lørdag 31. januar 2015

Terje Vigen

Bildekilde: Lydbokforlaget
De fleste som har gått igjennom et mer eller mindre fullstendig grunnskoleløp i Norge, har ved en eller flere anledninger vært borti en fyr ved navn Terje Vigen. Han var i mine kretser kjent for hvitt hår og ivrig roing en gang for lenge sida da de ikke hadde danskebåten, men vi var litt usikre på om håret eller roinga var viktigst. Noen trodde han var god venn med en som het Henrik, men han hørte vi aldri noe om, så det kunne jo ikke stemme. Konsensus var det derimot om at Terje Vigen kom for seint hjem til middag eller noe sånt en gang. Det hadde jo vi gjort også av og til, og da vanka det ofte kjeft. Best å ikke prate noe mer om det. At Terje Vigen var en oppdikta figur, var ikke klart for oss i det hele tatt første gang vi hørte om han. Vi var muligens ti eller elleve år gamle, og verden utafor vår egen by var strengt tatt svært uinteressant, for å ikke snakke om at alt før vår egen eksistens egentlig ikke eksisterte (eller, vi tok en Morten Harket og anerkjente rett og slett ikke tidligere tiders eksistens). Gamledager (ja, i ett ord) var en grøt der vi fant både vikinger og bestefar og den vonde suppa vi fikk da vi feira krigen.

Seinere dukka samme fyr opp igjen. Terje Vigen, altså, ikke Morten Harket. Denne gangen gikk vi på ungdomsskolen og burde sånn sett hatt huet litt mer med oss. Men hormonene hadde tatt helt over, og vi var i vår mest intense fjortisfase. Da passer det innmari dårlig med krig, lidelse og død - det er likevel ingenting som slår å få ei kvise midt i panna to dager før skolebildet skal tas. Jeg veit at vi leste et utdrag i en eller annen norsktime, men vi visste ikke hva fra, eller hvor fra, og vi fikk aldri somla oss til å dekode hva det egentlig handla om. Og om Terje Vigen var ordentlig eller ikke, var vi fortsatt usikre på. Vi leste, altså, men vi forsto ikke en tøddel. Men Terje Vigen inspirerte i alle fall til egenproduserte dikt, vi var i gymgarderoben da vi først begynte, og i løpet av noen dager blei det 22 vers, som alle rimte, sjøl om målformen (bokmål-dansk-svensk-nynorsk-nødrim) kanskje ikke hadde vakt særlig begeistring hos folk over førti.

Det sier seg sjøl at dette diktet, som vi lærte oss utenat og proklamerte til og fra skolen, tok piffen fra den egentlige Terje Vigen. Han dreiv bare og rodde uansett, trodde vi, i vårt dikt var det adskillig mer action. Så det så. Deretter kom videregående. Og han Terje dukker opp igjen og vekker morsomme minner fra da vi kunne alle de 22 versa utenat. Vi lærer litt om bakgrunnen for diktet (det opprinnelige diktet, altså), og skjønner at napoleonskrigene ikke handler om kake, at det faktisk var vanskelig og at det var gørr å spise sild hver dag og aldri få brødskiver med sjokoladehapå på grunn av kornblokadene, som ikke er det samme som politiblokade. Endelig blir det også klart, en gang for alle, at Terje Vigen ikke er virkelig, men at hendelsene som skildres, delvis er basert på virkelige historier. Og det vi fikk vite, sjøl om vi fortsatt ikke fikk tak i alt, var veldig realistisk.

Men sjøl om jeg fant hendelsene med og rundt Terje Vigen både spennende og interessante, på barneskolen så vel som på ungdomsskolen og videregående, skulle det gå svært lang tid før jeg kom borti historia om Terje Vigen i sin helhet, og enda lenger tid før jeg klarte å pusle fragmentene sammen til et helhetlig bilde. Ja, for det er jo ei historie, sjøl om den formidles i diktform. Et episk eller dramatisk dikt, kalles det også av forfatteren sjøl, og det er jo ingen ringere enn skiensgutten Henrik Johan Ibsen (1828-1906). Sånn sett hadde de litt rett, de som hadde plukka opp noe Henrikgreier allerede på barneskolen.

Diktet "Terje Vigen" blei skrevet i 1861 og publisert i boka Digte ti år seinere. Ramma for diktet er en fortellesituasjon, hvor temaet og hovedpersonen nettopp er Terje Vigen, som i diktets nåtid er død. Via fortelleren går vi bakover i tid, og i korte riss får vi tegna opp den fattigslige bakgrunnen til Terje Vigen og så hans liv som sjømann på sørlandet. Deretter følger vi han svært detaljert gjennom noen avgjørende episoder av livet. Han gifter seg tidlig og får et barn, ei lita jente ved navn Anna. Henne elsker han mer enn noe annet, så når det blir krigstid og nødsår, gjør han alt for at den lille familien hans skal overleve. Han ror i flere dager, tvers gjennom blokadene og helt til Danmark for å skaffe korn - tre tønner bygg. Når han så er på hjemveien, så nær at han nesten kan gå i land med korntønnene, blir han tatt av engelskmennene. Han ber for sitt liv, for kona og dattera, men offiseren er hjerteløs. Og straffen er umenneskelig: fem år i fengsel. Når han kommer hjem, er både kona og lille Anna borte. Han finner dem i en fellesgrav for fattige.

Terje Vigen er kanskje knust, men han gir ikke opp. Han finner arbeide, som fisker og los, og jobber hardt. En kveld snur så alt. En britisk yacht står i fare for å gå på grunn i uværet. Ombord er ingen ringere enn den engelske offiseren som arresterte Terje. Han har med seg familien sin, blant dem ei lita jente. Terje Vigen befinner seg brått i en mektig posisjon som los. Nå kan han både krenke og hevne, han er herre over liv og død, han kan la dem forgå i havet og ingen vil noensinne få vite -. Hva velger han? Terje Vigen tar barnet. Og han hever åra til slag, akkurat som offiseren gjorde.

Men resten må du nesten lese sjøl. Eller høre, som jeg gjorde. Jeg kom nemlig over NRK Radioteatrets innspilling fra 2002 for ei tid tilbake, og raska den med meg slik jeg gjorde med alt det stod "Ibsen" på i et anfall av noe jeg tror var sterk samlemani. Ikke før jeg tok av plastikken for å høre på lydboka, så jeg at diktet, som er inndelt i seks spor med varierende lengde, var lagt opp som en monolog med bergenseren Bjarte Hjelmeland (f. 1970) som eneste skuespiller. Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk, kanskje til og med skuffa, for jeg tenkte at dette umulig kunne leve opp til Hærmennene på Helgeland og andre Ibsen-godbiter. Men det varte ikke lenge.

Innspillinga var rett og slett utrolig flott, og "Terje Vigen" var en solid, spennende og veldig fin lytteopplevelse. Bjarte Hjelmeland hadde helt riktig stemme for diktet og dramatikken, og han balanserte den så fint, så fint. I noen scener er det bare han, og stemmen er stille, liten. Enkelte passasjer er svært rørende. Så intonerer Hjelmeland annerledes, henter fram vekslende styrke og kraft ettersom situasjonene rundt Terje Vigen endrer seg, og bare med stemmen får han oss til å føle med han, det er sinne, fortvilelse, sorg. Stemmen blir et rop som bærer over storm og uvær, orda blir levende og jeg ser det for meg, scene for scene. Resultatet er uttrykksfullt og mektig, men likevel med rom for assosiasjoner og undertekst. Og mot slutten var jeg overbevist om at Bjarte Hjelmeland var Terje Vigen, så bra var det.

Jeg er imponert over at én skuespiller klarer å være både forteller og hovedperson, etablere ramme og være det dramatiske høydepunktet i en tekst som er fylt med sterke og svingende emosjoner. Og helt uten at det blir svulstig eller pompøst! Det vitner uten tvil om et svært godt håndverk i bunnen, hvor dramaets krav til komposisjon og handling er ivaretatt, som i sin tur er behandla med respekt av NRK Radioteatret og deretter framført med innlevelse og forståelse for materialet. I tillegg til Hjelmeland er det lagt på troverdige lydeffekter og stemningsfull musikk, som til sammen utgjør et kraftfullt, men nydelig lydbilde. Anbefales!

torsdag 29. januar 2015

Om beiling, ekteskap og kjærlighet

Bildekilde: Aschehoug
...ja, eller kanskje like mye om sosiale normer, det sosiale spillet, manerer, forventninger og krav til kjønn, stand, beiling, ekteskap og kjærlighet - i den rekkefølgen - men det ville blitt en litt lang overskrift. Jeg har med andre ord lest Emma (egentlig utgitt i desember 1815, men det står 1816 på tittelbladet) av Jane Austen (1775-1817).

Og som alltid når jeg leser Jane Austen, blir jeg litt sur fordi den britiske prestedattera ikke rakk å skrive flere bøker før hun døde. Det er så blodig urettferdig at hun kun blei 41 år! Men surheten varer aldri lenge, for fornøyelsen underveis i lesinga er så stor. Å være sur og lese Austen på samme tid går bare ikke, det er umulig, for verkene hennes bobler av overskudd og glede, og det er så alt for lett å le med forfatteren og av personene. Likevel er jeg surere nå enn sist, eller kanskje snarere trist, for nå har jeg bare en ulest Austenroman igjen, debutboka Fornuft og følelse fra 1811. Jeg både gleder og gruer meg til å gå i gang med den, men tenker å utsette det ei god stund, kanskje så lenge som til 2016 eller 2017 (Austenjubileum!). Etterpå er det nemlig bare gjenlesinger som kan gi meg den pure Austengleden, og da er det langt ifra sikkert at leseropplevelsene blir de samme som ved første møte.

Men Emma er og blir årets kosebok. Det er kanskje litt trøblete å si det allerede i januar, for å ikke snakke om at det gir meg heller dystre leseutsikter i de resterende elleve månedene, men jeg tror nok det er sånn det blir. Det er få forfattere som kan slå Jane Austen i intellekt og vidd, og det er få ting som er mer kos enn å leve seg helt inn i et litterært univers, totalt uten baktanker. Emma var den siste romanen som blei publisert mens Austen sjøl var i live. Overtalelse, som er månedens 1001-bok for resten av lesesirkeldeltakerne (jeg bytta bok fordi jeg allerede har lest Overtalelse to ganger), kom posthumt i 1818, det samme gjelder Northanger Abbey, som jeg leste på engelsk i 2013. Boka er den eneste av Austen som ennå ikke er oversatt til norsk, men det kan kanskje Merete Alfsen (f. 1950) gjøre noe med? Hun har i alle fall oversatt de øvrige titlene med stor suksess. Videre består forfatterskapet også av Stolthet og fordom (1813), den første Austenboka jeg leste, og Mansfield Park (1814), som blei lest i fjor.

Det er 20-åringen miss Emma Woodhouse som er bokas hovedperson, og vi følger henne i det som etter mine beregninger er et drøyt år. Hun introduseres slik: "Emma Woodhouse, vakker, begavet og rik, med et komfortabelt hjem og et lyst sinn, syntes å være velsignet med noen av tilværelsens største goder, og hadde i sitt nesten enogtyve-årige liv opplevd svært lite av motgang og ergrelser. (...) Emmas ulykke var at hun litt for ofte fikk viljen sin, og at hun hadde en tilbøyelighet til å synes litt for godt om seg selv. (...) Denne faren var hun imidlertid ikke klar over, og hun så slett ikke sin situasjon som noen ulykke." Der er hun, Emma altså, i et nøtteskall. Så uhyre presist karakterisert, så godt sett, og godt skrevet! For hvem kjenner vel ikke en slik tjueåring...?

Det hele begynner med at unge Emma og faren blir aleine på storgodset Hartfield, etter at Emmas tidligere guvernante og beste venninne, miss Taylor, gifter seg og blir mrs. Weston. Det er en ulykke, mener faren, den noe sykelige mr. Woodhouse, som akker seg og kaller henne "stakkars miss Taylor", mens Emma, også i sorg, ser at venninna faktisk er blitt svært lykkelig. Dessuten synes Emma det er veldig stas at det var hun som sørga for at mr. og mrs. Weston blei et par. For å komme over sorgen, leiter hun straks etter noen nye mennesker hun kan føre sammen i et passende parti. Og hun finner dem også. Harriet Smith, ei lokal ungjente med tvilsomt opphav, kan jo bli ei søt kone for den lokale presten, mr. Elton? Det tror i alle fall Emma, og dermed setter hun i gang med å "legge forholdene til rette". Men når hun endelig innser at det ikke akkurat er slik for de to involverte som hun ønsker, er katastrofa allerede et faktum.

Men Emma får ikke ture fram helt som hun ønsker likevel. De sosiale kodene, normene og ikke minst, det sosiale spillet, låser jenta fra øvre middelstand fast i en rekke konvensjoner og høflighetsfraser. De hun kan være og snakke nokså åpent og ærlig med er faren, som riktignok verken tåler trekk, stress, sjukdom, mye mat, arbeid, strev eller bekymringer av noe slag, mrs. Weston og familiens trofaste venn mr. George Knightley, som begge bor innen akseptabel avstand. Mr. Knightley og Emma er hverandres svoger og svigerinne på grunn av Emmas eldre søsters ekteskap med lillebror John Knightley. Men ekteparet Knightley bor dessverre i London - stakkars Isabella, sier mr. Woodhouse. Han liker verken ekteskap eller endringer, men verst av alt er når begge deler skjer samtidig.

Emma, som mer enn gjerne vil at andre skal finne sammen i ekteskapelig lykke, vil sjøl aldri gifte seg. Det har hun proklamert både ofte og intenst. For hvem skal da ta seg av faren? Det tør hun knapt tenke på. Derfor er det greiest å innrette seg som best en kan der en er. Styre husholdninga har hun gjort i mange år allerede, og hun kan lett avfinne seg med et noe avsondra liv på Hartfield så lenge hun har noen å snakke med i nærheten. Problemet er bare at det er få som er like skarpe som Emma. Den eneste som kan sette henne noenlunde på plass er fredsdommeren mr. Knightley, men de krangler mer enn de er enige. Derfor venter Emma i spenning når hun får høre at mr. Westons sønn fra første ekteskap, Frank Churchill, skal komme til Highbury. I all hemmelighet har hun sett for seg at han vil være en fin mann for henne, men at hun dessverre må avvise frieriet hans når de først kommer så langt. Inntil da har hun tenkt til å kose seg så mye hun kan, og hvem veit, kanskje hun mot all formodning blir forelska? Så lenge de kan skilles som venner, kommer det til å gå helt fint, mener Emma.

Men det viser seg at Emma kommer til å ta feil om både det ene og det andre. For ingenting går helt som planlagt i Highbury! Og her leiker forfatteren seg, med personene og deres karakteristiske trekk, med replikker, handlinger, misforståelser og intriger, med det sosiale laget de tilhører (eller tror de tilhører), med normene og de enda flere normbruddene. Mr. Woodhouse har jeg allerede skrevet litt om, han virker kanskje usigelig tragisk, men er i virkeligheten kilde til utrolig mye humor. For eksempel det at han i fine middagsselskaper helst vil by gjestene velling, for det er det beste for magen om kvelden. Og da mr. og mrs. Weston gifta seg, gikk han til landsbylegen Perry for å få bekrefta at bryllupskake ikke er sunt, så folk fikk bare et lite stykke hver. Eller hva med miss Bates, hvis snakketøy gjør sjøl en leser stressa? Monologene hennes kan fint strekke seg over både fire og fem sider, og for et spenn i tematikk! Seinere dukker det også plutselig opp en mrs. Elton, ett rett ut grusomt kvinnemenneske. Etter hennes egen introduksjon følte jeg meg helt ommøblert i huet. Og frustrasjonen Emma føler når hun snakker med Jane Fairfax, hvis avvisende kulde kjennes helt inn i sofakroken? Fysj! Hennes motstykke er den søte og naive Harriet, som ser opp til alt og alle.

Emma er, som andre Austenromaner, morsom, fornøyelig og vittig, med islett av både ironi og satire. For en overfladisk leser er det lett å tenke at dette er underholdningslitteratur. Men det er det virkelig ikke, for under all den intelligente humoren, ligger alvoret og 1800-tallets sosialrealisme, menneskene og deres ekte problemer. Boka har også mange kloke observasjoner, sanne utsagn og varme skildringer. At Austen er en menneskekjenner av rang, er det heller ingen tvil om. Og sjøl om jeg nevnte det i forrige Austeninnlegg, kan jeg ikke la være å gjenta det nå: jeg er så imponert over forfatterens evne til å karakterisere personene sine via replikkene. Det er helt fenomenalt! Det gjør at det blir leikende lett å lese, sjøl om det egentlig ikke er det. Men det kommer naturligvis an på hvor mye leseren plukker opp underveis.

Det er mange som tror at romantisk kjærlighet er temaet for romanen, men den handler snarere om ekteskapsinngåelse - og den riktige typen sådan. Ganske mye tørrere det, altså. Austen formidler en tro på at ekteskap inngått på like vilkår, hvor hun og han kommer fra samme sosiale stand, med noenlunde lik økonomisk bakgrunn, og i tillegg med en bevissthet om hva ekteskapet vil innebære, gir de beste og mest langvarige resultatene. Da er også premissene for kjærlighet langt på vei lagt. Om hun og han slumper til å være glade i hverandre før ekteskapet, virker å være mindre viktig, sjøl om ingen av ekteskapene som inngås i boka er direkte kjærlighetsløse. Det er vel her den romantiske tanken kommer fra, sjøl om jeg ikke fant de aktuelle scenene særlig romantiske. Når han erklærer seg blir det enten uhyre patosfylt, eller så trekker forfatteren seg helt tilbake og gjengir dialogen som et sammendrag. Begge deler funker, men det første blir lattervekkende, slik hun ønsker, mens det andre blir en smule skuffende. Er det rett og slett for vanskelig å skrive godt om? Om noen kunne klart det, er det dog Jane Austen.

Beklageligvis for meg, hadde jeg litt uønska selskap underveis i lesinga. Av en eller annen grunn dukka den britiske skuespilleren Matthew Macfadyen (f. 1974) opp i mange scener og avsnitt som inkluderte mr. Knightley. Dette er utvilsomt på grunn av hans medvirkning i filmen Stolthet og fordom fra 2005 - vi befinner oss jo langt på vei i samme univers, med mange av de samme problemstillingene. Han var ikke egentlig plagsom, jeg måtte bare lese replikkene hans litt langsommere og mer alvorlig, men om jeg kunne velge, ville jeg valgt han bort. Verre var det med hans kvinnelige motstykke, som her dessverre blei bekledd av en amerikansk, stiv, radmager, overfladisk og totalt sjarmløs Gwyneth Paltrow (f. 1972) - dette naturligvis på grunn av hennes rolle som Emma i den kleine filmen Emma fra 1996. Heldigvis klarte jeg å lese henne bort, men rett som det var, kom hun rekende igjen med det overlegne smilet sitt og ødela den gode stemninga.

Bortsett fra de noe uventa opptredenene til disse to hakket mer moderne personene, er menneskene i boka røde i kinna etter spaserturer i vårværet eller rideturer i kveldsmørket, med sine lange kjoler og kyser med bånd, tørklær i halsen, stilig sydde dresser og frakker med slag, de er muntre, vennlige, friske og forholdsvis komfortable med tingenes tilstand. Mange av dem er skildra som gode og snille, noe som raskt var med på å skape sympati og deretter en god leseropplevelse. Avslutninga på boka er kanskje ikke den mest troverdige jeg har vært borti, men jeg liker den likevel. Forfatteren har en elegant distanse til alt hun skriver om, også her, så ingenting blir påtrengende nært. Mest av alt er det som å lese et etterlengta, svært langt og detaljert brev fra en god venn.

Emma er såvidt jeg veit den lengste romanen til Jane Austen (men det kommer naturligvis an på utgave, versjon, sats, illustrasjoner og lignende). Min versjon var i alle tilfelle lang, og bikka side nummer 638 i kapittel 55. Boka er utgitt i Aschehougs (knøtt)lille bibliotek, og sjøl om formatet er hendig for eksempel i veska eller på reise, så er det grusomt å lese tjukke bøker i. Skrifta er trykt så langt inn mot midten at de tre-fire nærmeste orda på hver side er vanskelige å lese når en holder boka normalt. Når dette gjelder for om lag to hundre og femti sider i strekk, sier det seg sjøl at en kan bli litt sliten i henda av å tvinge boka mer opp enn det som er forsvarlig. Likevel gikk lesinga forrykende fort. Den første dagen leste jeg søtti sider, dagen etter søtti til. Den dagen jeg bare rakk ett kapittel, var jeg skikkelig sur da jeg la meg. For å lese Jane Austen er å tre inn i et eget rom og lukke døra godt igjen etter seg.

tirsdag 27. januar 2015

Nobelprisen, 1917

Europa er sønderrevet av krig. Folk sulter, fryser, mangler det mest grunnleggende og dør av forkjølelser og underernæring. Kvinner ser at fedre, ektemenn og sønner blir borte. På lange tider får de ikke høre nytt. Så får de den beskjeden de ikke ville ha -. De arbeider seg bleike, magre og sjuke og har ikke andre valg enn å holde ut, gjennom intense bekymringer, våkenetter, bombetokt, angstanfall. Kanskje ser de fram mot en rolig stund foran peisen om kvelden. Kanskje de har tid til å lese litt i ei bok, la tankene fare, bli tatt med annetsteds, der ikke alt er så grusomt virkelig. Jeg håper at i alle fall noen, blant både kvinner og menn, unge og gamle, hadde muligheten til å unne seg denne lille, men muligens livsnødvendige virkelighetsflukten.

De nominerte i 1917 var:

  1. Ivan Vazov (1850-1921), bulgarsk poet
  4. Grazia Deledda/Grazia Madesani (1875-1936), italiensk forfatter
  4. Edmond Picard (1836-1924), belgisk forfatter og advokat
  4. William Chapman (1850-1917), canadisk forfatter
  5. Adolf Frey (1855-1920), sveitsisk forfatter
  6. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter
  3. Henrik Pontoppidan (1857-1943), dansk forfatter
  3. Arne Garborg (1851-1924), norsk forfatter
  7. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter
11. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
  2. Erik Axel Karlfeldt (1864-1931), svensk poet og akademimedlem
  1. Otto Ernst Schmidt (1862-1926), tysk forfatter
  8. Georg Brandes (1842-1927), dansk litteraturprofessor
  2. Otokar Brezina/Václav Jebavy (1868-1929), tsjekkisk forfatter
  9. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
  1. Bertel Gripenberg (1878-1947), finsk forfatter
  3. Elisabeth Förster-Nietzsche (1846-1935), tysk forfatter
  1. Johan Bojer (1872-1959), norsk forfatter
  1. Olaf Bull (1883-1933), norsk forfatter
  1. Jeppe Aakjær (1866-1930), dansk forfatter

I 1917, året da det blant anna braker løs i Russland for alvor, er det 26 nominasjoner til nobelprisen i litteratur fordelt på 20 unike kandidater. Tallet før kandidatenes navn indikerer hvor mange ganger vedkommende har vært nominert. Som vi ser, er det spanske Jorge som leder overlegent her, mens det kun er seks førstegangsnominerte mot ni året før. Det er ikke størst spredning i år heller, verken med tanke på kjønn (18/2), nasjonalitet eller alder, men det er hyggelig å kunne ønske bulgarerne velkommen i spillet, samtidig som jeg naturligvis fortsatt heier på Grazia Deledda (men 1917 er heller ikke hennes år) og andre under femti. Koselig er det også å se at vi nordboere er representerte på lista, men at det ikke er så skeivt som som i 1916 (for det var skikkelig pinlig av flere årsaker. Tenk at de gikk så langt som å nominere og belønne sine egne!). 

I og med at Svenska Akademien, som deler ut prisen, består av intellektuelle svensker, synes ikke jeg det er så rart at de først ser mot hjemlige trakter, før de deretter vender blikket utover når de skal finne mulige kandidater. Det er vel naturlig for alle i de fleste situasjoner. Vi orienterer oss alltid fra et fast punkt, noe vi veit hva er, før vi snur oss mot det ukjente. Men begge deler må gjøres med måte, kunnskap og innsikt - å la seg forblinde av utenlandsk litteratur fordi en aldri har lest noe lignende, uten å egentlig ha en størrelse å sammenligne det med, er like dumt som å ukritisk hylle sine egne, fordi det er det en er vant til. Naturligvis har medlemmene i De Aderton også sine preferanser, men de må aldri miste de objektivt fastsatte litterære kvalitetene av syne. Fy søren, så vanskelig det må være! De må kanskje lese på tvers av det som appellerer til klangbunnen i en, muligens framprovosere berøringspunkter, tvinges til å se de litterære kvalitetene der en ikke vil se, hele tida potensielt sett gå utafor komfortsonen og styre unna kosebøkene. Vanskelig, og vanvittig lærerikt. 

Andre ganger er det nok ikke vanskelig i det hele tatt, for slik ei virkelig god bok eller en usedvanlig dyktig forfatter kan vinne over den mest surmaga leser, kan også de kloke hodene i De Aderton vinne over hverandre når de taler forfatterens sak. Slik må det jo på mange måter være, men det er likevel vanskelig å ikke spørre: Er det kanskje en form for lobbyisme, disse prisgreiene? Kanskje ikke akkurat i nobelsammenheng, men i mindre format, som for eksempel her hjemme i Norge, er det nok vanskelig å komme utenom tisking og hvisking i krokene og varme anbefalinger fra bekjente som tilfeldigvis også er implisert på noe vis. Og hva gjør det med hele prisprosjektet, annet enn å underbygge hele ordninga, redusere heder og ære til en klapp på skuldra og oppslag i Dagbladet, og tappe det hele for mening?

Men det er kanskje først og fremst vår moderne nettverksbyggende kompistid jeg skildrer der. En får tro og håpe at det var litt annerledes i 1917! Men hvem stikker egentlig av med den gjeve prisen? Her er noen hint:
1. Prisen blir delt, for andre gang i historia
2. Mottakerne har ikke vært nominert samme antall ganger
3. ...men de er av samme nasjonalitet

Da er det bare å sette i gang med litt god, gammeldags sannsynlighetsregning, og ikke googling, og legge igjen svaret under. Lykke til!

fredag 23. januar 2015

Catilina

Bildekilde: Bokelskere
En gang i blant må jeg over heia, som jeg sier, for å delta på forelesninger, ha veiledning, presentere tekst på skriveseminar, hente pensum og bibliotekbøker eller noe annet studierelatert. Som regel tar jeg toget, og bytter på å slumre og lese mens jeg slingrer i vei gjennom landskapet, men av og til er det faktisk mest praktisk å kjøre bil. Og fordi jeg kjører aleine, kan jeg kose meg med akkurat den lydboka jeg vil. Og i tilfelle det var noen tvil: det går fortsatt i den eneste ene - Henrik Johan Ibsens (1828-1906) dramatikk. Denne gangen leita jeg fram ungdomsdramaet Catilina - første gang utgitt i Christiania under pseudonymet Brynjolf Bjarme i 1850. Henrik Ibsen begynte visstnok på stykket da han var 19 år gammel, men hadde rukket å bli 22 innen det blei utgitt, finansiert av vennen Ole Schulerud. Da hadde Ibsen forlatt Grimstad, apotekene og sønnen sin for godt, og det er en sterk debut han leverer, hvori en kan finne kimen til mye av tematikken han kretser om i resten av sitt forfatterskap.

Catilina er opprinnelig en tragedie på blankvers, det vil si uten rim. Sånn sett passa nok stykket ganske godt for bearbeidelse til hørespill, hvor det språklige kanskje kunne benyttes mer slik det forelå enn hvis det hadde vært skrevet på rim. Hørespillet er ikke så langt, alt er unnagjort på omtrent halvannen time, men det er ganske tettpakka med handling og ord, så det gjelder å ha øra med seg. Dessverre kan det være en liten utfordring for mange lyttere, for flere av stemmene i stykket er ganske like, slik at noe tid stadig går bort til å finne ut hvem det egentlig er som prater. Dette kunne de kanskje tenkt litt på forut for castinga.

Det er den romerske politikeren og statsmannen Lucius Sergius Catilina (108 f.Kr.-62 f.Kr.) som er hovedpersonen i stykket, og vi befinner oss i Roma i det første århundret før vår tidsregning begynner. Catilina framstår som noe kaotisk, sint, hevngjerrig og krigersk, ikke minst mot Marcus Tullius Cicero (106 f.Kr.-43 f.Kr.), hans argeste motstander. Cicero, og hans bruk av retorikk og sine store talegaver i senatet, driter ut Catilina så til de grader at han føler at han må reise fra Roma sammen med kona Aurelia for å unngå skammen. Fire av disse talene er forresten bevart. Catilina kan rett og slett ikke bli i Roma lenger, det er drepende, bokstavelig talt, og han må vekk. Vi kan reise til landstedet mitt, sier Aurelia. Men det har Catilina solgt for å få råd til sin politiske virksomhet, særlig bestikkelsene. Hva skal de gjøre?

Sammen med Aurelia legger Catilina en plan om å reise fra Roma om natta. Men når mørket og skyggene kommer, er det andre krefter som begynner å trekke i han. De personifiseres gjennom kvinna Furia, hvis søster den unge soldaten Catilina voldtok og skjendet slik at hun i etterkant tok sitt eget liv. Furia har sverga på å følge sin dødsfiende Catilina helt inn i dødsriket, og hun driver han inn i den ene farlige situasjonen etter den andre. Catilina, som på sin side har sverga å ta livet av Furias nemesis før han visste hvem det var, ser delvis hvilken vei det går. Men han ser ikke klart nok, og han lar sine mange begjær skygge for det gode liv med Aurelia. Han vil ha Furia, hevn over Cicero, han vil ha makt, han vil vinne, han vil kullkaste senatet, ja, gjerne hele republikken! Og dessuten kan han sjøl gjerne lede, først lede menn i strid, deretter lede dem alle som senator, eller keiser. Flere blir med han, for fakta er at den rike adelen i Roma sitter på alt for mange privilegier og alt for mye rikdom. Og hva med folket? Denne stille mobiliseringa, som førte til at en liten gruppe mennesker kom svært nær sitt mål, er i ettertida blitt kjent som den catilinske konspirasjon eller den catilinske sammensvergelse, og blei avslørt av nettopp Cicero. En kan bare tenke seg til hva som skjedde med de avslørte.

Stykket har driv og kraft i massevis, og er både spennende og interessant. Men samtidig mangler det den retninga og den profesjonelle kontrollen som Ibsens seinere verker har. Her er forfatteren seg ikke helt bevisst sine mange muligheter, virker det som, bare sine evner. Både Catilina som person, tida stykket er lagt til og stykket som helhet virker ikke helt fast. Det spriker, og det er noe rot og litt forvirring med detaljer som bidrar til at helhetsinntrykket blir mindre fullendt. Virkninga på leseren, tilskueren eller lytteren blir dermed mindre sterkt enn det kunne vært.

Det at stykket er mindre intenst enn de foregående, var faktisk en aldri så liten nedtur. For de to Ibsenhørespillene jeg har lytta til så langt, Kongsemnene (1863) og Hærmennene på Helgeland (1857), har vært så fantastiske! Sånn er det å bli bortskjemt, eventuelt slik går det når en begynner midt i Ibsens historiske fase, og ikke følge forfatterskapet kronologisk. Likevel er hovedproblemet med stykket at dette aldri blir særlig viktig for meg. Der jeg i tidligere hørespill har vært helt med, stansa bilen og holdt pusten i de mest avgjørende scenene, var det her ikke noe problem å kjøre videre og samtidig tenke litt på hva vi skulle ha til middag. Og jeg tror dette er på grunn av hovedpersonen.

Catilina er en godt voksen mann som lar seg rive med av ungdommelige drifter og en smule stormannsgale tanker. Han er umoden og ureflektert, mens den historiske Catilina kanskje var mer det motsatte. Slik det framstår i stykket, er det Catilinas personlige årsaker til å vinne makt som er drivkrafta hans. Og for meg virker det som en voldsomt sterk reaksjon på Ciceros taler, omtrent som en fjortenårings utøylelige raseri over feil pålegg på matpakka. Som politiker burde Catilina være med på dette spillet, eller i alle fall være klar over at andre var det. Hadde det vært plass til litt mer kontekst, ikke bare om maktkampene med Cicero, men også litt mer om samtida, folkets situasjon, den urettferdige fordelinga av ressurser og goder, og at Catilina virkelig ønska å endre på dette, så hadde det vært lettere å leve seg inn i hvorfor han er villig til å begå dette offeret, hvorfor han setter sitt eget liv på spill for å knesette de mektigste. Jeg veit ikke om det er originalteksten eller bearbeidelsen til hørespillformatet som er synderen her. I tillegg kommer sjølsagt den faktoren at jeg nå for tida er mer interessert i og opptatt av middelalderen enn antikken, og at jeg da er i stand til å lese inn mye mer i Ibsens historiske skuespill som er forankra i en norsk og norrøn tradisjon.

Sjøl om en kan diskutere om Catilinas agenda presenteres godt nok eller ikke, kommer en ikke bort ifra at Catilina er litt endimensjonal som person. Hvem er han, bortsett fra hans "vilje til makt"? I scenene med Aurelia får vi møte en mjukere mann som ønsker noe annet, som ønsker å  leve fredelig og rolig, som vil legge Roma, korrupsjonen og alle anklagene bak seg. Men spennet mellom denne Catilinaen og den andre Catilinaen mangler på sett og vis et mellomledd som forklarer kompleksiteten, som sier noe om hvorfor det må være enten-eller. De fleste befinner seg jo et sted på midten, og det ville nok ikke vært helt umulig for Catilina heller. Her blir kontrasten for eksempel til de komplekse personene i det eminente symboldramaet Gengangere (1881) svært stor. Jeg forstår heller ikke hvordan Catilina kan gå rett inn i en slik situasjon som males opp mot slutten. Vel var både grekerne og vikingene fulle av skjebnetro, men de hadde også mange valg de bevisst kunne ta underveis.

Kvinneskikkelsene i Catilina minner sterkt om de to kvinneskikkelsene vi møter i dramaet Hærmennene på Helgeland. Den lyse, milde og gode er Aurelia, som på mange måter passer med den like lyse og rolige Dagny. Disse to er kjærlige, oppofrende, naive, aksepterende og på mange måter mer enn mannen fortjener. Men samtidig får de fram det beste i sin mann, noe han også erkjenner. Den mørke, destruktive og onde er Furia, som har sin tvilling i den sterke og ukuelige Hjørdis. Begge disse kvinnene vil utfordre skjebnen og drive den dit de vil. De bruker alle triks de veit om, og forener seg mer enn gjerne med mørkemakter. Lange passasjer i Catilina kan tolkes både konkret og som Catilinas indre kamp, der han trekkes fram og tilbake mellom lys og mørke. 

Hørespillet er laga av NRK Radioteatret i 2005 og er inndelt i tre akter. I hovedrollene i stykket finner vi Trond Espen Seim som Catilina, Bjørn Sundqvist som Cicero, Rebekka Karijord som Furia og Heidi Gjermundsen Broch som Aurelia. Seim er svært overbevisende og intens, og fortvilelse og forvirring kommer godt fram i stemmen. Sundqvist kan av og til være litt for stakkato og oppramsende etter min smak, men samtidig kler det Cicero godt å være så formell. Dette er jo i retorikkens glanstid. Karijord og Broch er begge gode, men dessverre er stemmene til disse to fryktelig like. Dette er uheldig, særlig mot slutten, når de veksler mellom monologer og dialoger. Da er det vesentlig å vite hvem som er hvem. Om de hadde blitt lagt litt lenger fra hverandre i uttrykket, for eksempel med tanke på tempo, intensitet og temperament, eller ved bruk av en dialekt, ville det ikke vært noe problem. Dette er forøvrig løst fint i Hærmennene på Helgeland.

Hørespillet byr på mange fine lydmessige virkemidler. Noe av det fineste, som også virker svært autentisk med tanke på tidsperioden stykket er lagt til, er sangen (her tenker jeg på den antikke dramatikken, der korsang var viktig). Det er som regel svært enkelt, en- eller tostemt (Karijord og Broch), med mye moll og disharmoni, toner som glir mot hverandre og fra hverandre. Sangen gjenspeiler den indre og ytre kampen som foregår i stykket. Det er Henning Sommero som er komponist.  

Alt i alt var det en fin lytteopplevelse, men for de av dere som er ferske Ibsenlyttere eller -lesere, vil jeg anbefale å gå kronologisk til verks. Da vil kvaliteten på stykkene og styrken på opplevelsene øke nesten fra gang til gang! Da Ibsen gikk igjennom Catilina tjuefem år etter utgivelsen, så han nok mye av det han ikke så den gangen. I alle fall sa han: "Mangt og meget, hvorom min senere digtning har drejet sig, - modsigelsen mellem evne og higen, mellem vilje og mulighed, menneskehedens og individets tragedie og komedie på en gang, - kommer her frem i tågede antydninger." Og det er på mange måter sant. Catilina blei uroppført i Stockholm i 1881, men hadde ikke Norgespremiere før i 1935.

mandag 19. januar 2015

Bokhyllelesing 1: Grønn bok

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått ei uke ekstra på å komme i mål med årets første runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet var altså å lese ei bok med grønt omslag fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med de grønne bøkene:
- Silje leste The Diary of a Provincial Lady av E.M. Delafield
- Silje leste Finne ly av Aina Basso (men har ikke skrevet om boka)
- Hedda leste Erec og Enide av Chrétien de Troyes
- Elida leste Luka og livets flamme av Salman Rushdie
- Marianne leste Den verden vi fant av Thrity Umrigar
- Gro leste Under de dype skyggene av løvtunge trær av Kari Fredrikke Brænne
- Signe leste Godnatt Mister Tom av Michelle Magorian
- Trudelutt leste Søndager i august av Patrick Modiano
- Astrid Terese leste Finne ly av Aina Basso
- Berit leste Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery
- Haruhi leste Fangirl av Rainbow Rowell

Før runden begynte, var vi ni påmeldte. I løpet av leseuka kom det til fire lesere ekstra, og så langt har elleve av tretten deltakere lest boka de meldte seg på med, og ti av tretten har skrevet også. Allerede i løpet av leseuka var de fleste av dere ferdige. Det er kjempebra, og en flott innsats! Jeg mangler likevel noen tilbakemeldinger, fra Birthe, Bjørg og Silje, som også meldte seg på med Mengele Zoo i tillegg til Basso-boka. Hvordan har det gått med dere?

Alt i alt synes jeg at første runde gikk veldig, veldig bra. Det var god deltakelse, og lesingene resulterte i mange fine innlegg om mange utrolig forskjellige grønne bøker. Sjøl har jeg fått lyst til å lese flere bøker etter farge, så om dere andre også er fornøyd med det, kan vi ta det med videre til neste års bokhyllelesing. Oppsummeringsinnlegget valgte jeg å legge ut ei ukes tid etter at leseuka var over, slik at alle skulle få tid til å komme i mål uten å stresse. Hvordan opplevde dere dette, var det frustrerende at ei oversikt mangla, eller var det fint med ekstra tid? Tilbakemeldingene jeg får vil være med på å forme praksis for kommende leserunder, så si gjerne ifra dersom du føler at du brenner inne med noe.

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 er i uke 8, fra 16. - 22. februar. Antikken som litterær epoke avgrenser tidsrommet, mens dramatikken gir sjangermessige retningslinjer. En mye snevrere kategori denne gangen altså, men det er lov med unntak dersom du ikke har greske skuespill liggende. Og om du vil melde deg på, gir du bare beskjed under. Mer om Bokhyllelesing 2015 finner du her. Minner også om at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke.

Inntil neste gang: riktig god vinter!

lørdag 17. januar 2015

Bokhyllelesing: Chrétien de Troyes

Bildekilde: Bokelskere
Først ut for meg i Bokhyllelesing 2015, er ingen ringere enn den franske middelalderforfatteren Chrétien de Troyes, som levde og skreiv på andre halvdel av 1100-tallet. Han var langt på vei en slags hoffpoet, vi veit nemlig at han i perioder holdt til ved hoffet rundt Marie de Champagne (1145-1198), og at hans rolle var å forlyste og glede forsamlinga med sine eventyrlige, høviske og oppbyggelige fortellinger. Men noe særlig mer enn dette, er uvisst. En av disse fortellingene som vi med sikkerhet veit kan tilskrives de Troyes, er Erec og Enide. Den har blitt utgitt av Thorleif Dahls Kulturbibliotek med helt grønt omslag. Derfor passa boka utmerket inn i kriteriene som stilles til første runde i årets leseutfordring: å lese ei bok med grønt omslag.

Hittil har jeg brukt begrepet fortellinger om de Troyes' dikting, noe de fleste franskmenn nok vil være uenig med meg i. I Frankrike er det nemlig de Troyes som får æra av å være verdens første romanforfatter. Mange andre litteraturforskere mener at de Troyes også er "oppfinneren" av den moderne romanen. Jeg synes kanskje det er å strekke det litt langt, men hadde forskerne moderert seg noe og sagt at en i de Troyes verker fant kimen til den moderne romanen, ville jeg vært helt enig. Det er nemlig et godt stykke fra ridderdiktinga til de Troyes, som ofte er sentrert rundt bretonske og franske myter og kong Arturs hoff, har en episodisk og lett repeterende oppbygning som en kjenner igjen fra eventyr og myter, til det verket som egentlig har fått æra av å være verdens første roman: Den skarpsindige lavadelsmannen Herr Quijote fra La Mancha av Miguel de Cervantes Saavedra (1547-1616) - som gjør narr av nettopp ridderdiktinga.

Men nok om det. Den grønne boka Erec og Enide bærer navn etter sine to hovedpersoner, Arturridderen, kongssønnen og den alltid høviske Erec, og den unge, vakre, yndige og dydige jomfrua Enide. I første del av verket må Erec kjempe for å vinne henne, og når de så har gifta seg i et overdådig gjestebud som varte i flere uker og i alle fall hadde et par tusen besøkende, pluss tjenere og hoffnarrer og fuglene veit hva, legger Erec opp som ridder. Hans kjærlighet til Enide er for sterk, og de tilbringer dagene i hverandres selskap, gjerne i ektesenga, men det sømmer det seg ikke for en forfatter å skrive så mye om, kommenterer de Troyes. Men denne tilbaketrekninga fra ridderlivet er svært umandig, mener både høy og lav. Og dessuten er det kjedelig, for Erec er jo den nestbeste ridder. Hva er vitsen med turneringer nå? Når dette til slutt kommer Erec for øre, drar han helt overraskende med seg Enide ut på eventyr nettopp i det grønne, der de begge må bevise sin verdighet for den andre gjennom en rekke prøvelser for å finne balanse mellom privatliv og "yrkesliv", personlige følelser og ytre krav.  

Og ute i skog og mark baller det på seg, for farer lurer bak enhver kvist, med først tre utfordrere, så fem, deretter en slemming som også vil tvinge seg på Enide og så videre. Dere tar poenget. Erec kjemper og seirer, kjemper og seirer. Han spjærer lansen og knekker skjoldet, blir dunka og banka gul og blå, sprenger hesten, flerres opp og besvimer og er døden nær. Enide må holde tann for tunge, motet oppe, be nok til Gud om at Erec skal seire og ellers være verdig og dydig, snartenkt og lett til beins. Hun våker når han sover, varsler om de mange angrepene og farene som lurer i skogene, gjemmer seg i kratt, pleier sin forslåtte mann og jubler av glede når sårene gror. Ingen av dem har særlig mye å spille på, noe som nok skyldes sjangeren mer enn forfatteren, og sjøl om de ti episodene i andre del av boka handler om mye av det samme og er framstilt nokså likt, er det noe progresjon og en viss sjarm der likevel, bak formlene og alle intertekstuelle referanser til antikk litteratur.

Jeg skal ikke skrive så mye om hvordan det går med Erec og Enide, i tilfelle noen synes det er spennende å leike med den tanken, men jeg kan avsløre såpass at deres historie var både lettlest og underholdende så lenge den varte. I alle fall om en synes det er en grei avveksling å lese om storslagne konger og dronninger, grever og grevinner, deres klær, kosthold, våpen, smykker, hester, boliger, skjønnhet og heltedåder, og ikke får fnatt av forfatterens noe uelegante kommentarer mynta på tilhørere og lesere. Det en vel kanskje kan bli litt lei av i lengden, er forfatterens nitide insistering på at hver eneste kvinne er så vakker, hver eneste ridder så høvisk, hver eneste konge den beste. Det blir fort problematisk når det er konger på hver haug! Men her får en igjen huske på sjangeren, og på de Troyes' jobb som hoffpoet. Likte ikke makta det de hørte, blei det nok ikke mer å gjøre på forfatteren. Derfor må han bake inn litt lovprising her og der, som seg hør og bør, av Gud, konge og fedreland - men helst med kongen på førsteplass. I alle fall når nevnte konge er kong Artur.

Av en eller annen grunn får de Troyes ros som en eminent skildrer av det psykologiske - særlig kvinneskikkelsene hans er mangefasetterte og troverdige, står det i innledninga. Jeg leita veldig etter det underveis, men kan ikke si jeg fant spesielt mye (kanskje jeg leita for mye?). For å sammenligne med en annen samtidig sjanger, islendingesagaene, så kommer kvinnene på sett og vis mer til sin rett her i den franske middelalderdiktinga, særlig i et verk med både en kvinnelig og en mannlig hovedperson, ikke bare menn. Enide tar mer plass og er tegna opp mer detaljert enn Helga den fagre fra Soga om Gunnlaug Ormstunge. Men vi veit alltid hvem Helga den fagre er, og hva som er hennes rolle. Enide er derimot ikke så lett å plassere. Bortsett fra at hun er så overmåte skjønn og pen, hvem er hun og hva er hennes egenskaper? I noen få passasjer går de Troyes inn i Enides tanker og makter å skildre den ambivalensen hun opplever når Erec, den stuten, igjen skal i kamp, men tankene hennes er kun knytta til han, ikke til noe eget. Og fordi dette er så fjernt fra vårt moderne tenkesett, er det vanskelig å leve seg inn i. Da er det lettere med den staute, norrøne kvinna som egger til kamp, som krever sin rett, som trosser og nekter. Men kanskje dette er kulturelt betinga for leseren, også åtte hundre år etter skriftfestinga?

I alle tilfeller er det svært interessant å se to så ulike kvinneroller opp mot hverandre - det norrøne og hedenske mot det kontinentale og kristne. Begge kvinnerollene har begrensa handlingsrom og visse krav som må innfris for å bli vurdert som verdige og passende - av et mannlig blikk. De norrøne kvinnene skal være sterke, kloke, stolte og deretter gjerne vakre. De kristne kvinnene skal først og fremst være vakre, deretter fromme, dydige og kanskje litt kloke. Forskjellen er stor. Det samme er også tilfelle med mannfolka. Den norrøne mannen skal faktisk inneha akkurat de samme kvalitetene som kvinna, i samme rekkefølge. Å være ei sterk kvinne er å være fysisk sterk, psykisk sterk, dugende på gården, litt stri og sta og ellers rask til å ordne opp når det trengs og stå mannen bi i harde tider. Mannen trenger de samme egenskapene, for eksempel i viking, handel og konflikter. Den kristne mannen skal først og fremst være høvisk (veltalende og med gode manérer), modig, dydig og uselvisk. For meg er det et tankekors at kristendommen, her sett igjennom to ulike litterære eksempler, på mange måter bærer med seg en vridning av idealer fra indre kvaliteter til ytre - både for kvinner og menn.

Men tilbake til Erec og Enide. Det er en skjønnlitterær middelaldertekst som må tas for det den er, ikke spesielt spennende sett med dagens krimvante øyne, kanskje litt for eventyrlig og utroverdig, men en stilstudie verdt. Forfatteren gjør mange artige observasjoner, det er mye humoristisk språkbruk og komposisjonen av teksten er svært godt planlagt og verdt en analyse i seg sjøl. Oversetter Helge Nordahl (f. 1927) har gjort en solid innsats, og i tillegg til en fyldig og informativ innledning, har han også laga et omfattende noteapparat til teksten, der han forklarer språklige vendinger, greier ut om personer, steder, myter og lignende. Det er utrolig flott for leseren som vil vite mer, eller for den som allerede veit, men vil sette Erec og Enide inn i en klarere kontekst.

fredag 16. januar 2015

Favorittbøker: F

Allerede da jeg begynte på dette prosjektet, ante det meg at noen bokstaver kom til å være mye dårligere representert i gjennomgangen enn andre, og i verste fall kanskje ikke i det hele tatt. Ikke bare fordi jeg ikke har gjeldende titler i hyllene mine, men fordi de knapt fins. Naturligvis gjelder dette først og fremst de unorske bokstavene Q, W, X, Y og Z - jeg har ikke forventninger om å finne noen bøker på disse bokstavene i det hele tatt her i bokhyllene. For når blei det egentlig sist utgitt ei norskskrevet bok med tittel på for eksempel X? Men det en kanskje ikke skulle tro, er at også mer vanlige bokstaver er sjeldent brukt i det første ordet i en tittel. Som for eksempel bokstavene F, G, O og P. Titlene er der, så klart, men de er ikke særlig vanlige. Likevel klarte jeg til slutt å finne hele åtte bøker med tittel på F i bokhyllene her hjemme. Og favoritten blei til slutt denne.

Bildekilde: Gyldendal
Fuglane
Fuglane fra 1957 er hittil den eneste romanen jeg har lest av Tarjei Vesaas (1897-1970). Den blei kjøpt heller tilfeldig for mange år tilbake, og tanken var opprinnelig at den skulle være ei gave til en eller annen, brodern, tror jeg. Men så var det noe ved boka som fikk meg til å beholde den, og seinere lese den sjøl. Og for å bruke et svært velbrukt uttrykk: det har jeg aldri angra på.

Forut for lesinga hadde jeg sjølsagt en viss kjennskap til de to fine Vesaas-forfatterne fra Telemark, og Tarjei hadde jeg vært borti gjennom pensumnoveller (særlig den der med gutten på bussen er en gjenganger) og et par dikt (strengt tatt var vel det hennes felt). Dessuten hadde jeg også lest om dem, og en kommentar som hadde satt seg fast, var noe om at denne Tarjei var så kjenslevar. Det fikk meg til å tro at jeg kanskje burde være i et visst modus før jeg leste Fuglane.

Men til slutt kunne jeg ikke vente lenger, jeg ville rett og slett bare lese boka. At den skulle være så stemningsfull, lada og rørende kunne jeg jo sjølsagt ikke vite. Hovedpersonen er Mattis, kalt Tusten, den litt enkle bygdeoriginalen på stedet. Han er ikke opptatt av det samme som alle andre, og framstår derfor fort som litt dum i ulike sosiale situasjoner. Men Mattis er ikke dum. Han er først og fremst snill, og vanvittig glad i søstera Hege, som han bor sammen med på en liten plass i skogen. Hege gjør alt for Mattis, hun arbeider så de får penger, lager mat, syr klær og så videre, og han gjør alt for henne. For eksempel forteller han henne at rugdefuglene kommer, sjøl om det er midt på natta. Og han prøver stadig å gjøre noe, hjelpe Hege, få seg arbeid som alle de andre, men han får det bare ikke til. Det er som om noe i Mattis ikke klarer å skille alle sanseinntrykka fra hverandre, det blir så sterkt, alt sammen, og så voldsomt å ta innover seg. For Mattis er det verst med menneskene, for stemmen sier en ting, ansiktet en annen, kroppen en tredje. Også går det så fort. Jeg tenker at det er derfor han gang på gang søker til naturen. Der kan han sanse, ta det innover seg, tenke. Der finner han tegn, tegn bare han kan se og tyde, og der finner han ro.

Det ville ikke vært vanskelig å gi Mattis en diagnose eller to. Men når jeg leser fiksjon, synes jeg ofte at sånt kommer i veien. Det blir mer en forstyrrende forklaring, en klam og påståelig unnskyldning, noe jeg som leser nesten automatisk må godta, som skal underbygge et visst perspektiv, en livsfølelse eller et handlingsmønster. Men det er for enkelt. Jeg slipper å leve meg inn i hvordan hovedpersonen egentlig har det, for det forklares jo gjennom diagnosa. Derfor er det så fint at Vesaas nettopp ikke kommer med slike formuleringer. Han er bare tett på Mattis, hele tida, sanser gjennom han, oppfatter gjennom han, røres gjennom han. Og det smitter over på leseren, som virkelig får muligheten til å leve seg inn i Mattis, til å følge blikket hans over vannet, ut til den vesle øya, kjenne treårene mot handflatene og stemme føttene mot plankebunnen i båten. Og denne muligheten for innlevelse gjør at leseren ser hva som er så viktig med fuglene, hvorfor de er viktige og hva de innevarsler, både reint konkret og som symbol.

For livet til Mattis og Hege kan ikke fortsette slik, stillestående, ensomt. De trenger mer penger. Mattis trenger å drive med noe konkret, han trenger et prosjekt så han ikke går i veien for Hege hele tida, han trenger å være nyttig, verdig. Og Hege trenger først og fremst kontakt med andre mennesker. Mer kontakt enn det Mattis kan by på, en annen kontakt. Hun er blitt helt isolert på grunn av den spesielle broren, og småsamfunnets stigmatisering er hard. Når sjansen så kommer, må hun ta den -. Men det betyr endringer. Og Mattis er ikke så flink med endringer. Han blir redd av det ukjente, blir utrygg av å ikke vite. I sin desperasjon er Mattis så inderlig menneskelig og liten, men ikke slik at en på noe vis ser ned på han, snarere tvert i mot. Han er modig og sterk, og med hans logikk gir handlingene mening. Men mest av alt blir Mattis en speiling av en sjøl, og det er både godt og vondt.

Tarjei Vesaas holder både språket og handlinga i boka enkelt og ukomplisert. Mattis er også enkel, i alle fall ved første møte. Men så er det mer der enn en skulle tro, akkurat som i det naturnære, billedrike språket, i de gjentakende handlingene og i stedene en vender tilbake til i teksten. Her er det mulig å hente ut svært mye for en observant leser, og en kan gjøre mange fine tolkinger. Med sitt følsomme perspektiv åpner Vesaas for en annen måte å se verden på, en annen måte å være i verden på, som er vel så viktig som alle andres. Vesaas dømmer aldri Mattis, kommenterer aldri. Han lar Mattis kjempe slik han må, ensom og aleine. Det er tydelig at han ser på slike som Mattis som en berikelse, at dette ved Mattis som framstår som ukjent og annerledes kanskje egentlig er det opprinnelige og naturlige. Her blir distansen til vårt moderne samfunn svært stor, men også veldig interessant å reflektere over. 

Bokas univers er mest godt å være i. Det er stille, litt langsomt, fylt med mjuk omsorg fra forfatterens og hovedpersonens side. Måten Mattis er på, ser på Hege, ser på naturen og arbeidsoppgavene han får, er langt på vei positiv og rolig og prega av et ønske om å få til, være verdig. Det er disse tegna i naturen som skaper uro, Mattis blir for eksempel redd og må gjemme seg. Det er fordi han sanser med hele seg og ikke veit hvordan han skal takle det. Men Vesaas lar dette uttrykkes gjennom Mattis sine handlinger og forklarer ikke unødig. Slik blir det heller aldri overtydelig eller svulstig. 

Sjøl om følelsene her på mange måter får dominere, eller utspilles fritt, er dette ikke en sentimental roman full av dramatikk og klisjeer. Vesaas antyder, kommer med små drypp, og det er mer enn nok. Det gjør at leseren lager egne bilder, kommer i takt med Mattis og tar seg tid til å kjenne etter i seg sjøl. Slik blir også de siste sidene utrolig virkningsfulle. Jeg grein meg igjennom i full fortvilelse over det Mattis gjør, vel vitende om hvordan det kom til å gå. For frampekene er der.

Hva er din favorittbok på F?
Langt opp på lista mi kom også bøker som den skremmende romanen Forrådt av Amalie Skram, Flommens år av alltid imponerende Margaret Atwood, Fru Marta Oulie av den intense Sigrid Undset og den ikke mindre skremmende Fluenes herre av William Golding. Hver av disse bøkene byr på sterke leseropplevelser som sitter i lenge, og kombinerer viktig tematikk med rystende scener. Men denne store og komplekse kjærligheten som Vesaas formidler med så små, knappe og velvalgte ord, kan nesten ikke overgås. I et slikt enkelt menneske som Tusten, fins alt. Det er en viktig lærdom, kanskje den viktigste av dem alle. 

søndag 11. januar 2015

Leseplaner 2015

Vi er allerede godt inne i januar, og det er på høy tid å avsløre hvilke leseplaner en har for kommende år. Egentlig har jeg ikke hatt så god tid til å tenke på det, annet enn at jeg har skjønt at en ny leserekord, altså mer enn 150 leste bøker på ett år, er en umulighet per nå. Og det har jeg ikke noe problem med! I vår skal masteroppgava leveres inn, i tillegg til at jeg også skal ha andre eksamener, og jeg forventer at det blir svært mye å gjøre over en periode på to til fire måneder. Også i hjemmet ellers blir det mye å holde på med. Derfor velger jeg å holde det hele litt mer nøkternt enn det som kanskje er nødvendig denne gangen, så får jeg heller eventuelt få gleden av å nå alle mine mål og i verste eller beste fall overgå dem. Kort oppsummert har jeg funnet ut at det må bli omtrent slik:

Mitt generelle lesemål er satt til 60 bøker.
Hvordan disse 60 titlene og forfatterne skal fordeles reint sjangermessig eller med tanke på språk, nasjonalitet, tematikk, stil, litterær epoke eller lignende, har jeg ingen endelig plan for enda, så derfor er de overordna kategoriene enkle og romslige. Av de 60 bøkene skal det være:
- 10 faglitterære bøker
- 12 1001-bøker
- 9 skjønnlitterære titler gjennom Bokhyllelesing 2015
- 6 biografier

Jeg vil med andre ord fortsette, så langt det er mulig, med å følge opp de tre lesesirklene jeg deltar i, den hos Line, den til Ingalill og den jeg sjøl administrerer. Av årets planlagte 1001-bøker er det mange jeg har lest, så der vil jeg bytte ut titlene ved behov. Målet er ei 1001-bok i måneden. Når det kommer til biografier, vil jeg prioritere de jeg har i hyllene før jeg går videre til mammas hyller eller biblioteket. Å lese ut av egne ulesthyller er som kjent også poenget i Bokhyllelesinga. Derfor har jeg her laga en tilleggsmålsetting, nemlig at jeg ikke skal kjøpe noen nye bøker til disse tre lesesirklene. Da får jeg heller lese litt på sida av kriteriene eller stå over runden i sin helhet. De 10 faglitterære bøkene forventer jeg å lese gjennom studiene, og her regner jeg med at noe må kjøpes.

Etter at disse bøkene er lest, står jeg igjen med 23 ledige bokplasser, som kan fylles med akkurat hva jeg vil. Etter å ha vært dedikert student i mange år og etter det jeg forventer blir et intenst masteroppgavekjør i vårsemesteret, har jeg tenkt til å unne meg en lang og god periode med koselesing, lystlesing, frilesing - kall det hva du vil - jeg vil lese det som er bra, det jeg har hatt lyst til å lese lenge, bøker som er krevende, som tar tid, litteratur som gir meg noe ekstra, som berører, litteratur som betyr noe, av forfattere som er spennende, annerledes, særdeles dyktige, viktige eller interessante. Og disse ønskene vil jeg forsøke å sammenfatte med å fortsette å lese ut av egne ulesthyller, noe som kan virke som et slags Sisyfosarbeid, men som likevel må gjøres. Per nå har jeg nemlig to bokstabler på golvet, og målet er å få disse opp og inn i hyllene.

Derfor har jeg laga meg ei liste med ønskebøker i år også. Denne lista består av bøker jeg har veldig lyst til å prioritere i året som kommer, og som gjerne kan smette inn på noen av de 23 ledige plassene nevnt i avsnittet over. Etter lengre tids glaning i bokhylla og litt veiing av for og i mot og så videre, blei lista for 2015 sånn:

  1. Alexander L. Kiellands samla verker (4 bind)
  2. Olav Duun: Mennesket og maktene
  3. Solar av Ian McEwan
  4. Ei bok av Tove Ditlevsen
  5. Biografien om Sigrid Undset av Gidske Anderson
  6. Selma Lagerlöfs bøker om familien Löwensköld (3 bind)
  7. Resterende verker av Ragnhild Jølsen (2 bind)
  8. Per Olov Enquist: Magnetisørens femte vinter
  9. Linn Ullmann: Det dyrebare
10. A.S. Byatt: Besettelse
11. Ei bok av Karen Blixen
12. Carl Frode Tiller: Innsirkling 2
13. Jane Austens Emma

13 klart formulerte lesemål bestående av totalt 19 bøker der altså. Og om jeg leser alle titlene, gjenstår det bare fire bøker før jeg får full pott for leseåret 2015. Men det forventer jeg egentlig ikke, for plutselig har jeg lyst til å lese noe helt anna, og gjør akkurat det. I alle tilfelle må jeg som kjent vente ett helt år med å finne ut av det. Så lenge jeg har leselyst, tid og en smule ro og fred, er det mye som ordner seg!

Ett annet mål er naturligvis at jeg ønsker å fortsette med å skrive om mye av det jeg leser. Dette vil jeg holde på med så lenge det fortsetter å være både moro og givende. Jeg vil også følge opp årets bokhyllelesing så godt jeg kan. I perioder kommer jeg nok til å ta kortere eller lengre pauser fra dette multimediale, pålogga livet, men ellers vil det være jevnlige bokinnlegg å finne her. Hva skal forresten du lese i 2015? Om vi har noen av de samme titlene på blokka, er det bare hyggelig med ei samlesing. Ta gjerne kontakt under.

Riktig godt leseår til dere alle!

fredag 9. januar 2015

Når du ser meg

Bildekilde: Bokelskere
Min første bok av den norskamerikanske forfatteren Siri Hustvedt (f. 1955) blei Når du ser meg fra 2008, som jeg har hatt i hylla sia 2010. Jeg har lest boka sammen med Silje, som i lengre tid har hatt et kronologisk Hustvedtprosjekt gående. Jeg er redd det blant anna er mangelen på dette, på kontekst, som gjør at jeg ikke er like begeistra for forfatter og bok som Silje og en rekke anmeldere.

Hustvedt debuterte som romanforfatter i 1992, og er kjent for å utgi bøker med et visst intellektuelt tilsnitt. Produksjonen hennes er foreløpig ikke så omfattende (sju romaner samt noe annet), fordi hun bruker god tid på prosjektene sine. Det kan gjerne gå flere år i mellom hver utgivelse. Det er blant annet fordi grundige bakgrunnsundersøkelser spiller en stor rolle i flere av verkene hennes, og slik er det også i denne romanen. Hustvedts innstilling til ulike fagområder som hun benytter i bøkene sine minner om Ian McEwans. Og det er alltid sympatisk med forfattere som skriver med stor seriøsitet og innlevelse, og som tar seg tid til å lære noe de ikke kan i forkant av prosjektet. Samtidig vitner det også om et visst kontrollbehov som kan gjøre teksten ufri. I Hustvedts tilfelle er det denne gangen psykiatrien som fagfelt som har vært gjenstand for hennes undersøkelser, med ulike undertemaer som drømmetydning, diagnostisering, terapi, psykoanalyse med mer.

Og det er sjølsagt fordi hovedpersonen hennes, norskamerikaneren Erik Davidsen, så vidt jeg veit den første mannlige hovedpersonen til Hustvedt, er psykiater. Når vi møter Erik, som er en skilt, barnløs mann i førtiåra, for første gang, er vi i nåtida. Han ser så tilbake, i førsteperson preteritum på det den eldre søstera Inga kalte "hemmelighetenes år". Hva disse hemmelighetene består i, får vi gradvis og sakte nyss i. Det hele begynner med at faren Lars Davidsen dør. Han er gammel, sliten og institusjonalisert mot slutten. Når de to søsknene så hjelper mora Marit med å gå igjennom papirene hans i etterkant, finner de et brev. Det er datert 27. juni 1937 og lyder slik: "Kjære Lars, jeg vet at du aldri kommer til å si et ord om det som skjedde. Det sverget vi på BIBELEN. Det kan ikke gjøre noe nå som hun er i himmelen, eller for dem her på jord. Jeg stoler på løftet ditt. Lisa."

Svært langsomt starter Erik og Inga sitt prosjekt: Å finne ut hvem denne Lisa var, hvilken hendelse hun hinter til og hva det har å gjøre med faren deres. På veien, i møte med andre mennesker, under lesinga av farens dagboknotater og gjennom å stå i sorgen etter å ha mista en forelder, finner de også ut mye om seg sjøl og sin egen bakgrunn. Et interessant grep her fra Hustvedts side, er at hun faktisk bruker sin egen fars dagboknotater i disse passasjene. Når en er klar over det, gir det disse sitatene mer tyngde. 

Med en slik åpning på en roman kan ei historie gå i svært mange retninger. Det er nesten bare fantasien som setter grenser for hvilke hemmeligheter som kan avdekkes og hvilke konsekvenser disse vil få for nåtidsmenneskene. Men heldigvis går ikke Hustvedt i alle klisjéfellene som er så vanlige i kioskromanene. I Når du ser meg går det hele også såpass langsomt at det ikke er særlig spennende å være med på nøstinga. Slik det er presentert, framstår fortida bare som én del av livet til Erik. Og det oppleves som en sann framstilling. Innimellom dryppene av fortid får vi nemlig lange passasjer av nåtid, og sjøl om disse passasjene ikke er direkte uinteressante, er det noe ved dem som jeg ikke liker. Etter mye att og fram har jeg falt ned på at det hovedsaklig skyldes to ting: hovedpersonen sjøl og synsvinkelen. Dette vil jeg komme tilbake til under. 

Tematisk sett er boka på en måte nokså enhetlig. Originaltittelen er The Sorrows of an American, og Hustvedt tangerer utrolig mye ved den amerikanske livsstilen og amerikansk identitet som knyttes opp mot sorg og harde tider. Hun nevner for eksempel de harde vintrene for immigrantene i Minnesota, depresjonen på trettitallet, soldatenes sår fra andre verdenskrig, psykiske ettervirkninger av krig, terror og invasjon, innvandrernes opplevelse av rasisme, homofiles opplevelse av diskriminering, 11. september og mye mer. Så legger hun til mer allmennmenneskelige sorgerfaringer, som tapet av en ektefelle i skilsmisse og gjennom sjukdom og død, tapet av en pasient, tapet av en forelder som voksen og som ung, møter med andres sorg og det å stå i en sorgprosess sjøl. Det blir mye sorg, og når det faktisk er slik at bortimot hver eneste karakter i boka har en sterk sorgerfaring som de har hengt seg opp i, blir det for mye. Det er ikke egentlig fullstendig utroverdig, men svært ensidig.

Samtidig som tematikken er enhetlig, er den også sprikende. Hustvedt nøyer seg ikke med å skrive om sorgerfaringene, men også om hvordan vi bearbeider dem på ulikt vis. Og her gaper hun over for mye. I en førstepersonsroman blir det fort bare rot når vi får vite om og må forholde oss til ikke bare Erik, Inga og Marits sorg over Lars' bortgang, men også Sonias tap av faren Max, Mirandas tap av en onkel, Eggys takling av en fraværende far, Jeffs foreldre som dør i en bilulykke, Burtons døende mor og Edies problemer. Alt dette trykker seg på i samme monotone fortellerstemme og med samme, hakkete språk, sjøl om Erik er ensom og ulykkelig forelska i Miranda, Inga avreagerer seksuelt, Marit drar hjem til Norge, Sonia har mareritt, Miranda tegner, Eggy forsøker å binde ting sammen på en femårings konkrete måte, Jeff tar bilder, Burton snakker og Edie misbruker ymse stoffer. Det virker som om forfatteren insisterer på at gjenstanden for vår sorg må erstattes med noe, noe jeg ikke helt veit om jeg er enig i. Da blir nemlig sorgerfaringa og sorgmestringa så lik, som om vi mennesker hele tida fulgte samme kakeoppskrift, men bare bytta ut fyll og pynt.

Nært alt dette som har med sorg å gjøre, ligger identitet. Det er en ikkespråklig erfaring fra Eriks side, men den er der likevel, hvordan nære tap, mangel på nærhet og det å stå i sorg gjør noe med en, med hvem en er. I tillegg tematiseres utdannings- og yrkesvalg, etnisk bakgrunn, intellektuelle forutsetninger, håpløse forelskelser, fortielser, framstillinger, forvrengninger, kunst, svette, forfølgelser og frykt. Umulig å komme utenom er også hva vi mennesker er for hverandre i ulike faser av livet - for eksempel at en ser sine foreldre på ulik måte som barn og som voksen, og at Lars Davidsen endres i Eriks øyne under lesinga av førstenevntes memoarer. Mange sanne erfaringer, med andre ord, men summen av dem i samme bok gir en overmett, overstappa følelse. Og dessverre: når så mye sneies innom, blir det fort bare overflate.

Bokas styrke er uten tvil forfatterens alvorlige og oppriktige behandling av temaene, og hennes konsekvens når det kommer til hovedpersonen. Det at psykiateren Erik tenker fag, leser fag, skriver, analyserer, tolker, er seg bevisst egne psykiske mønstre, har pasienter, husker pasienter, er på sjukehuset, har angst, sørger, drømmer, lar seg påvirke og berøre og reflekterer over disse prosessene, gir stor troverdighet. Det er svært viktig i ei bok som denne og et eksempel til etterfølgelse for mange norske forfattere (ja, her hinter jeg for eksempel til deg, Hanne Ørstavik). Likevel skaper denne sterke faglige bindinga en følelse av ufrihet, en fare jeg påpekte innledningsvis. Erik virker så enspora og hemma av sitt yrke at det er vanskelig å tro på det.

Så over til det som er mindre bra med forfatterens karakterisering av hovedpersonen: Jeg skjønner at en enslig mann i førtiåra har seksuelle fantasier om både naboen og pasienten sin, men dette trenger ikke jeg å lese om. Særlig ikke når det blir framstilt akkurat slik og når det repeteres. Jeg slipper å lese om hva fyren gjør når han er på do, og da synes jeg at jeg skal slippe å lese om det han gjør aleine under dyna også. Det er overintimt og slitsomt, i tillegg til at Hustvedt her går i ei vanlig forfatterfelle. For meg virker det som om mange kvinnelige forfattere, som skriver om en mannlig hovedperson, lett "overseksualiserer" vedkommende. Som om ikke menn også kan ha et helt avslappa forhold til seksualitet?

Videre synes jeg det er underlig at denne Erik er så bevisst på moter, klær, klessnitt, sminke og lignende. Nesten alltid når det kommer en ny person inn i rommet, må vedkommende skildres ut ifra klærne. Dette er som kjent tradisjonelt sett et mer kvinnedominert felt, og jeg synes det er rart at Erik skal registrere slikt. Hvor har han forutsetningene fra? Altså, det er forskjell på å se at noen har på seg en blomstrete kjole og at en annen har en kjole i det stoffet og det snittet som sitter stramt både her og der og framhever den attributten og gjemmer den, og at det hele er matcha med sveis og leppestift. At Erik studerte tysk nevnes kun én gang og tas aldri opp og brukes effektivt i boka. Hvorfor ikke? Et språk han kan, burde han da kunne anvende? Mer på hjemmebane er Hustvedt når hun lar Erik glane på kløfta eller leggene til Miranda. Men hun kunne latt det være med det, og ikke latt fyren fantasere videre.

Også søstera Inga karakteriseres på en noe underlig måte. Hun er litt for åpen for min smak, men det er kanskje jeg som er en smule snerpete. Jeg synes for eksempel det er greit at nære familiemedlemmer ikke veit så mye om hva slags sengegymnastikk jeg praktiserer. Inga snakker flere ganger med Erik, ikke bare om med hvem hun er sammen med, men også om hvordan det får henne til å føle seg og hva som er godt. Det får meg til å lure på om ingenting er privat lenger. Avsnitta er rett og slett ubehagelige, som om jeg som leser sneik rundt i Ingas privatliv, sjøl om hun faktisk forteller frivillig. Inga er dessuten ikke bokas hovedperson, og slikt burde da kanskje ikke inkluderes i det hele tatt, og hvis en absolutt skal ha det med, kan det presenteres annerledes. Om disse søsknene har et unormalt tett forhold kunne det også blitt skildra på en annen måte, og ikke slik at en trekker begges integritet i tvil, for det gagner ikke historia.

Ingas datter Sonia er en annen person som skildres på en for meg ganske fremmed måte. Hun har opplevd å miste faren, å se skrekkelige ting skje den 11. september og så å miste morfaren på fem år. Deretter kommer en rekke hendelser som ikke skal røpes her. At tenåringen Sonia tillitsfullt klemmer på onkel Erik, sier hun er så glad i han, møter han aleine til middag, at han betrakter kroppen hennes og lignende, blir bare feil for meg. Og bortsett fra dette er hun bare en skygge i teksten. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår hva Hustvedt har tenkt her.   

Jeg blei dessverre skuffa over det språklige nivået i boka også. Jeg hadde kanskje litt høye forventninger, men opplever likevel at dette rett og slett ikke er godt nok til nivået boka er forespeila å være på. Det er så mye som er omtrentlig. Om det er Hustvedt eller oversetter Bodil Engen (f. 1950) som trøbler og knøvler med rytmen og velger feil preposisjoner, vites ikke. Omstendelige setninger nesten uten innhold og synsvinkelproblematikk kan derimot bare settes på Hustvedt. Jeg-personen Erik kan for eksempel tenke noe som dette her: "Jeg ser på asfalten som ruller under bilen." Denne setninga er umulig på to måter. Vi kan faktisk ikke se asfalten som til enhver tid er under bilen når vi kjører, vi ser den før den kommer under bilen, og eventuelt etterpå, hvis vi følger med i ett eller flere speil. Og med mindre de har en spesiell type asfalt i USA, så ruller den faktisk ikke. Jeg skjønner sjølsagt hva forfatteren mener at Erik skal uttrykke, men blir irritert over at hun ikke har tatt seg tid til å formulere det annerledes.

Videre tenker han også at han "kjente vinden fra sidevinduet blåse forbi øret". Her er vi i en bil, og de fleste som har kjørt bil (eller hatt fysikk på skolen) veit at et åpent vindu, forutsatt at vi kjører i fart, sitter korrekt i et av bilsetene og har ansiktet framover, ikke blåser forbi øret, men snarere over ansiktet samtidig som støyen naturligvis glir inn i øret og skaper en følelse av eller en faktisk tilstand av vind i øret. Forbi går vinden i alle tilfelle ikke. Erik tenker også i en passasje om Eggy at han "ikke kunne se ansiktet hennes, men øynene var konsentrerte". Sist jeg sjekka var øya faktisk plassert i ansiktet, så denne setninga burde naturligvis vært luka ut. Men nå er jeg visst surmaga og bister igjen, petimeterkritisk og det som verre er. De fleste lesere henger seg nok ikke opp i slikt, og det ville ikke jeg gjort heller, om alt det andre hadde vært på stell. Da hadde dette nemlig bare vært uviktige detaljer i en ellers fin helhet. Nå blir det irritasjonsmomenter i et prosjekt som allerede er på gyngende grunn.  

De siste sidene i boka er bare ei oppsummering av den historia vi akkurat har lest. Den er fin på sin måte, som ei utrolig kompakt novelle helt uten novellas virkemidler, men også ganske meningsløs. Vi får nemlig ikke noe nytt her, og boka avsluttes derfor i nesten akkurat samme stillstand som den begynner i. Det virker som om hovedpersonen tross alt er den samme, han har "bare" klart å forsone seg med farens død. Men så var alt ved det vante igjen. Og det er vel ikke det Hustvedt egentlig skildrer underveis? Det får meg til å spørre om hva forfatteren vil med dette prosjektet, denne boka, hva hun vil vise oss, fortelle oss? Jeg skjønner naturligvis det åpenbare, men under overflata, da? Eller fins det ikke noe der, sjøl for beleste psykiatere og intellektuelle forfattere?

onsdag 7. januar 2015

Gjesteblogger: Minner som eier nåtida

Bildekilde: CappelenDamm
Patrick Modiano fikk Nobelprisen i litteratur i 2014. Han fikk den for sin undersøkelse av hukommelse og minner, sa Peter Englund under tildelingshøytideligheten i Stockholm. Patrick Modiano er en ukjent forfatter for mange, også meg, med kun tre utgivelser på norsk, utgitt henholdsvis i 1979, 1982 og 1988. Boka fra 1988, Søndager i august, har et mosegrønt omslag som glir over i bruntoner og opplyst grått. Innbretten viser slitne bygårder i de samme nyansene. Det er en prekær mangel på klare farger. Fotografiet er preget av patina, mye patina, og er slik et sant uttrykk for teksten i boka.

Søndager i august er kanskje en kort roman, men har novellens karakteristika; mye stemning, få personer, ett handlingsforløp og en litt overraskende slutt, som, liksom overlys i et bilde, skal få mørket og gråtonene til å bli melankolsk vakre og ikke bare triste og forfalne. Handlingen i boka er enkel og skisseaktig. Jeg-personen møter en mann han så vidt kjenner fra sju år tilbake. Skjønt kjenner; ingen i denne teksten har en personlig fortid eller noen framtid. Møtet med denne personen, fra en uklar fortid, gir impulsen til en episodisk erindring hos vår mann. Han nevnes ved navn kun en gang; Jean. Han lever et passivt liv i Nice, fanget i byens sump, som han sier selv. Han er resignert, flyktig, bor i en liten leilighet i et ombygd hotell, og husker tida da han bodde på et muggent rom sammen med Sylvia. Hun hadde en stor diamant om halsen, og forsvant etter et restaurantbesøk med to diffuse karakterer, som kanskje var spøkelser – eller bedragere.

Skikkelsene er beskrevet ved enkle klesplagg, hjemmehørende i 1950/60-tallets motebilde, en kort sobelpels, ei slitt skinnjakke, en stram, svart jumper og sigarettetui i gull. Teksten har fine setninger, og maner fram stemninger av regn, tåke, gatevandring og melankoli på grensa til apati. Jean får ikke tak på noe som helst. Ikke seg selv, ikke sin historie og heller ikke nåtida. Han har knapt håp for framtida, og virker ute av stand til å få til selv det enkleste av mål-middel-tenkning. Han surrer rundt i sitt eget stillestående følelsesbrakk-vann, og vi får skisser av forfall, fallert rikdom, motløs og drømmeaktig repetisjon av hva som kanskje hendte for sju år siden. Men mysteriet er ikke viktig, det kriminelle ligger som en dekor over historien, en patina påført av en fotograf med sans for gyllent softfilter. Og vår mann var fotograf. Han var i ferd med å lage en bok om elvestrender i og omkring Paris. Fotoene har han i en eske, de er kanskje kjære for han, der han bor ved det salte havet, men mest kjæler forfatteren for lengselen etter å leve i en dorsk drøm, en matt tomhet uten ansvar og glede, som stillestående elvevann. Et grågrønt algeliv.

Denne boka gir form til en livsfølelse. Språket er presist og ujålete. Alle hentydningene, som aldri blir mer enn det, gjør at leseren raskt kan bygge opp sin versjon av historien, gjerne basert på fransk film noir. Men en kort sobelpels skaper ikke en karakter. Det er nok heller ikke forfatterens hensikt. Personene i denne teksten er flyktige skikkelser, som liksom hilser fra fortida og fortsetter å flyte omkring i vår felles historie, hvor Patrick Modiano liksom åndsfraværende lar noen av dem få et slags liv mellom grønnbrune permer.

Skrevet av Trudelutt
Bokhyllelesing 1, 2015

mandag 5. januar 2015

Klar, ferdig, les!

Hva: Bokhyllelesing 2015, første runde
Kriterier: Les ei bok med grønt omslag
Når: Mellom 05. og 11. januar

Påmeldte:
- Silje skal lese The Diary of a Provincial Lady av E.M. Delafield
- Birthe skal lese Kjerringer av Helen Uri
- Silje skal lese Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug og Finne ly av Aina Basso
- Hedda skal lese Erec og Enide av Chrétien de Troyes
- Elida skal lese Luka og livets flamme av Salman Rushdie
- Marianne skal lese Den verden vi fant av Thrity Umrigar
- Bjørg skal lese Inn i elden av Aina Basso
- Gro skal lese Under de dype skyggene av løvtunge trær av Kari Fredrikke Brænne
- Signe skal lese Godnatt Mister Tom av Michelle Magorian
- Trudelutt skal lese Søndager i august av Patrick Modiano
- Astrid Terese skal lese Finne ly av Aina Basso
- Berit skal lese Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery
- Haruhi skal lese Fangirl av Rainbow Rowell

Blir du ferdig med både lesing av boka og skriving av innlegget før tida, er det sjølsagt ikke noe i veien for å publisere før. Bruker du lenger tid, er det også greit. Legg i alle tilfelle igjen ei lenke under her, under oppsummeringsinnlegget eller på sida for Bokhyllelesing 2015 når du er ferdig, slik at andre deltakere finner fram til omtalen din. Er du ikke påmeldt, men har lyst til å delta likevel, er det bare å lese. Beskjed til meg kan gis i etterkant, dersom du foretrekker det. Oppsummeringsinnlegg ventes ei ukes tid etter at den ordinære lesetida er avslutta.

Lykke til!

søndag 4. januar 2015

Leseåret 2014

I 2014 gikk det ganske radig for seg på lesefronten her i heimen, mye takket være den omfattende, tverrfaglige masteroppgava som jeg fortsatt holder på med. Et par dager før nyttårsaften runda jeg nemlig bok nummer 150 for året 2014, et antall jeg svært fornøyd med og bittelitt imponert over, hvis jeg kan være så ærlig. Det er, så vidt jeg er klar over, ny personlig rekord, en rekord som antageligvis kommer til å bli stående i mange, mange år og i alle fall så lenge jeg er småbarnsmamma. Antallet tilsvarer omtrent 12,5 bøker per måned, eller 0,4 bøker per dag. Hvor mange boksider det egentlig er, har jeg ingen aning om. Men nok blei det.

Da jeg satt opp lesemåla mine for 2014, endte jeg opp med ei liste som så omtrent slik ut:
- antall bøker totalt: alt over 68 anses som meget bra
- pensum kommer av naturlige årsaker øverst, for her må jeg gjennom alt
- faglitteratur som må brukes i forbindelse med masteroppgava; minst tjue bøker
- lesesirkel 1001 bøker: målet er her å lese minst halvparten av bøkene
- Bjørgs leseutfordring: her sikter jeg høyt og håper på full deltakelse
- Ingalills biografilesesirkel: er så langt veldig spennende - vil prøve å delta hver gang

En kjapp gjennomgang viser at jeg slo lesemålet med gode 82 titler. Jeg mener sjøl at jeg har vært flink til å prioritere pensum, sjøl om det i perioder har gått langsomt av mange årsaker og jeg da sikkert kunne vært mer effektiv og hakket mer motivert. Samtidig er disse pausene utrolig viktige for det videre arbeidet. De må rett og slett til for at jeg skal gjenfinne en slags oversikt og kontroll over materialet. Det totale antallet titler med faglitteratur jeg har lest, er 93, inkludert noen flerbindsverk og noen svært omfattende utgivelser. Det blir altså minst 73 titler mer enn minstekravet. Videre har jeg lest 16 titler som har hatt svært stor relevans for oppgava mi, for eksempel all sagalitteraturen som jeg anvender aktivt i undersøkelser og analyser. 

Da gjenstår det 41 skjønnlitterære titler, fordelt på flere ulike sjangre, men med en klar overvekt på romaner. Innbakt i disse 41 fins 13 1001-bøker (åtte av dem blei lest gjennom Lines lesesirkel), åtte bøker lest i forbindelse med Bjørgs leseutfordring (full deltakelse) og fem titler lest til Ingalills biografilesesirkel (deltok på fem av seks runder). Kun 15 titler blei lest på eget initiativ, og av disse er omtrent halvparten resultat av samlesingsprosjekter blant anna sammen med Birthe. Et klart formulert mål var å lese to til fire skjønnlitterære bøker hver måned i tillegg til faglitteraturen. Jeg endte på 3,4 bøker per måned, og må regne målsettinga som innfridd.  

Jeg har skrevet om alle de 41 skjønnlitterære titlene, og i tillegg fins det noen innlegg om fagbøkene jeg har lest. Jeg har også skrevet mange andre innlegg som har med litteratur, litteraturhistorie, litteraturkonsum, kvalitativ lesing, lesevaner, lesesmak og bøker å gjøre. Totalt blei det 121 blogginnlegg for 2014, noe som betyr at jeg i snitt skreiv hver tredje dag. Det er jeg også fornøyd med. 

Parallelt med disse ovennevnte lesemåla satte jeg også opp ei liste jeg kalte "ønskelesing for 2014", som ikke blei publisert her på bloggen. Dette var primært bøker fra ulesthyllene som jeg hadde lyst til å endelig få lest (noen av bøkene har stått der sia 2006, og ti års ventetid i hylla går bare ikke an. Bøkene må leses eller bare forsvinne, tror jeg). Lista var som følger:

  1. Alexander L. Kiellands samla verker (4 bind)
  2. Jon Fosse: Melancholia I og II
  3. Ei bok av Ian McEwan
  4. Åsa Linderborg: Meg eier ingen
  5. Biografien om Sigrid Undset av Gidske Anderson
  6. Sigrid Undset: Korset
  7. Resterende verker av Ragnhild Jølsen (2 titler)
  8. Per Olov Enquist: Magnetisørens femte vinter
  9. Toni Morrison: Elskede
10. A.S. Byatt: Besettelse
11. Merethe Lindstrøm: Barnejegeren

Jeg fikk ikke full uttelling her, noe jeg forventa i forveien, men er veldig fornøyd med å ha lest og skrevet om Melancholia I og Melancholia II, Kjærlighet ved første blikk, Meg eier ingen, Korset, Elskede og Barnejegeren. Alle bøkene viste seg å være både gode og solide utgivelser, men naturligvis på hver sine måter. Noen av lesemåla som ikke blei innfridd, har jeg planer om å skyve videre til neste år, men med et lite forbehold. Det kommer nemlig til å bli et svært travelt år, så det er greit å ikke ta seg vann over hodet allerede i januar.

Månedlige leseplaner kommer jeg til å fortsette med også i 2015. For meg er det en flott måte å planlegge egen lesing på, få oversikt over aktuelle bøker og innsikt i hvordan det faktisk gikk med lesinga i etterkant. En annen sak er at jeg koser meg veldig med å lage leseplanene. Jeg bruker lang tid på å leite i bokhyllene etter variert lesestoff og forsøke å imøtese både egne interesser, lesesirklenes eventuelle krav og kriterier og samtidig holde åpent for spontane innfall. Og ikke minst er det veldig moro å se at det minker, at titlene flyttes fra ulesthylla og finner sin plass i det litt mer komplekse bokhyllesystemet mitt bestående av leste bøker. 

Og med det har jeg oppsummert det meste, tror jeg, og kan gyve løs på planene for 2015. Først ut her (etter at jeg har lest ut Siri Hustvedt) er Erec og Enide av Chrétien de Troyes - ei ganske så grønn bok til første runde av Bokhyllelesinga 2015. Hiv deg gjerne på, du også! Jeg ønsker dere alle ei flott leseuke!