Den hvite hestens hemmelighet

Bildekilde: Aschehoug

Hedda er ingen hestejente. Hun vil ikke ha hest. Faktisk vil hun ikke ri i det hele tatt. Hester er store, ganske skumle, helt sikkert utilregnelige og lukter i tillegg stramt og vondt. Hvorfor skal hun ville ta turen opp på rideskolen i det hele tatt? På grunn av pappa, vel. Bare det siste året har Hedda begynt og slutta på håndball, piano, dansing og tennis. Og pappa mener hun må holde på med noe for å skulle få noen nye venner nå som hun har begynt på ungdomsskolen. Hedda lover å i alle fall gi det en sjanse. Kanskje.

Men det er ikke bare-bare å bli kasta ut på nybegynnerpartiet på Trippelen som tolvåring og ungdomsskoleelev, mens resten av barna som trakterer de små ponniene er sju-åtte år gamle. Hedda er til og med den eneste i joggesko! Men verre blir det når hun plutselig blir kasta av den vesle ponnien hun rir på, foran alle sammen. Både småjentene og de overlegne hestejentene som Hedda kjenner fra skolen, ser det. Og sjølsagt får også rideskolens eneste gutt, Adrian, med seg hele opptrinnet. Da ville nok hvem som helst ha lyst til å løpe ut i skogen, bare for å få litt fred fra blikk og latter. Men der står Wolfgang. Den store, hvite hesten med det lange arret. Som elsker lakrisbåter og som snøfter til alle. Men ikke til Hedda.

Slik går det til at Hedda kanskje må komme tilbake til stallen. I alle fall en gang eller to. For hun er så nysgjerrig på Wolfgang, rideskolens fineste hest. Hvorfor er det ingen som rir han? Hvorfor stikker han av? Og hvordan har han klart å få et så langt arr? Hedda kjenner på sitt eget arr, og det er som om de forstår hverandre. Men plutselig en dag er det noen småjenter som tror at Wolfgang er hennes hest på ordentlig, sia Hedda alltid er i båsen hans. Tanken er så fin at Hedda spiller med. Og før hun egentlig veit hva som er skjedd, har hun vikla seg inn i et nett av løgner som det er vanskelig å komme ut av uten å tape ansikt fullstendig. Hva er egentlig viktigst for Hedda - ideen om Wolfgang, eller sannheten?

Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå hvordan det går i barneromanen Den hvite hestens hemmelighet fra 2020 av debutant Maren Ørstavik (f. 1986). Den er tydelig i sin intensjon - som en ser allerede på forsida (som forøvrig er nydelig laga av Helene Egeland) - og at det er ei bok som passer best for jenter, og da særlig hestejenter, er heller ingen hemmelighet. Men sjøl om den er både sjangertro og forutsigbar og naturligvis handler om hest, er den ei veldig sympatisk og realistisk fortelling, hjemla i en norsk, gjenkjennelig virkelighet. Og når en legger på et herlig utgangspunkt med antihestejenta Hedda, litt humor, mysteriet Wolfgang, fine persontegninger og nydelige skildringer av det magiske båndet som kan oppstå mellom mennesker og dyr, er resultatet rett og slett godt. Og det er svært gledelig!

For barnebokserier er det mange av, men det er langt mellom de gode, norske seriene. Som regel leser barna nå om dagen dårlig utdritningshumor fra amerikanske forfattere som ikke evner å skrive aldersadekvat - for eksempel serien En pingles dagbok av Jeff Kinney (f. 1971) eller Dustedagboka av Rachel Renée Russell (f. 1959), som appellerer henholdsvis til guttelesere og jentelesere (ja, for vi trenger jo kjønnsinndelt litteratur! Eller gjør vi det?) helst fra tolv år og oppover. Begge disse seriene foregår i erketypiske high school-miljøer der vår stusselige protagonist har en ond antagonist som ikke skyr noen midler for å krenke og skremme. Ikke bare er bøkene fulle av dårlig språk, de er fulle av dårlig språkbruk også! Og for å ikke snakke om hvilken essens barna sitter igjen med når det kommer til moral - ja, for det er vel greit å juge, jukse, snike, spionere, lure, stjele, sabotere og til slutt godte seg av andres fall? Bare for å nevne noe.

Dette leser altså norske barn, helt ned i sjuårsalderen. Det er ikke rart en blir glad for at forfattere som for eksempel Jørn Lier Horst (f. 1970) fins! Eller Maren Ørstavik. Som klarer å lage ei fin, engasjerende historie om noe som er viktigere enn tyggis i håret, umoderne klær, prompelukt og torsdagens engelskprøve. Som tar hovedpersonen sin på alvor, og som ikke trivialiserer ei uventa hestedille. Som klarer å få ei hestebok til å handle om mer enn bare hest, og som treffer målgruppa si så det suser. Og det hun kanskje tjener mest på, er at hun holder teksten så rolig og tilbaketrukket, og ikke følger sjangerens vane med å sprute ut med adjektiver og pepre sidene med utropstegn. Det er slitsomt og overdrevent, her får vi i stedet nærhet, lojalitet og varme. I tillegg har boka både innhold, budskap og moral.

Så da får vi bare bære over med et par klisjeer, tenker jeg, og litt språklig slurv innimellom. For helheten er så god at sånt glemmes. Og både jeg og eldstejenta venter på neste bok.

Karantenetips

Nå i disse coronatider, der folk hamstrer mat og medisiner som om det var om å gjøre å bruke opp lønna fortest mulig, der vi roper til hverandre tvers over salatbaren framfor å småprate tett i en krok, skyr håndtrykk og klemmer og har blitt helt rå på å vinke, der vi til stadighet sitter limt til siste nytt på telefonen for å få med oss hvor mange smittetilfeller vi er oppe i nå og unngår store folkemengder definert som alle klynger med tre eller flere, ikke hilser når vi er ute på gåtur, bare nikker stivt og heller tråkker i gjørme og hundebæsj i veikanten enn å få litt pust i fjeset, der vi boikotter favorittspisestedet og alle andre spisesteder, for den saks skyld, bruker hansker i butikken, vasker badet hver kveld, koker tannbørstene og har avlyst alle selskaper for mange uker framover, inkludert bursdagen til småtten, tenker jeg å slå et slag for litteraturen.

Det har seg nemlig slik at det å lese ei bok hjelper deg å roe ned, koble av og få fokuset over på noe anna. I tillegg er det god trim for hjernecellene, nyttig for konsentrasjonsevnen, vesentlig for fantasien, stimulerende for vokabularet og det kan dessuten være fint for magemusklene også. Så, hvis du sitter, frivillig eller ufrivillig, i kort eller lang karantene grunna egen eller andres dumhet, eventuelt uhell, har sjølpålagt avspasering, tvungen bortvisning, lovbestemt hjemmekontor, plutselig permittering eller tar noen forebyggende feriedager: Her er noen boktips.

Dekameronen

Lyst til å lese om noen som har det mye verre enn oss? Vi kan tross alt være hjemme og glane ukritisk på strømmekanalene, underholde oss dagen lang med hjernedød tv, popkorn og seigmenn og ikke en gang ha dårlig samvittighet fordi vi ikke kommer oss avgårde på treningssenteret - der er det jo stengt. Da kan kanskje Dekameronen være en grei avveksling. Her må gjengen rømmen byen på grunn av pest, og for å få tida til å gå mens de sitter i karantene, forteller de hverandre historier. For øvrig er dette historier som ikke holder noe tilbake av verken erotisk eller grotesk art, så vær forberedt på å sette litt popkorn i halsen.

En beretning om blindhet

Fra hissig virus til pandemi og epidemi - hva med en sjukdom som gjør deg blind? Her er det blindhet som sprer seg som ild i tørt gras og til slutt omfatter absolutt alle, bortsett fra én. Dette er et grusomt skrekkscenario der parallellene til vår samtid ikke skal trekkes, men det er like fullt interessant å lese om. Hvordan løser myndighetene et slikt fælt tilfelle? Hvilke problemer oppstår underveis? Og hvilken rolle får den som ser? Her får vi kanskje først og fremst tips på hvordan det ikke skal gjøres, men så gjelder det jo noe så vesentlig som synet i romanen, og ikke "bare" corona.

Soga om Olav Sleggja

Om du ikke føler for å velte deg i ulykke som minner om vår egen, kan du velte deg i en helt annen type ulykke, nemlig Olav Sleggjas. Som trellesønn har han ikke mange valg her i livet, han må rett og slett kjempe seg oppover. Og det gjør han til gagns - det er ikke uten grunn at han får kallenavnet Sleggja! Med kraftfulle og brutale svarthvittillustrasjoner fra Øystein Runde blir dette en stilig og moderne variant av en gammel saga - en grafisk roman med minst like mye vold som i de gamle tekstene. Ypperlig for tøffinger av begge kjønn og ungdom som må røskes vekk fra skjermene sine for den daglige desinfiseringsrunden.

Middlemarch

Ikke alle sjeler syns det er kult med sjukdom, vold og død, og har mer enn noe annet behov for avstand til sånt, særlig i disse dager. Da kan det kanskje være koselig å trekke fram ei bok som for eksempel Middlemarch. Den er lang og omfattende, men for ei bok! Her kan du dykke ned i et ufarlig, britisk landskap og bare være med på alt som skjer. Vi glir fra person til person i rolig tempo, blir kjent med et rikt persongalleri, gråter en skvett, er vitne til et plumpt frieri, diskuterer religion, observerer politisk turbulens, henger med på en sosial degradering eller to, er flua på veggen når hemmeligheter avsløres og kan trekke et lettelsens sukk når det til slutt går godt for flere av personene i romanen. En lesersvir for viderekomne.

Saman er ein mindre aleine

Det er flere år sia denne romanen gikk sin seiersgang over Europa, og folk flest oppdaga at det faktisk verken var farlig eller vanskelig å lese nynorsk. Hva med å hente den fram igjen nå? Den er helt ufarlig, veldig søt, lett å lese, lett å komme inn i, lett å forstå. Og om jeg husker rett, byr den på latter og tårer også. Her er et innlegg om filmen.  

Havboka

Ønske om noe helt anna? Prøv Havboka, da vel! Eller Havboka, eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider som den egentlig heter. Her får du solid norsk sakprosa, formidla godt og stødig, med stor variasjon i perspektiver, lærerike kapitler, spennende detaljer, underholdende anekdoter og en sympatisk forfatter som deler akkurat passe fra eget liv. Ei fin bok for deg som ikke er så glad i romaner.

Barn i hus? 

Kos dere med Tonje Glimmerdal, da vel! Hun er tross alt Glimmerdalens tøffeste og eneste unge, og lar seg verken stoppe av den sure eieren av campingplassen, gamle naboer eller bratte bakker. Nei, Tonje hun roper bare Fart og sjølvtillit! og suser av gårde. Jeg innbiller meg at hun ville takla et coronavirus på samme måte. Med denne boka gir du både deg og sjøl og barna god, gammeldags kvalitetstid, og det er ikke å kimse av. Det er jo nå vi har litt ekstra tid, hvorfor ikke investere i hverandre? Her er dere i alle fall garantert latter, hjertevarme og en alle tiders leseropplevelse. God les!

Skolebarn hjemme? 

Bøkene om Detektivbyrå nr. 2 eller LasseMajas detektivbyrå er sjelden feil. Men hva med å bruke dagene på ei lita utfordring? Enten dere går for klassikere som Brødrene Løvehjerte eller Ronja Røverdatter eller går for nyere titler som Alice Andersen og Blyanthjerte, bruk dagene til å prøve noe nytt. Kanskje dere finner en ny favoritt? Husk at du kan bestille bøker med klikk&hent i mange norske bokhandelkjeder, og at stadig flere titler blir digitalisert via apper som BookBites. Det kan jo være brukbare alternativer nå i karantenetida.

Og du?

Sjøl om det kan være kjedelig (og krevende) å bare være hjemme, og bare sammen med hverandre (sjøl om vi er glade i hverandre, går vi hverandre fort litt på nervene også), husk at når vi står sammen og tar vare på hverandre på avstand, så redder vi liv. Det er verdt så mye mer enn all verdens kjedsomhet og tynnslitt tålmodighet.