Mellom kiosk og roman

Debutboka til australske Kate Morton heter Tilbake til Riverton og er, i følge omslaget, en "besettende leseropplevelse". Nåvel. Alt med måte. Baksideteksten er videre (sånn omtrentlig) som følger:

Det er en rik familie på et gods, nærmere bestemt på Riverton. Året er 1924. Ved en innsjø står to vakre søstre, Emmeline og Hannah, en hushjelp og en ung, mannlig lyriker. Og den scenen som her utspiller seg endrer alles liv; søstrene snakker aldri med hverandre igjen og hushjelpen Grace forlater Riverton. Robbie Hunter dør.

Ja. Hørt det før? Noen som får den vibben? Det får jeg. Hørt det før, sett det før, lest det før. På mange forskjellige måter, med mange gode variasjoner. Men det er sjeldent overraskende bra. Når en velger seg trekantdramaer, familiehemmeligheter, dødsfall og skjult kjærlighet som ingredienser, befinner en seg brått i en liga hvor det er ekstremt mange spillere. Og det gjør at det er forferdelig vanskelig å skrive godt.

Ved hjelp av gamle og velbrukte virkemidler rulles historia (som også består av gamle og velbrukte elementer) opp. Det er den nå gamle hushjelpen Grace som har ordet. Hun skal snart dø og ønsker å fortelle det som hun hele livet har båret på til barnebarnet sitt, forfatteren Marcus, via kassettbånd. Språket er lett og ukomplisert, handlinga er enkel å følge med på (i og med at det stort sett er i kronologisk rekkefølge og hoppa mellom gammel og ung Grace er tydelig markert). Men det er altfor overtydelig. Jeg sitter og venter på det jeg veit skal skje, ofte over noen og tretti sider. Gjennom hele den 507 sider lange boka (kunne med fordel vært kutta ned til omtrent fire hundre) er det ingenting som er uforutsigbart, overraskende, plutselig.

Tilbake til Riverton er ikke ei spesielt dårlig bok. Men den er ikke spesielt god heller. Jeg skjønner at den er utgitt på Schibsted og ikke Aschehoug. Lista ligger rett og slett for høyt for kvalitetsforlaga (eller det som før var det, tida vil vise hva de har ofra i løpet av finanskrisa) og det kreves mye av forfatteren (mer enn Morton kunne tilby) - først og fremst ei original historie og en enestående fortellerstemme. Tjeneren som forteller om herskapet er brukt opp for lenge sida, i likhet med det gamle mennesket som ser tilbake på livet sitt og røper hemmeligheter etter søtti år. To kvinner som beiler etter samme mann er ikke lenger ferskt innafor litteraturen, og dessverre for Morton er heller ikke utfallet verken nyskapende eller forbausende.

Tilbake til min egen overskrift: i det store rommet mellom kiosklitteraturen og de "vanlige" romanene finnes mye som det er vanskelig å plassere som enten-eller. Men noe kan kanskje klassifiseres som mellomromaner. Dette er i såfall en typisk mellomroman. Den er underholdende, krever minimalt med egentanke (og ettertanke), er fin for dem som er opptatt av tidstypiske detaljer og spennende for dem som ikke tar hintet første gang (eller andre, eller tredje...). Og ikke minst: god for modne tenåringer som søker bøker i mellomsjiktet ungdom/voksen.