Uten peiling på kvinner og krim

Ja, så var det Aftenposten igjen, da. Og denne gangen er det Terje Stemland som i søndagens kulturbilag lekser opp om kriminallitteraturen fra Edgar Allan Poe og framover til våre dager. Artikkelen, om den kan kalles så, viser en smal og personlig vinkling - ikke et objektivt overblikk som en redaktør og kulturopplyser skal ha.

Ett element som jeg irriterer meg over, er at han unnlater å nevne Maurits Hansen og hans kriminalfortelling fra 1839. Mordet på Maskinbygger Rolfsen kom faktisk to år før Mordene i Rue Morgue av Poe, og har vært vesentlig i utviklinga av den norske kriminalromanen. Vel, sånt kan kanskje kalles for slurv, og det bør ikke forekomme, men kan unnskyldes. Det som ikke kan unnskyldes er den nesten totale forbigåelsen av kvinner som er helt systematisk gjennomført.

Terje Stemland ramser opp. Det er faktisk det han gjør, han ramser opp - uten å gi leseren innsikt og kunnskap, og helt uten å vekke leseglede eller nysgjerrighet. Først gjør han rede for alle de forskjellige underkategoriene det finnes i kriminallitteraturen (ett avsnitt), så understreker han viktigheten av at en kriminalroman tilfredsstiller leserens forventninger (to avsnitt). Deretter følger en rask kategorisering av Arthur Conan Doyle og Agatha Christie, som jo ikke er til å se bort ifra (ett avsnitt). Så hopper Stemland mindre elegant over til USA og vier to lange avsnitt til amerikansk krim og amerikanske forfattere. Videre følger britisk krim (ett og et halvt avsnitt) før Sjöwall og Wahlöö blir nevnt med noen linjer, heller ikke de er til å komme utenom. To tredjedeler av artikkelen er altså lest, og kun to kvinner er nevnt - av nødvendighet.

Etter å ha vært i utlandet retter Stemland blikket mot Norge. Alle de mannlige, norske krimforfatterne får navnet sitt på trykk, på rad og rekke. Ei kvinne, Kim Småge, blir nevnt, igjen av nødvendighet. Så lekses det opp, og hele tre kvinner blir inkludert blant sine overherrer. For å ta en rask oppsummering: i artikkelen nevnes 33 menn og 6 kvinner.

Jeg må spørre: hvorfor i all verden er ikke Dorothy Leigh Sayers nevnt? P. D. James? Minette Walters? Elizabeth George? Patricia Cornwell? Sue Grafton? Val McDermid? Ruth Rendell? Liza Marklund? Stemland unnlater til og med å nevne John Dickson Carr, Georges Simenon og vår norske hardkokte helt, Arthur Omre. Menn!

Artikkelen fremstår som en guide til Stemlands personlige preferanser og er på ingen måte en innføring i kriminallitteraturen. Det skulle den kanskje heller ikke være. Men hva i alle dager er det Stemland skriver for da, hvis han ikke skal opplyse? Denne artikkelen er for meg et tegn på at Stemland har svært liten innsikt i og dårlig oversikt over kriminallitteraturen som felt - både over det skrevet av menn, men særlig over det skrevet av kvinner. Som redaktør har også Stemland et visst ansvar for å presentere det som faktisk er viktig innafor kriminallitteraturen som sjanger, ikke det han sjøl har på nattbordet. Å ikke gjøre det er vranglære.