Frankrikes Charles Dickens

Jeg hadde ikke lest noe av Honoré de Balzac (1799 - 1850) før jeg her om dagen brått fant fram Eugénie Grandet og begynte å lese. Boka har jeg hatt i fire år, alltid nederst i en bunke, sammen med andre bøker som stadig blir utsatt og nedprioritert av uvisse og svært varierende grunner. Men av en eller annen grunn dukka den opp og lå lagelig til da jeg var innom kontoret for å hente neste bok. Og den var helt rett for meg akkurat nå.

Å lese den var fort gjort. Boka er ikke lang, i underkant av to hundre sider, den er lettlest og velkomponert, med dvelende og effektive partier om hverandre. Kun i begynnelsen gikk jeg litt i surr - og det var på grunn av at flere heter det samme. Det er tydelig hva som er Balzacs prosjekt, hva han forsøker å vise fram. I det hele tatt er det imponerende at det er så klart og tydelig, uten at det blir sagt i romanen! Jeg er fascinert - både av boka og av Balzac. Aller mest av Balzac.

I Eugénie Grandet er det penger som er det viktige, eller skal jeg si omdreiningspunktet? Først er det far Grandet, bøkker og seinere vinbonde, som spinker og sparer hele livet. Han blir utrolig rik, og sitter inne på sitt kontor og koser seg med gullmyntene sine når han ikke er ute og gjør forretninger. Han holder seg sjøl, kona og dattera, Eugénie, på randen av sult og sjukdom, fyrer så sjeldent som mulig og unnlater å pusse opp huset. Når hans bror tar sitt eget liv og står i fare for å ødelegge familiens navn og ære, benytter Grandet seg av sjansen til å lure alle brorens kreditorer, mens han på utsida framstår som en helt, fordi han redder broren fra fallitt. Grandet er Saumurs rikeste mann og inviterer gjester til middag tre ganger i løpet av sitt liv.

Dattera, som han over flere år trener opp til å gjøre hans forretninger, er på mange måter faren lik: sjøl etter at begge foreldra er døde, fortsetter hun det sparsommelige livet i det samme gamle huset. Mot slutten av boka snakker hun som faren og hun legger seg til den vanen å ha et kjølig ytre som aldri avslører hva hun tenker og føler. Men for henne betyr pengene ingenting, hun koser seg ikke med dem, hun lengter ikke etter å tjene mer. Hun donerer stadig til kirker, skoler og bibliotek, noe som ville vært utenkelig for far Grandet. For Eugénie Grandet var det noe helt annet enn pengene som var viktig. Men på grunn av pengene, hennes og andres, på grunn av gjerrighet og grådighet, må det vike. Farens livsførsel og krav har satt djupe spor. Og det er nettopp det boka handler om.

Til alle som enda ikke har lest Balzac: Eugénie Grandet er et godt sted å begynne. Boka er humoristisk og visuell, men samtidig alvorlig og oppriktig. Boka gir også et interessant og korrekt bilde av provinslivet utafor Paris mellom 1819 og 1829 og kan med fordel leses som en observasjon og kritikk av datidas nyrike - som igjen kan settes i sammenheng med vår egen jappetid.