søndag 18. august 2019

Nøtteskall

Bildekilde: Bokelskere
Jeg tror at mange, en eller annen gang i løpet av livet, og kanskje særlig ei kvinne når hun går gravid, lurer på hvordan det er å være der inne i magen, i vannposen, med navlestrengen buktende rundt, først svømmende og fiskelignende, fri og sprellende, og etter hvert som kroppen vokser og utvikler seg, blir det trangere og trangere og vanskeligere å bevege seg i det varme vannet. Til slutt er alt trangt og tett og i tillegg ligger en opp-ned. Men hva med alle lydene en hører? Kroppslydene til mor, stemmer, latter, krangling, alt utafor magens mjuke vegg? Hva med lys, smak, lukt, følelse, bevissthetsnivået? Hvordan oppfatter babyen i magen alt rundt seg? Hvordan sorteres inntrykkene? Er noe språkliggjort i babyens indre?

Ja! svarer babyen som fører ordet i Ian McEwans (f. 1948) roman Nøtteskall (på engelsk i 2016, på norsk året etter). Ja, jeg har språk; ja, jeg sorterer inntrykk; ja, jeg er ved bevissthet om meg sjøl, mitt jeg og egen kropp; jeg oppfatter; jeg sanser; jeg reflekterer! Naturligvis måtte det være slik for at et ufødt barn kunne være fokaliseringsinstansen i en roman. Heldigvis, får en kanskje si. Ellers frykter jeg at romanen ville bestått av ei lang rekke uforståelige og gutturale lyder, omtrent som når en forsøker å snakke under vann. Men, og det må sies, premisset kan være vanskelig å akseptere. At det er en fiks idé kan heller ikke betviles.

Men tilbake til babyen. Det er altså den ufødte babyen som er fokaliseringsinstansen vår, og vi ser og hører alt den ser og hører, og vi følger historia, slik den utspiller seg, sett fra babyens ståsted. Og strengt tatt ser den ikke stort, der den duver rundt inni den trange magen. Men den hører mye, og den opplever alt mor opplever, og den sanser og reflekterer på egenhånd. Magen den bor i tilhører Trudy. Hun er ung og pen, sies det, alt for glad i alkoholbaserte drikkevarer og høygravid med sitt første barn, en sønn. Sønnens far heter John. Han har psoriasishender og er alt for glad i poesi. Trudy er drittlei av poesi og psoriasis. Hun har derfor kasta John ut av huset, et digert, gammelt og verdifullt hus i et fint strøk, som tilhører John, og tatt en elsker i stedet. Elskeren er Claude, Johns bror, som er mer opptatt av alkohol enn poesi, og som ikke har psoriasis, men et sterkt behov for sex. Så slik er intrigen, og med orkesterplass, omtrent som i et teater (bare uten synet), kan det hele begynne.

Vi kommer inn i historia omtrent når det ufødte barnet, fortellingas jeg-person, overhører at Trudy og Claude etter en fuktig aften og påfølgende gyngende aktivitet, fabulerer om å ta livet av John. Nei, de kan ikke det, sier Trudy. Jo, de kan, svarer Claude. Og innimellom alle enhetene med alkohol og diverse gymnastiske bevegelser på soverommet, tar planen form. En plan som vil sette Trudy fri fra et ekteskap som ikke lenger fungerer, og som vil gi henne huset i arv. Et hus hun kan selge og tjene mange millioner på, sier Claude ivrig. For de skal jo dele salget. Frustrasjonen til det ufødte barnet er til å ta og føle på. Han hører alt, smertes av alt, og kan ikke gjøre noe som helst.

Slik er også vi som leser låst fast i en skjebnesvanger fortelling der vi verken kan påvirke eller protestere. Det eneste vi kan gjøre, er å slutte å lese, men da får vi jo ikke vite hvordan det hele kommer til å utspille seg. Og det må vi jo. Så, alternativet til side, jeg leser videre, med gru, for jeg frykter det verste. Skildringene av særlig Claude er nådeløse, og han framstår som en endimensjonal type heller enn et helt menneske, såpass egosentrisk og samvittighetsløs er han. Trudy strever jeg mer med å forstå. Jeg skjønner at hun er lei av ekteskapet, og jeg forstår at hun er likegyldig til John, men hun virker samtidig sorgfull. Men gjør hun seg virkelig ingen refleksjoner rundt eget alkoholkonsum i svangerskapet? Riktignok kan ikke hennes ufødte barn formidle dette, som kanskje ville vært Trudys indre monolog, uten å bryte grovt med synsvinkelen, men likevel finner jeg det besynderlig at det ikke en gang nevnes.

Romanen sies å være McEwans vri på hovedintringen i Hamlet, skuespillet som blei ført i pennen av William Shakespeare (1564-1616) en gang mellom 1599 og 1601, og som i århundrene etter har gått sin seiersgang på teatre over hele verden med jevne mellomrom. Som kjent må hovedpersonen prins Hamlet se at mora og onkelen blir alt for intime etter farens død, og seinere lærer han også at de i fellesskap tok livet av faren for å blant annet få makta i kongeriket Danmark. Hamlet settes slik i en svært ubehagelig situasjon - kan han, skal han, må han, bør han - eller har han ikke noe valg - hevne faren ved å drepe onkelen og ikke minst mora? En kan ikke unngå å lese Hamlet uten å kjenne i alle fall litt på dette med etikk og moral, og det samme gjelder uten tvil også Nøtteskall. Jeg ville tro at referansene er mange og åpenbare for de med solid britisk skolering, der Shakespeare står så sterkt, litt mindre har kommet igjennom i den norske utgaven, forøvrig flytende og godt oversatt av Einar Blomgren (f. 1955).

Språklig sett er dette som vanlig formidabelt, teknisk sett er det overlegent. Ian McEwan holder sitt sedvanlige høye nivå og briljerer med all sin kunnskap, i denne omgangen om livet inni ei kvinnes kropp, samt om alle mulige rare emner som folk finner på å lage podkast om (Trudy, og derfor også babyen, er ivrige lyttere). Men jeg må like fullt innrømme at denne romanen ikke er hans beste. Både fokaliseringsinstansen og den litt mer klassiske intrigen bidrar til at jeg som leser ikke føler at jeg leser noe nytt, jeg leser heller en god, smart, spissfindig, annerledes og underholdende versjon av noe jeg faktisk opplever at jeg har lest før. Boka er hakket mer forutsigbar enn McEwans pleier å være, og han får ikke gått så djupt i personene som han vanligvis gjør, igjen på grunn av synsvinkelvalget.

For min del hadde det nok også hjulpet om det ikke var så mye sex. Det er ikke et produktivt element i boka, det bidrar ikke til å forstå personene eller å drive intrigen framover. Det eneste sengegymnastikken legitimerer, er relasjonen mellom Trudy og Claude. Men hvordan det blei slik, at de to fant sammen, sier ikke boka noe om, og heller ikke forstår jeg hva Trudy ser i Claude. Igjen har dette med vår hovedperson å gjøre, som ikke veit noe om det som ligger forut for hans eksistens, evne til å lytte og evne til å tenke, men som er veldig til stede her og nå, i en nesten evigvarende bevissthetsstrøm, og som for eksempel lengter etter hvordan ordet "blå" ser ut. En vanskelig synsvinkel å skrive utifra, altså, all kudos for et uhyre velformulert og interessant forsøk! Og jeg tror neppe noen kunne løst ei slik sær og smal oppgave bedre enn nettopp Ian McEwan.

2 kommentarer:

  1. Hmm, ja, du har et svært godt poeng. Så da blir det ikke denne jeg leser av Ian i denne omgangen. Forøvrig virker det som du har hatt en strålende teateropplevelse på Citadelløya! Moro!
    Trudelutt

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, velg heller ei anna bok! Kan fortsatt anbefale "Om forlatelse" dersom du skal prøve deg på McEwan. Den er så fin! Og helt annerledes enn denne. Citadelløya er (alltid?) helt topp!

      Slett