Den hvite hestens hemmelighet

Bildekilde: Aschehoug

Hedda er ingen hestejente. Hun vil ikke ha hest. Faktisk vil hun ikke ri i det hele tatt. Hester er store, ganske skumle, helt sikkert utilregnelige og lukter i tillegg stramt og vondt. Hvorfor skal hun ville ta turen opp på rideskolen i det hele tatt? På grunn av pappa, vel. Bare det siste året har Hedda begynt og slutta på håndball, piano, dansing og tennis. Og pappa mener hun må holde på med noe for å skulle få noen nye venner nå som hun har begynt på ungdomsskolen. Hedda lover å i alle fall gi det en sjanse. Kanskje.

Men det er ikke bare-bare å bli kasta ut på nybegynnerpartiet på Trippelen som tolvåring og ungdomsskoleelev, mens resten av barna som trakterer de små ponniene er sju-åtte år gamle. Hedda er til og med den eneste i joggesko! Men verre blir det når hun plutselig blir kasta av den vesle ponnien hun rir på, foran alle sammen. Både småjentene og de overlegne hestejentene som Hedda kjenner fra skolen, ser det. Og sjølsagt får også rideskolens eneste gutt, Adrian, med seg hele opptrinnet. Da ville nok hvem som helst ha lyst til å løpe ut i skogen, bare for å få litt fred fra blikk og latter. Men der står Wolfgang. Den store, hvite hesten med det lange arret. Som elsker lakrisbåter og som snøfter til alle. Men ikke til Hedda.

Slik går det til at Hedda kanskje må komme tilbake til stallen. I alle fall en gang eller to. For hun er så nysgjerrig på Wolfgang, rideskolens fineste hest. Hvorfor er det ingen som rir han? Hvorfor stikker han av? Og hvordan har han klart å få et så langt arr? Hedda kjenner på sitt eget arr, og det er som om de forstår hverandre. Men plutselig en dag er det noen småjenter som tror at Wolfgang er hennes hest på ordentlig, sia Hedda alltid er i båsen hans. Tanken er så fin at Hedda spiller med. Og før hun egentlig veit hva som er skjedd, har hun vikla seg inn i et nett av løgner som det er vanskelig å komme ut av uten å tape ansikt fullstendig. Hva er egentlig viktigst for Hedda - ideen om Wolfgang, eller sannheten?

Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå hvordan det går i barneromanen Den hvite hestens hemmelighet fra 2020 av debutant Maren Ørstavik (f. 1986). Den er tydelig i sin intensjon - som en ser allerede på forsida (som forøvrig er nydelig laga av Helene Egeland) - og at det er ei bok som passer best for jenter, og da særlig hestejenter, er heller ingen hemmelighet. Men sjøl om den er både sjangertro og forutsigbar og naturligvis handler om hest, er den ei veldig sympatisk og realistisk fortelling, hjemla i en norsk, gjenkjennelig virkelighet. Og når en legger på et herlig utgangspunkt med antihestejenta Hedda, litt humor, mysteriet Wolfgang, fine persontegninger og nydelige skildringer av det magiske båndet som kan oppstå mellom mennesker og dyr, er resultatet rett og slett godt. Og det er svært gledelig!

For barnebokserier er det mange av, men det er langt mellom de gode, norske seriene. Som regel leser barna nå om dagen dårlig utdritningshumor fra amerikanske forfattere som ikke evner å skrive aldersadekvat - for eksempel serien En pingles dagbok av Jeff Kinney (f. 1971) eller Dustedagboka av Rachel Renée Russell (f. 1959), som appellerer henholdsvis til guttelesere og jentelesere (ja, for vi trenger jo kjønnsinndelt litteratur! Eller gjør vi det?) helst fra tolv år og oppover. Begge disse seriene foregår i erketypiske high school-miljøer der vår stusselige protagonist har en ond antagonist som ikke skyr noen midler for å krenke og skremme. Ikke bare er bøkene fulle av dårlig språk, de er fulle av dårlig språkbruk også! Og for å ikke snakke om hvilken essens barna sitter igjen med når det kommer til moral - ja, for det er vel greit å juge, jukse, snike, spionere, lure, stjele, sabotere og til slutt godte seg av andres fall? Bare for å nevne noe.

Dette leser altså norske barn, helt ned i sjuårsalderen. Det er ikke rart en blir glad for at forfattere som for eksempel Jørn Lier Horst (f. 1970) fins! Eller Maren Ørstavik. Som klarer å lage ei fin, engasjerende historie om noe som er viktigere enn tyggis i håret, umoderne klær, prompelukt og torsdagens engelskprøve. Som tar hovedpersonen sin på alvor, og som ikke trivialiserer ei uventa hestedille. Som klarer å få ei hestebok til å handle om mer enn bare hest, og som treffer målgruppa si så det suser. Og det hun kanskje tjener mest på, er at hun holder teksten så rolig og tilbaketrukket, og ikke følger sjangerens vane med å sprute ut med adjektiver og pepre sidene med utropstegn. Det er slitsomt og overdrevent, her får vi i stedet nærhet, lojalitet og varme. I tillegg har boka både innhold, budskap og moral.

Så da får vi bare bære over med et par klisjeer, tenker jeg, og litt språklig slurv innimellom. For helheten er så god at sånt glemmes. Og både jeg og eldstejenta venter på neste bok.