Uten feste, uten håp

Nå har jeg akkurat lest ferdig bok nummer to av Per Petterson denne sommeren, I kjølvannet, en roman som kom ut i år 2000 og som blei beæra med Brageprisen. Det er på mange måter en uvanlig roman, som ligger tettere novellesjangeren enn romanen. Boka dreier seg stort sett bare om hovedpersonen Arvid, som ikke fungerer som normalt. Bortsett fra han er flere andre nevnt, men utenom broren, fru Grinde, ei datter, en nabo og en sjukepleier, er det ikke mange som opptrer aktivt (altså ikke i minner eller i erindringer). Videre spenner det over få dager, det er en slags spenningstopp (men meget passiv), og en litt uventa slutt. Kulde og luft spiller en stor rolle, det samme gjør tradisjonelle motsetningsforhold.

Forfatteren Arvid, 43 år, er fortsatt i sorg, uten å helt forstå det sjøl, etter at han for seks år sida mista store deler av familien sin i Scandinavian Star-ulykka (dette hendte faktisk også med forfatteren Per Petterson). Det er bare han og broren igjen. Og de har ikke alltid verdens beste forhold. Arvid surrer stort sett rundt i sitt eget. Det er ingenting som betyr noe lenger, verken ukedager eller klokkeslett, aviser eller bøker, ikke en gang ekskona og ungene ser ut til å være viktige. Den han kommuniserer best med er en nabo i blokka der han bor, en innvandrer som bare kan si "takk" og "hei" på norsk (men som i løpet av boka avanserer til "problem" også). Når broren forsøker å ta sitt eget liv er det nesten så Arvid fryser i hjæl ute i kulda og dør, han også. Det finnes ikke et fnugg av livsgnist igjen. Men fru Grinde forplikter han i alle fall for en stakket stund.

Jeg ønsker ikke å tråkke noen på tærne ved å si at dette er en urealistisk framstilling av en sorgprosess, for den kan sikkert virke sann for mange (boka er velomtalt og kritikerrost, da treffer den i alle fall noe hos noen). Men den er helt feil for meg. Jeg er ikke med på Arvids narkoleptiske ferd gjennom Oslo og sitt eget liv, og jeg aksepterer ikke at en voksen mann seks år etter en utvilsomt monumental hendelse ikke har orden på seg i det hele tatt. Jeg går ikke med på at han har gitt opp. Hadde dette vært seks måneder etter ulykka hadde jeg forstått det; det indre kaoset, følelsen av nummenhet, maktesløshet, tomhet. Det at alt er intetsigende og uviktig. Det at alt er så tomt at det er like greit å sove vekk livet. Jeg hadde skjønt det da, og jeg hadde kanskje syntes at det var et rørende portrett av en mann som forsøker å finne igjen livet midt oppi sorgen, som forsøkte å navigere mellom savn og minner.

Men sånn er ikke I kjølvannet. Og ikke Arvid heller. Jeg synes dette er sutrete og overfølsomt, og mye er akkurat litt for overtydelig. Enkelte partier ville jeg utelatt, fordi de ikke tilfører noe nytt. Jeg forstår at dette er viktig og vanskelig for Petterson og at han har behov for å bearbeide det, også som forfatter. Skriving kan for mange være blant annet et emosjonelt kraftfelt, et fristed, en måte å sortere tankene på, en form for terapi. Jeg veit ikke hvordan det er for Petterson og det betyr forsåvidt ingenting heller. Jeg synes uansett at dette er for ubearbeida, det er for privat.

Sorg er vanskelig, sorg er individuelt og sorg er privat. For Arvid og broren også. For de snakker ikke så mye om det, de skyver det vekk på den tradisjonelle mannfolkmetoden og glatter over. Det tror de er best. Men fortida innhenter dem uansett. Jeg opplever at Arvid kanskje sørger like mye over at familien er død som han sørger over faren, som han aldri blei kjent med som voksen. Han skjøv faren fra seg tidlig i tenåra og har holdt han på en armlengdes avstand siden. Det blir mye minner og drømmer, noen spekulasjoner og utleveringer. Arvids anger er usagt men tydelig. Et veldig godt portrett av et far-og-sønn-forhold synes jeg ikke at det er, men det finnes mange gode skildringer og såre erindringer.

Språket er ukomplisert og flytende, det er ofte lange setninger, men de er godt sveisa sammen så det er ikke vanskelig å lese. Petterson holder seg til det småradikale bokmålet også her, og jeg liker det. Men likevel kan det bli for monotont. Det er ikke mangelen på handling jeg reagerer på, men det at alt glir sammen, og etter å ha lest den siste sida får jeg litt følelsen av å ha blitt totalt overkjørt via telefon, og at jeg i flere timer har hørt på en annens egosentriske enveiskommunikasjon. Så jeg lurer på: har Arvid virkelig ingen andre tanker disse dagene? Tanker som handler om noe annet enn hans egen situasjon? Noen nye tanker? Arvid er forfatter, påstås det, men det synes jeg det er vanskelig å se gjennom teksten.

I kjølvannet er ei langdryg novelle, eventuelt ei litt uredigert bok, som jeg likevel tror passer for mange lesere. Den er lett tilgjengelig med tanke på språket og favner en tematikk som før eller seinere angår oss alle (men bør kanskje ikke leses av mennesker som nettopp har mista noen fordi den er så liketil og rett fram). I tillegg til det jeg allerede har nevnt, synes jeg det er enda et element som trekker ned, noe som jeg synes det er en smule arrogant å ignorere - nemlig håpet. Hvor er håpet i I kjølvannet? Jeg fant det ikke. Ikke likte jeg slutten heller, og det er fordi jeg opplever at den ikke åpner for noe mer.

Mange liker at Per Petterson skriver sånn som han gjør, og det gjør på mange måter jeg også. Men det er noe jeg må påpeke: hvis forfatterskapet blir sett under ett, synes jeg han bruker ukomfortabelt mye av seg sjøl. Jeg opplever at jeg trer inn i hans private sfære, og det liker jeg ikke. Med andre ord: om han klarer å komme seg ut av det emosjonelle farsrollesporet og skrive noe helt nytt, blir jeg gledelig overraska og lover å lese boka.