Fra Shakespeare til Knausgård - 66 klassikere du naturligvis har lest

Bildekilde: Bokelskere

Denne knallrøde, glade boka kjøpte jeg nesten umiddelbart da den kom i 2020, og har siden det gleda meg til å lese den. Jeg er svært glad i ulike former for litterære oversikter, være seg lister, innføringer, gjennomganger, forsøk på kanonisering eller noe annet. Slik har det vært i omtrent tjue år, sida jeg for alvor begynte å interessere meg for litteratur. 

Jeg har brukt hver eneste oversikt til å rydde i det enorme feltet som er litteratur, til å sammenligne og sammenstille, utdype og belyse. Ved å velge noe, velger en alltid bort noe annet, og det sier mye om både den som velger og tida vi lever i. Det er også interessant, og det er spennende å se ulike gjennomganger opp mot hverandre med dette i mente. Kvinner velger for eksempel nesten uten unntak flere kvinnelige forfattere enn menn, som av og til helt glemmer bort at dette med kjønn er noe en bør tenke på. 

I tillegg til solid faglig interesse, har jeg også sansen for Janne Stigen Drangsholt (f. 1974) generelt. Hun er ei kunnskapsrik og vittig dame som skriver poengtert, morsomt og til tider skarpt. Jeg har både lest og hørt henne før, og synes at vi trenger flere litteraturformidlere som henne, som er opptatt av at bøker og litteratur ikke skal gjøres unødig pompøs og utilgjengelig, og at ikke alt trenger å bli tatt så fryktelig seriøst hele tida. Jeg foretrekker helt klart hennes egen stemme over bøkene om den kaotiske Ingrid Winter, som hun nå har skrevet bok nummer fire om (Ingrid Winters makeløse mismot er fra 2015, Winter i verdens rikeste land er fra 2016, Winterkrigen er fra 2018 og Winterferie er årets roman).

Derfor blei dette dessverre et skikkelig magaplask for meg. Med høye forventninger og et tydelig ønske om å kunne bruke lista til noe konkret, var dette en utgivelse som overhodet ikke innfridde. Jeg opplevde at baksideteksten og den sleivete og ikke særlig morsomme innledninga til Drangsholt lovte mye mer enn det jeg faktisk fikk. Men noe av det må jeg kanskje ta skylda for sjøl, i og med at jeg leser mye, er utdanna innafor litteratur, jobber med litteratur og har lest svært mange av bøkene Drangsholt valgte å presentere i utgivelsen. Det var kanskje ikke en leser som meg boka var mynta på i utgangspunktet? Og undertittelen - 66 klassikere du naturligvis har lest - med tilhørende formål - at denne boka skal lære deg å juge om hva du har lest på en overbevisende måte og dermed lykkes i selskapslivet - er heller ikke noe jeg ville gjort. Det er da ingen skam å ikke ha lest Knausgård?! Men på grunn av denne mulige misforståelsen, savner jeg ei tydelig formulert målgruppe fra forfatteren og forlagets side utover at en med dette kan lykkes i selskapslivet. Det kommer jo veldig an på selskapet, tenker jeg...

Gjennomgangene av bøkene er dessverre ikke så morsomme som jeg forventa, men mange av oppsummeringene er gode og presise. Noen av dem er jeg uenig i, og det er helt greit - jeg har ingen illusjon om å være fullstendig samstemt med forfatteren. Av og til er det rotete, som når hun skriver om Store forventninger av Charles Dickens. Andre ganger er det fint gjort. Atter andre ganger opplever jeg at det er harselerende på en respektløs måte, og det liker jeg ikke. Jeg blir både flau og utilpass på forfatterens vegne, og tenker at slikt kan voksne folk la være å skrive.

Drangsholt har heldigvis huska på kjønnsaspektet, kvinne som hun er, og hun har valgt ut flere sterke kvinnelige forfattere som har fått plass i gjennomgangen (men ingen av dem får plass i tittelen). Totalt er det 66 bøker som gjennomgås, 49 er skrevet av menn og 16 er skrevet av kvinner, samt ei bok fra Bibelen med ukjent forfatter (mest sannsynlig en mann). Men noen - mange! - er sjølsagt også utelatt. Hvor er for eksempel Amalie Skram og Ragnhild Jølsen? Er ikke de mer relevante enn Gertrude Stein i en norsk sammenheng? Og om en skal tenke på vestens litterære arv, hvor er da Sapfo? Norrøne kilder mangler fullstendig, mens Bibelen er med. Det forstår jeg ikke helt - norrøne kilder er vel så viktige med tanke på vår litterære arv.

Drangsholt varierer hvordan hun nærmer seg temaene i bøkene - fra handlingsreferater og tematiske utgreiinger til kortfatta poenger om forfatteren eller utgivelsen. Men det var få poenger jeg sjøl kunne tenke meg å bruke. Og hvorfor skal det sparkes ufint hit og dit, som for eksempel gjentatte ganger til nynorsken? Sånt bør en vel holde seg for god for til å skrive rett ut, av respekt for alle forfattere som skriver på nynorsk, og for alle mennesker som bruker og liker nynorsk? 

Et sted Drangsholt kunne utvist mer skjønn, vært mer fantasifull, eventuelt bidratt med færre fordommer, er når hun skriver avsnittet "Hvem imponerer du?" under hver bok. Snakk om uoriginal stigmatisering - sant eller ikke sant! Kun unntaksvis var det noe morsomt her. Jeg ønsker å understreke at jeg ikke blei støtt eller krenka, verken på egne eller andres vegne, jeg synes rett og slett det er litt usmakelig å fyre opp under fordommer på den måten. Men jeg ser naturligvis humoren i det også. Ellers var det dessverre mange pinligheter her, og billige poenger, og oppfordringer til mye underlig adferd og snåle replikker. Jeg foretrekker helt klart ordentlige litterære diskusjoner - også med en som ikke leser så mye. 

Illustrasjonene i boka er ved Therese G. Eide (f. 1978), og de er forfriskende. Og det er gøy at de har fått såpass stor plass: En portrettillustrasjon av hver forfatter før omtalen av boka kommer, deretter to eller flere illustrasjoner per forfatter, der Drangsholts tekst strekker seg over to-tre sider. Slik får utgivelsen et kjapt og humoristisk tegneserieinntrykk som fungerer overraskende bra også med tørre, tunge og triste temaer. Men hva er greia med variasjonen i mønstrene rundt portrettene? Der fant jeg ingen systematikk, og slikt frustrerer meg veldig. Og når en er inne på manglende systematikk: Etter hvilke hemmelige prinsipper er tekstene i denne boka ordna? Det er verken alfabetisk orden eller kronologisk orden, og tekstene er ikke sortert etter tittel, kjønn, historisk epoke eller sjanger. Jeg ser heller ikke gode tematiske overganger. Knut Hamsun står for eksempel mellom Robert Louis Stevenson og Mary Shelley, mens Emily Brontë har havna mellom Sofokles og Dante Alighieri. Det gir null mening.

Med andre ord: Her er det rom for forbedringer. Jeg håper noen påtar seg oppdraget, så skal jeg mer enn gjerne lese.

Drømmen og hjulet

Bildekilde: Bokelskere

Sammen med bokblogger Birthe har jeg etter hvert lest mange flotte bøker. Og det morsomme er at vi stort sett også er veldig enige. For eksempel liker vi veldig godt forfattere som Margaret Atwood (f. 1939), Jane Austen (1775-1817) og Ragnhild Jølsen (1875-1908). Og da vi fant ut at begge ønska å lese Drømmen og hjulet (1964) som omhandler nettopp Jølsen, var det bare å sette i gang.

Boka er ført i pennen av ingen ringere enn Jens Bjørneboe (1920-1976), som var hele Norges sinnatagg i en lang periode, noe fyldige brev-, artikkel- og essaysamlinger demonstrerer. Når en forener stil og det litterære formålet ser en fort at Bjørneboe så absolutt er en arvtager av Alexander L. Kiellands (1849-1906) sosialrealistiske prosjekt. For også i de skjønnlitterære verkene tok han de svakes side, og skildra rått og brutalt et samfunn som ikke fungerte. Historia om Jonas i romanen med samme navn fra 1955 opprører og rører de fleste. Med trebindsverket Bestialitetens historie (1966, 1969 og 1973) trollbinder han mang en radikal tenåring. Og for Uten en tråd (1966) måtte han i retten. Retten, eller heller uretten, var også tema i Under en hårdere himmel fra 1957. Og Bjørneboe måtte gjennomgå, for det meste.

Det er kanskje ikke så rart. For han skriver med kraft, ei sterk, tung kraft, og det er et press i tekstene hans. Aggresjonen driver på og dytter både handling og resonnement framover. Og det var kanskje noe av dette jeg forventa da jeg begynte på Drømmen og hjulet. Ragnhild Jølsen er visselig mye sint, hun også, det veit alle som har lest verkene hennes. Derfor var det overraskende at Bjørneboe åpna så mjukt, rolig og ydmykt. Stilen ligger nærmere det poetiske, og han gir stor plass til landskap og landskapsskildringer, helt i tråd med livet i Enebakk for omtrent to hundre år sida.

Og det er altså slik det begynner:

Det er gått hundre år, og allting er ikke glemt.

     Opprinnelig var dalen grønn, og bare teglverket lå ved elven. Så ble det bygget fabrikk ved fabrikk her, og folk flyttet tett sammen om den, til den ble en by.

     Men så gikk det hundre små år, og da var dalen grønn på ny, like gjengrodd og jomfruelig som før. Og den som ser dalen, kan ikke ane at det har ligget en by her, med hjul og skorstener.

     På disse sidene er skrevet opp en del av det som hendte, og en del av det som må ha hendt.

Slik trekkes vi med inn i boka om Ragnhild Jølsen, ei bok som stadig forholder seg til sin samtid og sin historiske tid, som peker framover og bakover, som er et bindeledd mellom det gamle og det nye, representert ved ideer, utvikling og teknologi, den gamle måten å leve på, bondesamfunnet, og de nye fabrikkbyene. I denne tida vokste Ragnhild Jølsen opp. Men boka åpner ikke med henne. Nei, hovedpersonen sjøl kommer inn på et seinere tidspunkt. Først må lerretet spennes opp, blekes, grunnes, og vi må ane konturene av en bakgrunn. Det er denne skogen, den ville, mørke, tiltrekkende skogen, som leiker med sansene. Det er det store, gamle gods med den vide utsikt, det er elva, den kraftfulle, lange elva, de enkle trebygningene tett inntil. Kjerreveier, kratt, hester. Smågutter som løper ærend. Og midt i bildet: Den mørke skjønnheten fra Ekeberg, frøkna, denne underlige ungen med de tunge øyelokk og det sterke blikk.

Jens Bjørneboe åpner med Peder Jølsen i året 1848. Han er Ragnhild Theodoras farfar. Bjørneboe gjør han til en opplyst mann som orienterer seg mot det som skjer i Europa. Han har mange tanker og ideer, sans for teknologi og vitenskap, men for stor respekt for ætt og gods til å gjøre noe med det. Sønnen hans, derimot, Holm Jølsen, våger å satse. Kanskje satser han litt for mye også. Men han har vilje til å planlegge, bygge opp, sette i gang og gjennomføre. Det er bare det at han har slik en enorm uflaks. Denne uflaksen rammer også hans datter. Men det er ikke før seinere.

Først er det jo ikke slik. Først er det bare denne familien på dette godset i denne skogen. Og som vi skjønner når vi leser Jølsen, er det denne familien som er det aller viktigste i hele verden. Hjemmet. Posisjonen i lokalsamfunnet. Tradisjonene de er bærere av, kulturen de er en del av. Ansvaret de har. Mytene de forteller, skrømtene de ser. Både mennesker og omgivelser er prega av harmoni, i stor grad. Før konkursen og flyttinga.

Gjennom lange kapitler avgrensa i tid eller etter tematikk, driver Bjørneboe teksten videre. Vi blir kjent med den unge Ragnhild, bit for bit. Hun er opptatt av slekta, av bjørnejegeren de stammer fra. Av skogen, av de mennene hun fantaserer om, de som alltid kommer fra skogen, lukter natur, er natur. Mennene skildres som noe dunkelt, ubestemt, begjært. Ragnhild er opptatt av denne følelsen, begjæret, lysten, hun søker det, oppsøker det, og strever med å forstå hvorfor det er synd. Hun bestemmer seg tidlig for at kristendommen ikke er noe for henne. Hun vil heller dyrke det mørke, ja, djevelen sjøl!

Ytre sett er det ro og balanse til faren Holm blir slått konkurs. Familien brytes opp. De må flytte fra slektsgården og inn til byen. Ragnhild rives opp fra alt kjent, brått, brutalt. Hun har ikke noe hjem lenger, bare et sted å være, et sted som ikke betyr noe. Hvileløs vandrer hun i den store byen, hun er ung og vakker, det er lett å komme i snakk med folk, men hun blir ikke kjent med dem. Hun drikker. Hun røyker. Hun oppsøker kunstnere, bohemene. Hun går i lære for å bli billedhogger. Hun møter en eldre mann som hun er voldsomt tiltrukket av. Han kaller henne Hildr. Og hun søker mørke, en spenning, en sammenheng. Kanskje for å lindre. Kanskje for å våkne.

På ett eller annet tidspunkt begynner hun å skrive. Det er notater, først, for å huske. For eksempel når mora er alvorlig sjuk. Ragnhild får henne til å fortelle om alt som det var, en gang for lenge sida, ute på Ekeberg. Når de endelig vender tilbake til slektsgården vekker det mange minner. Ragnhild noterer. Av og til lever tekstene sitt eget liv, de vil noe og de blir noe utover det hun hadde ment. Det oppstår spenning da, i Ragnhild, og også en iver. Og det er som om disse tekstene og disse personene kommer til henne, de krever henne og krever at hun, nettopp hun, skal skrive dem fram. 

Mot slutten får mora smertestillende for å holde ut. Hun ligger i en døs, ei rus, til smertene blir sterkere og hun må ha ei ny dose. Så glir hun tilbake igjen, til et ingenmannsland der det er ro. Når hun ikke trenger det mer, tiltusker Ragnhild seg resten. Ei sprøyte, noen ampuller. Bare litt. Det skal hun spare til en vond dag. Til når hun står der og sorgen er så sterk at det ikke er til å holde ut, til den natta når søvnen ikke vil komme, den dagen hun ikke finner ro, når kropp og sinn er helt valne av å stå i spenn og strid med før og nå, Ragnhild og Hildr. Da kan hun også søke mot dette ingenmannslandet. Slik begynner et langt og stadig mer intenst misbruk av forskjellige rusmidler. Men Ragnhild, slik Jens Bjørneboe skildrer henne, føler mest at hun må. For å orke, makte, det å skrive, må hun ha soveblomsten. 

Det er denne følsomheten. Jeg tror han gjenkjenner den i henne, slik den står så sterkt i han sjøl. Det gjør denne biografiske romanen, fiksjonsbiografien, en sjangermessig hybrid, til ei meget sympatisk bok. Jens Bjørneboe våger å leve seg inn i ungpiken Ragnhild Jølsen. Han ser henne, der hun streifer rundt på Ekeberg, fortrylla av naturen. Han lever seg inn i begjær og beruselse, fortvilelse og avmakt. Han diskuterer tro, kan hende litt for farga av sitt eget syn, men likevel troverdig. Og hele tida skildrer han også verden utafor, Europa, ideene, konfliktene, teknologien, den gallopperende utviklinga. Han plasserer Ragnhild Jølsen midt i hennes egen tid, det er vakkert gjort, tilsynelatende enkelt, men så komplekst. Han ser henne der hun leiker og drømmer, strever og kvier seg, der hun kjemper mot seg sjøl. Dette monumentale verket som hun visste at hun måtte skrive, som hun måtte samle krefter til -. Og etterpå var det kanskje ikke mer igjen av henne, i henne. Det er "Den røde høst". 

"Den røde høst" skulle aldri bli. Ikke slik hun hadde tenkt seg den, i alle fall. Jens Bjørneboe vektlegger ikke verkene hennes så mye helt direkte. Han skriver om dem når hun skriver de fram, hvordan, hvorfor, hvilke avsnitt som er vanskelige, som hun strever med, og han skildrer hvordan romanmenneskene vender tilbake til Ragnhild, hjemsøker henne. Og Ragnhild, som må leve både med dem og i sin egen verden, og som slites ut av å gå i mellom, stadig i mellom. Først er det Ve og Paula og Ove. Så kommer Rikka, Jon, Mattias. Fernanda, ikke minst. Og Hollas, fæle, fæle Hollas. Men da lo Ragnhild mens hun skreiv. "Den røde høst" henger over henne, truende, stadig ventende. Hun skriver ned historier om farens bruk først, for å hale ut tida. "Den røde høst" krever å gå i møte med henne. Hun veit ikke om hun orker. 

Jens Bjørneboe har skrevet en varm roman om et menneske i strid. Ragnhild Jølsen var så annerledes, alltid så annerledes. Hun skreiv ikke som ei kvinne skulle. Hun gjorde ikke som ei kvinne skulle. Hun tenkte og følte og oppfatta annerledes, ukvinnelig, umoderne, kan hende forut for sin tid. Hun ville lage bråk, ville utfordre, bryte ned, bygge opp igjen. Hun ønska at kunsten skulle være fri, men jammen ville ikke hun være fri også! I stedet var hun dobbelt så bundet, hele tida, hele livet, til by og land, til tradisjon og det nye, til far og mor, til skriving og skulptur, til natur og kultur, til Ragnhild og Hildr. Og til denne lengselen, til det mørke, erotiske, mystiske. Advarslene er der, hun kjører seg sjøl for hardt, hun bruker for mye, men soveblomsten må til, hun kan ikke leve uten nå -. Bjørneboe har behandla hele mennesket Ragnhild Jølsen med stor respekt, han dømmer ikke, han forteller bare. Nært på henne, med djup innsikt i en kunstners problemer. Og han portretterer ikke bare henne, men også tida og hele hennes generasjon. Han bruker bilder og metaforer på en naturlig og lett måte, og får sagt mye klokt om livet. Som om både han og Ragnhild på sett og vis var litt utafor det hele.

Jeg kan ikke si så mye om sannhetsgehalten her, slik som en ellers ofte kan når det kommer til biografier. Og det er jo fordi forfatteren er helt ærlig med sin bruk av fiksjon. Det måtte kanskje til, følte han, for å få fortalt Ragnhild Jølsens historie. Ei historie om hva det koster å være kunstner og kvinne i et samfunn med stramme rammer for begge deler. Ei historie om fortellingas kraft og fiksjonens makt. Ei historie om ei kvinnes drømmer og livets hjul.

Favorittbøker: R

Jeg var overbevist om at det eksisterte svært mange favorittalternativer med tittel som starter på bokstaven R. Og det gjør det sikkert også, men jeg har bare fem her hjemme hos meg. Likevel var det absolutt ingen tvil om hva det skulle og måtte bli.

Bildekilde: Bokelskere

Rikka Gan

Ragnhild Theodora Jølsens (1875-1908) litterære univers er helt enestående i norsk sammenheng. Hun viderefører den gotiske arven fra britisk litteratur, men med mindre romantikk og mer symbolikk enn søstrene Brontë (Anne 1820-1849, Emily 1818-1848 og Charlotte 1816-1855), og minst like grufullt som Mary Wollstonecraft Shelleys (1797-1851) Frankenstein fra 1818. Og blant hennes verker, er Rikka Gan (1904) det fremste eksempelet, både på gotisk naturalisme og fremragende komposisjon.

Rikka Gan er lagt hundre år tilbake i tid fra skrivetidspunktet, og vi befinner oss på en gammel slektsgård i skogtraktene rundt Enebakk, ikke langt fra der forfatteren sjøl vokste opp. Stedet er bygd opp av fru Brynhilda for mange generasjoner sida, men etterkommerne hennes måtte av uklare årsaker rømme fra morsgården. De vokser opp i traktene rundt Gan og blir ei slekt med sterke kvinner og svake menn, kvinner som veit hemmeligheter om gården og fru Brynhilda. Men inn på Gan kommer de ikke. Ikke før gården blir kjøpt opp og bestyreren blir Jon Torsen.

Men det er ikke mye fart i Jon Torsen. Han er en tafatt og sjukelig fyr, som verken kan jordbruk eller skogbruk eller noe anna. Jammen bra at kona til Jon, Fernanda, og søstera hans, Rikka, kan ordne opp. Så er det også de som bestemmer til både hverdags og fest, og det er de som har beprata Mattias Aga i byen og overbevist han om at Jon var den rette mannen for stillinga. Det var det de måtte, for å overleve. Aga går med på å la Jon være bestyrer og ha bruksrett. Bare synd at Mattias Aga også mener at han har bruksrett - på Rikka.  

Den gamle gården skildres som ei dyster og gretten gyger. Hun knaker og braker i takt med husets befolkning og det som skjer med dem. Men på høylys dag lukker hun seg inne så ikke en gang sola kan skinne og gnistre i vinduer og på takstein. Heller gnistrer hun i mørket, når skyggene er djupe og lange. Da slipper hun løs stemmer og sus. Frampekene i Rikka Gan er mange. Og med å følge med på slike besjelinger kan en få tilgang til både et annet nivå i teksten, samt djupere innsikt i den symbolsfæren Jølsen befatter seg med. 

Med effektive setninger, symboler og leik, ruller denne korte romanen i gang. Språket er kan hende noe gammelmodig, men velklingende, presist og overhodet ikke vanskelig å forstå. Dialogene er lette og mange, men en må ikke la seg lure og lese for fort, da går en glipp av viktig informasjon. For Jølsen skriver ikke fullt ut alt som skjer. Hun nøyer seg med å hinte, antyde, lage små lommer i teksten der personene kan agere, hun lar dem liste, snike og spøke, de lokker, leiker og lurer, i skog og skygger, i lønnganger og ved vannkanten. I stille kulisser, i naturskildringer, i dyremetaforer legger Jølsen ut nøkler som gjør at en kan dekode og fullt ut forstå boka. Om en kan forstå. For det er vondt og ille det som skjer på Gan.

Og i sentrum står Rikka. Den unge, steile kvinna som ikke lar seg pille på nesa, som roper og slår, som kjenner raseriet dunke igjennom kroppen, som ser slanger og ildtunger og som snakker med vonde makter. For hun må la seg kue likevel. For sånn er avtalen blitt. Også Fernanda, da, som er minst like ille som Rikka sjøl. Eller er det Aga som er skurken? Det er mange perspektiver og tolkningsmåter her, mange måter å se det på. Ingen av dem fratar Aga et visst ansvar. Men verken Fernanda eller Rikka går fri, de heller. Aldri.

Hva er din favorittbok på R?

Jeg kan tenke meg at mange her velger seg Ringenes herre - samletittelen på det omfattende livsverket til J. R. R. Tolkien. Og jeg var inne på tanken, jeg også, men strengt tatt er ikke verket en favoritt. Hovedfortellinga er blitt allemannseie gjennom filmene til Peter Jackson, men bøkene inneholder så mye, mye mer. Og sjøl om de absolutt har sine kvaliteter, er de underlegne Rikka Gan, der Jølsen dyrker det stramme og presise - en rein kontrast til den ordrike Tolkien. En kontrast er også Daphne du Mauriers Rebecca, som bare sneier innom gotikken og ellers er en overfladisk og pratete spenningsroman. Pratete er absolutt ikke middelalderverket Rolandsangen, som også kommer svært høyt opp her hos meg. Nederst av de fem ligger Rosemary Sutcliffs forenkla framstilling av fortellingene om Robin Hood. Men Ragnhild Jølsen er og blir en imponerende forfatter. I Rikka Gan skildrer hun hvordan de nye, moderne tidene nådeløst presser seg fram mellom furustammene, og vipper hele det gamle livet ut av en skjør balanse. Konsekvensene er fatale.

Mer om lesing og lesevaner

Da jeg fant denne hos Labben for litt sia, syntes jeg det var såpass mange artige spørsmål, at jeg ville svare, jeg også - sjøl om jeg sikkert har svart på det meste før, og sjøl om det kanskje ikke er så veldig spennende for andre enn meg... Sånn er det når sommeren er varm og lang, men likevel alt for kort, og en har en hang til lister!

1. Barnebokfavoritt?

Da jeg var lita var jeg veldig glad mange forskjellige bøker. Noen av de sterkeste minnene er I Trylleskogen, Farvel, Rune, Kysse, sa Heidi og Jørgen + Anne er sant. Seinere kom bøkene fra Roald Dahls univers, fortellingene fra Narnia og Astrid Lindgrens nydelige verk. Etter hvert blei også Kabalmysteriet og Markusbøkene inkludert. Men hvilken barnebok som er min favoritt, som voksen, er svært vanskelig å si.

2. Hva leser du akkurat nå?

Ei bok om frimurerne og ei bok om kvinner i sagalitteraturen. Skal snart i gang med ei bok til, men er ikke helt sikker på hva det blir. Vil dessuten lese ferdig det jeg holder på med først, for lesekapasiteten er ikke så stor om dagen.

3. Dårlig bokvane?

Jeg drasser med meg bøkene jeg holder på med over alt i huset, til og med inn på badet når jeg skal dusje, sjøl om jeg veit at jeg ikke kommer til å få lest noe som helst når jeg dusjer. Likevel blir de med. Jeg liker å ha bøker rundt meg...

4. Har du et lesebrett?

Nei.

5. Foretrekker du å lese ei bok om gangen eller flere på en gang?

Begge deler, kommer an på boka eller bøkene. Noen bøker krever en fokusert leser og konsentrert lesing, andre bøker er lette og kan hoppes inn og ut av.

6. Har lesevanene dine endra seg sida du starta å blogge?

Om jeg ikke var systematisk i lesinga før jeg begynte å skrive om bøkene jeg leser, blei jeg det i alle fall etter at jeg starta bloggen. Jeg har fått mye større oversikt, noe jeg setter stor pris på. Og jeg leser mer enn jeg gjorde.

7. Hva er den dårligste boka du har lest så langt i år?

Jeg har egentlig ikke lest noen dårlige bøker så langt i 2015, men om jeg må velge noe, blir det Efterlatte arbeider av Ragnhild Jølsen. Det er ikke ei dårlig samling med tekster, men det er en tydelig mangel på sammenheng mellom tekstene. Oliver Twist var heller ingen fantastisk leseropplevelse.

8. Hva er den beste boka du har lest så langt i år?

Både Medeia, Isslottet, Døde sjeler og Jungelboken kommer høyt opp her. Men så langt i år har den virkelig oppslukende leseropplevelsen uteblitt. Jeg venter!

9. Hvor ofte leser du bøker du ikke normalt velger?

Jeg blir utfordra til å lese utafor komfortsona gjennom diverse lesesirkler, så jeg vil si at det er ganske ofte jeg leser bøker jeg ikke pleier å velge sjøl. På den andre sida, så er en del av disse bøkene allerede å finne i biblioteket mitt...

10. Hvilke sjangre pleier du å lese?

Det siste året har jeg lest mye middelalderlitteratur, nærmere bestemt sagaer. Ellers forsøker jeg å lese mye gammelt (alt før 1900), for jeg lærer mye mer av det enn av den nye litteraturen. Vår litterære arv er viktig! Fordelinga videre er vel flest romaner, deretter noveller og fortellinger, dramatikk og litt lyrikk. Gjennom studiene leser jeg naturligvis faglitteratur, artikler og essays.

11. Kan du lese på bussen?

Jeg kan det, men da må jeg sitte helt foran og ikke bli forstyrra, samt at bussen må kjøre en relativt forutsigbar (og rett) strekning. Jeg gjør det ikke så mye, med andre ord.

12. Favorittsted å lese?

Bare jeg har et sted å sitte og noen ledige minutter, så leser jeg. Men jeg foretrekker sofaen, arbeidsrommet eller soverommet.

13. Låner du vekk bøker?

Ja, det gjør jeg gjerne. Men helst ikke bøker jeg har, men ikke har lest, for det er alltid en viss sjanse for at ei ulest bok ender opp som gave.

14. Lager du eselører i bøkene dine?

Nei. Det er forbudt.

15. Skriver du i margene?

Aldri når jeg leser for kos, nesten alltid når jeg leser til studiene.

16. Hvilket språk foretrekker du å lese på?

Helt klart norsk - og jeg foretrekker nynorsk over bokmål. Ellers er jeg glad i å lese på svensk.

17. Hva får deg til å elske ei bok?

Det at ei bok har det lille ekstra, det som løfter, det som jeg av og til kaller magi, men som andre ganger er helt umulig å sette fingeren på. Det at forfatteren er så dyktig at jeg blir helt med i handling og konflikter og glemmer tid og sted, og når jeg legger fra meg boka er jeg fortsatt der, i huet, og lurer på hvordan det går med personene. Da er det ei god bok.

18. Hva inspirerer deg til å anbefale ei bok?

At boka er god, er nok for meg. Da forteller jeg gjerne om den, dersom det passer seg. Jeg legger ikke ut om alt til hvem som helst, men hvis noen spør, kan jeg godt svare.

19. Favorittsjanger?

Ofte er 1800-tallsromanen en vinner hos meg. Men også andre romaner er rasende gode, og jeg koser meg mye med både noveller, fortellinger og essays, men glemmer dem litt bort når jeg skal kjøpe bøker.

20. Sjanger du sjelden leser men kunne ønske du gjorde?

Skulle gjerne lest mer av alt! Men dramatikk og lyrikk er mest forsømt. Alt til sin tid.

21. Favorittbiografi?

Egentlig har jeg vel ikke lest nok biografier til å uttale meg, men jeg likte Fredrik Wandrups Bjørneboebiografi veldig godt da jeg leste den.

22. Har du noensinne lest ei sjølhjelpsbok?

Nei.

23. Hvilket fremmedspråk vil du helst kunne lese?

Jeg vil gjerne lære norrønt enda bedre, dersom det regnes som et fremmedspråk. Og dessuten gammelgresk. Og latin! Ola Wikander kan gjerne undervise.

24. Hvilken av bøkene du har lest, grua du deg mest til å begynne på?

Jeg så ikke særlig fram til å lese Gogol. Jeg tror alt russisk er mørkt og dystert og forferdelig tungt, men måtte heldigvis korrigere fordommene mine litt etter bare noen sider. Jeg var også skeptisk til Oryx and Crake av Margaret Atwood, for dystopier er ikke noe jeg leser til daglig.

25. Hvilken bok har du aldri lest fordi du er for redd for å begynne på den?

Don Quijote! Men jeg er ikke egentlig redd for å begynne på den, jeg er redd for å ikke like den.

26. Favorittpoet?

Er heller ingen ekspert her, men har likt nesten alt jeg har lest så langt. Jeg er ikke så opptatt av hvem som skriver, men at diktet berører. Derfor har jeg ei notisbok med fine dikt som jeg har kommet over de siste åra. Boka er ikke mer enn halvfull, men det er ei fin samling så langt!

27. Favorittkarakter?

Det må bli Kristin Lavransdatter eller Alberte Selmer. Det er damer, det!

28. Favorittskurk?

Tsjitsjikov fra Døde sjeler var i alle fall en underholdende skurk. Når de blir så onde som for eksempel Hollas, klarer jeg ikke å like dem lenger. De blir for fæle.

29. Nevn ei bok du ikke klarte å fullføre.

John Irvings Den fjerde hånden er noe av det verste jeg har vært borti.

30. Hva distraherer deg lett når du leser?

Her sier jeg som Labben, ikke hva, heller hvem: Mann og barn. I omvendt rekkefølge.

31. Favorittfilmatisering av en roman?

Jeg likte Om forlatelse godt - den lå ikke helt opptil romanen, men fungerte fint likevel.

32. Mest skuffende filmatisering?

Versjonen av Anna Karenina med Greta Garbo i hovedrolla, er kanskje ikke den beste jeg har sett.

33. Det største beløpet du har brukt på bøker ved ett bokhandelbesøk?

Omtrent 6000 kroner, hvis jeg husker rett. Det var et mammutsalg for omtrent ti år sida. Etter det har mammutsalga blitt dårligere og dårligere (kleinere utvalg og høyere priser), og jeg bruker mindre og mindre penger på det, og på bøker generelt. Men det blir en del tusen hvert år, uansett.

34. Hva ville fått deg til å slutte å lese ei bok når du er halvveis igjennom?

At noen forteller i detalj hva som skjer videre kan være litt irriterende... Når jeg er halvveis i ei skuffende bok, som Pinnsvinets eleganse, gir jeg ofte jernet for å komme igjennom. Jeg syns ikke noe om halvleste bøker, og har få av dem. Den nevnte John Irving troner nesten aleine sådan. Men er det som i den boka, helt håpløst, får det heller fare. Men jeg er ganske sta, så det skjer sjeldent.

35. Liker du å ha orden i boksamlinga di?

Dumt spørsmål.

36. Foretrekker du å beholde eller gi vekk bøker når de er ferdiglest?

Også et dumt spørsmål. Det er ikke for moro skyld at jeg har bøker på golvet.

37. Nevn ei bok som gjorde deg sint.

Fordi jeg i en periode trodde at jeg var Thomas Cromwell, blei jeg en smule fortvila over Ulvetid. Altså, hvor dum kan den kongen bli?! Torabøkene til Herbjørg Wassmo var vonde, og jeg skulle gjerne bytta ut Rakel med Henrik i den båten. Ellers var jeg nokså sur på Erlend da jeg leste Husfrue og Korset.

38. Ei bok du ikke forventa å like som du likte?

Pliktlesing i forbindelse med studiene, vinteren 2006. Av omslaget å dømme, så den ut som ei ganske kjedelig bok, som omhandla fæle temaer, skrevet på en intrikat måte. Men den var helt nydelig, og jeg falt for både boka og forfatteren: Styrtet engel av Per Olov Enquist.

39. Ei bok du forventa å like som du mislikte?

Når jeg er så dum å høre på vettlause anbefalinger, blir det som regel deretter. Heldigvis er det ikke så ofte, men jeg kan trekke fram Vindens skygge, Det er trikken i ditt liv, Der regnbuen ender og fadese-Irving. Grøss og gru.

40. Hvilken bok gleder du deg mest til å lese?

Mange! Jeg ser veldig fram til Undsets to bøker om Olav Audunssøn, Mantelbok nummer to, siste bok i Atwoodtrilogien, som endelig er kommet på norsk, Besettelse av Byatt og en del av titlene i Bokklubbens Verdensbibliotek. Ja, også mange av de andre bøkene jeg har på lur i ulesthyllene. For min del kan sommeren gjerne være dobbelt så lang!

Vårlesing, del III

Endelig er det blitt mai måned, og endelig har jeg kommet i mål med masteroppgava. Alt er levert! Før tida! Og jeg tror ikke det blei så verst, heller, men jeg venter med feiringa til etter muntlig sensur. For jammen er jeg sliten. Akkurat nå kjennes det ut som om jeg har intellektuell kapasitet på nivå med ei skilpadde. Lesetempoet er omtrent like radig, og det å formulere meg skriftlig er en risikosport jeg helst ikke bedriver. Jeg har ingen styring på hva som kan komme ut! Hjernen er full, eller tom, jeg veit ikke helt, men den har i alle fall behov for litt pause. Derfor er det ikke sikkert det kommer til å skje så mye her på bloggen de nærmeste ukene. Men det stopper ikke meg fra å oppsummere april eller å planlegge lesinga for tida framover. Det får heller falle litt i fisk.

Ragnhild Jølsen

Det er siste gang på rimelig lenge at denne dama er med på oversikta og leseplanene, da jeg nå har lest alt hun har skrevet. Hun er så absolutt lesverdig, og jeg anbefaler henne gjerne, men det er mest godt å få henne unna vei akkurat nå. Jølsen har nemlig vært en klamp om foten ei stund, slik det fort blir med alle bøker en skal lese eller alle ting en skal gjøre når tida ikke strekker til. Innlegg om Ragnhild Jølsens verker finner du her: Ve's mor, Rikka Gan, Fernanda Mona, Hollases krønike, Brukshistorier og Efterlatte arbeider. God les!

Sturlason & Henriksen

Etter et nesten permanent opphold på skrivebordet de siste to åra, har Snorre Sturlason nå endelig flytta tilbake i bokhylla. Boka er ikke ferdiglest, derfor kommer det ikke et lesekryss nå, men jeg har ambisjoner om å innkassere det i framtida. Vera Henriksen, derimot, håper jeg å lese ut om ikke så lenge.

Selma Lagerlöf

Mens hjernen slurrer på et lite samarbeidsvillig gir, leser jeg siste bok i trilogien om den aristokratiske familien Löwensköld. Det er akkurat passelig avansert for meg nå, og veldig koselig lesing. For er det noe jeg veit, er det at det kommer til å gå bra med de viktigste hovedpersonene. Slik har det i alle fall vært så langt i trilogien... Omtaler finner du her: bind I og bind II. Så kommer jeg forhåpentligvis snart i mål med bind III også.

Tarjei Vesaas

Denne mannen trenger neppe noen introduksjon etter to innlegg om samme bok i april. Kort sagt: lesekryss til meg, og Isslottet anbefales til deg! Jeg vil svært gjerne lese mer av Vesaas, og har noen andre titler på lur i ulesthyllene. Men det blir kanskje ikke før til vinteren.

Raymond Chandler

Nathaniel Hawthorne stod bak aprilboka i lesesirkel 1001 bøker. Men jeg bytta han i siste liten ut med Raymond Chandler og leste kriminalromanen Det lange farvel i stedet - også ei 1001-bok. Årsaken er hovedsaklig Hans H. Skei. Omtale finner du her.

Hans H. Skei

Litteraturprofessor Hans H. Skei har i den interessante sjangerbiografien Blodig alvor. Om kriminallitteraturen samla et knippe av sine viktigste artikler om norsk og internasjonal kriminallitteratur, fra startskuddet for sjangeren gikk omkring 1840, til hva som beveger seg mellom permene litt utpå 2000-tallet. Og da temaet i Ingalills biografisirkel plutselig var forbrytelse og straff, passa det godt å lese denne. Jeg er klar over at boka ikke egentlig er en biografi, men jeg fikk den godkjent likevel. Lesekryss!

Nikolaj Gogol

I fjerde runde av Bokhyllelesing 2015 er det russernes tur. Etter mye att og fram har jeg endelig klart å velge både forfatter og bok, og falt ned på romanen Døde sjeler. Det kan hende jeg ikke kommer i mål denne gangen, på grunn av det tidligere nevnte lesetempoet, men jeg vil like fullt forsøke. Om du er usikker på om du skal delta eller ikke, kan du lese mer på samlesida. Jeg vil også minne om at alle deltakere denne gangen står helt fritt når det kommer til sjanger og tema. Eneste kriterium er at boka opprinnelig er skrevet på russisk!

Charlotte Brontë

Å, jeg skulle mer enn gjerne vært med resten av 1001-gjengen og lest romanen Villette! Men jeg vil ha overskudd når jeg skal gjøre det, jeg vil kose meg, og ikke presse meg igjennom med dårlig lesetid og et hue som ikke helt følger med. Det er så ødeleggende! Derfor vil Brontë bli bytta ut, men jeg aner ikke med hvem. I ulesthyllene er det ikke veldig mange 1001-damer igjen, så det spørs om jeg ikke bare må ta ei tilfeldig bok. Men det er helt ok. Å lese ut fra ulesthyllene er blitt et av årets viktigste prosjekter. Målet er å få klemt inn alle uleste bøker i en reol, og holde det slik. Inntil videre er det svært lite sannsynlig, og golvet, eventuelt bøkene, lider.

Linn Ullmann

Da jeg var i innspurten med masteroppgava, lovte jeg meg å sjøl å velge ut minst to titler fra bokhylla som jeg kunne kose meg med i tida fram mot muntlig sensur. Den ene jeg har valgt, er skrevet av Linn Ullmann, som jeg ikke har lest noe av før. Det er en signert utgave av Det dyrebare, og nå tenker jeg at det er på tide å lese den. I tillegg virker boka som en typisk, gjennomsnittlig norsk roman, det vil si ikke alt for intellektuell og avansert (som jeg er redd Gogol er, russer som han er), og derfor overkommelig slik situasjonen er nå.

Carl Frode Tiller

Om mai tryller fram mye mer lesetid enn april, vil jeg også gjøre rom for Carl Frode Tiller og den andre boka i den kritikerroste Innsirkling-serien. Han er dessuten, i likhet med Linn Ullmann, et koselesingsvalg for mai, og et av mine ønskelesemål for 2015. Det er egentlig bare å få ut fingern. Jeg har bok tre et sted i stablene også, så jeg kan fortsette om jeg blir hekta.

Faglitteratur

I april koste jeg meg faktisk med to slags sjangerbiografier. Først ut var Jónas Kristjánsson med sin Eddas and Sagas. Iceland's Medieval Literature, ei fascinerende og spennende bok om middelalderlitteraturen. Deretter var det Hans H. Skei og kriminallitteraturen. Og nå som fagbøkene på golvet er redusert til kun én ulest tittel, som jeg håper å lese snart, ser det ut til at det, med få unntak, blir ei aldri så lita fagbokpause i månedene framover. Puh!

Og noe mer enn dette tør jeg verken satse på eller regne med. Jeg skal jo ha en muntlig sensur, noe som vil kreve en del arbeid, jeg må få tid til å hente meg inn igjen, og dessuten er det en diger bunke med ymse gjøremål som har hopa seg opp mens jeg har vært borte i masterland. Etter ei lita pause, er det på tide å ta fatt der. Men først skal jeg nyte soldagene. Det håper jeg du gjør også. God vår!

Bokhyllelesing 3: Noveller og dikt

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått ei uke ekstra på å komme i mål med årets tredje runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet denne gangen var å lese ei europeisk novelle- eller diktsamling fra 1900-tallet fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med noveller og dikt fra 1900-tallet:

- Elida leste Den mystiske plumpudding av Agatha Christie

- Hedda leste Brukshistorier og Efterlatte arbeider av Ragnhild Jølsen

- Gro leste Karusellmusikk av Jo Nesbø

- Signe leste Vårt daglige brød av Tor Obrestad

- Astrid Terese leste 21 noveller av Doris Lessing

- Marianne leste Kykelipi av Jan Erik Vold

Før runden begynte, var vi ti påmeldte, noe som er et ganske bra utgangspunkt for en fin lesesirkelrunde. Det kom ingen nye lesere til i løpet av leseuka, og heller ingen etternølere denne uka. Per nå har halvparten av deltakerne lest og skrevet om de utvalgte bøkene, mens enda et par innlegg er på vei. Ikke så verst! Men jeg savner tilbakemelding fra Birthe og Bjørg. Dere meldte dere på med T.S. Eliot og Sylvia Plath. Er dere i mål med lesinga?

I forhold til forrige runde er deltakelsen nokså jevn (nå inkluderer jeg Silje og Trudelutt som deltakere i denne runden, for der veit jeg det kommer innlegg). Det er fint. Men hva syns dere om temaet - både dere som deltok og dere som lot være? Var det lett eller vanskelig å finne ei bok som passa med såpass avgrensa kriterier, der både litterær sjanger, tidsepoke og geografisk område blei angitt? Er det bedre med noe mer åpent, som "grønn bok" eller "russisk bok"? Da står en i alle fall friere med tanke på sjanger, for de av dere som er opptatt av det. Tilbakemeldingene jeg får vil være med på å forme neste års kategorier, så si gjerne ifra dersom du føler at du brenner inne med noe.

Sjøl har jeg kost meg med to utgivelser fra Ragnhild Jølsen i forbindelse med denne runden. Det var fint å endelig få lest bøkene, som jeg har hatt liggende veldig lenge, samtidig som det var hyggelig å lese noveller igjen. Det går ofte lenge mellom hver novellesamling jeg leser, uten at jeg helt veit hvorfor. Kan hende jeg har strengere krav til novellesamlinger enn til romaner, og at jeg kvier meg for å lese fordi jeg er redd kravene ikke blir innfridd. Samtidig skulle jeg gjerne valgt ei diktsamling også. Hva med dere - ønsker dere at begge sjangre skal inkluderes i bokhyllelesinga for neste år?

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 er i uke 20, fra 11. til 17. mai. Det er midt oppi sesongen for konfirmasjoner, grilling, bryllup, utepils, korpsøvelser og nasjonalromantikk. Like fullt regner jeg med at de av dere som allerede er påmeldte, har planene klare for hvordan dere skal komme igjennom rundens utvalgte bok kombinert med alle slike ting. Kategorien er mye mer åpen enn sist, kanskje for åpen, da det eneste kriteriet er å lese ei bok som opprinnelig er skrevet på russisk. Her er en altså fristilt med tanke på sjanger og litterær epoke, og en kan like gjerne velge ei fagbok som en roman, gammelt som nytt, Tsjekhov som Dostojevskij. Sjøl er jeg ikke sikker på hva jeg kommer til å ende opp med. Det skorter ikke på russiske mursteiner i hyllene, akkurat, men jeg tror ikke det er så lurt å gyve løs på et åttehundresiders verk når jeg egentlig skal finpusse og levere masteroppgava...

Hvem tar leseutfordringa denne gangen? Og hva skal du lese? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt.

Ha en fortsatt flott aprilmåned!

Bokhyllelesing: Ragnhild Jølsen, igjen

Bildekilde: Bokelskere

Til tredje runde av Bokhyllelesing 2015, som blei avslutta nå på søndag, hadde jeg intet mindre enn to utgivelser fra samme forfatter å komme igjennom. Og begge passa inn i denne rundens kriterier: å lese ei europeisk dikt- eller novellesamling fra 1900-tallet. Den første var Brukshistorier (1907), og omtalen finner du her. Den andre var Efterlatte arbeider (1908), redigert av Antonie Tiberg (1878-1952). Men forfatteren av begge verker er naturligvis Ragnhild Jølsen (1875-1908).

De som har fulgt med på denne bokbloggen ei stund, veit at jeg har hatt ambisjoner og ønsker om å lese Jølsen i lange tider. De fire romanene hennes, Ve's mor (1903), Rikka Gan (1904), Fernanda Mona (1905) og Hollases krønike (1906), blei lest ganske raskt fra 2012 til 2013 og delvis sammen med Birthe, og jeg likte dem godt, alle sammen. Aller best er nok Rikka Gan, den gotiske romanen som åpna Jølsens forfatterskap for meg da jeg studerte litteratur. Men fordi boka jeg har inneholder hele produksjonen hennes, blei det fort naturlig å ville lese de to gjenstående arbeidene også. Men det har tatt fryktelig lang tid. Jeg veit hva Jølsen krever av en leser, og en må være skjerpa for det. Samtidig må en ha lyst til å lese i både ett gitt format (noveller eller historier) og om en gitt tematikk. Det var vanskelig å opparbeide begge disse to lystene samtidig.

Derfor var det helt ypperlig å kunne inkludere Jølsen i bokhyllelesinga. Og nå er jeg faktisk igjennom hele hennes samla produksjon, og kan fornøyd sette boka på plass i hylla, mellom Jones og Kaarsbøl. Men noen ord om verket skal også skrives. Det første jeg vil trekke fram, er at Efterlatte arbeider er en utgivelse for spesielt interesserte. Den litterære kvaliteten på tekstene er ganske varierende, noe som ikke er så rart, i og med at tekstene spenner fra 1891, da Jølsen var 16 år, til januar 1908, da Jølsen er blitt dobbelt så gammel og mye mer erfaren, både som menneske og forfatter. Sjangermessig er samlinga også sprikende, fra den svært muntlige teksten "Kattungen døde" fra 1891, kortere og lengre fortellinger som "Svenskebjørka" og "Digerheim Herreborg", noen dikt, reiseskildringer og reisebrev, erindringer, folkeminnetekster og romanutkast. Og naturligvis er ikke alt like vellykka, velforma eller ferdig. Ragnhild Jølsen døde heller brått helt i slutten av januar 1908, om det var sjølmord eller overdose er det delte meninger om. I alle tilfelle fikk hun ikke finpussa sine egne tekster.  

Men det som kan hende er mer utfordrende for leseren enn disse sjangerhoppene, er mangelen på indre sammenheng. Det er med andre ord av og til svært tydelig at forfatteren ikke har satt sammen disse tekstene sjøl, men at samlinga er redigert av en annen. Tiberg har gjort en fin jobb, men hun har valgt kronologi over tematikk, noe som av og til fører til en enorm spennvidde fra tekst til tekst. Jeg ville foretrukket en komposisjon med mer indre sammenheng, for eksempel slik at de to første kapitlene i det siste romanutkastet til Jølsen, kom etter hverandre. Jeg ville også samla de mest mytiske tekstene hennes i begynnelsen, og hatt de samtidige, realistiske tekstene mer mot slutten. Det er nemlig også den ytre bevegelsen i hennes forfatterskap, slik jeg ser det. 

  

I tillegg til denne tematiske utfordringa, og det at samlinga er helt uten den overbygninga som Brukshistorier hadde, er det nok noen tekster som burde vært luka ut. Andre tekster er så avhengige av en opprinnelig, konkret kontekst at de nesten blir meningsløse for et flertall i dag. Eksempel her er de forsøksvise folkeminnetekstene fra Jølsens hjemtrakter, der det ikke en gang gjøres klart om Jølsen baserer seg på fiktive fortellere eller faktiske fortellere, for å skildre noe som skjedde for et uvisst antall generasjoner sida. Disse tekstene er så knytta opp til personer, steder og hendelser som ikke settes inn i en klar sammenheng, at det blir mest dunkelt for leseren. Atter andre tekster er så lukka og spesielle med tanke på motivbruk og symbolikk, at de er vanskelige å komme inn i overhodet. En bør for eksempel vite om Jølsens fascinasjon for slangen som symbol, og helst også ha kjennskap til hvordan hun bruker dette i sin øvrige produksjon for at det skal gi mening.

Når det kommer til symbolikken, som Jølsen bruker så overlegent i andre sammenhenger, må jeg dessverre påpeke at det her stadig er enten for mye eller for lite. Hun har rett og slett ikke funnet balansen helt, og hun strever med å få elementene ordentlig på plass. Noen tekster er derfor så vage i sin antydning at de blir uklare og poengløse, mens andre terper på det samme om igjen og om igjen. I noen tilfeller er poenget med teksten så usikkert at en bare må tolke den allegorisk, for ellers blir det bare eventyr for voksne uten klangbunn og lærdom, noe som ville stride mot Jølsens øvrige forfatterskap. 

Det som er positivt ved utgivelsen, er at den viser Jølsens talent og hennes bredde som skribent og forfatter. Vi som leser får være med og betrakte hvordan hun tar grep om stoffet, og skaper og omskaper, på både et tekstlig og personlig plan, fra tekst til tekst og fra univers til univers. Hun er som sagt innom mange sjangre i samlinga, og sjøl om mye er utprøving, er det også tydelig at hun etter hvert behersker flere av sjangrene nokså bra. Det er mange gode setninger, fine observasjoner og stemningsfulle skildringer. Andre tekster ser mer ut som reine skriveprøver eller kladder, der det for eksempel mangler sammenheng mellom form og innhold, eller hvor fortellinga verken er ferdig uttenkt eller ferdig skrevet. Sånn sett hadde det vært interessant å vite om noe tidligere har vært publisert, men det blir det dessverre ikke opplyst om. Helhetsinntrykket er likevel sympatisk, sjøl om det både var ganske forvirrende og litt overraskende med de voldsomme tematiske og sjangermessige sprangene.

Videre er det en del skrivefeil i samlinga, noe som naturligvis kan skyldes mye. Tiberg nevner at Jølsen brukte ulike rettskrivningsnormer i sine år som forfatter, og det er greit. Men manglende bokstaver eller endinger, punktum, stor bokstav og noe som ser ut som utelatelser av ord eller direkte feilstavinger, burde likevel vært luka ut, om ikke annet av Aschehoug, som er ansvarlige for utgivelsen. I Brukshistorier brukte Jølsen dessuten en god del dialekt, som gir farge og varme til stoffet. Det var nærmest fraværende her. Kombinert med riksmål, usikker stil, prøvende konstruksjoner og en litt stiv litterær form, blei det fort både ekskluderende og kjølig, noe som forsterker den tekstlige lukkaheten der den er dominerende. Derfor er kontrasten mellom hennes to siste arbeider veldig stor. 

Ragnhild Jølsen er en forfatter som står solid planta i det tradisjonelle samfunnet, med jordbruk, håndverk, enkel industri, folkedikting og folkemusikk som en vesentlig bestanddel av barndom og oppvekst. Dette gjenspeiles i mange av verkene hennes, der en tydelig ser et ønske om å være tradisjonsbærer og kulturformidler. All den nye teknologien, de nye tankene og den "nye verden", som faren hennes også var en del av, må ha vært truende og spennende, annerledes og underliggjørende. Samtidig er ikke Jølsen helt blind for nødvendighetene av industri og framskritt, det viser hun for eksempel i Brukshistorier. Likevel tar hun en bevisst avstand fra mye av dette i skildringene sine, og hun tematiserer elegant hva industrielle utbygginger gjør med naturen og menneskene. Blant anna besjeler hun naturen for å uttrykke aggresjon, og hun legitimerer slik at naturen tar liv. Mye av dette tror jeg var tanker hun sjøl hadde og følelser hun sjøl kjente på, inneklemt mellom tradisjonsrike slektsbånd og moderne bohemliv som hun var. Det trekker assosiasjonene mot hva en storstilt modernisering egentlig krever, ikke bare samfunnsmessig, men på et personlig, psykologisk og emosjonelt plan. Det er kanskje et spørsmål en også kan stille om Ragnhild Jølsen som menneske.

Vårlesing, del II

Værmaktene blander årstidene heftig sammen og skaper et rør uten like her på Østlandet. Da vi endelig hadde vendt oss til tanken på vår og kjent vinterbøra gli av skuldrene sammen med de tjukke vinterklærne, hakka bort isen fra plattinga, henta fram utemøblene, sett krokusen stikke opp av bedet til bestefar, lagt snømåka, vinterstøvlene og vinterdressen på loftet, sett kostebilen i full aksjon, luka i beda, kjøpt påskeliljer og stemorsblomster og spist lunsj ute for første gang, med solbriller og joggesko, da kom naturligvis det største snøfallet. Nesten tretti centimeter med våt, tung, hvit snø på omtrent ei natt. Bra vi bare hadde prata om å legge om på bilen! Men ei drøy uke seinere er vi nesten tilbake der vi var. Og igjen letter det kalde vinterspøkelset fra kropp og sjel. Det er herlig med vår! Her er forresten leseoppsummeringa for mars og leseplanene for april.

Ragnhild Jølsen

Fingern er nå offisielt ute og Jølsen - begge de gjenstående verkene hennes - er ferdiglest. Det er nesten så jeg skulle satt kryss i taket, men jeg har en vippende kontorstol med hjul og ganske glatt golv, så det får bli med tanken. Grunnen til at jeg endelig kom i mål med disse bøkene, er tredje runde av Bokhyllelesing 2015, der vi denne uka leser og skriver om ulike europeiske novelle- eller diktsamlinger fra 1900-tallet. Jeg begynte tidlig for å være sikker på å komme i mål, og omtalen av Brukshistorier fra 1907 finner du her. Efterlatte arbeider fra 1908 skal jeg skrive om i løpet av uka. Lesekryss!

Sturlason & Henriksen

Nå nærmer det seg slutten for disse to traverne også, som har holdt meg med selskap i lange tider. Årsaken er naturligvis at jeg nærmer meg innleveringsfrista for masteroppgava med stormskritt - ei frist jeg har tenkt til å overholde og vel så det. Deretter smetter nok disse to på plass i hylla igjen, og der skal de stå til jeg igjen kan kose meg med sagaene, helt uten å tenke på handlingsskjema, dekonstruksjon, analyse og tolking.

Selma Lagerlöf

Når en først har begynt på en romansyklus av Selma Lagerlöf, er det ganske vanskelig å stoppe midt i. Første bok, Löwenskölds ring, leste jeg i februar. Andre bok, Charlotte Löwensköld, blei lest nå i mars. Og for april har jeg naturligvis planer om å lese den siste boka i trilogien, Anna Svärd. Andre lesere har bare kost seg med Gösta Berlings saga, som var 1001-boka i februar. De får ett 1001-kryss, men jeg får tre lesekryss og mye ekstra kos!

Tarjei Vesaas

Jeg er i skrivende stund akkurat blitt ferdig med Isslottet, ei fæl og fin bok som virkelig fortjener de prisene den fikk da den kom, og som fortsatt fortjener både lesere, omtaler og oppmerksomhet. Vesaas skriver så fint, så fint, og boka har i all sin enkelhet mange lag, mye symbolikk og mye klokt å fortelle om oss mennesker. Jeg gleder meg til å skrive om den.

Charles Dickens

Mars måneds 1001-bok, denne gangen vil det si reinspikka underholdningsroman, er det Charles Dickens som står for. Den falt dessverre ikke helt i smak her. Charles Dickens kan bedre enn Oliver Twist, det veit jeg! Men omtale blei det lell, og lesekryss også.

Biografi

I midten av måneden braker det løs med ei ny runde av Ingalills biografilesesirkel, og denne gangen er temaet forbrytelse og straff. En kan altså hive seg over alt som kan krype og gå av kjeltringpakk og røvere, fra Jack the Ripper til de mindre intelligente Nokasgutta, eller gjøre som meg og tenke litt annerledes. Lenge vurderte jeg faktisk å lese en biografi om den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij, mannen bak den virkelige romanen Forbrytelse og straff. Det ville passa ypperlig ellers også, direkte erfaring med begge deler hadde han jo, som den spillegale tukthusfangen han var. Men Geir Kjetsaas biografi blei dessverre for omfattende akkurat nå, i masterinnspurt og alt. Derfor skal jeg lese om kriminallitteraturen som sjanger i stedet. Og der finner en jo rimelig mye av både forbrytelser og straff! Verket er det Hans H. Skei som står for. Om det godtas som "biografi" er en annen sak...

Nathaniel Hawthorne

Månedens 1001-bok hos Line er det Nathaniel Hawthorne som har skrevet, og det er sikkert en finfin utgivelse. Men den godeste Hawthorne skal hos meg bytte ut stokk og bart med hatt og frakk og bli en helt annen. Akkurat hvem han transformerer seg til, har jeg ikke helt styring på enda, men det blir nok en annen 1001-fysak fra ulesthylla. En aldri så liten overraskelse der, altså.

Faglitteratur

I mars blei det ikke lest noe særlig ny faglitteratur her hos meg, men det er helt i orden, for jeg har mer enn nok med å jobbe med de verkene jeg allerede har lest. Og de fire meterhøye stablene som lenge har okkupert golvplassen på arbeidsrommet, har nå krympa én enkelt stabel på tolv titler, der kun tre er uleste. Hurra! Det er god grunn til å juble, for det betyr at jeg er i rute, at det går strykende, fykende og at jeg snart er i mål med masteroppgave og mastergrad.

Leselista for april er nok en del kortere enn disse listene pleier å være, men jeg har jo ei oppgave å ferdigstille og en del andre prosjekter å se i land også. Nå gjelder det å koste på med alt jeg har, bihulebetennelse eller ikke, koselese kan jeg gjøre etterpå! Og om jeg kommer igjennom de oppsatte titlene for april, er det mye fint å ta av i bokhyllene - som vanlig. Fortsatt god påske til dere alle sammen, og riktig god vårlesing!

Krimfri påskelektyre

Det er snart påske, og folk og fe velter seg i kriminallitteratur fra inn- og utland, som om det egentlig er det mest logiske å drive med i disse helligdagene. Jeg for min del foretrekker rolige frokoster mens morgensola titter inn av kjøkkenvinduet, hyggelige formiddagsturer ute i godværet, familietreff på ettermiddagen, den obligatoriske og alltid like morsomme påskeeggjakta, ivrig marsipanspising (sånne kolibriegg er utrolig gode) og store mengder koselesing. Men det blir ikke noe særlig krim på meg. Det mest dramatiske jeg er vitne til i påska, pleier å være de begredelige tegneseriemysteriene på melkekartongene, dersom jeg ikke slumper til å få med meg noe på tv. Men som regel er det sånn at når alle andre benker seg foran skjermen for å kose seg med noe brutalt og voldelig som en fin avslutning på dagen, leser jeg. Og dersom du også har lyst til å lese noe bra, men ikke vil meske deg med avkappa kroppsdeler, alkoholiserte etterforskere med tredagersskjegg og psykopatiske seriemordere, kan jeg anbefale følgende bøker:

Ian McEwan - Om forlatelse

En aldeles nydelig og prisvinnende roman fra 2001 (på norsk i 2002) som fortjener et stort publikum og mange gjenlesinger. Jeg har nylig sett filmen som er basert på boka (fra 2007), og sjøl om den også var fin, er boka enda bedre. Jeg fikk veldig lyst til å lese den igjen, og virkelig leve meg inn i det som skjer med de tre personene boka kretser rundt, Cecilia, Robbie og Cecilias yngre søster Briony. Boka åpner en varm sommerdag på trettitallet, og den fantasifulle 13-åringen Briony er vitne til noen opptrinn mellom Cecilia og Robbie som hun misforstår helt og tolker på sin egen måte. Dette får så fatale konsekvenser da Briony hevder at Robbie har gjort noe han ikke har gjort. Men hans protester blir ikke hørt, og snart bryter Cecilia all kontakt med familien. Så kommer krigen. Et av bokas hovedtemaer er hvordan vi skaper og omskaper omgivelsene rundt oss etter ulike versjoner av sannhet, hvordan dette påvirker oss og hvordan vi handler deretter. Og på et metanivå handler boka også om å skrive, retten til å skape. Men på bekostning av hva?

Cora Sandel - Albertebøkene

I denne mektige trilogien er det veldig vanskelig å velge ut bare ei bok, derfor er de med, alle tre. Trilogien består av Alberte og Jakob (1926), Alberte og friheten (1931) og Bare Alberte (1939). Ingen av bøkene er spesielt lange, men de rommer svært mye i tematikk og undertekst, slik at utbyttet fort blir stort. En konsekvens kan da være at lesinga går litt langsomt, men det er bare fint! Sandel byr nemlig på mange utsøkte detaljer, nydelige skildringer og et variert, malende språk. Romanene om ungjenta Alberte, som gjennom harde kår, press og slit, fattigdom, sult, tvil, utmattelse og mange modningsår, klarer å finne sin egen vei, er et imponerende utviklings- og dannelsesverk, der leseren inviteres med fra start til slutt, og kan bivåne den store kampen som foregår i og utafor Alberte på nært hold. Sandel utfordrer både kvinnerolla og mannsrolla, kritiserer samtida i krasse vendinger og tematiserer kunstnerkvinna versus mora på en ypperlig og fremdeles aktuell måte. Nyt!

Margaret Atwood - Flommens år

Atwood skriver ikke kriminalromaner, men mange av utgivelsene hennes er heller ikke langt unna i intensitets- og spenningsnivå. Flommens år (2009, på norsk i 2011) er bok to i den dystopiske science fiction-trilogien hennes, som åpner med Oryx og Crake (2003) og avsluttes med MaddAddam (2013, på norsk i år). Her kommer vi inn i et helt annet og nokså skremmende univers, der en epidemi har tatt livet av nesten alle jordas mennesker. Kun noen er tilbake, og de består både av genspleisa, menneskelignende vesener, kalt crakerne, og tilfeldige overlevende. Vi følger flere personer tett, og deres kamp for å overleve er både brutal, spennende og engasjerende. I tillegg til at det er vanskelig å finne mat, trues de overlevende også av ville, genspleisa dyr og av andre mennesker. Og ikke alle ønsker det beste... 

Émile Ajar - Med livet foran seg

De av dere som deltar i lesesirkel 1001 bøker, er denne måneden opptatte med å lese Oliver Twist av Charles Dickens. Men sjøl om den boka kan by på mange fornøyelige partier, vil jeg mye heller anbefale dere å lese Med livet foran seg (1975, på norsk i 1976) av den franske forfatteren Émile Ajar (pseudonym for Romain Gary). Det er en slags moderne Oliver Twist-fortelling, der vi følger en liten gutt, Momo, hvis opphav er ukjent. I likhet med lille Oliver, befinner han seg helt nederst på samfunnsstigen. Han bor hos den pensjonerte prostituerte Madame Rosa sammen med mange andre barn, og når han ikke er hjemme for å passe på og sminke henne, driver han langs gatene i Paris på jakt etter mat, penger eller noe å fordrive tida med. Boka er helt gjennomført skrevet og sett fra Momos synsvinkel, noe som skaper et særegent språk. Romanen er ikke rik på ytre spenning, men er til gjengjeld veldig rørende.

Henrik Ibsen - "Terje Vigen"

Alle som har fulgt med i norsktimene opp igjennom åra, veit at "Terje Vigen" (1861) verken er en roman eller et skuespill, men et dramatisk dikt. Sånn sett passer det perfekt inn en hektisk påskedag, hvor du kanskje både skal blåse egg og tilberede påskelammet før kaka skal slenges sammen og gjestene skal mottas med åpne armer. Men fortvil ikke! Alt du trenger er faktisk bare tretti minutter. Med dette episke diktet på lydbok, kan du gå rett inn i de harde nødsåra under napoleonskrigene uten å forlate heimen. Mens du pisker fløten, framfører Bjarte Hjelmeland Terje Vigens sørgelige skjebne med stor innlevelse. Og her er visselig alt - spenning, dramatikk og sårhet. Lytteopplevelsen er sterk, og kan gi deg nettopp det påskealvoret du trenger når mørket senker seg på langfredag. Jeg anbefaler naturligvis den skriftlige utgaven også.

Ragnhild Jølsen - Rikka Gan

For deg som har påskeferie og kan ligge rett ut på sofaen og bare lese, og som gjerne vil lese noe annerledes enn den sedvanlige bestselgerromaen, vil jeg anbefale Rikka Gan (1904) av Ragnhild Jølsen. Her fins gotikk, mørke og mystikk nok for en ihuga Mary Shelley-fan, og Jølsen skriver fletta av de fleste andre som prøver seg på de samme ingrediensene. Rikka kommer fra gården Gan, en gammel slektsgård som har fulgt kvinneleddene i generasjoner. Men nå er det blitt så vanskelig å drive alt, å klare alt. Gården blir derfor kjøpt av den rike Mattias Aga, og mot et vederlag får Rikka og familien bli boende. Men så dukker det opp et lik i brønnen. Og skjebnen får frie tøyler. Romanen er sterk og sår, ispedd både ytre og indre spenning og har en rik, fascinerende symbolikk. Det er også mye intertekstualitet å hente for en oppegående leser.

Disse seks titlene er mine krimfrie påsketips for i år. Jeg vil tro de fleste kan finne noe de vil like her, noe som kan leses mens en drikker kakao og spiser marsipan og drømmer seg litt bort, og det helt uten en nervepirrende klappjakt eller falske bevis og løse tråder og andre slitsomme ingredienser. Da jeg allerede har lest disse, må jeg naturligvis finne meg noe anna å sette øya i. Jeg er ikke helt sikker på hva det blir enda, men etter å ha fullført Vesaas, som jeg enda ikke har begynt på, spørs det om ikke Selma Lagerlöf ligger nokså høyt opp på leselista med siste bind i Löwensköldtrilogien. Eller så får jeg gå på oppdagelsesferd i ulesthyllene. Krimfritt blir det i alle tilfelle, i verste fall blir det kan hende om krim! Men det er jo noe ganske anna.

Hva blir din lektyre for årets påskeferie? Blir det krim eller ikke-krim, eller bryr du deg ikke nevneverdig? Uansett håper jeg du koser deg masse. Riktig god påske!

Bokhyllelesing: Ragnhild Jølsen

Bildekilde: Bokelskere

Det er ikke egentlig tida for tredje runde i Bokhyllelesing 2015 helt ennå (det braker først løs mellom 30. mars og 05. april), men fordi jeg ville være på den sikre sida, og vite at jeg sikkert kom igjennom disse to verkene til Ragnhild Jølsen som har hengt over meg i vinter og votter, var det like greit å begynne så fort det blei mars. Så da gjorde jeg det.

Det har tatt svært lang tid og Jølsen har vært på leseplanen i uker, måneder og år, men nå har jeg endelig både lest ut og tenkt litt rundt den nest siste utgivelsen til Ragnhild Theodora Jølsen (1875-1908). Boka, som heter Brukshistorier, kom i 1907 og er ei samling fortellinger. Det er ikke historier til all slags bruk, som en kanskje kan tro av tittelen, men historier fra et bruk. Hvor bruket ligger og hva det heter skrives aldri rett ut i tekstene, men det er nærliggende å tro at det hele er inspirert av far Jølsens fyrstikkfabrikk i Ekebergdalen i Enebakk, som lå i nærheten av der Jølsen vokste opp. Fabrikken var Skandinavias største. Holm Jølsen dreiv flere fabrikker og bruk mellom 1866 og 1889, før han gikk konkurs og flytta hele familien til Kristiania. Også navnelikheten mellom faren og brukseieren i boka, Helle Holm, underbygger at Jølsen her har latt seg inspirere av virkeligheten og egne opplevelser som tilskuer til livet på bruket.

Brukshistorier er Ragnhild Jølsens første bok i det korte formatet. Hun debuterte i 1903 med romanen Ve's mor, og kom så fortløpende med verkene Rikka Gan (1904), Fernanda Mona (1905) og Hollases krønike (1906). Det er mye fint i fortellingene hennes, men jeg syns Jølsen er enda sterkere som romanforfatter, der hun makter å komprimere handling, personkarakteristikk og skildring så uhyre godt, i tillegg til at symbolbruken hennes er imponerende. Resultatet er mest fullendt i den gotiske romanen Rikka Gan, ei bok som kan gi hvem som helst frysninger i lange tider, og som slår mange kriminalromaner i spenning og intensitet. I fortellingene vakler Jølsen mellom å si for mye og si for lite, slik at noen tekster blir litt repeterende, mens andre forblir litt i det uvisse. Men det har nok mest sannsynlig med tida som ligger mellom utgivelsen og lesetidspunktet å gjøre. Det er ikke alt i denne "gamle" arbeiderhverdagen som det er like lett å se for seg eller forstå i dag.

Fortellingene er en slags folkelivsskildringer i tradisjon etter Selma Lagerlöf (1858-1940), der forfatteren anlegger et breit, allvitende perspektiv og gjør sine nedslag på personer eller hendelser der hun syns det passer. Vi får både litt overfladiske, skildrende fortellinger med mange personer, som først og fremst gir oss miljø og stemning. Dette gjelder blant anna "Den tolvte i stua" og "Gjendøperne". Men vi får også mye mer personlige fortellinger, som "Hanna Valmoen" og "En Don Juan", hvor vi kommer tett på de utvalgtes følelsesliv. Denne vekslinga mellom nærhet og distanse, skildringer av individet og det kollektive, fungerer godt og balanserer tekstene fint opp mot hverandre.

Det er bruket og arbeiderne som utgjør ramma for alle tekstene, og tematisk var det derfor vanskelig å finne en annen overordna, rød tråd. Temaet er arbeidernes hverdag og vilkår, og stort sett er det mellommenneskelige forhold som står i fokus. Det kan være forelskelser, brustne framtidshåp, ulykker på bruket eller rampestreker, der alle tekstene sier noe om høy og lav i miniatyrsamfunnet på bruket. Forfatteren viser sympati både med den uheldige brukseier Holm og de pressa arbeiderne. Vel så viktig som de vekslende emnene er det gjennomgående miljøet, der en religiøs vekkelse står steilt mot lokal folketro. Begge har sine ytterpunkter i henholdsvis predikanten og Jens Vaktmann, en halvgammel mann som støtt ser skikkelser andre ikke kan se. Han hjelper blant anna til med å oppklare årsaken til den store fabrikkbrannen. Også forholdet mellom menn og kvinner blir tematisert, men i mye mindre grad enn i de øvrige verkene til Jølsen. Bruket er først og fremst mannfolkas arena.

Fortellingene er overraskende kontrastfylte, både innad og seg i mellom. Jeg har allerede nevnt kvinne og mann, men også forskjellene mellom ung og gammel er viktig her. Videre er viktige ulikheter de som jobber og de som ikke jobber, de som tror og de som ikke tror, de som er oppe om natta og de som er oppe om dagen, hardt arbeid og lettere arbeid, de bedrestilte på storgården og husmannen på plassen og så videre. Samfunnet, med alle sine skyggesider, blir vist fram på en sympatisk og liketil måte, der ingen er verken skurk eller helt. Det er ganske befriende med tanke på dagens heltedyrkende litteratur.

Jølsen demonstrerer videre hvordan ulike krefter, motiver og følelser trekker eller presser i oss mennesker - noe som henger godt sammen med hennes øvrige produksjon, sjøl om det tekstlige uttrykket her er helt annerledes. Disse kreftene er det uansett lett å leve seg inn i, trass i at det ligger mer enn hundre år mellom nå og da. De mer personlige fortellingene er naturligvis de beste eksemplene her, som "Hanna Valmoen", en mye brukt pensumtekst i ungdomsskolen. Den handler om den forsmådde ungjenta, som tross sorg og sinne likevel ikke slutter å vente og håpe. Og hvor velkjent er vel ikke det? I dag håper og venter vi på meldinger, på telefonen eller på ett eller anna sosialt medium, mens Hanna venter på fløyting i nattemørket. At denne skildringa fortsatt ikke er forsvunnet fra norsk litteratur, sier mye om hvor fastlåste kjønnsrollemønstrene våre egentlig er, hvor kulturelt betinga de er og hvorfor de er vanskelige å endre. Like fullt får det meg også til å tenke på at nå, når det er blitt 2015, er det jammen på tide at jenter og kvinner slutter å vente og håpe i det lange og det breie, og heller tar saken i egne hender. Det er heldigvis lettere nå enn da, Hanna må for eksempel forholde seg til de sosiale normene som rammer henne og hennes utkårede helt forskjellig, da hun er fattig og han er rik. 

Jeg vil gjerne understreke at dette er fortellinger og ikke noveller. Mange blander disse to sjangrene sammen, sjøl om det er tydelige sjangertrekk som skiller dem fra hverandre. Ei fortelling trenger for eksempel ikke å inneholde et spennende høydepunkt, en viktig avsløring eller en overraskende slutt. Her føyer Jølsen seg fint inn i sin tids tradisjon med skildrerier framfor stilistisk finesse. Noen av tekstene er rett og slett litt underlige, og er helt fri for de handlingsmessige konsekvensene som i andre sjangre ville fått mye plass og vært et viktig poeng (som for eksempel i "Bare en liten stein" og "Den tolvte i stua"). Derfor kan det av og til virke som om forfatteren har avslutta tekstene tidlig med vilje, rett og slett fordi det er teknisk vanskelig å fortsette etterpå. Slike lettvinte løsninger framstår som litt tamme og kan hende utroverdige for en moderne leser, men når Brukshistorier er lest ut, får en leseren en veldig fin helhet, der en ser hvor bevisst tekstene er komponert og satt sammen. 

Bruken av folketro, gammel symbolikk og overnaturlige elementer er forøvrig svært typisk for Jølsen. En av de sterkeste scenene i Rikka Gan er når Rikka har et av sine syn. Her er det syna til Jens Vaktmann som er viktige. Det er fordi de fungerer som frampek i tillegg til at de vekker leserens nysgjerrighet. Sånn sett er det veldig lurt at samlinga åpner med "Bruket, vaktmannen og varslene", som introduserer bruket, menneskene og kjerna i folketroa på en fin måte, i tillegg til at forfatteren spiller på kontrastene mellom det gamle bondesamfunnet og det nye industrisamfunnet, det bakstreverske før og det moderne nå. Men med sine egne og farens erfaringer i bakhånd, vokter Jølsen seg vel for å konkludere med at dette nye er så veldig mye bedre. Hun er sjøl fanga i det komplekse midt-i-mellom-samfunnet, hvor dobbeltmoralen herjer og krava til kvinna er svært strenge og samtidig uklare. For noen er denne påtrengende moderniteten svært vanskelig å takle. Amalie Skram (1846-1905) er en av dem som også føler på dette, Arne Garborg (1851-1924) og Sigbjørn Obstfelder (1866-1900) likeså. Og året etter at Brukshistorier kom ut, tar Ragnhild Jølsen sitt eget liv.

Vårlesing

Det er første mars, i teorien den første vårdagen, og snøen vrimler utafor vinduene, kun avbrutt av piskende regn. Begge deler leveres i noenlunde vannrett retning før det kleber seg fast til det første det treffer. Hår og bart får altså gjennomgå, og vinterklærne er etter få minutter spraglete av væte. Det svært varierende underlaget (nysnø, is, slaps, søle, digre pytter, små bekker, rein asfalt, strødd, ikke strødd, hålke og utflytende hundebæsj) får oss voksne til å ønske oss lune og platåsålte cherroxer, muligens med en liten, passe spiss brøyteplog montert foran, heftige pigger under og deretter et par gåstaver, knuga fast i regnvottbekledde hender, for balansens skyld. Det var med andre ord veldig godt å komme inn! Lunt plassert i sofaen var det også lettere å tenke på gjennomføringa av den korte lesemåneden februar og planlegge lesinga for mars - sjøl om jeg samtidig måtte lirke ut en hard, sammenrulla papirbit fra det ørlille neseboret til småtten.

Ragnhild Jølsen

Jølsen må leses i mars, og sånn er det bare. Hun er min utvalgte forfatter til tredje runde av Bokhyllelesing 2015, og skal derfor være ferdiglest til starten av april. Temaet er å lese ei europeisk novelle- eller diktsamling fra 1900-tallet, og sånn sett er Jølsen absolutt innafor. Ikke er det vanskelig å finne andre titler heller - bare ta en titt i bokhylla di! I mitt tilfelle er det to verker og drøye tre hundre sider som skal gjennomgås. Men mange samlinger er både korte og greie, så her kan de som vil få et lettjent lesekryss. I mitt tilfelle gjelder det bare å få ut fingern...

Sturlason & Henriksen

Etter å ha vært norrøn i huet i flere måneder, og vært mer opptatt av sagalitteraturen enn av samtidslitteraturen, og mer fokusert på sagamenneskene enn de virkelige menneskene (sånn kjennes det i alle fall av og til, det tror jeg de rundt meg syns også), begynner jeg nå å se fram til å pakke bort alt sammen, inkludert disse to. Og enden er ikke så ekstremt langt unna, hvis jeg skal dømme etter antall bibliotekbøker på arbeidsrommet (nå er jeg nede i to små stabler, hver på omtrent tjuefem centimeter, i stedet for fem meterhøye stabler). Den gjenstående leselista er også kort. Med andre ord lover det bra!

Henrik Ibsen

Ingen lydbok i februar, bare biografi, derfor bør det vel egentlig stå Hans Heiberg her også, han som faktisk skreiv biografien (for sjøl om Ibsen ville og forsøkte, fikk han aldri til å skrive sine memoarer eller en mer utfyllende sjølbiografi - det blei med mer sporadiske og svært korte notater). Biografien var forøvrig et bidrag til Ingalills biografisirkel, og du kan lese mer om Ibsen her. Lesekryss til meg!

Per Olov Enquist

Sist var jeg halvveis, nå er jeg for lengst ferdig med romanen Magnetisørens femte vinter fra 1964. Det var ei spesiell bok, men sjøl om den ikke var Enquists beste, koser jeg meg med å lese meg gjennom forfatterskapet hans. Det er interessant å se hvordan han stadig blir mer bevisst de ulike tekniske virkemidlene han kan benytte - og hvor profesjonelt han etter hvert anvender dem. Neste bok ut fra hans hånd må nok bli Et annet liv, men slike tjukke og krevende saker må vente til etter masteroppgava er levert.

John Meade Falkner

I februar var det denne karen som sneik seg med (det er gjerne en liten boksnik hver måned), riktignok i lydbokversjon. Hørespillet Moonfleet - Diamantens forbannelse blei tidsfordriv i bilen, og var helt akseptabelt i så måte. Men målgruppa hadde nok hatt enda større glede av produksjonen enn det jeg hadde. Forøvrig er det veldig lærerikt å sette seg litt inn i hvordan et hørespill fungerer. 

Selma Lagerlöf

Månedens forfatter i februar i lesesirkel 1001 bøker var ingen ringere enn Selma Lagerlöf. Men da Gösta Berlings saga blei lest for omtrent ti år sida, vendte jeg denne gangen blikket mot andre uleste Lagerlöfbøker jeg hadde stående i hylla. Og så fant jeg ut at tida endelig var moden for en av trilogiene hennes - denne gangen om familien Löwensköld. Disse bøkene er riktignok ikke 1001-utgivelser, men pytt! Lagerlöf er herlig, og jeg koser meg uansett. Del en av tre er allerede ferdiglest, og omtale kommer. Jeg håper å lese i alle fall ei bok til i mars.

Euripides

Antikk dramatikk stod på plakaten i årets andre bokhyllelesing. Jeg valgte meg Medeia av tragediedikteren Euripides, et stykke som snart er 2500 år gammelt. Det er stilig, og utrolig imponerende at det har holdt seg så lenge! Mer om Bokhyllelesinga kan du lese her. Og om du også har lest noe til denne runden, kan du gjerne legge igjen ei lenke under. 

Tarjei Vesaas

Den eneste planlagte boka jeg ikke rakk å lese i februar, var Isslottet av Tarjei Vesaas. Og det var ikke fordi jeg ikke forsøkte, for det gjorde jeg virkelig. Men de gangene jeg lirka fram boka fra hylla, opplevde jeg at humør, stemning, modus, tid eller noe anna kolliderte med teksten. Jeg var glad og lett, Vesaas sin romanåpning sterk, lada og symbolrik. Slikt må en være i stand til å ta innover seg. Boka skyves derfor inn i mars, og jeg håper jeg får lest Vesaas før snøen blir helt borte.

Charles Dickens

I mars er det Oliver Twist av Charles Dickens som står for tur i lesesirkel 1001 bøker. Jeg har raska med meg boka fra biblioteket, en gammel rød utgave på norsk, men i tilfelle det blir for semmert, har jeg også praktutgaven liggende på engelsk. Uansett ser jeg fram til å lese Dickens igjen. 

Faglitteratur

I februar leste jeg også en del faglitteratur. Blant anna kom jeg igjennom det omfattende og imponerende verket til professor og sagaforsker Preben Meulengracht Sørensen, Fortælling og ære. Studier i islændingesagaerne, og den litteraturteoretiske innføringsboka til Rolf Gaasland, Fortellerens hemmeligheter, hvor han stadig vender tilbake til ei novelle som eksempel. Det er nok ikke så dumt. Videre bladde jeg igjennom Norrøn litteraturhistorie av Jón Helgason, finleste masteroppgava Å fostre, eller ikke å fostre. Fostringsinstitusjoner i Europa før og etter kristningen av Guro Nilie Dahlberg og skumma til slutt Else Mundals Sagadebatt. Jeg har også et par titler liggende som jeg tenker å lese i mars, i tillegg til de tolv sagaene jeg jobber aktivt med.

Innimellom slaga har jeg tenkt at det kan være lurt å ha litt lettere litteratur tilgjengelig. Jeg kjenner meg ofte tung i huet etter å ha lest og skrevet hele dagen, og da er det ikke så greit å skulle kaste seg over en russer, et flerbindsverk eller ei bok på over en kilo eller mer enn fire hundre sider. Da er det mer fristende å gå seg en tur, noe jeg ofte gjør. Men til de kveldene det virkelig ikke er fristende å gå ut heller, har jeg funnet fram noen små og korte bøker som kanskje kan passe. Vi får se om mars blir måneden da disse kupper totalt, eller om jeg klarer å holde meg til planen... I alle tilfelle ønsker jeg deg en riktig fin marsmåned, og god vårlesing!