Rik, inderlig og virkelig

Bildekilde: Bokelskere

Mitt viktigste prosjekt på lesefronten denne sommeren, har vært å komme igjennom alle de fire bøkene i den noe obligatoriske og veldig imponerende romansyklusen Hellemyrsfolket av Amalie Skram (1846-1905). Samla kan kvartetten kanskje virke truende med sine 662 sider, men, til min egen forbauselse også, var den slett ikke det.

Slektssagaen fra Vestlandet inneholder fire bøker, Sjur Gabriel fra 1887, To Venner fra 1888, S.G. Myre fra 1890 og Avkom fra 1898. Utgangspunktet er de harde, nesten umulige livsvilkåra ved den øde og karrige Hellemyren, en liten båttur utafor Bergen by. Handlinga strekker seg over drøye seksti år, fra rundt 1820 til omtrent 1880. Bøkene regnes som Skrams hovedverk, og er i tillegg et enestående bidrag til norsk litteraturhistorie med sine tydelige realistiske og naturalistiske trekk.

Forut for Hellemyrsfolket hadde jeg lest et knippe av ekteskapsromanene til Skram, blant dem Constance Ring fra 1885, samt et utvalg noveller, med den vonde pensumteksten "Karens jul" fra samme år som et dramatisk høydepunkt. Jeg har også lest de to bøkene som er basert på hennes egne opphold på sinnssykeasyl, Professor Hieronimus (1895) og Paa St.Jørgen (også 1885). Jeg liker Skrams tekster svært godt, det er solid håndverk, godt uttenkte historier, presise karakteriseringer, nådeløse skildringer og det hele er også imponerende usentimentalt. Skram har ei rå kraft som hun lader tekstene med, og en sterk personlig tilstedeværelse i tematikken. Det hun skriver er viktig, og det betyr mye for forfatteren. Det ser en tydelig for eksempel i hennes problematisering av ekteskapet i egen samtid og den kvasse kritikken hun utøver over legestanden. Likevel er det nettopp i disse bøkene at jeg ikke helt klarer å leve meg inn i situasjonen til hovedpersonen Else Kant. Den samtida Skram skildrer, er så fjern fra vår egen. Og det Else Kant opplever er så hårreisende at det er vanskelig å tro på det.

Derfor var det utrolig herlig å begynne på den korte, knappe, men utrolig velforma og konsentrerte romanen Sjur Gabriel og oppleve at alt stemte og fløyt fra første stund. Skram har ikke skrevet boka for å demonstrere noe, det er ikke en kunstnerroman og heller ikke en intellektuell tekst. Hun er ute etter å skildre, vise fram, skape forståelse. Lista er lagt lavt slik at forfatteren kan gå tett på de fattigste av de fattige, slik at hun kan skildre alkoholisme og mishandling nyansert og presist. Hun bruker et enkelt språk som hun kolorerer med replikker på dialekt, endringer i tempo og lengden på setningene, pauser og variasjoner i ordtilfanget. Og alle skildres som de er, fattig eller rik, ussel eller god, fordrukken, overlegen, redd, modig, hatsk eller religiøs. I det rike persongalleriet fins alle mennesketyper, med alle sine feil og mangler. Skram skildrer dem svært levende og gir ofte leseren mulighet til å kjenne seg igjen.

For de av dere som ikke kjenner handlinga, kan jeg kort fortelle at det er Sjur Gabriel som er hovedpersonen i boka som bærer hans navn. Han er en hardtarbeidende familiefar som sliter med å få nok fisk til å fø kona og alle ungene. Spesielt vanskelig er det at kona Oline er periodedranker og drikker opp det lille familien av og til har. Det gjør at ungene er tynne og bleike, at maten er dårlig og klærne er fillete. Og det er vondt for Sjur Gabriel å være vitne til at det er slik. Likevel går det fra ille til verre når yndlingssønnen Gabriel dør, og fra verre til verst når far i heimen også begynner å drikke.

Neste bok, To venner, flytter fokus fra de to fordrukne, som nå går under navna Tippe Tue og Småfylla blant folk i Bergen, til barnebarnet Sivert. Han skammer seg veldig over at det er hans farfar og farmor som er byens idioter, dem alle ler av og roper etter, der de sjangler gatelangs på vei til eller fra ei kro. Når det blir vanskelig hjemme også, stikker han av med barken "To venner" midt i februar. Det blir ei utrolig tøff reise for Sivert, både fysisk og psykisk. Han er brått aleine, blir vurdert som en voksen og må hanskes med alt fra sjøsjuke og nattarbeid til fyll og avstraffelser. Ja, også bordellene, da. Men Skram følger livet hos de som er hjemme i Bergen også. Mora Marthe sliter med å få livet til å fungere, særlig økonomisk.

I S.G. Myhre er Sivert kommet hjem igjen til Norge. Han er 19 år og er i begynnelsen løpegutt og husgutt for kjøpmann Munthe, en rikmann i Bergen. Han er oppover øra forelska i husets datter Lydia, men fordi de er av forskjellig stand, kan det ikke skje noe mer mellom dem enn bibellesing og øving på tyske og franske gloser - og det helst under oppsyn. De håpløse besteforeldrene raver stadig rundt i gatene, og Sivert må ro ut til Hellemyren av og til for å se til dem. Ved en anledning dør Sjur Gabriel. Sivert gjør flere tabber underveis og mister tilliten hos Munthe, deretter stjeler han fra butikken der han blir ansatt. Ved bokas slutt gifter han seg med Petra, tidligere tjenestejente hos Munthe, som har vært konsul Smiths elskerinne. Og Smith får sjølsagt Lydia.

I den siste boka følger vi Severin, et av Sivert og Petras mange barn. Det er vanskelige tider for Severin og de andre ungene, mor og far er stadig opptatt med noe og har sjelden tid til å høre etter. I tillegg har de en sjuk bestefar på loftet, som må stelles og mates, det er lite penger og lite mat, og Sivert er en hissig mann som slår både kone og barn. Heller ikke Petra er helt god - hun bruker det hun får tak i på seg sjøl, slik at det aldri er noe igjen til andre. Men Sivert er skoleflink og øyner etterhvert en sjanse der. Boka følger også konsul Smiths familie videre, slik at kontrastene mellom de privilegerte og de fattige blir ekstra sterk. Og naturligvis er unge Sivert forelska i konsulens vakre datter Lina, noe som skaper mangt et problem. Den nedadgående spiralen fortsetter boka igjennom, inntil Skram når sitt mål og endelig får skrevet om det hun ville skrive om: Den unge mannen som tar sitt eget liv. I de tre foregående bøkene er alt blitt lagt til rette i ekte deterministisk ånd, og i den siste boka får Siverts mange kvaler sårt utspille seg til det fulle. Men sjøl om all vår sympati lå hos den kjempende, så var det ingenting vi kunne gjøre med utfallet. Hans skjebne var bestemt, han kunne ikke overleve. Og med det har Amalie Skram på sett og vis forklart fenomenet sjølmord, sett med naturalistiske 1890-tallsbriller.

Mange mener at Hellemyrsfolket er ett av de viktigste og beste eksemplene på norsk naturalisme, en litterær strømning som var særlig aktuell mellom 1880 og 1890 og som var en brutal reaksjon på den foregående romantikken. Det er den så absolutt, med all sin blasse og fattigslige virkelighet, blotta for romantikk og idyll. Her råder tanken om at arv og miljø bestemmer hvem vi er, bestemmer vår skjebne. Var du født fattig, ville du dø fattig. Mer maskulin og slagkraftig romansyklus skal en leite lenge etter! Men å avgrense verket på den måten er jeg ikke særlig glad for. Det rommer nemlig så mye mer.

Min første reaksjon etter å ha lest ferdig den siste boka var at dette var veldig virkelig, alt sammen, fra det stusselige livet ute på Hellemyren til det staselige flottenfeierlivet til familien Smith. Og særlig de siste hundre sidene var intense, hele historia samla seg, alle trådene blei henta fram og spenninga bygde seg opp. Dramatikken økte fra dødsfall til dødsfall, og hver menneskeskjebne hang på tragisk vis sammen med en annen. Jeg var med Severin inn i boden, jeg var med Henrik i drosja, og jeg var i alle fall flua på veggen da Petra leste brevet fra Sofie. Etter over seks hundre sider er det kanskje ikke så rart at karakterene "gror" litt fast i en? I hvert fall ikke når det er godt skrevet og en har litt fantasi.

I tillegg til å være en naturalistisk folkelivsskildring som viser fattigfolks dårlige kår på en konkret måte, undersøker også Skram om det kan ende godt for noen som ikke har noe her i livet. Er ei klassereise mulig, være seg oppover eller nedover (frivillig, som ved et kjærlighetsekteskap, ikke som ved økonomisk ruin)? Hva kreves? Andrea har tæl, men feiler. Severin har hjerte, men tør ikke. Kloke, flotte Sofie holdes nede. Petra ønsker så veldig å bli konsulens frue, men det skjer ikke, og hun blir hard og bitter. Lina skjønner at hun aldri kan få Severin og blir likegyldig. Standssamfunnet, religionen og de strenge sosiale normene holder sin hårde hånd over enkeltmenneskene og nærmest tvinger dem til å bli ved sin lest.

Ved sida av å være et grundig og alvorlig sosiologisk studie, er det også mye humor i bøkene, særlig når Sivert er til sjøs eller når Severin går på skolen. Og kjærligheten, for eksempel mellom ekteparet Herman og Lydia og mellom søsknene Henrik og Lina, er en velartikulert og godt følt kjærlighet. Medlidenheten konsulen og frue viser de tarvelige Myres er så forståelig og medmenneskelig, og Myres utakknemlighet, for de "nedlatende" almissene, blir en grell, men like forståelig kontrast. Men det er også mye fælt. Andrea er notorisk slem mot sin snille ektemann, uten å egentlig ha en god grunn. Hennes søster, Petra, gjør aldri noe annet enn å klage, syte, slå ungene og stjæle penger fra mannen sin (mens hun i tillegg spiser godt sjøl). Og den voldsomme urettferdigheten som oppleves når en mister et barn, noe som er like ille uansett stand: Sjur Gabriel slår seg på flaska og drikker seg i hjel, Lydia blir deprimert og fysisk sjuk etter at Betten dør, og søte, søte tante Milla sovner inn etter en dødfødsel.

Hellemyrsfolket er et flott verk som rommer alt og som passer for alle. Jeg leste langsomt og koste meg med hver side, det lette språket, de dramatiske vendingene, de bergenske replikkene, karakterene og deres utvikling. Jeg var med, hele tida, som om jeg skulle vært ei fattig husfrue i attenhundretallets Bergen med vindu mot gata.