Kniven i ilden

Bildekilde: Bokelskere

Når ei bok blir hausa opp, er min første reaksjon å bli skeptisk. Min første innskytelse er at boka umulig kan være så bra som anmelderkorpset, bokhandlerne og forleggerne sier - det er jo tross alt ingen tilfeldighet hvilke bøker som blir bestselgere! Og når flere av de som uttaler seg i tillegg har økonomiske interesser å ivareta, synes jeg alt får en sterk bismak av noe regissert. Derfor lar jeg boka vente, sjøl om jeg kanskje har lyst til å lese, jeg også. Av og til må boka vente i noen måneder, av og til noen år, i påvente av at alt styret skal roe seg så jeg kan lese i fred, uten å bli farga av andres lesninger, pågående markedsføringskampanjer og ivrige utrop. Først da kan jeg finne den leseroa jeg trenger for å gjøre meg opp mine egne meninger.

Slik var det i alle fall med den historiske romanen Kniven i ilden, første bind i trilogien kalt "Ruijan rannalla - Sanger fra Ishavet", skrevet av Ingeborg Arvola (f. 1974). Boka slo ned i litteratur-Norge med et brak i 2022 og blei en kjempesuksess. På mange måter kan en si at Arvola heiv seg på den historiske bølgen som Lars Mytting starta i 2018, da første bindet i hans historiske trilogi fra Gudbrandsdalen kom ut. Det var for øvrig også en bokserie jeg hadde betenkeligheter med å begynne på, men det er en annen sak. 

I Arvolas bok skal vi tilbake til november 1859, og hovedpersonen er Brita Caisa Seipajærvi, ei svært vakker kvinne på 35 år. Vi følger henne i førsteperson der hun reiser fra Finland til Norge. Det er vinter og godt med snø, det er kaldt, rundt tolv minus står det på ei av de første sidene, de går på ski over skaresnøen, og med seg har hun de to sønnene sine, Aleksi og Heikki. Sønnene har hun fått med to forskjellige menn, og hun har stått i kirketukt for et utenomekteskapelig forhold. Brita og sønnene går i et følge med flere, men et sted på veien må de skille lag. Brita skal mot den norske ishavskysten, til det lille stedet som de kaller Pykeijä. Hun har behov for å starte på nytt.

Men veien er lang og hard, og det er ikke lett å ferdes så langt vinterstid. Og det er heller ikke sikkert at kysten har alt det de sier den har. Koker havet virkelig av fisk? Er det jobb, mat og penger til alle? Vil ei framtid være mulig, der? For både henne og sønnene? Men en snill mann og et lite hus? Underveis stopper de flere ganger, for mat, for å hjelpe, for å arbeide. For Brita har ord på seg for å ha et godt håndlag med dyr, og hun har hjulpet mange kvinner i fødsel. Slik blir det underveis også - Brita må hjelpe. Og tida går. Slik glir vinter over i vår, og vår over i sommer, og det trengs slåttehjelp på gårdene rundt Neiden. Og hos Askan-Mikko blir de, både Brita og guttene. Der trengs de, der trives de. 

Det er bare det at Brita og Mikko kommer litt for nær hverandre. Og Brita er vakker og Mikko er barsk og arret hans, over kinnbeinet, trekker henne mot han. Og plutselig er ikke kona til Mikko så viktig lenger. Ingenting er så viktig lenger. Arvola forbereder leseren på dette, den virkelig store kjærligheten, og skriver på side 96:

Ingenting sier meg at det er skjebnesvangert. Ingenting med luktene, enga, ingenting med vindkastene som løfter håret mitt igjen, ingenting med kveldssola som bryter gjennom skyene, og får meg til å skinne. Det er en hvilken som helst dag. Strabasiøs gjennom underskogen. Slitet opp den siste skråninga med selskap av myggskyene vi vekket opp da vi passerte den siste myra. Jeg er bare meg. Kroppen min svaier som stråene i enga mens jeg går mot tunet og enden av den nypløyde jorda. 

Og akkurat det, å forberede leseren på det som kommer, er ikke en teknikk jeg liker spesielt godt. Framfor å bruke tid på å sette stemning og bygge spenning, opplever jeg at forfatteren gjennom å varsle i forkant ofte punkterer stemninga. Særlig gjennom bruk av nokså store ord, som "skjebnesvangert". Her skal Arvola skildre hvor dagligdags alt er i møte med den store kjærligheten, og det kan hun gjerne gjøre, men helst uten å varsle noe! Forvarselet skaper ei forventning hos leseren, og irritasjonen kan fort komme om ikke forventningene blir innfridd raskt nok. På den andre sida kan en si at forfatteren gjennom det samme grepet kan skape spenning. Men for denne leseren er ikke dette ei bok med særlig mye spenning. Det er nokså klart hvordan det går, og det lang tid i forveien, fordi teksten er full av slike forvarsler.

Men det er likevel en godt skrevet roman. Språket er solid og lett, og Arvola tilfører mye personlighet og realisme gjennom å bruke finske, kvenske og samiske navn, kallenavn, stedsnavn og uttrykk. Det gir farge i det som ofte finner sted i et hvitt og kaldt landskap og gjør at romanen framstår som mer original enn det sjangeren og innholdet for øvrig tilsier. Arvola er konsekvent tett på hovedpersonen sin, og det fungerer. Brita uttrykker seg på en måte som virker organisk og troverdig, av og til med lange og sveipende betraktninger, andre ganger kun ord for ord, oppstykka og hardt. Det er lett å lese, og aldri vanskelig å forstå hva som skjer. Jeg ønska flere ganger underveis litt mer motstand i teksten, og litt flere vendinger i handlinga, men det kom ikke. Her er det forutsigbart og trygt, enten om Brita er på gården til Askan-Mikko, i ei jordgamme, eller framme ved ishavet. Det jeg helt klart kunne klart meg uten, er sexscenene. De har ingen reell funksjon.

Like fullt fungerer kombinasjonen som Arvola har skapt: En historisk roman med fokus på enkeltskjebner, kjærlighet, arbeid, natur og harde livsbetingelser. Her får du akkurat det omslaget lover og det anslaget legger opp til. Det er slettes ingen dårlig roman, og sidene går fort unna, men når den blir hausa opp i slik ekstrem grad i forkant, må jeg innrømme at jeg forventer mer. Det blei dessverre ikke innfridd.