Alfabetlesing: Mennesker

Bildekilde: Bokelskere

Kjære Amalie Skram,

ofte, når jeg leser eller akkurat har lest ei bok av deg, tenker jeg at det er så innmari urimelig hvordan livet, lykka og døden utspiller seg og rammer ulike mennesker her i verden. Tenk om du kunne fått leve lenger og blitt eldre enn dine 58 år! Tenk hvilke tekster du ville bragt oss utover på 1900-tallet, hvordan du ville jubla for kvinners stemmerett, for barnelover og trygdeordninger, med hvilken gru du ville betrakta første verdenskrig. Hvilke tekster ville ikke kommet fra deg da, du som allerede har stått i, følt, opplevd, tenkt ut og skrevet så mye fælt, fra Karens jul og Constance Ring til Hellemyrsfolket og asyl-bøkene? Kanskje det er like greit at din siste bok blei den uferdige romanen Mennesker (1905). Slik kan vi i alle fall lures til å tro at du hadde håp, og at det kunne gå godt for noen i din diktning.

*

I Mennesker følger vi søsknene Sven og Annette Rask på ei lengre rundreise på Sunnmøre. Begge to står på terskelen av voksenlivet og er spente på hvilken framtid de skal gå i møte. Annette er forlova, og er i grunn veldig fornøyd med det - hun er spent og ivrig og ser fram til bryllupet, sjøl om hun ikke har noen innsikt i hva hun kan forvente. Men så dukker det opp flere unge menn som får hjertet hennes til å slå litt fortere, som ser henne på en annen måte... Sven er en alvorlig ung mann som har flere år med studier bak seg, og noen år med teologi foran seg. Han har nokså bestemte meninger om hvordan menn og kvinner skal og bør være, og særlig prester og prestekoner. Men i møte med nye mennesker denne sommeren, ser han plutselig annerledes på så mangt.

Sven og Annette er gjester på prestegården Elvestad. Annette har nylig inngått forlovelse med prestens bror, som forøvrig er i utlandet og skriver kåte brev hjem til Annette, og søsknene er på Sunnmøre for å lære sin nye svigerfamilie å kjenne. Men presten Frants Blix er ikke helt som andre prester. I begynnelsen finner Annette han svært morsom og underholdende, mens Sven blir usikker - er det for eksempel lov at prester banner? Etter hvert skal det vise seg at ikke alt er som det skal i prestegården. Fru Anna er helt utslitt der hun flyr mellom sin gamle mor, de utagerende guttebarn og en krevende mann, hvis sinnsstemninger, følelser og mentale tilstand skifter hele tida. Likevel oppfører hun seg ikke som forventa, det er som om hun lokker Sven med seg. I tillegg har hun mange gjester i hus som hun må holde fasaden oppe for. Og det går jo bra, til et visst punkt. Så raser alt.

Sven og Annette blir slik kasta inn i underlige og intime forhold på kryss og tvers av ekteskap og konvensjoner. De blir innvia i saker de ikke skulle visst noe om og får kjenne på følelser de kanskje ikke visste de hadde. Rundreisa innebærer at de besøker flere prestegårder, og det er ikke alltid de kommer til noe bedre enn Blixfamilien heller. De blir kjent med mange ulike mennesker, og Skram skildrer et tverrsnitt av vestlandsbefolkninga; de rike og privilegerte, den utarma embetsstanden som må spare på alt for å leve standsmessig, de ugifte kvinnene som er en økonomisk belastning uansett hvor de vender seg, de utfattige og desperate, som ikke har noe mer å leve for enn drømmen om et bedre liv. Og oppi alt dette sendes altså Sven og Annette, som tvers igjennom er redelige, oppriktige og gode, men kanskje også, på grunn av manglende erfaring, svært naive. Begge to fanges inn i voksenlivets stramme nett, og befinner seg brått låst inn i noe de egentlig ikke vil. Hvordan kommer en så ut?

Amalie Skrams (født som Berthe Amalie Alver, 1846-1905) siste roman er ufullendt. Hvor mye som gjenstod av skrivinga, vites ikke. Men som jeg var inne på innledningsvis, er det kanskje like greit. Slik boka slutter nå, gir den oss håp om at det kan gå godt for Sven og Annette. Men det ville jo vært svært ulikt de forskjellige skjebnene hovedpersonene får tildelt i Skrams øvrige forfatterskap - på ett eller annet vis går det dårlig med hele hurven. Så langt jeg kan lese i Mennesker, har ikke Skram rukket å etablere en endelig avslutning. Naturligvis fins det frampek, men disse kan, av mangel på en reell avslutning, tolkes mye mer fritt enn en pleier. 

Mennesker er ei lettere, muntrere og kvikkere bok enn Skrams øvrige. Den naturalistiske undergangsstemninga henger ikke over dette verket, menneskene er ikke så innprenta med slektas synder og egen tilkortkommenhet eller prega av alkoholisme, rå brutalitet og død. Og fraværet av dette gjør stemninga lysere og tonen muntrere. Så bobler også fru Thora, prestens søster, over av latter både titt og ofte! Hovedpersonene Sven og Annette er også ganske fornøyde og vi får inntrykk av at de har tro på framtida, sjøl om den er uviss og tidvis kan romme både sjelelige og etiske kvaler. Det er spennende å lese om deres utvikling, og hvordan de står i konflikter og forviklinger som dukker opp underveis i romanen.

Skram er alltid svært direkte, særlig i replikker og skildringer, og har et rått, nokså maskulint språk med mye dialektbruk. Hun har mange sammenligninger med dyr, og er ikke redd for å vise fram noe som skittent, ødelagt eller tarvelig. Her kan vi bare tenke på hvor direkte hun skildrer i Karens jul eller Hellemyrsfolket. Dette viderefører hun også i Mennesker, men med mindre brutalitet. For eksempel diskuteres seksualmoralen nokså åpenlyst, og det kommer fram hvilke problemer som ligger i Blixslekta. Annette får, etter kunnskapen om dette, kvaler vedrørende giftermålet. Hvordan vil dette påvirke henne? Videre møter Sven og Annette en lutfattig prest, hvis kone og barn gjør et uutslettelig inntrykk. Men det virker som om Skram holder litt igjen, enten fordi hun sparer kruttet til tidenes avslutning, eller fordi det skal gå bra denne gangen.

Mennesker er ei interessant bok på mange måter. Ikke bare skildrer Skram vidt og bredt fra sitt tredjepersonsståsted og gir oss et spennende persongalleri med mange ulike typer mennesker, fra den lattermilde fru Thora til frøken Harriet, som alltid er forlova, men aldri brud, fru Annas sure mor og ikke minst den ekle Kapje-Eriksen, som naturligvis også kommer på besøk når det passer som verst. Det kunne fort blitt rotete om en mindre røynd forfatter hadde vært ved roret, men når det er selveste Amalie Skram som skriver, er det bare å lene seg tilbake og lese. Hun er, som alltid, svært, svært god. 

Et artig element ved denne romanen, er at den minner litt om Tante Pose, som kom året før og som jeg leste rett før jeg leste denne. Både Scott og Skram fanger de unge mennesker, ser dem og skildrer så godt både hjertebank og kvaler, svette håndflater og varme kinn. Og i begge verk bobler latteren, slik at det er en fryd å lese. Mens Tante Pose aldri blir riktig alvorlig, er alvoret aldri langt unna hos Skram. Hun viser fram disse ulike familiene, og skildrer hvordan de så totalt er underlagt sine forutsetninger og omgivelser, og hvordan det veksler så nådeløst. I tillegg er Skrams bok langt sterkere språklig, og har mange nydelige, presise og realistiske skildringer, der hun både er skarp og lun, og vi som leser blir glade i menneskene hun portretterer, sjøl om de har slett moral, er håpløst forelska, fiser etter frokosten eller bare har dårlige tenner. Skram skriver med inderlighet og omsorg og vekker derfor leserens medfølelse.

En annen berikelse ved boka, er de stemningsfulle og nyanserike bildene til grafiker og maler Therese Nortvedt (f. 1953). I bildene hennes, der det er særlig mange kvinneportretter, er det for eksempel en endring i fargepalett (og slik også stemning), eller en ny detalj som kan utgjøre forskjellen mellom det som ellers er ett og samme bilde. Det er interessant, da det forskyver leserens oppfatning av personen som både skildres og avbildes, nokså gradvis. Ett eksempel er fru Anna, som er avbilda flere ganger. Her går tankene mine til begrepet etos, og hvordan vår oppfatning forut noe, underveis og etterpå, kan endre seg drastisk. Jeg opplever ellers at Nortvedt har fanga essensen i Skrams verk, tatt kvinnene på alvor og gått i dialog med både dem og Skram på en respektfull måte.

Fordi mine ord så alt for ofte kommer til kort og fordi jeg aldri kan behandle alle sider ved et verk, gjengir jeg her et utdrag fra åpninga av romanen, henta fra Bokklubbens nettsider, og håper med det at flere vil dykke ned i Mennesker. Sjøl om den er en uferdig roman, gir den nemlig en fullverdig leseropplevelse. God fornøyelse!

  "Det er da også satan til vær!" utbrøt presten og vendte ansiktet bort for den valleslettbyge, som igjen kom drivende, mens båten gynget opp og ned.
  "Er du gal, Frants," sa søsteren, fru Thora, og forsøkte å anta en streng mine, mens alle kunne se, at hun var full av latter. "En prest må ikke banne."
  "Å fan'en! Koffor ikkje?"
  Annette Rask dukket ansiktet ned i sitt gummislag, og rystet av latter.
  "Hr. pastoren tror altså ikke, det er synd å banne?" spurte unge student Sven Rask, Annettes bror, som skulle studere teologi.
  "Nei gu' gjør eg ei! Forresten er eg ikke pastor, hr. student. Eg er sogneprest."
  "Om forladelse, hr. sogneprest. Men synes da ikke hr. sognepresten, at det bør oss mennesker at foregå hverandre med et godt eksempel?"
  "Jo værs'go! Kil bare på."
  "Det står skrevet: din tale skal være ja, ja, og nei, nei," vedble Sven. "Og vi skulle aldeles intet sverge."
  Presten Blix slo opp en knallende latter, som enn ytterligere vansiret hans uskjønne ansikt. Munnen ble så svært lang, uten spor av leber, og de bittesmå musetenner, som satt tett og fast i det blålige tannkjøtt, kom tilsyne.
  "Hvis eg ikkje var en dannet mann," sa han, da han holdt opp å le, "så ville eg sige: Kjæften te! Ka er dette her for en fyr, du Annette?", han vendte seg til sin unge svigerinne - "her kommer han og vil lære både presten og klokkeren! Så'n en rosinstilk!"
  "Rosinstilk synes meg ikke å være en passende betegnelse av en student, som har både artium og annen eksamen, og holder på med å studere til teologisk embedseksamen," svarte Sven med verdighet.
  "Ja, ja! Eg er like gla'," lo presten. "Men kålissen er det Dokker ror?" - han så hen på bøndene. "Båten går jo i slangebuktninger."
  "Det er prejstens sin skuld," svarte den forreste av roerne, en mørkblek, bredskuldret gårdmann, med en mengde stivt grått skjegg. "Prejsten skulle jo styre."
  "Ja, men det vil eg ikkje! Eg ble' jo blåfrossen og valen på neven, og derfor har eg tatt roret av, og sitter på det."
  "Ja, vi ser det," gjenmælte gårdmannen med treg og mørk mine.