Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang

Bildekilde: Bokelskere

Ganske ofte, når en erfaren historiker skal forklare noe, blir det fort ei historie om så mye mer. Om lange årsakssammenhenger, om det relevante historiske bakteppet der så å si alt er relevant, om ulike bipersoner, om sosiale, politiske, økonomiske, kulturelle og ikke minst religiøse faktorer og utviklinger, der en også gjør rom for assosiasjoner, tilfeldigheter og kvalifiserte gjetninger. Alt bygger på alt, og en må stadig lengre tilbake i tid for å forklare noe som skjedde i den norske høymiddelalderen, på 1700-tallet, eller for den saks skyld, noe nåtidig. Forklaringa kan bli både uoversiktlig og forvirrende. 

Men så kommer historiker Tore Skeie (f. 1977) inn på banen. Makan til kompetent og ryddig hode skal en leite lenge etter! For der andre surrer det til og svarer på feil spørsmål med feil svar, overforklarer eller forviller seg inn i noe helt annet, går Skeie rett inn i kjerna. Han setter ned tempoet og begynner med slutten, så vi veit hvor vi skal. Videre deler han opp materialet, er kronologisk og tydelig. Resultatet er ei helt fantastisk god fagbok, der et adelsmannsliv vi egentlig veit nokså lite om, gis kontekst og sammenheng, farge og lukt, der vi følger både det sosiale, det politiske, det økonomiske, det kulturelle og det religiøse, men uten at det blir en usmakelig lapskaus, eller bare tørr statistikk og uengasjert oppramsing av fakta. Det er heller medrivende, spennende og utrolig interessant.

Og den karen Tore Skeie har valgt seg som sin inngang til norsk historie, er nettopp en adelsmann. Adelsmannen Alv Erlingsson (ukjent fødselsår, det er antatt at han levde fra omtrent 1250-1290), som tilsynelatende stiger opp som en løve og faller ned som en skinnfell når han blir henretta på steile og hjul i året 1290. Det er litt av en måte å gå ut av tida på. Henrettelsesmetoden i seg sjøl er også interessant, og vitner om en skikkelse som har gjort mye ut av seg og irritert visse maktpersoner noe så innmari, til et punkt der de ikke lenger kan la han leve uten å miste ære. Til det har han gjort alt for mye ugagn, og han er en reell trussel, uforutsigbar, mektig, uredd og sta som han er. Men hvor gikk det galt? Og, kan en kanskje legge til, for hvem?

Skeie skriver i forordet at han kom over Alv for første gang tilbake i 2003, da han studerte historie. Skildringene av Alv var såpass interessante at Skeie leita etter mer informasjon om det som skulle vise seg å være en ganske særegen figur i norsk historie. Og da han skulle skrive masteroppgave i historie noen år seinere, valgte han å skrive om nettopp Alv, noe som gjorde at han kunne leite etter enda flere kilder, og deretter tolke kildematerialet på nytt, i lys av det han sjøl hadde sammenstilt og funnet ut av. Det arbeidet er grunnlaget for denne boka, som kom ut på Spartacus i 2009, og som også vant forlagets manuskonkurranse. Boka er jevnt over kritikerrost, noe som er sjelden for en faglitterær debutant. Det gjør ikke boka noe mindre imponerende, for å si det sånn.

Men hvem var så egentlig Alv Erlingsson, og hvorfor i alle dager havner han på steile og hjul i 1290? Det bruker Tore Skeie omtrent tre hundre sider på å finne ut av og forklare. For det er nemlig slik at for å i det hele tatt kunne forklare Alvs undergang, må Skeie først forklare hvordan Alv kommer til makta i utgangspunktet. Er det bare tilfeldigheter? Rein politikk? Arv? Rå flaks? Talent? Eller er det bevisst intrigering og solid maktspill? Skeie gjør rede for Alvs familie, Tornbergslekten, med maktsete i Borgarsyssel (Østfold), og skildrer hvordan de posisjonerer seg, bygger seg opp og kommer til makta. Han viser til kildene der vi for første gang møter Alv, i 1276. Da er han allerede en selvsagt del av stormennene i kretsen rundt kongen (her fra side 34):

"I år 1276 var Alv en ung mann, omtrent midt i tyveårene. Om hans personlige liv vet vi ytterst lite. Han var far til ei jente, Kristina Alvsdatter, som på denne tiden må ha vært i den tidlige barndommen. Og ettersom han hadde et barn vi kjenner navnet på, og som senere ble godt gift, må han ha hatt ei kone. Men hvem hun var er ukjent. Om hans offisielle liv vet vi adskillig mer. Til tross for sin unge alder var han allerede å regne som en av Norges fremste aristokrater. Han tilhørte den fornemme kretsen av menn som bar lendmannstittel. Han var en mann med sitt eget hushold av tjenere og hjelpere. Trolig reiste han nå med et følge av 40 væpnede huskarer, livvakter som han hadde rett til å omgi seg med til enhver tid. Han var svært rik, for i tillegg til sine egne gårder fikk han inntektene fra en rekke jordegods kong Magnus hadde gitt ham i bytte for at han i en høytidelig seremoni hadde gitt kongen sitt personlige troskapsløfte."

Det er ikke mange i midten av tjueåra som kan skilte med de merittene der. Gjennom boka viser Skeie hvordan det er mulig at en så ung mann sitter på så mye makt. Det viser seg å være en god dose av hver ovennevnte faktor, pluss Alvs egen personlighet og risikovillighet. Og det siste har mye å si. I alle fall tror denne leseren at et roligere menneske ikke ville tatt de samme sjansene som Alv, og dermed heller ikke endt opp i det samme uføret. Og da hadde kanskje historia vært en ganske annen, for det er nettopp gjennom disse sjansene at Alv blander seg inn i maktsenteret og skriver seg inn i historia.

"Et rike uten en sterk konge er som et styreløst skip."

Det er et sitat fra Kongespeilet, som står i begynnelsen av boka. Og det passer utrolig godt på denne utgivelsen. Både fordi sitatet tar samtida på kornet - Kongespeilet antas å være fra midten av 1200-tallet - og fordi sitatet så tydelig viser at i et maktvakuum, være seg på et skip eller i et land, er det mye som kan skje. Omtrent hvem som helst kan slippe til. For eksempel en tornbergmann.

Det å lese om Alv, og være med Skeie på jakt etter Alv i kildene, er både underholdende og tankevekkende. Skeie bruker utradisjonelle kilder for å belyse hva som foregår i Norge og hvordan ulike hendelser og prosesser nesten umerkelig forskyver makta, omrokerer det politiske spillebrettet, reduserer kongens maktapparat til færre aktører og ikke minst hvordan tilfeldigheter som sjukdom, død og mer eller mindre heldige ekteskap påvirker alt sammen. Det blir en overraskende stor helhet, som likevel er oversiktlig og svært engasjerende. Jeg opplever at Skeie øser av kunnskapen sin, ryddig, disiplinert og velformulert, og at jeg sitter og tar imot, om alt fra hanseatene til kirka, og ikke minst om det som rører seg i blant annet Sverige og Danmark, som naturligvis også påvirker norske forhold. Det er kjempegøy å lese, nettopp fordi Skeie er så kunnskapsrik og ryddig! Og det er så smart å bruke en skikkelse som Alv som inngang til norsk historie. Fortellinga blir en helt annen enn den vi kjenner gjennom grunnskole og universitet. Og undergangen? Den blir svært godt redegjort for.

Skeie tenker større, breiere og lengre enn mange andre skrivende historikere, viser fram lange årsakssammenhenger uten å miste tråden og klarer å levere ei svært komprimert fagbok som aldri blir kjedelig. Dessverre er min utgave ikke en innbunden utgave - men bildemateriale i svart-hvitt er bedre enn ingenting. Ved hjelp av kart og slekstavler får leseren ryddig oversikt i begynnelsen, og bakerst i boka er det ei tidslinje, redegjørelse for ulike kilder, gjengivelse av Vedels viser om Alv Erlingsson (veldig stilig at disse er inkludert!) og litteraturliste. Det er masse en interessert leser kan gå videre på.

Jeg har likt så godt å lese om Alv, sjøl om undergangen hans er fæl og skildringa til Skeie her er nøkternt grusom, at bok nummer to fra Skeies hånd allerede ligger klar i bunken - denne gangen i innbundet utgave. Jeg gleder meg til å lese, og håper forlaget denne gangen unngår litt underlige orddelinger. Men det er til gjengjeld det eneste som trekker ned ei ellers perfekt fagbok.

Heksejakten

Bildekilde: Bokelskere

Fleetwood Shuttleworth er i en alder av 17 år husfrue på den store herregården Gawthorpe Hall. Det har hun allerede vært i mange år. Men å gjøre jobben sin som husfrue får hun ikke helt til. Hun klarer ikke å bære fram en levendefødt arving. Forrige gang holdt det på å koste henne livet, og de to gangene før det igjen gikk det også galt. Nå er hun på ny med barn, kvalmen står i halsen hele tida, og hun veit det er få sjanser for at hun skal klare det. Hun innstiller seg på at svangerskapet, og dagene, blir hennes siste. Det er i alle fall det legen i all hemmelighet har skrevet til mannen hennes, Richard.

Samtidig med det krevende svangerskapet må Fleetwood takle at Richard stadig er borte, det er viktige gjester som må tas imot når de reiser igjennom Lancaster og hun må være vertinne, politikken utspiller seg litt for nært og får ubehagelige ringvirkninger, det er menns maktkamp både i ord og handling, det er ukjente utgifter til Barton, som om noen bodde der, landsbyens rykter og sladder, en litt velmenende, men pågående mor, begrensende beskjeder fra fjern og nær og det å stå uten jordmor. Det siste er helt katastrofalt, og hun er nødt til å få tak i noen som kan hjelpe henne. Først da har hun, eller barnet, en virkelig sjanse. Men fins det ei dyktig jordmor i Padiham eller i Halifax?

En dag Fleetwood går i skogen på eiendommen, kvalm og redd og helt aleine, møter hun ei ung kvinne. Hun er litt eldre enn hun sjøl, sitter sammenkrøpet ved et tre og har flere døde kaniner rundt seg. Hun har gule øyne, og løper før Fleetwood får svar på hvem hun er og hva hun heter. Seinere, når Fleetwood rir til Padiham for å finne ei klok kone som kan hjelpe henne med svangerskapet, møtes de igjen. Fleetwood er dårlig, og kvinna, Alice Gray, følger henne hjem. Det viser seg at Alice er jordmor, og i stand til å hjelpe Fleetwood. Alice er i begynnelsen nokså motvillig, men Fleetwood lokker med god betaling og en egen hest. Slikt er det vanskelig å si nei til når en ikke har noe som helst. 

Gjennom Richards kontakter når sladder om konge, knekt og kjøpmann ofte fram til Fleetwood. Nå er det hekser de er opptatt av, ikke lenger den gamle kongen som halshugde konene sine. Hekser! De sier det er mange av dem i nærheten, og at flere av dem har gjort grusomme ting, særlig med menn. Roger, en eldre kjenning ekteparet Shuttleworth har i området, kommer på besøk. Han er ekstremt opptatt av heksesnakket. Han sier han har funnet ei av dem, ei kvinne ved navn Alizon. Hun er visstnok en del av Pendle-heksene, og han har henne fanga hjemme hos seg, på Read Hall. Dette sjokkerer Fleetwood, men det som er verre, er at Roger ser ut til å mene at alle hekser ikke bare skal tas, men også drepes.

Alice begynner å komme på besøk regelmessig, og urtene og avkokene hennes hjelper Fleetwood. Derfor er det helt krise når Alice blir borte. I følge landsbysladderen er Alice innblanda i noe stort og farlig, noe som har med hekser å gjøre. Men kan det være sant? Fleetwood veit at Alice er hennes eneste sjanse, og må derfor gjøre alt for å finne henne. Slik veves de to hovedhistoriene i boka sammen til én, der tittelen, Heksejakten, både er ei jakt på ei kvinne som kanskje er ei heks, og en kamp for å unngå å bli beskyldt for å være heks sjøl. For det er ingen tvil om at det foregår heksejakt i området.

Heksejakten utkom i Storbritannia i 2019 under tittelen The Familiars, og blei det årets mestselgende debutroman. Forfatter Stacey Halls (f. 1989) har hatt stor suksess med sine bøker, som hovedsakelig er historiske romaner. Hun har blant anna blitt sammenligna med Hilary Mantel (1952-2022), noe som på ingen måte er riktig. Der Mantel skriver besettende, mangslungne og komplekse verk, tettpakka med historisk korrekte detaljer, mengder av informasjon og intense skildringer av et kompromissløst maktspill på 1500-tallet, skriver Halls en ganske flat underholdningsroman med et historisk bakteppe henta fra begynnelsen av 1600-tallet. Hvert til sitt bruk, med andre ord, og ikke noe som bør sammenlignes.

Men bakteppet er interessant, sjøl om framstillinga er lettbeint. For Halls vever Fleetwoods skjebne sammen med Pendle-heksenes sak i 1612, og hun bruker mange historiske personer i boka si. Fleetwood sjøl er en historisk person, det samme gjelder mannen hennes og Alice Gray. Det gjør at en engasjert leser fort kan bli sittende å lese videre på andre kilder, enten i bok eller på nett, og sånn sett få en rikere leseropplevelse og mer kunnskap. For det er ikke til å komme unna at dette, i seg sjøl, er ganske tamt, og at leseren gjerne kunne fått litt mer å gå på enn et kart over området og ei pen innside. 

Det tamme kommer nok av valg av hovedperson og synsvinkel. Vi følger nemlig Fleetwood i førsteperson hele veien, og hun er ung, uerfaren og naiv. Hun har ikke så mye å stille opp med, verken mot ektemann, mor eller tjenestefolk, hun er ikke skildra som så interessant, hun mangler kunnskaper og ferdigheter, men kan både ri og jakte, noe som er utradisjonelt. Det avgjørende er at hun har en sterk indre sans når det kommer til rett og galt. Og det moralske kompasset sitt følger hun ganske konsekvent. Det er nesten så det er anakronistisk. Heiv sekstenhundretallets kvinner seg frivillig inn i hekseforfølgelsene? Og ville de virkelig diskutere problematikken med makthavere, med eget liv som innsats? Var de ikke redde for seg sjøl og egen familie, eget navn og rykte? Fleetwood prøver, men Halls får det ikke til å virke troverdig. 

Fleetwoods impulsive avgjørelser gir ikke nødvendigvis mening der og da, men vi forstår at det er den veien det må gå for at vi som lesere skal få skildringer vi ellers ville vært uten. I det hele tatt er det mange ineffektive transportetapper her, og disse kunne helt klart vært løst annerledes. Men uten at Fleetwood er i nærheten av heksene, får ikke vi vært det heller, og så videre. I tillegg er det et vesentlig poeng for forfatteren å skille Fleetwood fra Richard et par ganger underveis, slik at deres historie også får utspille seg. Det er lett å gjennomskue den enkle strukturen i boka.

Utgangspunktet vi har her er ganske vanlig i mange bøker - ei ung kvinne som kjemper mot mannlig overmakt på alle mulige måter. Det får vi skildra på ulikt vis i romanen, fra den gamle kongens halshugde koner, til fyllikene på vertshusene som tar for seg, og alt i mellom. Det var ei krevende tid, særlig for unge kvinner. Og misunnelse, begjær, makt og kvinnehat nøra nok oppunder tidas tanker om hekseri. Dessverre handler boka egentlig aldri om hekser, men om Fleetwoods hverdag, ekteskap og svangerskap. Boka blir heller aldri virkelig spennende. Som lesere er vi til stede i samme rom som Fleetwood, men alltid et godt stykke unna. Der sitter i alle fall denne leseren og dingler med beina og lurer på om det ikke snart kommer til å skje noe mer...? Potensialet og anslaget er til stede, men det følges ikke opp.

Boka er inndelt i fire hoveddeler, deretter i kapitler. Ved hver hoveddel står det årstall og hvor vi er, samt et sitat. Boka er luftig og pent satt og er enkel å lese. Dialogene driver teksten framover hele tida, og gir boka en litt masete tone. Språket er moderne og veldig lett, det er null motstand og lite friksjon. Det er også et element som gjør at romanen ikke framstår som særlig autentisk, men konstruert, noe den jo for så vidt også er. Fordi det er så lite motstand i teksten, og fordi innholdet er så løselig basert på fakta, tenker jeg at boka fint kan leses av ungdommer, der den kan være et passelig springbrett inn i voksenlitteraturen. Den passer også for lesere som vil ha en lett tilgjengelig roman. Boka blei oversatt til norsk ved Eli-Ann Tandberg (f. 1970) i 2021.

Eirik Raude

Bildekilde: Bokelskere

Hvem var egentlig den sagnomsuste og legendariske vikingen Eirik Raude (ca. 945 - en gang før 1018)? Det er det mange som har lurt på, men få har lurt så mye at de har skrevet ei hel bok om det. Forfatter og historiker Øystein Morten (f. 1973) er altså enten ekstremt nysgjerrig, veldig utholdende i sin higen etter kunnskap og fakta, eller ute etter å bevise noe om fortida, som for eksempel en teori han har. Kanskje en kombinasjon? Uansett hva det måtte være, er det ei blanding som fungerer. 

Sakprosautgivelsen Eirik Raude, som enkelt og greit har tittelen etter sin berømte hovedperson, er ei blanding av en biografi, ei reisebok og ei historiebok. Den utkom for første gang i 2022. Utgangspunktet er sagaen om Eirik Raude, et førtilinjers verk fra middelalderen som Morten går igjennom i detalj. I sitt forsøk på å levendegjøre den gamle sagalitteraturen, og finne ut hva det egentlig står i disse linjene, og hva det faktisk betyr, plukker han fra hverandre teksten setning for setning, noe han sammenligner med å "pakke ut en zip-fil". Det er kanskje et bilde som fungerer best på menn. Men teknikken er god. Å ta for seg del for del for å så forklare helheten, er en velkjent og velfungerende metode. 

Forfatteren åpner den opprinnelige sagateksten for leseren gjennom å gi leseren veiledning. Hvilken tid blei teksten skrevet i, og hvilken tid handler den om? Hvilke fakta veit vi om denne tida, hvordan var forholdene i Norge og på Island? Og hva veit vi ingenting om? Hva kan vi vite om Eirik Raude, som understøttes av andre kilder? Hvilke år er "tomme" i sagaen, men belyses kanskje ad omveier? Hva er det kildene forteller, men som det er vanskelig for oss i dag å ta tak i? Eller sagt på en annen måte, hva er så vesentlig, altså helt selvfølgelig kunnskap, at det ikke står i teksten? Veiledninga består av faktakunnskap, historiske opplysninger, gjenfortelling av andre kilder, kontekstualisering, kvalifiserte gjetninger og noe spekulasjon. Ved hjelp av kartmateriale og bilder, blir det både interessant og spennende å følge med. 

Men hvem var egentlig Eirik Raude? De fleste har helt sikkert hørt navnet, og forbinder han kanskje med noe norrønt. Det er i og for seg helt riktig. Eirik Raude begynte livet i Norge, og reiste videre med faren sin til Island "på grunn av drapssaker", som Morten skriver. Etter noen år på Island i ro og fred, blir det bruduljer. Til slutt lyses Eirik fredløs. Fredløse er fritt vilt og kan drepes. Eirik har da ikke noe annet valg enn å forlate Island. Valget han tar, er ekstremt utradisjonelt. Han reiser nemlig videre. Vestover. Flere andre har forsøkt det tidligere, og noen har lykkes, men risikoen er stor. Eirik klarer det andre ikke har fått til - å grunnlegge flere norrøne bosettinger og holde dem gående i det landet han kaller Grønland. Årsaken til tilnavnet "raude" er enkel - han hadde mest sannsynlig rødt hår og skjegg. Noen mener at han også var en skikkelig hissigpropp. Det tilbakeviser Morten og viser til kildene, der Eirik alltid framstår som reflektert og rolig. 

Ei sakprosabok som er dels biografi, dels reisebok og dels historiebok, skriver jeg over. Første og siste er sjølforklarende - en ser det av omslaget og det faktum at boka er å finne blant faglitteraturen på biblioteket og i bokhandelen. Men den i midten? Kanskje ikke fullt så innlysende. Men det som skjer, og som jeg som leser setter pris på, er at Morten, som en del av dette prosjektet, reiser i Eirik Raudes fotspor. Han reiser med båt til Island. På Island kjører han rundt og forsøker å finne de viktigste områdene og bosettingene, steder der Eirik Raude mest sannsynlig har vært og levd. Han lever seg inn i omgivelsene, og skildrer hvordan det ser ut nå, og hvordan det kan ha sett ut på Eirik Raudes tid. På grunn av pandemien blir prosjektet noe utsatt og endra, og Morten foretar deler av reisa med flysimulator. Det er ikke fullt så spennende å lese om, og det blir en del tekniske greier. Da er det bedre når han faktisk reiser rundt på Grønland, langs den ugjestmilde kysten, forbi de forblåste øyene, inn i de trange fjordene og opp krappe knauser der han kan se den massive isbreen - hele tida på jakt etter bosettinger fra vikingtida. 

Ideen er enkel, prosjektet er konkret, avgrensa og gjennomførbart. Kildematerialet er omfattende, og det er en stor jobb å skulle komprimere så mye tekst og informasjon ned til 308 lesbare sider (uten kildehenvisninger). Av og til er Morten litt omstendelig, og det går utover progresjonen. Når han leiker seg med flysimulatoren er det noen nokså uinteressante passasjer som handler om forfatterens oppsett av disse greiene hjemme på gården. Det kunne han helt fint hoppa over for min del. Det blir også omstendelig når han, mot slutten av Eirik Raudes mange ekspedisjoner, dikter i vei på hvordan det kan ha vært på vei mot det som er dagens Canada og USA. Der er det en del løse tråder, og kildematerialet er mildt sagt tynt. For de bosettingene Eirik grunnla, forsvant seinere, slik at det ikke fins en kontinuerlig "norsk" historie fra Grønland.  

Likevel er det fascinerende å lese om hva Morten tror er årsaken til Eirik Raudes enorme vågemot og mange risikofylte reiser. Det handler sjølsagt, her som så alt for ofte ellers, om penger. Om penger, makt, suksess og rikdom, gjennom å vinne kontroll over viktige ressurser, sette opp vesentlige handelsruter og sørge for jevn tilgang til og transport av råmaterialer og hvordan dette så foredles og selges videre. Vågestykket var stort. Sjansen for å lykkes var liten, men det var en sjanse. Og som fredløs må en kanskje benytte seg av de mulighetene som faktisk byr seg? Øystein Morten mener at Eirik Raude fikk det til. Både sagatekster, arkeologi og til og med DNA-analyser viser at det er hold i store deler av teorien. Så får en bare holde ut med litt teknisk pjatt, forfatterkommentarer og litt vel dramatiserte partier underveis.

Landet mot nord

Bildekilde: Bokelskere

I disse nasjonaldagstider passer det ekstra godt å ta for seg sakprosautgivelsen Landet mot nord. 1000 år - 22 personer - én historie. Boka kom ut på Spartacus i 2020, og er skrevet av historiker og forfatter Mona Renate Ringvej (f. 1970). 

Hva er egentlig norsk historie? Hva er vår historie, som ett folk og en nasjon? Hvilke historiske og kulturelle bånd, linjer, ideer og tradisjoner er vi bærere av, og hvilke må vi sørge for ikke går tapt? Landet mot nord. 1000 år - 22 personer - én historie er ei ganske annerledes norgeshistorie der rammene gis i tittelen. Framfor å se på de lange linjene og ta for seg ulike sosiale, politiske, kulturelle og økonomiske faktorer, som historikere ofte gjør, undersøker Ringvej her enkeltmenneskers hverdag og levevis.

Ringvej har, som det står i tittelen, tatt for seg 22 ulike personer. Hun går fram kronologisk og vever deres liv sammen til en slags "ny" variant av historia. Jeg skriver "ny", for det er ikke mye nytt her. Det nye er kun måten det er satt sammen på. Hvordan Ringvej har valgt ut de menneskene hun skriver om, er uvisst, for det står det ikke mye om. I mange tilfeller kunne hun kanskje like gjerne valgt en annen. Mest påfallende er at hun kun har sju kvinner, som inkluderer en sagnskikkelse, og at hun til stadighet framhever det samiske eller andre minoriteter.

Boka er delt inn i fem hoveddeler med hver sine tematiske hovedoverskrifter. Personene Ringvej har valgt seg ut, er som følger: I del 1 møter vi høvdingen Einar Tambarskjelve (980-1050), kong Olav Kyrre (1050-1093), Kristin Sigurdsdatter (1125-1178), som var kongsdatter og kongemor, og den islandske høvdingen, politikeren og sagaskriveren Snorre Sturlason (1178-1241). Ringvej skriver konsekvent Sturlasson med to s-er i sin bok, mens så og si alle andre kilder skriver Sturlason. 

I del 2 finner vi far og sønn - faren er kong Håkon Håkonsson (1204-1263) og sønnen er kong Magnus Håkonsson Lagabøte (1238-1280). Sammen bygde disse to landet med lov, noe alle som har fulgt med de siste åra godt kjenner til. Landslovsjubileet var i 2024, og da var det 750 år sida Magnus Lagabøtes landslov var ferdig. Videre følger dronning Eufemia av Rügen (1280-1312), sagnskikkelsen Jostedalsrypa, som er helt uten historisk belegg, men som er knytta til Svartedauden i 1349, Eindride Erlendsson (omtrent 1360-1440) og Amund Sigurdsson Bolt (1400-1450). 

I del 3 handler det om Inger Ottesdatter/Ingerd Ottesdotter, bedre kjent som Fru Inger til Austrått - gjort til Østråt i en viss Henrik Ibsens teaterstykke (1475-1555), ekteparet Absalon Pederssøn Beyer (1528-1575), prest, forfatter, historiker og lærer, og Anne Pedersdatter (omtrent 1530-1590), prestefrue, mor, klok kone og til slutt brent som heks, samt Mandrup Pederssøn Schønnebøl (1603-1682), en embetsmann med både militær og juridisk bakgrunn. Sistnevnte var det veldig interessant å lese om.

I del fire blir vi bedre kjent med det som for meg var bokas mest fremmede navn, nemlig Henrik Olofsson Lehmoinen (1670-1740), en heller ukjent finne som kanskje, eller kanskje ikke, hadde noe å si da grenseoppgangen mellom Norge og Sverige blei satt. Neste navn er Jacob Christian Bie (1738-1798), en heller uviktig forfatter, og Michael Rosing (1756-1818), den eneste skuespilleren i utvalget til Ringvej. Ingen av disse var det særlig spennende å lese om.

I femte og siste del skildres den polske flyktningen Adam Dzwonkowski (1815-1885), som slår seg opp som boktrykker, forfatter og kvinnesakskvinne Camilla Collett (1813-1895), samiske Elsa Laula Renberg (1877-1931), som både dreiv med reindrift, virka som jordmor og var opptatt av at samene måtte organisere seg, den russisk-jødiske flyktningen Moritz Rabinowitz (1887-1942), som var forretningsmann i Haugesund før han blei deportert og seinere drept i Sachenhausen, og til slutt visesanger og lyriker Alf Olafsen, bedre kjent som Alf Prøysen (1914-1970).

Og allerede her har de fleste med ei viss historisk oversikt faktisk fått størstedelen av boka. Og har en noen knagger å henge dette på i tillegg til de som dukker opp mentalt når en leser innholdsfortegnelsen, trenger en egentlig ikke å lese boka. Såpass lite nyskapende er den. Men Ringvej skriver lett og ganske godt, og gir en artig inngang til norsk historie. Så får en bare bære over med spekulasjonene hennes, og det at hun ofte stiller spørsmål vi umulig kan vite svaret på - som hva den eller den tenkte i det og det øyeblikket. Det er mulig hun forsøker å engasjere leseren på den måten, men for meg blir det mest irriterende. 

Boka er for all del lesverdig, men jeg har ei viktig innvending. Den er at dette rett og slett er for langtekkelig. Boka er på 542 sider, hvorav de siste førti er noter og kilder. Men i kapitlene er det mange repetisjoner, som om leseren ikke husker det hun nettopp leste i avsnittet over, på forrige side eller tre sider før det igjen. Det er skuffende at forfatteren har så lite tillit til leserne sine, og gjentar seg sjøl om og om igjen! Mellom kapitlene er det heller ikke alltid så gode overganger, og det er repetisjoner mellom kapitlene også. Det virker rett og slett som om Ringvej har skrevet dette som en rekke enkeltstående minibiografier framfor ett større verk, og derfor stadig helgarderer seg. Det bærer i alle fall boka preg av når en leser den fra perm til perm og har normal hukommelse. Men det blir for mange gjentakelser. Ringvej kunne trolig kutta i alle fall femti-åtti sider uten at leseren ville merka særlig forskjell. 

Landet mot nord er pent og ordentlig satt, og er visuelt innbydende å lese. Det at forlaget har tatt seg råd til litt pynt i form av illustrasjoner ved hoveddelene og ved hvert kapittel, har faktisk en del å si for leseropplevelsen. Det gir et høytidelig og forseggjort inntrykk, og trekker tankene mot gamle historieverk, som for eksempel Snorres kongesagaer. Bortsett fra disse illustrasjonene, og ei nydelig forside, mangler boka bildemateriale. Svært mange fagbøker har mye mer, så det at alt er utelatt, understreker det skjønnlitterære aspektet av utgivelsen.

Landet mot nord passer for deg som vil bli kjent med norsk historie, som er interessert i enkeltskjebner heller enn tradisjonell historie og som setter pris på å lese litt stykkevis og delt. Jeg vil også tro at boka kan passe godt for ungdom, som kanskje ikke har alle knaggene på plass ennå, og som trenger noen repetisjoner underveis. Om du derimot kjenner norsk historie godt, ville jeg heller gått for ei anna bok. 

Tegn til sivilisasjon

Bildekilde: Bokelskere

I tillegg til å lese en del skjønnlitteratur, forsøker jeg også å lese noe faglitteratur innimellom. Det hender at jeg utfordrer meg sjøl og tar en biografi eller leser om et felt jeg ikke kan så mye om, men som regel leser jeg om noe jeg er oppriktig interessert i. Og da havner vi fort innafor språk, litteratur og historie! Som nå, med boka Tegn til sivilisasjon. Skrifttegnene som forandret Europa av Bård Borch Michalsen (f. 1958). Boka kom ut på Spartacus i 2018, og har litt samme utforming som Verbene som beveger verden av samme forfatter, som utkom på samme forlag året etter.

Boka er på omtrent 150 sider og er liten og hendig i formatet. Fordi den ikke er lenger, sier det seg sjøl at historia som fortelles er svært begrensa og nokså overfladisk. Noe annet er det ikke plass til i ei så lita bok. Boka er inndelt i tre hoveddeler med følgende titler - "1494: Det ble fullbrakt", "Sivilisatoriske tegn" og "En filosofi for en verden i bevegelse". Alle hoveddelene er igjen inndelt i ulike underkapitler etter tema. Kapitlene i del 1 gir en enkel historisk oversikt av tegnsettingas historie og ei rask idéhistorisk gjennomgang av hvilke årsaker og behov som førte fram til ulike former for tegnsetting. I neste del handler det om de enkelte tegnene, deres historikk, ulike former for bruk og, ikke minst, rettskrivingsregler. Forfatteren gjør også et poeng ut av å vise fram teksteksempler der tegnsetting ikke er brukt, eller brukt feil, med tilhørende dramatiske konsekvenser. I siste del ser forfatteren på vår tid, og tida framover, og kommer med tips og råd om hva som er klokt å videreføre.

Men tilbake til begynnelsen. Praksis var å skrive alt med versaler, og uten noe som helst form for markering av setninger eller avsnitt, eller bruk av skilletegn. Forfatteren gir følgende eksempel på det i boka:

TEKSTERBLEDEFØRSTETUSENÅRENESKREVETUTENMELLOMROMOGUTENTEGNSETTINGTEKSTENEGIKKFRAVENSTRETILHØYREELLERFRAHØYRETILVENSTREOGDEBLESKREVETKUNMEDSTOREBOKSTAVER

Jeg veit ikke med dere, men jeg synes det er ekstremt slitsomt å lese tekster uten mellomrom, og kun med store bokstaver! Det kjennes som om noen står og roper til meg, høyt og intenst og usammenhengende, og det er vanskelig å få tak i innholdet. Jeg må lese flere ganger for å finne ut hvor jeg skal pausere og dele opp, slik at setninga gir mening. Det er klart en blir vant til det aller meste, også slike tekster, men det vil alltid være en større grad av usikkerhet når det kommer til leserens tolkning av sammenskrevne tekster. Mange ord kan deles flere steder, med den påfølgende konsekvens at meninga endres. Sånt kan få mange morsomme, og i verste fall også tragiske, utfall. Jeg er derfor veldig glad for at flere så behovet for å ta i bruk, og deretter normere, både skilletegn og tegnsetting. Og som vanlig begynner det hele i antikken.

Michalsen nevner blant annet bibliotekar og filolog Aristofanes av Bysants (257-180 f. Kr.), Karl den stores medhjelper Alkuin (735-804), grammatiker Boncompagno da Signa (ca. 1170-1240) og forlagsmannen Aldo Manuzio (ca. 1449-1515), som alle har tydelige bidrag inn i skrifthistoria. Forfatteren skriver videre både om de formene for tegnsetting som fungerte i praksis og lot seg videreføre, og de som var populære ei stund eller blei forsøkt innført, men så forsvant. De "glemte" tegnene var det spesielt interessant å lese om, for her var det en del jeg ikke visste. Slike språkhistoriske kuriositeter er gøy, enten det gjelder kommaet eller semikolonet eller et annet tegn. 

Boka er lett å lese, og er en kjekk og rask gjennomgang for deg som enten er nysgjerrig på tegnsetting og dens historie, deg som vil lære mer om språkets særegenheter eller deg som bare er vitebegjærlig. Det som dessverre trekker ned, er at boka bærer preg av å ha blitt fullført i en fei. Det er nemlig flere steder det mangler punktum, og i ei bok om tegnsetting og skilletegn, blir det rett og slett litt dumt. Til og med på bokryggen ser det ut som om det er glemt et nokså viktig mellomrom, mellom "til" og "sivilisasjon", slik at det på min utgave står TEGN TILSIVILISASJON. Om det er gjort med vilje eller ikke, veit ikke jeg, men det framstår som slurv. Jeg håper boka om verb ikke lider under det samme.

Den siste vikingkongen: Krigens læregutt

Bildekilde: Bokelskere

Det er en kald vintermorgen. Isen ligger tjukk over vannet og tåka henger over landskapet. Tenåringene Harald og Ragnar tumler om hverandre nede ved den åpne råken. På avstand kan det se ut som om de leiker. Ingen veit at det er en kamp på liv og død. En kamp Harald må vinne, en kamp Ragnar ikke kan tape. Den handler om hvem som er sterkest, om makt og posisjon i samfunnet, familienes navn og ære, om relasjoner, vennskap og framtida til begge to. Men ingen av dem vinner. Og ingen av dem mister livet. I stedet går de fra å være nære venner til å bli svorne erkefiender, ute etter å krenke og helst ta livet av den andre. Og sammenstøtet får heftige konsekvenser for begge to.

Dette er en av flere strenger som det spilles på i den historiske romanen Den siste vikingkongen: Krigens læregutt. Boka er skrevet av forfatter og journalist Jan Ove Ekeberg (f. 1954) og kom ut på Gyldendal i 2016. Boka er den første i en serie på totalt fem bøker som omhandler han som regnes som den siste vikingkongen, nemlig Harald Sigurdsson (1015-1066), bedre kjent som kong Harald Hardråde. Ekeberg har uten tvil lest seg opp og satt seg godt inn i det tidsrommet han skildrer. Blant annet er mange historiske personer med i bøkene (som Tambarskjelve), og mange historiske hendelser er brukt aktivt eller som bakteppe (slaget på Stiklestad). Ekeberg bruker også kunnskapen om Harald inn i tegneseriebøker for barn og unge om samme konge, utgitt på Strand forlag.

Romanen bærer preg av å være skrevet av en journalist, ikke en historiker. Den er effektiv, handlingsorientert og har et jevnt, ytre driv. Ekeberg forteller om Harald i tredjeperson, og vi kommer ganske tett på, men vi blir likevel aldri helt kjent med Harald. Til det er det alt for mye som til stadighet skjer, både med og rundt Harald. I tillegg brytes fokaliseringsinstansen innimellom, slik at vi plutselig følger Ragnar eller Olav. Tempoet kunne med fordel vært satt ned innimellom, slik at både Harald og leseren fikk noen øyeblikk til å hente seg inn og reflektere rundt ulike problemstillinger og utfordringer som dukker opp i løpet av kapitlene. Men det gjøres ikke, i stedet hastes det videre, noe som helt klart går utover leserens utbytte av romanen. I tillegg er det flere lange transportetapper i boka. Av og til skildres noe av landskapet, samt utstyr, våpen og oppakning, uten at noe virker særlig viktig for Harald. Etappene utnyttes heller ikke slik at leseren får bedre innsikt i ei utfordring eller blir mer kjent med Harald.

Harald drives av aggresjon, som mange tenåringsgutter, og Ekeberg forsøker å forklare raseriet til Harald. Men det er nokså endimensjonalt og lite gjennomtenkt, og rettes mot Ragnar og Olav. Gjennom Rane Kongsfostre, en navngjeten viking som også trente Haralds halvbror, Olav (ja, den Olav), lærer Harald etter hvert å kontrollere seg, være beherska og strategisk - ei utvikling som går overraskende fort tatt i betraktning at han er en bråsint og umoden guttunge. Så får han da også noen gode runder med juling. Via Rane får vi også noen bedre innblikk i hva som driver den utålmodige tenåringen, men særlig innsiktsfullt er det ikke. 

Ellers kretser romanen rundt det å bli voksen og å vokse inn i ei rolle, og hva det kan kreve av en ung gutt som strever med å finne plassen sin mellom forventninger, føringer og egen vilje. Det som er ærefullt og rett, sammenfaller ikke alltid med det Harald vil. Harald kan heller ikke komme utenom at den eldre halvbroren hans er konge. Og han husker tilbake til flere hendelser der Olav har behandla han dårlig. Sånn skal vel ikke konger være? Eller brødre? Etter hvert begynner han å forstå mer av Olavs handlinger, og ser at de henger sammen med kongsnavnet, hirdens forventninger og maktspillet rundt kongen. Harald søker da bevisst mot broren, både for å bistå og lære. På denne tida har Olav mista sin posisjon i Norge og må kjempe for kongsnavnet. Det ser ut til at et viktig slag skal stå i Trøndelag. Harald vil gå med broren sin og trenes til kamp. Men som vi alle veit, går det ikke Olavs vei denne sommeren på Stiklestad.

Tilbake til strengene det spilles på i romanen. En streng er denne konflikten Harald har med Ragnar. De kretser til stadighet om hverandre og har flere sammenstøt i løpet av boka. Men der Harald må lære seg alt fra å håndtere våpen og legge kampstrategi til å røkte griser, gå i dekning og pleie egne sår, er Ragnar svært ensidig. Han er rett og slett helt flat som person, og ganske dårlig skildra. Jeg er i alle fall av den overbevisning om at også kjeltringer har gode sider, men Ragnar er bare råtten. Det er derfor en blanding av irriterende og tilfredsstillende å lese om hans skjebne, for folk er jo ikke sånn, verken nå eller i vikingtida. Gjennom slike brudd mister forfatteren leseren litt, da han bryter leserkontrakten. 

Olav Digre, halvbroren, den staute kongen, utgjør også en viktig streng i romanen. Det er en dynamikk mellom han og Harald hele veien, sjøl når Olav ikke er fysisk til stede i teksten. Harald måler seg til stadighet med broren, men opplever at dette han måler seg opp mot, ofte er i forandring. Det henger sammen med Haralds egen utvikling. På samme måte utgjør Rane også en streng. Det er med andre ord ikke vanskelig å forstå at dette er ei bok som er svært hjemla i det maskuline - vikingtidas tanker og ideer om menn, og særlig mektige menn, deres ære, deres framferd og deres maktspill. Lite annet slipper til, og det gjør leseropplevelsen nokså ensidig.

Også kvinneskildringene er det så som så med, og enkelte fiktive passasjer stikker seg ut som fullstendig utroverdige. Her lurer jeg på om forfatteren i det hele tatt har tenkt seg om før han har skrevet. Søstera til Harald, Ingerid, kaster opp både her og der, sjøl om det er noe som kan kontrolleres, også i hennes tilstand. Og når hun blir slått, har hun ikke noe særlig til reaksjoner. Å slå kvinner var svært lite ærefullt i norrøn tid, og finnes knapt i sagalitteraturen. Faktisk ga det rett til skilsmisse. Det er, i bokas kontekst, ei fullstendig ulogisk handling. Ei trelljente som blir regelmessig voldtatt av den gufne rådsmannen og som må bade med herren sin, gjør rett etter ei voldtekt seksuelle tjenester for Harald. Det framstår som noe sjølsagt i teksten, mens det i realiteten er helt usannsynlig og fullstendig usmakelig. Her er det lov å bruke huet, og da mener jeg det på toppen av kroppen.

Slaget på Stiklestad går forfatteren direkte inn i, uten at han har fullstendig belegg for å påstå at det foregikk akkurat slik han skildrer det. Samtidig må han sjølsagt også få dikte fritt - dette er en roman, og fiksjonen skal være til stede. Utfordringene kan oppstå når grensene mellom fakta og fiksjon er uklare, og leseren blir usikker. Det er svært tydelig at det er slaget som er forfatterens høydepunkt, og at det å skrive alle disse lite relevante slagscenene er viktig for nettopp han. Vi veit, fra historia, at Olav blir drept på Stiklestad. Hvordan det egentlig gikk med Harald, er mer usikkert. For en leser som synes det er spennende å holde styr på alle krigerne på slagmarka og hvem som dør på hvilken måte, er disse passasjene sjølsagt interessante. For en leser som er mer opptatt av det indre, er denne kampen ganske intetsigende.

Romanen har fått flere positive omtaler, og prydes med høye terningkast på forsida. Det er tydelig at mange liker historiske romaner, også blant kritikerne, og det forstår jeg. Det er lite som slår en god historisk roman! Denne boka blei for ytre drevet for min del, med litt uferdige og grunne persontegninger, ei billig løsning på synsvinkelproblematikk og for få historiske detaljer. Det blir nok ikke mer om Harald i denne konteksten for min del, jeg vil mye heller lese Tore Skeies versjon.

Catilina

Bildekilde: Bokelskere

Før jul leste jeg Catilina (først utgitt under pseudonymet Brynjolf Bjarme i 1850) av Henrik Ibsen (1828-1906), et stykke jeg ikke har vært borti på litt mer enn ti år, og da som hørespill. Å lese teksten sjøl var en ganske annen opplevelse!

Catilina er en tragedie på blankvers, altså med vers der det ikke er enderim, men strenge krav til jambisk form. Dette formmessige grepet er mye tydeligere når en leser stykket sjøl enn når en hører det. I hørespillversjonen jeg har her hjemme, glir det svært godt mellom de ulike personene, i såpass stor grad at det av og til kan være forvirrende å høre hvem som snakker hvor. I lesestykket er ikke dette ei utfordring i det hele tatt, da replikkvekslingene er tydelige i det tekstlige uttrykket. Men det blir mindre flyt, og mer hakkete rytme, både på grunn av den jambiske versefoten, og på grunn av endringer i hvem som snakker samt innskutt scenetekst. Jeg må derfor jobbe litt ekstra for å få flyt mens jeg leser, for det vil jeg jo gjerne ha.

Hovedlinjene i stykket er enkle: Vi er i Roma. Hovedpersonen er den romerske politikeren og statsmannen Lucius Sergius Catilina (108 f.Kr.-62 f.Kr.). Catilina har blitt utskjelt i senatet av ingen ringere enn erkefienden Marcus Tullius Cicero (106 f.Kr.-43 f.Kr.). For å unngå den intense skammen og et eventuelt attentat som kan ende med hans død, må Catilina reise fra Roma sammen med kona Aurelia. Aurelia har et landsted de kan reise til, men det har han solgt bak hennes rygg for å finansiere sin egen karriere, inkludert å være rundhånda med bestikkelser. Det sier mye om hva slags mann hun er gift med. 

De bestemmer seg derfor for å reise om natta, i ly av mørket. Aurelia går for å pakke og hvile. Men nattestid er det noe som skjer med Catilina. Han jages, plages, nærmest hjemsøkes, av Furia, ei kvinne som lokker, vrir, leiker og manipulerer. Hun nører oppunder krefter som dårlig samvittighet, begjær, grådighet og higen etter makt i Catilina, slik at det stormer og bruser og han blir som besatt. Han ombestemmer seg. Han skal ikke flykte med Aurelia, han skal kjempe! Han skal samle sine allierte, hevne seg og seire! En oppmerksom leser forstår hvor dette går og hvordan det hele henger sammen. Catilina sjøl ser det knapt, og både vil og vil ikke stanse det som er i ferd med å utspille seg. Er det kanskje skjebnen? Må Catilina endelig betale for sine synder?

Der jeg opplever at hørespillversjonen har både intensitet og driv, er tekstversjonen naturlig nok noe flatere. Skuespillerne er jo ikke på plass og tolker stykket for meg. Leseren må derfor legge til ulike visuelle og auditive kulisser sjøl. I tillegg er dette et stykke som skal spilles ut på en scene, og denne utspillinga må leseren eventuelt ta i eget hode. Stilen kan også by på utfordringer, da personene i perioder uttrykker seg noe omstendelig. Det legger en demper på det som er viktig i mye av dagens litteratur, nemlig tempo. Nå kan en ikke forvente samme tempo i en tragedie som i en komedie, og heller ikke i 1800-tallslitteratur som i moderne litteratur, men like fullt: I perioder går det noe langsomt, og det kan være utydelig hva som egentlig går for seg. Jeg opplevde videre at jeg savna det hørespillversjonen bidro med. Lydkulissene skaper indre bilder for meg, som gjør at både Catilina og omgivelsene hans blir mer levende. Innlevelsen til skuespillerne skaper spenning og får meg med som lytter. I tekstversjonen er Catilinas kvaler og kriser de samme, men det treffer ikke så hardt. Det samme gjelder Furias grusomme egging.

Like fullt er det ille å lese stykkets siste sider, fordi undergangen er uunngåelig og vond. Og jeg føler med Catilina der han endelig, men for seint, forstår i alle fall deler av konsekvensene av det han har gjort, både mot Aurelia, Furia og Furias søster, samt seg sjøl. For det er jo han som har sverga hevn over gjerningsmannen Furia er så hatsk mot, uten å vite hvem det er. Så må han også bøte med det han holder aller høyest: Seg sjøl. 

Og i dette ligger kanskje dramaets viktigste funksjon: At vi, gjennom Catilinas kamp, kvaler og undergang, får en mulighet til å gå inn i oss sjøl og reflektere rundt egne valg. Martres vi av dårlig samvittighet, begjær, grådighet og higen etter makt? Ris vi av vår egen Furia? Hvordan kan vi forsones med feil og urett vi har begått i fortida? Hvordan kan vi ta gode valg, slik at vi slipper å ende opp som Catilina, fanga i vår egen revesaks? Kan vi se hvor han trår feil, og på hvilken måte, slik at vi kan lære? Jeg tror at det må ha vært noe av Ibsens poeng med dette stykket.

Og det er jo det menneskelige som er det interessante her, uansett om det er den såre tvilen i Catalina, det gjenkjennelige glimtet i det stormannsgale behovet for å lykkes eller at Catilina i ømmere øyeblikk sammen med Aurelia gir uttrykk for å ønske noe annet enn dette livet han sitter så fast i, der alt kretser om makt og midler. Han søker også ro og hvile og et behagelig liv der han ikke alltid må jage etter mer, og ikke alltid jages av egne indre demoner. Så får han også det, helt til slutt, men på en helt annen måte enn han så for seg. 

Tragedien om Catilina tillegges en ekstra dimensjon gjennom at Catilina virkelig har levd, og mye om hans biografi er kjent stoff. Stykket kan derfor fint brukes som et springbrett videre inn i antikk historie og antikk litteratur, eller som en vei videre inn i Ibsens verker. 

Kniven i ilden

Bildekilde: Bokelskere

Når ei bok blir hausa opp, er min første reaksjon å bli skeptisk. Min første innskytelse er at boka umulig kan være så bra som anmelderkorpset, bokhandlerne og forleggerne sier - det er jo tross alt ingen tilfeldighet hvilke bøker som blir bestselgere! Og når flere av de som uttaler seg i tillegg har økonomiske interesser å ivareta, synes jeg alt får en sterk bismak av noe regissert. Derfor lar jeg boka vente, sjøl om jeg kanskje har lyst til å lese, jeg også. Av og til må boka vente i noen måneder, av og til noen år, i påvente av at alt styret skal roe seg så jeg kan lese i fred, uten å bli farga av andres lesninger, pågående markedsføringskampanjer og ivrige utrop. Først da kan jeg finne den leseroa jeg trenger for å gjøre meg opp mine egne meninger.

Slik var det i alle fall med den historiske romanen Kniven i ilden, første bind i trilogien kalt "Ruijan rannalla - Sanger fra Ishavet", skrevet av Ingeborg Arvola (f. 1974). Boka slo ned i litteratur-Norge med et brak i 2022 og blei en kjempesuksess. På mange måter kan en si at Arvola heiv seg på den historiske bølgen som Lars Mytting starta i 2018, da første bindet i hans historiske trilogi fra Gudbrandsdalen kom ut. Det var for øvrig også en bokserie jeg hadde betenkeligheter med å begynne på, men det er en annen sak. 

I Arvolas bok skal vi tilbake til november 1859, og hovedpersonen er Brita Caisa Seipajærvi, ei svært vakker kvinne på 35 år. Vi følger henne i førsteperson der hun reiser fra Finland til Norge. Det er vinter og godt med snø, det er kaldt, rundt tolv minus står det på ei av de første sidene, de går på ski over skaresnøen, og med seg har hun de to sønnene sine, Aleksi og Heikki. Sønnene har hun fått med to forskjellige menn, og hun har stått i kirketukt for et utenomekteskapelig forhold. Brita og sønnene går i et følge med flere, men et sted på veien må de skille lag. Brita skal mot den norske ishavskysten, til det lille stedet som de kaller Pykeijä. Hun har behov for å starte på nytt.

Men veien er lang og hard, og det er ikke lett å ferdes så langt vinterstid. Og det er heller ikke sikkert at kysten har alt det de sier den har. Koker havet virkelig av fisk? Er det jobb, mat og penger til alle? Vil ei framtid være mulig, der? For både henne og sønnene? Men en snill mann og et lite hus? Underveis stopper de flere ganger, for mat, for å hjelpe, for å arbeide. For Brita har ord på seg for å ha et godt håndlag med dyr, og hun har hjulpet mange kvinner i fødsel. Slik blir det underveis også - Brita må hjelpe. Og tida går. Slik glir vinter over i vår, og vår over i sommer, og det trengs slåttehjelp på gårdene rundt Neiden. Og hos Askan-Mikko blir de, både Brita og guttene. Der trengs de, der trives de. 

Det er bare det at Brita og Mikko kommer litt for nær hverandre. Og Brita er vakker og Mikko er barsk og arret hans, over kinnbeinet, trekker henne mot han. Og plutselig er ikke kona til Mikko så viktig lenger. Ingenting er så viktig lenger. Arvola forbereder leseren på dette, den virkelig store kjærligheten, og skriver på side 96:

Ingenting sier meg at det er skjebnesvangert. Ingenting med luktene, enga, ingenting med vindkastene som løfter håret mitt igjen, ingenting med kveldssola som bryter gjennom skyene, og får meg til å skinne. Det er en hvilken som helst dag. Strabasiøs gjennom underskogen. Slitet opp den siste skråninga med selskap av myggskyene vi vekket opp da vi passerte den siste myra. Jeg er bare meg. Kroppen min svaier som stråene i enga mens jeg går mot tunet og enden av den nypløyde jorda. 

Og akkurat det, å forberede leseren på det som kommer, er ikke en teknikk jeg liker spesielt godt. Framfor å bruke tid på å sette stemning og bygge spenning, opplever jeg at forfatteren gjennom å varsle i forkant ofte punkterer stemninga. Særlig gjennom bruk av nokså store ord, som "skjebnesvangert". Her skal Arvola skildre hvor dagligdags alt er i møte med den store kjærligheten, og det kan hun gjerne gjøre, men helst uten å varsle noe! Forvarselet skaper ei forventning hos leseren, og irritasjonen kan fort komme om ikke forventningene blir innfridd raskt nok. På den andre sida kan en si at forfatteren gjennom det samme grepet kan skape spenning. Men for denne leseren er ikke dette ei bok med særlig mye spenning. Det er nokså klart hvordan det går, og det lang tid i forveien, fordi teksten er full av slike forvarsler.

Men det er likevel en godt skrevet roman. Språket er solid og lett, og Arvola tilfører mye personlighet og realisme gjennom å bruke finske, kvenske og samiske navn, kallenavn, stedsnavn og uttrykk. Det gir farge i det som ofte finner sted i et hvitt og kaldt landskap og gjør at romanen framstår som mer original enn det sjangeren og innholdet for øvrig tilsier. Arvola er konsekvent tett på hovedpersonen sin, og det fungerer. Brita uttrykker seg på en måte som virker organisk og troverdig, av og til med lange og sveipende betraktninger, andre ganger kun ord for ord, oppstykka og hardt. Det er lett å lese, og aldri vanskelig å forstå hva som skjer. Jeg ønska flere ganger underveis litt mer motstand i teksten, og litt flere vendinger i handlinga, men det kom ikke. Her er det forutsigbart og trygt, enten om Brita er på gården til Askan-Mikko, i ei jordgamme, eller framme ved ishavet. Det jeg helt klart kunne klart meg uten, er sexscenene. De har ingen reell funksjon.

Like fullt fungerer kombinasjonen som Arvola har skapt: En historisk roman med fokus på enkeltskjebner, kjærlighet, arbeid, natur og harde livsbetingelser. Her får du akkurat det omslaget lover og det anslaget legger opp til. Det er slettes ingen dårlig roman, og sidene går fort unna, men når den blir hausa opp i slik ekstrem grad i forkant, må jeg innrømme at jeg forventer mer. Det blei dessverre ikke innfridd.

Norsk kvinnehistorie på 200 sider

Bildekilde: Bokelskere

For noen år tilbake fikk jeg Norsk kvinnehistorie på 200 sider fra 2021 i gave - til og med signert - et flott referanseverk som alle bør ha! Det er journalist og forfatter Hege Duckert (f. 1962) som står bak utgivelsen sammen med Kagge forlag, som har et stilig og morsomt konsept med fagbøker i sin "på 200 sider"-serie. Blant andre titler i samme serie finner vi blant annet ei bok om andre verdenskrig i Norge, ei bok om Norges konger, ei bok om vikingtida, ei om Bibelen, samt bøker om land som USA, Kina, India, Storbritannia, Tyskland, området Midtøsten med flere. Det er informative og tilgjengelige bøker med gjenkjennelig design og et gjennomillustrert uttrykk.

Norsk kvinnehistorie på 200 sider har undertittelen "fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter", noe som gir en tydelig pekepinn om hva som kommer til å trekkes fram over de kommende sidene. Det er kvinnas posisjon i samfunnet som hele tida belyses, med fokus på blant annet juridiske rettigheter, sosiale barrierer og hvordan kvinner vurderes av et mannlig blikk, som ofte gir premissene for både rettigheter og barrierer. Heldigvis gis det også rom for det kvinnelige blikket! Hovedspørsmålet til Duckert, som hun også åpner boka med i forordet, er Hvordan har det artet seg å være kvinne i Norge? Det bruker hun deretter to hundre effektive sider på å skildre.

Boka er inndelt i fem hoveddeler som hver tar for seg et bestemt tidsrom. Første del er "Ut av dukkehjemmet", der vi konsentrerer oss om tida fra 1870-1890, der stadig flere kvinner bryter ut av sine trange bur. Deretter følger andre del, som heter "Kampen for stemmerett". Den er knytta opp til åra 1890-1915 og prosessen som førte fram til at kvinner i Norge fikk stemmerett i 1913. Tredje del har fått tittelen "Tilbake til kjøkkenbenken", og Duckert følger der kvinneskjebnene mellom 1925 og 1960 - kvinner som blir tvunget tilbake til hjemmet fordi hver familie bare skal ha én lønnsmottaker, som selvfølgelig, med datidas blikk, er mannen. "Krev din rett" heter fjerde del, som strekker seg fra 1968-1986 og tar for seg den revolusjonære omveltninga 1968 fører med seg, med påfølgende kvinnekamp, abortkamp og likestillingskamp. Siste del har Duckert gitt tittelen "Hun eier ikke skam". Der ser hun nærmere på tida fra 1990-2020, med kjønnsdiskriminering og usunne kvinneidealer på den ene sida, og brutte glasstak og karrierekvinner på den andre sida.

Men vi begynner med eksempelet Karoline Korsødegården og hennes giftermål i 1880. Hun er da over tretti år gammel, og ved inngåelse av ekteskap blir hun umyndiggjort og mister alle sine rettigheter. Hun er nå mer eller mindre sin manns eiendom og skal lye han i ett og alt. Hun er underlagt mannen sin juridisk og avhengig av han økonomisk. Ikke kan hun stemme, ikke kan hun inngå avtaler, ikke kan hun ta lån i banken, ikke kan hun kjøpe eiendom. Hun har heller ikke odelsrett eller arverett. Stedet hennes er hjemme, og ansvaret er nettopp hjemmet og barna. 

Etter eksempelet Karoline følger vi både samfunnsutviklinga og enkeltskjebnene videre over de neste hundre og femti åra. Duckert trekker fram mange kvinnesakskvinner og kvinner som på ulike måter har vært viktige historisk sett, som Camilla Collett (1813-1895), Katti Anker Møller (1868-1945), Amalie Skram (1846-1905), Betzy Kjelsberg (1866-1950), Sonja Henie (1912-1969), Kim Friele (1935-2021), Sonja Haraldsen (f. 1937), Gro Harlem Brundtland (f. 1939), Shabana Rehman (1976-2022) med flere, men gjør også rom for mer ukjente skjebner. Disse viser hun fram gjennom for eksempel arrestasjonsfotografier og protokoller fra politiet, gjennom Christian Kroghs (1852-1925) roman Albertine (1886) samt maleri med samme navn, som var basert på virkeligheten, ved fakismiler, avisartikler og en mengde bilder. Og til slutt ender vi opp der vi begynte, på gården Korsødegården. Der er det nå en ny bonde. Hun heter Marit.

Boka er lettlest og interessant, og Duckert er helt tydelig både kunnskapsrik og engasjert. Hun har laga ei kvinnehistorisk framstilling som er lett å følge, men der leseren må regne med å finne fram til mer utfyllende informasjon på egen hånd. For to hundre sider er ikke mye, og det er ikke til å komme unna at enkelte hendelser er forenkla med tanke på formatet. Og det er slettes ikke alle detaljer som gis vekt, eller nevnes i det hele tatt, men de viktigste hovedlinjene er inkludert. Og det fungerer. Videre har Duckert en god balanse mellom enkelteksempler og strukturelle samfunnsendringer, samt mellom alvor og humor. For sjøl om store deler av kvinnekampen er en beinhard kamp, og det ofte er dramatiske scener gjengitt i boka, gjør Duckert også rom for anekdoter og små talende eksempler som jeg måtte smile av underveis.  

Duckert formulerer seg lett og effektivt, sjøl om det vanskelige og ubehagelige, som for eksempel abortspørsmålet. Hun er tydelig uten å legge føringer på leseren, og framstår som en svært pålitelig kilde. Boka er aldri oppramsende eller belærende, og som leser mister jeg heller aldri tråden. Den er absolutt en vellykka utgivelse, jeg tar meg bare i å stadig ønske at det var mer. Mer å ta tak i, mer å skildre, mer å lese. For sjøl om dette for min del var høyst kjent materiale, var det også noe å lære innimellom, og det gjør at boka blir ekstra spennende og interessant.

Opp mot vår egen tid blir det vanskeligere å skrive historie, og det med gode grunner. Vi som lever nå, kan ikke forutsi hvilke strømninger som er gjeldende om ti eller tjue år, eller hvilke hendelser som trer fram som både minneverdige og avgjørende. Er det et tv-øyeblikk? En arrestasjon eller en demonstrasjon? Noe som går viralt i sosiale medier? Eller et virkelig menneskemøte? Å spå slikt er umulig. Duckert gir derfor et bredt sveip over mange ulike kvinner og deres veier framfor å følge noen få. Det er ikke kaotisk, men kanskje litt sprikende, og, igjen, for lite om hver enkelt. Jeg hadde heller ikke trengt å se et bikinibilde av en viss Sophie Elise - heller mer fra Duckerts penn! På den andre sida forstår jeg godt hvorfor hun er inkludert i boka, jamfør det breie sveipet jeg nevner over.

Men det er vel det som kjennetegner det populærvitenskapelige. At det er raskt, enkelt og tilgjengelig, konsentrert om hovedlinjer og med noen artigheter innimellom. Om det er godt skrevet, som her, vekker forfatteren nysgjerrighet og engasjement hos leseren, slik at hun fortsetter å lese videre i neste bok. Slik er det i alle fall med meg. Så får det bare være at glansa fotopapir gir fysisk tunge bøker og at Duckert mer enn gjerne kunne skrevet to hundre sider til.

Ramsta-sagaene

Bildekilde: Bokelskere

I løpet av året som har gått, har jeg lest en litt spesiell utgivelse kalt Ramsta-sagaene. Den består av fire sagatekster som alle handler om menneskene som lever på øya Ramsta (i dag Ramstadøya) i Trøndelag, som ligger utafor Namdalskysten. Min utgave er utgitt av det alltid fantastiske Thorleif Dahls Kulturbibliotek tilbake i 2002. Det var da aller første gang disse fire tekstene blei samla i ei bok på norsk. Utgivelsen har et solid noteapparat utarbeida av islendingen Hermann Pálsson (1921-2002), og er oversatt til norsk av Liv Kjørsvik Schei (1930-2016). Førstnevnte har også skrevet ei imponerende innledning til sagaene, slik at leseren får litt hjelp til å komme inn i tekstenes univers.

Boka består av følgende tekster, som alle er fornaldersagaer: Kjetil Høngs saga, Grim Lodenkinns saga, Orvar-Odds saga og Ån Bogsveiges saga. Alle er basert på og oversatt fra en islandsk utgivelse fra 1950. Sagaene er av ukjent alder og er fra tida før landnåmet på Island, hvilket betyr at de mest sannsynlig har overlevd svært lenge i muntlig tradisjon. Tekstene blei opprinnelig skrevet ned i det 13. og 14. århundre, og er alle bevart i flere utgaver, noe som viser en viss utbredelse. Alle tekstene tar utgangspunkt på øya Ramsta, på norrønt Hrafnista eller Hrafnistaðir, som var et viktig høvdingsete allerede før vikingtida, skriver Pálsson. Og videre: Så mange som ni av de opprinnelige landnåmsmennene på Island kan på ulikt vis knyttes til Ramsta. Og før noen vil avfeie alt sammen som tull og eventyr, kan jeg informere om at det den dag i dag ligger et jorde på Ramsta, med en femti meter lang haug, kalt Kjetilhaugen. Pálsson skriver at haugen aldri har vært åpna, og i mine søk har jeg ikke funnet noe som viser det motsatte. Det er helt tydelig at navnet ikke er ikke tilfeldig.

Og den nevnte Kjetil, jo det er sjølsagt sagaens Kjetil Høng. Hans historie begynner slik:

Hallbjørn het en mann som ble kalt halvtroll. Han var sønn av Ulv den uredde og bodde på øya Ramsta, som ligger utenfor Namdalen. Hallbjørn var en rik mann og hadde mye å si blant bøndene der nord. Han var gift og hadde en sønn som het Kjetil. Han var en storvokst og karslig mann, men pen var han ikke. 

Det hele begynner da egentlig med Ulv den uredde. Og gjennom sagaene i boka, fortelles det om intet mindre enn seks ættledd: Ulv den uredde og sønnen Hallbjørn halvtroll nevnes og opptrer i sagaen om Kjetil Høng, deretter følger vi Kjetils sønn, Grim Lodenkinn, hans sønn Orvar-Odd og til slutt Ån Bogsveige, som er sønnesønnen til Ravnhild, Kjetil Høngs datter. Men gjengen fra Ramsta markerer seg også utover dette. Det er nemlig mye som kan tyde på at Hallbjørn halvtroll har ei tvillingsøster med navn Hallbera. Og hun er mor til Kveldulv, som er far til Skallagrim, som igjen er far til en viss Egil Skallagrimsson. Pálsson skriver utrolig solid og spennende rundt dette i innledninga, og viser også til ei rekke andre sagaer som på ulikt vis spiller på gjengen fra Ramsta, og viser konkret til sverdet Dragvendil, som visstnok blei brukt av Kjetil Høng, Grim Lodekinn og Egil Skallagrimsson. Det er for mange tilfeldigheter på ett sted, og gjør at jeg tenker at her er det mer enn bare intertekstualitet!

Jeg leste forordet til Pálsson med stor interesse, og blei både overraska, underholdt og veldig engasjert underveis. Her er det utrolig mye å ta tak i for den som ønsker det! Det kan dreie seg om litteraturen i seg sjøl og ulike litterære virkemidler, den tekniske og mer skjematiske delen av tekstene, samt rein tekstanalyse, eller det kan være historia rundt tekstene, ulike former for påvirkning, det komparative elementet, likheten med folkeeventyra og mye mer. Dette er både kulturhistorisk og litteraturhistorisk svært interessant for en som er glad i gamle tekster, det er gøy å oppdage sammenhenger og se at sagalitteraturen er et helhetlig korpus der tekstene spiller på hverandre og med hverandre, framfor at de er frittstående - noe som kan være lett å tro hvis en for eksempel bare leser en kongesaga og Egilssoga. Disse intertekstuelle sammenhengene avslører i sin tur mye om middelaldermenneskenes ideer og forestillinger. For eksempel er samene nært forbundet med overtro og magi, noe som spiller en stor rolle her. 

I det hele tatt møter vi på en del magi i disse fire sagaene. Flere av tekstene legger seg i partier nært opp til eventyret, og de mannlige sagaheltene må gjennom hver sine manndomsprøver der de måler kløkt og slagferdighet med troll, jotner eller andre urealistiske fabeldyr. Jeg leser disse partiene symbolsk framfor konkret, og tenker at de illustrerer den indre kampen en må igjennom for å bli voksen og sjølstendig, eventuelt at det er overdrivelser av faktiske konflikter og reelle utfordringer utført i fryktelig uvær. Bruken av eventyrlige elementer er avgrensa og skiller seg tydelig fra sagaenes realistiske innhold, som for eksempel sult og uår. Eventyrpartiene preges også av mer repetisjon enn ellers. For meg som leser er det derfor ikke konfliktene som er det mest spennende, men opptakt og etterspill.

Selve sagatekstene er for mange kanskje ikke så interessante som rein tekst, altså som "folk flest" leser litteratur i dag: For å slå i hjel tid, bli underholdt eller drømme seg bort. Det er godt å lese, og huske på, at tidligere tekster har hatt, og fortsatt har, andre funksjoner, som lærdom, kollektiv hukommelse, genealogi og det mytiske aspektet en bruker for å forklare alt fra tilfeldigheter og sjukdommer til naturlige fenomener og værmessige pussigheter. Tekstene er et konkret bindeledd mellom før og nå, og rydder samtidig tydelig i tid og sted. Kunne en slektssagaen sin, kunne en slekta. Da var identiteten og æra rotfesta, noe som var ekstremt viktig i det norrøne ættesamfunnet. Pálsson skriver at den tidlige islandske skjønnlitteraturen nettopp blei vurdert ut ifra sin underholdningsverdi, sin nytteverdi og innholdet av faktisk kunnskap.  

Navnene, og ikke minst tilnavnene til sagapersonene, er også noe en kan bruke mye tid på. Tilnavn i sagalitteraturen gis oftest etter noe en er, som sønn eller datter av den eller den, eller en bedrift en begår, da gjerne en heltedåd (sjøl om det motsatte også er tilfelle). Jeg har tidligere skrevet om Geirmund Heljarskinn, som var svart som dødsgudinna Hel i huden. Vi har sjølsagt også Eirik Blodøks, som mer enn gjerne tok livet av brødrene sine, Gunnlaug Ormstunge, som slang litt mye med leppa og ikke alltid på hyggelig vis, Inge Krokrygg, som blei skada i ryggen i kamp og derfor blei krum i ryggen og så videre. Kvinnene, som Gunhild Kongemor og Ingerid Ragnvaldsdatter, Tyra Haraldsdatter og Ingeborg Eriksdatter, fikk ofte mye kjedeligere tilnavn der kun deres mannlige slektskap framheves, sjøl om de var vel så mektige, dyktige og utspekulerte som sine mannlige fedre, sønner, brødre og ektemenn.

I disse sagatekstene har vi mange artige tilnavn å ta for oss, og alle er kanskje ikke like enkle å forstå i dag. Hallbjørn halvtroll har norsk far og samisk mor, derav tilnavnet halvtroll. Høng er et annet ord for hanlaks. Kjetil får tilnavnet av Hallbjørn etter en berykta fisketur, der han slår i hjel en drage. Grim Lodenkinn har akkurat det - et loddent kinn. Det har han fordi mora hans, i unnfangelsestidspunktet, kikka på en same med skjeggete kinn (som ikke var far til Grim, for det er jo Kjetil). Jern beit visstnok ikke på det lodne kinnet. Odd er ekstremt god med pil og bue, og gis derfor tilnavnet Orvar av en jotunhøvding, slik at hele navnet hans blir "pilspiss" (orvar bettyr pil, spiss er et annet ord for odd). I tillegg har Odd noen magiske piler, kalt Gusegavene. Ån Bogsveige befinner seg i en tilsvarende situasjon. Han får tilnavnet sitt av kongen, både fordi han har utmerka seg i bueskyting, og fordi buen hans knaker når han kommer inn i kongshallen. I tillegg har også Ån noen magiske piler.

Med det håper jeg at jeg har gitt et lite innblikk i fornaldersagaene en finner i samlinga kalt Ramsta-sagaene. De er midt i blinken dersom du liker gammel litteratur, er interessert i vikingtid eller middelalder og menneskene som levde den gangen, eller om du synes det er spennende med idé-, kultur- og litteraturhistorie. Dessuten er det også en del slåssing, noen kvad, og en god del artige replikker i tekstene, slik at "vanlige" lesere (altså alle som leser med et mer uvitenskapelig blikk) også kan ha stort utbytte av lesinga. Men jeg vil absolutt anbefale å lese Pálssons forord først, for å sette den riktige stemninga. Og om du er i tvil, bare prøv! Turen til Ramsta er vel verdt tida.

Mytene som skapte Norge

Bildekilde: Bokelskere

Det siste året har jeg bevisst forsøkt å lese flere fagbøker, noe som har resultert i at jeg endelig har fått lest ei bok jeg har hatt på lur sida 2019, nemlig Mytene som skapte Norge av professor i religionshistorie, Gro Steinsland (f. 1945). Boka utkom i 2012 og omhandler overgangen fra hedendom til kristendom, et skifte som tok lang tid når det kom til tanker, ideer, forestillinger og ikke minst holdninger. Her belyses skiftet ut ifra mytene, og mytene brukes som inngang til å forstå hvordan endringene påvirka mentaliteten til menneskene.

I boka går Steinsland gjennom de viktigste mytene - her i utvida forståelse av begrepet. Det er et utgangspunkt mange kjenner fra skolen, i komprimert form, men som Steinsland her utbroderer, forklarer, sammenligner og utfordrer. Hun gjør rede for vikingenes verdensbilde, et kosmos som skapes ut av urjotnen Yme, som er tvekjønna, og kua Audhumbla, for å seinere gå under. Både skapelsesmyten og myten om Ragnarok er fascinerende lesning. Steinsland får godt fram hvordan dette gir mening, trøst og støtte for vikingmennesket, og hvordan hele deres verden balanseres hårfint mellom de mørke, onde kaoskreftene (jotnene) og de lyse, gode gudekreftene. 

Men det som ved første øyekast kan virke stereotypisk og enkelt, er ikke det. For mange av gudene har også dårlige sider, og de bikker fort over i for eksempel hovmod og overmot, fråtseri og grådighet. Bare tenk på hvordan Frøya lyster etter Brisingamen! Og hvordan Tor alltid må prøve styrken sin! Og gudejotnen Loke er jo et kapittel for seg. Han velger å være vrang, med vilje, og utfordrer gudenes, og menneskenes, tro på det gode. Men kanskje må det vonde finnes, for at vi skal kunne velge godt? Gudene er rett og slett svært menneskelige, der de gir etter for fristelsen rett som det er. Og menneskene, det er de som lever på midten, i Midgard, og som må utjevne den stadige tvekampen mellom gudene og jotnene, en kamp som trengs for å holde hele verden og den skjøre likevekta jevnt fordelt. Men i møte med den nye troa er det mye som endres.

Samfunnsdannelse, hierarki, makt og riter er også en del av det som belyses i boka. I gamle sagatekster legitimeres gjerne makt og kongsnavn med lange ættetavler som ofte har gudene som opphav, eventuelt de tidlige kongene. Med trosskiftet skal dette utfordres. Lenge er det en kappestrid mellom kirke og konge, for hvem bestemmer egentlig mest? Hvem er nærmest gud, og hvem får sin makt av hvem? Etter hvert taper de gamle vikingsmåkongene terreng, og de mange norrøne gudene likeså - de må innfinne seg med å bli avspist som sagakonger og som feil tro, som hedendom. Fram trer én og én sterk hersker, nasjonens konsolidering er i gang, statsbygginga skyter fart og kongen bindes stadig tettere til én Gud.

Jesus, eller Kvite-Krist, får naturlig nok stor plass i boka. Han trer virkelig fram som et symbol på den rette tro, og med han kommer nytt lovverk, kalt kristenrettene, og en nokså streng monoteistisk religion. De gamle gudene går fra å være tro til å bli overtro. Men også Gud og Jesus endrer seg i tråd med hva menneskene har behov for. Det er videre via et eget kapittel til Maria, og kulten rundt henne, som er ekstremt omfattende på kontinentet. Det er også kapitler som omhandler dyrking av de mange helgenene som kommer, også i Norge, som for eksempel Sankta Sunniva (900-tallet) og den som etter hvert blir til Olav den hellige, nemlig Olav Haraldsson (995-1030). 

Parallelt med at kristendommen vokser fram og tar plass, er det overraskende mye som fortsetter å eksistere. Det norrøne forsvinner ikke. Mange viking- og middelaldermennesker lar seg døpe og bygger kirker, samtidig som de også vedlikeholder de gamle hovene, der de bloter. De markerer både midtvinter og passer på at helgendagene feires i kirka. Det latinske alfabetet innføres, men mange fortsetter å bruke runer, som risses i både pinner og stein og tilegnes spesielle funksjoner. Og sjøl om kristenrettene er et juridisk faktum, lever folk samtidig etter de gamle landskapslovene. Etter hvert kombineres disse og i løpet av 1000-tallet er det mye som sammenfattes. Det hele sluttføres så med Magnus Lagabøtes (1238-1280) landslov av 1274.

Trosomveltninga var massiv, og kan ikke undervurderes. Vi finner spor av overgangen overalt - i tekst, tanke og tone, i idealer og ideer, i oppfatninger om makt og myter, samt i mange ulike praksiser. Samfunnet beveger seg fra en rå æreskultur til en forfina høvisk kultur, en prosess som tar flere hundre år. Steinsland viser, gjennom sine nedslagspunkter, hvordan endringene bredte om seg, påvirka hverandre, framskynda andre prosesser og hang nøye sammen med ideer fra kontinentet. Likevel er det samtidig rom for det hun kaller mot-myter, noe som er ekstra spennende å lese om. For hvem reiste egentlig Dynna-steinen? Hvor viktig er Dovre? Og hvor kommer visjonsdiktet Draumkvedet fra?

Steinsland er uhyre kunnskapsrik. Boka preges av at forfatteren har tenkt, lest og jobba med materialet gjennom flere tiår. Hun er ryddig, velformulert og presis, går rett på sak og bruker gode eksempler. Boka er ikke nødvendigvis helt enkel å lese, da forfatteren forventer at en har noen forkunnskaper og klarer å rydde i materialet på egenhånd. Men det glir svært godt, det er spennende, strukturen er logisk og solid, og i tillegg er utgivelsen nydelig illustrert med fotografier, for eksempel av kirker og runesteiner, og med bilder av utsnitt fra bøker og veggtepper, altertavler og skulpturer, for å nevne noe. Helheten gir leseren en svært god leseropplevelse, der kunnskap, estetikk og tanketråder glir i hverandre og rundt hverandre, litt som når flere ulike praksiser, kulturer, religioner og myter sameksisterer i ett og samme samfunn. Det er mektig og flott. 

Sankt Brendans havseilas

Bildekilde: Bokelskere

Etter at jeg leste den historiske romanen Matrix tidligere i år, fikk jeg lyst til å lese mer middelalderlitteratur. Det er lenge sida sist, og det er noe jeg virkelig koser meg med! Jeg tok derfor fram Tundals visjon rett etterpå, og nå har jeg også lest en liten tekst som heter Sankt Brendans havseilas. Utgaven jeg har lest er oversatt av Helge Nordahl (1927-2018), og blei gitt ut som en del av Torleif Dahls Kulturbibliotek i 1980. Det er altså ei stund sida boka var ny, men det gjør ingenting, for det er rimelig lenge sida den opprinnelige historia var ny også!

Noe av det jeg liker så godt med utgivelsene i Thorleif Dahls Kulturbibliotek, er at de alltid har gode forord, der leseren får kunnskap og kontekst og blir i stand til å ta del i det som skal leses. Det gjelder også denne utgivelsen, som begynner med å gjøre rede for Brendan-skikkelsen. For det finnes en historisk Brendan, som levde i Irland fra omtrent år 485-578. Han var visstnok en begava gutt som fikk skolering av en biskop. Brendan skal som voksen ha grunnlagt en rekke klostre i Irland, Skottland, Wales og Bretagne, og han reiste til Orknøyene og Hebridene, og mest sannsynlig besøkte han også flere steder. Han var med andre ord en aktiv misjonær.

Originalteksten blei skrevet på latin på 900-tallet under tittelen Navigatio sancti Brendani. Teksten blei raskt populær, og blei derfor spredt og seinere oversatt til mange språk. Det er munken Broder Benedeit som er satt som forfatter på min utgave. Han oversatte teksten til gammelfransk på begynnelsen av 1100-tallet, og Nordahl skriver at han har fulgt Benedeits versjon så trofast som mulig. Men det er likevel en svært viktig forskjell mellom utgavene, og det er at Benedeit skreiv et dikt på metrisk bunden form, mens Nordahl har stått for en prosaoversettelse. En gjendiktning blei rett og slett for komplisert.

Og oversettelsen handler da om denne Brendan, og et havseilas han foretok. Det å skrive om sjøreiser er sjeldent, påpeker Nordahl, men han viser også til at Irland, som en sjønasjon, som Norge, hadde behov for å kunne reise med båt, og at dette førte til utviklinga av en egen litterær sjanger, kalt navigatio. Her er det et kristent perspektiv, kristne motiver og kristen symbolikk hele veien. Nordahl gir mange eksempler på dette i forordet, før leseren kan ta for seg selve seilaset.

Kort oppsummert møter vi den fromme abbed Brendan, som i sine bønner ber Gud om å få se paradis og helvete. Gud etterkommer ønsket, og Brendan velger ut fjorten munker som han vil reise sammen med. Deretter gjør de seg reiseferdige, og drar av sted med båt. De har med seg proviant for førti dager. På veien møter de mange prøvelser, som sult og tørste og dårlig vær, som alle tester deres tro. De blir også utfordra i forhold til middelalderens dødssynder, som er hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap. Brendan taler til munkene, setter mot i dem, holder moralen høy og ber. Men noen vakler, lar seg friste og faller fra underveis. Disse blir det gjort et eksempel av. Men Brendan vakler aldri, og holder seg derfor inne med både Gud og Guds sendebud, som sørger for at ferden er overkommelig.

Brendan og munkene kommer i land på fårenes øy, fuglenes paradis og Albeus' øy, for å nevne noe, de passerer ett år på reise, de finner en brusende kilde og markerer påske. Etter hvert blir de vitne til en kamp mellom sjøslanger, en griff i en kamp med en drage, og de ser skremmende sjøuhyrer. Seinere kommer et voldsomt uvær, som de forstår er fordi de nærmer seg helvetes stinkende pøl. Det gløder, vinden hyler, det stormer og det stinker. Glødende stein suser gjennom lufta, et fjell dukker opp, og en djevel med flammende øyne trer fram. Verst er likevel møtet med Judas, svikeren, som lever i evig pine. Men moralen er hele veien den rette og reine tro, og det står på side 53-54: Jo flere prøvelser en hellig mann må gjennom: sult, tørst, kulde, hete, angst, motløshet og dyp frykt, jo mere vokser han i gunst hos Gud. 

Til slutt kommer de sjøfarende til eneboeren Paulus. Han lever et fredelig liv viet til Gud og har blitt belønna med ei levetid på hundre og førti år. Her er eksempelet tydelig, og dygdene likeså: Visdom, mot, måtehold, rettferdighet, tro, håp og kjærlighet. Etter sju år på reise kommer Brendan og følget så fram til Paradis. De får gå i land og se seg om på denne øya av Guds godhet. Men de får ikke se alt før de kommer tilbake for godt. Og med det må de vende tilbake, med visshet om at de får vente et godt sted i påvente av dommens dag. Etter dette fortalte Brendan stadig om sitt seilas, og det blei igjen en lengre tekst, som til slutt blei Sankt Brendas havseilas.

Teksten er full av bibelske referanser (som Judas), symbolikk (livet som ei sjøreise, Styx), metaforer (alt ondt som må nedkjempes, indre og ytre konflikter), hellige tall (som tre, fire, sju, ti), repetisjoner (tilbake til samme øy, samme type utfordring, samme type løsning) og ikke minst intertekstuelle paralleller (Moses). Men det jeg likevel fant mest spennende, var det reelle aspektet. Skildringene av helvete er for eksempel svært tett på skildringer av en vulkan, eller ei vulkansk øy. Og Nordahl påpeker at det også er mulig å lese teksten nesten som ei reiseskildring, og følge etter i Brendans fotspor: Fårenes øy kan være Færøyene, en søyle i havet kan være et isfjell, helvete ei vulkansk øy nær Island, tåka rundt paradiset minner om tåka rundt Newfoundland-bankene og så videre. Britiske Tim Severin (1940-2020), forfatter, historiker og eventyrer, gjorde nettopp dette ved å bygge en båt slik det fortelles i teksten, og deretter seile samme rute. Og det fungerte! Slik beviste han ikke bare at ei slik lesing er mulig, men også at reisa fint kunne gjennomføres i det vi må kalle en nokså primitiv farkost. 

Nettopp dette beviser nok en gang for meg at gammel litteratur ikke bare kan avfeies som eventyr - i denne navigatioen, så vel som i mye sagalitteratur - er det ei kjerne av noe som er historisk riktig. Og det er utrolig interessant. Det gjør også at jeg lurer på hvilke flere skatter slike gamle verker skjuler? Å dykke ned i gamle tekster er alltid moro, men ekstra gøy blir det når Nordahl gir rom for ulike lesninger, og åpner verket med kunnskap og kontekst, slik at leseren kan drømme og dikte videre, med og uten Brendan.