Daga

Bilete: Bokelskere

Fleire gongar har det vore slik for meg, at dei bøkene som ikkje er mykje å sjå til, ofte gjev meg sterke leseropplevingar. Det gjeld til dømes Baugeids bok av Aina Villanger (f. 1979) - ei bok med ei utruleg keisam framside, men med eit utruleg originalt innhald. Og no, Daga av Sigmund Løvåsen (f. 1977). Ei forside som ikkje seier stort før ein har lese, men med ei tekst som inneheld så mykje.

Daga er eit skodespel. Det vart sett opp for fyrste gong i 2004, og kom som bok på Det Norske Samlaget same år. I stykket møter me ein gammal, blind mann som heiter Jon. Kvar dag trekkjer han av eit kalenderblad frå kalenderen sin. Bladet puttar han så i eit norgesglas. Norgesglasa, fulle av desse blada, fyller heile kjøkenet til Jon. Dei er alle stader, og Jon kan mest ikkje laga seg kaffi utan å slå borti eit glas eller to. Kvar dag kjem også kompisen Per på vitjing. Han har vore på sjøen i mange år, men ikkje no meir. No er desse dagane alt dei har. Begge ber med seg ei sorg over at livet ikkje vart kva dei håpa og trudde. Kan hende dei gjorde nokre feil? For no, no, er dei gamle og stusselege, og fyller dagane med å krangle og drikke. Dei har ikkje nokon andre. Dei ventar eigentleg berre på å døy.

Men nett i dag kjem det nokon. Nokon andre. Nokon som snur alle desse tomme dagane og dei fulle norgesglasa på hovudet. Ei ung kvinne kjem. Ho heiter Marianne og har med seg eit lite barn. Og dei to, nett som dei to gamle, har ingen andre. Ho og barnet, sonen Uno, er heilt åleine. Plutseleg er ikkje livet heilt over likevel. Kan hende er det noko som dei to gamle kan gjere. Kan hende er det meininga at det skal vere nett slik, at dei to skal hjelpe han og ho. Og historiane deira ser ut til å krysse kvarandre på fleire punkt.

Og meir enn det vil eg ikkje seie om handlinga. Dette er ei tekst - eller eit skodespel - som ein må lesa eller sjå sjølv. Her finn ein personar ein kan kjenne seg att i, sjølv om ein ikkje er ein gammal mann. Det er skildra eit lite liv ein kan sjå føre seg. Kan hende ein har kjent på noko av det same sjølv: Er dette livet mitt no? Korleis kom eg hit? Kva hadde hendt om eg hadde gjort noko annleis? Gått i A-klassen, ikkje i B? Sagt nei, ikkje ja? Flytta til Førde, ikkje til Bergen? Hadde det då, hadde eg då, vore annleis? Meir eller mindre lukkeleg? Og kva med den store kjærleiken? Teksta gjev oss ikkje noko svar, men oppmodar oss til å tenkje rundt eige liv og eigne val saman med Jon, Per og Marianne.

Symbolikken i teksta er ganske tydeleg, men veldig fin. Den vert konkretisert med alle kalenderblada, og talet på antall dagar vert også sagt i fleire replikkar. Og etter kvart får kalenderblada ein ny funksjon, vert nyttige, vert meir enn tørre ark i norgesglas. Det same gjeld fleire gamle gjenstandar. Det vert eit frampeik og ein parallell til slutten, noko som gjev skodespelet ein nydeleg komposisjon. Slik vert det insisterande, nesten krevjande, og sterkt. Alle desse dagane, og Jon berre er -. Er det ikkje nok å berre vere? Somme stunder er det langt ifrå nok. Men tida, dagane, er det einaste me alle har til felles. Tida går uansett kor du er og kven du er. Og her på jorda har vi berre vår eigen tid, enkelt og skremmande på same tid. Slik vert også tittelen sterkare; Daga. 

Løvåsen har eit poetisk og på same tid eit konkret språk, knytt opp til nett dei omgrepa Jon har. Språket er korkje underleggjerande eller abstrakt, men kretsar kring Jon og livet til ein blind mann i eit lite kjøkenrom. Her finn ein få vyar og draumar, det er det som har vore og det som er no. Løvåsen syner fram det stusselege hjå Jon og Per, men han driter dei ikkje ut. Dei er nett slik dei er, på godt og vondt, og det vert henta opp att i språket. Det er ei sår, vondvakker stemning i stykket.

Skodespelet har fem scener. Løvåsen har nokså mange scenetekstar - overraskande mange - og dei kretsar kring kva skodespelarane gjer på scena, med kvarandre, med norgesglasa, at dei kjem inn og ut av døra og så vidare. Det gjer at regissøren og skodespelarane ikkje har så mykje rom til å spele ut alternative tolkingar av teksta. Men det trengjer dei eigentleg ikkje. Dette er eit stramt og godt komponert stykke som får fram nett det forfattaren vil syne fram. Stykket vekkjer kjensler hjå lesaren, og får oss til å tenkje.

Eg er veldig glad for at Samlaget held fram med å trykkje og gje ut dramatikk. Eg ville aldri ha fått med meg oppsetninga på Hedmark Teater, og ville då aldri fått vere med inn i nett denne verda til Sigmund Løvåsen. Eg trur alle har godt av å tenkje rundt eige liv frå tid til annan, og eg er takksam for at eg fekk gjere det på nett dette viset. Skulle skodespelet verte satt opp att, vil eg svært gjerne sjå det, for dette lika eg svært, svært godt.

Krimfri påskelektyre

Det er forsatt ei stund igjen til påske, men mange bokelskere liker å planlegge ferielesinga i god tid i forveien, uansett om det blir bypåske, fjellpåske, hyttepåske, sydenpåske eller jobbpåske. Og sjøl om et stort flertall nordmenn setter pris på å drukne seg med påskekrim i ti dager til ende både i bokform, på tv og kino, i blader, på radio, gjennom spill, på nett, melkekartongen og i kryssordet, er det også noen som foretrekker å holde seg til annen litteratur. Her kommer derfor noen alternativer til den påskeglade bokelskeren som vil ha krimfri ferie.

Tarjei Vesaas - Isslottet

Ei nydelig og følsom roman om de unge jentene Siss og Unn, om vennskapet som vokser fram dem i mellom og om hva som skjer når en av dem en dag plutselig er borte. Hvordan møte hverdagen aleine? Hvordan leve videre uten å vite? Spenninga dirrer i teksten etter hvert som de sirkler den bortkomne inn. Varmt og sterkt skrevet i et stilsikkert, knapt språk, med mye symbolikk og mange assosiasjonsmuligheter. Ei bok en kan lese mange, mange ganger, og som passer ekstra godt i påska, når vinter blir vår, snøen smelter og isen slipper sitt strenge tak. Boka er trist, men gir ro.  

Solveig Aareskjold - Valkyrjesong

I ei rekke stilige, kloke og poengterte essays går Solveig Aareskjold den norrøne kulturen nærmere etter i sømmene. Hun belyser enkeltelementer, som vold, kvinners stand og ære, og setter disse opp mot moderne verdier, filmer, bøker eller allmenne ideer. Aareskjold er humoristisk på en lun måte, og hun har en grunnleggende respekt for vikingene som smitter over. Ei ypperlig bok å lese i mens du tilbereder påskelam og venter på gjestene. Tekstene er korte og tilgjengelige, innholdet er informativt og opplysende.

Honoré de Balzac - Far Goriot

Etter at påskelammet er fortært, kan det være godt å sette seg ned med ei anna bok. Om en ønsker å være litt inspirert av påska reint tematisk, kan en se nærmere på dette med offer, synd, skyld og skam. Vi befinner oss på et lurvete pensjonat i Paris, der den gamle mannen far Goriot holder til. Sett gjennom den unge Eugène, jusstudenten som også bor på pensjonatet, er den gamle et null. Men underlige lyder får den unge til å smugkikke inn gjennom nøkkelhullet en sein kveld. Og det han får se, skal komme til å endre leserens oppfatning av far Goriot for alltid. Romanen er velskrevet og velkomponert, alt henger sammen og alt løser seg til slutt. 

A. S. Byatt - Besettelse

Om en derimot ikke har så mange påskegjester og heller ønsker seg ro og fred til å dykke ned i ei lengre bok, kan Besettelse anbefales. Boka er som en lang, god drøm, en virvlende, spennende, romantisk drøm, der den veksler mellom nåtid og fortid og lar leseren gå på oppdagelsesferd i gamle hemmeligheter sammen med hovedpersonene. Byatt er en mester med øye for detaljer, og hun skildrer natur og gjenstander, mennesker og psyke med imponerende presisjon og stor følsomhet. Hun er mer krevende enn Balzac, men gir også mye mer tilbake. En nydelig leseropplevelse! 

Sigmund Løvåsen - Mamsell Iversen

Mens en jobber med å klekke ut gode gjemmesteder for årets påskeegg og kanskje lager til ei lita hinderløype, ei skattejakt eller et finurlig lappesystem for de små for å få moroa til å vare lenger, kan det være kjekt å ha noe å more seg med for sin egen del også. I så fall anbefaler jeg Mamsell Iversen, ei original bok om ei original dame. Alt bråket begynner den dagen Pauline Lindstad blir funnet drept i moltemyra. Hvem står bak ugjerninga, og hvordan henger det hele sammen? Det er ikke mye fart i lensmannen på stedet, så Mamsell blir nødt til å ta saken i egne hender. Den vesle romanen er ei herlig bok med masse språklig kraft, stilige skildringer og spesielle løsninger. Ei kriminalbok som ikke er ei kriminalbok!

Kate Atkinson - Liv etter liv

For lesere som vil ha et roligere tempo og mindre humor, og som kunne tenke seg å fordjupe seg i én idé, gjentatte handlinger og bestemte strukturer, er Liv etter liv et godt startsted. Jeg er svært fascinert av grunnideen i boka - hvem er ikke det? For, spør Kate Atkinson, hva om vi kan leve flere ganger? Hva om vi får flerfoldige muligheter, hva om vi kan leve livet til det blir slik vi ønsker? Slik er det nemlig for Ursula Todd, bokas hovedperson. Hver gang hun dør, vender hun tilbake til start, til fødselen, til vinterdagen i 1910 med det store snøfallet. Etter hvert begynner hun å huske fra liv til liv, og hun forsøker å finne ut av sin funksjon. Hva er det meninga at hun skal gjøre, få til, oppnå? Til slutt lager hun en plan som hun følger til punkt og prikke. Boka er bygd over et spennende tankeeksperiment og er vel verdt lesetida. 

Dette er altså mine forslag, hva er dine? Eller har du lagt påskekabalen allerede? Uansett om du velger krim eller ikke, håper jeg du finner fram til noen gode titler, slik at du sitter igjen med solide leseropplevelser. Og hvem veit, kanskje det er helt passelig med lesepåske i år. Godt bokvalg!

Vinterlesing, del III

Det er blitt februar, og her hvor jeg bor, betyr det at vinteren er kommet tilbake etter ei lita pause. Det har snødd jevnt i det siste, vi må skrape is fra bilrutene både morgen og kveld, det er tåkete og tett, men også dager med knallblå himmel, ei gnistrende solkule over fjella og mange minusgrader. Lufta er så klar og kald at en rykker til når en kommer ut og trekker pusten for første gang om morgenen. Det stikker liksom litt, men bare på en god måte. Jeg håper det blir mange slike dager i februar!

Alexander L. Kielland

I løpet av januar leste jeg Skipper Worse og To novelletter fra Danmark av Alexander L. Kielland og blei med det ferdig med bind nummer to av fire av hans samlede verker. Neste verk ut er da altså Gift, som jeg leste da jeg gikk på videregående. Det blir interessant med ei gjenlesing!

Flatøybok

Forrige måned blei Flatøybok helt fortrengt til fordel for Egil Skallagrimsson - det får være måte på hvor mye sagastoff en skal meske seg med på samme tid! Årsak følger under. Nå er boka om Egil ferdiglest, så Flatøybok kan stige opp igjen i ledersjiktet.

Jens Bjørneboe

Bjørneboe må nok finne seg i å høre med til de tålmodige menn, tror jeg. Jeg har et ønske om å gjenlese Gift før jeg leser Jonas, da jeg opplever at tematikken er noe overlappende - i hvor stor grad gjenstår å se. Uansett er det på mange måter tydelig at Bjørneboe bærer på en tematisk arv etter Kielland, en parallell jeg tidligere har pekt på. Jeg ser fram til leseropplevelsene!

Per Olov Enquist

Enquist står fortsatt på vent i hylla, men er stadig innom skrivebordet, slik at jeg får bladd litt. Det er viktig å være klar for å lese ei Enquist-bok, og jeg kjenner at jeg nærmer meg.

Sigrid Undset

Sammen med Birthe har jeg gitt meg i kast med bøkene om Olav Audunssøn, og sjøl om jeg ikke har kommet så langt, må jeg bare legge meg langflat. Dette er fremragende, og jeg leser så langsomt jeg bare klarer for at det omfattende tobindsverket skal vare enda lenger. Jeg gleder meg til alt som gjenstår! Mange, mange hundre sider!

Amalie Skram

Til siste runde av Bokhyllelesing 2016 leste jeg Julehelg av Amalie Skram. Det er ei trist og vakker bok, hvis innlegg fins her. Anbefales!

Bokhyllelesing

I første runde av Bokhyllelesing 2017 var temaet å lese ei blå bok. Mitt bokvalg var Kiellands Skipper Worse. I neste runde, altså februarrunden, skal vi lese ei bok som opprinnelig blei skrevet på engelsk. Jeg er forsatt litt usikker på valget - jeg må innrømme at det heller mot Shakespeare, men jeg er ikke sikker. Jeg har nemlig innmari lyst til å lese Liv etter liv også.

Halvor Tjønn

Som biografi til Ingalills biografisirkel for februar, der det skal leses om folk ute på tidenes klassereise, enten fra bunn til topp eller omvendt, velger jeg å lese om Egil Skallagrimsson, en av sagaenes største helter (dog begrepet helt kan diskuteres). Han kom fra lite, men vant alt, inkludert et evig rykte og en egen saga. Og den er god. Biografien om mannen og sagaen er allerede ferdiglest, slå den! Og jeg satser på at jeg for en gangs skyld klarer å publisere innlegg før tida, også. Tror jeg.

Sigmund Løvåsen

Da boka om a Mamsell var ferdiglest, konkluderte jeg med at jeg egentlig liker slike små, snåle bøker veldig godt. De er vriene å få til, men du verden som det sitter når det sitter! Derfor trakk jeg fram...

Kjersti Annesdatter Skomsvold

...da jeg har hørt at hennes Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg også er veldig snål. Snål i positiv forstand, altså. Og ikke slik å forstå at boka i seg sjøl er snål, det er heller sånn at teksten domineres av en svært uvanlig hovedperson. Som i Mamsell Iversen eller i Edmund Austigards bøker. Hittil stemmer det. Også er det jo praktisk med små bøker parallelt med de omfattende Undsetverkene. Merk at små ikke betyr små i tematikk og innhold!

Faglitteratur

Svært lite faglig i januar - kun på artikkelnivå og relatert til jobben. Men kanskje jeg får lest ei fagbok i februar?

Fortsatt god vinterlesing!

Mamsell Iversen

Bilete: Samlaget

A Mamsell er ei kvinne i si beste alder, eller kan hende litt meir, med tanke på kva arbeid ho har. Ho har "rykte på seg for å gjera litt butikk på seg sjølv" - med menn som kjem på vitjing om kvelden. Når dei går heim att, legg dei att pengar til ho. Då ho enno var ungjente, tente ho nok til å kjøpe garden ho vaks opp på. Mor og far syntest visst det var heilt i orden at ho heldt på slik på låven. Etter å ha gitt dei garden, drog ho. Frå rykte og skam og det heile, og ho kom etter kvart til den vesle Austlandsbygda der ho skulle setje bo og verte vevarske. Ei stund heldt ho fram med det gamle yrket sitt med. Men no, når me kjem inn i forteljinga, har ho berre nokre småkjærastar att.

Ikkje at desse småkjærastane er så viktige. Dei er mest ikkje med i boka i det heile. Men ho Pauline Lindstad er. Ho har vore hjå a Mamsell tre gonger ho med, for fleire år sidan. Og no vert ho funnen drepen i moltemyra. Men kven har gjort det? Er det kjærasten hennar Pauline, ho Frida, som sørgjer så høgt og inderleg og vert så bitter etterpå, så bitter at ho spyttar åt a Mamsell? Er det han enkle Krøtter-Obet, som passar kyrne og får dei til å mjølke betre? Eller er det han Bein-Andras, som går rundt med eit bein frå den avlidne mor si i lomma? Eller er det ho Mamsell sjølv? Ho er jo så frykteleg glad i molter!

A Mamsell veit mest ikkje opp eller ned. Drapet sjokkerer alle på den vetle staden. A Mamsell får stygge draumar om kva som hende i moltemyra. Ho ser for seg ho Pauline, den digre kniven, alt blodet. Og moltene, alle dei moltene som vert tilgrisa med blod. Lyden av kniven, som går inn og ut av kjøt og flesk og hud. Og ho vaknar, sveitt og i ulage, åleine med mørke tankar. A Pauline er drepen. Den lokale lensmannen anar ikkje kva han skal gjere, han turar rundt med ein byrågauk i hælane. Det vert opp til bygdefolket å etterforske saka. Og me kan trekkje ifrå alle dei ubrukelege karfolka som berre drikk heimebrent utpå Svenstad-jordet i arbeidstida. Og dei like fæle damene deira, og alle borna dei har avla i synd. Ikkje mange er att. Men ho synske Marie Størks er med. Og halvvegs saman med ho, byrjar a Mamsell å nøste i saka.

Dei finn klede. Klede med blod på. Og alle kjenner att kleda, dei er han Obet sine. Og den eine mjølkekua, ho Sirri, vert funnen, full av blod på den eine sida. Men han Obet kan ikkje ha gjort noko slik noko, det veit a Mamsell. Han Obet er den snillaste som finst. Like fullt kan dei ikkje halde noko slikt løynd for lensmannen. Obet setjast i fengsel, men a Mamsell veit at det er feil. Korleis kan ho vere så sikker? Veit ho noko, eller har ho sett noko særskilt? Eller har ho ein stor løyndom om ho Pauline Lindstad?

Sigmund Løvåsen (f. 1977) er forfattaren, og boka heiter Mamsell Iversen og er frå 2009. Ho er ei fargerik og morosam bok, skrive i eit særskilt saftig og freskt språk, som glir og svingar og susar og brakar. For ein forteljarstil! For ei forteljarstemme! Vidare er boka full av artige hendingar og snåle menneske, gamle munnhell og praktiske løysningar. Ho Mamsell er ei kvinne med tæl, og ho nøler ikkje med å seie ifrå. Men ho er òg ein klok strateg, ho les menneske og er kan hende litt for smart? Løvåsen vel å ikkje seie noko endeleg, han lèt det vere doble moglegheiter om kven ho Mamsell er og kva ho har gjort. Eg veit berre kva eg trur.

Bygda me vert sendt inn i, er ei gammaldags bygd. Me er kring hundre år attende i tid, til ei tid der ingen er opptekne med tv eller internett. Bygdesladder og jungeltelegraf er måten å spreie nyhende på, for berre nokre få har telefon. Alle må ned på kolonialen viss noko er hendt. Det gjer at all informasjon spreiast meir langsamt enn i dag. Attmed kan ein i noko større grad kontrollere kva som kjem ut, og korleis det vert sagt. Viss ein er nokon som folk høyrer på, vel å merkje. A Mamsell, eigentleg Berte Iversen, står mest på utsida av det vesle bygdesamfunnet. Ho bur i utkanten, ho arbeider i utkanten, og er ikkje ein gong heilt velkomen i kyrkja. Folk går kring ho om dei kan, og snakkar berre til ho om dei må. Alle unnateke ho Petrine, veninna hennar Mamsell. Nokre trur kan hende at slik handsaming har gjort ho Mamsell til ei veik frøken. Dette veit ho Mamsell å parere:

     "- Og dette er a Mamsell Iversen, sa lensmannen og drog på seg eit mindre sjarmerande glis.

     - Ja, deg har eg hørt om, sa fremmendkaren.

     - Eg kan ikkje seia at eg kjenner til Dykk, men far din har eg derimot hatt mykje med å gjera, sa ho og sette auga i lensmannen, så gliset hans vart strammare og strammare heilt til det forsvann i nokre rare rykkingar og leppene snurpa seg i hop til noko som minte mest om eit alminneleg rævhol.

     A Mamsell hadde aldri fakturert far hans, men det kunne ikkje stuten veta noko om."

Forteljaren i boka er allvitande, og Løvåsen dansar og sprett frå a Mamsell til han Obet, til han Andras og attende, og nokre gongar svingar han innom andre med, men eg oppfattar at a Mamsell er hovudpersonen. Løvåsen følgjer ho ofte og kjem tett på ho, særleg i byrjinga og mot slutten. Alle personane vert omtala i tredjeperson, og alt som hender er skildra i små episodar, frå to-tre sider til seks-sju, heile tida i tydeleg avslutta sekvensar, men med ein underliggjande kontinuitet og ei stadig stigande spenningskurve. Kvart kapittel gir ein puslespillbrikke til lesaren, meir om ho Pauline, meir om a Mamsell, meir om kva som hende. Det er mest som om Løvåsen står midt i bygda og vender fokus mot ein og ein detalj. Stilen er breial, tragisk, humoristisk og sår, alt etter kven som vert skildra. Og utvalet er imponerande, båe i antall og med tanke på dei kløktige namn- og tilnamna:

Me finn A Mamsell og a Pauline Lindstad, Frida og Petrine, Bein-Andras som seinare vert kalla Skam-Andras, Krøtter-Obet og Guttorm, det er Evald Kvannberget, a Hjørdis og han Årfinn Trørøsta, Jonette Bjørnbekk, Skoggangsmann, Tørris Greftåsen, Langskallen, Avund Damsetra, Jønn-Karine, Svensk-Jøden, Eilif og Elida Hagan, Førkj-Guttorm, a Orkana, Klokkar-Olaf, Elfinn Brennhøa, Olai Knetten, Lapp-Jossik og han Linus, med mange, mange fleire. Og plassane dei bur og er på, har namn som Løvåsgrenda, Nabbtangen, Spjutåsen, Gravberget, Svenstad, Stutåssetra, Bergulvsetra, Brødfjellet, Volseterkanken, Gørraberget, Smedstua og plassen til a Mamsell sjølv, Harabrenna. For ei moro Løvåsen må ha hatt med å klemme fram alle desse namna!

Det er som eg har skrive over, freskt. Boka er så bra, så original og unik! Det er modig og røft å fortelje på ein slik måte, og å leggje mykje av dei upretensiøse og brutale observasjonane i munnen på ei kvinne. Ho Mamsell er ei stilig dame som blømer når Løvåsen skriv. Ho er full av nyansar, tvil og kraft, som om ho var verkeleg og pustande. Nokre av dei andre personane er meir som figurar, men det er trass alt det dei skal vere. Sjølv om sjangeren er roman, er undersjangeren skrøne, med tilhøyrande språk og typar, her i god kombinasjon med eit framifrå kriminalmysterium som berre ballar på seg di meir en les. Men Løvåsen har kontroll, på alt, og eg både lo og græt og vert djupt fascinert av portretta som stig opp frå bygdeskildringane. Det er imponerande å seie så mykje på så få sider og samstundes kome vidare i saka hennar Pauline og livet hennar Mamsell. Og for eit språk! 

Så, med ferdiglese bok, som eg tydelegvis rår praktisk tala alle til å lese, har eg to spørsmål. Ein: Kvifor er ikkje boka lenger? Eg kunne ha lese om desse folka i ei lita æve! Og to: Kvifor skriv ikkje Løvåsen meir?! Med skodespelet Vid din sida friskt i minne, er det tydeleg at me her har med eit framifrå talent å gjere. Vid din sida er heilt annleis, ikkje berre i sjanger, men attmed i stil, språk, tematikk, skildringar, ordtilfang og så vidare. Sigmund Løvåsen skuldar seg sjølve å utvikle seg meir, og å gje alle leselystne eit titalls gode bøker i framtida. Eg ventar!

Høstlesing, del III

Fra en effektiv lesemåned til en seig: Det er raske omslag. I været også, når jeg tenker etter. For ikke bare kom høsten susende sabla fort, nå er det jammen meg blitt vinter også. Dagene er derfor fulle av alle mulige forberedelser og forholdsregler, fra omlegging av vinterdekk til innkjøp av nye bobledresser, jeg syr igjen hull i barnas ullbukser og vasker luer og tjukke gensere. Broddene er også kommet ned fra loftet, sammen med digre støvler, skjerf og rumpeakebrett. Veden er naturligvis på plass for ei stund tilbake, men nå brukes den også. Og da er det ekstra kos å lese!

Carl Frode Tiller

Etter at både siste bindet i Innsirkling-serien og skuespillet Folkehelsa blei lest tidligere i høst, kjenner jeg at jeg fått min dose med Tiller på ei stund. Ikke er det så mye igjen av forfatterskapet å lese, heller. Men kanskje han kommer med noe nytt snart?

Alexander L. Kielland

Ingen nye verker er lest her sia Else og Arbeidsfolk i september, men jeg gleder meg til å ta fatt på neste bok ut, som er Skipper Worse!

Flatøybok

Dette praktverket ligger fremdeles og godgjører seg. Slikt må en bare finne seg i, sjøl om det er aldri så bittert. Det er ei tid for alt.

Brit Bildøen

Jeg er godt i gang med Bildøens elleville roman om miljøkjempen Jon Utskott og hans unge følgesvenn Adam Hiorth, som i småsurt tospann sykler på tvers av landet. Det er fornøyelig og artig så langt, men er det også djupt? Det blir spennende å finne ut av.

Jens Bjørneboe

Å, Jens Bjørneboe! Jeg tror han alltid kommer til å ha en spesiell plass i leserhjertet mitt, et inntrykk som blei forsterka gjennom biografien til Fredrik Wandrup som jeg leste for snart femten år sia. I romanen om Ragnhild Jølsen har han lagt så mye av seg sjøl, av sitt eget kunstersinn, sin egen sjel, og han reflekterer og skildrer modig viktige problemstillinger for kunstnere. Han makter å sette ord på det som er så vanskelig, fra inspirasjon til mental utmattelse. Og han gir Ragnhild Jølsen et fint ettermæle. Lesekryss!

Sigmund Løvåsen

Noe av det vakreste jeg har lest i år er uten tvil skuespillet til Sigmund Løvåsen, Vid din sida. Det er helt nydelig. Sårt, vondt og vakkert på samme tid, skildra med nyanser og innsikt. Praktfullt! Anbefales til alle. Et vemodig lesekryss.

Henrik Ibsen

Det var derimot tredje gang jeg leste Et dukkehjem av Henrik Ibsen, uten at stykket har tapt seg noe av den grunn. Der Løvåsen er lavmælt, roper Ibsen ut sitt budskap med rungende røst. Og det er fenomenalt, denne gangen som forrige gang. Stykket er solid komponert og tematikken er fortsatt aktuell. En overlegen teknisk demonstrasjon og et sterkt lesekryss!

Ingvild Holvik

Midt oppi all dramatikken fikk jeg tid til å lese Lykkefeltet av Ingvild Holvik, ei sår og god bok om å bli voksen og rive seg løs fra alt kjent. Holvik skildrer fint og presist, og er tett på hovedpersonene sine. Kaoset de går igjennom gjenspeiles i teksten, men effekten er nok ikke varig på leseren. Enda et lesekryss.

Liv Køltzow

Jeg bøyer meg i støvet for Liv Køltzow, intet mindre, og innkasserer et noe seigt lesekryss. Men makan til biografi har jeg aldri lest. Køltzow og Skram er sammen verdt hver eneste lesetime jeg brukte på dem i hele oktober. Køltzow turnerer stoffet så elegant, og hun belyser plettfritt. Biografien er klok og varm, skrevet med djup respekt og et oppriktig ønske om å forstå. Amalie Skram er nå et sprell levende menneske for meg, med alle sine fasetter, med kraft og mørke og sårhet. Jeg gleder meg til å skrive om både henne og verket. Boka er lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill. 

Per Olov Enquist

Fordi boka om Amalie Skram tok såpass lang tid, måtte Enquist pent vente. Det går nok greit, kjenner jeg han rett. Han har tross alt venta ei stund allerede. Han får dessuten en ny sjanse nå i november. Og det er naturligvis sjølbiografien hans det står om her.

Elisabeth Aasen

I oktober leste jeg Drømmen og hjulet om Ragnhild Jølsen sammen med Birthe, nå leser vi Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen. Det er bare å hive seg på om du også vil lese! Boka er hittil veldig god, som Aasens verker alltid er, og jeg gleder meg til å lese resten.

Jennifer Egan

Denne dama er fortsatt ikke påbegynt, så hun henger med en måned til. Tittelen er Bølle på døra. 

Tracy Chevalier

Men plutselig hadde jeg lest Englefall! Fuglene må vite hvorfor, men en dag lå den bare i veska mi og da jeg ikke hadde noe annet å lese i til lunsjen, blei det den. Omtale kommer.

Bokhyllelesing

Neste uke er det åttende og siste ordinære runde av Bokhyllelesing 2016, og vi skal lese bøker av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg har fortsatt ikke valgt bok, men heller litt mot et verk av Doris Lessing. Andre mulige kandidater er William Faulkner og Sigrid Undset.

Faglitteratur

Om ikke biografien om Amalie Skram teller her, så veit ikke jeg. Den var i alle fall faglig nok for meg, og svært lærerik. Og denne måneden leser jeg om kvinner i litteraturhistoria, et udiskutabelt faglitterært verk av Elisabeth Aasen.

Fortsatt god lesehøst!

Vid din sida

Bilete: Bokelskere

Det er berre dei to no. Ingrid og Johannes. Berre dei to. I stova, ved kjøkenglaset. I sofaen og godstolen, med andletet vendt mot vindauget, mot fuglane og vêret. Dei snakkar saman, litt no og då. Lågt. Stilla rår. Tankane går. De høyrer på musikk. Somme stunder syng dei saman, og alt er som det ein gong var. Den gongen dei var nye for kvarandre, den gongen dei tok eit val om å vere i lag. Det er eit heilt liv sidan.

I byrjinga verkar det som om Johannes mimrar. Han er full av desse minna, denne fortida. Han har kjærleik til Gud, til musikk, til fuglane, til dottera Kristin, til Ingrid. Og til Anna. Han tenkjer på dei, pratar med dei, er med dei. Som om dei alle var kring han heile tida, sjølvsagt! Som om dei var her, no. Berre Ingrid er.

Det er berre dei to. Ingrid og Johannes. Og Johannes er på veg vekk. Kor skal han hen? Kor er han, når han er vekk, når han ikkje er her? Ingrid undrar, men får ikkje svar. Ho må følgje etter, passe på, rydde opp, roe ned, forklåre, ordne, lage mat, vaske, kle på, handle, kle av, svare på spørsmål. Ta opp att. Heile tida, ta opp att. Det er alltid noko. Alltid Johannes, aldri Ingrid. Det same, det same. Johannes som trur han har vore ute. Johannes som kjem inn døra, heilt våt, trur han. Han har vore ute i regnet, og det dryp av hårtustane på hovudet. Trur han. Ingrid må høyre historia: Han har leika med Kristin i sandkassa. Han merka ikkje at det regna. Det same, det same. Og ho må ta han inn til varmen ved omnen, ho må tørke hårtustane med ein handduk.

Så kjem Kristin på vitjing. Johannes har bursdag, han har vorte gamal no. Det er så lenge sidan me såg kvarandre, seier Johannes. Kristin svarar at ho var på vitjing førre veke med. Han får eit bilete i presang, så han kan sjå - og hugse. Hugsar han? Ja, dei trur han hugser. Det er eit bilete frå ein sumartur på setra. Sist gong me var på setra i lag, seier Kristin. Ja, seier Johannes. Når skal me dra?

Men dei skal jo ikkje dra -. Det er berre Kristin som fer heim att, Ingrid som fer på butikken. Ingrid og Johannes kan aldri dra nokon stad meir, Johannes kan aldri dra. Ingrid steller, vaskar, lagar mat, hjelper, kler på, kler av, passar på. Heile dagen. Kvar dag. Johannes kan stå i timevis ved vindauget og berre sjå. Er han i minna då, djupt, djupt i hugen? I lengta? Han svarar ikkje når ho spør. Ho syng songen deira, "Vid din sida", han nynnar med.

Med varme, audmjuke og ei stor kjensle for menneskje, skildrar forfattar og dramatikar Sigmund Løvåsen (f. 1977) Ingrid og Johannes i dramatisk form gjennom skodespelet Vid din sida (2012). Ho ber på ei tungheit, ei lengsle, eit sakn. Han ber på det same. Dei har vore gift i eit heilt liv, med kvarandre, dei har delt alt: Kristin, songane, trua. Dei har delt lengsler og sakn. Og elsken, den inderlege elsken. Ikkje den store kjærleiken, kjærleiken som er meir enn alt, sterkare, sterkare, men ein trygg kjærleik. Med ro, støtte, vørdnad. Dei har vore der for kvarandre. Dei har hatt eit liv.

Og heilt utan store ord kjem forteljinga deira fram. Om presten og hushjelpa. Om ei uventa song i kyrkja. Om ein kropp som plutseleg stryk borti ein annan. Eit strok som vekkjer. Og om det som ligg i fortida, dette vonde. Det som Johannes søkjer attende til, utan å ønskje det. Han styrer mest ikkje kroppen sjølve, han berre går, att og fram over golvet, som om han ber ei tung bør. Han ber ei tung bør. Den tyngste. Vil han hugse, vil han gløyme? Gløyme sorg og sakn og lengt, - og, og elskhug?

Det er ei ro i opninga av skodespelet. Over hovudtekst og sidetekst og i pausane. I dei langsame skildringane, i dei ømme replikkane. Ei ro som umerkeleg glir inn i ei stille. Og då pressar det, det sprengjer seg fram, fortida, det vonde i notida, den umoglege framtida. Umogleg av di ein ikkje vil tenkje på ho. Men ho kjem like fullt, og Ingrid rekk ikkje å sanse før ho sit der, fanga, med ein mann ho ikkje veit kven er lenger. Kva hende? Var det tida, hugen? Var det ho?

Det byrjar med ulike symptom. Små, tause uttrykk for at noko ikkje er som det skal vere. Vanskeleg å setje saman til ein heilskap om ein ikkje ønskjer å sjå. Lett å sjå om ein leitar etter nett det, etter symptom, etter sjukdom, diagnose. Det er kjenslene som endrar seg. Han som ikkje lenger ser ho. Humøret som svingar, fort, brått. Det er hugsen som fell ut og vert erstatta av store, svarte hol. Det er ord og omgrep som vert borte. Johannes stirar og stirar og veit så godt, men ordet er vekk. Kva heiter dei små der ute, som et og flyg? Har dei krangla? Men han kan jo ikkje hugse det! Somme stunder veit han mest ikkje kven ho er, heller. Og kva er det ho syng?

Løvåsen får godt fram endringa i relasjonen mellom Ingrid og Johannes. Frå eit langt og kjærleg liv med samtaler og turar, til eit lite, isolert liv, med småprat og einsemd. I glimt, skild ut som eigne scener, gløttar Løvåsen inn i Johannes. Med monologar for at han skal forklåre, fortelje, slik at me som les og ser, skal forstå. Slik byggjer forfattaren bru mellom dei 25 intense scenene, mellom då og no, mellom han og ho. Slik vert Johannes, den lukka Johannes, eit helt menneskje. Og me ser kva Ingrid har mist.

Løvåsen skriv uendeleg vakkert. Skodespelet er prega av velvalde ord og omgrep, nydelege metaforar og stemningsfulle bilete. Løvåsen er ikkje redd for å skildre kva ei tru kan tyde for eit menneskje, og kva kjensler tvil kan skape. Han nyttar pausar og stillheit for å byggje stemning og spenning. Han lar fortida presse på, og ho pressar hardt, på Johannes, Ingrid og oss som les. Me er heile tida på fleire nivå, i tid og i forståing. Me har det kvardagslege: Johannes, Ingrid og Kristin som feirar bursdagen til Johannes. Det er den vaksande bresten mellom Ingrid og Johannes. Fortvilinga hennar, når ho ikkje når fram -. Ho som forstår, og han som ikkje anar. Skodespelet i skodespelet. Og Johannes sine scener, der sjela græt. Sigmund Løvåsen har skrive livet.

To gonger gjer dei det, feirar bursdagen til Johannes. Ein gong i von. Ein gong i stille, trist resignasjon. I mellom ligg den vonde kvardagskampen hennar Ingrid. Ein kamp mot ein mann som forsvinn, inn i eit stille sinn. Og etterlet ho åleine. 

Bokhyllelesing: Carl Frode Tiller

Bildekilde: Aschehoug

Vi er kommet så langt som til sjuende runde av Bokhyllelesing 2016 - to runder til, og vi går brått inn i et nytt år med helt nye leserutfordringer! Men før vi kommer så langt, skal det først leses julebøker i desember, nobelbøker i november og norsk dramatikk sånn omtrent akkurat nå. 

Den fulle ordlyden til runde sju var: Les et skuespill av en norsk forfatter. I god tid i forveien gikk jeg igjennom ulesthyllene mine, og jeg fant både ett ulest verk av Henrik Ibsen (1828-1906), ett av Carl Frode Tiller (f. 1970) og ett av Sigmund Løvåsen (f. 1977). Jeg brukte noe tid på å veie fram og tilbake mellom disse tre med tanke på tematikk, språk og ikke minst fartstid i ulesthylla. Så langt det lar seg gjøre, prøver jeg nemlig å være rettferdig og ta den eldste først, men av og til seirer leselysten. Og til slutt blei det altså til at jeg skulle ta for meg enakteren Folkehelsa av Carl Frode Tiller, et skuespill som blei satt opp i 2007 og som kom i bokform i 2009.

Det er fem personer i stykket. Hovedpersonen oppfatter jeg er Silje, da hun er med i alle scenene. Deretter følger mannen hennes, Egil, mammaen Oddrun, svigermor Else og svogeren Trond. Disse fem møtes, snakker, krangler, spiser, misforstår og argumenterer seg igjennom ni scener - hele tida hjemme hos Silje og Egil, hele tida ved middagsbordet deres. Oddetallsscenene er korte, kalles "drømmesekvens" og kan suppleres med det Tiller har døpt en "Drømmebank", som står bakerst i boka. Disse scenene har stor symbolsk verdi. Partallsscenene er lange og bærer mesteparten av handlinga, samt at personene gjennom replikkene både karakteriseres og psykologiseres. Det går noe tid mellom hver scene og totalt strekker handlinga seg over et par uker.

Tiller byr på et intenst kammerspill der sannhet og usannhet, virkelighet og fantasi, liv og lære stilles opp mot hverandre. Silje har i begynnelsen et tilsynelatende godt forhold til mannen sin, mens forholdet til mora preges av konflikter. De er uenige om fortida og om framstillinga av faren. Egil, på sin side, er ikke noe særlig begeistra for lillebroren Trond, som ennå ikke har noe å vise til her i livet. Men han har et svært godt forhold til mora si, Else. Og disse fem, med eller uten barna til Silje og Egil, spiser jevnlig middag sammen, nettopp hjemme hos Silje og Egil. Og det virker som om dette er en affære som de ikke akkurat gleder seg til.

Men når Oddrun plutselig går bort, er det mye som endres. Silje endrer seg. Kanskje våkner hun opp, kanskje innser hun noe, kanskje er hun i sorg, eller i sjokk. Uansett hva det er, vender hun seg mot Egil i raseri. Han glatter over og viser forståelse, noe som provoserer henne enda mer. Silje vil bli sett og hørt, ikke sett ned på og trøsta. Og hun går til det punktet at hun juger både om seg sjøl og andre for å få en reaksjon av runde, uangripelige Egil. Det blir både ubehagelig og uhyggelig underveis, for når en først har begynt å juge, kan en da stoppe? Og kan en trekke tilbake en løgn, eller enda verre, en annens reaksjon på en løgn? Er løgnene et skalkeskjul for et bevisst ønske om å såre?

Som alltid med dramatikk, er det en del en går glipp av når en bare leser. Det er en hel dimensjon en ikke ser, en må bare forestille seg alt sammen, bevegelsene, intoneringa, mimikken, alle de mulige tolkningslagene og ikke minst humoren. Men som regel går det greit her, fordi Tiller er tydelig og har lite sidetekst. Samtidig gir det rom for misforståelser, så det er lurt å ikke la seg rive med og lese alt for fort. I dette stykket bruker Tiller blant annet effekter fra sjokkteatertradisjonen, som oppkast, et utrolig sterkt og uttrykksfullt middel. Når en leser om oppkast flere ganger på så få sider, blir det repetetativt og kan hende unødvendig, det mister sin effekt. Men jeg vil tro effekten er en helt annen når en ser det, kombinert med de surrealistiske replikkene og fråtseriet.

For det er igjen velstands-Norge Carl Frode Tiller konsentrerer seg om, og som han fokuserer sin aggresjon på. Slik banaliserer han sitt eget stykke, som handler om disse livstrøtte, slitne middelaldermenneskene som må juge for å kunne prate sammen, mette av snop og tv og jakta på den kuleste smarttelefonen. Vi velter oss i mat og drikke, har alt vi trenger, men mangler ord for sorg og savn. Vi provoserer kan hende også oss sjøl og vårt voldsomme overfokus på forbruksartikler, slik at vi ikke har krefter igjen til å takle uvante emosjoner. Vi vil provosere andre for moro skyld, som om det vi sier ikke har betydning, fordi vi allikevel bare kan sette på pause, spole tilbake og ta det en gang til. 

Tillers stykke åpner på samme måte som Ibsenstykkene: Dette er titteskapsteater, der en ser rett inn i den borgerlige stua. Men kulturen, normene og sedvanene som fulgte med borgerskapet er borte for lengst. I denne stua er det kort mellom personangrepene og høyst ulike versjoner av samme fortelling sirkulerer fritt. Menneskene er vulgære, noen med vilje, andre uten å vite om det sjøl. De er en familie som er ute av kontroll, de er en familie som ikke er en familie lenger, de er nærmere en innstudert versjon av reality-tv. Og det er en så grell virkelighet Tiller speiler, og jeg tar meg sjøl i å spørre om vi virkelig er blitt så mentalt forkrøpla, alle sammen. 

Vel. Heldigvis er dette bare én virkelighet. Men det at den er plausibel, er ille nok til at en får lyst til å ta seg sammen. Familien er tross alt det viktigste vi har. Og om en ikke kan snakke med sin egen familie, hvem kan en snakke med da? Hvem kan forstå? Om det er aldri så gæli mellom Silje og Egil, så har de i alle fall levd og holdt ut med hverandre ganske lenge. Om de hadde vært ærlige i stedet for å følge vanen, hadde de kanskje ikke stått og skreket til hverandre, fulle av kvalmende velmenthet og provoserende omsorg. 

Enakteren heter Folkehelsa, og dette er et ord de vender tilbake til flerfoldige ganger i stykket, særlig i oddetallsscenene. Folkehelsa er jo et begrep som ofte er brukt av politikere og i media, i statistikker, oversikter og foreninger, og Tiller harselerer her med både nåtidsbruken og fortidsbruken av ordet ved å peke tilbake til okkupasjonstida. Den gangen var folkehelse noe ganske annet enn i dag, og utfordringene som de hadde rett etter krigen, som for eksempel med å skaffe nok mat og bra nok mat til alle, slik at det nye Norge kunne bygges av friske, sterke og sunne mennesker, er nærmest ikkeeksisterende i dag. I dag er folkehelse et ord som ofte assosieres med livsstilssjukdommer hos unge mennesker og ikke minst psykiske lidelser. Gjennom å tematisere psyke og sviktende kommunikasjon nok en gang binder Tiller en tematisk rød tråd fra prosaverkene sine til dramatikken, og henger fram Silje og Egil som et eksempel til skrekk og advarsel. Eller?

Høstlesing, del II

Jeg veit ikke helt hva som har skjedd, jeg, men både august og september har vært travlere enn noen gang, samtidig som jeg leser mye mer enn tidligere. Det er som om jeg utnytter hvert ledige øyeblikk til å henge fra meg øya i ei bok. Jeg leser i lunsjen, mens jeg pusser tenner, mens jeg steiker pannekaker, i reklamepausene, mens jeg sitter på vent i telefonen, mens jeg sitter hos barna på kvelden, jeg har med meg bøker på seminar, på styremøter, på jobb, til tannlegen, til helsestasjonen, i barnebursdager, i senga, på befaring og til og med på familieutflukter, så jeg kan snike meg til å lese i bilen. Og det gir resultater, altså. Bare se!

Carl Frode Tiller

Jeg hadde knapt lest ferdig siste bindet av Innsirkling-serien i forbindelse med forrige runde av Bokhyllelesing 2016, før jeg henta fram ei ny bok av samme forfatter: Nemlig skuespillet Folkehelsa, og også denne gangen i forbindelse med Bokhyllelesing 2016. Tematikken i denne runden er norsk dramatikk, og Folkehelsa er både norsk og dramatisk. Omtale kommer.

Alexander L. Kielland

1800-tallets samfunnsrefser hytter med neven i den satiriske romanen Arbeidsfolk og i fortellinga Else. Samleinnlegg finner du her. Begge verkene er forankra djupt i realismen, med grimme og fæle skjebner, særlig for kvinnene. Kielland er svært bra, og jeg planlegger å lese ut bind II av Samlede verker i løpet av høsten.

Flatøybok

Flatøybok er det eneste verket jeg enda ikke har tatt tak i, sjøl om jeg har veldig lyst. Det ligger klart, like ved skrivebordet, så håpet er at det snart er dette praktverkets tur. Og jeg gleder meg!

Brit Bildøen

Ikke lest! Men heller ikke glemt! Så tida kommer nok snart til denne grønne nynorskboka med sykler og miljøtematikk, bygd over Don Quijote-lest (kjenner at den blei litt mindre fristende der, gitt). Men den skal visstnok være ganske morsom.

David Nicholls

En lettvekter, uten tvil. Jeg har lest En dag og føler meg som en surpomp når jeg ikke er fornøyd. Men fakta er at dette ikke er bra nok, det er enkel og grei underholdningslitteratur som ikke en gang klarer å ende godt.

Jens Bjørneboe

Birthe og jeg er i full sving med ei ny samlesing, denne gangen et viktig Bjørneboeverk fra 1964: Drømmen og hjulet, en såkalt halvdokumentarisk roman om Ragnhild Jølsen (1875-1908). Med mine begreper blir det da i retning av en fiksjonsbiografi. Og det er en god en. Du kan gjerne bli med, du også!

Sigmund Løvåsen

Da jeg først hadde lest Carl Frode Tillers skuespill, var det som om jeg fikk blod på tann. Så da leste jeg like godt Sigmund Løvåsens vakre drama fra 2012, Vid din sida, også. Og da var jeg bortimot umulig å stoppe...

Henrik Ibsen

...så da leste jeg like godt Et dukkehjem av Henrik Ibsen også, når jeg først var så godt i gang med dramatikken, og nå står jeg og skuler opp på de hittil uleste gamle grekerne i bokhylla og lurer på om jeg skal gi meg i kast med de virkelig gode, gamle tragediene også, bare for å ha gjort det, en gang for alle.

Ingvild Holvik

Men da jeg fant ut at jeg ikke hadde noe dramatikk av en kvinnelig norsk forfatter på lur (kleint!), så måtte jeg ta ei anna bok av en kvinnelig forfatter for å veie opp for den massive overvekta av plutselige, dramatiske mannfolk. Og valget falt på romanen Lykkefeltet av Ingvild Holvik, en inntil nå helt ukjent forfatter for meg. Omtale kommer.

Liv Køltzow

Til Ingalills biografisirkel i oktober skal det leses om 1001 forfattere, så vidt jeg har forstått. Jeg er ikke helt sikker på om Amalie Skram er med der, men det burde hun naturligvis være, og derfor leser jeg om henne. Boka er massiv, så den kommer nok til å ta sin tid.

Per Olov Enquist

Men jeg var så innmari på vippen, hvem skulle jeg lese om, Amalie Skram eller Per Olov Enquist? Og jeg klarte ikke å velge, så nå er jeg i gang med begge to. Men der Amalie Skram føres i pennen av en prisvinnende forfatter, velger Enquist å fortelle sjøl. Og han er ikke mindre prisbelønt han, så dette blir spennende. Boka heter naturligvis Et annet liv.

Elisabeth Aasen

Når jeg og Birthe har lest ut boka om Ragnhild Jølsen, skal vi vende blikket mot kvinner i litteraturen med fagboka Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen. Den kom i posten i går, og jeg gleder meg masse til å lese! Bli gjerne med, du også.

Jennifer Egan

Og bare for å gjøre det vanskelig for meg sjøl, har jeg altså begynt på enda ei bok, som er skrevet av amerikanske Jennifer Egan. Boka heter Bølle på døra og forfatteren mottok blant annet Pulitzerprisen i etterkant av utgivelsen. Bølle på døra er nok ikke den boka jeg prioriterer i oktober, men jeg kommer nok til å lese litt... Tror jeg.

Faglitteratur

Det blei ingenting i september.

God lesemåned, alle sammen!

Favorittbøker: B

Midt i juli publiserte jeg det første innlegget i det som skal bli et månedlig prosjekt her på bloggen, nemlig en kåring av mine favorittbøker - i alfabetisk rekkefølge. A var dermed først ut, og denne måneden skal jeg ta for meg bokstaven B. Ved første gjennomgang av bokhylla var det ikke mye på B som stakk seg ut. Det var snarere det motsatte: Mange bøker med titler på B som i alle fall ikke når opp til et favorittstempel. Som for eksempel Bokens folk av Geraldrine Brooks, som er noe av det verste jeg noensinne har lest. Brown cheese please av Jenny K. Blake er lun humor og strektegninger, men teller ikke i denne sammenhengen (et minstekrav må være at jeg faktisk må lese mer enn ei linje per side). Bridget Jones-bøkene (bare de to første, takk) av Helen Fielding var morsomme da jeg var i midten av tenåra, men er ganske stakkarslige nå. Derfor måtte jeg leite mer grundig, og da var det naturligvis denne som stakk seg fram:

Bildekilde: Samlaget

Brakk
Denne knappe og intense romanen blei skrevet av hele Norges forfatterkjekkas Sigmund Løvåsen (f. 1977) i 2006, og er en oppfølger til suksessdebuten Nyryddinga fra 2003. I full viten om dette, leste jeg likevel Brakk først, fordi den var en av åtte bøker jeg hadde tatt med meg på en toukers ferie på øya Gran Canaria tilbake i 2010, og jeg leste alle sammen. Og denne boka var et voldsomt sterkt møte med en for meg helt ny forfatter.

Romanen handler om jeg-personen Geir, også kalt Gegg, som nå er blitt en ung mann (i første bok er han et barn). Han forsøker å stable sammen et liv som snekker og bonde etter at faren hans døde og familien måtte flytte fra gården. Det er virkelig ikke enkelt, og Geir strever både fysisk og psykisk. Arbeidet er knallhardt, og Geir er nær ved å slite seg ut flere ganger. Hvordan klarte faren det, alt dette harde arbeidet? Hvordan fikk han pengene til å strekke til, tid til å gjøre alt, krefter? Det er staur og sauer, traktor og stein, såing og onn, tak og vegger som reises, byttes, beises. Det er bitende kulde og sviende sol og regnbyger som kommer når de ikke skal. Livsbetingelsene er harde, konsekvensene av valgene han tar er tøffe. Han har svært få rundt seg som kan hjelpe og støtte, det sosiale klientellet i bygda består for det meste av alkoholikere og trygda og ensomheten og sårbarheten er til å grine av. Innimellom husker Geir kortere og lengre episoder fra barndommen og ungdomstida, fra da de var lykkelige, alle fire (han har en yngre bror), til da far blei dårlig og de begynte å engste seg. Og til sist hvordan det er uten far, han som holdt familien sammen, gjorde dem lykkelige, som dreiv gården og aldri, aldri klaga, som var livskraft og forbilde og den fineste pappaen i verden. Er det mulig å leve med noen som er borte? Er det mulig å leve uten? Det er så sårt å lese, det er så trist, så uendelig sørgelig.

Sigmund Løvåsen skriver veldig, veldig godt, og jeg vil hevde at det av hans kaliber kun er et par-tre stykker her til lands. Han makter nemlig å være ydmyk og lydhør samtidig som han har en solid teknisk kompetanse og stor kontroll over stoffet han skriver fram. Alt flyter, men motstanden ligger under, det nøkker ikke i teksten, men i leseren, for Løvåsen maner fram følelser og stemninger uten å skrive rett fram og rett ut. Han skildrer nydelig og vart, er sanselig og sår, men aldri overdrevet, og bruker korte setninger uten at det blir oppkappa eller stakkato. Det er imponerende velforma. I tillegg har han et flott språk, et variert og spennende nynorsk med helt gjennomført kløyvd infinitiv og innslag av i-mål. Slikt kan fort bli gammelmodig og stivt, men ikke her. Det klinger så reint og fint, gir mye farge til teksten og er en flott kontrast til den saktegående, nøkterne handlinga. I det hele tatt er det tullete at et så stort talent, en så dreven og særprega forfatter som forteller de vondeste historiene så vakkert, er leder av Den norske Forfatterforening og ikke forfatter på heltid. Og attpåtil er han råkjekk! Men nok om det.

I tillegg til Nyryddinga og Brakk, som gjerne kan leses sammen men som også fungerer frittstående, har Løvåsen skrevet romanen Mamsell Iversen (2009), som visstnok er noe helt anna enn hans foregående verker, og tre skuespill, som også er satt opp: Daga fra 2004, Vente på fugl (2008) og Vid din sida (2011). Jeg gleder meg så vanvittig til han slipper å lede og bare kan skrive igjen! Inntil videre kan jeg kose meg både med den litt mystiske mamsellen og det siste teaterstykket hans, som jeg har i hylla. Og det synes jeg du skal også.

Hva er din favorittbok på B?
Løvåsen var ikke aleine med bok på B når jeg først fikk gått ordentlig igjennom titlene som jeg har stående i bokhyllene. Og jeg var lenge litt usikker på hvilken bok jeg skulle velge - Jens Bjørneboe med det monumentale verket Bestialitetens historie, som prega meg i tenåra, eller denne nydelige romanen, som på grunn av sitt allmennmenneskelige innhold aldri mister appell eller gyldighet? Jeg falt ned på Brakk på grunn av tematikken - Bjørneboe langer ut mot de fleste, og er ofte både skarp og vittig, men hyggelig lesing er det ikke. Andre sterke kandidater til B-runden var Boken om Blanche og Marie av Per Olov Enquist, Bondestudentar av Arne Garborg, Bildet av Dorian Gray av Oscar Wilde og diktene i samlinga Bjørnsons beste. Bøker som også på sitt vis er fine, men som ikke nådde helt opp i denne sammenhengen, er den korte, litt underlige romanen Borte en vinter av Heidi Marie Kriznik, langnovella Babettes gjestebud av Karen Blixen og den litt mindre vellykka debutromanen Blenda av Eldbjørg Brekke. Men det blei altså Sigmund Løvåsen, fordi han med språk, tematikk og handling setter et mektig og varig avtrykk i leseren.

Lesing og lesevaner

Nå for tida går denne spørsmålsrekka om lesing og lesevaner sin seiersgang i bloggland, og jeg synes det er morsomt å lese hva folk svarer. Jeg har henta denne versjonen fra Anita på Artemisias Verden, men også andre, som Silje, har tatt runden. Her er mitt bidrag!

Sist kjøpte innbundne bok:
Siste bok som ankom heimen var ei notatbok uten linjer. Men jeg regner med at det ikke er slikt det hintes til her! Boka jeg kjøpte forut for den, var faktisk en gave, så den vil jeg nødig røpe. Og før det igjen, ramla ei barnebok med verdens minste elefant Kokos ned i postkassa, helt mot min vilje (glemt å avbestille igjen, så synes ikke det teller...). Men siste innbundne bok som bevisst blei kjøpt og som var til meg, var en del av en solid bunke som kom fra Bokklubben i oktober. Pakka bestod av ymse titler fra Verdensbiblioteket, blant anna Ramayana, Madame Bovary, Frukthagen, Fortell, Zorbas, fortell! og Moby Dick. Høstsalg, sier jeg bare.

Sist kjøpte pocketbok:
Nå kjøper jeg faktisk ikke så mange bøker med mjuk innbinding, men de dukker jo opp lell. Og noe av det mest irriterende som fins, er når pensumbøker som koster over fem hundre kroner, viser seg å være i billig innbinding. Det er klart at billigutgaven er lettere, men så blir den også fortere stygg. Og er det noe bøker blir stygge av, så er det å ligge og slenge i sekken mens du løper for å rekke toget! Sist kjøpte og allerede stygge pensum-pocket er Cultural Studies av Chris Barker fra september, mens sist kjøpte pocketroman er Mamsell Iversen av Sigmund Løvåsen, helt tilbake i mai. Ser veldig fram til å lese den!

Favorittsjanger:
Jeg er nesten altetende, men hyllene røper en sterk forkjærlighet for klassiske verk, nyere samtidslitteratur og ruvende svensker. Både romaner og noveller går unna. Jeg har ved flere anledninger fordypa meg i dramatikk, og synes det er utrolig interessant, men leser alt for lite lyrikk. Å lese barne- og ungdomslitteratur er ei dille som kommer i rykk og napp, men nå, etter å ha lest nesten samtlige Ludde-bøker, vil jeg gjerne ha en pause. Som student kommer jeg heller ikke unna mengder med faglitteratur, som jeg fordøyer i ujamt tempo. Tidligere nevnte Chris Barker kan for eksempel ta seg ei bolle, for boka hans er gørr. Eller kanskje det er jeg som skal ta meg ei bolle før jeg leser videre. Biografier har jeg ikke helt fått foten for enda, men det kommer vel med alderen.

Favorittbokhandel:
La meg bare si det først som sist: butikker med bokandel på under femti prosent, får ikke lov til å kalle seg bokhandel. De er krimskramssjapper med alt mulig ræl som jeg verken trenger eller er ute etter (om Notabene føler seg litt truffet nå, er det faktisk meninga). Jeg koser meg mest i store, velfylte bokbutikker som har nesten absolutt alt, slik som en helst finner i utlandet (London, Berlin, Helsinki) eller i Oslo (Norli Universitetsgata og Tanum Karl Johan). Men også små butikker har sin sjarm, og jeg må som regel alltid oppom Tronsmo når jeg først er i storbyen. Ellers forsøker jeg å støtte min lokale Librisbutikk så ofte jeg kan, men handler også på internett på grunn av kort leveringstid og lave priser. HaugenBok er de kjappeste jeg har vært borti, mens Bokkilden har gjennom flere år gitt meg en fantastisk kundeservice. Og jeg må jo heller ikke glemme Bokbyen i Fjærland!

Favorittbibliotek:
Mitt lokale folkebibliotek har den koseligste betjeninga og skaffer nesten alt jeg spør etter. Deichmann har en helt særegen atmosfære. Biblioteket på høgskolen er større enn forventa, og er, i forhold til folkebiblioteket, overlegne på faglitteratur og utlånstid (150 dager for oss på master).

Favorittleseplass hjemme:
Stua. Sofaen. Stille.

Favorittleseplass utafor hjemmet:
Lesesaler og biblioteker, sjølsagt. Der er det stille og rolig. Ellers leser jeg skjønnlitteratur på reise; da får både Chris Barker og Adorno og andre moroklumper ligge i sekken. Og er jeg på ferie, får de pent bli hjemme. Jeg er egentlig ikke så glad i å lese ute blant folk. Jeg konsentrerer meg når jeg leser, har behov for pauser, men blir fort distrahert.

Fem forfattere du alltid kjøper i innbundet format:
All litteratur og alle forfattere som er spesielt viktige for meg vil jeg helst ha i så ordentlige og pene utgaver som mulig. Men av og til må jo det estetiske vike for tilgjengelighet og hva jeg kommer over. Likevel er det noen som dominerer i innbundet format i bokhylla: Margaret Atwood, Jane Austen, Per Olov Enquist, Ian McEwan og Sigrid Undset.

Beste lese-snacks:
Jeg spiser helst ikke mens jeg leser, så det blir enkle ting som frukt og yoghurt.

Beste lesedrikke:
Samme som over, men vann eller kakao, avhengig av årstid og lesested.

Beste bakgrunnsstøyen:
Altså, ingenting slår stillhet. Men lyden av regn mot ruta er heller ikke så ille. Eller vind, som suser og bruser i toppen av løvtrærne, som rasler i ospa og uler ned i pipa. Fuglesang er også bare koselig. Ellers er det jo en god del lyder som nesten umerkelig glir inn i huet underveis i lesinga, men som en ikke tenker over fordi de er så velkjente og vante.

Når på døgnet leser du helst:
Om formiddagen leser jeg det kjipeste pensumet (du og jeg, Barker), om ettermiddagen tar jeg kortere tekster som essay og artikler, utdrag o.l. Om kvelden leser jeg for kos, så da blir det skjønnlitteratur av fritt valg. Nå er det Hollases krønike av Ragnhild Jølsen.

Beste bakfull-lesing:
Dette har jeg absolutt null erfaring med, men jeg tror vel utbyttet ville blitt nokså skralt, økende proporsjonalt med antall enheter konsumert kvelden i forveien.

Beste kollektivtrafikklesestoff:
Romaner på ca. to hundre sider, som kan leses ut tur-retur eller lignende som er tilpassa reisas varighet. Ved korte reiser synes jeg det er mer greit med aviser eller magasiner, fordi det er lettere å hoppe inn og ut av tekstens verden.

Dette var meg, hva med deg?

Ivar Aasen: Arv og framtid

Ivar Aasen, 1871

Åra kring 1850 er tida for gjennombrotet til det store prosjektet hans Ivar Aasen (1813-1896): landsmålet. Dei viktigaste utgjevingane kom på rad og rekkje, fyrst ut var Det norske Folkesprogs Grammatik i 1848, dernest Ordbog over det norske Folkesprog i 1850 og sist Prøver af Landsmaalet i Norge i 1853. Ordboka hadde over 25 000 ord og vart kalla eit nasjonalt meisterverk av P. A. Munch (1810-1863). Med seinare utgjevingar vart det til saman 69 000 oppslagsord frå Aasen.

Å skulle skildra korleis Aasen arbeidde med landsmålet, er mest umogleg. (Sjå her for meir.) Vi veit at han fyrst lærte seg norrønt sjølv, noko eg er utruleg imponert over (for meg var det ein bøyg å lære norrønt ved NTNU). Dinest byrja han å tenkje kring sin eigen dialekt, arva frå norrønt, spriket mellom dansk skrift og faktisk talemål. Så vandra han land og strand rundt på 1840-talet, og frå 1847 budde han i Kristiania. Berre ein gong for han heim til Hovdebygda - men han heldt fram med studiereiser i tjue år. Deretter fylgde perioden kor han skulle skapa ei beingrind til språket: grammatikken. Eg tenkjer at han sat mykje åleine, at han prøvde seg fram, med rettskriving, bøying, tale. At det somme tider var mykje att og fram, og at han stundom hadde vanskeleg for å avgjere korleis norma skulle vere, kan ein sjå i både dei faglege og dei skjønnlitterære publikasjonane. Aasen var streng og grundig, arbeidde til stadigheit, hadde tungt for å la noko kvile. Eit døme her er eit av dei mest kjende Aasen-dikta, "Nordmannen" (betre kjend som "Millom bakkar og berg", henta frå diktsamlinga Symra, 1863). Diktet finst i mange ulike variantar, av di Aasen aldri vart heilt nøgd. Det er vel ein seriøs forfattarskap i eit nøtteskal: sjå sine eigne feil, lære av dei, gjere det betre neste gong. Aasen ville gjere sitt beste, heile tida. Han ynskja eit fast skriftspråk for folket, bygt på norrønt, kor arva er tydeleg (vekk med nedertyske ord; dei skrekkelege an-, be-, -het, -else -orda), men samstundes eit språk som er konsekvent og lett å tileigne seg. Men eit språk er noko levande, det endrar seg heile tida. Difor måtte Aasen også revidere.

Ivar Aasen må ha vore ein sær mann. Utruleg gåverik, utan tvil, ein systematikar av rang, eit imponerande språkøyre (så godt som sjølvlært i norrønt, dansk, engelsk, fransk, tysk og latin), ein langsiktig tenkjar, men sær. Han såg ut som Gamle-Erik på sine eldre dagar, nekta å taka i mot ein professorstilling og sa fleire gonger nei til stipend (men han var Noregs fyrste statsstipendiat, frå 1851). Han ynskja å arbeida heilt åleine, og ville ha all kontroll sjølv. Ugift var han òg, men før nokon byrjar å håne landsmålets sæle opphav, vil eg leggje til at det var Knud Knudsen (1812-1895) med. Fagidiotar heiter det - lengje leve! Attmed nytta Aasen mest ikkje pengar på seg sjølv, og budde kummerleg, sjølv om han tente greitt med pengar. Var han ein gniken bygdetulling? Eg trur ikkje det. Eg trur einsemda i Kristiania ikkje lét seg fjase eller arbeidde vekk, ein kan sjå det på bileta, dei triste augene. Kva han eigentleg tenkte, korleis han eigentleg hadde det, var det få som visste: Aasen var privat og hadde ikkje mange vener, men mange kjenningar. Landsmålet var det store, det var mål og meining i eitt.

Etter 1860 svingjar fokus i Noreg. Det nasjonalromantiske vert "gammalt", Aasen med. Han vert ikkje direkte motarbeidd, men alt tek mykje lengre tid og merksemda er ikkje den same som før. Likevel freistar Aasen å arbeida vidare med si livsoppgåve. Han byrjar å nytte landsmålet sjølve, til dømes i syngjespelet Ervingen frå 1855, diktsamlinga Symra frå 1863 og Heimsyn frå 1875. Attmed arbeidde han stadig med munnhell og ordbøker, som kom ut i 1856 (endeleg utgåve i 1881) og 1873, og som framleis er å sjå - om ikkje i dei skrale og skrapa bokbutikkane, så i alle fall på nett. Aasen gjorde også ein durabeleg innsats for å fornorske dei rådande namnetradisjonane. Norsk Navnebog kom i 1878. Eit anna viktig arbeid var omsetjing. Med anna omsette Aasen norrøne sagaer, Cervantes, Shakespeare, Goethe, Luther, Lord Byron og Ludvig Holberg, og ikkje minst Det nye testamentet (1889), saman med Elias Blix (1836-1902). Til alt hell var det mange som såg kva verdi arbeidet til Aasen hadde. Etter 1860 vart han sett på som ein autoritet, han mottok ein æresmedalje i gull kring 1870, og i 1873 blei han æra med riddarkrossen av St.Olavs orden. Og han fekk røyne jamstellingsvedtaket av 1885, landsmålets største siger. Han kunne kvile no, landsmålet var garantert ei framtid. Ivar Aasen fekk langsamt dårlegare helse og døydde av hjartesvikt i 1896.

Men det er framleis mange som ikkje skjøner kvifor Aasen var, og er, viktig. Det kan ein lett sjå av ordskifta i dag, kor forvirra ungdomar og godt vaksne, elles høgst respektable menneske, nyttar ord som spynorsk og grautmål og meiningslause om nynorsken, som ler av å brenne ordlister og biletet til Aasen og som seriøst meiner Høgre er inne på noko når dei ynskjer å avvikle heile greia (skam deg, Arne Hjeltnes, for at du ikkje kjempa betre og meir for nynorsksaka i partiet!). Kor historielause går det an å vere? Språk er heilt vesentleg for alle individ som eig evna til å høyre. Slik har det vore heilt frå vi slutta å slengja med armane og hengje i trea og slikt. Og me likar det som regel godt når nokon talar til oss på vårt eige talemål, medan mange vert usikre når nokon seier noko me ikkje skjønar. Også på Aasen si tid var Noreg ein skriftnasjon. Lese- og skrivekunna var høg, og skaut verkeleg fart etter 1850. Språk, og med det meinte ein evna til å kunna skrive godt og ikkje berre lese, men forstå, var eit premiss for demokrati. Når maktmenneska nytta eit omstendeleg dansk, var det ikkje greitt for dialektbonden. Eit eige språk, landsmålet, ga bonden, folket, makt og identitet. Slik kan ein lett sjå korleis prosjekt bondereisinga, målrørsla og bondevenrørsla hengjer saman.

Og i dag seier me jo titt at språk er makt. Når du kan tala mange språk, er du språkmektig. Me seier at godt språk er viktig, noko ein må søkje, til dømes i media. Språkleg stil er noko me høyrer om i litteraturen, og døme kan vere nynorskbrukarane Jon Fosse (f. 1959) og Sigmund Løvåsen (f. 1977). Språkleg slurv irriterer mange. For å verte god, må ein øva - det gjeld både lesing, skriving og forståing. Undersøkingar syner at born som lærer både nynorsk og bokmål frå dei er små, vert betre i båe. Dei vert også meir sikre på seg sjølve og eigne språkval, eigen identitet. Men viss Høgre og deira meir ekstreme frender får det som dei vil, viss nynorsken fasast ut, vil me på berre eit par generasjonar få utdanna ein heil haug menneske som ikkje veit noko om landsmålet. Jau, dei har lese om han Ivar, men dei har ikkje verkeleg lese. Dei misser historia, heile poenget, heile samanhengen. Er det noko bra? Og kva med identiteten til alle nynorskbrukarar - er det greitt at deira språk, identitet, kultur og referansar skal vere mindre verdt? Kva signal sender me då til nynorske forfattarar? Og kva seier det om menneskesynet her i Noreg? Kva hender med eit samfunn der individa ikkje kan snakke saman, forstå kvarandre, der den felles historia, felles plattforma, felles språket - er borte?

2013 er språkår her i Noreg. Markeringane har ikkje vore mange, men Noregs Mållag har reist landet rundt frå januar, og skal halde fram til oktober med Nynorskstafetten. Dei vitjar skular, lokallag, sumarleire med meir og freistar å få folk til å sjå kvifor nynorsk er viktig. Dag og Tid har også heldt fram, og ynskjer ordskifte om nynorsken på mange nivå. Nokre politikarar har også slengt seg inn i kampen, og eg venter fleire utspel i vekene som kjem. Men kva tenkjer du? No har du lese om Ivar Aasen i to innlegg. Som bokelskar har du lese noko på nynorsk, det er eg heilt sikker på. Sjå på desse bøkene igjen. Kva du stemmer i haust, er med på avgjere to heilt sentrale tema som gjeld alle, av di det er felles historie, felles norsk kultur: Aasens ettermæle og nynorskens framtid. Eg vil ikkje fortelje Jon Fosse at språket hans er mindre verdt. Vil du?

Favorittforfattere: L

Å kåre mine favorittforfattere på L har gitt meg overraskende store problemer nå i april. Med utgangspunkt i mine egne bokhyller og lange leselister fant jeg først ut av at det ikke var mange nok å velge i med fornavn på L. Mange er gode, men er de egentlig favoritter? Lang grubling på arbeidsrommet ga negativt resultat. Jeg måtte derfor ty til juks for tredje gang hittil i alfabetet (bokstavene D og F var heller ikke greie), og endre kriteriene fra fornavn til etternavn. Og da fant jeg ut at det var alt for mange å velge i med etternavn på L. Luksusproblemet tok lang tid å løse. Men nå er valget tatt, og som vanlig representeres både kvinne og mann, død og levende.

Selma Lagerlöf (1858-1940)
Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf er ei utrolig imponerende dame. Karriera hennes strekker seg over mer enn førti år, spenner over mange sjangre og ga henne raskt stor internasjonal anerkjennelse (Nils Holgersson bør være stikkord nok her).
I tillegg kan en føye til at Lagerlöf satt på stol nummer sju i Svenska Akademien fra 1914 til sin død i 1940 - og det etter sjøl å ha mottatt den gjeveste prisen, Nobels litteraturpris, som verdens første kvinne og tiende forfatter (det var to som fikk i 1904) i 1909. Merittene er uslåelige, men like fullt inspirerende.

Og attpåtil skriver Lagerlöf ekstremt godt. Tekstene hennes er presise i skildringer, karakteristikker og replikker, hun viser varme og medfølelse for dem hun skriver om, til og med de "onde". Hun skriver leikent og lett, samtidig som vare og sanselige stemninger får plass og ro. Tempo og temperament slynger seg elegant gjennom historiene, skaper dynamikk, spenning, kontraster. Hun veksler mellom ytre og indre spenning, og mellom psyke og fysikk. Fortellingene hennes er ofte så komplekse at de kan leses mange ganger - med ulikt utbytte hver gang. Umerkelig tegner Lagerlöf opp flere konfliktlinjer, mange lag, benytter undertekst og symbolikk på en subtil og lite prangende måte. Alt er der bare, rede til å bli oppdaga. Og gjør en det ikke, fungerer historia likevel. Det er en høyst sjelden kvalitet.

Lagerlöf bruker mye folkedikting i verka sine, som for eksempel i Liljecronas hem fra 1911, hvor hun omskriver eventyret om Snøhvit. Det mytisk-historiske er bakteppet for de mange folkelivsskildringene hennes, som flettverket Gösta Berlings saga fra 1891 eller den elegant komponerte, men skremmende romanen Herr Arnes penningar fra 1904. Disse, og flere verk, utspiller seg som regel i en ikke alt for fjern fortid, hvor det som fortelles har mange fellestrekk med Lagerlöfs egen samtid. Dessuten har verkene også vist seg levedyktige inn i vår tid, mye fordi Lagerlöf gir historiene og menneskene sine ro og rom. Her får de utvikle seg, eller ikke, her får det som skal skje, skje. Menneskene lever langt på vei i harmoni med en natur som kan være lunefull og uforutsigbar, men som også er kilden til deres eksistens. Slik er det jo også i dag. Stor respekt for folk, natur og kultur er sjølsagt i Lagerlöfs verk, samt et engasjement for dem som står nederst i samfunnet eller blir urettferdig behandla. Moralske prinsipper og tro ligger hele tida bak og er sterke, men aldri påtrengende. Allmennmenneskelige erfaringer står sentralt uten at det blir klissete emosjoner som skildres. Balansegangen(e) er uten tvil vanskelige, men Lagerlöf mestrer lett og uanstrengt.

Per Olov Enquist (f.1934) og Selma Lagerlöf har vært mine store svenske favoritter i mange, mange år, faktisk så til de grader at jeg vurderer å oppkalle ungene mine etter dem. De er særprega på hver sin måte, sjøl om fellestrekk naturligvis også kan oppdrives. Jeg har aldri vært borti noen som skriver som dem, eller som makter å treffe meg på den måten de gjør. Kanskje det er en egen svensk følsomhet, ei nerve, om du vil, som med sin tilstedeværelse gjør tekstene så rike. Kanskje forfatternes melankolske perspektiv og vekslinger mellom ro og uro fyller et nødvendig behov i meg som leser. Eller kanskje det er suset fra de svenske skoger som når meg fra boksidene.

Sigmund Løvåsen (f. 1977)
Like stor som Lagerlöf er nok ikke trysilgutten Løvåsen. Men fy søren, han skriver så godt! Den første boka jeg leste var romanen Brakk fra 2006, oppfølgeren til Nyryddinga fra 2003. Kanskje litt dumt å starte bakerst når de to romanene hører sammen, men det hadde virkelig ingenting å si. Jeg satt på Gran Canaria, det var januar og omtrent tretti grader der det fantes skygge, og jeg var helt med på de tunge arbeidsoppgavene til Geir hjemme på gården i kalde Norge, og jeg strigrein fordi han hadde det så vanskelig og alt var så trist. Boka lot meg tre helt ut av mitt eget, den var en hel verden, på egne premisser, med den flotteste norske forfatterstemmen jeg hadde vært borti på lenge.

Sigmund Løvåsen har på få år markert seg i det litterære landskapet i Norge, og det er med rette. For meg er nettopp hans stemme, hans bøker og hans mennesker viktige av flere årsaker. For det første representerer Løvåsen noe veldig norsk: bøkene hans er lagt til små samfunn hvor menneskene lever under harde vilkår, både sosialt og økonomisk.
Med det tar han flere skritt tilbake fra alle navlebeskuende dagboksnotater og følger en tradisjon etter Tarjei Vesaas (1897-1970), hvor det er mennesket og naturen som er i sentrum (ikke helt uten paralleller til Selma Lagerlöf heller, altså). For meg er det i alle fall lett å se likheter mellom Mattis/Tusten og Geir, sjøl om rammebetingelsene deres er fundamentalt annerledes. Begge jobber på spreng for å mestre livet, som er fylt med store utfordringer. Så var det vel også veldig passende at nettopp Sigmund Løvåsen mottok Tarjei Vesaas' debutantpris i 2003 for Nyryddinga.

For det andre er det nynorske skriftspråket hans utrolig stilig. Det er så flott å lese et fargerikt og sterkt språk, det er imponerende at Løvåsen har sjøltillit til å holde på dialekt og kløyvd infinitiv. Gamle ord glir rett inn i samfunnene han skildrer, og sjøl om både språk og situasjon kan få et strøk av noe fra ei anna tid, så er det bare sjarmerende, solid gjennomført som det er. Dessuten mener jeg jo at det han skriver om er høyst relevant for oss i dag. Er det egentlig så mange andre forfattere som tematiserer hvor vanskelig det er å leve av å være bonde, og som skildrer hvor skjør næringa er? Og Løvåsen veit godt hva han skriver om, for så vidt jeg har hørt, var han en del av det, han også. Enda mer respekt til Løvåsen der altså, som var både bonde og forfatter (men som nå har gjort bymann av seg, om jeg ikke tar feil).

For det tredje er jeg innmari glad for at Løvåsen slipper til med sine litterære personer.
I Nyryddinga fins et av de beste far-sønn-portrettene jeg har lest, og i Brakk er det Geirs sterke sorg som er i fokus. Det første trengs fordi litteraturen i våre dager oversvømmes av dysfunksjonelle familieforhold, noe som er langt i fra normalen. Og Brakk er spesielt vakker fordi Løvåsen portretterer sorgarbeidet og aggresjonen til Geir på en naturlig måte, fri fra alle maskuline tvangstrøyer og kvasipsykologiske spekulasjoner. Det er ekte mennesker som trer fram fra boksidene her, og de skildres varmt, ærlig og med lun humor.

Og så en kommentar til deg, Sigmund Løvåsen: du skriver så utrolig knallbra. Hvorfor i all verden gikk du med på å være leder i Den norske Forfatterforeninga? At du gjør en god jobb i vervet, hersker det ingen tvil om. Og at du var ønska dit, tror jeg så gjerne. At du er opptatt med slikt arbeid, gjør nemlig at middelmådige forfattere får glimre i det litterære rampelyset med sine høyst ordinære bøker, helt uten konkurranse fra deg. Mitt tips er: si opp, dra hjem, skriv. Mange kan administrere og lede. Av ditt kaliber er det kanskje tre eller fire i Norge.

Hvem er dine favoritter på L?
Om du klarte å holde deg til fornavnet, var det kanskje Ludvig Holberg som vant denne gangen? Jeg lurte lenge på han, fenomenal som han er, men helt ærlig måtte jeg innrømme at lesegleden blir en smule redusert av det foreldra språket, sjøl om innholdet skinner like klart. Louis de Bernières er god, men ikke min yndling. Lise Knudsen og Liv Køltzow er solide, mens Linn Ullmann og Laurence Sterne fortsatt er uleste. Hvis du, som jeg, må over til etternavnet, blir det brått mange flere å velge i. Blei det Doris Lessing eller Jonas Lie? Jeg vil gjerne vite.

Riktig god bokuke!

Pløye harve steinplukk møkk, harve slådde så

Sigmund Løvåsen (f. 1977) er ein forfattar eg får meir og meir sans for. Eg vart kjend med han, forfattarskapen og den intense hovudpersonen Geir i romanen Brakk frå 2006, som eg las i på sydenferie i 2010. Men det er eigentleg ein oppfølgjar. No har eg nett lese debutboka Nyryddinga frå 2003, der ein møter Geir for fyrste gong. Her er han ikkje intens, men tankefull, og nokre gongar trist. Og eg vil berre lese meir; eg vil lese Brakk om att, og eg vil vite meir om kva som hender med Geir, før, etter og mellom bøkene, og eg vil lese Mamsell Iversen og dei tre teaterstykka Løvåsen har skrive. For det er heilt herleg å vere ein del av universa han skriv fram.

Det gjorde ikkje noko at eg hadde lese Brakk fyrst, men eg skulle ynskje at eg ikkje hadde gjort det. Eg sat og venta på ei konkret hending i Nyryddinga (kva det var vil eg ikkje nemne, det kan jo hende nokon andre vil lese boka), og denne ventinga stal mykje fokus. Eg las ivrig inn fleire "frampeik" som viste seg å ikkje vere nett det (men som kan lesast som frampeik til Brakk - elegant!). Romanen til Løvåsen er nokså tettpakka med hendingar, dialogar og skildringar, som krevjer ein vaken lesar, samstundes som boka er så god at ho fortener ein lesar som er med. Ventinga mi var berre dum, forstod eg, og då kunne eg kose meg.

Det er som sagt Geir som er hovudpersonen. Geir er om lag 10-11 år i Nyryddinga, bur på gard med mor, far og bror, likar å vere hjå sauene i fjøset eller å byggje hytte, hoppe på ski eller vere med på tømmerfløting saman med bestevenen Finn, som alltid bannar. Geir og Finn flyg opp og ned liene og vegane og elva der dei bur, dei er sjølvstendige, smarte og lojale, både mot kvarandre og familien: deira største draum er å verte bønder, nett som fedrane deira. At hovudpersonen er så "liten" gjer ikkje noko, for boka er ikkje barnsleg. Tvert om; ho er alvorsam og intens, morosam og sjarmerande, tydeleg og viktig. For Geir og Finn bur ikkje berre langt vekk ifrå byen, dei bur og langt utanfor bygda. Og denne doble "outsidar"-statusen er ikkje enkel. Men skjellsorda (som t.d. gardsmongo - eg lo, lengje!) prellar av. Gutane har viktigare ting å halde på med, viktigare ting å tenkje på. For hjartet til far er ikkje bra.

Nyryddinga er kompleks og kompakt, men enkel og udramatisk. Det er mykje som hender med Geir og kring Geir, og det er skildra varmt og humoristisk. Samstundes spegler ikkje boka berre dei miljøa som Finn, Geir og familien er ein del av, men og vårt eige samfunn. Sympatien ligg hjå bøndene og kritikken mot staten kan vere krass. Gutane som skal ha mønsterbruk når dei vert store, vert difor ikkje berre eit døme på lojalitet til slekta og "bondeidyll" - det er og politikk. Eg les inn eit krav, både frå forfattaren og hovudpersonane. Det må vere mogleg å leve av jordbruket og husdyrhaldet! Eller som far til Geir sånn omtrentleg seier ein plass: Eg er vel dum som held på med dette. Det er hardt arbeid og eg får ikkje att noko særleg. Med bondeaksjonane frå mai friskt i minne er boka overraskande aktuell.

I tillegg til at Løvåsen byr på ei sår, varm, morosam og rørande forteljing om oppveksta og kvardagene til Geir, med originale hendingar (som t.d. hanen og kønnskrika), kraftfull dialog, søte situajsonar og eit flott portrett av ein hardtarbeidande far og ein realistisk framstilling av eit moderne familieliv, er språket utruleg elegant, spanande og annleis. Løvåsen skriv eit spesielt nynorsk, det er talemålsnært og friskt, med mange (for meg, nye) dialekt-ord, mykje munnlege uttrykk og gjennomført kløyvd infinitiv. Det er imponerande - både at han tør å skrive slik og at han har fått det så godt til.

Oppmodinga vert difor: I staden for å lese endå ein slapp krim eller ein preglaus chic-lit bok, ein historisk roman utan fortidas sus og dus eller endå ei krigskrønike, burde samtlege lese Nyryddinga. Det er så godt som ein liten gardsferie. Nokre gongar kjem lukta av fjøs nesten opp frå sidene, og eg lo så eg gret fleire gongar. Andre gongar berre gret eg. Og no vil eg lese Brakk. Og grine litt meir.

Ja, og overskrifta? Eit sitat frå boka, rett frå Geir. Det er regla hans. Og samstundes gardens, og naturens, syklus.

Rørende om smerte og sorg

Etter å ha lest den hatske og upersonlige boka til Jelinek, var det en glede å tre inn i Sigmund Løvåsens univers i den rolige og varme romanen Brakk. Jeg er i alle fall ikke i tvil om hvilken bok jeg liker best!

Brakk er ei bok som med få ord handler om det mest grunnleggende i livet, nemlig det å finne sin vei og å finne seg sjøl. Mellom hesjestaur, sauer og tømmer følger vi den unge Gegg (som egentlig heter Geir, men det står aldri i boka), som forsøker å stable på beina et liv midt i mellom sin egen sorg, moras gode ønsker, brorens skjøre barnesinn og ekkoet av de tunge arbeidsskoa til den avdøde faren. Boka er på mange måter stille og skildrende, og det settes ikke ord på så mange følelser, men de ligger der hele tida, mellom orda og linjene, i blikk og små bevegelser, i handlinger som ikke blir gjort, i de elegante skifta mellom før og nå, i de kjærlige og usentimentale erindringene om en flott far, en god far, og i de såre tankene om det som kunne vært, skulle vært.

Foruten forholdet mellom Gegg og faren, som eg-personen Gegg stadig vender tilbake til i tankene, er forholdet mellom Gegg og bror veldig sterkt og rørende. To brødre, på helt forskjellig nivå og forskjellig sted i livet, to brødre som sørger på ulikt vis, to brødre som må stå sammen om sorgen for å kunne fortsette å eksistere. Så grunnleggende, enkelt og vanskelig er det.

Brakk er en frittstående oppfølger til Løvåsens debut, Nyryddinga, som kom i 2003. Jeg har ikke lest Nyryddinga, men jeg skal så absolutt lese den nå. Jeg vil være med på skogsarbeidet, på gårdsdrifta, jeg vil være i fjelluft og i kaldt fjellvann, jeg vil lese det litt gammaldagse og helt ujålete nynorske språket og se for meg Gegg og faren i høyet, Gegg som snekrer på taket, Gegg på låven som fôrer et lam.

Brakk er en flott roman om å føle seg liten og hjelpeløs, om å sloss med seg sjøl, om å trosse familiens ønsker og å følge sitt eget hjerte. Og om det, mellom hesjestaur og sauer, leder deg til ei nesten gjengrodd nyrydding i skogen, hvor du en dag finner et steinbed med stemorsblomster i, så er det et godt sted å være, om det er aldri så trist.