Lykksalighet

Bildekilde: Bokelskere

Anestesilege Hannah Lote har det vanskeligere enn normalt på jobben. Alt går i ett på sjukehuset, med operasjoner, pasienter og komplikasjoner. Skiftene er mange, vaktene er lange. Av og til rekker hun ikke hjem en gang. Og når hun glemmer å drikke, ikke har tid til å spise, knapt klarer å sove, heller ser til pasientene enn å ta en dusj, ikke klarer å si nei til en litt for pågående kollega med flass i øra - kort og godt ikke tar vare på seg sjøl - er det bare et spørsmål om tid. På ett eller annet tidspunkt må hun komme susende nedover i vill fart og treffe bakken med et smell. Et endelig nullpunkt for destruksjon og negativitet og fortvilelse og et aldeles sønderknust menneske som må lære seg å reise seg igjen. Det var bare det, at det skulle ikke smelle så hardt.

Men en kan ikke alltid kontrollere hvilken vei livet fører en. Særlig ikke når en egentlig ikke vil kjenne etter, ikke vil føle, ikke vil ta tak i den nagende følelsen i nakken, i magen, mellom beina, i ryggen, når en ikke vil se seg i speilet, ikke se på ordentlig, studere, ta inn over seg. Erkjenne. Og plutselig sitter hun der, Hannah, i samtale med pasienten E. J. Herman. Og der finner hun noe. Klangbunn? En flik av seg sjøl? En slags sannhet?

Herman opereres - det ene beinet må amputeres etter et fall, og Hannah er med. Hun er ansvarlig for narkosen hans, for å holde han bedøva gjennom hele prosessen, og hun sørger for oppvåkninga etterpå. Operasjonen skildres detaljert og troverdig, og Hannah framstår som en profesjonell lege som følger med på det hun gjør. Men på ett tidspunkt skjer det noe. Herman virker bevisst, har hun ikke gitt han nok til å holde han under?

Etterpå kan hun ikke la være å snakke med han. Hun må jo informere om hva som skjedde, fortelle om det de kaller awareness, hva det er, hvordan det arter seg, si at det kan påvirke han på mange ulike måter, at de kan snakke om det, om han trenger det. Men Herman virker ikke bekymra. Han er gammel og vil bare hjem til hunden sin, Æsop. Han er operert, ett bein kortere, og han har minner som fra en drøm, som en film, med musikk til. At musikken også blei spilt på operasjonsstua bryr han seg ikke om. Han skal hjem, til Æsop.

Men det skal vise seg at de ikke er helt ferdige, Hannah og Herman. I et sprengkaldt og øde vinterlandskap i Nord-Norge er det noe som trekker henne mot han, denne gamle, enbeinte mannen som bor mutters aleine med en hund. Kanskje hun føler at hun skylder han noe, kanskje det var denne klangbunnen. Han ser henne, og hun tør å åpne seg for han, mer enn for noen annen. Er det slik det skal være? At det er lett med de vi ikke kjenner og vanskelig med de som står oss nær? Men hvem står da egentlig Hannah nær -?

Lykksalighet (2011) er den andre romanen jeg leser av Marita Fossum (f. 1965). Og jeg er ikke helt sikker på om jeg liker det jeg leser, for hun er en forfatter som ikke er redd for å skildre betente temaer. Men da er det vel kanskje heller temaene jeg ikke liker? Jeg er ikke sikker. Fossum er en stille forteller, en nøktern stilist. Ofte er språket nesten flatt. Men så dirrer denne uroa, og teksten drives framover av en egen puls. Fossum skildrer det vonde og vanskelige på en svært sympatisk måte, med eleganse i det knappe, som med silkehansker, men uten svulstigheter og sprading. Og hun oppnår stor troverdighet gjennom sin grundighet og de mange detaljene. I denne boka, for eksempel, er det ingen tvil om at hovedpersonen er lege. Det avspeiles i skildringer og tanker, i begreper og forklaringer og framstår som svært gjennomført.

Men jeg var skeptisk forut for lesinga, det skal jeg innrømme. Å lese ei så alvorlig og kald bok om et så alvorlig tema midt i den varmeste maimåneden noensinne måtte vel være helt feil! Men det var det faktisk ikke. På en særegen måte klarte Hannah Lote å fange interessa mi, det var noe ved henne som jeg ønska å oppdage, se, forstå. Kanskje det hun ikke klarte å se sjøl? Og dessuten så syntes jeg synd på henne. Så uendelig trist hun må være, tenkte jeg, så ensom og aleine. Disse følelsene hos leseren blei naturligvis forsterka av omgivelsene i boka, det hektiske legelivet og den brutale vinterkulda, skildringene av den tynne kroppen til Hannah, intellektet som mister kontakt med det fysiske. Tenk å ha det så vondt.

Og tenk å skildre det så godt! Slik at en blir revet vekk fra isspising, bading og svett varme, og bare er i boka, kjenner at kulda faktisk kommer snikende, hutrer i vinden som plutselig blåser i sofakroken, kikker etter nordlyset på den sommerlyse kveldshimmelen, hører skrittene i sjukehusgangene, smerteskrik fra pasientene, dempa gråt? Alvoret ligger i teksten som et tjukt teppe, men likevel er det små glimt innimellom som gjør at jeg tror på dette enda mer. Som Hannahs behov for å hjelpe E. J. Herman. Hennes avvæpnenede replikker sammen med venninna. De flassende øra, som i en så tett tekst blir veldig tydelige - og morsomme. Tragisk morsomme. 

Lykksalighet er langt ifra en lykkelig roman, og heller ikke ei bok om å bli lykkelig. Jeg opplever at både Hannah og Herman er desperat søkende i sin leit etter nærhet, omsorg, trøst, kjærlighet og lykke, og at angsten for å åpne seg, gi seg hen, tilhøre noen, gjør at de sjøl ikke ser at alt går feil vei. Men språket er aldri desperat, aldri slik som Hannah er. Det er nøkternt, presist, knapt, nesten kaldt. Hannah skildres konsekvent i tredjeperson, av en forteller som tidvis går tett på og gjengir tanker, følelser og indre monolog. Disse vekslingene fungerer godt, og gjør at leseren gradvis kommer tettere på, samtidig som den instrumentelle avstanden Hannah har til seg sjøl også avspeiles og føles. Lykksalighet er en gjennomarbeida og solid roman, som er lett å lese, men tung å ta innover seg.