Lettbeint og sjarmerende

I It's complicated møter vi Jane Adler (Meryl Streep), som blir aleine i det store huset når yngstejenta flytter hjemmefra. Hun har jobba hardt hele livet og eier sitt eget bakeri. Nå er det tid for å bygge ut huset så hun endelig kan få det kjøkkenet hun har drømt om. Arkitekten Adam (Steve Martin) er lydhør, snill og veldig interessert i Jane. Men Jane er litt tilbakeholden. Hun er fortsatt ikke helt ferdig med skilsmissa og omgås eksmannen Jake Adler (Alec Baldwin) kun når hun må. Og når sønnen er ferdig med college, vil både Jane og Jake overvære seremonien. Det fører til at de omgås litt mer enn de strengt tatt burde, og vips er affæren et faktum.

Meryl Streep er vanligvis ei dame som leverer sterke og gode skuespillerprestasjoner på det store lerretet. Men i It's complicated er hun veik og unnvikende nesten hele veien. Er det virkelig sånn at kvinner er konstant svake for menn de har vært sammen med før? Jeg tror ikke det. Men Jane gir etter for eksmannens press flere ganger før hun endelig sier ifra. Og da er det endelig helt over, men uten at Streep har overbevist. Dessverre.

Streeps motspillere, Alec Baldwin og Steve Martin, er kanskje ikke de beste (verken generelt eller for henne). Begge to har komiske talenter og er vant til å bruke det for alt det er verdt. I denne filmen, som er en komedie med flere alvorlige og dramatiske partier, når ingen av dem helt opp. Streep trenger motspillere med mer tyngde, med mer sjølsikkerhet og med mer å spille på.

Alec Baldwin er og blir en, for meg, b-skuespiller. I denne filmen er han stort sett bare innsmigrende, pågående og tungnem - han forstår ikke at han ikke skal legge seg etter ekskona når han er gift på ny. Likevel får jeg litt sympati med fyren, han er egentlig bare ulykkelig og angrer på at han skilte seg fra Jane. Men det gjør det ikke rett å være utro av den grunn. Advokaten Jake argumenterer likevel ivrig flere ganger, ikke helt troverdige (og derfor litt latterlige) monologer. Det skal også sies at aldersforskjellen mellom Baldwin (f. 1958) og Streep (f. 1949) er veldig tydelig.

Steve Martin, komikongen fra søtti- og åttitallet, er behagelig rolig og nesten ikke morsom denne gangen. Det er greit å vite at han kan det også, sjøl om han er nokså matt i forhold til Streep. Assosiasjonene går mot ordet "tøffelhelt". Arkitekten Adam har likevel noen fordeler: han er veldig snill. Og han er ærlig. Og han er interessert uten å være desperat. Streep og Martin har flere helt greie scener sammen, og de kler hverandre på en søt måte. Martin (f. 1945) er også nærmere Streep i alder enn Baldwin, noe som i denne sammenhengen er en fordel.

John Krasiniski gjør en veldig søt og sjarmerende figur som eldstedatter Lauren Adlers forlovede. Og alle de tre Adler-ungene er egentlig sympatiske, men de gjør stort sett ikke mer enn å ha lyst hår, smile stort og mot slutten gråte en skvett, noe som er temmelig endimensjonalt. Ellers var det flott å høre at komponist Hans Zimmer kan lage fin musikk til denne typen filmer også, ikke bare til krigs-, spennings- og grøsserfilmer. Her var det i samarbeid med komponist og musiker Heitor Pereira.

Nancy Meyers, som både har skrevet og regissert It's complicated og flere andre lignende filmer, har, i mine øyne, gjort sin hittil beste prestasjon. It's complicated er stram og velregissert i forhold til den ekstremt overdrevne og dårlig regisserte Something's gotta give og den lite troverdige og evigvarende The Holiday. Felles for alle filmene er at de handler om middelaldrende kvinner, og det er prisverdig at Meyers kan, vil og gjør: gode filmroller til kvinner over 30 er det som kjent for lite av i Hollywood. Men jeg synes at alle tre filmene er for skravlete. Mye kunne vært usagt, for det er der allerede.