Ja, det kan en egentlig lure på. I dette tilfellet er det The Name of the Rose jeg hinter til, på norsk Rosens navn, en roman skrevet av Umberto Eco (utgitt i 1980), filmatisert i 1986 med Sean Connery og Christian Slater i hovedrollene. Jeg har ikke lest boka, kun nylig sett filmen. Og jeg har en vag mistanke om at boka er ganske mye bedre...Året er 1327. Det er november og fransiskanermunken William fra Baskerville og hans læregutt, Adso fra Melk, ankommer et benediktinerkloster nord i Italia. William skal overvære en debatt som omhandler munkenes framtid. Det er benediktinerne mot fransiskanerne. De har hver sin måte å tolke Jesus og Bibelen på, men hvem har rett? Skal kirka og klostrene være rike eller fattige? Like etter ankomsten får William og Adso vite at en av munkene nylig døde. Han var ung og frisk. Var det sjølmord, eller mord? Når den neste munken dør er ikke William i tvil om at det var drap. Han og Adso fortsetter å nøste sammen hendelsene. Og det fører dem inn i en diger labyrint inne i klosteret - på jakt etter et gammelt manuskript. Konflikten tilspisser seg ytterligere når Inkvisisjonen kommer: de skal finne djevelen, som har tatt bolig i en eller flere av menneskene på eller rundt klosteret. Alle kjettere må brennes!
Denne filmen bærer preg av å være laga i ei anna tid. Tempoet er kraftig satt ned, det er mer vekt på replikker, ansiktsuttrykk og landskap, det er så og si ingen spektakulære spesialeffekter. Her får en som seer tid til å tenke, lage egne teorier og fundere på hvor det store biblioteket kan være. Klosteret ligger høyt opp i fjellene, det er mye tåke, litt snø og skuespillerne puster frostrøyk i samtlige scener. Musikken, lyder, været og de mørke munkekuttene gjør enkelte situasjoner nokså uklare og spennende.
Munkene er et kapittel for seg sjøl. De er bleike, beinete eller ekkelt tjukke, har lange, spisse negler (eller ingen i det hele tatt), har vorter, sår, arr og føflekker der det absolutt ikke er pent å ha det, spisse, krumme neser, stikkende øyne og alle (og da mener jeg alle) har en stygg variant av en frisyre som inkluderer sirkelforma skallahet i stor eller liten diameter, og halvmåneforma pistrete, strittende hår, både med og uten pannelugg. Sean Connery blir med andre ord en skikkelig kjekkas i forhold til de vesnene som finnes i klosterets smale steinganger.
Mangelen på teknologi gjør enkelte scener flaue: når hårsveisen til en munk er på vei av, for eksempel, eller når de filmer såpass nærme at jeg kan se at de buskete øyebryna er limt på. Det ser også ut som om flere av munkene har et lag plast på hodet (for å skjule sitt vanlige hår og "lime" på sveisen). Filmen er heller ikke redigert så godt som den kunne vært. Et lik som puster og blunker er ikke veldig vanlig, og under filmens ene heftige sexscene, som er filma fra alle vinkler, er det lett å se at Christian Slaters rosa og slappe lem inntil damas hvite lår.
En del av filmen kunne jeg gjerne vært foruten, men den delen som omhandler litteratur og jakten på manuskriptet, som er filma i biblioteket eller der munkene sitter og jobber (i scriptoriet, der de oversetter, illustrerer, skriver av, leser), liker jeg godt. Jeg synes også tida er interessant, og konflikten mellom benediktinerne og fransiskanerne er spennende. Det legges opp til mange andre konflikter også, som ikke blir utdypa nok i filmen. Blant dem er politikk, religion, økonomi, samfunn, sensur, kjetteri - som jeg er sikker på får mer plass i boka.
Jeg har hørt mye godt om både Rosens navn og Umberto Eco, men jeg har ikke hatt mot til å lese noe av han hittil. Det er kanskje særlig intertekstualiteten som har skremt meg litt, at jeg ikke skal være i stand til å forstå det han hinter til. Eco går jo for å være en av de fremste intellektuelle i Europa! Men nå, etter filmen (som ikke var særlig god) og flere søk på internett, har jeg lyst til å prøve meg fram, lese mer om han og om bøkene hans, og kanskje begynne i en ende, lese litt, bla, tenke, kjenne etter om dette er noe for meg. Med tid og stunder får jeg kanskje lest Rosens navn, jeg også.
For å være litt slem: intertekstualitet behøver ikke være mer enn smart sitering og heftig name-dropping. Når du får med deg Shakespeares sitater i en Jane Austen-roman er det intertekstualitet god som noe, men uten jåleriet rundt den selvhøytidelige akademiske boklærde, blir det jo ikke så svært og truende. Bare urbritisk og stor verbalkunst. Mye intertekstualitet er manér og uttapåklistra underholdningsmoro, referanser for å kile leserens ego. Tenk, det skjønte jeg, og den tok jeg, og mmm den var djup! Å, så djup jeg er! Så glup jeg er!
SvarSlettMen det fins jo selvfølgelig funksjonell intertekstualitet, som lager Alice-hull i teksten og gjør at du føler du i deler av verket leser flere parallelle verk. Men det het bare god litteratur før. Før litteratur ble vitenskap, vel og merke. God les! Det virker som du er mer enn klar.
Mam
Er vel mer den siste typen intertekstualitet jeg har tenkt på, ikke overfladiske og tilfeldige referanser og siteringer i alle retninger. Det er jo ikke noe spennende...
SvarSlettMen uansett er det fristende å lese Eco, det virker spennende på flere måter, og jeg har lyst til å prøve meg fram. Så får intertekstualiteten komme som et pluss:)