Herre min hatt, for en debatt

I Aftenposten har det lenge gått en forsøksvis debatt om barnelitteratur, og jeg blir stadig mer irritert over hva avisa velger å trykke og ikke. Debatten, som kunne holdt et høyt nivå med godt informerte og overkvalifiserte debattanter, dreier seg nå mest om hva enkeltmennesket mener, og da er det ikke et spesielt opplyst enkeltmenneske det er snakk om heller. Eksempler fra avisa kommer lenger ned.

I sommer (5. august) kunne vi lese at dagens barnelitteratur ikke er stort bedre enn den var på femtitallet når det kommer til kjønnsrollemønstrene som formidles via tekst, tematikk, illustrasjoner og forsider. Bøkene blir derfor kalt "rosa" og "blå". Allerede her, i avisas eget oppslag, ligger første feil: det skilles ikke mellom underholdningslitteratur og ordentlig litteratur. Hvordan kan det forventes at voksne bokkjøpere og små barnelesere gjør det da?

Dag Larsen ytrer seg så over ei halvside, og like etterpå kommer et utspill signert Sverre Henmo og Ingelin Røssland. Men ingen responderer. Det er som om Larsen, Henmo og Røssland er for mjuke i ord og vendinger, for pinglete, rett og slett. Riktignok skriver de mye vettugt, men det er pakka inn på en måte som gjør at ingen føler seg støtt, anklaga, tråkka på eller fornærma. Og hvis ingen har et territorium å beskytte, blir det ingen stillingskrig. En kan jo spørre seg hvorfor. Er barnelitteraturen uinteressant?

I det øyeblikket Loveleen Riehl Brenda over ei halvside den 12. august skriver at barnelitteraturen, og spesielt underholdningsindustrien, formidler dårlige forbilder, særlig for jenter (eksemplene hun bruker er Hannah Montana og Bratz - hun ønsker seg flere Pippier), braker det løs. Margrethe Geelmuyden forsvarer den 15. august Hannah Montana og skriver at hun er glad for at hennes egen datter, som går i tredjeklasse, har Hannah Montana som sitt forbilde - og ikke Pippi. Jeg hadde blitt skikkelig flau hvis denne replikken kom fra noen jeg kjente. Hvem vil bytte ut Pippi?

Men så kommer det ikke noe direkte svar på hennes utspill. Isteden kommer den 18. august noe enda verre: en ytring fra de homo-, bi- og transseksuelles leir. En høyst personlig ytring, hjemlet i ingenting, signert Sara Azmeh Rasmussen (som vil være mann, men som egentlig ikke er det). Hun/han synes det finnes alt for få barnebøker, nesten ingen, faktisk, som tar hensyn til de moderne samlivsformene: kvinne og kvinne, mann og mann, kvinne som var mann som nå er med kvinne eller mann og omvendt, eller kvinne og mann som bare kler seg ut som mann og kvinne. Her er et lite utdrag fra hennes argumentasjon: "En forutsetning for god barnelitteratur er å ta barn alvorlig som kvalifiserte lesere. (...) Barnebokforfattere som er allvitende bør etter min mening finne seg en annen syssel (...)".

Jeg kunne ikke vært mer uenig. Og at disse setningene skal være et argument for å utgi barnebøker med ymse kjønnsrollemønstre, skjønner jeg ikke. Tør jeg minne om at det faktisk fortsatt er absolutt flest barn her i Norge som vokser opp med mamma og pappa som har et tradisjonelt samliv? Barnebøkene bør vel gjenspeile barnas virkelighet? Og er det virkelig riktig at fire-, seks- eller åtteåringen skal få de voksnes identitetsproblemer og vekslende legninger tredd nedover huet? Da synes jeg barnebøkene like gjerne kan handle om alt for dyre huskjøp, mye lån, kasting av grønnsaker, ny innboforsikring, manglende ereksjoner og time hos gynekologen, som også er elementer fra de voksnes verden.

Jeg håpa på at innlegget skulle forbigås i stillhet. Men den 20. august svarer faktisk to redaktørdamer fra Gyldendals barne- og ungdomsavdeling på Rasmussens utfall. De forsvarer forlaget sitt, og skriver at det ikke kommer inn noen gode manus med utradisjonelle kjønnsrollemønstre. Og de kan faktisk ikke "utgi halvgode manus fordi de er politisk korrekte". Det er jeg enig i. Men så skriver damene: men "kan det hende at Rasmussen selv har et slikt manus liggende på vent?" Gyldendal bedriver altså et kvalmende publikumsfrieri via Aftenposten. Hvis det er sånn de skaffer seg forfattere, vil jeg ikke vite hvordan de jobber redaksjonelt. Er det ingen som eier skam lenger?

Hvem skal avrunde debatten? Eller er den avgjort nå? Jeg venter i spenning.