Kjedelige, snille Betty

I det siste har jeg fått med meg noen episoder av den amerikanske tv-serien Ugly Betty, som hadde premiere i 2006 og som blei avslutta nå i april. Serien var en stor snakkis da den kom, og blei raskt populær. Etterhvert sank populariteten, og over halvparten av seerne forsvant i løpet av to år.

For å si det sånn: antydningens tid er tydeligvis forbi. I denne serien er alt oppi dagen, det er forutsigbart, mangler spenning og det er fint lite å lure på for en seer. Undertekst er et fremmedord, såkalte "cliffhangere" forekommer ikke, og all informasjon blir som regel gjentatt så mange ganger at en skulle tro serien var laga for demente. I tillegg er serien skrekkelig overfladisk, både tematisk og i utforming: når Betty gråter eller har det vondt på skjermen, blir jeg ikke rørt til tårer hjemme i sofaen. Jeg venter på at hun skal bli ferdig, det hele er nemlig for fjernt til at jeg kan leve meg inn i det og synes det er trist. Serien er med andre ord ikke emosjonelt engasjerende - og det er det jo ganske viktig for en dramaserie å være. Jeg er ikke veldig imponert av hovedrolleinnehaver America Ferreras innsats heller, og hun er den beste av dem.

Serien handler i korte trekk om snille og naive Betty Suarez som begynner å jobbe for Meade, et digert bladkonsern. Der er det vanskelig for henne å føle seg hjemme. Hun er annerledes og blir ofte gjort narr av, uten at det er morsomt. Hun forsøker å balansere livet som assistent for den blærete skjørtejegeren Daniel Meade (redaktør for motebladet Mode), sønn av direktør Meade, og som søster, datter, tante og kjæreste hjemme i Queens. Det er ikke alltid like greit, men Betty gir hundre prosent hele veien, med striper, prikker, blomster, belter, regulering, utgnidd sminke og andre mer eller mindre ukledelige antrekk.

Kulturkonflikten mellom Betty fra Queens og de andre i motebladet Mode, som hører til på Manhattan, er blant de overtydelige elementene. Det markeres konstant visuelt, i replikker, i reaksjoner, i handlinger. I tillegg virker det som om om skuespillere og manusforfattere aldri blir lei av å fokusere på denne konflikten, i og med at den er med i hver bidige episode. Etter et par episoder får jeg det helt oppi halsen. Finnes det virkelig ikke noe mer å spille på her? Svaret er foreløpig nei. Men Betty klorer seg fast likevel.

Ugly Betty skulle være den nye kjappe, morsomme og rørende dramaserien, basert på den colombianske telenovelaen Betty la fea. Men dette er ikke kjapt og morsomt, og heller ikke rørende. Jeg synes både karakterer og serie er kjedelig endimensjonale. Flere av konfliktene som dukker opp drar uti det uendelige; enkelte episoder venter jeg på skal bli ferdige. Det er også et tankekors at Bettys familiære kriser er mye mindre viktigere enn bladet Modes små kriser: for eksempel blir det faktum at papi Suarez har drept en mann aldri diskutert i familien, heller ikke er det viktig når søstera Hilda blir svindla av en advokat.

Det eneste positive jeg kan si er at dette er fargerikt, og litt annerledes enn den tradisjonelle amerikanske såpeoperaen. Noen replikkvekslinger, særlig mellom Marc og Amanda, byr på et hurtigere tempo og svartere humor, som av og til fungerer som en kontrast mot naive Betty. Andre ganger blir det for banalt. Jeg tror det vil ta tid å bli sjarmert av Betty, sjøl om hennes, og til dels seriens, budskap er viktig: det nytter ikke å være heit hvis du er teit som ei geit. Det viktigste er å være snill.