Opprør og sorg

- Det er greit for meg, sier atten år gamle Audun Sletten fra Veitvet. Men det er så tydelig at det absolutt ikke er greit. Likevel sier han det. Og Arvid ser på han og veit. Per Pettersons roman fra 1992 er sår, vond og varm.

Jeg veit ikke i hvor stor grad Det er greit for meg er sjølbiografisk, og det er i og for seg heller ikke så viktig for meg. Det viktige er teksten, det som blir sagt og ikke sagt, det som oppleves og kjennes inn i kroppen, sjøl for meg som sitter og leser. Likevel vil jeg påpeke at Audun, som er hovedpersonen i boka, er jamngammel med forfatteren. Og Veitvet, som det skrives om i boka, er stedet der Per Petterson også har vokst opp.

Audun er atten år og sliter med det meste. Han trekkes mellom hva han vil, hva han drømmer om og hva han må, mellom politikk og følelser, mellom moras fjerne tilstedeværelse og skyggene til faren som fortsatt gir han mareritt. Han snakker mindre og mindre med kameraten Arvid, er sint på kjæresten til den fire år eldre søstera Kari, og kan ikke alltid forstå at lillebroren Egil er død. Noen ganger er det best å gjemme seg, gjerne bak et par solbriller.

Boka er inndelt i atten kapitler. Kapitlene veksler mellom Auduns barndom, særlig fra ei periode da han var tretten år, og nåtida, som i boka er høsten og vinteren 1970. Vi får vite at Audun har bodd på Veitvet i fem år. Vi får vite hvorfor mora måtte ta med seg ungene og flytte fra bygda. Og hvorfor Audun føler at han hele tida må slåss, som regel inni seg, men noen ganger også med T-banegjengen. Spora etter faren Tormod er djupe, og sjøl om Audun glatter over og skyver det langt vekk, dukker det stadig opp igjen.

Med en barndom og ei ungdomstid prega av alkoholmisbruk, vold og angst, søker Audun mot bøkene. Der finner han ro og styrke. Etterhvert formes også en drøm - en drøm om å skrive sjøl. Bli publisert. Være forfatter. Audun jobber knallhardt for å skape en mulighet for seg sjøl. Dette er troverdig og ekte, dette er sant. Og det er vanskelig.

Etter å ha lest boka føler jeg meg privilegert og heldig fordi jeg hadde ei god oppvekst. Jeg føler meg også en smule ydmyk. For jeg liker denne boka utrolig godt og setter pris på at den er fortalt på en lavmælt, usentimental og likevel følsom måte. Audun er mye mer enn en hovedperson for meg, gjennom boksidene blir han mer og mer virkelig, til han nesten trer fram og står ved sida av meg på de siste sidene. Han har triste øyne. Men han smiler.