Vårlesing, del III

Vi våkner opp til 01. mai - og der er det snø, gitt! Det var en strek i regninga. Men heldigvis lar vi oss ikke stoppe av litt hvitt på bakken, og dagen fyker videre med måltider, arbeid, lesetid, ridning, hviletid, uteleik, tv-tid og kvelds. Og ett eller annet sted, midt i mellom lesinga og rideturen, tror jeg, så forsvinner det hvite dekket. Og bjørka er lysegrønn og frisk, og gresset grønnes, det er knopper på syrinen og det kvitrer og klukker borte i skogholtet, i gatene klasker det lett av nye joggesko, det gnisser i tynne jakker, knirker i trampoliner, det suser i sykkeldekk og smeller fra hoppetau. Snø eller ei: Våren er kommet.

Homer

Ett av mange leseprosjekter er å komme igjennom de homeriske verker og andre antikke klassikere. Jeg leste Iliaden tidligere i vinter, og Odysseen ligger fortsatt klar. Kanskje den blir lest i mai?

Elsa Morante

Ei anna bok som også har vært på vent ei stund, er Historien av Elsa Morante. Den får bli med videre inn i våren, og plutselig blir den lest. Håper jeg!

Bjørn Godøy

Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske er lest, likt og omtalt! Og omtalen ligger her. Dette var kort og godt ei engasjerende, spennende og fæl fagbok som jeg håper mange leser.

Ida Simons

I måneden som har gått har jeg skrevet om Timen før midnatt også, ei bok jeg dessverre ikke hadde så mye til overs for. Den ga meg veldig lite, var lett og ganske uinteressant, og blir nok fort glemt. Innlegg finner du her.

Valmiki

Jeg har veldig mye forskjellig i bokhyllene mine, derimot store deler av Bokklubbens nedlagte serie Verdensbiblioteket. Sjølsagt kutta de ut produksjonen før jeg hadde skaffa meg alle bøkene, noe som er tungt å bære for en serieidiot. Men noen skatter har jeg skaffa meg, deriblant Ramayana, som jeg nå også har lest. Det er utrolig spennende å lese disse gamle eposene, som er noe av det første menneskeheten har skriftfesta. Kan de si oss noe, lære oss noe, flere tusen år etterpå? Absolutt! Les mer her.

Jeffrey Eugenides

Kultromanen The Virgin Suicides, på norsk Jomfrudød, var faktisk ei bok jeg så fram til å lese. Men den blei ikke akkurat den leseropplevelsen jeg forventa. Hvorfor ikke? Det kan du finne ut her.

Simone de Beauvoir

Årets mest imponerende (og overraskende) opptur så langt er fagboka Det annet kjønn av Simone de Beauvoir. Jeg koser meg noe helt enormt! Forfatteren har stålkontroll på sitt eget, nøye utvalgte og strukturerte materiale, er uhyre profesjonell, reflektert, skarp, klok, har en effektiv penn og et ryddig sinn, og lesinga er rett og slett ei glede. Jeg og Birthe har lest oss igjennom første bok, og nå står andre bok for tur. Jeg gleder meg!

Øystein Runde

Den hardtslående herremannen Olav Sleggja gjorde suksess her hos meg, med olme blikk, krasse kommentarer, svart humor og grim skjebne. Øystein Runde har gjort en solid innsats med å fange sagalitteraturens vesen i tegneserieformat. Anbefales! 

Aasmund Olavsson Vinje

Ett av Vinjes viktigste verker er diktsyklusen Storegut fra 1866. Og dette verket har faktisk overraskende mye til felles med Soga om Olav Sleggja! Årstalla er ulike, og hendelsene tar til på forskjellige steder, men i fokus står sterke menn og deres fiender. Og det er sjølsagt mye som skjer når Olav Olavsson Edland, faren hans, som også heter Olav, og Olav Sleggja taler konger og storfolk midt i mot. Omtale kommer.

Linn Ullmann

I april leste jeg også min andre bok av Linn Ullmann, en forfatter jeg gradvis begynner å få sansen for. Boka jeg leste denne gangen var Et velsignet barn, og etter en litt rotete start, var resten av romanen velkomponert og fin. Innlegg kommer.

Arthur Conan Doyle

Jeg er verken en krimentusiast eller en påskekrimtilhenger, men et par ganger i året leser jeg ei krimbok allikevel. Men da holder jeg meg som regel til klassikerne. Og i år blei det sånn at jeg leste De fires tegn ei uke etter påske - altså ei fortelling om selveste Sherlock Holmes. Omtale kommer etter hvert.

Arne Garborg

Det skulle bli den aller siste dagen av april før jeg kom i gang med marsboka i Bokhyllelesing 2020. Men sånn er det når en har tre små og prioriterer å lese et standardverk i moderne filosofi! Uansett har jeg kommet godt inn i historia nå, og ser fram til å lese videre om Enok Hove.

Siri Hustvedt

På leselista for mai står plutselig Siri Hustvedt også. Romanen Sommeren uten menn var hovedbok i Bokklubben en gang i fjor, og når en ikke følger med og avbestiller i tide, får en diverse bokpakker sendt hjem. Blant anna denne, altså. Jeg liker i alle fall ikke omslaget, men innholdet kan jo fenge?

Barne- og ungdomslitteratur

Jeg fortsetter med å lese en del, både for barna og for min egen del, blant anna Anton og andre flokkdyr, Det du ikke vet om Vilde, Snøsøsteren, Det runde problemet, Hvem vil komme i bursdagen min?, bøkene om Johannes Jensen, Margrete 1. og så videre. Om det blir omtaler av alt sammen, er jeg ikke sikker på, men det leses! Første samleinnlegg er her. 

Alfabetlesing

Her har det stått bom stille i måneden som har gått, igjen på grunn av Det annet kjønn. I kombinasjon med ei slik tett fagbok, er det greit med noe lettere. Men Odysseen er første bok ut når jeg er i mål med de Beauvoir, og deretter følger Prosessen og trolig Ramstasagaene. Jeg gleder meg! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Det er etterslep på alle bauger og kanter her hos meg i disse dager! Og det hjelper pent lite å ha hjemmekontor i tillegg, for å si det sånn. Uansett - i januar leste vi grønne bøker, i februar leste vi gamle bøker, i mars leste vi bøker med korte titler, i april skulle vi fokusere på bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nordisk råds litteraturpris og nå i mai skal vi lese bøker som egentlig er skrevet på russisk. Det er bare å hive seg rundt!

Jeg ønsker dere en nydelig maimåned!

Ti tusen skygger

Bildekilde: Bokelskere

Jeg legger ikke en gang skjul på det: Jeg er en romanleser. Derfor var det ekstra spennende at ett av kravene i vinterens bokbingo var å lese sakprosa. Jeg har mye ulest liggende, for jeg kjøper stadig det jeg finner interessant, men jeg trenger ofte et spark bak for å komme i gang. Når jeg har begynt å lese, går det som regel unna så lenge teksten er godt skrevet. Boka jeg henta fram denne gangen var en tittel jeg kjøpte tilbake i 2016. Den er skrevet av Bjørn Godøy (f. 1969) og heter Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske (2014).

Og boka er nettopp det tittelen sier: Spedalskhetens historie fra et norsk synspunkt. Dette var et fagområde som var nokså nytt for meg; jeg er ikke vel bevandra i medisinsk historie utover det jeg kjenner til fra studiene i historie. Der er det naturligvis Svartedauden som trekkes fram som den verste sjukdommen gjennom tidene, men spedalskhet er ingen dårlig konkurrent - og begge får corona til å framstå som en blass fetter i forhold. Fra sagalitteraturen har jeg vært borti skildringer av ulike symptomer, men uten å koble det sammen med diagnosa spedalskhet. Og det jeg kjente til, var stort sett begrensa til gufne detaljer som dessverre skulle vise seg å stemme. For å si det sånn: Dette er ikke ei bok en nyter sammen med et måltid.

Spedalskhet, eller lepra, er en av verdens eldste og verste sjukdommer. Symptomer, sjukdomsforløp og behandlingsmetoder er skildra i skriftlige kilder fra egyptiske leger for 3500 år sida og framover til vår tid. Sjukdommen har fascinert og skapt skrekk hos blant anna indere, grekere og jøder - der er det også skriftlige kilder - den er omtalt i Bibelen og fins som sagt også i norrønt kildemateriale. Spedalskhet har alltid vært en svært frykta sjukdom, kanskje først og fremst på grunn av sjukdomsforløpet. En spedalsk kan blant anna utvikle knuter over hele kroppen, knuter med verk og puss som hindrer nervebaner og blodårer og alt som er, slik at en mister følelsen i ulike kroppsdeler - etter hvert kan disse råtne og falle av. Knutene begynner også å sprekke, og det som tyter ut, lukter så ille og intenst at oppkast ikke er en uvanlig reaksjon. Knutene dannes i tillegg på hodet og i ansiktet, og hindrer syn, hørsel, lukt og ikke minst pust. Mange spedalske dør av kvelning innafra, altså på grunn av obstruksjoner i pusterøret.

På begynnelsen av 1800-tallet er sjukdommen i klar tilbakegang over store deler av verden. Men så skjer det som er underlig: I Norge er det ei kraftig oppblomstring av lepra. Og ikke får myndighetene bukt med problemet heller! Sjukdommen brer om seg, særlig på Vestlandet, og alt for mange mennesker går en langsom og smertefull død i møte. Hva skyldes dette? Er det den rå vestlandslufta? De kummerlige boforholda? Det fiskebaserte kostholdet? Det lave kulturnivået? Heldigvis blir det satt ned kommisjoner og bevilga midler til forskning før det er alt for seint. Og da finner en ut at de spedalske lever tett på andre mennesker - de deler til og med seng med andre som om de var friske - slik at sjukdommen har usedvanlig gode vekstvilkår. Slik kan det helt klart ikke forsette, og et bevisst og målretta politisk-medisinsk arbeid igangsettes.

Folkehelsa kom altså på agendaen en gang for alle, og har siden blitt der. Men utfordringene var mange. For det første måtte det avdekkes hvorvidt det var en eller flere sjukdommer, eller flere varianter av samme sjukdom. Symptomer måtte registreres, sjukdomsforløpet granskes. Var det for eksempel slik at noen blei friske, nærmest av seg sjøl? Hvordan? Eller var det en umulighet? Var spedalskheten lik for alle sjuke? Og var den arvelig? Eller smitta den på andre måter? Hvordan? Og hva med inkubasjonstida, var den lang eller kort? Godøy skildrer både den overordna sosialpolitikken og enkeltmenneskers uvurderlige innsats på området, gjør rede for rådende syn på kroppsvæsker, isoleringspolitikk og institusjonsutvikling, han går inn i konflikter, undersøkelser, til og med inn på likhuset, og skriver om avgjørende tilfeldigheter og nye, revolusjonerende oppdagelser. Til sammen blir det spedalskhetens historie i Norge, ei historie som aldri tidligere har vært samla og framstilt i ei bok.

Innimellom alt dette, fletter Godøy inn enkeltskjebner. Ofte er det de spedalske sjøl som får slippe til, enten det er via brev, fotografier, malerkunst eller egenprodusert litteratur. Godøy supplerer også med informasjon fra de ulike pleiestiftelsene, fattighusene og kirkene. Vi får innsyn i korte, tragiske liv, fylt med smerte og vanskeligheter. Dette er mennesker svært få vil ha noe med å gjøre - de ser jo helt forferdelige ut! Og deres samtidige skyr dem som pesten. Så lenge den sjuke kunne hjelpe til hjemme, kunne han være der, men han måtte bo adskilt fra alle andre etter statlig pålegg. Men i praksis blei ikke dette fulgt opp. Etter hvert som sjukdommen skrider fram, blir behovet for pleie mer og mer akutt, og den sjuke må innfinne seg med å flytte. Ofte blir de tvunget til det. Overgangen var brutal. Ikke alle holdt ut streng isolasjon, forsøksbasert lindring, grafsing på kroppen i medisinsk øyemed og utsiktene til en vond død. Mange rømte, noen blei sprø, andre tok sitt eget liv.

Ti tusen skygger skildrer en mørk del av Norges historie, men like fullt en viktig del. Og det får Godøy fram svært godt. Det er jo mennesker dette dreier seg om! Glemte mennesker. Men ved hjelp av denne boka kan vi ikke lenger skylde på at vi har glemt - historiene er jo her. Godøy skriver solid og presist, og beveger seg kronologisk framover i det som for meg var en drivende og spennende tekst. Jeg hadde, som skrevet over, verken forhåndskunnskaper om spedalskhet eller om norsk innsats på feltet, og fordi jeg ikke kjente til resultatene av de ulike tiltakene og undersøkelsene, var det både interessant og spennende å få vite hva som faktisk skjedde, hvordan legene forska, hvilke teorier de hadde og hva som til slutt blei løsninga. I tillegg hadde Godøy et interessant perspektiv på sammenhengen mellom framveksten av spedalskhet og det kulturelle etterslepet. Det sier mye om datidas ideologi, noe han også kommer inn på i boka.

Jeg er også veldig glad for at Godøy ikke følger den vanlige malen for sakprosautgivelser. Misforstå meg rett, verken han eller andre gjør noe feil, men ofte er det slik at forfatteren alt for ofte redegjør for hele bokas handlingsforløp i kortversjon i begynnelsen (utgangspunkt, problemstilling, drøfting, resultater), for å deretter forklare alt sammen i detalj og til slutt oppsummere det vi akkurat har lest en gang til. Slik blir lesinga langt ifra spennende, ofte heller repetativ og tørr. Men Godøy gjør ikke dette! Han holder seg til et lite forord, der det gjøres rede for hovedtematikken. Deretter holder han tilbake akkurat nok informasjon underveis til at det blir spenning også. Det var svært gledelig, og utrolig godt gjort!

Sjangeren kan med fordel diskuteres - og brukes som eksempel til etterfølgelse. Ja, dette er en sakprosautgivelse, og det er ei historiebok. Men en kan også lese den som en slags biografi over sjukdommen lepra. Det er en herlig og forfriskende måte å tenke, skrive og lese historie på, og det fungerer overraskende bra. I sin kronologi følger boka et normalt historisk og biografisk forløp, slik at det ikke er vanskelig å følge med, men hele veien forholder teksten seg til det som faktisk skjer i forbindelse med sjukdommen. Forfatteren tar sine nedslag ut ifra materialet som ligger til grunn for utgivelsen og er tro mot prosjektet. Jeg mener Godøy mestrer sin egen sakprosavariant veldig godt og håper flere kan gjøre tilsvarende grep for å live opp en til tider traust sjanger som kan være vanskelig å gyve løs på eller formidle fordi den oppfattes som tung.

Jeg ser for meg at avgrensinga av stoffet må ha vært ei utfordring. Mange mennesker, særlig leger, er viktige her, som for eksempel doktor Daniel Cornelius Danielssen (1815-1894), assistenten Carl Wilhelm Boeck (1808-1875), lege og politiker Ove Guldberg Høegh (1814-1863) og ikke minst doktor Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841-1912). Balansegangen mellom deres biografier og sjukdommens biografi er ikke enkel, da de på flere måter griper inn i hverandre. Men jeg opplever at Godøy har funnet fram til en middelvei som fungerer bra. I det hele tatt er dette en gjennomarbeida, solid utgivelse som er både spennende og intererssant. Framstillinga er levende, forfatteren er saklig, grundig og avrunder det hele med en humoristisk snert i et ellers tragisk mørke. Anbefales så absolutt!

Vårlesing, del II

Tenk at det er blitt april allerede! I denne stille og rare tida er det en trøst at i alle fall årstidene fungerer som de skal, og at våren langsomt kommer, sjøl om både snø og hagl, sterk vind og iskaldt regn kommer om hverandre. Dag for dag blir det lysere og varmere, og det er herlig og nødvendig å være ute - med hjemmebarnehage, hjemmeskole og hjemmekontor blir aktivisering og utetid ekstra viktig, for alle. Og nå er snart all snøen i hagen vår smelta, gjett om det er noen som er glade for det! Snøfri hage betyr nemlig at trampolina kan komme opp. Men inntil videre får det holde med klatretre og huskestativ og leikehus og sandkasse. Og lesing, da!

Margaret Atwood

Innlegg om The Handmaid's Tale: The Graphic Novel er på plass, og jeg anbefaler boka til alle som ønsker en visuell inngang til Atwoods forfatterskap eller hvis de er interesserte i den opprinnelige historia bak den suksessrike tv-serien. Eller om de bare har lyst til å lese ei skikkelig god bok! Les mer her.  

Amalie Skram

Innlegg er det også blitt om Amalie Skrams aller siste roman, Mennesker. Jeg forstår at noen kanskje kvier seg for å lese den, da den er uferdig, men det er ingenting å grue for. Boka er svært god, full av nydelige skildringer og gode observasjoner, og Skram briljerer virkelig som menneskekjenner og gir menneskene sine effektivt psykologisk dybde. Og kanskje er det like greit at den slutter som den gjør? Les mer om boka her. 

Tarjei Vesaas

Kimen er lest og omtalt, og innlegg finner du her. Kimen er ei bok som dessverre alltid kommer til å være aktuell på grunn av de etiske spørsmåla forfatteren reiser i teksten. Med andre ord er det også ei bok det er viktig å lese. 

Sofi Oksanen

Minst like aktuell som Kimen er den virkeligheten Sofi Oksanen skildrer i romanen Norma, der ulovlige og høyst uetiske virksomheter brer om seg, akkurat som i vår egen samtid. Men dessverre er ikke romanen helt vellykka, slik at det hele framstår som rotete og uferdig. Les mer her.  

Homer

Nå som jeg har lest og skrevet om Iliaden, er alt klart for at jeg kan ta for meg Odysseen også. Og det gleder jeg meg til! Boka ligger klar i lesehylla og venter bare på å bli åpna, men om jeg får gjort det denne måneden, er jeg ikke helt sikker på. 

Elsa Morante

Historien har jeg fortsatt ikke kommet i gang med, men jeg beholder den på leselista ei stund til. Kanskje april blir måneden for tjukke romaner? 

Emma Healey

Ulike leseprosjekter fører ofte til noen nye bekjentskaper! Og det er egentlig ganske moro, sjøl om hovedprosjektet alltid er å lese ut av egne ulesthyller. I løpet av vinterens bokbingo leste jeg Elizabeth er borte, og nå er omtalen også på plass. En sjeldent god debut!  

Bjørn Godøy

Sakprosa blei det også lest i vinter, og neste bok ut i omtalebunken er faktisk denne, Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske. Der fortelles ei utrolig spennende historie som jeg ser fram til å formidle videre. Men jeg tror nok det fort blir litt ordrikt... 

Ida Simons

Nok en ukjent forfatter for meg, som jeg blei kjent med gjennom vinterens bokbingo. Timen før midnatt er ei lita og ganske ordinær bok, sjøl om jeg naturligvis ser verdien den hadde da den kom ut. Men det er jo slik at tidene alltid forandrer seg, og nå er verken tematikken eller synsvinkelen særlig original. Når boka da heller ikke er spesielt velskrevet, sitter leseren ikke igjen med så mye. Mer kommer i eget innlegg.

Valmiki

Gammel litteratur er stilig! Jeg finner en kompromissløshet der som jeg ikke finner noe annet sted, det er ei overlegen grunnstemning og ei urokkelig tro på at det er skjebnen eller gudene som rår og at det de bestemmer er rett. Sett opp mot vår moderne litteratur, som ofte preges av tvil og usikkerhet, blir disse gamle tekstene faktisk ganske forfriskende, uansett om de er skrevet av Valmiki eller Homer, og uansett om det er Akillevs eller Rama som må til pers. Mer kommer!

Jeffrey Eugenides

The Virgin Suicides - på norsk Jomfrudød - er ferdiglest og ligger klar i skrivebunken. Det var en overraskende seig roman om et viktig tema som står støtt i en pratete, amerikansk tradisjon. I tillegg kan jeg jo ikke la være å påpeke synsvinkelproblematikken her, men det skal jeg ta i et eget innlegg.

Simone de Beauvoir

Hurra! Jeg er godt i gang med Det annet kjønn, og det som bedre er: Jeg koser meg med lesinga! Med en filosofisk klassiker er det ikke gitt at det skal være særlig hyggelig å lese, men det syns jeg altså at det er, sjøl om lesinga preges av lange argumentasjonsrekker, filosofiske utgreiinger, historiske redegjørelser og presise analyser. Kanskje det kommer av at jeg så langt er helt enig med forfatteren...? Jeg er spent på fortsettelsen og gleder meg til å lese videre!

Øystein Runde

Soga om Olav Sleggja dumpa plutselig ned i postkassa her en dag, og sjøl om det langt ifra var planen, hadde jeg plutselig lest den. Ei rå og brutal bok der inntrykket ikke akkurat blir mildere av de krasse, kantete svart-hvitt tegningene. Men for ei bok!

Aasmund Olavsson Vinje

En gang fagidiot, alltid fagidiot. Og da må en naturligvis lese klassikerne. Storegut er en slik. Og jammen var det ikke både interessant og spennende å tre inn i en poetisk verden igjen, der to livshistorier, far og sønn, flettes sammen og formidles på vers. Et imponerende verk.

Barne- og ungdomslitteratur

Hjemmekontor er en unik mulighet til å få lest seg opp innafor eget fagfelt og gjøre det som en aldri ellers får tid til å gjøre. Mitt fagfelt er barne- og ungdomslitteratur, og der får en aldri god nok oversikt, så jeg leser i vei! Her kommer det, forhåpentligvis, samleinnlegg etter hvert om bøker som er blitt lest i denne tida: Katt savna, Tigermannen, Heartstopper, Over grensen, Blyanthjerte, Anton og andre uhell, Plastpinner juger ikke, Elven og så videre.

Alfabetlesing

Neste bok ut i Alfabetlesing er fortsatt Odysseen. Jeg har ikke kommet i gang med den ennå, fordi jeg leser Det annet kjønn og syns at det holder med ei slik bok av gangen. Men lese, det skal jeg, og etterpå skal jeg ta for meg Prosessen. På Q har jeg ingen titler, og derfor hopper jeg videre til R. Men hvilken bok som da skal leses, veit jeg ikke. Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget!

Bokhyllelesing 2020

Her henger jeg også litt etter, igjen på grunn av Det annet kjønn (vi snakker nesten åtte hundre sider her). Men jeg har lest januarboka, som skulle være grønn (Katt savna) og februarboka, som skulle være ei gammal bok (Storegut). I mars var det korte titler som stod for tur, der skal jeg etter hvert komme i gang med Fred av Arne Garborg. Tror jeg. I april skal vi lese forfattere som har mottatt Nordisk råds litteraturpris, og der har jeg foreløpig henta fram De fortapte spillemenn av William Heinesen. Hva skal du lese?

God vårlesing!