971) har skrevet ei morsom bok som helt tydelig hører hjemme innafor underholdningssegmentet. Hun har et godt språk, har sans for komikk og skildrer den gjenkjennelige hovedpersonen Vilma både med sårhet, varme, omtanke og masse humor. Vilma er såpass vanlig at vi alle kan kjenne ei som ligner, enten det er et familiemedlem, en venn eller en kollega, og hun er såpass rar at det blir gøy. For eksempel har hun dette opphenget med bananer og andre mikromort. Hun er også ganske konkret og bokstavelig, noe som får tankene til å gå i retning av autismespekteret, uten at det trenger å være noe der. 

På den andre sida er boka litt for melodramatisk og forutsigbar, uoriginal og stiv i brevdelene og det blir rimelig mye tårer og snørr mot slutten. Ikke på meg altså, men på Vilma. Det blir kanskje i overkant mye av alt i innspurten, men det fungerer jo, og dessuten oppfyller vel dramatikken de kravene som ligger i sjangeren - at det skal gå bra til slutt. Men det er ikke til å legge skjul på: Dette er en roman om privilegerte mennesker i en privilegert del av Norge. Til og med familiehemmelighetene som rulles opp er av det privilegerte slaget. Det er ikke noe galt med det, det er bare ei bok som i den store sammenhengen framstår som mindre viktig enn mange andre. Og det er den jo også.

Tre menn til Vilma blei skrevet, utgitt og markedsført som ei julebok, og den passer godt under den merkelappen. Boka er søt, svært sjarmerende og faktisk også litt original med tanke på utgangspunktet: Pianolærer Vilma er nemlig ikke ute etter å kjøpe de nyeste klærne, kjøre den kuleste bilen, ha den best betalte jobben, kapre den deiligste mannen, reise mest mulig eller drikke bobler med venninnene. Hun tror hun er fornøyd med eget liv fordi hun ikke veit bedre. Hun er ensom, og søker rolig, og kanskje uten å vite det sjøl, etter noen å være sammen med. Og det er her romanen er så fin, for det er da ganske så universelt og gjenkjennelig å ville høre til et sted og å ville høre til noen andre. Alt i alt ei fin julebok som kombinerer det lette og underholdende med det eksistensielle uten at det blir for tungt å lese mellom kjøping av gaver, pynting av trær og måking av snø. Så får det bare være at den blir litt fort glemt.

Kort & godt: de

Bildekilde: Bokelskere

Tidligere i høst leste jeg romanen de av den danske forfatteren Helle Helle (f. 1965). Med sine 157 sider er det ikke ei veldig lang bok, men likevel tok det tid å lese den. Det har nok delvis med språket å gjøre, som både er enkelt, insisterende, sårt og originalt. Teksten foregår for eksempel konsekvent i presens, sjøl om mange av hendelsene som skildres ligger tilbake i tid. Slik oppleves alt som nå, som viktig, som alt. Delvis har nok tidsbruken også med tematikken å gjøre.

de kom på dansk i 2018, og blei oversatt til norsk av Trude Marstein (f. 1973) året etter. Romanen foregår på Lolland i Danmark på åttitallet, og hovedpersonen er ei ung jente. Hun er seksten, hun begynner på gymnaset, og mora skulle egentlig ha jobba i butikken slik hun pleier. Men slik blir det ikke. Mora blir sjuk, hun blir innlagt, og dattera får langt mer ansvar enn hun skal og bør ha. Hun må klare seg helt aleine i leiligheten over lengre tid, gjennom tynn høstluft, feberklamme dager og kalde vinternetter. Og i all slags vær går hun, med for lite klær, med gnagsår og med sulten stikkende i magen, for å besøke mora si. 

Jenta har svært stramme rammer for seg sjøl og egen utvikling, og delvis gir hun seg sjøl disse rammene. Hun har fått penger, men gjør et vesentlig poeng ut av å ikke bruke dem. Hun blir ikke med jevnaldrende ut på konsert, sjøl om hun gjerne vil og egentlig kan. Hun forsøker å være som de andre, men får det ikke helt til. I forhold til gutter er det overfladisk, skildra med få detaljer og uten følelser, noe som blir en sterk kontrast til det inderlige forholdet til mora.

Tematisk sett er boka todelt. Den er både ei oppvekstskildring og ei sjukdomsskildring. Sentralt i begge deler står relasjonen mellom mor og datter, som preger alt dattera foretar seg, som skolearbeid, husarbeid og matlaging. Hun tenker stadig på mora, opplever jeg, men uten at alt er språkliggjort. Det står heller aldri rett ut hva som feiler mora. Romanen er slik ei bok om datterkjærligheten, men ikke nødvendigvis om morskjærligheten. Jeg opplever at det ikke er særlig plass til det i teksten, da det er dattera som er i fokus.

Romanen er svært hjemla i åttitallet som tiår, og har veldig mye tidskoloritt til å være ei så kort bok. Det gjelder tanker og ideer, populærkulturelle og politiske referanser, viktige hendelser, gater og småbyliv med mer. Jeg er sjøl født på åttitallet, men husker ikke noe særlig, og kunne ikke ta alle referansene i boka. Jeg vil derfor tro at romanen framstår som mer utilgjengelig og lukka jo lengre unna åttitallet leseren er.

Det er flere fine avsnitt, gode betraktninger og velformulerte setninger i boka, og den er på mange måter ei god bok, men den er aldri inderlig, sjøl om den er både sår og trist flere ganger. Jeg opplever at jeg sitter i leiligheten på andre sida av gata og betrakter mor og datter gjennom vindusflatene. Jeg ser kun det de viser meg gjennom vinduene i rommet, ikke noe mer. Men jeg forventer nok egentlig noe mer.

Kort & godt: Året

Bildekilde: Bokelskere

Oppå kommoden, inni en litt for stor haug med konferansepass, hårstrikker, kvitteringer og reine klær som har blitt liggende litt for lenge, fant jeg plutselig denne lille boka. Misforstå meg rett, jeg har verken tatt den eller blitt dement, den er ærlig kjøpt og har kun blitt litt glemt etter en jobbreise, da den var med, men ikke blei lest allikevel. Tanken var å ta den med ned i ulesthylla igjen, men en dag tidlig i høst da jeg rydda oppå kommoden, fant jeg den, og så leste jeg den.

Jeg har kun lest ei bok av Tomas Espedal (f. 1961) tidligere, Imot kunsten fra 2009. Den likte jeg godt, og derfor hadde jeg egentlig ei forventning om at denne skulle være like bra. Men det er den ikke. 

Utapå er boka knallgul og glad, inni er den sutrete og stusselig. Ja, Espedal har et poetisk språk, noe som understrekes av at hele romanen har et lyrisk oppsett, slik at en tvinges til å lese saktere (og ganske stakkato). Ja, han skriver fint og sårt om kjærlighet og lengsel og en altoppslukende kjærlighetssorg. Ja, han makter å kombinere sin egen nåtidige vandring og rangel i det italienske landskapet med Petrarcas (1304-1374) liv og diktning i samme landskap, slik at hans eget nokså skrinne verk får stor klangbunn. Men like fullt blir det sutrete og stusselig. 

For hvor lenge kan en hovedperson gå omkring og lengte og savne, sørge og snørre og tyte? Hvor lenge kan en la være å fylle livet med nytt innhold? Hvor lenge skal en leser finne seg i surr, fyll, desperasjon og klamme skildringer av jeg-personens manglende liv og erindringer om et sexliv, om det er i et aldri så vakkert språk? Ikke det siste der, da, det var mye mer trivielt og uinteressant og absolutt ikke nødvendig, men ellers. Jeg kjenner i alle fall at 206 små sider er for mye for meg - desperasjonen vil liksom ingen ende ta, og det bikker over og blir alt for kleint.

Hva som helst blir ikke sant av at det gjentas, og at den som skriver er insisterende. Og hva som helst blir ikke bra av å bli satt opp som et dikt heller. Verst er kanskje enkeltsetningene på side 103-116. De står aleine, med ei blankelinje før og etter, og påberoper seg en slags poetisk rett eller evigvarende sannhet. Setninga etter er ofte noe som enten fortsetter eller bryter med den tidligere setninga. Slik skapes en slags friksjon, men bare en slags. For dette forsetter, side eller side. Og også her blir det for mye. Det kan se ut til at uttrykket "kill your darlings" ikke gjaldt her.

På en måte lurer jeg på hva Espedal egentlig vil si med denne boka. På en annen måte synes jeg det er ganske greit at det fins ei bok om sønderknuste, desperate mannfolk som tyter også. Det har lenge vært såkalt typisk søtladen kvinnelitteratur å velte seg i egne følelser på denne måten. Men å forhøye Espedal slik kritikerne gjør, som kaller denne vesle boka en "kompleks tekstvev" og "litteratur på sitt ypperste", samt at de påstår at Espedal er "blant de store i norsk samtidslitteratur" og at en "blir et bedre menneske av å lese Tomas Espedal", det er rett ut ignorant og ekstremt provoserende med tanke på alle kvinner som har skrevet sterke og unike tekster om det samme temaet tidligere. Nei, dette er ei bok om en mann som surrer rundt og depper fordi livet hans ikke blei som forventa og fordi kvinna han elsker gikk ifra han. Han kan gjerne få samme svar som menn til alle tider har gitt kvinner: Ta deg sammen.

Stiklingen

Bildekilde: Bokelskere

Vi har alle våre livsprosjekter. Noen grubler mye over prosjektet, innholdet og meninga, altså selve livet. Andre ikke. Noen finner raskt sin egen vei, andre strever lenge, går i ring, står i stampe. Noen får til dette livet mest uten å tenke, mens andre klarer ikke å gjøre noe som helst bortsett fra å tenke. Og genene våre, det vi kommer fra, familien vi vokser opp i, nabolaget, byen og landet, kulturen vi er en del av, språket vi bruker, tilfeldige hendelser, våre erfaringer og opplevelser, og ikke minst motstanden vi får, preger oss. Alltid ulikt, alltid en annen i dag enn i går, alltid i bevegelse, sjøl om vi kan oppleve at vi står så forferdelig stille. Så stille at vi nesten kan se rosa der den folder seg ut foran oss, kronblad for kronblad, som om det var en veldig varm dag, og rosa bare måtte blomstre akkurat nå.

Når vi blir kjent med Lobbi, som egentlig heter Arnljótur Thórir, er det kaldt. Det er snø, vi er på Island, drivhuset huser rosestiklingene han skal ta med seg. Inne i huset er pappa og broren Jósef. Et siste hjemmelaga måltid venter før Lobbi kan dra: Fisk vendt i kavring, grønn karrisaus og kakaosuppe. Pappa forsøker å lage det slik det står i oppskriftsboka etter mamma. Men det blir ikke helt slik. Og ingen av dem er spesielt flinke til å lage mat, så det er ikke spesielt velsmakende heller. Men spise sammen, det skal de. Før Lobbi skal vekk fra alt sammen, fra familien, bygda, ja, hele Island.

Lobbi er usikker på mye, men han veit at han vil vekk. Han veit at han vil jobbe med hage også, særlig med roser. Han vil det så sterkt at han faktisk allerede har fått jobb som gartner i en klosterhage langt sør i Europa. Det er dit han skal. Pappa mener han bør studere. Men nå som Lobbi er 22 år og attpåtil far ved et uhell, kan han da i det minste bestemme framtida si sjøl? Dra gjør han, i alle fall, og etter ei turbulent reise med flere omveier og hindringer, kommer han dit han skal være. Og han faller til ro der i landsbyen, med klosteret og kirken og et lite rom, i et stille liv med tydelige rammer og gode rutiner. Et liv som preges av å rydde opp i kaoset i klosterhagen, planlegge hvordan hagen skal se ut, flytte busker og planter, klippe ned, plante, stelle, vedlikeholde. Og slik går det, helt til hans tidligere islandske liv plutselig banker på døra, og Lobbi må gjøre om på alt. Hva er egentlig viktigst, fortida eller framtida? Lobbis egne valg på vegne av seg sjøl, eller valg på vegne av flere? Å stelle med rosene eller å lage gode middager?

Det er få bøker som har truffet meg slik Stiklingen har gjort, denne nydelige, stille romanen skrevet av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Boka kom på islandsk i 2007 under tittelen Afleggjarinn, og er hennes tredje roman. Den blei et stort gjennombrudd for forfatteren, og sikra henne en nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris i 2009. I 2018 mottok hun faktisk prisen for romanen Arr, som kom i 2016, men den har jeg ikke lest. Ennå.

Fortellinga om Lobbi, som på mange måter er samla og viljesterk, og på andre måter er usikker og ensom, er et rørende, vart, varmt og stillferdig portrett av en ung mann som kanskje ikke går en helt vanlig vei for å finne seg sjøl og oppdage sitt livsprosjekt. Delvis har han jo staka ut en kurs fra han var liten: Han har alltid likt å stelle med plantene i drivhuset sammen med mamma. Men når mamma ikke er der lenger, drivhuset forfaller, faren mener han bør studere og det er tvilsomt om rosene i det hele tatt vil overleve ferden ned til et sted sør i Europa, så er det ikke så lett å ha troa. I et poetisk og presist språk skriver Ólafsdóttir fram Lobbis tanker og tvil, nøling og handlinger, og skildrer en nesten umerkelig glidning i Lobbi gjennom romanen - fra avstengt til åpen.

Lobbi er en sympatisk hovedperson. Han er konkret og etterrettelig, sanselig og våken, og han tar ingenting for gitt. Han undrer seg over menneskene han møter, prøver seg nølende fram i det fremmede språket og tar imot munker med filminteresser og velmenende naboer med samme stoiske ro. Det er noe barnlig over Lobbi, særlig i begynnelsen, og noe naivt over hans måte å være i verden på. Som om verden alltid vil være slik han ser og opplever den. Som om noe annet, som drivhus med knuste ruter og døde mødre, ikke lenger fins. 

Over de 266 boksidene rekker vi å bli svært glad i Lobbi, og det han formidler til oss i førsteperson, stødig og rolig. Lobbi ser og oppdager, eller gjenoppdager, og i den plutselige konfrontasjonen med sitt liv på Island oppdager han også seg sjøl, hva han får til og hvem han faktisk kan være. Det er et rørende portrett av en ung mann, eller snarere en gutt som blir mann gjennom ei noe uvanlig dannelsesreise. Jeg skal heller ikke legge skjul på at det er et følsomt og ganske trist portrett. For ikke alt i historia er like rosenrødt og idyllisk som på forsida. Slik blir boka både vond og vakker på samme tid.

Boka består av 77 kapitler. Disse er, med få unntak, ganske korte, slik at en kan lese romanen som en rekke små tablåer eller scener satt etter hverandre. I disse tablåene beveger Lobbi seg, litt stakkato først, deretter mer og mer glidende, og det er som om vi betrakter han gjennom et titteskapsteater, som om vi sitter i leiligheten på den andre sida av gata og ser rett inn i hans liv. Og vi ser bare akkurat det som kommer til syne i vinduene. Noe forblir på utsida, verken skjult eller glemt, men bare ikke viktig eller i synsfeltet vårt. Det vi trenger å se, henter Ólafsdóttir fram i lyset. Hun snur og vender på det og viser oss hva som er relevant, uten å si det rett ut.

Romanen har en veldig flott grunnstruktur og en fin oppbygning, med vekslinger mellom det praktiske og konkrete på den ene sida, og det mer følelsesmessige og usikre på den andre. Det hele er svært stillferdig, men absolutt ikke uten intensitet. Det er bare ikke hektisk og masete med ytre, handlingsdrevet spenning - her befinner vi oss nesten hele tida på det indre planet, og det er den indre spenninga som er viktig. Alt er gjennomført, som om vi er i en særegen, stemningsfull verden, litt på sida av vår verden, men likevel en del av vår verden. Videre benytter forfatteren en symbolikk som i aller største grad passer godt sammen med det poetiske språket og viktige gjenstander i romanen. Her tenker jeg naturligvis på alt av planter, som Lobbi kan mye om og snakker om. Det nevnes gress, lyng, urter, busker og spesielt roser, disse nydelige rosene, stiklingene han har med seg fra moras drivhus. Det viser seg at stiklingene trives der sør, slik Lobbi også trives. Han trengte bare litt luft, sol og frihet for å virkelig komme i gang med sitt livsprosjekt.

Boka om Lobbi er en roman med mye luft og godt med pauser. Forfatteren inviterer leseren med inn i et spesielt univers, der tida nesten er ikkeeksisterende, både på det fiktive planet og for leseren, og der moderne teknologi er fullstendig fraværende. Det var en absolutt fryd å lese, og bare sanse og være sammen med Lobbi. Ólafsdóttir makter det få forfattere klarer like godt: Hun skaper rett og slett en følelse av å oppleve noe større enn en sjøl, noe jeg strever med å sette ord på, noe som er litt magisk. Og slike leseropplevelser sitter lenge i kropp og sinn.

Om engler og sånt

Bildekilde: Bokelskere

Har du lyst på et godt boktips? Da trenger du ikke å lese videre. Dette boktipset er nemlig ikke godt i det hele tatt. Det kvalifiserer ikke til å være et tips en gang, med mindre det utstyres med varseltrekant og blokkbokstaver. Men det ville blitt ekstremt slitsomt å lese, så jeg skal holde meg til vanlig font.

Dersom du har lyst til å lese ei overdreven, usannsynlig, unødvendig lang, dårlig formulert og svært kunstig og oppkonstruert historie, er dette boka for deg. Dersom du liker dårlig språk, kleine formuleringer, null undertekst, mangel på spenning, sterke stereotypier, slappe forsøk på humor og flust av forutsigbare hendelser, så kan du trygt ta med deg denne boka på ferie. Du vil sannsynligvis ha så mye annet å holde på med, som å se isbiter smelte og blomster lukke seg for natta, at du ikke vil ha tid til å lese uansett. Og det er like greit. For det du møter i denne boka, er verken minneverdig eller berikende.

Her er noen eksempler fra boka for å begrunne påstandene mine, i et forsøk på å være litt mer saklig og konkret. Først fra side 198-199:

Det kom horder av folk. Det var ikke engang tid til den obligatoriske, pinlige stunden når man står og venter i tomt hus og stirrer på haugene med vin og sprit og føler seg redd og venneløs, slik folk vanligvis gjør rett før gjestene ankommer partyet deres.

Greit nok, kan en kanskje tenke her. Det er overdrevent (horder, haugene med vin og sprit, redd og venneløs) og svært generelt, og det er gjort ekstra upersonlig gjennom å bruke "man" framfor "jeg". Slik sikrer den irske forfatteren Marian Keyes (f. 1963) allmenn appell. Teksten er i tillegg hjemla i en veldig amerikansk kjendislivsstil, som mesteparten av den vestlige verden kjenner til og kanskje til og med trakter etter, som understrekes gjennom bruken av engelske ord ("partyet"). Dessverre virker det veldig fort påklistra og uekte, og de engelske ordene skaper en ytterligere distanse mellom tekst og leser gjennom for eksempel kursivering (se eksempel under). La oss fortsette med neste setning:

En av de første som kom, var Nadia, den nye kjæresten til Lara. Hun var en såkalt lollipop girl - stort hode med mørkt, dansende hår, og innskrumpede fyrstikklemmer, akkurat som en kjærlighet på pinne. 

Her finner vi et tidstypisk eksempel på et skadelig stilideal for kvinner som heldigvis ikke har holdt seg så godt. Underholdningsromanen Engler i LA kom ut på engelsk i 2002, og blei oversatt til norsk i 2003, altså i de åra hvor syltynne jenter var moderne. Som leser opplever jeg at hovedpersonen nesten forherliger dette idealet, noe jeg finner problematisk. Boka har lignende referanser stadig vekk, noe som gjør at den er svært knytta til utgivelsestida, og at den ikke står så godt i nåtida, som heldigvis har mer rom for kroppslig variasjon og ulike størrelser. Ordene "innskrumpede fyrstikklemmer" for å beskrive videre fysikk er ikke helt optimale. Mener forfatteren at lemmene er krympa og tørka inn, eller oppbrente, da det som regel er fyrstikkens skjebne? Det er utydelig, da det som oftest er større ting som skrumper inn, jamfør prosessen fra drue til rosin. Hvordan kan noe som allerede er lite og tynt, bli lite og tynt? Og dessuten har ikke de kjærlighetene på pinne som jeg har sett, innskrumpede fyrstikklemmer hengende ut fra seg, bare for å være plagsomt konkret. Neste setning går som følger:

Jeg ble ikke det minste forbauset over hvor sexy og glamorøs hun så ut - møtet med Lara hadde tross alt tatt livet av min ubevisste overbevisning om at alle lesber ser ut som Elton John - men jeg var forbauset over det faktum at jeg umiddelbart mislikte henne.

Her får vi bekrefta at hovedpersonen liker det svært usunne idealet gjennom det at hun kaller Nadia "sexy og glamorøs". Det bryter ganske heftig med "innskrumpede fyrstikklemmer" i setninga før, som er nokså negativt lada, men positivt ment. Lignende kommentarer kommer mange ganger i løpet av boka, og er av såpass omfang at jeg opplever det som insisterende og ubehagelig. Dette etterfølges så med en ganske fæl kommentar som forfatteren trolig ikke ville kommet unna med å skrive i dag. Jeg antar at kommentaren er et forsøk på humor, men den er, og var også på utgivelsestidspunktet, ganske usmakelig, og dessuten fordomsfull og unødvendig. Videre går det slik:

To sekunder etter at vi var blitt presentert for hverandre, dro hun tyggisen rett opp i trynet på meg og betrodde meg høylytt: - I ettermiddag ble jeg vokset på Playboy-måten. Finnes ikke et kjønnshår igjen på hele meg!

Dette etterfølges så av en seanse der Nadia forteller mer i detalj om voksinga, men det ønsker jeg ikke å gjengi her. Dette er igjen et eksempel på forherligelse av et skadelig ideal - denne gangen det hårløse. Hvem i all verden er det som finner på at kvinner skal være slik eller slik? For hvem? For hvilket formål? Hvorfor? Og hvor tanketom er vel denne forfatteren, som skildrer, promoterer og normaliserer slike holdninger og handlinger fullstendig uten kritisk sans? Av alt en kan skrive om! Og dette føyer seg inn i ei lang rekke ulike utseendemessige korreksjoner som hovedpersonen må igjennom - det er ny hårsveis, napping av bryn og fiksing av negler i tillegg til den vanlige klaginga på kroppen og alle dens uopprettelige feil. Ingenting er bra nok. Fokuset på utseendet er så sterkt, men hovedpersonen stiller aldri spørsmål ved det. Hun glir bare inn i en kunstig livsstil der et glatt utseende, kostnadsfulle korreksjoner av komplekser, store mengder alkohol og tilfeldig sex er normen.

Vi har også denne problematiske passasjen, fra side 197-198:

Nå fór fingeren hans oppover den bare huden på låret mitt.

- Til Cahuenga Pass, som ligger omtrent her. Han ventet. Fingeren hans hvilte nervepirrende nær lårfestet mitt.

- Nei, faktisk ligger det heller litt... her. Han flyttet fingeren enda høyere opp.

- Og så - han trakk pusten og anla et utstudert uskyldig uttrykk, - svinger du til høyre.

Fingeren hans svingte inn i den myke, bortgjemte huden på innsiden av låret mitt. Vi så ned på hånden hans, begge to, og deretter så vi fort opp på hverandre igjen.

Det er utrolig mye en kan feste seg ved i dette utdraget, men det jeg er aller mest opptatt av er: Hvor i alle dager mener forfatteren at "lårfestet" er? Det er en ny kroppsdel for meg. Og uansett hvordan jeg leser dette, blir det feil når jeg forsøker å se det for meg. Jeg tror ikke nødvendigvis at det er oversetter Astrid Eggesvik (f. 1970) som har slurva, men det kan jo være greit å dobbeltsjekke enkelte ord av og til for å sikre at helheten er forståelig. 

Og disse utdragene er bare bittelitt av det som, under lesinga, framstod som ei evigvarende suppe. Engler i LA er en roman på 491 sider, som med fordel kunne vært halvparten så lang. Mye kunne vært sagt bedre eller mer effektivt, uten å miste mening eller innhold, for her er det mye surr og mange repetisjoner. Grunnkomposisjonen er velfungerende, der Keyes veksler mellom bokas nåtid og opplevelser som ligger på ulike stadier i fortida. Teksten er best når forfatteren tangerer hovedpersonens mest smertefulle opplevelser. Keyes skildrer dette følsomt og respektfullt, men bruker likevel vanvittig lang tid på å komme nettopp dit, og er innom absolutt alle følelser på veien. Originalen har en sår dobbeltbetydning i tittelen (Angels) som den norske tittelen mangler.

Så kan en jo lure på, da, hva for en surmaga leser jeg er? Jeg er jo egentlig ikke så sur som det kan virke som her, men jeg blir irritert når en såkalt underholdende utgivelse ikke klarer å gi meg noe som helst. Ikke berøringspunkter, ikke friksjon, ikke motstand. Og i tillegg var boka omstendelig, treig og drøy å komme igjennom. Og dette skal være lettbeint litteratur! Jeg begynte på den fire ganger før jeg endelig kom i mål, og det var ikke fordi den var god. Det var rett og slett fordi den var uinteressant og uengasjerende.

Det er minimalt med utvikling hos hovedpersonen. Med slike tamme og flate bøker blir det også minimalt med utvikling hos leseren. Du kan derfor trygt la boka bli liggende igjen på stranda når du går.

Nobelprisen i litteratur 2023

Bildekilde: Tom A. Kolstad

Plutselig skjedde det som mange håpa på, men som få kanskje torde å tro på, sånn helt på ordentlig: Vi fikk en ny norsk mottaker av Nobelprisen i litteratur! Og prisen gikk sjølsagt til den mest verdige av alle våre forfattere, en mann som har vært forfatter i hele sitt voksne liv, som har hatt hyppige utgivelser siden debuten i 1983 - det vil si i førti år - som har skrevet over sytti ulike verker og som mestrer både romanen, fortellinga, diktet, skuespillet, barnebokteksten, essayet, librettoen og oversettelsen, som sjøl er oversatt til over femti språk, som allerede bor i Statens æresbolig for kunstere og som har opplevd en suksess som dramatiker som kun overgås av Henrik Ibsen (1828-1906). Det er sjølsagt Jon Olav Fosse (f. 1959). 

Kjære Jon Fosse, dette er så innmari velfortjent, så enormt stas og helt ufattelig kult! Og for oss som har fulgt forfatterskapet ditt over mange år, er det også en sann triumf at en litt underlig nynorskforfatter, full av integritet og med en forkjærlighet for stramme rammer, med en helt særegen stil og tone, en unik suggererende kraft i sjeldent kompromissløse tekster, som uredd stuper uti eksistensielle temaer uten å holde igjen, kan oppleve en slik sensasjonell og internasjonal suksess. Nå er vi ikke lenger så aleine om å mene at du besitter et helt spesielt talent, og at det du skaper er av svært, svært høy kvalitet. Og for å ikke snakke om hvordan du treffer oss som leser - og både skaper rom, tar rom, krever rom, og skaper gjenklang og gir plass til tanker og følelser som igjen fører til reaksjoner, konsekvenser og merverdier langt utover det målbare. Det er snakk om intense og varige opplevelser som det er vanskelig å sette ord på. 

Derfor, kort og så inderlig jeg kan: Tusen, tusen takk!    

Morgon i det nedbrende huset

Bilete: Bokelskere

Den canadiske forfattaren Margaret Eleanor Atwood (f. 1939) debuterte som lyrikar med Double Persephone allereie i 1961, og sidan då har ho skrive mellom anna sytten diktsamlingar til, atten romanar, åtte barnebøker, tolv sakprosatitlar, ei mengde novellesamlingar og tre librettoar, for å nemne noko. No har eg lese ei diktsamling som først kom ut i 1995 under namnet Morning in the Burned House. Den norske utgåva, Morgon i det nedbrende huset, kom ut i 2020 og vart gjendikta av Anne Karin Torheim (f. 1953). 

Eg er alltid litt usikker når det kjem til dikt. På ein måte likar eg å lese og skrive om dikta, på ein annan måte likar eg det ikkje. Det vert fort svært personleg, av di eg les med heile meg og freistar å leggje mykje av meg sjølv inn i lesinga og tolkingane. Samstundes er eg ofte redd for å tolka feil. Kva om forfattaren ikkje meinte det slik? Kva om ho skriv om noko heilt anna? Kva om eg ikkje oppfattar det riktig? Eg er særleg oppteken av det no, av di det er sjølvaste Margaret Atwood som har skrive dikta. Eg likar ho særs godt, og eg vil så inderleg lika desse dikta og hengje med i rytme, tone og bilete. 

Og det er ikkje så lett, alltid. Til dømes her, med denne samlinga med episk-lyriske dikt. Ho har fem hovuddelar, og mellom sju og tolv dikt i kvar del. Dikta er ubundne, men har jamn venstremarg. Nokre dikt er berre ei side, medan dei fleste er halvannan eller to sider, nokre går over fleire sider og er mest som ei lita historie. Somme gonger er det samanheng mellom dikta, til dømes med tanke på tema. I del to skriv Atwood om kjende kvinner gjennom historia, som den skjønne Helena. Om ein ikkje veit kven kvinna er eller kven Atwood siktar til, vert dikta litt lukka og meir abstrakte. I del fire handlar det mykje om då far hennar gjekk bort, og Atwood skildrar mellom anna konkrete minne. Desse dikta er litt meir opne, synest eg. Andre gonger verkar samlinga meir fri, altså at ikkje eit tydeleg tema avgrensar innhaldet i dikta. Atter andre dikt er politisk lada.

I tredje del, frå side 56, kjem det diktet eg likte best. Diktet er plassert omlag halvvegs i samlinga, er det lengste og heiter "Halvt-hengde Mary" (noko som er passande når lesaren er halvvegs, og når tittelen på samlinga både har med orda "nedbrend" og "morgon"). Diktet er laga over ei reell hending frå 1680-talet, som tydelegvis har vore fascinerande og inspirerande for Atwood. I diktet møter me nettopp halvthengde Mary, som vart skulda for hekseri og hengd ein kveld. Diktet følgjer henne i tida rett før henginga, under henginga og etterpå. For Mary døyr ikkje: Når landsbyboarane kjem attende om morgonen for å hente liket, er ho framleis i live. 

Det er først og fremst det språklege i diktet som gjer det så sterkt, og korleis handlinga vert støtta av ord og ordtilfang, det grafiske, det formelle. Atwood byrjar med klokkeslett, heile setningar, skildrande, tydelege scener:

Eg kjende ikkje det velretta ordet treffe

og gå inn som ei mjuk kule.

Eg kjente ikkje det krasa kjøtet

som lukka seg over det lik vatn

over ein kasta stein.

Så endrar Atwood det grafiske oppsettet og tempoet, Mary sendast opp i treet med eit rykk: 

Hendene bundne, ein klut stappa i munnen,

eit heist flagg som ei helsing til månen,

den gamle gudinna med beinkvitt ansikt, særlingen

som ein gong tok blod i bytte for mat.

Kvinnene kjem seinare for å sjå på ho der ho dinglar. Mary ser dei, alle saman, og i diktet har ho ein indre monolog med dei. Ho forstår kvifor dei ikkje kan hjelpe ho ned, men klandrar dei samstundes. Ho hugsar at ho hjalp dei, ho var god. Og no?

[...]

Eg kan sjå ned i augehola og

nasebora deira. Eg kan sjå redsla deira.

Du var min venn, du òg.

Eg gjorde barnet ditt friskt, frue,

og fordreiv ditt, du ugifte kvinne,

for å berge livet ditt.

Medan Mary hengjer for å døy, startar ho ein samtale med Gud, ho seier at ho held fram ein krangel "om den frie viljen":

Er det mitt val at eg heng og dinglar,

lik hudlappen på ein kalkun, i dette

fullstendig likegyldige treet?

Ho tenkjer vidare i tydelege, grufulle bilete, og kjempar mot seg sjølv, mot reipet, mot døden, mot ein lagnad ho ikkje vil ha:

Døden sit på skuldra mi lik ei kråke, 

ventar på at den pressa raudbeten

som er hjartet mitt, skal breste

så han kan ete auga mine

Så vert det tyngre og tyngre å halde seg i live. Det gjer vondt å anda, setningane glir over i kvarandre, utan punktum, berre ein lang straum, ein lang, rykkjande straum, som harde, vonde hjarteslag.

Vinden syd i lauva omkring

meg trea utsondrar natt

fuglar natt fuglar kvin inne i 

øyrene mine lik eit dolka hjarte mitt hjarte

stotrar i min blafrande tøy-

kropp eg dinglar medan kreftene

renn ut av meg vinden syd

i kroppen riv i stykke

orda eg knyter

nevane held ingen

amulett eller sølvplate lungene blir

piska som ved drukning eg kallar

deg til vitne eg har ikkje gjort

noko kriminelt eg blei fødd eg har fødd eg

før eg vil bli fødd dette er 

eit brotsverk eg ikkje kjem til

å innrømme lauv og vind

hald fast i meg

eg gir ikkje opp

Etterpå er dei heile setningane attende. Mary sprengjer seg fram over sidene, peikar på paradoks og røyndom, og er no på ein annan stad, sjøl om ho samstundes er til stades i den fysiske kroppen sin:

Min første død omgir hovudet mitt

med ein tvitydig glorie, 

medaljen for eldprøva mi.

Ingen kryssar den sirkelen.

Etter å ha blitt hengd for noko

eg aldri sa,

kan eg no seie nett kva eg vil.  

Ho kjenner på einsemd og fridom. No har ho sett kva som bur i menneska ho har rundt seg.

 

Atwood byd på ein rik leik med språk, uttrykk, ordtak, bilete, motiv, mytar og forteljingar, som kan vere vanskeleg å følgje med på. Noko vert borte i omsetjinga, noko grip eg ikkje tak i av di eg ikkje veit kva eg skal gripe etter. Like fullt har eg stor glede av å lese dikta til ho som er ei av dei fremste intellektuelle kvinnene i vår tid - ei kvinne som har vore intenst skapande, skrivande, lesande og tenkjande - og publisert forfattar - i meir enn seksti år.

Kort & godt: Hva er et navn?

Bildekilde: Bokelskere

De siste månedene har jeg lest fagbøker og skjønnlitteratur parallelt, noe som har fungert veldig godt. Og jammen får jeg fart på diverse bøker i ulesthylla mi også! Plutselig var turen kommet til en utgivelse som heter Hva er et navn? Tradisjoner - Navnemoter - Valg av fornavn og etternavn. Den er skrevet av navneforsker Ivar Utne (f. 1954) og utkom i 2011 på Pax forlag. Jeg har sannsynligvis hatt den i bokhylla nesten like lenge.

Boka gir ei utgreiing om navn, navneskikker, navnemoter, navnelover, navneskifte og kallenavn, og gjør rede for lovverk, og årsaken til lovverket, omkring navn og navngiving, både når det kommer til fornavn, mellomnavn og etternavn. Ulikheter i praksis mellom Norge og andre land forklares også. Videre skriver Utne om hva som er mulig, populært, vanlig og uvanlig, han kommer med tips til vordende foreldre som skal velge navn, og har forslag til hvordan en kan løse potensielle familiekonflikter ved å gi for eksempel dobbeltnavn eller kalle opp. 

Men det er klart, når ei av de siste bøkene jeg leste var Insektenes planet av superformidler Anne Sverdrup-Thygeson, har Ivar Utne svært lite å stille opp med. Det er ikke til å komme bort ifra at dette er tørt og omstendelig, uansett hvor mye en glatter over og er positivt innstilt som leser. Det blir dessverre kjedelig. Misforstå meg rett: Boka er på ingen måte dårlig, den er bare saklig og flat. I tillegg gjentar Utne det samme om igjen og om igjen, som for eksempel dette med de gamle norske fornavnene og de kristne fornavnene, eller det at amerikanske etternavn også blir brukt som fornavn, og han gjentar det til en slik grad at han til og med bruker de samme eksempelnavnene. 

Størstedelen av boka formidles direkte og uengasjerende, da forfatteren verken gjør det interessant, spennende, morsomt eller bare litt fyndig underveis. Og det er leit, for navn, navneskikker og navnehistorie er i utgangspunktet utrolig interessant - og det er så mange morsomme situasjoner og eksempler han kunne tatt med! Og det kunne gjerne vært mer komparasjon mellom forskjellige land, og mer om hvordan ulike navn har vandra fra kultur til kultur og utvikla seg i ulike retninger. Boka kunne også hatt godt av litt grafisk variasjon, kanskje et par tabeller eller et kart? Og i stedet for å vise til Statistisk Sentralbyrå sine nettsider flere ganger, kunne forfatteren skrevet det innledningsvis eller til slutt. Slike småting har mye å si for en oppmerksom leser som gjerne vil vite mer framfor å få mer av det samme.

Utne rydder fint og sorterer gamle norske fornavn og kristne fornavn fra hverandre. Dette er et viktig skille som sier mye om vår kultur, og hva vi anser som riktig, fint eller bra. Når en først har lært seg disse navnene, kan en betrakte historia vår på en annen måte. Her har forfattere av historiske romaner mye å lære! Utne viser indirekte hvorfor en mest sannsynlig ikke finner en 1750-talls familie med barna Linnea, Tollak, Gerd, Matteus, April, Kjønik, Sigrun, Jentoft og Birgitte. Det er rett og slett ei nokså ugrei sammenblanding, og slikt er det greit å tenke igjennom om en ønsker å framstå som historisk korrekt. 

Det morsomste kapitlet handler om kallenavn. Det beste ved boka er eksemplene fra andre kilder som brev, bøker eller artikler - slikt kunne det veldig gjerne vært mer av. Her settes nemlig navnene inn i en konkret sammenheng, som gjør det hele tydeligere for leseren. Bakerst i boka er det ei oversikt over alle navn som er nevnt i boka, og i tillegg ei liste med forslag til videre lesing for den som er interessert. Jeg tror at jeg, i alle fall inntil videre, lar det være med denne.

Kort & godt: Bly og vatn

Bilete: Bokelskere

Han skulle berre ta bussen inn til byen. Vere over ei natt på eit hotell, gjere nokre intervju for avisa. Så skulle han fare attende, heim att, til kona og jobben og alt saman. Dressen er på, i handa har han ein koffert med alt han trengjer. Han har nytta tid på å førebu seg, alt er klart. Han skal berre gjere desse intervjua, så skal han heim att.

Han går av bussen og leitar etter ein stad han kan kjøpe seg røyk. Då ser han ho. Ho mest ligg innover i luka i kiosken. Ho er ustø, vinglar, til slutt ramlar ho. I rosa klede ligg ho der og kjem seg ikkje opp att. Han ser på ho medan han kjøper seg røyk. Går litt til og frå, vaktar på ho. Skal han hjelpe ho? Bør han? Kvifor skulle han ikkje? Han må jo gå, han skal arbeide. Det er desse intervjua han skal gjere. 

Men han får seg ikkje til å gå. Ikkje medan ho berre ligg der. Etter ei stund kjem ho seg på beina, kjem bort til han. Ho vinglar, snakkar usamanhengande, er fjern. Ho har søle på seg, er våt, sikkert kald. Og vil ha røyk. Dei røykjer i lag. Så kjem politiet. Nokon har ringt etter dei, dei ser etter ei ung kvinne som er åleine. Utan å heilt vite kva han gjer, seier han at det ikkje er ho. Han seier at han passar på ho. Ho seier han er bror hennar. Slik vert det til at han tek ho med seg. Ho sjanglar, han støttar. Heilt til hotellet, inn i heisen, inn på rommet og opp i senga.

Bly og vatn (1992) er ein tett og intens roman av Jon Fosse (f. 1959). I kjend stil er det lite ytre handling, men mykje indre monolog der den namnlause mannlege hovudpersonen strevar med å finne ut kva han skal gjere, utan å ha ord for at det er slik det er. Han navigerer etter fleire ulike krav og forventingar: Jobben som han skal gjere, kona som han skal ringje, menneska han skal intervjue, kvinna han ikkje kan gå ifrå. Kvifor? Han kjenner ansvar for ho. Og medkjensle. Og medynk. Slik utforskar Fosse kva det vil seie å vere eit medmenneske.

Boka er utan kapittel, men ho har to delar. Fyrste del er meir enn trefiredelar lang, medan andre del er på om lag femti sider. Heile boka er tett av tekst, og er prega av repetisjonar, slik det ofte er hjå Fosse. Setningane er lange, med mange komma, og det kan gå tre, fire sider før det kjem eit punktum. Det skapar eit trykk i teksta som gjer at ein må lesa vidare, for ein kan jo ikkje stoppe midt i ei setning! Slik trekkjer Fosse lesaren med vidare, inn i repetisjonane, dei oppatt-takande skildringane, inn i rytmen, inn i pusta til mannen, og me held pusten når han held pusten, medan me les vidare, vidare. 

Omstenda som vert skildra, er ikkje særskilte på noko vis. Alle som har vore i ein større by kor som helst i verda, har sett rusa menneske, rare menneske, folk som ramlar og sjanglar, tigg og hoiar. Og me er raske til å setje på merkelappar som alkoholikar, rusmisbrukar, heimlaus, prositituert. Det som er viktig her, er korleis Fosse skildrar han i møte med ho. Han ser ho ikkje som ein ekkel person, noko mindre, som støyar og er møkkete og er i vegen. Han ser ho som eit menneske som treng hjelp. Eit menneske han ikkje kan gå ifrå. For korleis vil det gå med ho då? Han tenkjer det aldri, Fosse skriv det aldri, men spørsmålet ligg i teksta likevel.

Fosse fokuserer på desse enkle og tilfeldige omstenda som endrar dagar, tankar, kjensler og liva til han og ho, dei to som møter kvarandre og som søkjer noko i ein annan, noko dei ikkje har. Det er ei suggererande kraft i teksta, ei insistering på at me skal sjå kvarandre for dei me er, og som får lesaren til å tenkje etter. Kva ville me eigentleg gjort sjølve? Korleis ville eg tenkt? Det er vanskeleg å vite, men Fosse set i gang ein prosess inni oss medan me les. Og difor vert boka sterk.

Full spredning

Bildekilde: Bokelskere

Tenk deg at du er en lege. En lege som står oppi et så heftig samlivsbrudd at det eneste alternativet du synes å ha, er å flytte inn på legekontoret ditt. Der sover du, der spiser du, og der jobber du. I samme rom som du undersøker pasientene dine, lever du. På samme benk som de ligger, sover du. Den eneste du har tid å holde deg med selskap, er et plastskjelett i hjørnet som heter Tore. Og han snakker du med.

På dagtid er du opptatt med papirarbeid og pasienter. Det er unge og gamle mennesker om hverandre. Noen av dem har vondt, andre vil bli henvist til psykolog uten å egentlig trenge det. For de gamle er du en viktig sosial kontakt, de trenger mest noen å snakke med. En trenger å fjerne en føflekk, og du snitter. Et par mener de har rett på fertilitetsbehandling, sjøl om de egentlig ikke har det. En lukter forferdelig vondt, en er hypokonder. Og alle er, naturlig nok, ekstremt opptatt av seg sjøl. Så til de grader at det av og til bobler over for deg, slik at du sier dem noen sannhetens ord. Og det skal du vel egentlig ikke. Men når dagen er over, og papirarbeidet er gjort, sitter du aleine der på kontoret. Med Tore i hjørnet og tomhet i hjertet.

Slik er det i alle fall blitt for Elin. Og mens hun har alle disse pasientene og prøver å få den underlige hverdagen sin til å fungere mest mulig normalt, mens hun sniker i gangene, lager kaffe på personalrommet og forsøker å unngå vaktmannen, holder hun en stadig dialog gående inni seg med Tore. Hun reflekterer over alt som er hendt, særlig det siste året, fra det øyeblikket da hun en kveld, ved en tilfeldighet, fant ekskjæresten Bjørn på Facebook, og la han til som venn. Helt fra han sendte henne det første 'hei', var det hele egentlig i gang.

Kunne det vært unngått? Kanskje. Kanskje ikke. Men er det det viktige oppi dette her? Ville hun gjort om på dette, alt sammen? Det er heller ikke så godt å si. Vi veit jo ikke helt hva vi ville gjort i en gitt situasjon før vi er der. Og nå er Elin der, med hele situasjonens tyngde og alvor og endelighet, eller elendighet, pakka rundt seg. Og det virker å være helt fastlåst. Elin er usikker på om hun noen gang kommer til å komme ut av kaoset. Hun kan verken dra hit eller dit, hun trenger rett og slett ei god tenkepause. Kanskje det ikke er så dumt å være sammen med Tore. 

Romanen Full spredning fra 2019 utforsker et tema som er svært viktig både i samfunnet, parforholdet og litteraturen - nemlig utroskap. Hvordan kan det egentlig skje? Og hvordan påvirker det oss? Et par som virker så stabilt som Elin og Aksel, viser seg plutselig å ikke være det. Bak fasaden og glansbildene er det egentlig et utrolig stusselig ekteskap som er prega av dårlig kommunikasjon og helt ulike fritidsinteresser. Sjøl om begge er leger, er de svært ulike. Hun døyver tanker, stress og følelser med store mengder alkohol, som hun inntar fra det hun kaller gullfiskbollen sin, mens hun ligger på sofaen og sløver til ulike tv-serier. Han har bygd seg smørebod og fiser rundt på ski, jo mer, jo bedre, rulleski på sommeren, jogging og løping stadig vekk, og ulike renn og løp hver måned gjennom hele sesongen. Han døyver sine tanker med treninga. 

Og når jeg er inne på Aksel, så må det sies at han kanskje er den personen som er mest karikert. Han er bare denne treningsfanatikeren av en middelaldrende mann. Han er lege, men klarer ikke å snakke med kona si om alkoholforbruket hennes utover at hun bør kutte ned eller slutte. Han er ektemannen hennes, men det går han fullstendig hus forbi at hun er utro. I nesten ett år. Så lite interessert er han! Og når alt eksploderer, er han så lite samla i reaksjonen sin. Han klarer liksom ikke å bestemme seg for hva han føler, og blir for meg litt utydelig. 

Ekskjæresten Bjørn, som blir elskeren til Elin, er på mange måter en motsetning. Han er samla, han er fokusert, og han er skildra som en sympatisk mann. Han er lidenskapelig og direkte og god til å lytte og å snakke. Han gjør alle disse småtingene som Aksel aldri gjør. Koke kaffe, for eksempel. Uoppfordra. Rydde opp. Vaske sengetøyet og henge det opp til tørk. Han husker på alt dette, men viktigere: Han har tid til Elin. Til å bare være sammen med henne. Bjørn jobber i IT, er gift og har fire barn. Med ei fæl dame. Elin liker å høre om henne og snikkikker på livet deres i sosiale medier. Den Bjørn forteller om, er veldig langt unna den Elin ser der. Hun plager, truer, ler av, mobber og utnytter, og holder Bjørn fanga i et dårlig ekteskap. Det er forståelig at han griper den utveien han får tak i. Det er ikke rart at han ønsker et nytt forsøk, med Elin, på lykke. 

Elin er svært godt skildra. En kommer tett, tett på henne, der hun kaver og ikke veit opp og ned, der hun er redd, angrer, er sint, er trist, er fortvila, er nummen. Og hvordan hun, så sannferdig hun kan, tenker igjennom begivenhetene som har ført til at hun nå ligger på sin egen undersøkelsesbenk og snakker med Tore. Hvordan hun dagdrømmer om at en av disse mennene en dag på tragisk vis mister livet, slik at hun slipper å velge og slipper å bli avslørt og slipper å bli stilt til veggs med det umulige. For hvordan skal hun kunne velge, når det vil ødelegge så mye for så mange? Og ikke minst klarer forfatter Nina Lykke (f. 1965) å vise fram hvordan noe helt ugjennomtenkt og uskyldig som en venn på Facebook og et lett 'hei' kan eskalere, ta helt av, erobre ens liv, bli en besettelse - ja, det er rett og slett full spredning. 

Både Nina Lykke og denne romanen er godt kjent for norske lesere. Jeg er som alltid litt etter alle andre, rett og slett fordi jeg vil se om dette er noe som holder seg, og som forblir lesverdig i mer enn et par måneder. Det mener jeg nå Nina Lykke har bevist flerfoldige ganger - i tillegg til Full spredning har hun også gjennombruddsromanen Nei og atter nei (2016) og fjorårets bok Vi er ikke her for å ha det morsomt, som alle har fått gode kritikker. Hun er en forfatter som tar tida vi lever i på kornet, og som klarer å skildre det som er både vanskelig, ubehagelig og sårt, uten at det blir klamt eller alt for privat. Hun bruker humor og vidd, og kommer med skarpe observasjoner og tankefulle betraktninger. Men framfor alt har hun et kjempegodt språk, så teksten er en fryd å lese. Ideelt sett burde den bare gitt leseren litt mer motstand.

Jeg er nok ikke enig i alle påstander eller premisser Lykke kommer med, men det trenger jeg heller ikke å være. Hun skildrer samfunnet vårt fra sitt ståsted, som er et annet enn mitt. Det er særlig den middelaldrende øvre middelklassen hun fokuserer på, og som hun dissekerer under forstørrelsesglasset. Jeg tror hun sjøl kjenner mange av disse typene personlig, for de er utrolig godt sett. For eksempel får naboene i Grenda de glatte lag, og her er det både satire og brodd. For en som føler seg truffet, vil jeg tro det er ubehagelig lesing. Så vidt jeg har forstått gjør hun det samme i de andre bøkene sine også. 

For en med litterær bakgrunn, er det morsomt at undertittelen på boka er "En legeroman". Her harselerer Lykke vilt med sjangeren, og sier både noe om hva vi får og hva vi ikke får. Og underveis snur hun jammen opp ned på det meste. Vi er for eksempel ikke med på dåning og sverming for en feilfri og kjekk mannlig lege, vi sitter ved siden av ei kvinne som forsøker å stable livet sitt på beina igjen. Det er et stilig stikk til klisjeer og formellitteratur!

Jeg synes Full spredning er en god norsk roman som leverer på mange punkter. Den er ingen fantastisk leseropplevelse, men det var interessante og underholdende timer jeg tilbragte sammen med Elin. Hovedårsaken til det er at Elin er så godt gjennomtenkt, sett og skildra. Hun er helstøpt, sjøl om hun er helt på bunn i livet. Legetankene og legeordene gjennomsyrer språket hennes akkurat passe, slik at vi tror på henne. Tvilen hennes, raseriet, fortvilelsen og oppgittheten, er gjenkjennelig. Og så blir det jo ganske så komisk når hun er direkte med pasientene sine mens Tore kommenterer. Det er herlig balansert. Jeg ser derfor ikke bort ifra at jeg kommer til å lese noe av Nina Lykke i framtida.

Om lesetips og lesetyper

De siste månedene har jeg fått samme lesetips til sammen seks ganger - og det hver gang fra ulike mennesker: Ei nær venninne, en nabo, en kollega, ei venninne til, en bekjent og av en masete ekspeditør i bokhandelen. Og hver gang har de sagt: Denne boka tror jeg virkelig vil passe deg. Til slutt følte jeg meg bortimot forplikta til å ta en nærmere kikk på romanen, noe som resulterte i at jeg lånte den på biblioteket. Og siden den dagen har den hatt sin faste plass helt til høyre på skrivebordet mitt, og jeg har kun kasta ett blikk på den innimellom. Helt til nå. 

Boka det gjelder, er Den lille bokhandelen på hjørnet, og forfatteren er skotske Jenny Colgan (f. 1972). Både tittel og forfatter var ukjente for meg, men i et forsøk på å nærme meg boka, har jeg lest meg opp litt. Og det jeg leser, underbygger inntrykket jeg får av omslaget: Dette er lettbeint, underholdende, sjarmerende, hjerte-smerte, fort lest, fort glemt. Det er slike bøker jeg vanligvis ikke leser, rett og slett fordi jeg synes de blir for lette. Uten noen form for motstand, er ikke teksten så interessant. Ikke synes jeg bøkene er spesielt morsomme heller, for leseren må vasse i stereotypier, klisjeer og stor forutsigbarhet. For det blir jo sjølsagt de to. Og det går jo bra til slutt. 

Men misforstå meg rett: Alt det der er helt greit! Det er helt greit at slikt skrives og gis ut og anbefales og lånes og selges, for vi trenger alle ei lett bok innimellom. Ikke hver dag er en Dostojevskijdag, og jeg orker ikke å lese Jon Fosse hver uke. Det er flott med bøker der det faktisk går bra, i stedet for at alle dør, blir gale eller reiser av sted. At noe går bra, gir oss som lesere en god følelse, og ofte varer denne følelsen ei stund. Av og til er det kanskje det vi trenger for å komme igjennom en krevende hverdag.

Det er for så vidt helt greit med slike uoppfordra lesetips også, sjøl om det blir noe masete for mottakeren når det gjentas så mange ganger. Men det jeg reagerer mest på, er kommentaren de gir meg. Denne boka tror jeg virkelig vil passe deg. Jeg forstår at det er godt ment. Litt pressende, men godt ment. Likevel stusser jeg. Jeg veit ikke hva som er verst: At en jeg ikke kjenner, sier det, eller at en som kjenner meg godt, sier det? En som kjenner meg godt, bør jo vite at dette ikke er boka for meg. En som ikke kjenner meg, bør kanskje ikke påstå slikt ut av det blå? 

Uansett får det meg til å lure. Ser jeg faktisk ut som en som ville like denne boka? Hvordan ser slike mennesker - vi - ut? Har vi stempel i panna, lik farge på genseren, briller, lange tomler, små føtter eller er vi hyppige brukere av lange kjoler og solhatt? Liker vi å sykle, som dama på forsida? Bruker vi stearinlys fordi det er så hyggelig, sjøl om det er helseskadelig? Krøller vi håret hver morgen? Hvordan er det mulig å se på folk hvilke bøker de liker? Tenk om det var mulig! Da kunne det for eksempel vært slik:

• Krimleseren har stutte bein, rund mage, litt for trange dongeribukser som glir litt for langt ned når han bøyer seg framover, han har slitte mokkasiner med pyntefrynser og en brukt plastpose i neven. Han trasker inn i riktig avdeling på biblioteket, og lirker fram brillene fra skjortelomma når han skal kikke på årets bøker. 
• Lyrikkelskeren har sidt skjørt med blomster på, pannelugg og stor veske i farger som var populære for femten år sida. Hun tar seg god tid foran hylla, setter seg gjerne ned i en stol mens hun blar, og spør bibliotekarene om de husker hvem som skreiv det fine diktet om hestene som står ute i uværet eller snøen eller regnet eller hva det var, og hvem som tonesatte det, og det må ha vært minst to versjoner der, har dere begge to? hvorpå bibliotekarene veksler blikk før de stormer mot hver sin pc for å søke i ymse baser. 
• Krigsentusiasten har gjerne grått hår, bruker briller og snakker høyt og tydelig, på grunn av sin bakgrunn i læreryrket. Han er vennlig, rolig og ganske bestemt, og begir seg mer enn gjerne inn i en diskusjon rundt Marte Michelets Hva visste hjemmefronten? og hennes tvilsomme kildebruk der. Han etterspør konkrete titler i god tid i forveien, og er nesten personlig fornærma på grunn av det treige og uforutsigbare utsendelsesskjemaet til kulturfondbøkene, som gjør at han må vente lenger enn kameratene før han får lest de nyeste bøkene. Ofte ender han opp med å kjøpe dem. 
• Strikkeboklåneren er et entusiastisk menneske som mer enn gjerne vipper opp strikke- og hekletøyet fra veska for å vise deg noen tips og triks i farta. Hun har praktiske bukser, hjemmestrikka ulljakke og fotformsko, og lukter Milo. Hun spør etter den siste Klompelompeboka, for hun skal strikke til barnebarna, hun er svært fascinert av gamle islandske mønstre og har sjølsagt laga hver eneste Arne og Carlos-julekule og gitt bort som gave til familie og venner. 
• Romanleseren er ofte ei vennlig dame med god tid, som veit hva hun vil ha og derfor sjeldent spør om hjelp. Hun farger gjerne håret, har kledelige bukser og er ofte å se på kulturarrangementer. Hun leser bredt og har en forkjærlighet for klassikere. Samtidig synes hun det er viktig å være oppdatert på nyere litteratur, og foreslår Nino Haratischwili i lesesirkelen hun er med i. Hun kan bruke lang tid på biblioteket, går helst aleine, og tar gjerne med seg et knippe titler når hun går. 
• Fantasyentusiasten er ikke så glad i å gå til frisøren. Han er ikke så ofte i klesbutikken heller. Og en kan ikke unngå å merke at han kanskje ikke dusjer hver eneste uke. Han bruker vide joggebukser, slitte joggesko og hettegensere med motiv fra Star Trek. Når han ikke har på cap, kan du se den begynnende månen. Han er djupt skeptisk til adaptasjoner, men ender alltid opp med å se dem, og diskuterer gjerne hvilken versjon som er best. Når han ikke ser på Game of Thrones eller mimrer tilbake til ungdomstida med Terry Pratchett og Douglas Adams, spiller han brettspill eller dataspill.
• Serieelskeren er blid og fornøyd med det meste, gleder seg veldig til neste bok i gjeldende serie, og blir veldig lei seg dersom den ikke har kommet. Hun har et inderlig forhold til Sagaen om Isfolket, som hun sammenligner alt med, og jevnlig gjenleser. Hun har med seg bøker hun har fått gratis gjennom Allers og Norsk Ukeblad til biblioteket, og spør i skranken om vi ikke kan begynne å kjøpe inn den serien også. Det hadde nemlig vært så innmari ålreit, sier hun og smiler. Hun jobber ofte i pleie og omsorg eller i barnehage, og drar på camping om sommeren. Når hun ikke leser seriebøker, blar hun i Se & Hør, hvor hun koser seg enormt med terningkastene til Jan Thomas og siste nytt om Mette-Marit.
• Filmlåneren er oppgitt over dagens medietrender og mener fortsatt at film er best på kino, eventuelt på eget hjemmekinoanlegg. Strømmetjenestene har mye, men russiske klassikere fra 1972 er det dårlig med. Da er det bra biblioteket fins. Han har bart og skjorte og går med pilotbriller på sommeren, og drømmer ofte om det storslagne 1970-tallet, da alt var så stilig. Han oppsøker sine foretrukne bibliotekarer for en filmprat, der han alltid gir uttrykk for filmen han fjernlånte sist, som han tror han er forplikta til å fortelle om.
• Youngadulten er som regel ikke i målgruppa for ungvoksen-litteraturen - nei, hun er veldig ofte et sted mellom tjuefem og førtifem år gammel. Hun tror nok hun er mer ungdommelig enn hun er, og sniker seg inn i ungdomsavdelinga iført lang hettejakke med sprekt trykk, treningstights og helt hvite joggesko. Hun veit som regel hva hun vil ha, og de gangene hun er usikker og må spørre personalet, skylder hun ofte på at hun skal låne til ei venninne eller at hun har fått et tips på snap eller insta. På tv ser hun på Outlander, Stranger Things og ungdomsfilmer, og hun har fortsatt Candy Crush på telefonen. 
• Tegneserienerden er en farlig fyr å diskutere med, for her skal alt av årstall, utgaver, tegnere og utgivere sitte. Favorittene er ofte gamle og nokså ukjente serier, og han har utvikla en solid avsmak for superheltene som dominerer filmer og tv-serier nå. De framstilles jo på en helt annen måte enn i seriene! Han kan spore opp de snåleste og særeste saker, bare du spør pent. Han er ryddig og velstelt, bruker ofte dongeribukser og briller og har bolleklipp. 
• Foreldrelåneren er opptatt av hva de tror er bra for barna å lese heller enn hva barna vil lese. Ofte kommer de derfor aleine, og tar med seg det de gjetter vil fenge åtte- og tiåringen. Om barna er med, er det motstridende ønsker fra henholdsvis barn og voksne, noe som kan føre til at barna har store problemer med å velge hvilken bok de skal lese. Foreldrene er stramme og bestemte og kledd i hvite bukser eller hvite skjorter, har dyre aktivitetsklokker, og en bedrevitende holdning som innebærer at de alltid veit best, og at tegneserier ikke er ordentlige bøker.

Men slik er det vel ikke. Eller? Mine observasjoner er basert på flere år i biblioteksektoren, der jeg jevnlig møter lånere av alle slag. Og sjøl om dette er satt på spissen, er det ei kjerne av sannhet her. Men er det noe jeg har lært oppi alle lånere og alle bøker, så er det at en verken skal skue boka eller låneren på hårene. Da er det fort vekk du som opplever å bli overraska.

Lykkens sønn

Bildekilde: Bokelskere

Lykkens sønn fra 1992 er den andre boka i firebindsserien om den nordnorske kvinna Dina Holm og hennes etterkommere. Formelt sett har denne boka samme inndeling som første bok: prolog, tre bøker og epilog. Men der første bok hadde et innledende bibelsitat for hvert kapittel, har denne boka kun sitater av og til, og det er da ikke alltid det er bibelsitater heller. Og omtrent allerede her slutter likhetene.

Der første bok er intens, kraftfull og fascinerende, er denne boka prega av fyllerør og fylleangst og en stadig voksende leserirritasjon. Så stor forskjell kan det være når en bytter hovedperson! For der vi i første bok levde med Dina, og nesten holdt pusten i mange av de mest avgjørende avsnittene, følger vi her konsekvent Benjamin, sønnen hennes. I nåtida følger vi han i førsteperson, og i de kapitlene der han tenker tilbake på barndommen på Reinsnes, følger vi han i tredjeperson. I begynnelsen preges erindringene hans av det naive barneblikket, men det endrer seg raskt. Benjamin utvikler seg fra å være en traumatisert liten gutt til å bli en enspora, kåt tenåring og deretter en ganske usympatisk, stressa og alkoholisert ung mann. Og det kanskje mest irriterende: Han er så veik.

Dina hadde nærvær, blikk og masse kraft i første bok. Hun skjærer igjennom samtaler, tar upopulære avgjørelser, er ikke redd for å tale noen imot, tar de svakes parti, rydder opp og ordner opp. Hun kjenner på ansvar, og hun tar ansvar. Og det får hun svært mye respekt for. Videre har hun et spesielt forhold til Bibelen, som er Hjertruds bok. Hun bruker den, er godt kjent i de ulike bøkene, lærer seg avsnitt utenat. Og disse betyr noe for henne, hun har et inderlig forhold til tekstene og etter hvert et avklart forhold til Gud og egen skjebne. 

Slik er det ikke for Benjamin. Etter åra på Reinsnes, venter harde studieår i Tromsø. Dina er fast bestemt på at sønnen skal få utdanning, sjøl om det er dyrt. Han skal få de mulighetene hun ikke fikk, for hun ser at det er et godt hode på gutten. Etter hvert går ferden videre til Kjøbenhavn, der han begynner å studere medisin. Som medisinstudent blir han utkalt til feltlasarettet ved Dybbøl under krigen - her antar jeg at det siktes til Den andre slesvigske krig i 1864, mellom Danmark-Norge på den ene sida og Østerrike og Preussen på den andre - uten at det står i klartekst i boka. Det er et halvt år med grusomheter, som ender med tap for dansk side. Benjamin preges, alle preges. Og det er ikke så lett å finne feste igjen etterpå. Ikke at Benjamin hadde noe særlig feste før dette heller, men nå blir rotløsheten virkelig akutt.

Benjamin er unnvikende, spak og kvier seg for å ta avgjørelser. Han vil ikke tale noen imot, og vil helst ikke ta noens parti, heller ikke sitt eget. Han rydder ikke opp i noe som helst, det må andre gjøre for han. Han turer og svirer og surrer og drikker, men vil verken ta ansvar, leve med konsekvenser eller forholde seg forpliktelser. Da sier det seg sjøl at varige forhold til kvinner blir vanskelig. Og det er nokså utmattende å lese om hvordan han rører det til, gang på gang. Han har ingen moralsk rettesnor, ikke et indre kompass og Bibelen betyr ingenting. Alt han er opphengt i, er det han opplever som Dinas svik: At hun har reist og latt han bli igjen.

Der Dina insisterer på at Jeg er Dina og tviholder på egen identitet som noe sant og virkelig i verden, briljerer Benjamin med det motsatte. Han veit ikke hvem han er, han er usikker på hvem som er faren hans og hva de ulike mennene på Reinsnes betyr for han. Hva om han har en annen far? Tenk om han hadde -! Han er usikker på eget forhold til Dina og på hva han vil. Lese? Studere? Virke som lege? Reise hjem? Være med Karna? Ingenting gir mening, og i alle fall ikke etter en slik blodig krig. Fraværet av aktive valg og ansvar for eget liv er påfallende - og frustrerende. Til slutt forsøker han desperat å presse fram noe, men igjen er det Dina han søker til. Han tenker at han gjennom å påta seg hennes byrder og sone hennes straff, i alle fall kan være nyttig og ha en funksjon. Så er også flere av sitatene i boka fra Søren Kierkegaards (1813-1855) verker, og han diskuteres også litt i romanen. 

Ytre sett er det svært lite som skjer i boka - kun et par hovedhandlinger framstår som viktige omdreiingspunkter. Alt annet er bare en slags støy, eller fyll. De fleste av de 490 tettskrevne boksidene brukes på å grave rundt i Benjamins litt for moderne frustrasjon, der han konstant småkrangler med fyllekompisen Aksel, og skape dertil med frustrasjoner hos leseren. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår hva forfatter Herbjørg Wassmo (f. 1942) ønsker å oppnå med det, annet enn å understreke alle kvaler, all tvil, alt surr og virkelig få oss til å forstå at tittelen er tvetydig og symbolsk og i intertekstuell dialog med historiene i Bibelen.

Jeg opplever dessverre at forfatteren trekker det alt for langt med skildringer av besøk hos prostituerte, onani, nestenovergrep og en skinndildo. Det er unødvendig, og det blir for mye av det samme. Boka kunne fint vært hundre sider kortere, eller mer, og ville fortsatt sagt det samme. Men da ville det kanskje vært litt enklere for leseren. Her er det en motstand, ei belastning, og ikke av den gode sorten - på det verste var det slik at jeg kvia meg for å lese videre. Og slik tar det også lang tid å bli ferdig. Det som verre er, er at jeg ikke opplever alt dette surret som særlig realistisk. Jeg tror at en, for å lykkes som en under middels bemidla norsk student i Danmark på 1850-tallet, måtte være skarp i huet og ha en viss retning. 

Det er mange menn som skildres i romanen. Mannfolka på Reinsnes har Wassmo gode grep om, og de er tydelige, underfundige og særegne, enten det gjelder Jacob, Anders, Tomas, Johan eller Niels. Også Leo fungerer innafor romanens rammer. Jeg ser dem for meg, alle sammen; en middelaldrende og litt sliten og tung ned trappene, en kvikk og morsom, alltid luktende av fisk og hav, en som lister seg stille inn i stallen og ser rett på en med ett blått og ett brunt øye, en hvis nakke er bøyd i skam, en som tviholder på regnskapsbøkene og alle hemmelighetene, en med lange, tynne bein som synker sammen i lyngen. Jeg opplever at disse mennene hver på sitt vis er troverdige. Men så kommer Benjamin for full tyngde, og Wassmo mister litt grepet. Jeg er ikke helt sikker på hvem jeg leser om, og jeg tror ikke fullt ut på situasjonene og historia.  

Ei anna viktig endring mellom disse bøkene, er det språklige. I Dinas bok bruker Wassmo replikker på nordnorsk som et virkemiddel, og hun karakteriserer godt og effektivt på denne måten. Her endrer hun praksis, og størstedelen av boka og replikkene foregår på bokmål. Årsaken til det er at Benjamin legger fra seg det nordnorske når han drar til Kjøbenhavn. Han vil passe inn, og begynner derfor å snakke dansk. Stemmen og stemninga i boka er derfor en helt annen enn i Dinas bok. Kontrasten mellom Benjamin og Dina blir slik enda tydeligere: Hun aksepterer seg sjøl og snakker som hun gjør, uansett hvem som hører. Han veit ikke hvem han er, og endrer på noe så viktig som talemålet for å bli en annen. Men hvem er det han vil bli? Og for hvem er det han endrer seg? 

Frihet framholdes for noe av det viktigste for Dina. Hun kjemper for egen frihet, både økonomisk, juridisk, fysisk, psykisk og emosjonelt. Hun tar noen ekstremt krevende valg, og står i konsekvensene med rett rygg. Hun har nemlig valgt det sjøl! Benjamin er privilegert i kraft av å være mann. Han er økonomisk og juridisk fri, kan ta utdanning, han er fri fra hardt fysisk arbeid fordi han er arving til Reinsnes, og han er fri fra fysiske byrder som svangerskap og fødsler. Men denne friheten verdsetter han knapt - han klager, sutrer og tyter, og det allerede før krigen. Kanskje årsaken er at han verken er psykisk eller emosjonelt fri?

Det Wassmo får svært godt fram gjennom romanen, er hvor ulikt vi mennesker kan oppleve enkelthendelser, hvor forskjellig vi håndterer det i etterkant og hvordan dette påvirker oss, endrer oss og kanskje gjør at vi vokser fra hverandre. Det er jo hendelsen på slutten av Dinas bok som vekselvis splitter og forener Dina og Benjamin, som skaper friksjoner og konflikter, men også samhold gjennom hele Lykkens sønn. Han strever med å forstå, og setter seg helt fast i egne tankemønstre. Dessverre gjør han seinere det samme som mora - noe uforståelig - og han bruker mye tid på å flykte fra hendelsen, konsekvensene, seg sjøl, og begår på underlig vis rett og urett på samme tid. Som leser med et klart moralsk kompass er dette enerverende. Men på grunn av Dina endrer han kurs før det er for seint.

Lykkens sønn var en mye tyngre roman enn forventa, og Benjamin var en karakter jeg ikke helt likte. Derfor går det nok ei stund før jeg følger opp med neste bok.