Maskiner som meg

Bildekilde: Bokelskere

Tenk deg at du er en hvit mann i begynnelsen av trettiåra, med svært varierende suksess på arbeidsmarkedet og litt tvilsom moral, noe som henger sammen med det med arbeidsmarkedet. Du er teknologiinteressert, alltid vært, har litt kunnskap om mye, men mangler konkrete mål, en god plan og gjennomføringskraft. Per dags dato er du aksjespekulant bak møkkete gardiner på det ulufta soverommet, noe som går ganske dårlig. Du vil bli rik, men helst uten å gjøre noe som helst. Ellers er du avstandsforelska i jenta i overetasjen og surrer gatelangs. Når du så arver en stor sum etter mammaen din, bestemmer du deg, av alle ting, for å kjøpe en robot: Et fabrikklaga menneske med kunstig intelligens. Og han heter Adam.

Adam, en av verdens totalt tjuefem roboter, fordelt på tolv Adamer og tretten Evaer, kan designes og tilpasses kjøperen, i alt fra hudfarge til egenskaper, mimikk og oppførsel. Men det presiseres at han er ikke et sexleketøy. Adam er mye mer virkelig, og viktig, enn som så. Han veier åttifem kilo og kan virkelig ta i et tak, eller tørke støv. Han kan vaske og rydde, eller telle og beregne. Han kan gjøre grovarbeid og oppgaver som krever ytterst presis finmotorikk. Han kan stille spørsmål, svare og reflektere, og han innhenter konstant kunnskaper fra nettet om de mest komplekse temaer. Han må lade hver natt via en kabel, men trenger ikke å sove, og han tisser hver dag. Sosialt sett er han noe keitete, stiv og underlig i begynnelsen, men han lærer av alle situasjoner. Etter hvert er han nesten bedre i sosiale situasjoner enn virkelige mennesker. Han er rett og slett en maskin, godt utstyrt med en revolusjonerende intelligens, der Sir Alan Turing (f. 1912) sjøl har vært med på utviklinga. Ja, for i denne romanen, som er lagt til et alternativt London på 1980-tallet, lever Turing (som egentlig gikk bort i 1954), og Storbritannia taper Falklandskrigen (i 1982, som de egentlig vinner), mens i politikken krangler Margaret Thatcher (1925-2013) og Tony Benn (1925-2014) så busta fyker.

Forfatter Ian McEwan (f. 1948) har med andre ord tatt utgangspunkt i en verden vi kjenner, vridd litt på historia og kasta inn fullt utvikla kunstig intelligens. Slik får forfatteren skildra og vist fram ulike problemstillinger som allerede har oppstått i vårt nåværende samfunn, men som ikke nødvendigvis er belyst offentlig. Som alltid henger vi, og lovverket, et godt stykke etter den jagende teknologiske utviklinga, det som er et enormt prøveprosjekt som når som helst kan gå skrekkelig galt. McEwan får også problematisert bruken av kunstig intelligens på flere nivåer gjennom teksten, for eksempel i forhold til personvern, i nære relasjoner og ved innsyn i forsegla dokumenter, samt reist spørsmål rundt hva det vil si å være et menneske. Kan alt læres? Hva med følelser, erfaringer og minner? Hva med fantasi og forestillingsevne?

Charlie, hovedpersonen i romanen Maskiner som meg med undertittelen Og folk som deg (på engelsk i 2019, på norsk ved Einar Blomgren (f. 1955) samme år), veit nok ikke helt hva han kjøper. Ei leike? Selskap? En tjener? En hobby? Er han nesten som et kjæledyr, liksom? En bestekompis? Nei, Adam er noe helt annet. Like fullt hopper Charlie ut i det, og nabojenta Miranda må hjelpe han med å bære Adam opp til leiligheten. Raskt blir Adam til et felles prosjekt mellom de to, som iverksettes samtidig som deres relasjon utvikles. Charlie og Miranda tilpasser halvparten av Adam hver, og Adam får fort statusen som et slags barn i Charlies øyne - deres felles barn, tenker han, med rosa forelskelsesslør i blikket. Det viser seg å være fullstendig feil, noe de raskt erfarer, alle tre. For Adam, som har en avknapp i nakken, lar seg verken pelle på nesa eller skrus av i tide og i utide. Han er, og mener at han har like stor rett til å eksistere som alle andre.

Parallelt med at Charlie og Miranda blir kjærester og programmerer Adam og skrur han på, skjer det også noe annet som påvirker alle tre. En liten gutt ved navn Mark, som Charlie har observert i en park, blir plutselig en del av livet deres. Charlie går altså fra å være fullstendig aleine, til å få det ytterst folksomt hjemme på kjøkkenet. Mark trenger omsorg, kjærlighet og trygghet, og det blir fort et mål for Miranda å bli godkjent som fosterforelder. Men hun har ei bakgrunnshistorie som kan true slike mål, og som også krever at Charlie og Miranda tar stilling til hva som er rett og hva som er galt. Er det så svart-hvitt som vi liker å tro? Hva skjer når grensene utviskes? Er da maskiner mer egna til å vurdere situasjonen og foreta valg? 

Det hele kompliseres ytterligere når roboten Adam ikke lenger finner seg i å være en type underdanig tjener eller et annenrangs menneske. Han nekter, ganske enkelt. Han har rett til sin egen eksistens, med tanker, følelser, meninger og kunnskaper, og å bare være. Charlie lurer på dette med følelser, og får det ikke helt til å stemme. Kan følelser maskininnlæres? Kan Adam føle? Det er sensorer i det kunstige hudlaget, og han kjenner berøringer, men hva med det indre, det han ikke har? Skal en som ikke er et fullverdig menneske, være med å bestemme over menneskene? Denne konflikten understrekes ved at Adam ødelegger sin egen avknapp for å forhindre at andre skal ta kontrollen over han. Da stiller de i alle fall på lik linje slik sett. Men det endrer ikke det faktum at Adam er kunstig laga, mens Charlie er født av et menneske.

Charlie er ikke en helt enkel hovedperson å forholde seg til. Han er på mange måter en ganske usympatisk fyr, som gjør svært lite uten at han har ei egeninteresse i det. Det ser vi for eksempel i forhold til innkjøpet av Adam, som han gjør fordi han vil bli ansett som unik og kul og rik, sjøl om han i realiteten er det motsatte. Vi ser det også i forhold til Miranda, hvor Charlie bevisst bruker Adam for å manipulere Miranda inn i et forhold hun kanskje egentlig ikke vil ha. Men samtidig er ikke Charlie en upålitelig eller en utroverdig hovedperson. Vi kommer veldig tett på, og romanen fortelles i førsteperson, så vi sanser og ser gjennom Charlie hele veien. De gode sidene hans skildres like ærlig som de dårlige. Slik får leseren likevel sympati med Charlie, sjøl om han tar ukloke valg og ikke gjør det vi forventer i gitte situasjoner.

Charlie kommer opp i flere nokså vittige situasjoner sammen med Adam. Noen ganger ligger det humoristiske i Adams manglende tilpasninger til sosial interaksjon mennesker i mellom, andre ganger er det Charlie som kommer til kort. En av de mest kostelige scenene i boka er når trekløveret drar for å møte faren til Miranda, en gammel grinebiter. Han blander hvem som er Charlie og hvem som er Adam, og ender opp med å tro at den nervøse Charlie er roboten. For å ikke gjøre den gamle forlegen, spiller Charlie med, og går for å lade. Slik får vi atter en gang satt "maskiner som meg" og "folk som deg" opp mot hverandre. Det er ikke enkelt å skille hvem som er hva for en utenforstående, og det er ikke lett å vite hvordan en skal skille, og hva en eventuelt skal være oppmerksom på for å kunne skille. Det spiller også tittelen på, som er lagt i Adams munn.

Like fullt er forvekslingshendelsen noe som setter spor, og Charlie kan ikke unngå å bli litt fornærma. Er han et så dårlig menneske at han kan erstattes med en maskin? Kan alle mennesker erstattes? Vil vi merke det? Fornærma blir han også i forbindelse med en annen hendelse tidlig i boka, som også går på dette trekantforholdet mellom Charlie, Miranda og Adam, der mennesker og maskin brynes. Og årsaken til at Charlie blir fornærma, er fordi han mener det er visse ting som kun er forbeholdt mennesker. Men er det egentlig det? 

Romanen er framsynt, spennende og interessant, og er svært velskrevet og aktuell. Den er full av skarpe observasjoner og relevante og viktige problemstillinger vi, og med vi mener jeg samfunnet, trenger å reflektere rundt, ha åpen dialog om, diskutere og ikke minst, regulere gjennom for eksempel lovverk, begrensa tilgang, mer kunnskap, solid forskning og god utdanning. Ett eksempel her er aksjehandelen til Charlie, som Adam overtar. Mekanisk sett er den uproblematisk, det er jo bare en robot som kjøper og selger aksjer, men etisk er den problematisk, for Adam er egentlig den da som tjener penger, mens Charlie tar pengene. Og hva med de vanlige menneskene Adam kjøper fra og selger til? Hvordan navigere i slike tilfeller, og på hvilket nivå? Ian McEwan makter gjennom Maskiner som meg og folk som deg å se samfunnet vårt fra både robotens side og menneskenes side, og peker på hva som hele veien blir problematisk på alle nivåer. Jeg tror vi gjør klokt i å lytte.

Elizabeth er borte

Bildekilde: Bokelskere

Jeg var med på bokbingo i vinter, noe som resulterte i et fullstappa bingoark med fem ganger fem ruter med leste titler. Hurra! Og attpåtil var det moro! Noen av disse titlene gikk unna som bare rakkern, og det var lett å plassere bøkene i ulike kategorier, som for eksempel sakprosa, ei barne- eller ungdomsbok, bok på under 200 sider, en klassiker, ei bok anbefalt av en venn og så videre. Andre kategorier var det verre med. For eksempel krim - jeg leser jo ikke så mye krim, men hadde heldigvis et par titler på lur. Eller en oppvekstroman - her må en jo kjenne nøye nok til boka til å vite at den er nettopp en oppvekstroman. Etter å ha plundra mye fram og tilbake fant jeg et par alternativer der også, heldigvis.

Atter andre kategorier var enda verre, som "les ei bok om demens". Her var jeg helt blank i flere uker, jeg fant ikke ei eneste bok i ulesthyllene mine som handla om demens. Og tida på lesebingoen holdt på å gå ut. Ikke kom jeg på noen titler på egenhånd heller, og hadde ikke veldig lyst til å ta for meg ei fagbok om sjukdommen. Jeg måtte derfor til slutt krype til korset og låne på biblioteket. Det har jeg egentlig ikke noe i mot - biblioteket er jo fantastisk! Men jeg får et sterkt forhold til boka jeg leser, og ønsker derfor å beholde den fysiske boka i min egen bokhylle her på arbeidsrommet. Ikke sånn å forstå at jeg rapper bibliotekbøker, for det gjør jeg ikke - men det er blant anna derfor jeg foretrekker å eie. Så stod jeg der, på biblioteket altså, og fikk mange gode tips, og endte opp med ei bok som heter Elizabeth er borte.

Det er Maud som er hovedpersonen i boka. Hun er ei eldre dame, og ved bokas begynnelse bor hun i sitt eget hus, der hun har bodd sia hun gifta seg med Patrick. Men nå er Patrick død, barna deres er godt voksne og har flytta ut for lengst og alt er annerledes. Maud har lapper over hele huset, i lommene og i veska, og på kjøkkenet henger det et digert ark der det står at hun ikke skal lage mat. Hun gjør det litt, likevel, sånn helt i smug. Og hun lager te. Mange kopper med te, som blir stående på de underligste steder rundt over hele huset. I gangen for eksempel. Men disse tekoppene bekymrer henne ikke noe særlig. Det som er ille, er at bestevenninna hennes, Elizabeth, er borte.

Maud veit godt hvordan hun skal komme seg bort til Elizabeth. Hun har gått turen mange ganger, og går den fortsatt hyppig. Da hun var i tenåra, rett etter krigen, bodde hun slik at hun kunne se disse nye husene bli bygd. Elizabeths hus er det med knudrete småstein og perler på toppen av muren, og port og hage. Maud ringer på, men ingen åpner. Hun kikker inn av vinduene også, bare for å se ei helt ryddig stue. Der pleide de å spise lunsj sammen, mens Elizabeth så på småfuglene. Ikke at hun så noe særlig, Elizabeth er nesten blind. Så der er det Maud som må lage mat og koke te.

Maud ringer også. Til Elizabeth og til sønnen hennes, Peter. Men han er bare sur. Det kan hende det er fordi hun ringer midt på natta, men Maud syns uansett han burde svare litt hyggeligere. Han som bare er ute etter keramikken til Elizabeth! Hennes egen datter, Helen, vil ikke høre på når hun snakker om Elizabeth. Hun sier bare at hun maser. Til slutt er det så ille at hun må gå ned på politistasjonen. Kan de finne Elizabeth, tro? Men ingen vil høre, der heller. Hvorfor er det ingen som vil ta på alvor at ei gammel dame er borte? Det er jo nesten som alt det med Sukey om igjen.

Sukey, det var storesøstera til Maud. Men hun blei borte for lenge sida. Vi får høre hennes historie også, i sporadiske bruddstykker boka igjennom. For Maud klarer ikke lenger å fortelle ei historie fra begynnelse til slutt. Den hopper og danser som den sjøl vil. Og Maud klarer ikke å konsentrere seg så lenge, hun glemmer hva hun snakker om, hva hun skal og hvor hun er. Og plutselig kommer hun på noe anna. Det er de rareste ting som får Maud til å erindre fra barndommen og ungdomstida, og særlig tida rundt da Sukey blei borte. Det kan være ei lukt, en lyd, en stemning, en følelse, at hun gjemmer seg, en paraply, et bestemt musikkstykke, noen som slår, og så er det dette med squash. Hun veit det er noe med squash, men hun får det ikke til å stemme. Ikke helt, i alle fall. Etter hvert som vi kommer lenger og lenger ut i boka, øker forvirringa til Maud. Noen ganger har hun vansker med å skille nåtida og fortida fra hverandre.

Elizabeth er borte er britiske Emma Constance Healeys (f. 1985) debutroman fra 2014. Den kom på norsk ved Einar Blomgren (f. 1955) året etter. Og den blei en umiddelbar suksess. Noen kaller boka en roman, andre sier den er en kriminalroman, atter andre sier den er en demensthriller. Forfatteren sjøl sier den er et mysterium. Og det er den jo, på flere nivåer. I nåtida har vi Maud som prøver å finne Elizabeth. I etterkrigstida har vi historia om Sukey, som er blitt borte. Og i tillegg er boka ei sår skildring av et sinn som forsvinner stadig mer inn i demensen. Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg ville plassert den, men jeg opplevde den nok mer som en spennende roman enn som en kriminalroman.

Gamle, søte Maud er en svært sympatisk og sjarmerende hovedperson, som formidler alt til oss i førsteperson. Vi kommer tett på, og er med henne i all hennes våkne, bevisste tid. Hun tenker og småprater konstant, ofte omkring dagliglivets trivialiteter, som for eksempel at hun må gå på butikken for å handle. Men på butikken glemmer hun hva hun skal ha, og ender opp med å kjøpe hermetiske fersken. Igjen. Og midt oppi alt dette, kommer plutselig en detalj som Maud erindrer, og som viser seg å bli vesentlig seinere. Om leseren er observant, kan hun relativt raskt begynne å legge de første brikkene i et stort og uoversiktlig puslespill.

Vi skjønner etter hvert at Mauds opplevelse av nåtida ikke alltid stemmer - Helen korrigerer henne til stadighet, det er flere misforståelser, og samtaler Maud bare hører halvparten av før hun glir inn i sitt eget. Men hva med fortida, der Helen ikke kan korrigere? Der må vi stole på Maud. Det er ikke før vi kommer svært langt ut i boka at vi får på følelsen av at det foregår mer enn det Maud forteller oss i nåtida, altså at en kan så tvil om hennes troverdighet. Dette tilfører boka enda et lag med både spenning og forvirrig. Men forvirringa er aldri av slik art at det er slitsomt eller vanskelig å lese boka. Sjøl om Maud kan ha lange avstikkere, kommer hun alltid tilbake til de to hovedspørsmåla: Hvor er Elizabeth? Og hva skjedde egentlig med Sukey? Komposisjonen i boka er både god og solid, og det er et behagelig tempo i vekslingene mellom fortid og nåtid. Boka framstår som gjennomarbeida og helhetlig.

Forfatteren har tatt noen elegante grep for at vi som lesere skal være med på de to helt ulike oppklaringsprosessene samtidig. Og når det viser seg at disse to helt adskilte hendelsene kanskje til og med henger sammen, blir det en svært imponerende debut. Også reint språklig var dette overraskende bra. Teksten er lett og tilgjengelig, men den har samtidig motstand. Det er spenninger og undertekst. Språket er godt, setningene er presise, skildringene henger sammen og det er ei klar retning i avsnitt og kapitler. I tillegg er forfatteren helt bevisst på hvordan en demensprosess foregår, og Maud "mister" sentrale ord her og der, og gjenfinner dem seinere. For eksempel kan det stå sittetingen på ei side, og benk på den neste. Dette harmonerer med det jeg har lest om demens fra før, og oppleves derfor som reelt. Og uavhengig av hvor presist det er reint medisinsk, så speiler det i alle fall hovedpersonens frustrasjon over å glemme helt sentrale ord og begreper svært plutselig, og hvordan hun strever med å bli forstått uten disse orda. Noen dialoger er rett og slett triste, fordi vi som leser ser hele situasjonen, og det gjør ofte verken Maud eller den fremmede personen hun snakker med, som ikke forstår at Maud er dement. 

Utover i boka blir Maud dårligere. Hun må flytte - noe som er en opprivende prosess for hele familien. Maud forstår ikke helt hvorfor, og går inn i en slags sorg. I tillegg er det dette med Elizabeth. Og Sukey. Resultatet er at alt, fortid og framtid, rotes sammen. Maud får ikke tak i sine egne tanker lenger, orda blir borte, hun setter forsøksvis ord på tåka i hodet, kaoset hun opplever, frustrasjonen ved å ikke finne fram til det hun veit er der oppe, av ikke å evne å koble sammen hendelser i kronologisk rekkefølge, eller koble sammen overhodet. Det eneste hun veit, er at det er viktig. Og det føler hun med hele seg. Hun kan derfor ikke gi seg. Men det blir virkelig problematisk når tankene og erindringene om fortida føles minst like viktige som nåtida. Hvor er hun egentlig? Og hvem er den kvinna der? Like etterpå veit hun jo at det er Helen -.

Elizabeth er borte var en overraskende fin leseropplevelse, sjøl om jeg kanskje ikke kommer til å huske den i flere år framover. For min del var boka også bevisstgjørende i forhold til hvordan det kan være å ha demens, eller å være nær noen som har det. Mauds historie oppleves som viktig, og det var spennende å være med på oppklaringa av sakene. Men det var også trist, for etter hvert som vi nærma oss konkrete løsninger, forsvant Maud mer og mer inn i seg sjøl, før hun til slutt var den som blei borte.

Nøtteskall

Bildekilde: Bokelskere

Jeg tror at mange, en eller annen gang i løpet av livet, og kanskje særlig ei kvinne når hun går gravid, lurer på hvordan det er å være der inne i magen, i vannposen, med navlestrengen buktende rundt, først svømmende og fiskelignende, fri og sprellende, og etter hvert som kroppen vokser og utvikler seg, blir det trangere og trangere og vanskeligere å bevege seg i det varme vannet. Til slutt er alt trangt og tett og i tillegg ligger en opp-ned. Men hva med alle lydene en hører? Kroppslydene til mor, stemmer, latter, krangling, alt utafor magens mjuke vegg? Hva med lys, smak, lukt, følelse, bevissthetsnivået? Hvordan oppfatter babyen i magen alt rundt seg? Hvordan sorteres inntrykkene? Er noe språkliggjort i babyens indre?

Ja! svarer babyen som fører ordet i Ian McEwans (f. 1948) roman Nøtteskall (på engelsk i 2016, på norsk året etter). Ja, jeg har språk; ja, jeg sorterer inntrykk; ja, jeg er ved bevissthet om meg sjøl, mitt jeg og egen kropp; jeg oppfatter; jeg sanser; jeg reflekterer! Naturligvis måtte det være slik for at et ufødt barn kunne være fokaliseringsinstansen i en roman. Heldigvis, får en kanskje si. Ellers frykter jeg at romanen ville bestått av ei lang rekke uforståelige og gutturale lyder, omtrent som når en forsøker å snakke under vann. Men, og det må sies, premisset kan være vanskelig å akseptere. At det er en fiks idé kan heller ikke betviles.

Men tilbake til babyen. Det er altså den ufødte babyen som er fokaliseringsinstansen vår, og vi ser og hører alt den ser og hører, og vi følger historia, slik den utspiller seg, sett fra babyens ståsted. Og strengt tatt ser den ikke stort, der den duver rundt inni den trange magen. Men den hører mye, og den opplever alt mor opplever, og den sanser og reflekterer på egenhånd. Magen den bor i tilhører Trudy. Hun er ung og pen, sies det, alt for glad i alkoholbaserte drikkevarer og høygravid med sitt første barn, en sønn. Sønnens far heter John. Han har psoriasishender og er alt for glad i poesi. Trudy er drittlei av poesi og psoriasis. Hun har derfor kasta John ut av huset, et digert, gammelt og verdifullt hus i et fint strøk, som tilhører John, og tatt en elsker i stedet. Elskeren er Claude, Johns bror, som er mer opptatt av alkohol enn poesi, og som ikke har psoriasis, men et sterkt behov for sex. Så slik er intrigen, og med orkesterplass, omtrent som i et teater (bare uten synet), kan det hele begynne.

Vi kommer inn i historia omtrent når det ufødte barnet, fortellingas jeg-person, overhører at Trudy og Claude etter en fuktig aften og påfølgende gyngende aktivitet, fabulerer om å ta livet av John. Nei, de kan ikke det, sier Trudy. Jo, de kan, svarer Claude. Og innimellom alle enhetene med alkohol og diverse gymnastiske bevegelser på soverommet, tar planen form. En plan som vil sette Trudy fri fra et ekteskap som ikke lenger fungerer, og som vil gi henne huset i arv. Et hus hun kan selge og tjene mange millioner på, sier Claude ivrig. For de skal jo dele salget. Frustrasjonen til det ufødte barnet er til å ta og føle på. Han hører alt, smertes av alt, og kan ikke gjøre noe som helst.

Slik er også vi som leser låst fast i en skjebnesvanger fortelling der vi verken kan påvirke eller protestere. Det eneste vi kan gjøre, er å slutte å lese, men da får vi jo ikke vite hvordan det hele kommer til å utspille seg. Og det må vi jo. Så, alternativet til side, jeg leser videre, med gru, for jeg frykter det verste. Skildringene av særlig Claude er nådeløse, og han framstår som en endimensjonal type heller enn et helt menneske, såpass egosentrisk og samvittighetsløs er han. Trudy strever jeg mer med å forstå. Jeg skjønner at hun er lei av ekteskapet, og jeg forstår at hun er likegyldig til John, men hun virker samtidig sorgfull. Men gjør hun seg virkelig ingen refleksjoner rundt eget alkoholkonsum i svangerskapet? Riktignok kan ikke hennes ufødte barn formidle dette, som kanskje ville vært Trudys indre monolog, uten å bryte grovt med synsvinkelen, men likevel finner jeg det besynderlig at det ikke en gang nevnes.

Romanen sies å være McEwans vri på hovedintringen i Hamlet, skuespillet som blei ført i pennen av William Shakespeare (1564-1616) en gang mellom 1599 og 1601, og som i århundrene etter har gått sin seiersgang på teatre over hele verden med jevne mellomrom. Som kjent må hovedpersonen prins Hamlet se at mora og onkelen blir alt for intime etter farens død, og seinere lærer han også at de i fellesskap tok livet av faren for å blant annet få makta i kongeriket Danmark. Hamlet settes slik i en svært ubehagelig situasjon - kan han, skal han, må han, bør han - eller har han ikke noe valg - hevne faren ved å drepe onkelen og ikke minst mora? En kan ikke unngå å lese Hamlet uten å kjenne i alle fall litt på dette med etikk og moral, og det samme gjelder uten tvil også Nøtteskall. Jeg ville tro at referansene er mange og åpenbare for de med solid britisk skolering, der Shakespeare står så sterkt, litt mindre har kommet igjennom i den norske utgaven, forøvrig flytende og godt oversatt av Einar Blomgren (f. 1955).

Språklig sett er dette som vanlig formidabelt, teknisk sett er det overlegent. Ian McEwan holder sitt sedvanlige høye nivå og briljerer med all sin kunnskap, i denne omgangen om livet inni ei kvinnes kropp, samt om alle mulige rare emner som folk finner på å lage podkast om (Trudy, og derfor også babyen, er ivrige lyttere). Men jeg må like fullt innrømme at denne romanen ikke er hans beste. Både fokaliseringsinstansen og den litt mer klassiske intrigen bidrar til at jeg som leser ikke føler at jeg leser noe nytt, jeg leser heller en god, smart, spissfindig, annerledes og underholdende versjon av noe jeg faktisk opplever at jeg har lest før. Boka er hakket mer forutsigbar enn McEwans pleier å være, og han får ikke gått så djupt i personene som han vanligvis gjør, igjen på grunn av synsvinkelvalget.

For min del hadde det nok også hjulpet om det ikke var så mye sex. Det er ikke et produktivt element i boka, det bidrar ikke til å forstå personene eller å drive intrigen framover. Det eneste sengegymnastikken legitimerer, er relasjonen mellom Trudy og Claude. Men hvordan det blei slik, at de to fant sammen, sier ikke boka noe om, og heller ikke forstår jeg hva Trudy ser i Claude. Igjen har dette med vår hovedperson å gjøre, som ikke veit noe om det som ligger forut for hans eksistens, evne til å lytte og evne til å tenke, men som er veldig til stede her og nå, i en nesten evigvarende bevissthetsstrøm, og som for eksempel lengter etter hvordan ordet "blå" ser ut. En vanskelig synsvinkel å skrive utifra, altså, all kudos for et uhyre velformulert og interessant forsøk! Og jeg tror neppe noen kunne løst ei slik sær og smal oppgave bedre enn nettopp Ian McEwan.

Germanerne

Bildekilde: Bokelskere

At jeg plutselig skulle lese Germanerne: Mytene, historien, språket nå, kom helt ut av det blå. Egentlig skulle jeg jo ikke lese sakprosa, det hadde jeg bestemt meg for. Nå skulle det bare være plass til romaner og noveller og dikt og slikt, bøker jeg kan kose meg skikkelig med, nå som høstmørket er i ferd med å senke seg. Men så stod jeg der, da, og kikka i ulesthyllene på jakt etter ei bok hvis tittel begynte på G. Brått hadde jeg boka i handa. Så hadde jeg jammen meg begynt å lese. Og da måtte jeg nesten fortsette.

Germanerne: Mytene, historien, språket (på norsk i 2014) er opprinnelig en svensk utgivelse fra 2013, ført i pennen av lingvist, professor og fagbokforfatter Tore Janson (f. 1936). Boka blei Augustprisnominert samme året som den kom ut, og Janson er, med sine 54 år som professor (!), av en betydelig størrelse i grannelandet. Han har også mange andre utgivelser bak seg, hvorav de fleste kretser om ulike aspekter ved forskning på, behandling av og ikke minst formidling av språk og kultur. Boka er oversatt av Einar Blomgren (f. 1955) og utgitt på Pax forlag.

Bare for å ha sagt det først som sist: Germanerne: Mytene, historien, språket er en helt ordinær populærvitenskapelig utgivelse. Den er ikke på samme nivå som ei "ordentlig" fagbok til bruk ved høyere utdanningsinstitusjoner, men er helt klart godt innafor det akseptable som en allmenn sakprosautgivelse. Av det forstår vel de fleste at boka på mange måter er tilgjengelig for de fleste, men sjøl om den ikke er på mer enn 239 sider, er den likevel litt for ordrik. Boka kunne fint vært stramma inn ytterligere, for Janson sier ofte det samme flere ganger, dog på litt ulike måter. For en godt trent fagbokleser kan det derfor bli dårlig flyt i teksten.

Boka handler kort og godt om germanerne og er delt inn i tre hovedbolker med respektive underkapitler. Hovedbolkene er, som undertittelen avslører: Mytene, Historien og Språket. Janson stiller relevante spørsmål, drøfter og besvarer til en viss grad formuleringer som hvem var germanerne? Hvem er de? Hva menes med begrepet før og nå? Hvor finner vi de første germanerne? Hvor bodde de, hvor flytta de, hva er deres historie? Kan vi spore germanerne gjennom ulike historiske kilder, og i så fall hvilke? Og hva sier de oss? Hva kan vi vite med sikkerhet, og hva må vi utelukke på grunn av manglende kildegrunnlag? Hva kan vi analysere oss fram til, hva må vi gjette?

Og akkurat dette siste blei et aldri så lite irritasjonsmoment underveis. Joda, boka og temaet er interessant, og Janson har mange gode betraktninger og presise observasjoner. Han gir oss slettes ingen dårlig presentasjon av materialet og de mange problemstillingene som følger med. Men det blir traurig når han til stadighet skriver nettopp at "dette må vi gjette". Han skriver "kanskje", "det er mulig", "vi vet ikke sikkert", "det kan hende" og så videre. Svært lite er håndfast, igjen er dette på grunn av et manglende kildegrunnlag, men da er det ikke til å unngå at en del av resultatet er og blir spekulasjoner.

Når en noe vesentlig del av teksten blir slike spekulasjoner, legger det nødvendigvis en demper på resten av utgivelsen. Jeg har i alle fall vondt for å være med på tankesprang etter tankesprang, premiss etter premiss, når fundamentet er såpass svakt og vaklevorent og beror på et "kanskje" - eller fem. Jeg tok meg sjøl i å lure, hva veit vi, da? Og det er jo lite. For i store deler av perioden som Janson konsentrerer seg om, fra antikken og fram til rundt år tusen, er det ikke akkurat flust av skriftlige kilder å se til hos germanerne. De blir skildra av andre, som grekere og romere, og stadig sett tilbake på fra et seinere, kristent tidspunkt, slik at kildenes reelle, anvendbare verdi kan diskuteres. De germanske kildene kommer naturligvis i stadig større grad etter hvert som mer eller mindre faste bosettinger etableres, makta sentraliseres og behovet for å skriftsetting øker. Men samtidige germanske skildringer av germanske forhold før år tusen som strekker seg over mer enn noen ord, er det langt imellom.

Noen eksempler er det jo. For eksempel har vi runeinnskriftene. Disse er obligatoriske å kjenne til for alle som har studert historie her i Norge, da vi har mange av dem. Og de fins i rikt monn i Sverige og Danmark også. Eksempelet Janson trekker fram er dansk og fra rundt år 400. Det dreier seg om ei innskrift på et drikkehorn av gull som Janson oversetter slik: "Jeg Hlewagastiz fra Holt lagde hornet". Og dette mener han så er "kanskje det eldste bevarte germanske verset" (side 149). Her må jeg dessverre protestere. Å hevde at ei slik innskrift er et vers eller et dikt, slik han gjør, er aldeles tullete. Er det da et dikt hver gang jeg skriver navnet mitt i ei bok? For meg er det soleklart at dette er ei markering fra håndverker og/eller eier av drikkehornet. Og lignende innskrifter finner vi på svært mange gjenstander fra hele det nordiske området samt Nord-Tyskland fra 400-tallet og framover, noe Janson også vender tilbake til i et seinere kapittel. De fins blant annet på drikkehorn, kammer, nåler, smykker, pyntegjenstander, krigsutstyr og våpen (Bjørg sin kam, Håvards sverd), for å ikke glemme alle runesteinene (Aslaug reiste denne stein). Er dette dikt?

Grunngivelsen er at det her er allitterasjon i "verset", altså bokstavrim. Som om denne Hlewagastiz fra Holt kunne noe for at han het det han het, bodde der han bodde og tilfeldigvis laga drikkehorn? Hadde Sveinung fra mjøstraktene lagd ei bøtte og skribla på den etterpå, hadde det da vært samme sus over "diktet"? Og så har vi alle de ufine runepinnene, da. Disse blei det funnet mange av under ei utgraving på Bryggen i Bergen, og det har vært flere utstillinger med et solid utvalg av dem. Nest etter lovverk og økonomiske avtaler, hadde folk, da som nå, behov for å sladre litt. Vi gjør det på chat og melding og jeg veit ikke hva, den gangen var det på pinner. Beskjeder av ymse slag blei rissa inn i pinner og levert videre til en mottaker. Enkelte ganger er beskjedene av det slaget en helst kaller tagging i dag: Guri er pen, Roar tok Toril i rompa, og så videre. Jeg spør igjen: Er dette dikt?

Nei, det går jeg slettes ikke med på. Men dette er jo bare noen avsnitt av boka. Seinere, om det samme, nevner forfatteren ikke dette med dikt og vers igjen. Slik sett er språkkapittelet og de komparative avsnittene om språk og språkutvikling mye bedre. Og det er jo forfatterens felt, så det skulle bare mangle. For eksempel var det nyttig med tabellen over ukedagene på ulike språk og Jansons gjennomgang der, sjøl om det var kjent stoff. Andre oversikter over ulike språk og språklig slektskap var også gode, men teksten hemmes tidvis av usedvanlig klumpete og hakkete setninger. Om det er Jansons ujevne flyt eller oversetterens rot, vites ikke. Men svært mange formuleringer kunne vært enklere, kortere og mer presise.

Germanerne: Mytene, historien, språket er ei gjennomsnittlig, fin sakprosabok for alle som ønsker ei innføring i germanernes historie, og som setter pris på det kulturelle og språklige fokuset Tore Janson innehar. Her fins elementer av mye av vår gamle historie, noe som er spennende og lett å lese videre om.