Sommerlesing, del II

Fra knallhard, lang og iskald vinter til supervarm sommer! Jeg er glad for at vi har disse årstidsvariasjonene i Norge, sjøl om de er av det litt ekstreme slaget i år. Men vi koser oss ute i alt som er, være seg lassevis med snø eller brungult gress! Nå er det såpass varmt at det av og til er vanskelig å konsentrere seg om lesinga, særlig den av det tyngre slaget, og jeg må støtt og stadig uti for å bade, jeg også, uansett om det er i havet, badedammen eller ungenes plaskebasseng. Men når det er som verst, er det jammen bra med et kjølig kjellerrom der det står en lenestol rett under ei litt svak taklampe. Lett å snike seg unna, om så bare for ei lita stund... For nå er nemlig alle bøker pakka opp og på plass i både nye og gamle hyller, og de uleste bøkene skinner i all sin prakt!

Alexander L. Kielland

Denne herremannen blei ikke lest i måneden som gikk, men kan hende i måneden som kommer? Det hadde vært moro å avslutte bind tre av hans samlede verker i løpet av høsten, slik at jeg kan gyve løs på fjerde og siste bind og etter lang tid se enden på leseprosjektet.

Per Olov Enquist

Enquists sjølbiografi venter fortsatt på å bli lest. Jeg har begynt fire ganger så langt, men begynner gjerne en gang til, fordi jeg veit at det er vel verdt innsatsen. Om bare tid og stemning klaffer kommer sidene til å flagre!

Marita Fossum

Lykksalighet er lest og faktisk også likt, og jeg kom etter hvert også i mål med et innlegg, som du kan lese her. Ei alvorlig bok om flere alvorlige temaer, men både tematikk og mennesker blir forsiktig og sympatisk behandla.

Tre riddersagaer

Lesekryss på plass! Nå er tre av tre sagaer lest, og om du vil vite mer om Partalopi, Flores, Blankiflor eller Bevers, eller bare er interessert i gammel litteratur, er dette ei flott utgave å dykke ned i. Innlegg finner du her. Og, jeg kan ikke få skrevet det nok ganger, jeg er utrolig imponert over Birgit Nyborg. Fremragende oversatt og formidla!

Ian McEwan

Barneloven er ventegurk ei lita stund til, og jeg likeså, men det er jo grenser for hvor mange bøker en kan holde på med på en gang. Da blir det til at jeg strever med å velge når jeg først skal lese, gir opp og ikke kommer videre i noen av dem. Hva er din smertegrense? Her ligger den på fem-seks titler på samme tid, men i realiteten er det ofte to eller tre bøker som leses parallelt. Det fungerer godt!

Monika Fagerholm

Å, som jeg gleder meg til å ta fatt på denne dama igjen! Nå som det er så varmt og klamt passer det bra med ei bok som du bare må lese på videre utover i de kjølige nattetimer (det er jo da det er aller best å lese, i mørket og stillheten og roa). Og disse jentene, da, hvordan er det med dem?

Umberto Eco

Fiktive italienske middelaldermysterier med munkehovedpersoner er jammen ikke så verst! Det går overraskende greit å hanskes med denne tjukkasen, i alle fall inntil videre, men hvem veit, jeg er jo ennå ikke i mål... Og hvordan skal dette egentlig gå? Jeg ser ingen utvei eller sannsynlige løsninger så langt - det er med andre ord en elegant komponert kriminalgåte. Jeg leser sammen med Birthe og koser meg masse med det. Om du også vil være med, er det ennå ikke for seint å hive seg på!

Agneta Pleijel

Kan en historisk roman skrives bedre? Jeg tror nesten ikke det. Drottningens chirurg er en roman som har alt, så det er bare å applaudere forfatteren, kjøpe og lese, lese, lese. Jeg fortsetter forhåpentligvis med oppfølgeren Kungens komediant i løpet av måneden. Og du! Det er helt vidunderlig å lese på svensk!

Kim Småge

Årets late sommerlektyre er ennå ikke påbegynt, men det er nok ikke mye om å gjøre nå. Når ferien for alvor kommer i gang og de virkelig seige dagene trilles ut som perler på ei snor, tror jeg denne er perfekt! Boka heter Dameroman m/menn, og gjør du som jeg, så skuer du hunden på håra men lar det stå til lell.

Alexandre Dumas d.y.

I noen familier går tydeligvis det litterære talentet i arv. Fra før av har jeg lest Alexandre Dumas, men sønnen hans er inntil videre et ubeskrevet blad. Jeg har lagt klar Kameliadamen og håper det snart endrer seg.

Merethe Lindstrøm

Det er gått noen år sia sist jeg leste Merethe Lindstrøm, og nå vil jeg gjerne lese henne igjen. Novellesamlinga Arkitekt ligger klar! Jeg tenker at kortere tekster passer fint nå i varmen, og burde med den logikken også finne fram dikt og dramatikk, essays og artikler. Vi får se...

Bokhyllelesing 2018

Ei rask oppsummering av temaer og leste bøker for første kvartal av 2018 finner du her. Det er ingen tvil om at Bokhyllelesing 2018 er godt i gang! Etter dette har vi lest om familier (Alexander Kiellands Fortuna for min del), deretter boka bak filmen (her valgte jeg meg Kazuo Ishiguros Gå aldri fra meg). I juni og juli leser vi tjukke bøker vi lenge har utsatt å lese, og jeg er godt i gang med Umberto Ecos Rosens navn. Hvilken bok leser du? For de av dere som allerede er i mål med de tjukke bøkene, er det bare å gå videre til neste utfordring. I august er temaet å lese ei bok av en forfatter fra et ikkeeuropeisk land. Det er med andre ord en del å velge i, også i den runden! Sjøl aner jeg ikke hva jeg skal ta tak i neste måned, men jeg satser på at jeg finner rett bok i løpet av sommeren.

Fortsatt god lesesommer!

Tre riddersagaer

Bildekilde: thorleifdahl.no

Midt oppi flytteprosessen skulle det naturligvis også leses. Ja, for hva er vel mer naturlig å gjøre etter å pakka eske etter eske, skjært opp fingra på teipdispenseren, sjaua på seg brokk, flytta ut tv og leiker og det knapt fins mer igjen i huset enn en sofa og et par bøker? Da er det rett og slett lesestund for små og store. Det har blitt utrolig mange barnebøker den siste måneden, og vi koser oss masse med både korte og lange fortellinger. Men heldigvis er det blitt tid til litt egenlesing også.

Ei bok jeg satte som mål å lese før flyttinga, var Tre riddersagaer, som trofast har vært med meg gjennom mange måneder over hele huset. Faktisk har jeg drassa rundt på den sia september! Først på jobb, deretter hjemme. Hver kveld bar jeg bokbunken ned til soverommet, hver morgen bar jeg bunken opp på kjøkkenet igjen. Stadig med flere leste sider, men ikke nødvendigvis i riktig bok. Og denne blei altså liggende å vente ei stund før jeg kom i gang. Men de to første riddersagaene fikk jeg faktisk lest i det gamle huset, den siste sagaen fullførte jeg her, i ny bolig.

Tre riddersagaer består av nettopp det, tre ulike sagatekster som alle karakteriseres som riddersagaer eller høvisk litteratur. Alle stammer fra middelalderen, nærmere bestemt andre halvdel av 1100-tallet. Originalene er franske versromaner som via England kom til Norge, der de hadde sin storhetstid i norrøn språkdrakt i åra mellom 1220-1320. Ikke så sjelden knyttes tekstene til Håkon Håkonssons regjeringstid (1217-1263), noe også oversetter Birgit Nyborg reflekterer rundt i disse tre tilfellene. Men noe hundre prosent sikkert er det vanskelig å vite, sjøl om mye tyder på at det var en omfattende oversettervirksomhet i Norge på denne tida, og med en så kulturelt bevisst konge er det ikke utenkelig at også disse tre tekstene var velkjente ved hoffet.

Tekstene i boka er Sagaen om Partalopi, Sagaen om Flores og Blankiflor samt Sagaen om Bevers. De to første karakteriseres som oftest som eventyrlige eller overnaturlige sagaer, noe som betyr at her benyttes det overnaturlige elementer - ikke ulikt de gjenstandene eller formlene vi kan møte på i de velkjente folkeeventyra - mens den siste hører til i kategorien heltedikt. Likevel er det mange fellestrekk ved tekstene, som handlingsmessig dreier seg om to hovedpunkter: Kjærlighet og konflikter. Et en gang lykkelig par, som regel svært unge, utsettes for komplotter og uærlige familiemedlemmer, slik at deres lykke lenge ikke er innen rekkevidde. Vil helt og heltinne finne tilbake til hverandre igjen? Ulikt de fleste eventyra, er det slettes ikke alltid at det går godt i disse tekstene.

Et annet element som ikke er til å unngå, er den kristne etikken. En skal følge de kristne dygder, det vil si å ikke begjære sin neste, ikke ha sex før ekteskapet, gi grid til sine fiender, respektere de eldre, be til Gud, be om tilgivelse og så videre - mye av dette er inkludert i begrepet "høvisk". Men ikke sjelden kjemper helt og heltinne mot de vantro, som oftest eksemplifisert ved muslimene, og disse er det bare å slakte ned så fort som mulig. Jeg vil tro at jeg ikke er den eneste "moderne" leseren som reagerer på denne inkonsekvensen - sist jeg sjekka er det å drepe en synd. Det som er interessant er at det litterære avtrykket er så sterkt - for meg reflekterer det nemlig en rådende mentalitet på nedskrivertidspunktet. Og det faktum at den brutale praksisen ikke blei redigert, kommentert eller kritisert i seinere avskrifter av sagaene utover middelalderen, viser at det fortsatt var gjeldende oppfatning. Dette harmonerer igjen med korstogsideen og -praksisen som stod svært sterkt i Europa særlig mellom 1095-1272, som overlapper med våre teksters litterære tilblivelsesperiode.

Med det som ett av de viktigste historiske hovedtrekkene i bakgrunnen, er det kanskje heller ikke så rart at flere av tekstene er brutale. Det holdes ikke tilbake på skildringer av lidelser, pinsler og ulike typer død - forøvrig et annet kjennetegn ved mye annen sagalitteratur også. Når helten svinger sverdet er det ingen på slagmarka som er hans like, og han hugger ned sine fiender så kraftig at ikke bare hjelmen sprekker, men også hjernen, og av og til følger resten av kroppen med og deles i to ned til skrittet. Tarmer trekkes ut, skuldre gjennombores, slagmarka er våt av blod og en må bokstavelig talt gå over lik for å drepe den neste. Det stikkes med spyd, hugges med sverd, vris med kniv, dæljes med klubber, skjold splintres, rustninger sprettes opp, buken flenges, hester dør i fleng og så videre. De som tror gammel litteratur er kjedelig, kan med andre ord ta seg ei bolle.

Kontrasten opp mot denne barduse og utbroderte krigerframferden, er det høviske idealet og hvordan helten forholder seg til sin store kjærlighet. Slik sett er det lurt å kombinere disse to temaene, fordi en nærmest automatisk får dynamikk inn i tekster som ellers ofte ville vært reine handlingsreferater fra en svunnen tid. Men med kjærligheten, personifisert som ei vakker, ung og klok kvinne, blir det noe mer, og helten får tyngde og slik også troverdighet bak handlingene sine. Så får det bare være at han ofte må ut å drepe disse vantro nettopp for å redde henne - jeg går ut ifra at ikke det var fullt så klisjéfylt på 1100-tallet som i dag med den berømte jomfrua i nød.

En kuriositet i ei av tekstene, Sagaen om Bevers, har jeg grubla mye over. Da jeg studerte historie for en del år tilbake, blei jeg fort fascinert av middelalderen som epoke, både med tanke på det historiske og det litterære. Og i en av svært mange pensumtekster handla det om en konkret gjenstand - kyskhetsbeltet - et belte som kvinner kunne spenne på seg for å forhindre voldtekt, eller som menn kunne spenne på de kvinnelige familiemedlemmene for å kontrollere hennes seksualitet og slik også familiens arverekke. Flere (mannlige?) historikere mener at et slikt belte bare er tull, at det er en seinere oppfinnelse en forsøker å skvisje inn i feil epoke, altså en anakronisme, og at det mest av alt representerer vårt moderne perspektiv på den bakstreverske middelalderen. 

Men! Fru Josvena i Sagaen om Bevers benytter faktisk et slikt belte. Og når det er å finne i en saga fra 1100-tallet, kan en vel ikke på samme måte betvile dets eksistens? Utbredelsen sies det ingenting om, og det får være reine gjetninger, men at det har eksistert og vært i faktisk bruk, blei jeg nå enda mer sikker på. Og det at fru Josvena tar det på seg sjøl, sier også mye om beltet og den makta det ga kvinner over egen kropp og eget liv. Sagaen sier: Da Josvena ble var dette, gjorde hun seg et belte, så kunstferdig laget, at ingen mannlig lyst kunne skjemme henne når hun hadde det på seg. Hun spente på seg dette beltet slik at kong Jvorius ikke skulle gjøre henne noen skade. Kong Jvorius blir så hennes ektemann, men uten at ekteskapet noensinne fullbyrdes. 

Jeg er svært imponert over denne utgivelsen - både det innholdsmessige og den faglige kompetansen som ligger bak en slik oversettelse, med alt det krever av oversikt og kunnskap og ikke minst presisjonsnivå. Jeg er svært glad for at Thorleif Dahls Kulturbibliotek utgir slike bøker, og for at nettopp Birgit Nyborg tar seg bryet med å gjøre jobben! Her er det masse kunnskap å hente for en interessert leser, og Nyborg har skrevet et klokt og presist forord til samlinga, raske innledninger til hver saga, hun supplerer med et solid noteapparat der hun forklarer ord og begreper eller faste sagaformler, det vises til referanser, er påpekt avvik, inkonsekvenser, lakuner og humor - alt bidrar til å bryte ned sagastilen noe, slik at tekstene blir mer tilgjengelige og mer lesverdige. Og i tillegg har Nyborg berika utgivelsen med et flott etterord. Fantastisk!

Tre riddersagaer anbefales til alle middelalderentusiaster, sagakjennere og forskere, men også til de som liker korte og gode historier med høyt tempo og mange detaljer. Her er det mye å hente! 

Vårlesing, del III

Og mens været ute ikke er til å bli klok på - fra dag til dag veksler det mellom varmende sol, sur vind, harde, tynne regndråper og, hold deg fast, snø og hagl - står jeg inne og sørger for at alle flytteesker er solid teipa igjen. Nå pakkes nemlig de siste! Vi har vært igjennom fem ruller med pakketeip så langt, en trenger jo en del til nesten hundre og førti esker med stort og smått, og på henda har jeg lange skraper fra den lite samarbeidsvillige dispenseren. Men pytt, nå er vi snart der, i det nye huset! Der venter et større arbeidsrom, flere bokhyller og mange, mange bokkasser, som alle må pakkes opp. Det er mye kos i slikt, i alle fall for en som savner de fysiske bøkene sine noe aldeles skrekkelig. Ikke bare savner jeg de jeg har lest, men jeg savner de jeg ikke har lest også!

Alexander L. Kielland

Nød lærer naken kvinne å spinne, heter det. Eller lett omskrevet: Når en er i skrekkelig beit for bøker, vender en nesa mot disse stadig utsatte leseprosjektene. Men misforstå meg rett, det var med overlegg at Kielland ikke blei pakka ned - jeg tenkte at det ville gi meg ekstra motivasjon for å lese Fortuna. Som sagt, så gjort! Omtale er på vei, og jeg venter på neste anledning til å lese Kielland. Neste verk ut fra hans hånd, om en skal følge kronologien, er Sne (1886), som faktisk blei skrevet til Bjørnstjerne Bjørnson. Om det har noe å si eller ei, får jeg finne ut av seinere, kanskje allerede i løpet av mai.

Jens Bjørneboe

Etter lange tider på disse leselistene er jeg endelig i mål med gigantboka fra Aschehoug, som inneholdt tre omfattende, intense og interessante romaner av Jens Bjørneboe. Den siste jeg leste var Jonas, og nå er boka pakka ned. Mer om verket kan du lese her. Jeg gleder meg til å sette boka på sin rette plass blant de leste bøkene!  

Per Olov Enquist

Jeg er så smått i gang med sjølbiografien til Enquist, og forventer å bruke nokså lang tid på den. Ikke fordi den er så tjukk, men fordi han er en krevende forfatter som behandler alvorlige og tunge temaer på en ettertrykkelig, sterk og sår måte. Det er bare å stålsette seg, altså. 

Marita Fossum

Fossum venter fortsatt i hylla, men det er like før nå! Før jeg kan lese Fagerholm og McEwan, må jeg nemlig lese henne, for hun er innkjøpt før dem, kronologisk sett. Jeg får derfor bare kjøre på og komme i mål med det jeg holder på med nå. Tror ikke nødvendigvis at hennes tematikk er noe lettere enn Enquists, men hvordan en behandler det, har jo mye å si. 

Tre riddersagaer

Hvorav en er lest, og to gjenstår! Jeg har lest Sagaen om Partalopi, og det gikk heldigvis bra der med både helt og heltinne. Det er jo ikke alltid det ender godt i sagaene, sjøl ikke i denne eventyraktige undersjangeren. Så langt må jeg bare si at Birgit Nyborg er en fremragende oversetter, som har med mange interessante og relevante opplysninger i noteapparatet. Neste tekst ut er Sagaen om Flores og Blankiflor.

Ian McEwan

Ja, nå har jeg skrevet det, så da får jeg stå for det også: Barneloven skal ikke leses før boka til Fossum er lest. Så det så. Det blir derfor venteboller på han ei lita stund til, men det tåler han vel, mesterlig som han er.

Bokhyllelesing 2017

Og nå er jeg endelig i mål med alt som skulle leses i 2017, hurra! Til runde ni, der vi skulle lese bøker med korte titler, leste jeg Jonas av Jens Bjørneboe, og til runde ti, der temaet var nobellitteratur, valgte jeg meg En herregårdssaga av Selma Lagerlöf, sjøl om den riktignok er fra tida før hun som første kvinne mottok Nobelprisen i litteratur. Men det har jo ikke så mye å si, nobelbok er nobelbok. Og nå som leseutfordringa fra 2017 kan fjernes fra listene, får jeg igjen bevist dette med at Bokhyllelesing funker. I alle fall for meg!

Joël Dicker

Sannheten om Harry Quebert-saken blei lest, omtalt og deretter nesten glemt: Den er en god underholdningsroman med mange solide og flinke grep, men den ga ikke et varig inntrykk på denne leseren. Mer om boka finner du her. 

Monika Fagerholm

Denne tøffe dama står i kø etter Fossum - helt tilfeldig har de samme initialer også - og jeg gleder meg veldig til å lese Glitterscenen. Da jeg var i Finland for noen år tilbake, leste jeg nemlig Den amerikanske jenta, og det var ei durabelig bok. Dette er oppfølgeren! Mon tro om den er like god?

Kazuo Ishiguro

Nå er tida kommet for at også jeg skal lese Gå aldri fra meg, ei bok jeg har hørt så mye godt om over så mange år! Og nå som Ishiguro også har fått tildelt Nobelprisen i litteratur, bør det vel være av en viss kvalitet, dette her. Jeg kan ikke si at jeg helt gleder meg til å finne ut av hva som er skjebnen til Kathy, Tommy og Ruth, for jeg har jo fått med meg litt på forhånd. Men jeg har ikke sett filmen! Derfor er boka potensiell som mitt bidrag til femte runde av Bokhyllelesing 2018, der temaet er nettopp boka bak filmen.

Umberto Eco

Nytt samlesingsprosjekt på trappene! Jeg og Birthe skal nå hente fram Rosens navn, en moderne klassiker, og se om den kan gjøre oss klokere. Det er bare å bli med, om du har lyst! Birthe er kanskje allerede i gang, mens jeg må vente til bokkassene er flytta til det nye huset. Jeg er veldig spent på om det er sant, det de sier, at Eco har gjort de første femti sidene kjedelige med vilje, for å riste av uinteresserte lesere...

Bokhyllelesing 2018

Nå som vi går inn i mai måned, er det duka for runde nummer fem i Bokhyllelesing 2018, og jeg er veldig fornøyd med at jeg er mer eller mindre i rute. Hvordan ligger du an? Ei rask oppsummering for min del blir slik: I januar stod gule bøker på menyen, og jeg leste Runa Fjellangers På motorveiene. Nedtur. I februar skua vi bakover i tid med historiske bøker, og da valgte jeg meg Anne Brontës Kvinnen på Wildfell Hall. Massiv opptur. I mars var planen å lese ei novellesamling, ei diktsamling eller et skuespill, gjerne av en forfatter en ikke hadde lest før. Jeg må innrømme at det siste blei borte for meg, for jeg blei så ivrig da jeg kom over Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood i ulesthyllene. Til mitt spinkle forsvar var det første gang jeg leste Atwood som lyriker. Opptur igjen! I april var jeg mer usikker på hva jeg skulle ta for meg, for da var temaet å lese ei bok som tar utgangspunkt i eller handler om en familie. Jeg lurte litt på om jeg skulle gi meg i kast med selveste Olav Duuns bøker om Juvikfolke. Men litt ettertenksomhet og mye flyttekaos førte til at det prosjektet blei utsatt. Derfor blei det Alexander L. Kiellands roman Fortuna som blei lest, opptur igjen! Og omtale kommer. Nå i mai er som skrevet over temaet å lese boka bak filmen, og en god kandidat for meg er der Kazuo Ishiguro. Hva tenker du å lese?

Riktig god maimåned til dere alle!