Dronningens kirurg

Bildekilde: Bokelskere

Herman Schützer er en berømt doktor bosatt i Stockholm. Han er på høyden av sin karriere, i midten av femtiåra, med kongelige forbindelser som livlege, brei bakgrunn som feltskjærer og med fødsler og forløsning som spesialitet. Faktisk har han vært med på flere av selveste dronning Lovisa Ulrikas fødsler, og hjulpet henne gjennom mang ei tøff ri. 

Det er november. Vi befinner oss midt på 1700-tallet, og rett etter høymesse en søndag banker det på døra hjemme hos arkiateren, som han kalles i boka. I snøværet står det en ung gutt som ønsker hjelp fra legen, han må komme med en gang, sier han. Det står om livet! Hvems liv, spør Schützer. Begges, sier gutten. Schützer svarer at søndag er hviledagen, og er ikke særlig interessert i å gå ut. Men når gutten kan fortelle at den fødende er småvokst, altså dverg, må doktoren skritte ut likevel. Han tiltrekkes så altfor sterkt av det særegne og sammensatte, og skjønner raskt at her kan det bli komplikasjoner.

Det blir det også. Dverginnen, som hun kalles i boka, heter Maria Charlotte. Hun er midt i sin første fødsel, men barnet kommer ikke ut, nettopp fordi hun er så lita. Det sitter helt fast i fødselskanalen. Familien er til stede, barnefaren også, sjøl om de ikke er gift, og det er tydelig at alle både holder av kvinna og er redde for utfallet. Schützer forstår at han må ta et umulig valg, det er derfor han er blitt tilkalt: Redde mor eller barn. Blir den fødende bare liggende, kveles barnet og mora slites ut av smerter og blodtap. Noe må gjøres. Barnet må hentes ut. Først da kan de begge ha en sjanse.

Schützer samler raskt noen av de mest respekterte legene i byen. Han ønsker nemlig å gå drastisk til verks nå, være nyskapende, og han trenger vitner. Han trenger også hjelp, i tilfelle alt skulle gå galt. Han har lest om teknikken tidligere, og veit at den har vært gjennomført flere steder. Men kanskje ikke i Sverige. Og kanskje ikke med hell. Men slik det er nå, har de ikke noe valg. De må gjennomføre et keisersnitt.

Maria Charlotte lager ikke en lyd. De skjærer henne opp uten bedøvelse der hun ligger på bordet, snitter den svulmende buken opp på tvers, tvinger seg gjennom lag på lag med hud, fett, nerver, sener, muskler, blodårer. Fortsatt ikke en lyd. Hun blunker bare. Gaper. Stønner litt. Fostersekken. Barnet. Det puster ikke. Det får et klaps og lager lyd, mora er bare vendt mot det lille vesenet, hun snakker nå, mens de tar ut etterbyrden og syr henne igjen. Når hun legges til sengs er hun langt kvikkere enn noen andre av Schützers pasienter. Hun får streng beskjed om å hvile så såret får gro. Så går legene. De er enige om inngrepets suksess og dverginnens mot - hun oppviste langt mer enn soldatene!

Slik åpner romanen Drottningens chirurg (2006) av Agneta Pleijel (f. 1940). Det er ei bok som utelukkende fokuserer på livet til Herman Schützer (1713-1802), en virkelig historisk person og svært berømt kirurg. Særlig er Pleijel opptatt av hans fascinasjon for det særegne, og hun skildrer inngående hvordan han går fram, tenker og reflekterer når han undersøker, vurderer og diagnostiserer flere av sine mest krevende og spesielle pasienter. Slik som denne dverginnen. Disse sjukdomsskildringene er nokså gruvekkende, da Pleijel ikke går av veien for å bruke hele sanseregisteret i utforminga av sine korte, presise setninger. Mer enn en gang kjente jeg det gå kaldt nedover ryggen.

Men som en enorm kontrast til alle disse lidende menneskene og til Schüzters nærmest maniske grublerier - å finne rett diagnose koster han både husfred, nattesøvn, sosialt nettverk og inntekt - er det poetiske språket. Pleijel skildrer rett ut vakkert, hun ordlegger seg mjukt og nydelig, hun behandler alle med respekt og varme og viser fram sårbarhet, ømhet, angst og anger på en vakker måte. Det er svært visuelt og lett, over mot det drømmende og maleriske. I hennes kapitler står tida nesten stille, så mye rekker hun å få med før øyeblikket er over og noe nytt fanges inn. Det er lys og skygge, stemninger, følelser, betraktninger, assosiasjoner. Og bak poesien stråler et solid teknisk håndverk igjennom, fulgt av en sjeldent elegant komposisjon.

      Ord kan också missförstås, missleda och dölja.

   Doktor Schützers ord var andra än fru Nellas fast de talade om samma verklighet. Fru Nellas ord var nyckfulla. De svepte med kjolarna. De stampade med foten. De fångade in stort som smått som doktorn inte blev varse. Fru Nellas ord kunde vara lättare än tyll. Men de kunde också bränna som nässlor. Ofta var de bara halvt utsagda ock kunde snabbt sväljas. 

Et viktig omdreiingspunkt i boka er forholdet mellom Schützer og hans langt yngre kone Nella. Det er et dynamisk forhold som stadig går inn i nye faser, og som skildres med forståelse fra begge sider. Pleijel holder seg for god til å dømme, hun viser kun fram en sår virkelighet. Nella er nesten tretti år yngre enn Schützer, hun driver husholdninga med fynd og klem, går svanger med åtte barn og må se fire av dem forlate henne. Hun går ikke av veien for å fortelle doktoren at han, som liksom skal være en ekspert på kvinner, veit forferdelig lite om dem! I en slik kommentar ligger både raseri og ensomhet, noe Pleijel får godt fram uten å skrive nettopp det. 

Fortvilelsen øker gradvis hjemme hos familien Schützer. Arbeidet hoper seg opp, finner han løsninger på problemene? Blir de hørt, godkjente, anerkjente? Og Nella -. Han veit mest ikke om han vil omfavne henne eller refse henne. Holder hun av han i det hele tatt? Hva skal han gjøre? Hva skal hun gjøre? Fordi forfatteren skildrer i tredjeperson kan hun fritt bevege seg mellom ektefellene, noe som er med på å utdjupe forholdet dem i mellom for leseren. Det bringer også en intensitet inn i boka som er ulik den en finner i sjukdomsskildringene.

Jeg leste Drottningens chirurg på svensk, og det er et valg jeg ikke angrer på. Det svenske språket er poetisk og stemningsfullt, og kler denne romanen svært godt. I tillegg merker jeg at jeg bruker litt lengre tid på å lese når jeg leser på svensk, og da får jeg med meg mer av det som står både på og mellom linjene. Og dette er en roman en bør lese langsomt, for her fins mange viktige tanker og observasjoner. Men jeg vil tro at den norske oversettelsen også er et godt alternativ, da håndverket som ligger til grunn er utrolig solid. Det historiske stoffet turneres elegant, og detaljene om Schützers liv trer gradvis fram, og er verken leksikalsk eller oppramsende.

Agneta Christina Pleijel Bielawska regnes som en av Sveriges viktigste nålevende forfattere, og hun har en stor produksjon bak seg. Særlig i de seinere åra har hun konsentrert seg om historiske romaner, gjerne med utgangspunkt i egen slektshistorie. Også denne boka hører hjemme der, og er den første av det som etter hvert blei tre romaner. Oppfølgerne Kungens komediant og Syster och bror kom i henholdsvis 2007 og 2009. Uten å ha lest de to siste, kan jeg allerede med sikkerhet si at hele trilogien anbefales, for dette er sterke, bevegende og interessante bøker som passer for svært mange lesere.