The Handmaid's Tale: The Graphic Novel

Bildekilde: Tanum

Jeg blir aldri lei av Margaret Atwood! Men jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg fikk en helt ny variant av ett av hennes verk i fanget, basert på den unike, dystopiske og svært gode romanen fra 1985, Tjenerinnens beretning. Men i takt med at boka blei en suksessrik tv-serie - som jeg ikke har sett - og at Atwood begynte å jobbe med en oppfølger til det som allerede har blitt en moderne klassiker, var tida inne for en annen type adaptasjon også, nemlig over til det lange tegneserieformatet, kjent som grafiske romaner. Det er den canadiske kunstneren og illustratøren Renée Nault som står for bearbeiding, tilpassing og kunst, og jeg må bare si at hele opplegget er usedvanlig vellykka.

Først kort om Tjenerinnens beretning, til dere som fortsatt ikke har lest den (les den!). Vi befinner oss i ei nær framtid i en stat som kalles Gilead. Det vi i dag kjenner som USA, har utvikla seg, via blant anna statskupp, til å bli et ekstremt konservativt, totalitært regime der kvinner er fratatt alle rettigheter. Menneskene er inndelt i adskilte klasser fra topp til bunn der hver har sine funksjoner og farger. Bokas hovedperson, Offred, er en tjenerinne. Hun er alltid kledt i rødt. Hun er redusert til sin funksjon: Å føde barn. Gjennom månedlige, rituelle voldtekter, der husets frue holder Offred fast og husets herre forgriper seg på henne, forsøker de å unnfange et barn. Et barn som kan bekrefte Offreds verdi og funksjon, et barn som gir håp til alle om at ei framtid fins, et barn som blir fratatt mora rett etter fødselen.

Det er grusomme livsvilkår. Det er så fælt at en nesten ikke klarer å ta det innover seg. At det kan gå så fullstendig galt! At vår verden skal komme dit! At mennesker kan gjøre slikt mot hverandre! Det er helt ubegripelig, og, skremmende nok, dessverre heller ikke så usannsynlig. Bakgrunnen for det fundamentalistiske statskuppet er komplekst og avsløres i Offreds mange tilbakeblikk gjennom boka. Enkelte elementer, som økonomiske nedgangstider, er ikke så ukjente for oss. I kombinasjon med for eksempel stråleskader fra kjernekraftverk som forårsaker infertilitet, økende antall aborter og dalende fødselstall, blir den fruktbare kvinna verdifull. Hun må derfor kontrolleres.

I The Handmaid's Tale: The Graphic Novel (2019) blir situasjonen nesten enda verre. Det en før kunne tenke seg til sjøl, gruble over og se for seg - fint avgrensa av egen fantasi - blir her tegna fram med nådeløse streker. Offred blir levendegjort, og hun ser rett på deg med øyne som er tomme og matte, eller oppsperra og desperate, eller i sjokk. Likeledes blir omgivelsene hennes krassere også. Slik som frua i huset, som er direkte grusom. Eller det som skjer med Moira, og hva som hendte med Offred før hun blei Offred. Offred står nemlig i en unik posisjon som førstegenerasjons tjenerinne. Hun husker derfor tida før, verden før Gilead, sitt eget liv før Gilead. Dette er det ekstra sårt å lese om, og erindringene om, lengselen etter og uvissheten om de hun hadde kjær i kombinasjon med sterk indoktrinering og total mangel på en reell samtalepartner, gjør at Offred nesten blir gal. Leseren også.

Bildekilde: Renée Nault

Nault er svært tro mot romanen, og balanserer Atwoods opprinnelige fortellerveksling: På natta følger vi Offred og kun Offred, og det som skjer ellers, er ei breiere skildring av livet i Gilead, med tjenerinnene i fokus. Vi er med på handleturer, der tjenerinnene må gå forbi veggen der statslederne henretter republikkens motstandere og lar likene henge til skrekk og advarsel, helt til neste gruppe med abortleger, vantro, homofile eller tystere skal tas livet av. Men likene er blitt helt dagligdagse -. Propaganda og væpna vakter skimtes stadig i bakgrunnen, og tjenerinnene må gjennom flere kontrollposter. Vi er med på en fødsel, der både den gravide tjenerinna og den ofte infertile frua i huset sitter i en dobbel fødestol og har henholdsvis veer og "veer", og der de øvrige tjenerinnene er med og messer, som et gresk kor. Og vi er med i kirka og på en offentlig, kollektiv avstraffelse. I alt dette er Nault svært bevisst sine fargevalg, og holder seg til de strenge fargekodene som inndeler menneskene i Gilead, akkurat som reglene for bekledning fra middelalderen. Resultatet gir sterkt inntrykk.

I retrospektiv får vi fortalt Offreds historie, og der bruker Nault en annen fargepalett og en mjukere strek. Disse kontrasterer hennes nåværende liv, der tilværelsen er dominert av rødt, tjennerinnefargen, og den ufrie, ensomme stillheten hun har på rommet, som ikke er hennes og som ikke kan låses, og der hennes forgjenger hang seg. Hun orka ikke mer, og Offred har ikke samme mulighet -. Vi blir godt kjent med Offred, den hun var og den hun er, fortsatt er, og gjennom henne ser vi hvilke prosesser samfunnet har gått igjennom på veien mot å bli et grusomt totalitært regime: Uroa i landet, kuppet, militær tilstedeværelse i gatene, stenging av grensene, begrensning av ytringsfriheten, nedlegging av arbeidsplasser, propagandaen, lovendringene som fører til at kvinner mister rett til arbeid, eiendom og penger.

Bakgrunnen til Offred gjør at enkelte passasjer i nåtidshistoria blir fæle å forholde seg til. Det er nesten så en ikke forstår hvordan hun klarer å være ei tjenerinne. Men det er sjølsagt fordi det ikke fins noe alternativ i det hele tatt, annet enn å bli ei Ukvinne, sendt til koloniene, med en skjebne som er verre en den hun allerede har. Og med Naults strek oppå det hele, som går i dialog med, utforsker, forsterker og bygger opp under Atwoods historie, forteller parallelt i ord og bilde og opererer med flere tidsplan, så blir leseropplevelsen kjempesterk. En vil ikke lese videre, men en må -.

The Handmaid's Tale: The Graphic Novel er ikke ei bok for sarte sjeler. Men det er ei viktig bok, som her blir tilgjengeliggjort på en helt annen måte enn tidligere. Jeg antar at Nault når et mye større publikum enn det Atwood opprinnelig gjorde i 1985. Og det er bra! For større leserskare betyr større bevissthet rundt flere av temaene i boka, som for eksempel kvinnas posisjon i samfunnet, maktmisbruk og utnyttelse. Og det er, dessverre, temaer vi alltid må ha et bevisst etisk forhold til, aldri slutte å diskutere og aldri slutte å prøve å forbedre. The Handmaid's Tale: The Graphic Novel blir slik nok et eksempel på hvorfor Margaret Atwood fortsatt er aktuell, og hvordan hun nok en gang har befesta sin suverene posisjon som en av verdens beste forfattere og ledende intellektuelle.