Drømmen og hjulet

Bildekilde: Bokelskere

Sammen med bokblogger Birthe har jeg etter hvert lest mange flotte bøker. Og det morsomme er at vi stort sett også er veldig enige. For eksempel liker vi veldig godt forfattere som Margaret Atwood (f. 1939), Jane Austen (1775-1817) og Ragnhild Jølsen (1875-1908). Og da vi fant ut at begge ønska å lese Drømmen og hjulet (1964) som omhandler nettopp Jølsen, var det bare å sette i gang.

Boka er ført i pennen av ingen ringere enn Jens Bjørneboe (1920-1976), som var hele Norges sinnatagg i en lang periode, noe fyldige brev-, artikkel- og essaysamlinger demonstrerer. Når en forener stil og det litterære formålet ser en fort at Bjørneboe så absolutt er en arvtager av Alexander L. Kiellands (1849-1906) sosialrealistiske prosjekt. For også i de skjønnlitterære verkene tok han de svakes side, og skildra rått og brutalt et samfunn som ikke fungerte. Historia om Jonas i romanen med samme navn fra 1955 opprører og rører de fleste. Med trebindsverket Bestialitetens historie (1966, 1969 og 1973) trollbinder han mang en radikal tenåring. Og for Uten en tråd (1966) måtte han i retten. Retten, eller heller uretten, var også tema i Under en hårdere himmel fra 1957. Og Bjørneboe måtte gjennomgå, for det meste.

Det er kanskje ikke så rart. For han skriver med kraft, ei sterk, tung kraft, og det er et press i tekstene hans. Aggresjonen driver på og dytter både handling og resonnement framover. Og det var kanskje noe av dette jeg forventa da jeg begynte på Drømmen og hjulet. Ragnhild Jølsen er visselig mye sint, hun også, det veit alle som har lest verkene hennes. Derfor var det overraskende at Bjørneboe åpna så mjukt, rolig og ydmykt. Stilen ligger nærmere det poetiske, og han gir stor plass til landskap og landskapsskildringer, helt i tråd med livet i Enebakk for omtrent to hundre år sida.

Og det er altså slik det begynner:

Det er gått hundre år, og allting er ikke glemt.

     Opprinnelig var dalen grønn, og bare teglverket lå ved elven. Så ble det bygget fabrikk ved fabrikk her, og folk flyttet tett sammen om den, til den ble en by.

     Men så gikk det hundre små år, og da var dalen grønn på ny, like gjengrodd og jomfruelig som før. Og den som ser dalen, kan ikke ane at det har ligget en by her, med hjul og skorstener.

     På disse sidene er skrevet opp en del av det som hendte, og en del av det som må ha hendt.

Slik trekkes vi med inn i boka om Ragnhild Jølsen, ei bok som stadig forholder seg til sin samtid og sin historiske tid, som peker framover og bakover, som er et bindeledd mellom det gamle og det nye, representert ved ideer, utvikling og teknologi, den gamle måten å leve på, bondesamfunnet, og de nye fabrikkbyene. I denne tida vokste Ragnhild Jølsen opp. Men boka åpner ikke med henne. Nei, hovedpersonen sjøl kommer inn på et seinere tidspunkt. Først må lerretet spennes opp, blekes, grunnes, og vi må ane konturene av en bakgrunn. Det er denne skogen, den ville, mørke, tiltrekkende skogen, som leiker med sansene. Det er det store, gamle gods med den vide utsikt, det er elva, den kraftfulle, lange elva, de enkle trebygningene tett inntil. Kjerreveier, kratt, hester. Smågutter som løper ærend. Og midt i bildet: Den mørke skjønnheten fra Ekeberg, frøkna, denne underlige ungen med de tunge øyelokk og det sterke blikk.

Jens Bjørneboe åpner med Peder Jølsen i året 1848. Han er Ragnhild Theodoras farfar. Bjørneboe gjør han til en opplyst mann som orienterer seg mot det som skjer i Europa. Han har mange tanker og ideer, sans for teknologi og vitenskap, men for stor respekt for ætt og gods til å gjøre noe med det. Sønnen hans, derimot, Holm Jølsen, våger å satse. Kanskje satser han litt for mye også. Men han har vilje til å planlegge, bygge opp, sette i gang og gjennomføre. Det er bare det at han har slik en enorm uflaks. Denne uflaksen rammer også hans datter. Men det er ikke før seinere.

Først er det jo ikke slik. Først er det bare denne familien på dette godset i denne skogen. Og som vi skjønner når vi leser Jølsen, er det denne familien som er det aller viktigste i hele verden. Hjemmet. Posisjonen i lokalsamfunnet. Tradisjonene de er bærere av, kulturen de er en del av. Ansvaret de har. Mytene de forteller, skrømtene de ser. Både mennesker og omgivelser er prega av harmoni, i stor grad. Før konkursen og flyttinga.

Gjennom lange kapitler avgrensa i tid eller etter tematikk, driver Bjørneboe teksten videre. Vi blir kjent med den unge Ragnhild, bit for bit. Hun er opptatt av slekta, av bjørnejegeren de stammer fra. Av skogen, av de mennene hun fantaserer om, de som alltid kommer fra skogen, lukter natur, er natur. Mennene skildres som noe dunkelt, ubestemt, begjært. Ragnhild er opptatt av denne følelsen, begjæret, lysten, hun søker det, oppsøker det, og strever med å forstå hvorfor det er synd. Hun bestemmer seg tidlig for at kristendommen ikke er noe for henne. Hun vil heller dyrke det mørke, ja, djevelen sjøl!

Ytre sett er det ro og balanse til faren Holm blir slått konkurs. Familien brytes opp. De må flytte fra slektsgården og inn til byen. Ragnhild rives opp fra alt kjent, brått, brutalt. Hun har ikke noe hjem lenger, bare et sted å være, et sted som ikke betyr noe. Hvileløs vandrer hun i den store byen, hun er ung og vakker, det er lett å komme i snakk med folk, men hun blir ikke kjent med dem. Hun drikker. Hun røyker. Hun oppsøker kunstnere, bohemene. Hun går i lære for å bli billedhogger. Hun møter en eldre mann som hun er voldsomt tiltrukket av. Han kaller henne Hildr. Og hun søker mørke, en spenning, en sammenheng. Kanskje for å lindre. Kanskje for å våkne.

På ett eller annet tidspunkt begynner hun å skrive. Det er notater, først, for å huske. For eksempel når mora er alvorlig sjuk. Ragnhild får henne til å fortelle om alt som det var, en gang for lenge sida, ute på Ekeberg. Når de endelig vender tilbake til slektsgården vekker det mange minner. Ragnhild noterer. Av og til lever tekstene sitt eget liv, de vil noe og de blir noe utover det hun hadde ment. Det oppstår spenning da, i Ragnhild, og også en iver. Og det er som om disse tekstene og disse personene kommer til henne, de krever henne og krever at hun, nettopp hun, skal skrive dem fram. 

Mot slutten får mora smertestillende for å holde ut. Hun ligger i en døs, ei rus, til smertene blir sterkere og hun må ha ei ny dose. Så glir hun tilbake igjen, til et ingenmannsland der det er ro. Når hun ikke trenger det mer, tiltusker Ragnhild seg resten. Ei sprøyte, noen ampuller. Bare litt. Det skal hun spare til en vond dag. Til når hun står der og sorgen er så sterk at det ikke er til å holde ut, til den natta når søvnen ikke vil komme, den dagen hun ikke finner ro, når kropp og sinn er helt valne av å stå i spenn og strid med før og nå, Ragnhild og Hildr. Da kan hun også søke mot dette ingenmannslandet. Slik begynner et langt og stadig mer intenst misbruk av forskjellige rusmidler. Men Ragnhild, slik Jens Bjørneboe skildrer henne, føler mest at hun må. For å orke, makte, det å skrive, må hun ha soveblomsten. 

Det er denne følsomheten. Jeg tror han gjenkjenner den i henne, slik den står så sterkt i han sjøl. Det gjør denne biografiske romanen, fiksjonsbiografien, en sjangermessig hybrid, til ei meget sympatisk bok. Jens Bjørneboe våger å leve seg inn i ungpiken Ragnhild Jølsen. Han ser henne, der hun streifer rundt på Ekeberg, fortrylla av naturen. Han lever seg inn i begjær og beruselse, fortvilelse og avmakt. Han diskuterer tro, kan hende litt for farga av sitt eget syn, men likevel troverdig. Og hele tida skildrer han også verden utafor, Europa, ideene, konfliktene, teknologien, den gallopperende utviklinga. Han plasserer Ragnhild Jølsen midt i hennes egen tid, det er vakkert gjort, tilsynelatende enkelt, men så komplekst. Han ser henne der hun leiker og drømmer, strever og kvier seg, der hun kjemper mot seg sjøl. Dette monumentale verket som hun visste at hun måtte skrive, som hun måtte samle krefter til -. Og etterpå var det kanskje ikke mer igjen av henne, i henne. Det er "Den røde høst". 

"Den røde høst" skulle aldri bli. Ikke slik hun hadde tenkt seg den, i alle fall. Jens Bjørneboe vektlegger ikke verkene hennes så mye helt direkte. Han skriver om dem når hun skriver de fram, hvordan, hvorfor, hvilke avsnitt som er vanskelige, som hun strever med, og han skildrer hvordan romanmenneskene vender tilbake til Ragnhild, hjemsøker henne. Og Ragnhild, som må leve både med dem og i sin egen verden, og som slites ut av å gå i mellom, stadig i mellom. Først er det Ve og Paula og Ove. Så kommer Rikka, Jon, Mattias. Fernanda, ikke minst. Og Hollas, fæle, fæle Hollas. Men da lo Ragnhild mens hun skreiv. "Den røde høst" henger over henne, truende, stadig ventende. Hun skriver ned historier om farens bruk først, for å hale ut tida. "Den røde høst" krever å gå i møte med henne. Hun veit ikke om hun orker. 

Jens Bjørneboe har skrevet en varm roman om et menneske i strid. Ragnhild Jølsen var så annerledes, alltid så annerledes. Hun skreiv ikke som ei kvinne skulle. Hun gjorde ikke som ei kvinne skulle. Hun tenkte og følte og oppfatta annerledes, ukvinnelig, umoderne, kan hende forut for sin tid. Hun ville lage bråk, ville utfordre, bryte ned, bygge opp igjen. Hun ønska at kunsten skulle være fri, men jammen ville ikke hun være fri også! I stedet var hun dobbelt så bundet, hele tida, hele livet, til by og land, til tradisjon og det nye, til far og mor, til skriving og skulptur, til natur og kultur, til Ragnhild og Hildr. Og til denne lengselen, til det mørke, erotiske, mystiske. Advarslene er der, hun kjører seg sjøl for hardt, hun bruker for mye, men soveblomsten må til, hun kan ikke leve uten nå -. Bjørneboe har behandla hele mennesket Ragnhild Jølsen med stor respekt, han dømmer ikke, han forteller bare. Nært på henne, med djup innsikt i en kunstners problemer. Og han portretterer ikke bare henne, men også tida og hele hennes generasjon. Han bruker bilder og metaforer på en naturlig og lett måte, og får sagt mye klokt om livet. Som om både han og Ragnhild på sett og vis var litt utafor det hele.

Jeg kan ikke si så mye om sannhetsgehalten her, slik som en ellers ofte kan når det kommer til biografier. Og det er jo fordi forfatteren er helt ærlig med sin bruk av fiksjon. Det måtte kanskje til, følte han, for å få fortalt Ragnhild Jølsens historie. Ei historie om hva det koster å være kunstner og kvinne i et samfunn med stramme rammer for begge deler. Ei historie om fortellingas kraft og fiksjonens makt. Ei historie om ei kvinnes drømmer og livets hjul.