Langtekkelig drama uten dramatikk

Ja, da har jeg endelig, etter å ha eid filmen lenge og vel, sett The Curious Case of Benjamin Button (drama fra 2008 - regissert av David Fincher). Filmen er basert på ei novelle med samme navn, skrevet av F. Scott Fitzgerald i 1921. Jeg har ikke lest novella.

Hovedpersonen Benjamin Button blir født gammel og eldes baklengs. I tillegg vokser han opp på et gamlehjem, så han tror "alle" er sånn som han. Som tiåring har han pistrete grått hår, massevis av rynker, briller og han sitter i rullestol. Kroppen er søttifem. Som tjueåring har han kommet seg opp på beina, men det grå håret, brillene og rynkene vitner om en gammel mann. Filmen handler stort sett bare om hans liv og relasjoner, særlig til Daisy, ei jente han møter for første gang veldig tidlig i livet og skal komme til å ha et langt forhold til. Filmen fikk tre Oscarstatuetter ved utdelinga i 2009, for beste scenografi, beste sminke og beste spesialeffekter.

Etter å ha sett filmen er jeg egentlig ganske likegyldig. Den var utrolig lang, to timer og førti minutter. Tempoet er langsomt hele veien, noen ganger nesten stillestående. Det er forsåvidt en fin verden å være i, den er rolig og behagelig. Men det er kanskje nettopp det som er problemet. Alt i filmen er dust og behagelig, sjøl om det dreier seg om livet, døden og den store kjærligheten. Jeg sier ikke at det skal være dramatisk, men det mangler inderlighet, følelser. Det er stort sett upersonlig og uengasjerende, det er kun noen få scener som jeg synes utmerker seg - hvor altså både manus, skuespill, musikk og filming virker sammen.

Filmens største problem er egentlig hovedrolleinnehaverne, som ikke har noe særlig god kjemi. Når de snakker, tror jeg ikke på dem. Cate Blanchett pleier å være god, men jeg synes hun gjør en anorektisk opptreden. Kanskje hun ikke fikk så mye å spille på? Jeg veit ikke. Daisy er en litt passiv figur. Brad Pitt, som er 47 år, tror fortsatt det holder med å presse ansiktet godt oppi kameraet og ikke røre en eneste ansiktsmuskel, ikke en gang blunke (velkjent positur fra blant annet Meet Joe Black, 1998). Og det holder ikke. De er pene mennesker, begge to, men de må faktisk spille.

Jeg synes heller ikke at manuset er særlig godt. Novella til Fitzgerald er helt sikkert et godt utgangspunkt, men det er ingen selvfølge at adaptasjonen blir god. Her er det mye prat som kunne vært kutta vekk; filminga taler for seg. Ved at praten litt for ofte er der, enten som en fortellerstemme eller i en dialog, blir eventuelle stemninger og spenninger ødelagt. Elementer som kunne skapt en slags undertekst, et dobbelt budskap, får ikke plass. Jeg skal også være ærlig å skrive at det ikke hadde gjort noe om filmen var redigert og kutta litt bedre - i tillegg til at den generelt sett kunne vært redusert med f.eks. tjue minutter.

Historia begynner i vår tid med ei dame som ligger på sjukehuset. Hun skal dø. Hos seg har hun datteren sin, og noen av tinga sine. I en av koffertene ligger det ei dagbok og mange brev, som hun får datteren til å lese høyt fra. Det har tilhørt Benjamin Button. Han blei født i New Orleans i 1918. Gjennom hele filmen hoppes det fram og tilbake mellom Benjamins liv og mellom de to på sjukehuset. Det er en veldig enkel ytre ramme, og det fungerer helt greit. Men jeg synes det er synd at forklaringa på hvem kvinna på sjukehuset er kommer så tidlig, det kunne vært et element som fikk seerne til å undre seg.

Det er en visuelt vakker film - mye vær, utsikter, pene bygninger, spennende steder. Og det er jo en veldig spennende periode - fra 1918 og fram til vår tid. Det er så mye som skjer! Likevel er det svært lite som blir tatt opp i filmen. Verdenskrigene nevnes, men egentlig ikke så mye mer. Det blir et stort problem for meg. Hvor er raseproblematikken? Kvinnekampen? Prevensjonsspørsmåla? Studentopprøret? Demonstrasjonene? Jeg savner en form for aktualitet, en forankring i vår tid, ett eller annet som gjør at jeg kan leve meg inn i samtida deres. Men det kan jeg ikke.

I tillegg er det mange detaljer jeg henger meg opp i. Cate Blanchett, over søtti år og fortsatt helt rødt hår? Brad Pitt som helt "glatt" tjueåring? Stort sett går det greit, men når det blir filma veldig nært, avsløres jo ujevnheter og farga øyebryn og så videre. Jeg tok meg sjøl i å regne etter stadig vekk, hvor gamle er de nå? (For de endrer nesten ikke utseende i filmens lange midtdel) Og det blei, mildt sagt, et irritasjonsmoment. I tillegg til å være langsom og udramatisk, er filmen totalt blotta for humor. Det synes jeg de i det minste kunne spandert.