Jeg lurer også på hvorfor majoriteten av alt fra journalister og bibliotekarer til bokhandelansatte og forlagsfolk er med på å spre denne kulturimperialismen - og det helt ukritisk. Ved gjennomlest kulturbilag er det så å si ingen kritiske røster, det er en allmenn aksept: "sånn er det", "det er kommet for å bli", "folk strømmer til kinoene" og "ungdommen elsker det". Isteden for å gi barn og unge ordentlig litteratur, får de Twilight og andre salgssuksesser som er skrevet nettopp for det formål; å selge. Isteden for å gi voksne og barn ordentlige kulturopplevelser, omtales tv-seriene Gossip Girl og Mad Men, som om de er gode alternativer. Isteden for å omtale og oppfordre til besøk på hjemlige begivenheter, attraksjoner og muligheter, settes søkelyset mot hva som foregår av smått og stort i junaiten. Og nesten utelukkende i Los Angeles. Og i nyhetsbilaget i samme avis undres det på hvorfor sofapartiet er så stort.
Hvorfor er det viktigere med trendene i USA enn det som skjer her hjemme? Hvorfor er det viktig hva Oprah sier og gjør? Hvorfor skal en tv-serie eller en filmserie bli hausa opp som "banebrytende" når det kun er dyr underholdning? Hvorfor skal alt være "nyheter", "fenomener" og "skjulte skatter" når det verken er nytt, fenomenalt eller hemmelig? Hvorfor er det så stas å kalle en spade for en gravemaskin?
Det er fordi størrelsen betyr alt.En spade er liten. Den er enkel og lett å bruke. Men det tar tid. Og det har ikke folk. Tid er penger vet du. Så når man har liten tid, gjør gravemaskinen arbeidet så mye fortere. Ja, det koster veldig mye mer også. Men når noe koster mye, tror folk at det er kvalitet. Og for kvalitet er man villig til å betale. Derfor: dyre spillefilmer med overgasjerte stjerner fra Hollywood - er mye bedre, fordi det er så dyrt, enn f.eks. lavbudsjettfilm fra Danmark eller Sverige. Det kunne vi nesten laga sjøl. Hvis vi hadde tid nok. Eller gadd. For underholdning er ikke alvor. Det er lett. Men glamor er kult. Så derfor er det mye bedre med kostbar lett underholdning med glitter og stas, enn realistiske, litt skakke, kanskje lit og med kunstneriske uttrykk som ikke alltid er like lett å få tak på, men som har tatt sin tid å lage med få penger og mange spadetak i virkelighet.
SvarSlettEller noe i den dur.
Kanskje noen av journalistene ikke helt veit forskjellen på underholdning og kunst? Kanskje de ikke har tid til å kjenne etter, tenke og heller ikke har kompetanse til å sette kunsten inn i sin sammenheng eller enda verre; ikke har den store kunstopplevelsen.
Mam
Jeg tror det er akkurat noe av det som er problemet (problemene); noen veit ikke forskjellen på underholdning og kunst, noen ignorerer forskjellen fordi underholdning selger og kunst ikke, mange kjenner ikke etter, kanskje fordi de ikke kan eller ikke tar seg tid (det er liksom ikke viktig - underholdningsbehovet må mettes, kunstbehovet (? Finnes det?!) ikke), mange har ikke tilstrekkelige kunnskaper om kunst og kultur og noen mangler sikkert den store kunstopplevelsen også. Og da er det jo vanskelig å skrive djupt og reflektert om sommerens utstilling på Blaafarveværket, da er det mye lettere å samle sammen noen synsinger om Mad Men. Uansett er det kunsten som taper og underholdninga som seiler opp som den store vinneren. Igjen.
SvarSlett