Tre riddersagaer

Bildekilde: thorleifdahl.no

Midt oppi flytteprosessen skulle det naturligvis også leses. Ja, for hva er vel mer naturlig å gjøre etter å pakka eske etter eske, skjært opp fingra på teipdispenseren, sjaua på seg brokk, flytta ut tv og leiker og det knapt fins mer igjen i huset enn en sofa og et par bøker? Da er det rett og slett lesestund for små og store. Det har blitt utrolig mange barnebøker den siste måneden, og vi koser oss masse med både korte og lange fortellinger. Men heldigvis er det blitt tid til litt egenlesing også.

Ei bok jeg satte som mål å lese før flyttinga, var Tre riddersagaer, som trofast har vært med meg gjennom mange måneder over hele huset. Faktisk har jeg drassa rundt på den sia september! Først på jobb, deretter hjemme. Hver kveld bar jeg bokbunken ned til soverommet, hver morgen bar jeg bunken opp på kjøkkenet igjen. Stadig med flere leste sider, men ikke nødvendigvis i riktig bok. Og denne blei altså liggende å vente ei stund før jeg kom i gang. Men de to første riddersagaene fikk jeg faktisk lest i det gamle huset, den siste sagaen fullførte jeg her, i ny bolig.

Tre riddersagaer består av nettopp det, tre ulike sagatekster som alle karakteriseres som riddersagaer eller høvisk litteratur. Alle stammer fra middelalderen, nærmere bestemt andre halvdel av 1100-tallet. Originalene er franske versromaner som via England kom til Norge, der de hadde sin storhetstid i norrøn språkdrakt i åra mellom 1220-1320. Ikke så sjelden knyttes tekstene til Håkon Håkonssons regjeringstid (1217-1263), noe også oversetter Birgit Nyborg reflekterer rundt i disse tre tilfellene. Men noe hundre prosent sikkert er det vanskelig å vite, sjøl om mye tyder på at det var en omfattende oversettervirksomhet i Norge på denne tida, og med en så kulturelt bevisst konge er det ikke utenkelig at også disse tre tekstene var velkjente ved hoffet.

Tekstene i boka er Sagaen om Partalopi, Sagaen om Flores og Blankiflor samt Sagaen om Bevers. De to første karakteriseres som oftest som eventyrlige eller overnaturlige sagaer, noe som betyr at her benyttes det overnaturlige elementer - ikke ulikt de gjenstandene eller formlene vi kan møte på i de velkjente folkeeventyra - mens den siste hører til i kategorien heltedikt. Likevel er det mange fellestrekk ved tekstene, som handlingsmessig dreier seg om to hovedpunkter: Kjærlighet og konflikter. Et en gang lykkelig par, som regel svært unge, utsettes for komplotter og uærlige familiemedlemmer, slik at deres lykke lenge ikke er innen rekkevidde. Vil helt og heltinne finne tilbake til hverandre igjen? Ulikt de fleste eventyra, er det slettes ikke alltid at det går godt i disse tekstene.

Et annet element som ikke er til å unngå, er den kristne etikken. En skal følge de kristne dygder, det vil si å ikke begjære sin neste, ikke ha sex før ekteskapet, gi grid til sine fiender, respektere de eldre, be til Gud, be om tilgivelse og så videre - mye av dette er inkludert i begrepet "høvisk". Men ikke sjelden kjemper helt og heltinne mot de vantro, som oftest eksemplifisert ved muslimene, og disse er det bare å slakte ned så fort som mulig. Jeg vil tro at jeg ikke er den eneste "moderne" leseren som reagerer på denne inkonsekvensen - sist jeg sjekka er det å drepe en synd. Det som er interessant er at det litterære avtrykket er så sterkt - for meg reflekterer det nemlig en rådende mentalitet på nedskrivertidspunktet. Og det faktum at den brutale praksisen ikke blei redigert, kommentert eller kritisert i seinere avskrifter av sagaene utover middelalderen, viser at det fortsatt var gjeldende oppfatning. Dette harmonerer igjen med korstogsideen og -praksisen som stod svært sterkt i Europa særlig mellom 1095-1272, som overlapper med våre teksters litterære tilblivelsesperiode.

Med det som ett av de viktigste historiske hovedtrekkene i bakgrunnen, er det kanskje heller ikke så rart at flere av tekstene er brutale. Det holdes ikke tilbake på skildringer av lidelser, pinsler og ulike typer død - forøvrig et annet kjennetegn ved mye annen sagalitteratur også. Når helten svinger sverdet er det ingen på slagmarka som er hans like, og han hugger ned sine fiender så kraftig at ikke bare hjelmen sprekker, men også hjernen, og av og til følger resten av kroppen med og deles i to ned til skrittet. Tarmer trekkes ut, skuldre gjennombores, slagmarka er våt av blod og en må bokstavelig talt gå over lik for å drepe den neste. Det stikkes med spyd, hugges med sverd, vris med kniv, dæljes med klubber, skjold splintres, rustninger sprettes opp, buken flenges, hester dør i fleng og så videre. De som tror gammel litteratur er kjedelig, kan med andre ord ta seg ei bolle.

Kontrasten opp mot denne barduse og utbroderte krigerframferden, er det høviske idealet og hvordan helten forholder seg til sin store kjærlighet. Slik sett er det lurt å kombinere disse to temaene, fordi en nærmest automatisk får dynamikk inn i tekster som ellers ofte ville vært reine handlingsreferater fra en svunnen tid. Men med kjærligheten, personifisert som ei vakker, ung og klok kvinne, blir det noe mer, og helten får tyngde og slik også troverdighet bak handlingene sine. Så får det bare være at han ofte må ut å drepe disse vantro nettopp for å redde henne - jeg går ut ifra at ikke det var fullt så klisjéfylt på 1100-tallet som i dag med den berømte jomfrua i nød.

En kuriositet i ei av tekstene, Sagaen om Bevers, har jeg grubla mye over. Da jeg studerte historie for en del år tilbake, blei jeg fort fascinert av middelalderen som epoke, både med tanke på det historiske og det litterære. Og i en av svært mange pensumtekster handla det om en konkret gjenstand - kyskhetsbeltet - et belte som kvinner kunne spenne på seg for å forhindre voldtekt, eller som menn kunne spenne på de kvinnelige familiemedlemmene for å kontrollere hennes seksualitet og slik også familiens arverekke. Flere (mannlige?) historikere mener at et slikt belte bare er tull, at det er en seinere oppfinnelse en forsøker å skvisje inn i feil epoke, altså en anakronisme, og at det mest av alt representerer vårt moderne perspektiv på den bakstreverske middelalderen. 

Men! Fru Josvena i Sagaen om Bevers benytter faktisk et slikt belte. Og når det er å finne i en saga fra 1100-tallet, kan en vel ikke på samme måte betvile dets eksistens? Utbredelsen sies det ingenting om, og det får være reine gjetninger, men at det har eksistert og vært i faktisk bruk, blei jeg nå enda mer sikker på. Og det at fru Josvena tar det på seg sjøl, sier også mye om beltet og den makta det ga kvinner over egen kropp og eget liv. Sagaen sier: Da Josvena ble var dette, gjorde hun seg et belte, så kunstferdig laget, at ingen mannlig lyst kunne skjemme henne når hun hadde det på seg. Hun spente på seg dette beltet slik at kong Jvorius ikke skulle gjøre henne noen skade. Kong Jvorius blir så hennes ektemann, men uten at ekteskapet noensinne fullbyrdes. 

Jeg er svært imponert over denne utgivelsen - både det innholdsmessige og den faglige kompetansen som ligger bak en slik oversettelse, med alt det krever av oversikt og kunnskap og ikke minst presisjonsnivå. Jeg er svært glad for at Thorleif Dahls Kulturbibliotek utgir slike bøker, og for at nettopp Birgit Nyborg tar seg bryet med å gjøre jobben! Her er det masse kunnskap å hente for en interessert leser, og Nyborg har skrevet et klokt og presist forord til samlinga, raske innledninger til hver saga, hun supplerer med et solid noteapparat der hun forklarer ord og begreper eller faste sagaformler, det vises til referanser, er påpekt avvik, inkonsekvenser, lakuner og humor - alt bidrar til å bryte ned sagastilen noe, slik at tekstene blir mer tilgjengelige og mer lesverdige. Og i tillegg har Nyborg berika utgivelsen med et flott etterord. Fantastisk!

Tre riddersagaer anbefales til alle middelalderentusiaster, sagakjennere og forskere, men også til de som liker korte og gode historier med høyt tempo og mange detaljer. Her er det mye å hente!