Om lesetips og lesetyper

De siste månedene har jeg fått samme lesetips til sammen seks ganger - og det hver gang fra ulike mennesker: Ei nær venninne, en nabo, en kollega, ei venninne til, en bekjent og av en masete ekspeditør i bokhandelen. Og hver gang har de sagt: Denne boka tror jeg virkelig vil passe deg. Til slutt følte jeg meg bortimot forplikta til å ta en nærmere kikk på romanen, noe som resulterte i at jeg lånte den på biblioteket. Og siden den dagen har den hatt sin faste plass helt til høyre på skrivebordet mitt, og jeg har kun kasta ett blikk på den innimellom. Helt til nå. 

Boka det gjelder, er Den lille bokhandelen på hjørnet, og forfatteren er skotske Jenny Colgan (f. 1972). Både tittel og forfatter var ukjente for meg, men i et forsøk på å nærme meg boka, har jeg lest meg opp litt. Og det jeg leser, underbygger inntrykket jeg får av omslaget: Dette er lettbeint, underholdende, sjarmerende, hjerte-smerte, fort lest, fort glemt. Det er slike bøker jeg vanligvis ikke leser, rett og slett fordi jeg synes de blir for lette. Uten noen form for motstand, er ikke teksten så interessant. Ikke synes jeg bøkene er spesielt morsomme heller, for leseren må vasse i stereotypier, klisjeer og stor forutsigbarhet. For det blir jo sjølsagt de to. Og det går jo bra til slutt. 

Men misforstå meg rett: Alt det der er helt greit! Det er helt greit at slikt skrives og gis ut og anbefales og lånes og selges, for vi trenger alle ei lett bok innimellom. Ikke hver dag er en Dostojevskijdag, og jeg orker ikke å lese Jon Fosse hver uke. Det er flott med bøker der det faktisk går bra, i stedet for at alle dør, blir gale eller reiser av sted. At noe går bra, gir oss som lesere en god følelse, og ofte varer denne følelsen ei stund. Av og til er det kanskje det vi trenger for å komme igjennom en krevende hverdag.

Det er for så vidt helt greit med slike uoppfordra lesetips også, sjøl om det blir noe masete for mottakeren når det gjentas så mange ganger. Men det jeg reagerer mest på, er kommentaren de gir meg. Denne boka tror jeg virkelig vil passe deg. Jeg forstår at det er godt ment. Litt pressende, men godt ment. Likevel stusser jeg. Jeg veit ikke hva som er verst: At en jeg ikke kjenner, sier det, eller at en som kjenner meg godt, sier det? En som kjenner meg godt, bør jo vite at dette ikke er boka for meg. En som ikke kjenner meg, bør kanskje ikke påstå slikt ut av det blå? 

Uansett får det meg til å lure. Ser jeg faktisk ut som en som ville like denne boka? Hvordan ser slike mennesker - vi - ut? Har vi stempel i panna, lik farge på genseren, briller, lange tomler, små føtter eller er vi hyppige brukere av lange kjoler og solhatt? Liker vi å sykle, som dama på forsida? Bruker vi stearinlys fordi det er så hyggelig, sjøl om det er helseskadelig? Krøller vi håret hver morgen? Hvordan er det mulig å se på folk hvilke bøker de liker? Tenk om det var mulig! Da kunne det for eksempel vært slik:

• Krimleseren har stutte bein, rund mage, litt for trange dongeribukser som glir litt for langt ned når han bøyer seg framover, han har slitte mokkasiner med pyntefrynser og en brukt plastpose i neven. Han trasker inn i riktig avdeling på biblioteket, og lirker fram brillene fra skjortelomma når han skal kikke på årets bøker. 
• Lyrikkelskeren har sidt skjørt med blomster på, pannelugg og stor veske i farger som var populære for femten år sida. Hun tar seg god tid foran hylla, setter seg gjerne ned i en stol mens hun blar, og spør bibliotekarene om de husker hvem som skreiv det fine diktet om hestene som står ute i uværet eller snøen eller regnet eller hva det var, og hvem som tonesatte det, og det må ha vært minst to versjoner der, har dere begge to? hvorpå bibliotekarene veksler blikk før de stormer mot hver sin pc for å søke i ymse baser. 
• Krigsentusiasten har gjerne grått hår, bruker briller og snakker høyt og tydelig, på grunn av sin bakgrunn i læreryrket. Han er vennlig, rolig og ganske bestemt, og begir seg mer enn gjerne inn i en diskusjon rundt Marte Michelets Hva visste hjemmefronten? og hennes tvilsomme kildebruk der. Han etterspør konkrete titler i god tid i forveien, og er nesten personlig fornærma på grunn av det treige og uforutsigbare utsendelsesskjemaet til kulturfondbøkene, som gjør at han må vente lenger enn kameratene før han får lest de nyeste bøkene. Ofte ender han opp med å kjøpe dem. 
• Strikkeboklåneren er et entusiastisk menneske som mer enn gjerne vipper opp strikke- og hekletøyet fra veska for å vise deg noen tips og triks i farta. Hun har praktiske bukser, hjemmestrikka ulljakke og fotformsko, og lukter Milo. Hun spør etter den siste Klompelompeboka, for hun skal strikke til barnebarna, hun er svært fascinert av gamle islandske mønstre og har sjølsagt laga hver eneste Arne og Carlos-julekule og gitt bort som gave til familie og venner. 
• Romanleseren er ofte ei vennlig dame med god tid, som veit hva hun vil ha og derfor sjeldent spør om hjelp. Hun farger gjerne håret, har kledelige bukser og er ofte å se på kulturarrangementer. Hun leser bredt og har en forkjærlighet for klassikere. Samtidig synes hun det er viktig å være oppdatert på nyere litteratur, og foreslår Nino Haratischwili i lesesirkelen hun er med i. Hun kan bruke lang tid på biblioteket, går helst aleine, og tar gjerne med seg et knippe titler når hun går. 
• Fantasyentusiasten er ikke så glad i å gå til frisøren. Han er ikke så ofte i klesbutikken heller. Og en kan ikke unngå å merke at han kanskje ikke dusjer hver eneste uke. Han bruker vide joggebukser, slitte joggesko og hettegensere med motiv fra Star Trek. Når han ikke har på cap, kan du se den begynnende månen. Han er djupt skeptisk til adaptasjoner, men ender alltid opp med å se dem, og diskuterer gjerne hvilken versjon som er best. Når han ikke ser på Game of Thrones eller mimrer tilbake til ungdomstida med Terry Pratchett og Douglas Adams, spiller han brettspill eller dataspill.
• Serieelskeren er blid og fornøyd med det meste, gleder seg veldig til neste bok i gjeldende serie, og blir veldig lei seg dersom den ikke har kommet. Hun har et inderlig forhold til Sagaen om Isfolket, som hun sammenligner alt med, og jevnlig gjenleser. Hun har med seg bøker hun har fått gratis gjennom Allers og Norsk Ukeblad til biblioteket, og spør i skranken om vi ikke kan begynne å kjøpe inn den serien også. Det hadde nemlig vært så innmari ålreit, sier hun og smiler. Hun jobber ofte i pleie og omsorg eller i barnehage, og drar på camping om sommeren. Når hun ikke leser seriebøker, blar hun i Se & Hør, hvor hun koser seg enormt med terningkastene til Jan Thomas og siste nytt om Mette-Marit.
• Filmlåneren er oppgitt over dagens medietrender og mener fortsatt at film er best på kino, eventuelt på eget hjemmekinoanlegg. Strømmetjenestene har mye, men russiske klassikere fra 1972 er det dårlig med. Da er det bra biblioteket fins. Han har bart og skjorte og går med pilotbriller på sommeren, og drømmer ofte om det storslagne 1970-tallet, da alt var så stilig. Han oppsøker sine foretrukne bibliotekarer for en filmprat, der han alltid gir uttrykk for filmen han fjernlånte sist, som han tror han er forplikta til å fortelle om.
• Youngadulten er som regel ikke i målgruppa for ungvoksen-litteraturen - nei, hun er veldig ofte et sted mellom tjuefem og førtifem år gammel. Hun tror nok hun er mer ungdommelig enn hun er, og sniker seg inn i ungdomsavdelinga iført lang hettejakke med sprekt trykk, treningstights og helt hvite joggesko. Hun veit som regel hva hun vil ha, og de gangene hun er usikker og må spørre personalet, skylder hun ofte på at hun skal låne til ei venninne eller at hun har fått et tips på snap eller insta. På tv ser hun på Outlander, Stranger Things og ungdomsfilmer, og hun har fortsatt Candy Crush på telefonen. 
• Tegneserienerden er en farlig fyr å diskutere med, for her skal alt av årstall, utgaver, tegnere og utgivere sitte. Favorittene er ofte gamle og nokså ukjente serier, og han har utvikla en solid avsmak for superheltene som dominerer filmer og tv-serier nå. De framstilles jo på en helt annen måte enn i seriene! Han kan spore opp de snåleste og særeste saker, bare du spør pent. Han er ryddig og velstelt, bruker ofte dongeribukser og briller og har bolleklipp. 
• Foreldrelåneren er opptatt av hva de tror er bra for barna å lese heller enn hva barna vil lese. Ofte kommer de derfor aleine, og tar med seg det de gjetter vil fenge åtte- og tiåringen. Om barna er med, er det motstridende ønsker fra henholdsvis barn og voksne, noe som kan føre til at barna har store problemer med å velge hvilken bok de skal lese. Foreldrene er stramme og bestemte og kledd i hvite bukser eller hvite skjorter, har dyre aktivitetsklokker, og en bedrevitende holdning som innebærer at de alltid veit best, og at tegneserier ikke er ordentlige bøker.

Men slik er det vel ikke. Eller? Mine observasjoner er basert på flere år i biblioteksektoren, der jeg jevnlig møter lånere av alle slag. Og sjøl om dette er satt på spissen, er det ei kjerne av sannhet her. Men er det noe jeg har lært oppi alle lånere og alle bøker, så er det at en verken skal skue boka eller låneren på hårene. Da er det fort vekk du som opplever å bli overraska.