Simsaladin

Bildekilde: Oktober

Det er noen bøker en ikke helt forstår seg på. Som en ikke blir klok på, eller ikke skjønner forfatterens intensjon med (om det var noen intensjon i det hele tatt). Noen ganger kan også boka være veldig dobbel: enkel og vanskelig, god og dårlig, knapp og utbroderende, frustrerende og underholdende. For meg er Kamelskyer (2004) av Thorvald Steen (f. 1954) ei sånn bok. Og årsaken til det er mest av alt komposisjonen.

Fra før har jeg lest den historiske romanen Den lille hesten fra 2002 av samme forfatter, ei bok jeg likte (med få unntak). Og jeg forventa kanskje at Kamelskyer bar noe av det samme i seg, i og med at mange kritikere og litteraturvitere mener en må se de nå fem middelalderbøkene til Steen under ett, som verker i dialog med både hverandre og den skrevne historia. Men boka innfridde sånn sett ikke, for den hadde svært lite til felles med romanen om Snorre Sturlason (1178/79-1241).

Da jeg begynte å lese, hadde jeg innstilt meg på å få ei fortelling om den muslimske hærføreren Saladin (1137/38-1193), sultan av Egypt og Syria og en framifrå politiker og strateg. Men han som dukka opp mellom boksidene, var den norske forfatteren Erik Lindholm, som beveger seg bort fra kone og barn og Norge, til Lisboa, en vakker britisk journalist, til Damaskus og, til slutt, hjem igjen. Innimellom hans høyst private privatliv og nokså uinteressante og dårlig formulerte setninger om seg sjøl og sin egen situasjon, kommer historia om Saladin. Hvorfor Thorvald Steen har valgt å kombinere nettopp disse to, vites ikke. En genistrek er det i alle fall ikke.

Erik Lindholm er en gørrkjedelig, langt under middelmådig forfatter som er mer opptatt av sitt eget ego enn konas helse. Han får et stipend fra Forfatterforeninga som gjør at han reiser til Lisboa for å forsøke å begynne å skrive igjen. Der treffer han en ung og vakker kvinne, som av en eller annen merkelig grunn, som sjølsagt ikke blir forklart, vil ha noe å gjøre med den kvapsete, bleike mannen fra Norge. I tillegg til at hennes motivasjon ikke vises, er Eriks tynne historie ikke anna enn ett oppkok. Rett og slett dårlig. Språket er rett fram, banalt, uten undertekst. Erik er en utroverdig, usammenhengende karakter, Cecilia enda verre (en begynner jo å lure på om Steen kan noe om kvinner -). Skildringene er pinlige, særlig sexscenene, som oser av en manns private fantasier. Midt oppi en nøytral og jevnt dårlig skildring er det også innimellom lagt inn noen svulstige ord, bare for å gjøre det enda verre. Og forfatterens "grep" - å mistenkeliggjøre Eriks kone Anne for utroskap for å skape en minste form for spenning i den ellers anemiske teksten, er direkte billig.

Midt inne i denne tragiske suppa kommer den malplasserte historia om Saladin. Ei historie som er spennende, fascinerende og alt anna enn gnålet om Lindholm. Her er språket frodigere, det er fargenyanser og konkrete beskrivelser, det er Saladin og hans tanker, følelser (som nesten er fraværende hos nåtidsstuten), det er ekte konflikter med ekte innhold, og ikke minst - det er et historisk sus over det hele (og det må påpekes at det historiske suset kommer nesten uavhengig av hvem som er forfatteren). Disse kapitlene fungerer. Her kommer bokas ekte innhold fram; tro og tvil, styrke og svakhet, ro og uro, kjærlighet og hat, fortvilelse, ødeleggelse, desperasjon, ønsker. Og jeg ser alle parallellene som Steen forsøker å vise, jeg forstår hva han vil vise fram. Det er bare ikke godt nok, og jeg lurer på: Hvor har forlaget vært? Hvorfor har ingen tatt Steen i nakkeskinnet og bedt han om å gjøre det bedre? Hvorfor har han ikke klart å samle dette, forene mannen før med mannen nå? Begge fortellinger er for tynne til å bære ei bok aleine, men det betyr ikke at det er en god idé å samle dem.

Bak på pocketboka mi står det at forfatter Steen har en "suveren sans for dramaturgi og kontraster". Kontraster: ja, så absolutt, dramaturgi: nei. De platte kapitlene om Lindholm var mest en lidelse å komme igjennom. De er spenningsløse, forutsigbare og fullstendig tamme. Og kapitlene om Saladin, en historisk person som det forresten finnes utrolig mye dokumentasjon om, blir i forhold til tekstblokkene om Erik Lindholm til velfungerende og gode kapitler. Men sett i en større sammenheng, hele boka under ett, er dette en langt under middelmådig utgivelse. Dessverre.