fredag 28. august 2009

Nolite te bastardes carborundorum

Canadiske Margaret Atwood er en helt særegen forfatter. Og litterært sett er hun en av dem jeg ser aller mest opp til. Hun har skrevet over femti bøker og beveger seg i de fleste sjangrene med stor suksess. I tillegg er hun oversatt til over tretti språk. Og det er det en god grunn til.

Fra før har jeg lest både Alias Grace, Den blinde morderen og Penelopiaden, og nå var det Tjenerinnens beretning som stod for tur. Ei bok totalt forskjellig fra de tre andre, og fullstendig ulik noen andre bøker jeg har lest! Den kan være vanskelig å plassere både sjangermessig og reint tematisk, men jeg skal gjøre et forsøk: Tjenerinnens beretning er en satire, en slags science fiction, en spenningsroman, en kjærlighetsroman, et framtidsdrama; skrevet i en stil som ligger tett opp til dagbokformatet men som likevel ikke er det. Og den handler om Offred, som har blitt fratatt sitt opprinnelige navn. Hun jakter på seg sjøl, en identitet, kjærlighet, sannhet, rettferdighet. Og en mulighet for å slippe unna.

I Gilead styrer en fanatisk religiøs gruppe som mener Bibelen er Sannhet. Tidligere strålingskatastrofer, lave fødselstall som skyldes prevensjon og muligheten til å ta abort, misdannelser på fostre, sjukdommer og ufruktbarhet har fått mannfolka til å ta over makta, til å skape et patriarkalsk diktatursamfunn for å tvinge sivilisasjonen til å overleve. Kvinner har ingen rettigheter. Og med mindre ei kvinne føder et friskt barn, har hun heller ingen verdi. Da er hun Ukvinne.

Offred er Tjenerinne. Tjenerinnenes eneste oppgave er å få barn med en Fører, som er en mannlig leder. Tjenerinnene bor i samme hus som Føreren og Førerens Hustru i inntil to år. Hvis Tjenerinnen og Føreren ikke har fått barn da, blir hun sendt videre til neste hus og neste Fører. Slik holder Tjenerinnene på til de enten får barn eller "går ut på dato" og blir erklært Ukvinner. Offred har akkurat ankommet et nytt hus. Hun kles i den røde drakta som Tjenerinnene skal gå med, får et rom uten lås, uten spisse gjenstander, uten fluktmuligheter. Mellom måltidene, handleturene og rituelle handlinger er hun overlatt til seg sjøl og sine egne tanker. Nolite te bastardes carborundorum. La ikke jævlene knuse deg.

Tjenerinnens beretning er grusom, fantastisk, urovekkende, smertefull, fascinerende, rørende. Utgangspunktet er det vestlige samfunnet, vårt samfunn, og det som er mest skremmende er at det hele er så forståelig. Det er lett å se hvorfor, og hvordan, det blir akkurat sånn i Gilead. Jeg velger å også lese boka som et varsel, en pekepinn for oss som lever våre egoistiske forbrukerliv. Vi tenker ikke når vi kjøper enda en genser, kjører til butikken eller sender enda en melding. Offreds største glede er blomstene i hagen, som hun ser nikke i vinden når hun går forbi, eller om kvelden, når hun sitter i vinduskarmen på rommet sitt og bøyer seg forsiktig fram mot glasset, de smale stilkene som lener seg mot hverandre, kronbladene, blåsvarte i skyggene, og den svake lukta av påskeliljer, tulipaner, den svake lukta av liv.

søndag 23. august 2009

Mellom kiosk og roman

Debutboka til australske Kate Morton heter Tilbake til Riverton og er, i følge omslaget, en "besettende leseropplevelse". Nåvel. Alt med måte. Baksideteksten er videre (sånn omtrentlig) som følger:

Det er en rik familie på et gods, nærmere bestemt på Riverton. Året er 1924. Ved en innsjø står to vakre søstre, Emmeline og Hannah, en hushjelp og en ung, mannlig lyriker. Og den scenen som her utspiller seg endrer alles liv; søstrene snakker aldri med hverandre igjen og hushjelpen Grace forlater Riverton. Robbie Hunter dør.

Ja. Hørt det før? Noen som får den vibben? Det får jeg. Hørt det før, sett det før, lest det før. På mange forskjellige måter, med mange gode variasjoner. Men det er sjeldent overraskende bra. Når en velger seg trekantdramaer, familiehemmeligheter, dødsfall og skjult kjærlighet som ingredienser, befinner en seg brått i en liga hvor det er ekstremt mange spillere. Og det gjør at det er forferdelig vanskelig å skrive godt.

Ved hjelp av gamle og velbrukte virkemidler rulles historia (som også består av gamle og velbrukte elementer) opp. Det er den nå gamle hushjelpen Grace som har ordet. Hun skal snart dø og ønsker å fortelle det som hun hele livet har båret på til barnebarnet sitt, forfatteren Marcus, via kassettbånd. Språket er lett og ukomplisert, handlinga er enkel å følge med på (i og med at det stort sett er i kronologisk rekkefølge og hoppa mellom gammel og ung Grace er tydelig markert). Men det er altfor overtydelig. Jeg sitter og venter på det jeg veit skal skje, ofte over noen og tretti sider. Gjennom hele den 507 sider lange boka (kunne med fordel vært kutta ned til omtrent fire hundre) er det ingenting som er uforutsigbart, overraskende, plutselig.

Tilbake til Riverton er ikke ei spesielt dårlig bok. Men den er ikke spesielt god heller. Jeg skjønner at den er utgitt på Schibsted og ikke Aschehoug. Lista ligger rett og slett for høyt for kvalitetsforlaga (eller det som før var det, tida vil vise hva de har ofra i løpet av finanskrisa) og det kreves mye av forfatteren (mer enn Morton kunne tilby) - først og fremst ei original historie og en enestående fortellerstemme. Tjeneren som forteller om herskapet er brukt opp for lenge sida, i likhet med det gamle mennesket som ser tilbake på livet sitt og røper hemmeligheter etter søtti år. To kvinner som beiler etter samme mann er ikke lenger ferskt innafor litteraturen, og dessverre for Morton er heller ikke utfallet verken nyskapende eller forbausende.

Tilbake til min egen overskrift: i det store rommet mellom kiosklitteraturen og de "vanlige" romanene finnes mye som det er vanskelig å plassere som enten-eller. Men noe kan kanskje klassifiseres som mellomromaner. Dette er i såfall en typisk mellomroman. Den er underholdende, krever minimalt med egentanke (og ettertanke), er fin for dem som er opptatt av tidstypiske detaljer og spennende for dem som ikke tar hintet første gang (eller andre, eller tredje...). Og ikke minst: god for modne tenåringer som søker bøker i mellomsjiktet ungdom/voksen.

onsdag 19. august 2009

Hva er det med vampyrene?

Jeg har akkurat lest ut Historikeren av Elizabeth Kostova, ei bok som blant annet dreier seg om spørsmålene om Draculas liv, død og eventuelle liv etter døden, som vampyr. Og med Stephenie Meyers Twilight-saga ferskt i minne begynner jeg å lure på hva det er med disse vampyrene, hvorfor de fascinerer og hva som gjør at forfattere velger å inkludere dem i sine historier om vanlige mennesker akkurat nå. Det er ikke sikkert det er mulig å finne et svar, og i alle fall ikke i et blogginnlegg, men det er interessant å komme med noen momenter likevel.

Den historiske Dracula døde angivelig i 1477, men i Historikeren er han i live, som vampyr (hvordan det egentlig er mulig er fortsatt litt uvisst, men det er kanskje ikke viktig. Om det bare er det faktum at han er en vampyr som legges til grunn for evig liv, er det urovekkende kleint). Store deler av den lange boka er en opprulling av hans historie, i bruddstykker og ofte med hyppig gjentakelse - noe som gir meg en følelse av at forfatteren egentlig ikke veit så mye og må bruke det hun har. Hovedpersonene i boka jakter Dracula gjennom tid, myter og gamle skriftruller, fra Oxford og Istanbul til Romania og Bulgaria, for å tilslutt drepe han med den tradisjonelle sølvkula i hjertet helt sør i Frankrike, på grensa mot Spania. Kostova bruker nettopp dette tradisjonelle gjennom hele fortellinga, hun spiller på gammel overtro der hvitløksremser i vinduet, krusifiks om halsen, sølvkuler og påler gjennom brystet er viktige ingredienser.

Stephenie Meyer går på kryss og tvers av alt som vi har blitt lært opp til å tro om vampyrer gjennom tidene. Hun utfordrer oss, med andre ord. Men ikke nødvendigvis på en god eller fordelaktig måte. Hennes vampyrer deler kun to fellestrekk med den tradisjonelle Dracula: Sterkt sollys er ikke å anbefale - men av helt forskjellige grunner. Dracula tåler ikke sol, det er ille, da smuldrer han opp eller noe sånt, Cullen-vampyrene glitrer i sola og viser da sin overmenneskelige skjønnhet. Det andre er henrettelsesmetodene som må brukes for å få bukt med en vampyr. Hos Meyer kan også en stake gjennom hjertet duge, men for å være på den sikre sida bør liket rives fra hverandre og brennes. For Kostova holder det med staken og en normal begravelse, av en eller annen grunn. (Som om det er det første en tenker på etter et vampyrdrap.)

Et viktig spørsmål for meg er: Hvorfor måtte legenden om spidderen Vlad, Dracula, ende med døden? Da Dracula dukka opp i Historikeren som en litterær skikkelse hadde jeg ikke lyst til å lese resten. Å skrive om en som forlengst er død, historisk sett, gir ikke forfatteren mange muligheter. Men Kostova kunne spandert på oss en mer realistisk slutt, en måte å forklare historien på som ikke inkluderte en myte, en umulig myte. Eller i alle fall litt sammenheng. Eller en forklaring på eget skriveprosjekt, som støtt og stadig famler i blinde. Og i Meyers eviglange bokserie, da -. Jeg har kun lest to av bøkene, men jeg veit at Bella blir vampyr mot slutten. Og jeg får samme reaksjon - jeg ønsker ikke å lese resten. Ikke når den billigste, kjipeste utveien alltid er den som blir brukt.

Uten Edward Cullen og den teite varulvgjengen hadde Meyers bøker vært intetsigende og oversentimentale, mest sannsynlig ikke blitt film og muligens heller ikke blitt utgitt. For bortsett fra vampyrene og erkefiendene er det ingenting som skiller seg ut. Bella Swan er kjedelig, og Meyer ville vært enda en som skreiv tåredryppende high school-romanser om ekte kjærlighet, om å vente på den rette, om seksuell avholdenhet og de mange fristelser. Bibelen roper i bakgrunnen. Men samme gjelder faktisk også Kostovas roman. Uten Dracula hadde familien hun skriver om vært en vanlig familie, og pappa Paul hadde ikke trengt å fortelle datteren Eva om hvordan han og mamma Helen møttes, jakta på Dracula og kom fra hverandre. Hele boka ville vært ordinær, kan hende ytterst unødvendig.

Trenger vi vampyrene? Ja, vil noen si, for de er lokkende, tiltrekkende, og de innbyr til mørke drømmer og farlig begjær. Ja, vil andre si, det er ei populærkulturell greie som snart dabber av, akkurat som alt styret rundt Harry Potter, men som på sett og vis er vår tids eventyr og som slik sett har en viktig, kan hende uunnværlig, funksjon. Unge mennesker lever seg inn i disse fiktive konfliktene og vokser på det. De følger de litterære figurene over flere år, vokser med dem. Og kommer ut igjen på andre sida som hva da, spør jeg. Hva kan lett underholdningslitteratur bidra med, hva får en, hva kan en vokse på? Hvordan skal en utvikle seg med hjelp av motstandsløse vampyrer og kvinnelige hovedpersoner med tæl som en svamp?

Nei, er det ikke nok med våre vanlige konflikter og problemer? Hvorfor dras noen mot det overnaturlige, mot det okkulte, mot det usannsynlige, når vi har så mye realistisk, konkret og absolutt sannsynlig å streve med? Har vi et så stort behov for å tro at det er noen andre her, noen som ser på oss, sånn at det uforklarlige blir forklart, i steden for å la det ligge, kalle det magisk, mystisk, menneskelig (og ikke gå ut ifra at en sjøl er verdens navle til en hver tid)? Det var vel denne flukten da, fra alt velkjent og virkelig... 

Men hva med forfatterne? Som forkaster seriøs, ordentlig og realistisk litteratur til fordel for en virkelighetsflukt i legenden om de vandøde? Som baserer seg på død og grøss og følelser på overflata, aldri i dybden, aldri noe mer? Er ikke lesing en virkelighetsflukt i seg sjøl, og burde ikke det aleine være nok - å skrive boka, å få leseren til å tro på fortellinga? Burde ikke reisa ei bok tar deg med på oppnå forståelse, erkjennelse, befrielse, besettelse - i deg sjøl? Men da snakker vi altså om innovervendt, kan hende mer kontemplativ lesing, lesing som noe. Og ikke bare lesing som tidtrøyte, underholdning og virkelighetsflukt. 

tirsdag 18. august 2009

Skjermbilder, tankespinn

Bildekilde: imdb.com
Både jeg og kjæresten er glade i å se film. Men vi har det nok som ganske mange andre par - preferansene er kanskje litt sprikende? Jeg er i hvertfall mest glad i komedier, gode dramafilmer og historiske eller biografiske filmer. Kjæresten er en typisk guttegutt og vil gjerne at det skal være litt skyting, ei biljakt, drager, superhelter eller i det minste et mord eller tre. Men vi er flinke til å strekke oss (i begge retninger!). Likevel "må" vi noen ganger se en film med andre eller aleine. Og Sabrina var en film jeg så her en kveld da kjæresten heller ville gjøre noe annet. Og den må vel kalles en romantisk komedie, sjøl om det var mangel på både romantikk og komedie.

Etter noe som kjennes som flere år med glatte, lettbeinte, samlebåndsproduserte og hjernedøde Hollywoodfilmer, og min stadige søken etter noe mer (som jeg kanskje ikke vil finne...?) har jeg gitt mer eller mindre opp og hoppa over på smalere film, independentfilm, europeisk film og klassikere (de er ikke bare bedre filmer, men også gode leverandører av nye perspektiver). Sabrina er en av disse klassikerne som jeg hadde litt lyst til å se (jeg likte godt Breakfast at Tiffany's - mest på grunn av den nydelige låta Moon River og fordi jeg syns Audrey Hepburn er en interessant person). Riktignok forsvinner poenget om disse nye perspektivene her, i og med at det er en gammel film (1954) som, sett med dagens øyne, inneholder nokså mange klisjeer (det vanlige hun-og-han-tullet) og tidstypiske trekk som det er vanskelig å se bort ifra, som igjen har blitt trukket med videre inn i filmindustrien og som seinere er blitt nye klisjeer (for eksempel at hun blir sendt vekk og kommer tilbake som "ny", rivaliseringa mellom jetsett-broren og den hardt arbeidende broren, betydninga av familiens ære og så videre).

Ja, det er altså en romantisk komedie, dette. Om ungjenta Sabrina som vokser opp sammen med faren, som er ansatt som tjener på det rike godset vegg i vegg. Der er det naturligvis to kjekke sønner, som er godt voksne når Sabrina er tenåring. Men hun beundrer dem likevel - ja, hun er forelska. (Ikke bare i dem, vil jeg legge til, men i hele ideen om en rik, galant, kjekk Han, i hele dette fantastiske overflodslivet hun beundrer fra behøring avstand.) Men mannfolka, de ser henne knapt. Og når hun endelig kommer nærmere, er det naturligvis noen som vil stikke kjepper i hjula for vår glatte og vevre heltinne.

Et element som funka dårlig her er at hovedrolleinnehaver Audrey Hepburn, som var 25 år da filmen blei spilt inn, i virkeligheten er henholdsvis tretti og elleve år yngre enn sine motspillere Humphrey Bogart (men han likte dem unge, Lauren Bacall, sier jeg bare - og han leverer forresten den stiveste, klammeste og mest uengasjerende rolletolkninga i filmen, i den grad det kan kalles noen "tolkning") og William Holden (som ser ut som om han er jamngammal med Bogart). Aldersforskjellen er synlig reint visuelt, naturligvis, i tillegg til at det er en smule uforståelig hvorfor Hepburn vil ha en av "gamlekara". Jeg tror ikke en gang en ung Meryl Streep ville spilt den delen av Sabrina på en overbevisende måte - ja, for alle skjønner jo at hun sjølsagt vil ha den innrøyka, surmaga, arbeidsnarkomane, brennevinsbefengte gamle, eldste (!), skrukkerompa til ektemann. Sånn sett er det heller ikke til filmens fordel at den er i svart-hvitt - jeg synes det er sjarmerende, men mannfolka ser pensjonsklare ut, hele gjengen. Og Audrey Hepburn er ung, ung, ung og blendende vakker.

En del av utfordringa er jo da å forsøke å se filmen med femtitallsbriller. Men det er ikke alltid så lett å vite hva som den gangen var oppsiktsvekkende - nå er jo alle grenser nærmest viska ut, og i denne filmen så jeg kun glimt av ankler, underarmer og en og annen øreflipp under hattebremmen, så mye hud var det vel ikke akkurat (men Hepburn er fryktelig tynn). Likevel er det tydelig at karakteren Sabrina er ei jente med tæl, og det var verken et ideal eller en kjærkommen egenskap i de kjøkkenbenktider (seernes sympati skal liksom ligge hos far Fairchild, som må slite med jentungen, og sjølsagt Sabrina, som lider av ulykkelig kjærlighet til en av skrukkerompene).

Uansett - Audrey Hepburn har et nærvær og en utstråling som er så behagelig, hun spiller så lett (i alle roller, så vidt jeg har sett) og virker så uoppnåelig, og da ikke bare for de kurtiserende mannfolka på lerretet, som kommer til å "ende opp" med henne. Mange av dagens (og da særlig amerikanske) skuespillerinner er ikke i nærheten av Hepburn, verken i talent eller kameratekke. Derfor skal jeg nå gå til innkjøp av ytterligere Hepburnfilmer, men helst uten Bogart og Holden.

onsdag 12. august 2009

En feig kamp

Bildekilde: Bokelskere
Etter å ha lest ei lita og, språklig sett, svært presis bok som Den gamle mannen og havet (1952) av Ernest Hemingway, begynte jeg mot bedre vitende på en minimurstein: Historikeren (2005) av Elizabeth Kostova (f. 1964). Nok en gang opplever jeg et ekstremt fall. For kort tid sida gjaldt det et fall fra nobelprisvinneren Orhan Pamuks (f. 1952) Mitt navn er Karmosin (1998, på norsk i 2003) til Stephenie Meyers (f. 1973) Twilightsuppe (2005-2008, husker ikke hvilken bok det var, så fin var den). Det blei så forferdelig tydelig hvilke ekstreme mangler sistnevnte bok hadde, at det var pinlig å lese. Og nå er det altså på'n igjen. Og det går ikke i Kostovas favør. Heller ikke i forlagets - etter å ha lest flere kleine bøker fra Damm begynner jeg å lure på om jeg skal slutte med det i sin helhet.

Fra det knappe, seriøse, oppriktige og usentimentale hos Hemingway til det ordrike, nesten svulmende, flaue og overfladiske, så absolutt sentimentale og noen ganger på kanten til kvalmende hos Kostova. Men likevel er fortellinga på sitt vis litt spennende. Det er bare det at spenninga er skapt på en helt annen måte enn hos Hemingway, og på et helt annet nivå! Det er (over)tydelig at jeg nå leser en underholdningsroman, som likevel ikke er "bare" det - ordet kvasiintellektuell dukker raskt opp, for Kostova kaster om seg med begreper om kunst og historie, løsrevne tanker og ville spekulasjoner. Historikeren rommer forferdelig mye, både tematisk, med tanke på personene, handlingsmessig og helt konkret. Noe av det som tas opp i boka er om Dracula er død eller levende, som igjen etterfølges av ymse "myter" om spidderen Vlad og hans bedrifter i det som er dagens Romania. Forfatteren forsøker å selge inn det utroligste - for eksempel at denne Draculaskikkelsen er en sprell levende person. Det er til å bli matt av. I tillegg strekker handlinga seg over svært lang tid, fra 1450-tallet og fram til i dag, noe som sjelden blir gjort bra, og heller ikke her. Å, nevnte jeg at hovedpersonen er et moderne jeg? Og til slutt er boka på hele 891 fluevingetynne pocketsider, nesten uten marg. Det er så langt en overfylt, påtrengende og svært slingrende leseropplevelse.

Og disse 891 sidene er både forutsigbare og til tider svært kjedelige. Det er fordi jeg ikke setter pris på å bli fortalt det samme fire ganger, og jeg liker ikke å få den omtrentlig samme beskrivelsen gjentatt for hver hundrede side. Jeg synes heller ikke noe særlig om de uttalte (utskrevne? - i ordets bokstavelige forstand) karakterene, som vimer verre og aldri har en original tanke, de klisjéfylte situasjonene de stadig vekk befinner seg i, de sjangertypiske og nesten obligatoriske gotiske kulissene (som om det er helt ulovlig å tenke nytt her) og den imponerende tynne historia som ligger bak det hele (en 16-åring som finner noen gamle brev setter i gang det hele - og det var visst tidenes vampyrjakt, det ja). Jeg får også helt mark av setninger som "Vi stjal oss til noen minutters sødme...". Det er så uelegant.

Likevel må jeg lese ferdig. Eller, jeg må selvfølgelig ikke, ingen tvinger meg, men jeg føler at jeg må. Delvis fordi jeg allerede har lest så langt, delvis fordi jeg er litt nysgjerrig. Jeg lurer på hvordan det kommer til å gå sjøl om frampekene ikke akkurat er få. Jeg lurer på om det jeg tenker er rett, om antagelsene slår til (noe de mest sannsynlig gjør, og det er ikke klokketro på egen vurderingsevne jeg liter på her, men sjangeren). Og attpåtil - kanskje boka får en fint formulert slutt? Det går jo ofte godt i slike kommersielle sammensurier. 

Hjernen slurrer i førstegir, jeg leser og er, ett eller annet sted, i lillehjernen kanskje, klar over det paradoksale: Hemingways flis av ei bok rommer mye, mye mer enn denne overstappa greia, som med alle sine strabaser og alle sine dødskamper, ikke makter å si så mye som ei promille av det Hemingway gjør. Og virkninga på leseren er deretter.

tirsdag 11. august 2009

Havet, livet

Ernest Hemingway i 1939.
Bildekilde: Wikipedia
Den siste timen har jeg sitti, faktisk helt oppslukt, og lest ut den korte romanen Den gamle mannen og havet fra 1952, skrevet av amerikaneren Ernest Miller Hemingway (1899-1961). Boka, som ved første øyekast er ganske endimensjonal og novellistisk, særlig med tanke på antall personer og den veldig avgrensa handlinga (mann fanger fisk), var mye mer interessant, intens og spennende enn det jeg trodde. Jeg forventa strengt tatt ikke at boka skulle være kjedelig, den er jo skrevet av en nobelprisvinner, så visse kvaliteter må den inneha. Men Hemingway er ikke akkurat kjent for ytre handling og effektivt driv i tekstene sine. Ikke at det egentlig er tilfelle her heller, men på en underlig måte blei det et driv, på både handlingsplanet og det psykiske planet.

Og det er ganske rart. En gammel mann på verdens lengste fisketur er ikke akkurat det jeg ser for meg når jeg tenker på ei spennende bok, så der fikk jeg meg strengt tatt en overraskelse. Men det er fint å bli overraska og utfordra på den måten som leser. Det er godt å oppleve at ikke alle fordommer stemmer, det er fint å ha store leseropplevelser der en trodde de blei små. Det er interessant at ei bok fra 1952 som handler om noe så fjernt fra meg og mine dager her i blokka i byen, likevel kan få meg så med. Jeg kjenner den stikkende heten, tørsten som rasper i halsen, sulten, som en konstant murring i kroppen, kulda fra havet om nettene, vinden mot huden, ensomheten og stillheten. Og jeg føler viktigheten av å fange akkurat denne store fisken. Hvorfor er det verdt hele livet og enda litt til? Til og med for meg? Det må jo ha noe med forfatterens fortellertalent å gjøre (og kanskje også Leo Strøms (f. 1920) oversettelse). Hans insistering på de harde livsvilkåra til Santiago, det at det er like før vi, ja, jeg skriver vi, stryker med hele tida, denne følelsen av at kampen aldri ender, sjøl ikke når Santiago etter åttifire dager endelig kommer tilbake. Det er ikke bare verdens lengste fisketur Hemingway skriver om, det er livet sjøl.

Sjøl om visse ord og noen setningsstrukturer nøkker litt, sjøl om rytmen i teksten er en annen enn den jeg er vant til og kanskje prefererer og sjøl om jeg på ingen måte har noe til felles med Santiago, den gamle mannen som er ute og fisker, er det likevel noe som treffer. Og det treffer ganske sterkt. Jeg tror at det, i all sin enkelhet og vanskelighet, er fordi jeg også er et menneske. Og denne kampen for å overleve er så naken, så desperat, så viljesstyrt, det er slik vi alle føler det av og til, når vi står overfor det umulige, dette vi kanskje ikke bør, men må, det vi kanskje ikke vil, men må. Av og til har vi ikke et annet valg enn å kjempe.

Ernest Hemingway er på mange måter en fascinerende forfatter. I mine øyne blir han kanskje litt ekstra interessant fordi han valgte å ta sitt eget liv (uten at jeg egentlig mener noe morbid med det). Hvorfor gjorde han det? Ved å ta sitt eget liv, skapes mange spørsmål som aldri kan besvares, og folk kan bli fortvila av mindre. Sjøl hadde jeg mine runder med Jens Bjørneboe (1920-1976) i ungdomsåra. Det er lett å se likhetstrekk mellom disse to - for eksempel ytre styrke og mandighet kombinert med indre følsomhet og sårbarhet.

Jeg lurer på hvorfor Hemingway stadig oppsøkte krig og grusomheter. Så han noe der, som han kunne, eller måtte, skrive om? Var det å oppleve fæle ting noe som kunne utløse ei historie, som satte han i kontakt med seg sjøl, med det aller viktigste, det primære? Kunne han ikke leve uten spenninga, uten å se livskampen, leve livskampen? Og hvordan kan det egentlig resultere i den fredelige romanen, eller langnovella, om fiskeren Santiago? Hvordan klarer Hemingway, som har opplevd og sett og kjent så mye vondt, å skrive så usentimentalt, udramatisk og lett, og tilsynelatende om ingenting, mens Santiagos kamp på havet egentlig rommer alt? I fare for å svare på spørsmål jeg egentlig ikke veit svaret på, vender jeg atter en gang tilbake til forfatterens fortellertalent. Den gamle mannen og havet er en velkomponert, velforma og godt fortalt historie om noe som betyr alt: å leve. Og den er, paradoksalt nok, skrevet av en mann som en dag bare ikke kunne leve lenger.

fredag 7. august 2009

My way, Hemingway?

Bildekilde: Bokelskere
Nå, i det voldsomme og litt for tidlige høstregnet, har jeg begynt å lese en roman av den legendariske amerikanske forfatteren Ernest Hemingway (1899-1961), nemlig den kritikerroste Den gamle mannen og havet fra 1952. Men jeg er så usikker på hva jeg mener om boka, for den er absolutt ikke som jeg forventa og annerledes alt annet jeg kjenner til. Liker jeg den, eller ikke?

Noen ganger må jeg ta lesepauser for å kjenne etter, for å se det hele for meg. Andre ganger, mens jeg leser, tenker jeg at nå orker jeg ikke lese mer, for det er ikke spenning på noe plan, jeg ville valgt helt andre ord, jeg henger meg opp i skildringer som jeg ikke klarer å se for meg, leser dem om igjen og om igjen, og jeg lurer på hvorfor den gamle mannen og den lille gutten er venner, jeg lurer på hvordan det er å fiske i åttifire dager uten å få noe på kroken. Hvor får en mat fra, hvordan overlever en, hva tenker en? Jeg får ikke helt tak i det. Men jeg fortsetter likevel. Jeg må jo gi boka ei sjanse. Jeg tenker at det er noe der, et sted, noe mer, jeg må bare fortsette å lese, leite, bli vant til den fremmede rytmen og de uvanlige ordvalga, komme under overflata.

Fra før har jeg bare lest noen noveller av Hemingway, og dessverre synes jeg hittil at de er en smule oppskrytt (skummelt å si, kanskje?). Litteraturvitere, andre eksperter og Ernest Hemingway sjøl, den gang da, snakker om hans såkalte isfjellteknikk, at leseren kun ser den lille tiprosenten som stikker opp av havet (den faktiske teksten), mens ni tideler er under vannet (tekstens dybde), skjult for alt og alle (tenk på Titanic), men at den geniale forfatteren kan klare å ta oss med ned i dypet; fra forsiktige krusninger på havoverflata til det altoppslukende mørke, evige havet.

Jeg synes ikke det er sånn i det hele tatt. Jeg synes Hemingway stillferdig plasker rundt på grunna som en fornøyd fireåring. Jeg synes han skriver det som er verdt å nevne, han skildrer det som er relevant, han kamuflerer ikke akkurat livet, de vanskelige forholdene og kampen for tilværelsen. Så får det bare være at personene han skriver om er merkelig tause og liksommystiske, hele tida. Ei heller er det så vanskelig å tolke bilder og symboler - tekstene hans er ganske skrapa, så det som fins av symbolikk, ruver godt i terrenget.

Men kanskje det er jeg som ikke har fått med meg alt? Kanskje ligger det noe annet, noe mer, under de øverste laga? Kanskje jeg bare tror at jeg har kommet meg under overflata, mens jeg i realiteten ikke har det? Derfor er det et poeng for meg å endelig skulle lese ei hel bok (sjøl om det er ei lita bok). Er den annerledes enn novellene? Vil den få meg til å reagere på samme måte som de kortere tekstene? Vil jeg like boka bedre, eller ikke, og eventuelt hvorfor? Eller er Ernest Hemingway rett og slett ikke en forfatter for meg?

søndag 2. august 2009

Rik, inderlig og virkelig

Bildekilde: Bokelskere
Mitt viktigste prosjekt på lesefronten denne sommeren, har vært å komme igjennom alle de fire bøkene i den noe obligatoriske og veldig imponerende romansyklusen Hellemyrsfolket av Amalie Skram (1846-1905). Samla kan kvartetten kanskje virke truende med sine 662 sider, men, til min egen forbauselse også, var den slett ikke det.

Slektssagaen fra Vestlandet inneholder fire bøker, Sjur Gabriel fra 1887, To Venner fra 1888, S.G. Myre fra 1890 og Avkom fra 1898. Utgangspunktet er de harde, nesten umulige livsvilkåra ved den øde og karrige Hellemyren, en liten båttur utafor Bergen by. Handlinga strekker seg over drøye seksti år, fra rundt 1820 til omtrent 1880. Bøkene regnes som Skrams hovedverk, og er i tillegg et enestående bidrag til norsk litteraturhistorie med sine tydelige realistiske og naturalistiske trekk.

Forut for Hellemyrsfolket hadde jeg lest et knippe av ekteskapsromanene til Skram, blant dem Constance Ring fra 1885, samt et utvalg noveller, med den vonde pensumteksten "Karens jul" fra samme år som et dramatisk høydepunkt. Jeg har også lest de to bøkene som er basert på hennes egne opphold på sinnssykeasyl, Professor Hieronimus (1895) og Paa St.Jørgen (også 1885). Jeg liker Skrams tekster svært godt, det er solid håndverk, godt uttenkte historier, presise karakteriseringer, nådeløse skildringer og det hele er også imponerende usentimentalt. Skram har ei rå kraft som hun lader tekstene med, og en sterk personlig tilstedeværelse i tematikken. Det hun skriver er viktig, og det betyr mye for forfatteren. Det ser en tydelig for eksempel i hennes problematisering av ekteskapet i egen samtid og den kvasse kritikken hun utøver over legestanden. Likevel er det nettopp i disse bøkene at jeg ikke helt klarer å leve meg inn i situasjonen til hovedpersonen Else Kant. Den samtida Skram skildrer, er så fjern fra vår egen. Og det Else Kant opplever er så hårreisende at det er vanskelig å tro på det.

Derfor var det utrolig herlig å begynne på den korte, knappe, men utrolig velforma og konsentrerte romanen Sjur Gabriel og oppleve at alt stemte og fløyt fra første stund. Skram har ikke skrevet boka for å demonstrere noe, det er ikke en kunstnerroman og heller ikke en intellektuell tekst. Hun er ute etter å skildre, vise fram, skape forståelse. Lista er lagt lavt slik at forfatteren kan gå tett på de fattigste av de fattige, slik at hun kan skildre alkoholisme og mishandling nyansert og presist. Hun bruker et enkelt språk som hun kolorerer med replikker på dialekt, endringer i tempo og lengden på setningene, pauser og variasjoner i ordtilfanget. Og alle skildres som de er, fattig eller rik, ussel eller god, fordrukken, overlegen, redd, modig, hatsk eller religiøs. I det rike persongalleriet fins alle mennesketyper, med alle sine feil og mangler. Skram skildrer dem svært levende og gir ofte leseren mulighet til å kjenne seg igjen.

For de av dere som ikke kjenner handlinga, kan jeg kort fortelle at det er Sjur Gabriel som er hovedpersonen i boka som bærer hans navn. Han er en hardtarbeidende familiefar som sliter med å få nok fisk til å fø kona og alle ungene. Spesielt vanskelig er det at kona Oline er periodedranker og drikker opp det lille familien av og til har. Det gjør at ungene er tynne og bleike, at maten er dårlig og klærne er fillete. Og det er vondt for Sjur Gabriel å være vitne til at det er slik. Likevel går det fra ille til verre når yndlingssønnen Gabriel dør, og fra verre til verst når far i heimen også begynner å drikke.

Neste bok, To venner, flytter fokus fra de to fordrukne, som nå går under navna Tippe Tue og Småfylla blant folk i Bergen, til barnebarnet Sivert. Han skammer seg veldig over at det er hans farfar og farmor som er byens idioter, dem alle ler av og roper etter, der de sjangler gatelangs på vei til eller fra ei kro. Når det blir vanskelig hjemme også, stikker han av med barken "To venner" midt i februar. Det blir ei utrolig tøff reise for Sivert, både fysisk og psykisk. Han er brått aleine, blir vurdert som en voksen og må hanskes med alt fra sjøsjuke og nattarbeid til fyll og avstraffelser. Ja, også bordellene, da. Men Skram følger livet hos de som er hjemme i Bergen også. Mora Marthe sliter med å få livet til å fungere, særlig økonomisk.

I S.G. Myhre er Sivert kommet hjem igjen til Norge. Han er 19 år og er i begynnelsen løpegutt og husgutt for kjøpmann Munthe, en rikmann i Bergen. Han er oppover øra forelska i husets datter Lydia, men fordi de er av forskjellig stand, kan det ikke skje noe mer mellom dem enn bibellesing og øving på tyske og franske gloser - og det helst under oppsyn. De håpløse besteforeldrene raver stadig rundt i gatene, og Sivert må ro ut til Hellemyren av og til for å se til dem. Ved en anledning dør Sjur Gabriel. Sivert gjør flere tabber underveis og mister tilliten hos Munthe, deretter stjeler han fra butikken der han blir ansatt. Ved bokas slutt gifter han seg med Petra, tidligere tjenestejente hos Munthe, som har vært konsul Smiths elskerinne. Og Smith får sjølsagt Lydia.

I den siste boka følger vi Severin, et av Sivert og Petras mange barn. Det er vanskelige tider for Severin og de andre ungene, mor og far er stadig opptatt med noe og har sjelden tid til å høre etter. I tillegg har de en sjuk bestefar på loftet, som må stelles og mates, det er lite penger og lite mat, og Sivert er en hissig mann som slår både kone og barn. Heller ikke Petra er helt god - hun bruker det hun får tak i på seg sjøl, slik at det aldri er noe igjen til andre. Men Sivert er skoleflink og øyner etterhvert en sjanse der. Boka følger også konsul Smiths familie videre, slik at kontrastene mellom de privilegerte og de fattige blir ekstra sterk. Og naturligvis er unge Sivert forelska i konsulens vakre datter Lina, noe som skaper mangt et problem. Den nedadgående spiralen fortsetter boka igjennom, inntil Skram når sitt mål og endelig får skrevet om det hun ville skrive om: Den unge mannen som tar sitt eget liv. I de tre foregående bøkene er alt blitt lagt til rette i ekte deterministisk ånd, og i den siste boka får Siverts mange kvaler sårt utspille seg til det fulle. Men sjøl om all vår sympati lå hos den kjempende, så var det ingenting vi kunne gjøre med utfallet. Hans skjebne var bestemt, han kunne ikke overleve. Og med det har Amalie Skram på sett og vis forklart fenomenet sjølmord, sett med naturalistiske 1890-tallsbriller.

Mange mener at Hellemyrsfolket er ett av de viktigste og beste eksemplene på norsk naturalisme, en litterær strømning som var særlig aktuell mellom 1880 og 1890 og som var en brutal reaksjon på den foregående romantikken. Det er den så absolutt, med all sin blasse og fattigslige virkelighet, blotta for romantikk og idyll. Her råder tanken om at arv og miljø bestemmer hvem vi er, bestemmer vår skjebne. Var du født fattig, ville du dø fattig. Mer maskulin og slagkraftig romansyklus skal en leite lenge etter! Men å avgrense verket på den måten er jeg ikke særlig glad for. Det rommer nemlig så mye mer.

Min første reaksjon etter å ha lest ferdig den siste boka var at dette var veldig virkelig, alt sammen, fra det stusselige livet ute på Hellemyren til det staselige flottenfeierlivet til familien Smith. Og særlig de siste hundre sidene var intense, hele historia samla seg, alle trådene blei henta fram og spenninga bygde seg opp. Dramatikken økte fra dødsfall til dødsfall, og hver menneskeskjebne hang på tragisk vis sammen med en annen. Jeg var med Severin inn i boden, jeg var med Henrik i drosja, og jeg var i alle fall flua på veggen da Petra leste brevet fra Sofie. Etter over seks hundre sider er det kanskje ikke så rart at karakterene "gror" litt fast i en? I hvert fall ikke når det er godt skrevet og en har litt fantasi.

I tillegg til å være en naturalistisk folkelivsskildring som viser fattigfolks dårlige kår på en konkret måte, undersøker også Skram om det kan ende godt for noen som ikke har noe her i livet. Er ei klassereise mulig, være seg oppover eller nedover (frivillig, som ved et kjærlighetsekteskap, ikke som ved økonomisk ruin)? Hva kreves? Andrea har tæl, men feiler. Severin har hjerte, men tør ikke. Kloke, flotte Sofie holdes nede. Petra ønsker så veldig å bli konsulens frue, men det skjer ikke, og hun blir hard og bitter. Lina skjønner at hun aldri kan få Severin og blir likegyldig. Standssamfunnet, religionen og de strenge sosiale normene holder sin hårde hånd over enkeltmenneskene og nærmest tvinger dem til å bli ved sin lest.

Ved sida av å være et grundig og alvorlig sosiologisk studie, er det også mye humor i bøkene, særlig når Sivert er til sjøs eller når Severin går på skolen. Og kjærligheten, for eksempel mellom ekteparet Herman og Lydia og mellom søsknene Henrik og Lina, er en velartikulert og godt følt kjærlighet. Medlidenheten konsulen og frue viser de tarvelige Myres er så forståelig og medmenneskelig, og Myres utakknemlighet, for de "nedlatende" almissene, blir en grell, men like forståelig kontrast. Men det er også mye fælt. Andrea er notorisk slem mot sin snille ektemann, uten å egentlig ha en god grunn. Hennes søster, Petra, gjør aldri noe annet enn å klage, syte, slå ungene og stjæle penger fra mannen sin (mens hun i tillegg spiser godt sjøl). Og den voldsomme urettferdigheten som oppleves når en mister et barn, noe som er like ille uansett stand: Sjur Gabriel slår seg på flaska og drikker seg i hjel, Lydia blir deprimert og fysisk sjuk etter at Betten dør, og søte, søte tante Milla sovner inn etter en dødfødsel.

Hellemyrsfolket er et flott verk som rommer alt og som passer for alle. Jeg leste langsomt og koste meg med hver side, det lette språket, de dramatiske vendingene, de bergenske replikkene, karakterene og deres utvikling. Jeg var med, hele tida, som om jeg skulle vært ei fattig husfrue i attenhundretallets Bergen med vindu mot gata.