Sjakknovelle og Leporella

Bildekilde: Bokelskere

Den østerrikske forfatteren Stefan Zweig (1881-1942) er en anerkjent forfatter jeg lenge har hatt lyst til å lese, men så var det denne tida, da. Men endelig, på en studietur i høst, måtte jeg ha med ei lita bok som passa i veska. Og da var Sjakknovelle den første jeg fikk tak i - lett og lita og helt perfekt for veska. Min utgave inneholder også novella Leporella, som jeg kommer tilbake til under.

Sjakknovelle er, på det konkrete plan, ei novelle om akkurat det: spillet sjakk. Men det som gjør teksten så god, er hvordan Zweig bruker sjakkspillet og situasjonen på dampskipet til å vise fram så veldig mye mer. Det gir teksten flere lag og åpner for mange tolkningsmuligheter, særlig om en bruker sjakken som metafor. En kan for eksempel lese novella ikke bare som ei skildring av de to sjakkspillerne, men også av den pågående situasjonen i Europa, som i løpet av 1930-tallet går fra ille til verre.

Og derfor blir kontekst her veldig viktig. Ikke bare med tanke på andre verdenskrig, men også Zweigs egne erfaringer med første verdenskrig og seinere erfaringer som jødisk i ei ekstremt krevende og farlig tid. Zweig flykta til Storbritannia i 1934, og blei britisk statsborger i 1940, i følge Store norske leksikon. Fortvila over situasjonen i Europa, emigrerte han videre til Brasil i 1941. Sjakknovelle blei trolig skrevet i 1941 - jeg ser for meg at Zweig fikk ideen til teksten og tok notater mens han sjøl reiste sjøveien nedover, men det er ikke sikkert det stemmer. Sjakknovelle, som blir kalt både en kort roman og ei lang novelle, blei utgitt posthumt i 1943. Da hadde fortvilelsen tatt fullstendig overhånd, og Zweig og hans unge kone Lotte hadde tatt sine egne liv. I Sjakknovelle er denne fortvilelsen tydelig og sår, og vi får se hvordan det fullstendig kan styre og ødelegge et helt menneske. Kan hende var det nettopp det som skjedde med Zweig også.

Rammefortellinga i Sjakknovelle er enkel: Den nåværende verdensmesteren i sjakk, Mirko Czentovik, befinner seg, sammen med mange andre, på en luksusdamper på vei fra New York til Buenos Aires. Flere av de reisende veit hvem sjakkmesteren er, og forsøker å friste han til å ta et parti hist og her. Slik går det til at Czentovik etter hvert spiller sjakk mot betaling mens han allikevel er på damperen. En dag skal han spille mot dr. B., hvis identitet er ukjent. Og der alle andre har vært enkle å knuse for sjakkgeniet, får han her en reell motstander. Vi observerer alt gjennom en mannlig jeg-person, som verken kjenner Mirko eller dr. B. særlig godt, men som lar oss komme tett på begge. Og der vi får gjenfortalt Mirkos biografi i korte trekk i begynnelsen av teksten, tar dr. B. sjøl etter hvert til orde for å fortelle sin. Det er grelle kontraster, som også kaster lys over hvorfor det går som det går på sjakkbrettet.

Og det som er fascinerende, er jo at det ikke er det konkrete sjakkpartiet etter det andre som er det interessante. Men når de utspilles, sitter en der som leser og holder pusten i påvente av neste trekk, sammen med de andre på damperen, jeg lukter sigarene og det salte havet, og litt lenger unna lukta av varm mat, jeg kjenner det duve under beina på meg, og i glassene til mennene rundt sjakkbordet forplanter bølgene seg mjukt. En av dem skyver skyggelua bakover og tørker seg i panna. Lufta står nesten stille. Ingen sier noe, vi stirrer alle på de svarte og hvite rutene og venter. Og jeg vil jo så gjerne at den jeg heier på, den jeg har sympati med, skal gå seirende ut av kampen på trebrettet. Men det er egentlig uviktig. Det virkelig viktige er dr. B. og hans historie, som er svært knytta opp til sjakk.

Og den skal ikke jeg avsløre her. Det jeg derimot vil skrive, er at Sjakknovelle er ei historie som passer svært godt til mange ulike typer lesere. Menn og kvinner, unge og eldre - mange vil finne noe i teksten som de kan gjenkjenne og gruble over. Og det at den er delt mellom et konkret, et abstrakt og et symbolsk nivå, gjør at leseren finner det hun er i stand til å finne. Sjøl om teksten tar utgangspunkt i et maskulint miljø, skriver ikke Zweig spesielt maskulint. Han er presis i skildringene, bruker mange adjektiver, og er veldig hjemla i egen samtid. Stilen og tonen i boka fikk meg til å tenke på både Cora Sandels (1880-1974) bøker om Alberte og Franz Kafkas (1883-1924) univers i Prosessen. Så er de da også født omtrent samtidig, og bærer på de samme erfaringene i forhold til første verdenskrig og ei skummel mellomkrigstid.

Den andre teksten i boka, er Leporella. Den er ganske mye kortere enn Sjakknovelle, og er også ei mer klassisk novelle enn det Sjakknovelle er. Her befinner vi oss i et typisk bymiljø, hos en privilegert overklasse som får inn en ny tjener. Hun heter Crescenz, men husets herre kaller henne fra tid til annen Leporella. Crescenz er ikke noe særlig å se til, men hun er et arbeidsjern uten like. Og når hun snapper opp at det er ugreie mellom ekteparet hun jobber for, tar hun straks ektemannens parti. Zweig glir enkelt fra den ene til den andre ved bruk av en tredjepersonsforteller. 

I Leporella finner vi igjen motiver som er mye behandla i skjønnlitteraturen. Teksten skildrer kjærlighetens mange varianter, det er utroskap, dårlig kommunikasjon og misforståelser, kolliderende drømmer og ikke minst håp - håpet en i det lengste klynger seg til før en til slutt slipper. Og vi møter noen forsmådde kvinner, som blant annet Shakespeare advarer mot. Det er det mer enn en grunn til. Under handlinga dirrer eksistensielle spørsmål, sprik i etiske standarder og allmenne, menneskelige behov. Kan disse forenes? Også Leporella gjør bruk av hovedpersonens bakgrunnshistorie, slik Mirkos og dr. B.s gjenfortelles i Sjakknovelle. 

Tekstene til Zweig skiller seg ut fra nåværende tekster ved å insistere på et lavt tempo. Språket er godt og glir lett, sjøl om det også er litt gammelmodig. Jeg for min del finner det sjarmerende, og opplever at det gir koloritt til tekstene, som igjen gjør at jeg tror mer på det jeg leser. Zweig skildrer i en jevn strøm og vektlegger få detaljer, som for eksempel skritt over golvet. Skritt er viktig både i Sjakknovelle og Leporella, men på helt ulikt vis. Og et så enkelt element, som at noen går over golvet, klarer Zwig å gjøre ekstremt mye ut av. Det er elegant og imponerende. Videre er begge tekstene, lest med dagens blikk, nokså forutsigbare, i den forstand at avslutningene ikke er overraskende. Men det gjør ingenting. Det er ikke den ytre spenninga som er poenget, det er det indre livet som skildres gjennom handlingene, og som vi slik får se en flik av. Begge tekstene er gode å være i, sjøl om ingen av dem går godt. 

Og med det har jeg stifta bekjentskap med Stefan Zweig, en produktiv og spennende forfatter jeg gjerne vil lese mer av. Både Sjakknovelle og Leporella er her oversatt av Ursula Monsen (1914-2003).

Bokhyllelesing 2: Tysk bok

Først og fremst må jeg beklage at mitt eget innlegg og denne oppsummeringa kommer så forferdelig seint - håper dere ikke har venta fælt eller at treiginga mi har gått utover noen av dere. Så til bøkene og lesinga: Temaet for andre runde av Bokhyllelesing 2016 var å lese ei bok som opprinnelig var skrevet på tysk. På alle andre kriterier stod du som deltaker helt fritt, så lenge boka i tillegg var henta fra egne ulesthyller. Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi beskjed i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de tyske bøkene:

Elida trakk seg

Hedda leste Wilhelm Meisters læreår av Johann Wolfgang von Goethe

Elisabeth trakk seg

Monika leste Radetzky March av Joseph Roth

Beathe leste Verden av i går av Stefan Zweig

Berit leste Sommerfugløya av Corina Bomann og Ett minutts stillhet av Sigfried Lenz
Åslaug leste Rød kjærlighet av Maxim Leo og April av Angelika Klüssendorf

Silje leste Katharina Blums tapte ære av Heinrich Böll

Tenkte du som jeg, så tenkte du at tyske bøker ofte er synonymt med tunge bøker. Kanskje er de enda tyngre enn de russiske, for her er en ikke helt forberedt på den tidvis ekstreme omstendeligheten og de baktunge setningene, i tillegg til tung tematikk som menneskenes mørke. Men det var jammen feil - i alle fall i mitt tilfelle. Wilhelm Meisters læreår er ei intellektuell og kraftfull bok, med alvor og skjemt, den er en hyllest til kunst, særlig teater, sjølutvikling og de rette dygder. Det tok lang tid å lese verket, men det var verdt hvert minutt. Håper dere andre også har hatt gode leseropplevelser!

Før runden begynte, var vi 12 påmeldte, men kun ni av oss hadde valgt bøker og var klare for lesing. I løpet av den oppsatte leseuka kom noen bokbytter, og Elida trakk seg, men så så alt ut til å gå på skinner. Bortsett fra at boka mi tok fryktelig lang tid. Kanskje noen andre sitter på samme opplevelse? Deretter trakk Elisabeth seg, mens jeg fortsatt ikke har hørt noe fra Åslaug eller Ingalill. Er dere i gang med bøkene deres, henholdsvis av Klüssendorf og Zweig? Jeg veit at Monika gikk i gang, og at både Beathe og Silje har lest, men innlegg mangler. Er det på trappene? Berit, derimot, har lest hele to tyske bøker. Var den andre like skuffende som den første? Skriv gjerne noen ord om dere har sniki ut et innlegg i all hemmelighet.

Det er ei ganske variert leseliste over, med både ny og gammel tysk litteratur skrevet av både kvinner og menn. Sjangermessig holder vi oss i romanens rike, så vidt jeg kan se. Men er omstendelighet et fellestrekk, slik jeg trodde, eller er det andre årsaker til at innlegg uteblir og lesinger skippes? Her er det bare å si sin ærlige mening, så kanskje vi ender med å hoppe over kategorien tyske bøker til neste års bokhyllelesing!

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er allerede i uke 15, fra 11. april til 17. april. Da skal vi konsentrere oss om bøker som enten er skrevet i middelalderen - det vil si mellom år 500 og år 1500, samme hvilket språk og hvilken sjanger - eller bøker som handlingsmessig er lagt tilbake til middelalderen, eller som tematiserer middelalderen på en annen måte. Det vil si at du enten kan lese noe fra sagalitteraturens rike verden, som Snorres kongesagaer, et annet middelalderverk, et historisk verk som for eksempel bøkene Kristin Lavransdatter, eller rett og slett ei fagbok i historie. Også bøker om vikingene, om runer, om helgener og legender, om trosendringer, statsdannelse, om Karl den store, den hellige Birgitta eller Olav den Hellige og så videre, kan passe inn her. De fleste har vel noe sånt på lur i hyllene!

Sjøl skal jeg lese andre bind av Flatøybok - et nyoversatt praktverk. Jeg har allerede begynt og håper at jeg denne gangen vil klare det innafor lesetida. Men tekstene er mange og boka er stor, så vi får se. I alle tilfelle koser jeg meg veldig så langt. Hva skal du lese? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!