søndag 26. november 2017

Keeperen og havet

Bilete: Bokelskere
Brageprisvinnar er ho, forfattar Maria Parr (f. 1981). Gongar to! Ja, ikkje berre vann ho for barneromanen Tonje Glimmerdal attende i 2009, ho vann jammen meg i år òg. Boka er sjølvsagt Keeperen og havet. Og sjølv om det ikkje er mykje sus over tittelen, er det særs mykje sus i boka - og prisen er velfortent og meir til!

Boka med den noko underlege tittelen Keeperen og havet er oppfølgjaren til debutboka Vaffelhjarte, som kom ut på Samlaget i 2005. Der møtte me Trille, eigentleg Theobald Rodrik, og naboen Lena, båe ni år. Og som ein kanskje kan hugse, gjorde dei mykje rart i lag. Boka opner med at dei har trukke ei line mellom husa deira, og Lena skal klyve over frå det eine vindauget til det andre. Det ender med at ho landar i hekken mellom hagane. Lena er ei jente med bein i nasen, og ho lèt seg ikkje stoppe av korkje frekke gutar, sinte foreldre eller ein uroleg besteven. Då er det godt at farfar passar på.

I Keeperen og havet har Trille og Lena vakse litt, og er blitt tolvåringar. Dei er framleis grannar og bestevener, i alle fall i fyrste del av boka. Då er det sommar, og etter at Lena dundrar heim frå ferie på Kreta og hoppar i havet frå moloen - noko Trille også gjer - er alt det same som før. Dei har hemmelege prosjekt nedi naustet, dei sender ut flaskepostar, dei er med farfar ut å fiske, dei dreg ut på Kobbholmen, dei gjer Minda og Magnus arge, Lena triksar med fotballen og dei gler seg ikkje akkurat til at musikkskulen startar opp att. 

Men så kjem endringane, ein etter ein. Fyrst ut er Birgitte, jenta frå Nederland som skal bu eitt år i Noreg og gå i same klasse som Lena og Trille. Ho er så pen at Trille misser sans og samling, for å nytte ein klisjé. Og ho er så ikkje Lena - Trille visste knappast at jenter kunne vere slik. På eit haltande engelsk siv heile løyndomen ut, prosjektet til Lena og Trille nedi naustet: Ei flåte. Dei skal segle inn til byen med ein sjølvlaga farkost! Og Birgitte vert med, som femte hjulet på vogna. Lena Lid er sint heilt inn til beinet i den tynne kroppen. Og det ender med katastrofe.

Så kjem skulestarten. Dei er eldst no, siste året på barneskulen. Kai-Tommy har kome i stemmeskiftet og det er flautt å gå med gummistøvlar når det regnar. Det som er kult, er å sykle utan hjelm og hengje på ferjekaia. Men Lena og Trille held fram med sitt, mellom anna musikkskulen. For å seie det med Trille: Bestevennen min er urdårleg på keyboard. Og det vert ikkje betre av at Trille leggjer inn støyten på øving og vert oppteken av å meistre stykket "Für Elise" på piano. Han vil jo berre syne Birgitte at han ikkje er heilt tomsing!

I grunn er Trille så oppslukt av Birgitte at alt anna forsvinn. Både Lena og farfar. Lena, som ikkje lenger får lov til å vere fyrstekeeper på gutelaget, sjølv om ho er best. Farfar, som byrjar å bli gamal og kan hende ikke bør køyre båt meir. I alle fall ikkje åleine. Og noko søkk i Trille då han ser at Lena og farfar er saman. Utan han. Men han vender ryggen til og dreg opp til Birgitte. Vil han nokon gong finne attende til bestevenen sin, ho som berre trenar og er sint? Og kva hender med farfar på havet?

Me følgjer Lena og Trille og dei andre i Knert-Mathilde heile skuleåret, fram til det er sommar på ny og sjuandeklassingane skal over på ungdomsskulen. Boka har fire delar og følgjer årstidene: Del 1 er kalla Sommar og saltvatn, Del 2 er Haust og halloi, Del 3 er Vinter er venting og Del 4 er Vårløysing. Og det er eit langt år for alle saman, med mykje som hender. For i tillegg til kaoset Trille og Lena er i, hender det litt av kvart på heimebane med. Mor til Trille er trøytt og ligg berre på sofaen. Og Ylva, mor til Lena, klarar ikkje å gje Lena det ho ønskjer deg aller mest: Ein veslebror.

I eit særs godt og stilsikkert språk sirklar Parr inn dei to hovudpersonane, som glir frå kvarandre utan å ville det sjølv. Ho lèt dei sanse og erfare på eiga hand, utan at dei vert for like eller stereotypiske. Det er heller det motsette - Maria Parr er modig nok til å utfordre kjønnsrollene: Det er Lena, ikkje Trille, som kjem heim med blodige bein tre gongar i veka. Det er Lena, ikkje Trille, som slår den teite guten rett i andletet. Det er Lena, ikkje Trille, som held fast ved barndomen og ikkje ønskjer at noko skal endre seg. Det er Trille, ikkje Lena, som er usikker på seg sjølv. Det er Trille, ikkje Lena, som grublar over kva som hende med farmora Inger. Det er Trille, ikkje Lena, som vert øydelagt av kjærleikssorg.

Parr nyttar verkemidlane godt, og har komponert romanen på ein overtydande og elegant måte. Dei ulike trådane i historia er medvite vevd inn i kvarandre på ulikt vis. Det vert ikkje for mykje av noko, ho veltar seg korkje i sinne eller blod, ho er ikkje sentimental - ein kan jo ikkje det, med Lena Lid og replikkane hennar på laget! Boka er solid skrive, fint tenkt og menneska er særs godt sett og nydeleg skildra. Eg ser jo denne bukta, eg, Knert-Mathilde, der dei putlar omkring mellom hus og naust. Lena med ballen, farfar ved båten, Trille oppover mot skogen. Og forfattaren er så raus og varm med dei alle.

Keeperen og havet er ganske enkelt ein suveren barneroman. Maria Parr følgjer opp debuten med langt på veg same oppskrift, men utan å misse originalitet og kraft. Keeperen og havet er like sjarmerande og rørande som Vaffelhjarte, men endå litt krassare i språket og røffare i konfliktane. Det vert så ille at ein i fullt alvor trur at dei aldri vil verte bestevener att, Lena og Trille. Og ein får så låkt av farfar, der han går åleine nede på stranda, med auga vendt mot havet og Kobbholmen. Her finst kjærleik og humor, krangling, spenning, tristheit, djup lukke og mange, mange, mange levande og minneverdige skildringar av desse friske, kvikke menneska som vert skutt i rumpa, heist opp i flaggstenger, som stikk av til Kobbholmen og går julebukk i orkan.

Meir kan eg ikkje skrive, av di Maria Parr seier det best sjølv. For å runde av ei lukkeleg oppmoding til lesing og lovnad om ei leseoppleving som vil gje deg mykje latter, gjev eg ordet til Lena Lid, her frå side 19:

- Fy flate, desse turistane, freste ho. - Tenk å køyre så inni drithaugen feil at du endar langt her oppe på fjellet. Dei burde vore merkte med varseltrekantar, heile gjengen.

fredag 24. november 2017

Dagdrømmeren

Bildekilde: Bokelskere
En av ulempene ved å komme seint inn i et godt forfatterskap, er alt er har gått glipp av. Margaret Atwood (f. 1939), for eksempel, har skrevet jevnt og trutt og blitt publisert som forfatter sida 1961. Den noe eldre Per Olov Enquist (f. 1934) debuterte samme år som sin kollega. Og Ian McEwan (f. 1948) kom med sin første bok i 1975. Tre helt forskjellige forfattere her, altså, fra Canada, Sverige og England, som debuterte med henholdsvis ei diktsamling, en roman og ei novellesamling. Fellestrekket i denne sammenhengen er at de alle tre er blant mine favoritter, og at de har store deler av forfatterskapet bak seg, med alt hva det tilhører med utsolgte bøker og utgivelser det er umulig å få tak i. Og jeg som er så knytta til den fysiske boka! Og til å eie!

Til slutt måtte jeg likevel krype til korset, det vil si bibliotekskranken. For jeg fant ut at disse bøkene, disse glemte, gjemte skattene som jeg sannsynligvis aldri kommer til å eie likevel, i det minste kunne lånes og dermed leses. Og om ikke mitt lokale folkebibliotek var så greie å ha boka inne på hylla, så kunne den alltids fjernlånes. Og slik gikk det til at jeg her en dag kom hjem med en diger stabel med gamle bøker. Bøker med gulna boksider og utdaterte omslag, med pinlige svart-hvitt bilder av de nevnte forfatterne, der de poserer i trange høyhalsa gensere, digre hatter og enorme briller. Bøker som er mer eller mindre spjæra i ryggen og har både kontaktpapir og teip og en mengde av etiketter på utsida, og som mer enn gjerne har fettflekker på innsida og uante mengder av flass mellom boksidene. Bøker hvis innhold, tross tidens tann, enda ikke er uthviska. Heldigvis.

Ei av disse bøkene som jeg nå har lest, er Dagdrømmeren av Ian McEwan. Den er, så vidt meg bekjent, ene av to barnebøker som McEwan har skrevet, og den eneste barneboka hans som er oversatt til norsk. Den kom ut på engelsk under tittelen The Daydreamer i 1994 og blei oversatt til norsk av Tor Edvin Dahl (f. 1943) i 1996. Boka er illustrert av prisbelønte Anthony Browne (f. 1946), som med to svart-hvitt tegninger til hvert av de åtte kapitlene evner å gjenskape det underfundige, tankevekkende, fantastiske og skremmende i McEwans tekster. 

Hovedpersonen i boka er ti år gamle Peter Fortune. Han er en helt vanlig gutt med et helt vanlig liv og en helt vanlig familie. Han liker ikke fisk, tar bussen til skolen og har en yngre søster som heter Kate. Problemet med Peter er at han tenker. Hele tida. Og ofte glir tankene av sted og blir til dagdrømmer. Da mister Peter helt oversikt over hva som skjer rundt han, han er bare i sin egen verden og hører ikke hva de voksne sier. Det gjør at de voksne betegner han som vanskelig. For, skriver McEwan, "(...) voksne liker å tro at de vet hva som foregår inne i hodet på en tiåring. Og det er umulig å vite hva noen tenker dersom de ikke sier noe om det."

Så enkelt formulert - og en veldig flott påminnelse til oss alle sammen, uavhengig av alder. Vi kan faktisk aldri vite hva som foregår inni andres hoder! Og så mange underlige episoder som skildres med dette som utgangspunkt! Hvert kapittel har sitt fokus, og gradvis blir Peter eldre og mer erfaren. Han vokser på hver dagdrøm, lærer og erkjenner, bygger videre på sine sanseerfaringer der innlevelse og fantasi står sentralt. Boka begynner med Dette er Peter, fortsetter med Dukkene, så følger Katten, Forsvinningskrem, Bølla, Innbruddstyven, Det lille barnet og til slutt Den voksne. Hvert kapittel er mest som ei novelle, og det er overraskelser og lærdom å hente både for Peter og for leseren i hver tekst.   

McEwan forteller om Peter i tredjeperson, og opererer med en liten, behagelig distanse, der vi i et jevnt tempo blir kjent med Peter og måten han tenker og drømmer på. Vi glir nesten umerkelig inn i fantasien, og det er så virkelighetsnært og troverdig at det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hvor og når virkeligheten sakker akterut. Synsvinkelbrudd forekommer ikke, og boka framstår som gjennomarbeida og godt uttenkt.

McEwan skildrer barnet Peter - og de andre barna i boka - med stort alvor, djup respekt og massevis av omtanke. Han verken ironiserer eller driter ut, slik voksne har så lett for å gjøre, han er oppriktig, klartenkt, en skarp iakttaker som får med seg detaljer, små vekslinger og hårfine nyanser. Han skildrer mobbing med stor ro, der hver setning tillegges viktighet og presisjon, slik at vi forstår både mobberen og mobbeofferet. Han lar Peter gå inn i dyr og andre mennesker, alltid med åpent sinn og sansene i høyspenn. Slik blir hver sansing som ny, fordi Peter sanser som en annen og lærer hvilken betydning sansinga har for den andre. Sånn sett er boka en øvelse i empati, og den er nyttig for voksne også. 

McEwan er modig nok til å stille spørsmål ved den hektiske hverdagen vi foreldre så alt for fort fanges inn i, rådende barneoppdragelse og ansvar som plutselig gis eldre søsken. Han avdramatiserer barns brutale ønske om å isoleres og vokse opp aleine. Han skildrer sjalusi, krangling, fryden ved å mestre, sorgen over å miste, erkjenninga av at barndommen er en fase som snart svinner hen. Like fullt lar han Peter være et barn i ett og alt. Peter utsettes ikke for ytre stress eller press, faktorer som tvinger fram dagdrømmer eller fantasier, det er ikke en beskyttelsesmekanisme eller en virkelighetsflukt, nei, det er slik Peter er. Og jeg tror at en av årsakene til at boka er så god, er fordi McEwan skriver med utgangspunkt i seg sjøl. Så har også Brownes illustrasjoner av Peter McEwans trekk!

Denne dagdrømminga, den livlige, varme, virkelighetsnære fantasien er et landskap McEwan kjenner og liker. Her fins ikke vampyrer eller monstre, dystopier eller nær døden-opplevelser, alt er relatert til Peters hverdager, familien hans, huset han bor i og miljøet han ferdes i, i et avslappa og rolig England. Slik er boka ufarlig, og det skal den også være. Den skal invitere og stimulere til leik og kreativitet, til at barn fortsatt skal være barn, og at voksne skal se barna som barn, og ikke uferdige voksne.

McEwan byr på gode skildringer, et presist språk og ei rekke minneverdige scener. For eksempel i første kapittel, da Peters pappa skal henge opp julepynt og i noen øyeblikk må stå på ryggen til stolen som Peter sitter på. - Sitt stille, sier faren, men Peter grubler på hvordan han skal kunne komme ned fra et fjell ved hjelp av en ståltråd som er trukket opp mellom to trær, og en kleshenger. Hvordan i all verden kan du skli nedover uten å kollidere med det nederste treet, undrer Peter og reiser seg fra stolen. Faren går i golvet med et brak. 

Dagdrømmeren er ei raus og varm barnebok med avslappa stil og mye humor, som ikke går på bekostning av innholdet. Særlig vil den passe for lesere mellom åtte og tolv år. Leseren inviteres med inn i en ny måte å betrakte omgivelsene på. Det er givende og spennende, og med det hektiske skjermlivet barn har i dag, er den også viktig. Handling og tematikk tvinger en til å roe ned og filosofere litt, og det har vi vel alle godt av?

lørdag 18. november 2017

Håpet og festen

Bilete: Kolonforlag.no
Denne seinsommaren og hausten har så langt introdusert meg for mange nye forfattarskap. Det er spennande! Eg har mellom anna lese og skrive om Sofi Oksanen, Frida Nilsson og Mary Shelley, for å nemne nokon. Og eg har lese, men ikkje skrive om Ida Lórien Ringdal, Kristin Buvik Sivertsen og Kjersti Rorgemoen. Før no. 

Kjersti Rorgemoen (f. 1982) debuterte i 2009 med eit notat kalla for Purkene snudde seg, og kom i 2015 med den vesle boka Håpet og festen. Ho er berre nittiein sider lang, kortromanen, og tek kring to timar å lese. 

I boka møter me ei ung kvinne, som kan hende ikkje er så ung lenger. Ho har bikka tretti, men bur framleis i eit kollektiv i Bergen. Ho er tilsett i makuleringstenesta på Fretex, ein jobb ho alltid trudde var midlertidig. Men no sitt ho heilt fast i eit liv som ikkje eigentleg er noko liv - i alle fall ikkje det livet ho trudde ho skulle ha. Ho tenkjer, drikk og jobbar, søv, tenkjer og drikk igjen, og slik går dagane medan me følgjer ho i mest eit år. Ho ser folk kome og gå i kollektivet, dei studerer, får seg jobbar, får kjærastar og familie. Dei flyttar ut langt fortare enn ho får med seg. Og brått innser ho at det har gått mange år, og at ho framleis heng att.

Stort meir er det ikkje å seie om handlinga. Men den er heller ikkje så viktig - det som er viktig er stemninga som vert formidla i boka, stemninga og kjenslene og tankane. Rorgemoen skildrar ein generasjon av unge menneske, hennar generasjon, der ein stadig aukande del sit fast ein stad mellom eigne evner og hundrevis av forventningar frå seg sjølve, foreldra, vener og samfunnet. Når dei ikkje heilt får til det dei er meint å gjere, vert dei etterlatne, sett ned på og skyvt utanfor samfunnet. Dei vert låste fast i eit venteliv, og dei skal korkje verte høyrde eller lagt merkje til. Dei har lågstatusjobbar og snik seg rundt i bybiletet og i butikkane, og hovudpersonen opplever at folk ikkje vil sjå på ho. Som om dei er skjemde. Som om ho burde verte skjemd, av di ho ikkje har det same livet som "alle andre". Vegen er kort til einsemd og tragedie. I Rorgemoen sin versjon vert det ofte tragikomedie. 

For ho er vorten gamal, hovudpersonen. Ho er for gamal til å drikke seg medvettslaus og kopiere andletet sitt på kopimaskina. Ho er for gamal til å ha tilfeldig sex med andre i kollektivet. Ho er for gamal til å ha ein liten drittjobb der ho ikkje nyttar utdanning eller hovud. Ho er for gamal til å halde fram med å feile på livet. Det er i alle fall det ho - og me som les - er lærte opp til. 

Rorgemoen slår eit slag for ventelivet med denne boka. Ho skildrar ei ung kvinne som ikkje er i noko krise, som ikkje lir, som korkje er sjuk eller døyande, men som andar i eit vakuum. Og medan ho andar, reflekterar ho konstant kring eiga eksistens. Ho er utdanna og oppvakt, tenksam og filosofisk, og har samstundes eit underhaldande skråblikk på verda og samfunnet ho kikar inn i. Med nøyaktige observasjonar og ei krass stemme er det mykje moro å hente. Men eg klarar aldri å riste av meg at humoren er eit skal som løyner einsemd og tungsinn. Slik vert teksta heile tida dobbel.

Språket i boka er godt og levande, annleis og friskt. Hovudpersonen er fri og sterk og får snakke slik ho vil, bardust og utan filter. Det gjer at me kjem tett på ei som eigentleg held alle på fråstand, og eg kan sjå ho der ho luskar over torget, freistar å mose bananfluer på kontoret eller sit i mørkret på kjøkenet og drikk. Det er ikkje eit spennande liv, men ein får von om at ho er på veg ut av ventinga og inn i det ho vil og kan og er. Snart. 

Her frå side 5:

Huset er gamalt, men ikkje spesielt ærverdig. Av og til kan eg kjenne på eit slags sus av historie gjennom gangane, men ikkje som nokon nobel vind gjennom veldige eikekroner, det er meir som eit rall frå ein lungesjuk gamling. Ein plakett bortpå ein nærliggande mur påstår at gata huset ligg i, er landets eldste, og at ho utgjorde det gamle horestrøket. Eg ser for meg at huset var fylt opp med handlekraftige horer i hansatida. No er me berre nokre unge vaksne der som prøver å unngå kvarandre, dei fleste utan synleg livsretning.

Håpet og festen er ein kortroman som tek livet og menneska på alvor, sjøl om dei er annleis, grottemørke, stusselege, i eit helvetes humør, fulle av flass, perplekse, liknar ein saltørken og er heilt utan respekt for autoritetar. Humor og alvor følgjer kvarandre og gir lesaren eitkvart å tenkje på. Anbefalast!

onsdag 8. november 2017

Bokhyllelesing 8: Sofi Oksanen

Bildekilde: Bokelskere
Finsk-estiske Sofi-Elina Oksanen (f. 1977) er en forfatter jeg har hørt om i flere år, helt sia hun debuterte med Stalins kyr (Stalinin lehmät, 2003, på norsk ved Morten Abildsnes (f. 1963) i 2009). Men jeg har aldri lest noe av henne, før nå. Hun er derfor mitt bidrag til åttende runde av Bokhyllelesing 2017, der temaet er å lese ei bok av en forfatter du ikke har lest før. Beklageligvis er jeg ganske forsinka, men jeg trøster meg med at det er bedre seint enn aldri, også i lese- og skrivesammenheng.

Boka er bok nummer tre i serien om Estland før, under og etter andre verdenskrig. Første bok er Stalins kyr, andre bok bærer tittelen Utrenskning - en tittel som alltid har gitt meg frysninger. Jeg syns det er et skikkelig ekkelt ord, og det blei ikke mindre ekkelt da jeg fikk vite den konkrete betydninga i bokas sammenheng. Jeg har fortsatt ikke fått meg til å lese den. Boka kom ut i 2008, og blei utgitt på svensk og norsk i 2010. Samme år mottok Oksanen Nordisk råds Litteraturpris for nettopp Utrenskning, som derfor kan sies å være hennes definitive gjennombruddsroman.

Og bok nummer tre er altså Da duene forsvant (Kun kyyhkyset katosivat, 2012, på norsk ved Turid Farbregd (f. 1941) i 2013). Den er rett og slett ei perle av ei bok - elegant komponert, med markante og minneverdige hovedpersoner og et sterkt språk. Tittelen henspiller på tyskernes sans for å skyte duer og deretter tilberede dem på ulikt vis til middag. Etter flere år med slike vaner, blir fuglelivet fattigere og fattigere. Naturligvis kan tittelen også tolkes som en metafor, da duer ofte er et symbol for fred.

Bakteppet i boka er svært interessant, og ganske ukjent for meg som naturligvis kun har fått det norske og delvis internasjonale perspektivet gjennom norsk skolegang og videre norske studier. Estland er i en lang periode kontrollert av Sovjet, for å deretter bli frigjort av tyskerne i 1941. Det åpner for et nazistisk velde, der esterne deles i fire hovedgrupper: De som gjør motstand eller rømmer til Finland, de som hopper av og allierer seg med Tyskland, de som lar krig være krig og forsøker å gjøre det beste ut av det, og de som tvangsinterneres i arbeidsleirene sammen med jødene. Etter noen år er det igjen Sovjet som får makta i 1944, uten at forholdene bedres. Avhopperne skal tas, kommunistene seiler opp og fram. Det er spioner, kontrollører, overvåkning og spionasje over en lav sko. Mot slutten blir det ei intens klappjakt der en knapt veit hvem som er den egentlige skurken. I dette politiske maktkaoset må de tre hovedpersonene manøvrere. 

Da duene forsvant er delt inn i seks hoveddeler eller bolker, samt prolog og epilog. I tillegg er det ei slags ordliste bakerst, der Oksanen redegjør for termer som brukes i boka. Den var svært nyttig å kikke på underveis, for det er ikke til å stikke under en stol at det er mange mennesker og fraksjoner å holde styr på her. Oksanen opererer i tillegg med flere tidsplan og flere fortellere og fokaliseringsinstanser. Ved hvert kapittel er det et bilde av et frimerke med årstall på, samt at Oksanen har skrevet inn stedet for hendelsene i det kommende. Dette enkle grepet hjelper oss med å holde tider, steder og personer fra hverandre, slik at det aldri blir rotete. 

Og nå kan vi møte dem, disse tre unge estlenderne som hver på sin måte kjemper for seg sjøl og sitt eget liv. Bokas jeg-person, den idealistiske motstandsmannen Roland, blir vi kjent med allerede i prologen. Han er en god mann, observant og våken, og han noterer alt han ser, er vitne til og opplever i ei lita bok. Her benytter han koder, slik at informasjonen ikke ligger opp i dagen. Roland er mot det meste og for et fritt Estland. Han mener det ikke spiller noen rolle om det er russere eller tyskere, han vil bare ha dem ut. I en periode er han på opptrening i Finland, og deretter er han lenge ved fronten. Når tyskerne kommer til makta må Roland gå i dekning. 

I prologen treffer vi også Juudit. Juudit er en interessant kvinneskikkelse, for hun er en kombinasjon av engstelig og tøff. Først er hun så prega av krigen at hun knapt tør å forlate leiligheten. Hun er ensom og sjokkskada, og vil helst bare dø. Det kommer så fram at hun er gift, og at det ikke er et lykkelig ekteskap. Hun trodde nemlig at han var flyger, men det var han absolutt ikke. Hun så for seg at de skulle reise verden rundt, men de drar knapt ut av Reval/Tallinn for å besøke familien. Nå er han borte i krigskaoset og hun er likeglad. Etter hvert forstår hun at hun er fri, og hun benytter muligheten til å gjøre nye bekjentskaper. Delvis fungerer hun også som en slags spion eller informant for motstandsbevegelsen og Roland, noe som går knirkefritt helt til hun forelsker seg i feil mann. 

Den siste hovedpersonen er Edgar. Han er fetteren til Roland og den forsmådde ektemannen til Juudit. Etter å ha overlevd frontslagene, takket være Rolands hjelp, betaler han han tilbake på verst tenkelige måte. Edgar har mer eller mindre med vilje forsvunnet i krigskaoset, og ønsker ikke at Juudit skal vite hvor han er eller i det hele tatt at han er. Edgar syns krigen er en god anledning til å endre karrierevei og identitet, og det gjør han til stadighet, helt uten moralske skrupler. Han drives av aggresjon og maktbegjær og er en farlig mann. Men dette veit naturligvis verken Roland eller Juudit.  

Oksanen skildrer krigens og menneskenes ubarmhjertighet, brutalitet og råskap med et effektivt og usentimentalt språk. Hun velter seg ikke i krigsforbrytelser og grusomheter, men velger seg ut enkelte scener som hun skildrer nøye, før hun deretter glir videre. Det gjør at disse hendelsene stikker seg fram og sitter igjen hos leseren, som fliser i et ellers glatt treverk en stryker fingeren over. Flisene glir inn i huden og insisterer på sin viktighet og smerte, slik Oksanens hovedpersoner også instisterer på sin rett og sin virkelighet. Det er svært interessante psykologiske portretter som stiger opp fra boksidene, og jeg er imponert over forfatterens evne til å forholde seg nøytral til historia, hendelsene og personene. Hun skildrer den usympatiske Edgar med like stort omhu som kjernekaren Roland. Slik blir det nærmest umerkelig at nettet strammes til.

Når boka så når sin spenningstopp, velger Oksanen klokelig å ikke skildre mer. Hun etterlater leseren i et tilfredsstillende uvisse, der en får svar på mange spørsmål, men ikke alle. I stedet trekker hun oss med inn i en oppdikta sannhet, en sannhet hun vender tilbake til i hele romanen. Ved å tematisere propaganda på en slik måte hun gjør, befinner leseren seg plutselig midt oppi en diskusjon som er svært relevant i den norske litteraturen om dagen, nemlig bruken av faktiske hendelser i fiksjon, eventuelt graden av overlapping og det som ofte får merkelappen virkelighetslitteratur. Det er ei interessant kobling, og parallellen er urovekkende nær. Uansett om vi vil det eller ikke, er det alltid en grad av fri diktning til stede i et verk. På den andre sida, er det ikke det all litteratur handler om? Å skrive sitt liv, å skrive sin sannhet? Og i min sannhet er det ikke plass til din. 

Da duene forsvant er ei intens og kraftfull bok som skildrer hvordan krig og okkupasjon og umenneskelige forhold tvinger fram gråsonene og det svarte i mennesket. Desperasjonen er vill og sterk, både for Roland, som aldri oppnår sin drøm om et fritt Estland, for Juudit, som ikke kan være sammen med mannen hun elsker, og for Edgar, som stadig jakter etter makt og anerkjennelse. Som tittelen kanskje også henspiller på, er det ikke mange lyspunkter her. De gjentatte og stadige okkupasjonene fører til at familier splittes og ekteskap ryker, og at en føler seg tvunget ut i et liv en egentlig ikke vil ha. Ettersom åra går, sitter en der, forbitra, forvirra eller full, kan hende usikker på hva som egentlig er virkelighet og hva som bare er drømmer eller vonde mareritt. 

søndag 5. november 2017

Høstlesing, del III

Uten at jeg egentlig har merka så mye til det, har oktober blitt november. Det har gått så vanvittig fort! Så fort at jeg ikke har rukket å skrive om ei eneste bok. Ikke noe annet heller, for den saks skyld. Alt jeg har gjort, er å skrive mitt månedlige oppsummeringsinnlegg. Så løp tida vekk fra meg. Og nå er vi der igjen.

Første delen av oktober var prega av veldig mye jobb og lite lesetid. Jeg er privilegert som får arbeide såpass mye med bøker og litteratur som det jeg gjør nå, men en lei effekt er at jeg da, tydeligvis, i perioder mister litt av lesepiffen på hjemmebane. Men nå har jeg blitt med i et leseprosjekt via jobben og fått et litt annet blikk på lesinga. Kanskje det hjelper at jeg ikke bare velger mellom de samme gamle bøkene jeg har hjemme også? Og kanskje det hjelper at lesinga har et nytt mål? Andre delen av måneden var i alle fall prega av mye mer lesing, og det kjennes som en oppadgående kurve. Gøy!

Det jeg faktisk har lest i oktober og det jeg planlegger å lese i måneden som kommer, følger under.

Alexander L. Kielland
Jeg må bare innrømme at Alexander Kielland dessverre og trass i gode hensikter har falt litt bakpå. Ikke fordi det er noe galt med han eller bøkene hans - virkelig ikke! - men fordi boka havna under en bunke med blader, aviser, kvitteringer og regninger og blei liggende der såpass lenge at jeg ikke lenger huska på det. Men jeg fant den i går etter å ha leita i mer enn ei uke! Jeg gleder meg til å ta opp tråden igjen.

Jens Bjørneboe
Jonas er påbegynt for fjerde gang og blei så lagt til side på nattbordet med intensjoner om å lese videre i morra kveld. Så kom alt anna i veien, bedre kjent som høstforkjølelser, og min kveldslesing blei spist opp av snørrete og febervarme unger. Nå som de ikke har grønt snørr lenger, kan jeg kanskje få lest ferdig?

Per Olov Enquist
Et annet liv ligger fortsatt klar, til den dagen det blir tid. Noe biografilesing i oktober blei det dessverre ikke tid til, men mørketida er lang.

Marita Fossum
Også ulest, men hun henger med videre lell.

Tre riddersagaer
Nei, lesing i lunsjen er et sjeldent fenomen, ironisk nok. Dagene er fulle av smått og stort, og riddersagaene må pent vente, de også.

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar
Artiklene til disse karfolka leses fortsatt innimellom slaga, og jeg er godt over halvveis i boka. Perfekt for ei litt sliten småbarnsmor som ikke helt har foten for lengre og tyngre tekster midt i hverdagsmaset.

Sofi Oksanen
Til åttende runde av Bokhyllelesing 2017 var temaet å lese en ukjent forfatter, og jeg valgte meg ei sterk finsk-estisk dame. Boka til Sofi Oksanen er ferdiglest og godt likt for lenge sida, men innlegget har dessverre uteblitt. Notatene ligger foran meg, så det kommer nok! Da duene forsvant er ei krigsbok med et annet perspektiv, et perspektiv som gjorde fortellinga interessant og spennende. Og jeg må si at denne nordiske litteraturen treffer meg på en helt særegen måte, slik at leseropplevelsene fort blir mektige. Jeg vil bare lese mer!

Ian McEwan
Denne gromgutten mottok dessverre ikke Nobels litteraturpris i år heller, men jeg skal fortsette å heie og å lese. Neste ut nå er Barneloven, Dagdrømmeren og Kjærlighetens handlinger og andre noveller, men muligens ikke i den rekkefølgen. Jeg gleder meg uansett til å lese.

Bokhyllelesing
Jeg må med skam meddele at jeg ligger laaangt etter det som er forventa i bokhyllelesinga. Til niende runde av Bokhyllelesing 2017 skulle vi finne fram bøker med en svært kort tittel. Jeg har fortsatt ikke valgt bok, og må bare beklage. Men det kommer!

Kjersti Rorgemoen
Inn har derimot denne boka sniki seg, kortromanen Håpet og festen fra 2015. Det er ei snål lita bok, men jeg likte den godt, og ser fram til å skrive om den også.

Maria Parr
Det er alltid en sensasjon når Norges barnebokdronning Maria Parr kommer med ei ny bok! Jeg slukte bok nummer to om Trille og Lena og farfar og alle de andre, Keeperen og havet, på ei helg. Ikke den beste tittelen jeg har vært borti, men et svært solid innhold!

Ida Lórien Ringdal
Da denne vesle diktsamlinga, Dette skjer ikke, falt ned i fanget mitt, visste jeg ikke helt hva jeg skulle tro. Men jeg kunne ikke la være å lese, og boka blei utlest på en drøy time. Her var det mange flotte dikt, med snert og brodd og humor, sinne og desperasjon, lengsel, glede og sanseløs forelskelse. En imponerende debut!

Kristin Buvik Sivertsen
Omsorg er tittelen på boka jeg leser nå, og det er ei såpass interessant bok at jeg tror den blir ferdiglest allerede i kveld. Sivertsen er også debutant, og det er moro å lese nye tekster fra nye stemmer.

Bokhyllelesing
Jeg ligger altså ei hel runde bak dere andre, men de av dere som er i mål med oktoberlesinga, kan hive seg over målsettinga for november og desember: Å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Det kan bli en potensielt krevende leseinnspurt nå mot slutten av året, derfor har jeg satt av to måneder til saken. Sjøl drømmer jeg om å lese en gammel klassiker, men samtidig har jeg jo Ishiguro på lur...

Anne Brontë
Endelig er tida kommet til den tredje søsteren Brontë! Jeg og Birthe skal lese sammen, hun på engelsk og jeg på norsk. Verket er naturligvis The Tenant of Wildfell Hall fra 1848, på norsk Kvinnen på Wildfell Hall. Det er ei ganske omfattende bok, så jeg forventer at det tar sin tid. Du kan gjerne være med, du også!

Faglitteratur
Ingen hele verk så langt, kun utdrag, artikler, essays og lignende. Det duger, det også, men nå har jeg begynt å se fram til neste sakprosabok. Det er noe eget ved å gå i dybden slik!

Fortsatt god høstlesing til alle!