Bokhyllelesing: Carl Frode Tiller

Bildekilde: Aschehoug

Vi er kommet så langt som til sjuende runde av Bokhyllelesing 2016 - to runder til, og vi går brått inn i et nytt år med helt nye leserutfordringer! Men før vi kommer så langt, skal det først leses julebøker i desember, nobelbøker i november og norsk dramatikk sånn omtrent akkurat nå. 

Den fulle ordlyden til runde sju var: Les et skuespill av en norsk forfatter. I god tid i forveien gikk jeg igjennom ulesthyllene mine, og jeg fant både ett ulest verk av Henrik Ibsen (1828-1906), ett av Carl Frode Tiller (f. 1970) og ett av Sigmund Løvåsen (f. 1977). Jeg brukte noe tid på å veie fram og tilbake mellom disse tre med tanke på tematikk, språk og ikke minst fartstid i ulesthylla. Så langt det lar seg gjøre, prøver jeg nemlig å være rettferdig og ta den eldste først, men av og til seirer leselysten. Og til slutt blei det altså til at jeg skulle ta for meg enakteren Folkehelsa av Carl Frode Tiller, et skuespill som blei satt opp i 2007 og som kom i bokform i 2009.

Det er fem personer i stykket. Hovedpersonen oppfatter jeg er Silje, da hun er med i alle scenene. Deretter følger mannen hennes, Egil, mammaen Oddrun, svigermor Else og svogeren Trond. Disse fem møtes, snakker, krangler, spiser, misforstår og argumenterer seg igjennom ni scener - hele tida hjemme hos Silje og Egil, hele tida ved middagsbordet deres. Oddetallsscenene er korte, kalles "drømmesekvens" og kan suppleres med det Tiller har døpt en "Drømmebank", som står bakerst i boka. Disse scenene har stor symbolsk verdi. Partallsscenene er lange og bærer mesteparten av handlinga, samt at personene gjennom replikkene både karakteriseres og psykologiseres. Det går noe tid mellom hver scene og totalt strekker handlinga seg over et par uker.

Tiller byr på et intenst kammerspill der sannhet og usannhet, virkelighet og fantasi, liv og lære stilles opp mot hverandre. Silje har i begynnelsen et tilsynelatende godt forhold til mannen sin, mens forholdet til mora preges av konflikter. De er uenige om fortida og om framstillinga av faren. Egil, på sin side, er ikke noe særlig begeistra for lillebroren Trond, som ennå ikke har noe å vise til her i livet. Men han har et svært godt forhold til mora si, Else. Og disse fem, med eller uten barna til Silje og Egil, spiser jevnlig middag sammen, nettopp hjemme hos Silje og Egil. Og det virker som om dette er en affære som de ikke akkurat gleder seg til.

Men når Oddrun plutselig går bort, er det mye som endres. Silje endrer seg. Kanskje våkner hun opp, kanskje innser hun noe, kanskje er hun i sorg, eller i sjokk. Uansett hva det er, vender hun seg mot Egil i raseri. Han glatter over og viser forståelse, noe som provoserer henne enda mer. Silje vil bli sett og hørt, ikke sett ned på og trøsta. Og hun går til det punktet at hun juger både om seg sjøl og andre for å få en reaksjon av runde, uangripelige Egil. Det blir både ubehagelig og uhyggelig underveis, for når en først har begynt å juge, kan en da stoppe? Og kan en trekke tilbake en løgn, eller enda verre, en annens reaksjon på en løgn? Er løgnene et skalkeskjul for et bevisst ønske om å såre?

Som alltid med dramatikk, er det en del en går glipp av når en bare leser. Det er en hel dimensjon en ikke ser, en må bare forestille seg alt sammen, bevegelsene, intoneringa, mimikken, alle de mulige tolkningslagene og ikke minst humoren. Men som regel går det greit her, fordi Tiller er tydelig og har lite sidetekst. Samtidig gir det rom for misforståelser, så det er lurt å ikke la seg rive med og lese alt for fort. I dette stykket bruker Tiller blant annet effekter fra sjokkteatertradisjonen, som oppkast, et utrolig sterkt og uttrykksfullt middel. Når en leser om oppkast flere ganger på så få sider, blir det repetetativt og kan hende unødvendig, det mister sin effekt. Men jeg vil tro effekten er en helt annen når en ser det, kombinert med de surrealistiske replikkene og fråtseriet.

For det er igjen velstands-Norge Carl Frode Tiller konsentrerer seg om, og som han fokuserer sin aggresjon på. Slik banaliserer han sitt eget stykke, som handler om disse livstrøtte, slitne middelaldermenneskene som må juge for å kunne prate sammen, mette av snop og tv og jakta på den kuleste smarttelefonen. Vi velter oss i mat og drikke, har alt vi trenger, men mangler ord for sorg og savn. Vi provoserer kan hende også oss sjøl og vårt voldsomme overfokus på forbruksartikler, slik at vi ikke har krefter igjen til å takle uvante emosjoner. Vi vil provosere andre for moro skyld, som om det vi sier ikke har betydning, fordi vi allikevel bare kan sette på pause, spole tilbake og ta det en gang til. 

Tillers stykke åpner på samme måte som Ibsenstykkene: Dette er titteskapsteater, der en ser rett inn i den borgerlige stua. Men kulturen, normene og sedvanene som fulgte med borgerskapet er borte for lengst. I denne stua er det kort mellom personangrepene og høyst ulike versjoner av samme fortelling sirkulerer fritt. Menneskene er vulgære, noen med vilje, andre uten å vite om det sjøl. De er en familie som er ute av kontroll, de er en familie som ikke er en familie lenger, de er nærmere en innstudert versjon av reality-tv. Og det er en så grell virkelighet Tiller speiler, og jeg tar meg sjøl i å spørre om vi virkelig er blitt så mentalt forkrøpla, alle sammen. 

Vel. Heldigvis er dette bare én virkelighet. Men det at den er plausibel, er ille nok til at en får lyst til å ta seg sammen. Familien er tross alt det viktigste vi har. Og om en ikke kan snakke med sin egen familie, hvem kan en snakke med da? Hvem kan forstå? Om det er aldri så gæli mellom Silje og Egil, så har de i alle fall levd og holdt ut med hverandre ganske lenge. Om de hadde vært ærlige i stedet for å følge vanen, hadde de kanskje ikke stått og skreket til hverandre, fulle av kvalmende velmenthet og provoserende omsorg. 

Enakteren heter Folkehelsa, og dette er et ord de vender tilbake til flerfoldige ganger i stykket, særlig i oddetallsscenene. Folkehelsa er jo et begrep som ofte er brukt av politikere og i media, i statistikker, oversikter og foreninger, og Tiller harselerer her med både nåtidsbruken og fortidsbruken av ordet ved å peke tilbake til okkupasjonstida. Den gangen var folkehelse noe ganske annet enn i dag, og utfordringene som de hadde rett etter krigen, som for eksempel med å skaffe nok mat og bra nok mat til alle, slik at det nye Norge kunne bygges av friske, sterke og sunne mennesker, er nærmest ikkeeksisterende i dag. I dag er folkehelse et ord som ofte assosieres med livsstilssjukdommer hos unge mennesker og ikke minst psykiske lidelser. Gjennom å tematisere psyke og sviktende kommunikasjon nok en gang binder Tiller en tematisk rød tråd fra prosaverkene sine til dramatikken, og henger fram Silje og Egil som et eksempel til skrekk og advarsel. Eller?