Et slags hjem

Bildekilde: Bokklubben

Det skapte mildt sagt rabalder da Henrik Johan Ibsen (1828-1906) utga sitt nye stykke høsten 1879. Og ingen var forberedt på det enorme kaoset som fulgte i kjølvannet av utgivelsen, oversettelsene og ikke minst de mange oppsetningene av Et dukkehjem, med urpremiere 21. desember 1879. Det blei et ramaskrik uten like (ja, for husk at Gengangere enda ikke hadde blitt skrevet - det forelå først i 1881). Og hvem skreik? Jo, det var alle som kunne finne på å kalle seg borgerlige, fra embetsmenn høyt på strå til kjøpmenn i småbyene. Alle som var opptatt av fasade og ikke fadese. Alle som ville holde på glansbildeversjonen av seg sjøl for en hver pris, og heller betale i dyre dommer under bord og stoler for å opprettholde idyll og idé - ideen om den perfekte borgerlige familie.

Men det var også andre som skreik. Kirka, for eksempel. For dette var jo høyst beklagelig oppførsel. Ei god, kristen kvinne oppførte seg da ikke slik! Fy skam, og tilbake på kjøkkenet med deg! Lag massevis av mat, slakt en gris, det gir deg nok å henge fingra i, det kurerer nok galskapen. Nei, slike som hun der Nora Helmer fins det knapt håp for. La oss be for de falne, villeda kvinner, og for den sjarlatanen Ibsen, som skriver om slike og gir gode hustruer gale ideer... Ja, jeg lever meg glatt inn i slik argumentasjon. Det var jo katastrofe for den kristne familien om mor skulle ut å realisere seg sjøl!

Flere fraksjoner i samfunnet ga også lyd fra seg. Eller, for å si det på en annen måte, de brølte. De brølte med Ibsens Nora av glede, for nå, nå! skulle det endelig bli likestilling mellom kjønnene. Kvinnene skulle opp og fram, deres evner og sinn var det ikke lenger tvil om, de måtte bare gis like muligheter som gutter og menn, for eksempel i skolen. Med lik skolegang og tilgang til alle studier på universitetet, måtte jo bare verden legge seg flat for Kvinna. Ibsen hadde skrevet kampskriftet med Et dukkehjem. Alexander Kielland (1849-1906), også en kvinnesaksmann, heiv seg på. Amalie Skram (1846-1905) skreiv om stykket. Og hun visste jo hva hun snakka om, hun var jo Nora. Hun hadde gått.

For de av dere som ikke kjenner Et dukkehjem: Det er et av de mest sentrale verkene i norsk litteraturhistorie og det er obligatorisk. Ikke bare er det et godt teaterstykke og et svært velfungerende lesedrama, men Ibsen tematiserer så subtilt og presist kvinnas kår i Norge på 1870-tallet. Den gifte kvinna er nemlig umyndiggjort. Hun er sin manns eiendom. Han rår over henne, på alle måter. Og om hun går, blir hun i praksis utstøtt av samfunnet og må leve helt på sida, nærmest ikke-eksistere.

Men Nora går altså. Og hun er vel vitende om hva det innebærer: Å si farvel til sin mann og sine tre små barn, sitt trygge og lune hjem, økonomisk stabilitet, fjonge klær, deilig mat og drikke, et høyere sosialt lag, venner og bekjente, sitt gode navn og rykte. Alt dette. Alt dette! Det er jo hele livet. Det er betingelser for å kunne ha et liv. Men Nora går.

Ja, jeg har begynt med slutten. For det er slik det ender, stykket, med at Nora går. Hun går av nødvendighet. Gjennom stykket får vi viktige gløtt inn i ekteskapet til Nora og Torvald Helmer. Hun er hans kvitrende lerkefugl. Hun er hans lekne, lille ekorn. Hun er hans alvepike som danser i måneskinn. Hun er hans smektende fiskerjente. Hun er spillefuglen, sanglerken, slikkmunnen, spøkefuglen, den lille egensindige, lille fru stivnakke, lille galning, du lille hjelpeløse tingest, du ulykksalige, den søte lille tingest, barnet. Hun er lille Nora, søte lille Nora, stakkars lille Nora.

Helmer duller og daller og leiker. Hun er hans fornøyelse, hans leiketøy, hans unge, deilige kone, og det bruser i blodet hans når hun danser, han begjærer henne. Like fullt tar han henne ikke alvorlig, verken som kone, mor eller menneske. Han snakker henne ned og vekk og bort og tar en farsrolle. Og hun er usjølstendig, umyndig, barnlig, latterlig og liten sammen med han. Alt hun gjør, gjør hun for å komme hans urimelige krav i møte. Hun lar seg tøyse og leike med. Lar seg husje ut og vekk, lar seg overkjøre. Han ser henne ikke som en voksen. Hun ser ikke seg sjøl som en voksen. For hvem er Nora? Det er derfor hun må gå. For hun finner ikke seg sjøl sammen med Helmer. Da er hun bare hans, ikke et individ, ikke seg sjøl.

Men Nora har likevel gjort voksne ting. Hvis voksne betyr mannlige, hvis mannlige betyr beslutningsdyktige. For hun har da tatt avgjørelser! For eksempel da Helmer var sjuk og trengte en helsebringende reise sporenstreks. Hvem var det som klekket ut hele ideen? Hvem var det som organiserte alt sammen? Hvem signerte gjeldsbrevet? Med disse pengene redda hun sin manns liv. Og på grunn av hennes handlinger er han villig til å dømme henne for alltid, som en som ikke har rett til å oppdra barn, som ikke burde ha en plass i samfunnet.

Lille Nora lerkefugl, den yndige danser, Torvalds private leiketøy, hun har skrevet falsk. Det er verre enn et dødsfall. Det er nemlig en skandale. Og da brister den borgerlige fasaden, da faller alt, som et korthus, ned, ned, ned. Og slik bruser stykket, stadig fortere, avgårde mot det uunngåelige, det vidunderlige, sannheten som skal fram, døra som skal lukkes. Ned, ned, ned. Helmer dømmer, men når han plutselig, som ved skjebnen, blir gitt en utvei, snur han: Da går det an likevel, å fortsette ekteskapet med Nora. Da er det jo ikke så ille. Når ingen veit noe, spiller det jo ingen rolle hvor dårlig moral en har. Ned, ned, ned.

Men for Nora spiller det en rolle. Hvordan kan han, som sier at han elsker henne, ikke se hennes offer? Ikke se det prisverdige og modige i det hun har gjort? Ikke takke henne fordi hun har redda livet hans? Han er grusom med henne, og Nora har skjønt at hun må gå. Hun kan ikke fortsette sitt innestengte, fortrengte liv, der hun ikke er. Det er et grusomt valg å ta. Men hun må. Hun må velge seg sjøl. Og hun velger å gå, vel vitende om sannheten som vil komme fram, vel vitende om det desperate savnet etter barna, vel vitende om skammen og skylda og sviket. Men for Nora er det så innmari mye bedre å måtte gå av egne grunner enn av andres grunner.

Og slik blir stykket til noe mer enn et feministisk kampskrift - som det ikke var intendert å være, men som det blei - det blir et kampskrift for hvert eneste menneske. Om å være tro mot seg sjøl, om å tørre, om å kreve en egen fysisk sone, et eget mentalt rom, en identitet. Om å ville vokse, om å ikke finne seg i å være liten, om sjølrealisering som premiss for utvikling, og utvikling som et gode. Om å føle, sanse og kjenne etter i seg sjøl, om rett og galt, etikk og moral. Å ikke være fru Torvald Helmer, men å være Nora. Og å kreve at det skal være mer enn bra nok.