fredag 30. juli 2010

In the name of...

Ja, det kan en egentlig lure på. I dette tilfellet er det The Name of the Rose jeg hinter til, på norsk Rosens navn, en roman skrevet av Umberto Eco (utgitt i 1980), filmatisert i 1986 med Sean Connery og Christian Slater i hovedrollene. Jeg har ikke lest boka, kun nylig sett filmen. Og jeg har en vag mistanke om at boka er ganske mye bedre...

Året er 1327. Det er november og fransiskanermunken William fra Baskerville og hans læregutt, Adso fra Melk, ankommer et benediktinerkloster nord i Italia. William skal overvære en debatt som omhandler munkenes framtid. Det er benediktinerne mot fransiskanerne. De har hver sin måte å tolke Jesus og Bibelen på, men hvem har rett? Skal kirka og klostrene være rike eller fattige? Like etter ankomsten får William og Adso vite at en av munkene nylig døde. Han var ung og frisk. Var det sjølmord, eller mord? Når den neste munken dør er ikke William i tvil om at det var drap. Han og Adso fortsetter å nøste sammen hendelsene. Og det fører dem inn i en diger labyrint inne i klosteret - på jakt etter et gammelt manuskript. Konflikten tilspisser seg ytterligere når Inkvisisjonen kommer: de skal finne djevelen, som har tatt bolig i en eller flere av menneskene på eller rundt klosteret. Alle kjettere må brennes!

Denne filmen bærer preg av å være laga i ei anna tid. Tempoet er kraftig satt ned, det er mer vekt på replikker, ansiktsuttrykk og landskap, det er så og si ingen spektakulære spesialeffekter. Her får en som seer tid til å tenke, lage egne teorier og fundere på hvor det store biblioteket kan være. Klosteret ligger høyt opp i fjellene, det er mye tåke, litt snø og skuespillerne puster frostrøyk i samtlige scener. Musikken, lyder, været og de mørke munkekuttene gjør enkelte situasjoner nokså uklare og spennende.

Munkene er et kapittel for seg sjøl. De er bleike, beinete eller ekkelt tjukke, har lange, spisse negler (eller ingen i det hele tatt), har vorter, sår, arr og føflekker der det absolutt ikke er pent å ha det, spisse, krumme neser, stikkende øyne og alle (og da mener jeg alle) har en stygg variant av en frisyre som inkluderer sirkelforma skallahet i stor eller liten diameter, og halvmåneforma pistrete, strittende hår, både med og uten pannelugg. Sean Connery blir med andre ord en skikkelig kjekkas i forhold til de vesnene som finnes i klosterets smale steinganger.

Mangelen på teknologi gjør enkelte scener flaue: når hårsveisen til en munk er på vei av, for eksempel, eller når de filmer såpass nærme at jeg kan se at de buskete øyebryna er limt på. Det ser også ut som om flere av munkene har et lag plast på hodet (for å skjule sitt vanlige hår og "lime" på sveisen). Filmen er heller ikke redigert så godt som den kunne vært. Et lik som puster og blunker er ikke veldig vanlig, og under filmens ene heftige sexscene, som er filma fra alle vinkler, er det lett å se at Christian Slaters rosa og slappe lem inntil damas hvite lår.

En del av filmen kunne jeg gjerne vært foruten, men den delen som omhandler litteratur og jakten på manuskriptet, som er filma i biblioteket eller der munkene sitter og jobber (i scriptoriet, der de oversetter, illustrerer, skriver av, leser), liker jeg godt. Jeg synes også tida er interessant, og konflikten mellom benediktinerne og fransiskanerne er spennende. Det legges opp til mange andre konflikter også, som ikke blir utdypa nok i filmen. Blant dem er politikk, religion, økonomi, samfunn, sensur, kjetteri - som jeg er sikker på får mer plass i boka.

Jeg har hørt mye godt om både Rosens navn og Umberto Eco, men jeg har ikke hatt mot til å lese noe av han hittil. Det er kanskje særlig intertekstualiteten som har skremt meg litt, at jeg ikke skal være i stand til å forstå det han hinter til. Eco går jo for å være en av de fremste intellektuelle i Europa! Men nå, etter filmen (som ikke var særlig god) og flere søk på internett, har jeg lyst til å prøve meg fram, lese mer om han og om bøkene hans, og kanskje begynne i en ende, lese litt, bla, tenke, kjenne etter om dette er noe for meg. Med tid og stunder får jeg kanskje lest Rosens navn, jeg også.

tirsdag 27. juli 2010

Ferske, dagsaktuelle nyheter

Kjære Aftenpostenjournalist Cecilie Asker, din "artikkel" i dagens kulturdel i Aftenposten morgen ga meg en usedvanlig dårlig start på dagen. Under overskrifta Ny trend: Bløte, men barske menn finner jeg et sammensurium av setninger og halve intervjuer som er hinsides alle agurknyheter og skammelig for journalister som yrkesgruppe. Ja, for er virkelig vennskap mellom menn noe nytt?

"Fenomenet" som omtales er naturligvis "bromansen" (engelsk: bromance, satt sammen av brother og romance). Ja, for en kan jo ikke være et menneske i denne verden uten å tilhøre en eller flere grupper og undergrupper, kategorier, båser, inndelinger eller klikker, helst flere, naturligvis, som med tid og stunder (endelig!) blir navngitt av disse Store Gudene Fra Amerika.

Nei, tenk noe så skammelig: her er gutter og menn venner i årevis, støtter hverandre gjennom kriser og spiller fotball eller øver på gitar eller snakker drit og drikker øl, passer hverandres unger og reiser på ferier sammen - også har de ingen aning om at det faktisk har et navn, det heter noe, denne affæren de har, ja, for de er jo ikke bare venner, det er så mye mer enn det, de har en bromanse!

Kulturlivet i Norge er, inntil videre, fortsatt rikt. Det er drøssevis av saker å ta av; situasjoner, mennesker, utstillinger, utgivelser, meninger. Det skjer noe hver eneste dag! Men neida, pastisjjournalistene importerer heller en oppgulpa sak fra USA, ringer en kvasispesialist (kjønnsforsker Lorentzen) isteden for en ordentlig forsker og samfunnsviter, skribler ned noen setninger, leiter fram passe kommersielle illustrasjonsfoto og selger det hele inn til en dobbeltside i avisa som liksom skal være en av landets beste. I tilfelle det ikke har nådd igjennom ennå: dette er dårlig arbeid, dette er lavmål. Gi kulturen i Norge plass, ikke ukulturen fra Amerika!

mandag 26. juli 2010

Tredje forsøk

Gerd Brantenberg er den neste forfatteren på årets sommerleseplan. Det er Egalias døtre som står for tur, ei bok jeg fikk allerede i 2004, har forsøkt å lese to ganger, men begge gangene gitt opp. Eller, ikke gitt opp, egentlig, for det er ikke sånn at jeg synes at boka har vært eller er dårlig. Snarere tvert i mot: det jeg har lest har vært fornøyelig. Men jeg synes omskrivingene hennes i begynnelsen var veldig forvirrende, det tok det tid å ikke reagere på underveis. Og etter at jeg hadde begynt å lese, la jeg fra meg boka et sted, så gikk det noen dager eller uker, også var den ikke så enkel å komme inn i igjen. Kanskje også fordi jeg var litt for ung?

I mange år var jeg veldig forsiktig med å lese voksenbøker i tilfelle jeg var for ung. I ettertid ser jeg jo at det ikke var nødvendig i det hele tatt, jeg kunne bare kasta meg over stort og smått. Men jeg syntes det var vanskelig å orientere meg i litteraturvrimmelen da jeg blei "for gammel" til ungdomsbøkene og følte meg for ung for Hamsun, Undset og Dostojevskij. Hvor skulle jeg begynne? Og nå er jeg så midt oppi det at jeg ikke veit hvor jeg skal slutte... Men først, altså, Egalias døtre. Jeg skal forsøke på nytt. Og jeg skal komme igjennom.

søndag 25. juli 2010

Fra leseprøve til litteraturinvasjon

Jeg var i bokhandelen her om dagen og fikk med meg en såkalt leseprøve hjem, altså et lite hefte med utdrag fra ei bok som forlaget trykker opp for å friste flere til å kjøpe boka - noe som er blitt mer og mer populært i det siste. Jeg tok den med meg fordi jeg likte omslaget, uten å ha hørt om forfatteren (Daniel Glattauer) eller boka (Mot nordavinden), knapt nok forlaget (Font) - som jeg i alle fall ikke forbinder med gode romaner. Uansett, jeg kom hjem, pakka ut av posene og leste heftet på 31 sider, som er de to første kapitlene i boka.

Daniel Glattauer forsøker seg her på en moderne brevroman (jeg har Aherns stusselige forsøk friskt i minne) som utelukkende foregår per e-post (i alle fall i det utdraget jeg har lest). I sitatene bakpå heftet får han ros for det også. Jeg synes det fungerer som eksperiment, kanskje i kortform, som novelle eller fragmenter i en roman, men absolutt ikke som en roman. Det er hektisk, slitsomt, overfladisk og teit. Det finnes ingen hvilepunkter, ingen skildringer, ingen lange tanker, ingen inntrykk.

Mens jeg leste merka jeg at jeg etterhvert leste fortere og fortere, som om jeg ikke kunne komme fort nok til poenget. Hvis setningene ikke var morsomme leste jeg enda fortere. Med andre ord: jeg slukte leseprøva. For noen ville det kanskje vært et godt tegn. For meg er det absolutt ikke det. For dette er ikke godt håndverk, det er bare kommersielt, skrevet for å underholde. Ikke noe mer. Det er overflate hele veien. Dette er for følelsesløse mennesker som heller vil lese om emosjonelle berg-og dalbaner enn å føle noe sjøl. Dette er ingenting.

Etterpå følte jeg meg snytt og tom. Jeg følte meg som ingenting. Her bruker jeg tid på ei leseprøve, også får jeg søppel? Pakka inn i et dust og litt romantisk omslag? Er det dette som er litteratur nå om dagen, oppskrytte e-postmeldinger mellom voksne mennesker som helt tydelig forsømmer både arbeid og familie for å sitte og vri kjeft via tastaturet med vilt fremmede? Er det sånn de skal være, bøkene altså? Lettbeinte og hjernedøde, med en påklistra og falsk lykkelighet?

Jeg vil ikke være en del av dette. Jeg vil ikke være med på at det skal være sånn. Jeg vil ikke akseptere masseunderholdnings-industriens litterære kupp og jeg går ikke med på at litteraturen skal reduseres til kun underholdning. Dette invaderer Norge fra alle kanter, både i barne- og ungdomslitteraturen og i den tradisjonelle skjønnlitteraturen. Det virker som om folk blir dummere og dummere, og som om forleggerne driver et gigantisk nasjonalt fordummingsprosjekt ingen kan tjene på. Når skal det snu?

fredag 23. juli 2010

Uten feste, uten håp

Nå har jeg akkurat lest ferdig bok nummer to av Per Petterson denne sommeren, I kjølvannet, en roman som kom ut i år 2000 og som blei beæra med Brageprisen. Det er på mange måter en uvanlig roman, som ligger tettere novellesjangeren enn romanen. Boka dreier seg stort sett bare om hovedpersonen Arvid, som ikke fungerer som normalt. Bortsett fra han er flere andre nevnt, men utenom broren, fru Grinde, ei datter, en nabo og en sjukepleier, er det ikke mange som opptrer aktivt (altså ikke i minner eller i erindringer). Videre spenner det over få dager, det er en slags spenningstopp (men meget passiv), og en litt uventa slutt. Kulde og luft spiller en stor rolle, det samme gjør tradisjonelle motsetningsforhold.

Forfatteren Arvid, 43 år, er fortsatt i sorg, uten å helt forstå det sjøl, etter at han for seks år sida mista store deler av familien sin i Scandinavian Star-ulykka (dette hendte faktisk også med forfatteren Per Petterson). Det er bare han og broren igjen. Og de har ikke alltid verdens beste forhold. Arvid surrer stort sett rundt i sitt eget. Det er ingenting som betyr noe lenger, verken ukedager eller klokkeslett, aviser eller bøker, ikke en gang ekskona og ungene ser ut til å være viktige. Den han kommuniserer best med er en nabo i blokka der han bor, en innvandrer som bare kan si "takk" og "hei" på norsk (men som i løpet av boka avanserer til "problem" også). Når broren forsøker å ta sitt eget liv er det nesten så Arvid fryser i hjæl ute i kulda og dør, han også. Det finnes ikke et fnugg av livsgnist igjen. Men fru Grinde forplikter han i alle fall for en stakket stund.

Jeg ønsker ikke å tråkke noen på tærne ved å si at dette er en urealistisk framstilling av en sorgprosess, for den kan sikkert virke sann for mange (boka er velomtalt og kritikerrost, da treffer den i alle fall noe hos noen). Men den er helt feil for meg. Jeg er ikke med på Arvids narkoleptiske ferd gjennom Oslo og sitt eget liv, og jeg aksepterer ikke at en voksen mann seks år etter en utvilsomt monumental hendelse ikke har orden på seg i det hele tatt. Jeg går ikke med på at han har gitt opp. Hadde dette vært seks måneder etter ulykka hadde jeg forstått det; det indre kaoset, følelsen av nummenhet, maktesløshet, tomhet. Det at alt er intetsigende og uviktig. Det at alt er så tomt at det er like greit å sove vekk livet. Jeg hadde skjønt det da, og jeg hadde kanskje syntes at det var et rørende portrett av en mann som forsøker å finne igjen livet midt oppi sorgen, som forsøkte å navigere mellom savn og minner.

Men sånn er ikke I kjølvannet. Og ikke Arvid heller. Jeg synes dette er sutrete og overfølsomt, og mye er akkurat litt for overtydelig. Enkelte partier ville jeg utelatt, fordi de ikke tilfører noe nytt. Jeg forstår at dette er viktig og vanskelig for Petterson og at han har behov for å bearbeide det, også som forfatter. Skriving kan for mange være blant annet et emosjonelt kraftfelt, et fristed, en måte å sortere tankene på, en form for terapi. Jeg veit ikke hvordan det er for Petterson og det betyr forsåvidt ingenting heller. Jeg synes uansett at dette er for ubearbeida, det er for privat.

Sorg er vanskelig, sorg er individuelt og sorg er privat. For Arvid og broren også. For de snakker ikke så mye om det, de skyver det vekk på den tradisjonelle mannfolkmetoden og glatter over. Det tror de er best. Men fortida innhenter dem uansett. Jeg opplever at Arvid kanskje sørger like mye over at familien er død som han sørger over faren, som han aldri blei kjent med som voksen. Han skjøv faren fra seg tidlig i tenåra og har holdt han på en armlengdes avstand siden. Det blir mye minner og drømmer, noen spekulasjoner og utleveringer. Arvids anger er usagt men tydelig. Et veldig godt portrett av et far-og-sønn-forhold synes jeg ikke at det er, men det finnes mange gode skildringer og såre erindringer.

Språket er ukomplisert og flytende, det er ofte lange setninger, men de er godt sveisa sammen så det er ikke vanskelig å lese. Petterson holder seg til det småradikale bokmålet også her, og jeg liker det. Men likevel kan det bli for monotont. Det er ikke mangelen på handling jeg reagerer på, men det at alt glir sammen, og etter å ha lest den siste sida får jeg litt følelsen av å ha blitt totalt overkjørt via telefon, og at jeg i flere timer har hørt på en annens egosentriske enveiskommunikasjon. Så jeg lurer på: har Arvid virkelig ingen andre tanker disse dagene? Tanker som handler om noe annet enn hans egen situasjon? Noen nye tanker? Arvid er forfatter, påstås det, men det synes jeg det er vanskelig å se gjennom teksten.

I kjølvannet er ei langdryg novelle, eventuelt ei litt uredigert bok, som jeg likevel tror passer for mange lesere. Den er lett tilgjengelig med tanke på språket og favner en tematikk som før eller seinere angår oss alle (men bør kanskje ikke leses av mennesker som nettopp har mista noen fordi den er så liketil og rett fram). I tillegg til det jeg allerede har nevnt, synes jeg det er enda et element som trekker ned, noe som jeg synes det er en smule arrogant å ignorere - nemlig håpet. Hvor er håpet i I kjølvannet? Jeg fant det ikke. Ikke likte jeg slutten heller, og det er fordi jeg opplever at den ikke åpner for noe mer.

Mange liker at Per Petterson skriver sånn som han gjør, og det gjør på mange måter jeg også. Men det er noe jeg må påpeke: hvis forfatterskapet blir sett under ett, synes jeg han bruker ukomfortabelt mye av seg sjøl. Jeg opplever at jeg trer inn i hans private sfære, og det liker jeg ikke. Med andre ord: om han klarer å komme seg ut av det emosjonelle farsrollesporet og skrive noe helt nytt, blir jeg gledelig overraska og lover å lese boka.

onsdag 21. juli 2010

Årets bursdagsfangst

Jeg er så heldig at jeg får både oppmerksomhet, kort, blomster og gaver til bursdagen min. Og de rundt meg er så flinke til å finne på; jeg får både ting jeg trenger, ting jeg ønsker meg, ting jeg ikke visste at jeg ønska meg og ting jeg ikke trenger, men som viser seg å være greie å ha likevel. Og heldigvis får jeg en del harde pakker fra bokhandelen! Dette er et utvalg av det jeg fikk i år:

Jane Austen
Kate Morton
Bernhard Schlink
Charles Dickens
Homer
Bjørnstjerne Bjørnson
Ludvig Holberg
Norsk litteraturhistorie - etterkrigslitteraturen

Jeg føler meg så heldig som har fått så mye flott! Nå skal jeg bare kose meg.

søndag 18. juli 2010

Lenge leve Narnia!

Jeg har, helt fra jeg var lita, vært fascinert av C. S. Lewis og hans evne til å skrive fram enestående, magiske historier i bokserien Legenden om Narnia. Jeg har lest dem, og de er blitt lest for meg, mange ganger. Og jeg fulgte BBC-serien som gikk på NRK (flerfoldige ganger) med stor iver. Da det blei kjent at bøkene skulle filmatiseres på nytt på begynnelsen av 2000-tallet, og denne gangen ikke som tv-serie, men som tradisjonelle langfilmer, var jeg skeptisk. En film kan ikke romme ei hel bok, det blir sjelden bra. De kommer til å kutte masse, de kommer til å ødelegge, tenkte jeg.

Den første filmen i serien, The Lion, the Witch and the Wardrobe, kom i 2005 og jeg likte den kjempegodt. Fra Lucy til Mr. Tumnus, klesskapet og Cair Paravel - det var så å si perfekt. Edmund er utrolig ufordragelig, og Heksa Hvit er ekkel som få. Narnia er nydelig, skuespillerne er dyktige og historia er nesten like fantastisk som første gangen jeg leste den. Det eneste som mangla var den flotte musikken fra BBC-serien, samt at det var litt mye som var animert, særlig av landskap og bygninger. Det er leit når det synes, det tilfører en kunstighet til filmen.

Oppfølgerfilmen, Prince Caspian, kom i 2008 og bø på ytterligere utfordringer for de fire barna. De har kommet tilbake fra Narnia og vært i London i ett år. Brått vender de tilbake til Narnia fordi prins Caspian blåser i Susans horn. I Narnia har det gått mange hundre år og ingenting er som det var. Det fredelige landet kongene og dronningene forlot, er erstatta av et undertrykkende enevelde med det invaderende folkeslaget telmarinene som regenter. Narnianerne, det vil si snakkende dyr, trær, fauner, dverger og så videre, er blitt drept eller jaga ut i skogene, hvor de må skjule seg hvis de vil overleve. Der har de oppholdt seg så lenge at deres eksistens ikke er mer enn gamle myter for telmarinene. Peter (William Moseley), Susan (Anna Popplewell), Edmund (Skandar Keynes) og Lucy (Georgie Henley) må forsøke å stoppe kong Miraz og hjelpe Caspian og Narnia tilbake på den rette vei.

Jeg har nettopp sett Prince Caspian om igjen. Og jeg synes særlig dvergen Trumpkin (Peter Dinklage) er herlig, og samspillet mellom han og barna er flott. Jeg koser meg med filmen, sjøl om det er vanskelig å ignorere Ben Barnes, som nesten klarer å ødelegge filmen med sin irriterende aksent og dumme oppsyn. De kunne uten tvil valgt en annen, bedre skuespiller til å ha rolla som prins Caspian (i bøkene er han også yngre). Ben Barnes eller ikke - jeg gleder meg til desember, når film nummer tre endelig kommer på kino. I mellomtida skal jeg hente fram bøkene og lese dem på nytt.

fredag 16. juli 2010

Sommerstatus

Omtrent halvveis i ferien - men er jeg kommet like langt i årets sommerbokbunke? I innlegget fra tirsdag 1. juni har jeg lista opp ei rekke forfattere jeg ønsker å lese bøker av i løpet av ferien. Men etter et raskt blikk i hylla ser jeg at det fortsatt er en god del som gjenstår.

Akkurat nå er jeg midt i sommerens andre bok av Per Petterson, I kjølvannet. I tillegg til han har jeg også lest Ian McEwan (Lørdag), Rose Tremain (Musikk og stillhet), Joseph O'Connor (Havets stjerne) og Kate Moses (Overvintring), som alle er omtalt her på bloggen. Bøkene som står igjen i hylla er derfor først og fremst av norske forfattere; Arne Garborg, Gerd Brantenberg, Alf Prøysen, fire bøker av Torborg Nedreaas og ei bok av danske Karen Blixen. Og på hyllene over og under, på stoler, i esker og på gulvet ligger det enda mer...

Med andre ord: snart halvveis i sommerbokbunken. Langt ifra i mål når det kommer til resten av bøkene som ligger rundt her.

onsdag 14. juli 2010

På gjensyn, Alice

Alice Kingsleigh er snart voksen. Hun må bruke strømper og korsetter, gå i hageselskaper, danse, smile og holde maska, undertrykke fantasien sin og finne seg i å bli fridd til, på en paviljong, foran ei rekke ærverdige gjester. De forventer at hun skal svare ja, for hageselskapet er egentlig et forlovelsesselskap. Det er noe alle veit, bortsett fra Alice. Frieren, Lord Ascot, har rødt hår, tenna på tørk og fordøyelsesproblemer. Alice lar blikket vandre. Og når hun ser en hvit kanin innimellom rosebuskene kan hun ikke la være å følge etter. I sin iver etter å finne kaninen faller hun ned i et hull.

Tim Burtons nye versjon av Alice in Wonderland gir oss en Alice som er prega av sorg etter farens nylige bortgang, vantro ovenfor det hun opplever og insistering på at det hele er en drøm - hennes drøm. Likevel tar hun seg fram, på en nokså stiv og litt usikker måte, noen ganger nesten ikke nærværende i det hele tatt, sjøl om øya hennes er store og mørke i det bleike ansiktet. Etterhvert tør hun opp og blir mer deltakende. Likevel virker det stadig som om hun ønsker seg vekk fra Eventyrland, der hun har fått utdelt en frigjørings- og helterolle hun ikke vil ha. Mia Wasikowska, som før rolla som Alice var relativt ukjent, i alle fall i Norge, har ikke den humoren eller leikenheten jeg forventer at sjøl en voksen Alice skal ha. Det er både manusforfatteren og skuespillerens skyld.

I Eventyrland har det meste endra seg - både fra sånn jeg som leser husker historia i boka, og med tanke på hendelsesforløpet fra tidligere filmer. Dette blir forklart med at Alice har vært i Eventyrland før, da hun var liten. Det er noe den voksne Alice ikke husker så godt - hun trodde det var en drøm. Og nå, når hun er kommet tilbake, så er det sjølsagt fordi Eventyrland har behov for hjelp. Den Røde Dronningen har fortsatt dilla på å hogge hodet av skyldige og uskyldige, og hun terroriserer Eventyrlands innbyggere på ymse vis. Hennes søster, Den Hvite Dronningen, som er god, får ikke regjere. Hun trenger Alice.

Den største forandringa er naturlig nok det visuelle. Her er det ikke spart på noen effekter, og alt er i farger og størrelser og vinkler som en ikke kunne forestille seg på forhånd. Alt er veldig levende. Når Evetyrland er så vidunderlig, blir Alice enda bleikere i forhold og tar enda noen steg bort ifra bokas Alice. Jeg synes ikke at Johnny Depp gjør så mye ut av seg som den gale Hattemakeren, men det er også en veldig avgrensa rolle å spille. Han er akkurat passe gal, akkurat passe god og akkurat passe uforståelig. Og Depp har i denne filmen et nærvær som er helt nødvendig, i og med at Wasikowska er så fjern. Hattemakeren er den karakteren i filmen som jeg liker best.

Helena Bonham Carter (Den Røde Dronningen) er som vanlig veldig til stede, for anledninga med et digert hode. Hun er sprø som en kjeks og ganske dum. Hennes problematikk - er det bedre å bli frykta enn å bli elska - er ikke helhetlig og mangler en avslutning som leder til en erkjennelse. Istedet tar Den Hvite Dronningen (Anne Hathaway), en statisk, men likevel humoristisk skikkelse, plassen. Historia i Eventyrland ender brått og en ganske forutsigbar. Likevel er den siste scenen mellom Hattemakeren og Alice veldig fin og følsom. Når Alice så returnerer til sin vanlige verden, tar hun et passende oppgjør med sosieteten, som fremdeles står og venter foran paviljongen. Og så begynner hun et nytt eventyr, med en blå sommerfugl på skuldra.

mandag 12. juli 2010

Opprør og sorg

- Det er greit for meg, sier atten år gamle Audun Sletten fra Veitvet. Men det er så tydelig at det absolutt ikke er greit. Likevel sier han det. Og Arvid ser på han og veit. Per Pettersons roman fra 1992 er sår, vond og varm.

Jeg veit ikke i hvor stor grad Det er greit for meg er sjølbiografisk, og det er i og for seg heller ikke så viktig for meg. Det viktige er teksten, det som blir sagt og ikke sagt, det som oppleves og kjennes inn i kroppen, sjøl for meg som sitter og leser. Likevel vil jeg påpeke at Audun, som er hovedpersonen i boka, er jamngammel med forfatteren. Og Veitvet, som det skrives om i boka, er stedet der Per Petterson også har vokst opp.

Audun er atten år og sliter med det meste. Han trekkes mellom hva han vil, hva han drømmer om og hva han må, mellom politikk og følelser, mellom moras fjerne tilstedeværelse og skyggene til faren som fortsatt gir han mareritt. Han snakker mindre og mindre med kameraten Arvid, er sint på kjæresten til den fire år eldre søstera Kari, og kan ikke alltid forstå at lillebroren Egil er død. Noen ganger er det best å gjemme seg, gjerne bak et par solbriller.

Boka er inndelt i atten kapitler. Kapitlene veksler mellom Auduns barndom, særlig fra ei periode da han var tretten år, og nåtida, som i boka er høsten og vinteren 1970. Vi får vite at Audun har bodd på Veitvet i fem år. Vi får vite hvorfor mora måtte ta med seg ungene og flytte fra bygda. Og hvorfor Audun føler at han hele tida må slåss, som regel inni seg, men noen ganger også med T-banegjengen. Spora etter faren Tormod er djupe, og sjøl om Audun glatter over og skyver det langt vekk, dukker det stadig opp igjen.

Med en barndom og ei ungdomstid prega av alkoholmisbruk, vold og angst, søker Audun mot bøkene. Der finner han ro og styrke. Etterhvert formes også en drøm - en drøm om å skrive sjøl. Bli publisert. Være forfatter. Audun jobber knallhardt for å skape en mulighet for seg sjøl. Dette er troverdig og ekte, dette er sant. Og det er vanskelig.

Etter å ha lest boka føler jeg meg privilegert og heldig fordi jeg hadde ei god oppvekst. Jeg føler meg også en smule ydmyk. For jeg liker denne boka utrolig godt og setter pris på at den er fortalt på en lavmælt, usentimental og likevel følsom måte. Audun er mye mer enn en hovedperson for meg, gjennom boksidene blir han mer og mer virkelig, til han nesten trer fram og står ved sida av meg på de siste sidene. Han har triste øyne. Men han smiler.

søndag 11. juli 2010

Hipp hurra for Charles Dickens!

Arthur Clennam vender hjem til England etter tjue år i Kina. I Kina har han vært sammen med faren, som plutselig dør. Hjemme i London venter den kjølige, strengt religiøse og invalide mora, Mrs. Clennam. Arthur overrekker henne ei klokke fra faren. Gjemt inni klokka ligger også en lapp hvor det står Do not forget. Arthur spør hva det betyr og hvorfor klokka er så viktig, men mora nekter å svare og kaster han ut. Fast bestemt på å løse mysteriet begynner Arthur å trekke i mer eller mindre tilfeldige tråder. Det leder han raskt til familien Dorrit i gjeldsfengselet Marshalsea. Det blir ikke bedre når Arthur finner ut at Mrs. Clennam har ansatt Amy Dorrit, det yngste Dorritbarnet, som syerske. Mrs. Clennam behandler Amy veldig godt, bedre enn hun noen gang har behandla Arthur. Har Amy Dorrit noe med familien Clennam å gjøre?

Dette er starten på BBCs tv-serie Little Dorrit fra 2008. Originalt var den delt inn i fjorten episoder, her hjemme i Norge blei den sendt i åtte deler på NRK. Ikke at det spiller noen rolle: jeg er forelska! Og jeg kunne gjerne skrevet om hver eneste episode. Dette er nemlig absolutt fantastisk. Sjølsagt er det små feil og mangler også her, men det gidder jeg rett og slett ikke å bry meg om. I Little Dorrit leveres ei rik folkelivsskildring, her er det mennesker av alle slag og fra alle lag. Det er fascinerende hvordan historiene og konfliktene er bygd opp, hvordan alt henger sammen, hvordan hvert eneste menneske er plassert - nøye, bevisst og gjennomtenkt - og hvordan alle hendelsene får en større mening mot slutten av historien.

Jeg opplever de aller fleste scenene som virkelige, troverdige og tidsriktige, det er som om jeg er med gjennom Londons skitne gater og inn til Dorritene på Marshalsea, eller oppover de knirkende trappene i the House of Clennam. Det er vakkert filma og godt klipt. Det varieres mellom detaljer og nærbilder, overblikk og sveip. Jeg er begeistra for samtlige skuespillere, men særlig for de to som har hovedrollene som Amy Dorrit (Claire Foy) og Arthur Clennam (Matthew Macfadyen). De virker så tvers igjennom snille, gode og milde, de er så nære og menneskelige, så åpne med sine feil og fortrinn! Macfadyen kler veldig godt å spille en høflig, snill, rufsete, litt usikker, stolt mann (jamfør filmatiseringa av Pride and Prejudice fra 2005) og Foy er nærmest perfekt som Amy Dorrit. Jeg synes også at Russell Tovey er utrolig søt som John Chivery.

Dette er spennende og interessant, koselig og grusomt, morsomt og trist, fascinerende og herlig. Det er naturlig nok fordi utgangspunktet er føljetongen (og seinere romanen) Little Dorrit, skrevet av Charles Dickens, utgitt mellom 1855 og 1857. Og Charles Dickens' signatur er og blir et kvalitetsstempel. Her er det særinger som Pancks, Blandois og Flintwinch og mer karikerte typer som Flora Casby Finching, Mr. og Mrs. Meagles og Henry Gowan. Det er ei reise på mange plan; ikke bare fra Kina og hjem, men også til og fra Marseille, Venezia og Roma. Dessuten er det også ei reise mellom overklasse og underklasse, mellom gjeld og formue, mellom god og ond, mellom kjærlighet og hat. Og sjølsagt går alt godt, helt til slutt. Nedturen, og den er bare én, er at serien ikke er lenger.

Little Dorrit fikk sju Emmypriser av totalt elleve nominasjoner i 2009, inkludert Beste miniserie, Beste regi og Beste manus. I og med at jeg ikke har lest boka, vurderer jeg ikke adapsjonen fra roman til tv-seriemanus.

lørdag 10. juli 2010

Kvinnelist, økonomi og musikk

Fra baksideteksten: Året er 1629 og kong Christian IV av Danmark-Norge har store bekymringer. Han er tynget av gjeld etter å ha tapt sitt tyske felttog, hans helse skranter, og hans gemalinne Kirsten Munk er åpent utro med en tysk greve. Musikken er kongens trøst (...).

Dette, og mer til, danner utgangspunktet for den historiske romanen Musikk og stillhet, skrevet av den britiske forfatteren Rose Tremain. Boka kom på norsk i 2006 og jeg har hatt den i hylla de siste fire åra. Nå er den endelig lest.

På flere måter er det uklart hva jeg sitter igjen med. Det virker som om forfatteren har lagt mer vekt på fantasi og drømmer om et 1600-tallsliv enn fakta og den virkelige historien. Et eksempel: i boka fortelles det om en ekskursjon til Isfoss i Numedal i Norge, som blant annet kong Christian og luttspilleren Peter Claire er med på. Det er funnet sølv ved Isfoss, og gruvedrifta skal settes i gang. Året er 1629. I virkeligheten blei det funnet sølv allerede i 1623, nedafor Numedal, nærmere bestemt i Sandsvær. Konningsberg blei grunnlagt i 1624 av Christian Kvart, og gruvedrifta blei starta samme år. I 1629 skulle en derfor tro av kongen hadde store inntekter fra sølvgruvene.

Jeg er usikker på i hvilken grad jeg skal la den historiske upresisheten prege lesinga mi. Er det ikke så viktig? Er det avgjørende? Jeg tror det kommer an på hver enkelt leser. Og for meg er det viktig at når en roman hevdes å være historisk, og når forfatteren helt bevisst bruker historiske personer som det finnes mye dokumentasjon om, skal det være presist og korrekt, det som det kan refereres til. Sjølsagt skal det være rom for fiksjon, men balansegangen er noe de aller færreste mestrer.

Christian Kvart er en av hovedpersonene i boka. Han framstilles som ulykkelig og begava, med et rolig ytre, et svært levende indre og en sterk forkjærlighet for musikk. Han fantaserer, drømmer og erindrer, engster seg mye, han er redd for rikets framtid, og sin egen. Han er veldig glad i kona Kirsten og lukker lenge øya for hennes utroskap. Når han tilslutt kaster henne ut og tar ut skilsmisse er beslutninga endelig. Portrettet av kongen er sympatisk, men jeg opplever ikke at jeg kommer nær han som person. Jeg kjenner han ikke. Forfatteren skal ha ros for måten hun håndterer den kongelige; her er det ingen groteske skildringer, ondsinna tanker eller dampende sexscener. Men likevel blir det mangelfullt. Han er litt endimensjonal, sjøl om teksten sier noe anna.

Kongens gemalinne, Kirsten Munk, er et overdramatisk, emosjonelt og sexgalt kvinnemenneske, som ikke bryr seg om kongen eller de hittil elleve ungene hun har født (totalt elleve, men to dødfødte, og i løpet av boka føder hun nummer tolv). Hun er kun opptatt av sin tyske greve, Otto Ludvig av Salm. Portrettet av henne synes jeg er veldig lite troverdig. Jeg aksepterer at hun er lei av kongen, lei av å føde, at et nytt forhold er spennende og at hun er forelska i grev Otto. Men at hun utelukkende tenker på sex går jeg ikke med på. Kirsten Munk fører store deler av ordet i boka via sine "private papirer". Dagbokstilen fungerer til en viss grad, men forfatteren er blant annet inkonsekvent med perspektivskiftene.

Så til han som bringer musikken inn i boka: luttspiller og brite Peter Claire, for anledninga totalt oppdikta. Han kommer til det danske hoffet for å spille lutt i kongens orkester, men ender opp med å bli en av kongens fortrolige og går under kallenavnet "engelen" på grunn av sitt lyse hår, sine blå øyne og usedvanlig vakre utseende. Til å være musiker tenker han sjelden på musikk, han er mer opptatt av kongen, kongens marelokk, kammerpiken Emilia (som er Kirsten Munks fortrolige), sin gamle flamme Francesca O'Fingan, søstra Charlotte og så videre. Peter Claire er den personen jeg forstår minst, fordi jeg ikke blir kjent med han.

Persongalleriet er stort og spennende, men overfladisk og usannsynlig. Den eneste jeg opplever at jeg blir kjent med er kammerpiken Emilia Tilsen, som kommer fra Jylland i Danmark. Hun strever blant annet med å akseptere sin nye stemor, frivole Magdalena, samt å akseptere moras død. Hun er, oppi dette kongelige kavet, behagelig menneskelig og god. Emilia tilfører samvittighet, lojalitet og stabilitet ved et hoff som er gjennomsyra av løgner, bedrag og oppbrudd.

Historiene som blir fortalt er vevd sammen til et stort lappeteppe, og ved endt lesing er det enkelt å se hvordan elementene er knytta sammen og hvorfor de er viktige for hverandre. Men underveis er verken kongens bekymringer eller Kirstens lengting etter Otto, Peter Claires spilling eller Magdalenas forførelser viktige eller spennende nok. Det blir for mye. Boka er lang, nesten fem hundre sider, og kunne nok med fordel vært redigert noen ganger til og gjort litt strammere og kortere. Det er mange "døde" partier hvor teksten ikke får nok luft, og hvor eventuelle undertekster blir slått rett ned.

Jeg har ikke lest noe fra den originale versjonen, men ser at det er gjort et stort oversetterarbeid av Agnete Øye. Forlaget Pax, derimot, har kanskje ikke gjort alt de skulle; i boka er det manglende tegnsetting, feilstavinger, malplasserte bokstaver og flere forsvunne vokaler. I tillegg irriterer det meg at det ikke er noen form for konsekvens når det kommer til kapittelskift - de kommer når det passer. Men sånn var det kanskje i originalen også? En ting jeg gjerne vil vite er: hvorfor skriver Kirsten Munk helt sporadisk ord (ofte substantiv, men gjerne preposisjoner og adjektiv også) med stor forbokstav? Her er det ikke sammenheng i det hele tatt. Finnes det en tanke bak dette?

Men det er likevel fascinerende å være med ved hoffet på 1600-tallet. Det er en fantastisk epoke, og de historiske personene og hendelsene som blir benytta gjør fortellinga innimellom mer engasjerende. Språket er rikt, det beskrives og skildres og forklares. Det er farger, lukter, smaker, bevegelser og lyder. Det er godt å lese boka, på tross av problemene underveis. Musikk og stillhet (forøvrig en grusom tittel, synes jeg, og kontrasten blir brukt alt for mye og er overtydelig gjennom hele boka) får meg til å tenke på ei anna bok som på mange måter ligner, nemlig Livlegens besøk av Per Olov Enquist. Jeg skulle bare ønske at Musikk og stillhet var like god.

onsdag 7. juli 2010

En mager Kirsten Giftekniv

Både kritikere og publikum har rost Gwyneth Paltrows innsats som spleiseren Emma i filmatiseringa av Jane Austen-romanen med samme navn, men etter å ha sett filmen kan jeg virkelig ikke forstå hvorfor. I filmen fra 1996 er Paltrow stiv, både i kroppen og i ansiktet, og hun framsier replikkene sine uten intensitet, overbevisning eller innlevelse. Hun er tynn, alt for tynn til å passe inn i kroppsidealet fra 1815, Toni Collette passer mye bedre. I tillegg virker det ikke som om hun (altså Emma) bryr seg om noe som helst. Hun er passiv og mangler totalt den snerten og humoren som karakteren har i boka.

Handlinga er i hovedtrekk det at uskyldige og tilfeldige mennesker blir ofre for Emmas giftesjuke tanker. Venninna Harriet (Toni Collette) er den som får lide mest. I filmens begynnelse er hun nær et giftermål, men fordi bonden er under hennes stand, får Emma henne til å takke nei til frieriet. I slutten av filmen, etter mange tårer og håpløse forelskelser, er det likevel bonden Harriet gifter seg med. Uten at det har ført til noe særlig utvikling i Harriet, og nesten ikke hos Emma heller (hun er lei seg for det hun har gjort, skjønner at det var feil, ber om tilgivelse og er så lykkelig i alle sine dager). Mitt spørsmål til akkurat dette er: hvorfor tenker ikke Harriet sjøl? Hvorfor tar ikke Harriet sine egne valg?

Emma er opptatt av kjærligheten, men bare når det kommer til andre mennesker. På seg sjøl er hun blind, og hun blir derfor veldig overraska når han hun tror beiler til Harriet frir til henne. Hun lar seg begeistre av Frank Churchill (Ewan McGregor), uten at det er noe ektefølt i bånn. Det er, fra første stund, Mr. Knightley, i Jeremy Northams skikkelse, som er den åpenbare kandidaten for henne. Det er ikke en gang forsøkt å legge skjul på det, og hele historia mellom de to er så overfladisk og opp i dagen at den ikke er det minste spennende. Det synes jeg er leit, for her er det vært rom for mye humor, diskusjoner og kveruleringer. Jeg opplever at jeg blir lova full pott, men i virkeligheten får jeg bare noen smuler. Hadde det ikke vært for at Northam er høy, mørk og kjekk, hadde jeg ikke fått noe som helst. Bare én scene i hele filmen virker ekte: når Mr. Knightley kjefter på Emma. Da er det som om det skjer noe virkelig. Men like etter er det tilbake til den samme, gamle stilen.

Hvis jeg prøver å se vekk ifra Emma er det fortsatt mye å utsette på produksjonen. Som jeg skreiv i innlegget fra 4. juli så er utgangspunktet, nemlig romanen, kraftig redusert til kun ei konfliktlinje, ei historie: hvem som gifter seg med hvem. Det er alt den dreier seg om, kun en og annen replikk sier noe om andre samfunnsforhold, politikk eller lignende. En nokså brei roman forsøkes med andre ord å klemmes inn i den moderne romantiske komedien.

Filmen forsøker å være dvelende uten å lykkes. Kameraet gir inntrykk av å hvile, men glir videre for raskt til at stemningene kan sette seg ordentlig. Det gis ikke ro der det trengs, ikke luft der det er behov for det. Den klassiske filminga av åkre, enger, landsbyer, kirker, åser og trær får for liten plass og er noen steder bare hoppa over. Det er klipt for hurtig, og det forsøkte tempoet tilfører bare forvirring og uro. Jeg føler meg helt isolert i dette landskapet som jeg ikke veit hvor er, sjøl om det tegna kartet i begynnelsen indikerer at jeg er i nærheten av London. Det som er bra er musikken, kostymene og Jeremy Northam.

mandag 5. juli 2010

Hyllestatistikk

Jeg liker å tro at jeg leser breitt - alle typer romaner fra mange forskjellige forlag. Men gjør jeg egentlig det? Jeg har sjølsagt mine favoritter, både blant forfattere og forlag, men jeg forsøker å utfordre meg sjøl med jevne mellomrom. Er jeg flink nok til det, eller holder jeg meg til "mitt"? Her er en liten statistikk over bokhylla for leste romaner, sånn den ser ut akkurat .

En rask opptelling viser at de store forlagene Aschehoug og Gyldendal har desidert flest titler, med henholdsvis 35 og 30. Et langt hopp lenger ned finner jeg Samlaget (11) og Oktober (10), og som perler på ei snor kommer titlene fra Pax, Tiden og Cappelen, med åtte hver. Bokklubben stiller med fire, Bazar med to, og ei rekke andre forlag med ei bok hver: Arneberg, Bokvennen, Bonnier, Damm, Ex Libris, Schibsted og Vigmostad & Bjørke.

Med andre ord: jeg er nok ikke så allsidig som jeg liker å tro, og går fort for ei bok fra Aschehoug eller Gyldendal framfor ei fra Schibsted eller Damm. Men til mitt eget forsvar og for å forklare: jeg liker Aschehoug veldig godt, og opplever at de lenge har utgitt bøker som har "passa for meg". De kommersielle utgivelsene har jeg en tendens til å holde meg unna uansett, men jo mer kommersielt et forlag satser, jo mindre kjøper jeg. En del av de små forlagene har etterhvert blitt kjøpt opp eller gått konkurs, så der er det ikke flere titler å hente. Men; trøsten er at dette bare er ei hylle. Jeg har mange flere.

søndag 4. juli 2010

Fra mellom perm til skjerm

Nå i det siste, etter at jeg leste ut romanen om Sylvia Plath, har bøkene på mystisk vis havna på sidelinja. Jeg har vært opptatt av det jeg velger å kalle litterære filmatiseringer - altså filmer som er basert på ei bok, ei novelle, et drama eller lignende. Interessen for slike adaptasjoner begynte vel egentlig for mange år tilbake, men jeg fikk fornya interesse etter å ha sett Den tidsreisendes kvinne, som jeg syntes var en ganske middelmådig filmatisering (boka var heller ikke særlig god). Og jeg stiller stadig meg sjøl de samme spørsmåla: hva er det som gjør at ei bok er god? Hva er det som gjør at en film er god? Hvorfor blir ei god bok en dårlig film? Og hva er det som gjør at noe ikke fungerer - i begge medier?

Ett bilde sier mer enn tusen ord, sies det. Tja. Når det kommer til anslag vinner filmen overlegent. Ett bilde eller ett klipp, kan gi stemninger, følelser, interiør, vær, tid, rom, sted og vise noe om både hovedperson og den kommende konflikten/reisa. Men, noe som i mine øyne alltid blir begredelig på film (få hederlige unntak her), er de indre monologene. De som i bøkene tar leserne med på argumentasjon og diskusjon, framviser minner eller drømmer, gjengir steder, følelser, mennesker, hendelser, lange samtaler, skildringer. Den indre monologen er langt mer enn et filmatisk, botoxstivt ansiktsuttrykk - monologen gir oss hele historia. Trenger vi å vite hele historia da? Hvis en er fornøyd med kjapp og lett underholdning og helst vil slippe å tenke, er det vel greit. Men hva med oss andre?

En annen, utrolig teit måte å løse problemet med indre monolog på, er den såkalte voiceoveren. Hovedpersonen, eller en kommentator eller en forteller, hopper inn og gir utfyllende informasjon, noen ganger midt i en setning. Også her er det variasjoner: bildet fryses, det tegnes på skjermen, hovedpersonen snakker rett til kameraet og kommuniserer forsøksvis med seerne. Som oftest blir det et dårlig resultat og uansett ei billig erstatning for god litteratur.

Skildringer er for meg noe av det viktigste i ei bok. De sier mye om hvordan forfatteren vil at hovedpersonen skal være, og ofte også en del om hvordan forfatteren er. Det er spennende å få slike innblikk i andres liv. Hvordan tenker hovedpersonen om verden? Hvordan forholder vedkommende seg til nye mennesker? Hva er oppfatninga av hjemstedet? Hvordan skildres reisa tilbake til storbyen? Skildringer er mye mer enn vær og vind og klær og sminke; det er alt. Og på lerretet fanges bare en brøkdel. Den magiske reisa en leser får være med på, er igjen i boka.

I bøker kan en hoppe i tid, nesten i hver eneste setning, og leseren kan fortsatt følge resonnementet og holde den røde tråden. I en film blir det oppkava og stressende og ikke særlig behagelig (som å bytte kanaler på tv-en) - derfor blir det heller ikke gjort i særlig høy grad. Filmer løser tidsproblemene med følgende alternativer: a) det står på skjermen at seks måneder er gått b) alle hovedpersonene har plutselig grått hår c) det står årstall på skjermen d) skjermen går i svart for å så bli fargerik på et nytt sted eller e) tidsbruddet blir ignorert og hoppa over. Ingen av disse er egentlig å foretrekke, men det aller mest irriterende er når det kommer fram i filmen at det går mangfoldige år, mens skuespillerne er like glatte og velsminka som i forrige scene.

Mange bøker baserer seg ganske enkelt på en idé. I PS: Jeg elsker deg "skriver" Gerry brev til kona etter sin død. Og det er så å si det eneste filmen har til felles med boka. Her er alt endra på, og en leser som har forventninger i tråd med boka kan ikke unngå å bli skuffa. Hvordan kan filmskaperne forsvare denne utvelgelsesprosessen - hvilke scener som blir film og ikke? Hvor løsrevet filmen skal være fra sitt opphav?

I Julie & Julia møter seerne to veldig forskjellige kvinner med felles interesser. Aleine er kanskje ingen av dem interessante nok, men til sammen blir det et prosjekt, så bok, så film (noen må ha tenkt noe i nærheten av det, i alle fall). Jeg har ikke lest boka bak filmen, og er heller ikke frista til å gjøre det. Hele ideen er at Julie Powell kokkelerer seg gjennom kokeboka til Julia Child, samtidig som hun blogger, jobber, krangler og til slutt får suksess. Samtidig som Julie ordner på kjøkkenet, får vi vite hvordan kokeboka blei til i Europa på 1940- og 1950-tallet, og hva slags liv Julia Child levde. Filmen er en uheldig hybrid mellom drama, komedie og en slags biografi, som sikkert fungerte veldig mye bedre i bokform (men det kan jeg ikke gå god for).

I Emma leiker Emma Kirsten Giftekniv uten å vite at hun sjøl står midt oppe i kjærligheten. Her er det lagt vekt på det visuelle i form av landskap, kostymer og interiør (klassisk Jane Austen-filmatisering), men bortsett fra konfliktlinja "hvem som gifter seg med hvem" er det ikke gjort rom for noe annet. Filmen er rett og slett barbert i forhold til sitt litterære utgangspunkt.

For å bruke mer kommersielle eksempler: jeg tror de aller fleste er enige i at filmatiseringene av Ringenes Herre, Harry Potter eller Twilight ikke er like omfattende som bøkene. Tom Bombadil mangler. Flere viktige figurer fra Rowlings univers er utelatt. Twilight er sterkt komprimert. Dette gjøres jo uten tvil for å sette opp hastigheten. Det er en effektiviseringsprosess - en prosess som bare funker godt på film. For når jeg skal lese ei bok, vil jeg ha skildringer og indre monologer og lange samtaler, jeg vil ha betraktninger og drømmer og karakteristikker. Jeg vil ikke ha et filmmanus. Når jeg først skal se en film, så vil jeg ha en god film. Jeg vil ha en film med ei historie som funker godt filmatisk, som er visuell. Og jeg krever et manus av en viss kvalitet, og skuespillere med kjemi som funker, ikke stinker.

Men det er mange fallgruver. Jeg tror jeg skal lese litt nå.