Eirik Raude

Bildekilde: Bokelskere

Hvem var egentlig den sagnomsuste og legendariske vikingen Eirik Raude (ca. 945 - en gang før 1018)? Det er det mange som har lurt på, men få har lurt så mye at de har skrevet ei hel bok om det. Forfatter og historiker Øystein Morten (f. 1973) er altså enten ekstremt nysgjerrig, veldig utholdende i sin higen etter kunnskap og fakta, eller ute etter å bevise noe om fortida, som for eksempel en teori han har. Kanskje en kombinasjon? Uansett hva det måtte være, er det ei blanding som fungerer. 

Sakprosautgivelsen Eirik Raude, som enkelt og greit har tittelen etter sin berømte hovedperson, er ei blanding av en biografi, ei reisebok og ei historiebok. Den utkom for første gang i 2022. Utgangspunktet er sagaen om Eirik Raude, et førtilinjers verk fra middelalderen som Morten går igjennom i detalj. I sitt forsøk på å levendegjøre den gamle sagalitteraturen, og finne ut hva det egentlig står i disse linjene, og hva det faktisk betyr, plukker han fra hverandre teksten setning for setning, noe han sammenligner med å "pakke ut en zip-fil". Det er kanskje et bilde som fungerer best på menn. Men teknikken er god. Å ta for seg del for del for å så forklare helheten, er en velkjent og velfungerende metode. 

Forfatteren åpner den opprinnelige sagateksten for leseren gjennom å gi leseren veiledning. Hvilken tid blei teksten skrevet i, og hvilken tid handler den om? Hvilke fakta veit vi om denne tida, hvordan var forholdene i Norge og på Island? Og hva veit vi ingenting om? Hva kan vi vite om Eirik Raude, som understøttes av andre kilder? Hvilke år er "tomme" i sagaen, men belyses kanskje ad omveier? Hva er det kildene forteller, men som det er vanskelig for oss i dag å ta tak i? Eller sagt på en annen måte, hva er så vesentlig, altså helt selvfølgelig kunnskap, at det ikke står i teksten? Veiledninga består av faktakunnskap, historiske opplysninger, gjenfortelling av andre kilder, kontekstualisering, kvalifiserte gjetninger og noe spekulasjon. Ved hjelp av kartmateriale og bilder, blir det både interessant og spennende å følge med. 

Men hvem var egentlig Eirik Raude? De fleste har helt sikkert hørt navnet, og forbinder han kanskje med noe norrønt. Det er i og for seg helt riktig. Eirik Raude begynte livet i Norge, og reiste videre med faren sin til Island "på grunn av drapssaker", som Morten skriver. Etter noen år på Island i ro og fred, blir det bruduljer. Til slutt lyses Eirik fredløs. Fredløse er fritt vilt og kan drepes. Eirik har da ikke noe annet valg enn å forlate Island. Valget han tar, er ekstremt utradisjonelt. Han reiser nemlig videre. Vestover. Flere andre har forsøkt det tidligere, og noen har lykkes, men risikoen er stor. Eirik klarer det andre ikke har fått til - å grunnlegge flere norrøne bosettinger og holde dem gående i det landet han kaller Grønland. Årsaken til tilnavnet "raude" er enkel - han hadde mest sannsynlig rødt hår og skjegg. Noen mener at han også var en skikkelig hissigpropp. Det tilbakeviser Morten og viser til kildene, der Eirik alltid framstår som reflektert og rolig. 

Ei sakprosabok som er dels biografi, dels reisebok og dels historiebok, skriver jeg over. Første og siste er sjølforklarende - en ser det av omslaget og det faktum at boka er å finne blant faglitteraturen på biblioteket og i bokhandelen. Men den i midten? Kanskje ikke fullt så innlysende. Men det som skjer, og som jeg som leser setter pris på, er at Morten, som en del av dette prosjektet, reiser i Eirik Raudes fotspor. Han reiser med båt til Island. På Island kjører han rundt og forsøker å finne de viktigste områdene og bosettingene, steder der Eirik Raude mest sannsynlig har vært og levd. Han lever seg inn i omgivelsene, og skildrer hvordan det ser ut nå, og hvordan det kan ha sett ut på Eirik Raudes tid. På grunn av pandemien blir prosjektet noe utsatt og endra, og Morten foretar deler av reisa med flysimulator. Det er ikke fullt så spennende å lese om, og det blir en del tekniske greier. Da er det bedre når han faktisk reiser rundt på Grønland, langs den ugjestmilde kysten, forbi de forblåste øyene, inn i de trange fjordene og opp krappe knauser der han kan se den massive isbreen - hele tida på jakt etter bosettinger fra vikingtida. 

Ideen er enkel, prosjektet er konkret, avgrensa og gjennomførbart. Kildematerialet er omfattende, og det er en stor jobb å skulle komprimere så mye tekst og informasjon ned til 308 lesbare sider (uten kildehenvisninger). Av og til er Morten litt omstendelig, og det går utover progresjonen. Når han leiker seg med flysimulatoren er det noen nokså uinteressante passasjer som handler om forfatterens oppsett av disse greiene hjemme på gården. Det kunne han helt fint hoppa over for min del. Det blir også omstendelig når han, mot slutten av Eirik Raudes mange ekspedisjoner, dikter i vei på hvordan det kan ha vært på vei mot det som er dagens Canada og USA. Der er det en del løse tråder, og kildematerialet er mildt sagt tynt. For de bosettingene Eirik grunnla, forsvant seinere, slik at det ikke fins en kontinuerlig "norsk" historie fra Grønland.  

Likevel er det fascinerende å lese om hva Morten tror er årsaken til Eirik Raudes enorme vågemot og mange risikofylte reiser. Det handler sjølsagt, her som så alt for ofte ellers, om penger. Om penger, makt, suksess og rikdom, gjennom å vinne kontroll over viktige ressurser, sette opp vesentlige handelsruter og sørge for jevn tilgang til og transport av råmaterialer og hvordan dette så foredles og selges videre. Vågestykket var stort. Sjansen for å lykkes var liten, men det var en sjanse. Og som fredløs må en kanskje benytte seg av de mulighetene som faktisk byr seg? Øystein Morten mener at Eirik Raude fikk det til. Både sagatekster, arkeologi og til og med DNA-analyser viser at det er hold i store deler av teorien. Så får en bare holde ut med litt teknisk pjatt, forfatterkommentarer og litt vel dramatiserte partier underveis.

Vinterlesing, del III

Akkurat når vi trodde at våren skulle komme for godt, for snøen hadde smelta såpass at vi kunne se fjorårets vasne gresstuster sprike under et tynt islag uti hagen og fuglene kvitra så lystig i busker og kratt, det var en anelse varmt i sola og en kunne faktisk gå ute med åpen jakke, i alle fall litt, og bilruta var ikke full av hard is hver morgen lenger, bare litt dogg, da, når vi så alt dette, og trodde at nå kommer våren, så kom det jammen mer snø. Og ikke bare det, det frøys på også, så issvullene ligger store og buklete på fortauene, akkurat som for fire uker sia. Jeg måtte minne meg sjøl på at det faktisk er januar, men følte meg likevel litt lurt. Det er jo så herlig med vår! Jammen bra jeg kan lese mens jeg venter.

Øystein Morten

Forfatter og religionshistoriker Øystein Morten er blitt en ny mann å følge med på. Jeg har nå lest og likt både Jakten på Olav den hellige og Jakten på Sigrud Jorsalfare, og venter spent på neste bok.

Margaret Atwood

Denne dama blir jeg aldri ferdig med, og ikke vil jeg bli det heller! Hun er rett og slett helt fenomenal! Plutselig hadde jeg lest The Handmaid's Tale: The Graphic Novel og det var en unik leseropplevelse. Ei utrolig kraftfull historie formidla med snert, grufulle detaljer, bevisst fargebruk og uttrykksfulle ansikter. Imponerende samarbeid! Omtale kommer.

Hjalmar Söderberg

I høst leste jeg fire noveller av Hjalmar Söderberg også, men på grunn av stort etterslep på innleggene, har det fortsatt ikke blitt skrevet noen omtale. Men den kommer.

George Eliot

Middlemarch er lest for lenge sia og innlegg har omsider kommet på plass, men jeg er fortsatt ikke på noe vis ferdig med verken boka eller forfatteren. Jeg liker romanen utrolig godt og tenker stadig på menneskene jeg blei kjent med gjennom den, og håper det ikke blir lenge til jeg skal lese Eliot igjen. Slike bøker og slike leseropplevelser unner jeg alle!

William Shakespeare

De fleste kjenner kanskje til sitatet fra Hamlet: Something is rotten in the state of Denmark. Vel, denne gangen er det noe som er ytterst råttent på Kypros. Og den råta brer om seg lik middelalderens liktrå, en guffen spedalskhet som infiserer alt og alle rundt seg. Svært lite appetittvekkende, altså, men mesterlig skrevet om generalen Othello, fenriken Iago og den altoppetende sjalusien.

Truman Capote

Frokost på Tiffany, boka bak den velkjente filmen med samme navn, blei lest før jul. Og til min store overraskelse var det også tre andre noveller i boka, men de var alle mye kortere enn tittelnovella. Omtale kommer.

Vera Henriksen

De historiske romanene til Vera Henriksen er og blir klare favoritter her i huset! Nå før jul leste jeg Kongespeil, som er lagt til slutten på norsk vikingtid, altså i 1066. Omtale finner du her. I løpet av året håper jeg å lese flerbindsverket Bodvars saga også. Bli gjerne med!

Amalie Skram

Den siste romanen til Amalie Skram blei dessverre aldri fullført, da hun døde alt for tidlig i 1905, bare 58 år gammel. I Mennesker står det unge søskenparet Sven og Annette Rask sentralt, og vi er med på ei rundreise på Sunnmøre mens de forsøker å finne ut hvilken framtid de skal gå i møte. Interessant, språklig solid og med mange nydelige skildringer. Innlegg kommer.

Tarjei Vesaas

I Kimen handler det om det som ingen vil oppleve: En fremmed ankommer det fredelige lokalsamfunnet, og like etter skjer et drap. Øyboerne reagerer raskt, men var det til det beste? Og hvordan kommer en seg videre etter noe slikt? Ei interessant bok som jeg ser fram til å skrive om.

Marisha Pessl

Pessl debuterte med Utvalgte emner i katastrofefysikk og fulgte opp med Nattfilm, ei bok som beveger seg i grenselandet mellom krim og roman. Gravejournalist Scott McGrath forsøker å finne ut hva som skjedde med den unge Ashley Cordova, som plutselig blir funnet død. Var det sjølmord? Drap? Var hun sprø? Eller blei hun tvunget til å ta sitt eget liv av familien? Teoriene er mange, men Scott gir seg ikke før sannheten legges på bordet. Innlegg kommer.

Sofi Oksanen

På leit etter ei bok på N kom jeg over romanen Norma, som jeg har hatt stående et par år. Jeg likte godt forrige bok av Oksanen, Da duene forsvant, og satte derfor i gang med denne. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg blei litt skuffa. Mer kommer i eget innlegg.

Homer

Det er ikke barebare å gi seg i kast med antikkens store epos, Iliaden og Odysseen. Men nå har jeg kommet igjennom første bok, og da tenker jeg at det bare er å kjøre på med neste også! Om det er klokt eller ikke, gjenstår å se. Lesverdig er det uansett, og det er ganske moro å lese noe som er så gammelt!

Elsa Morante

Januar har vært full av all mulig slags lesing, bare ikke Historien av Elsa Morante. Kanskje den blir lest i februar?

Eugene O'Neill

Lang dags ferd mot natt er lest i forbindelse med Alfabetlesing. Innlegg kommer.

Gabriel Scott

I fjor blei jeg kjent med selveste tante Pose i løpet av jula, og det var jammen meg litt av et bekjentskap! Kanskje det er like greit at min egen tante ikke er akkurat slik. Det kommer nok en omtale her også, med tid og stunder.

Elizabeth Strout

Jeg fikk akkurat med meg at Strout har skrevet ei ny bok om Olive Kitteridge, men jeg veit ikke helt om jeg kommer til å lese den. Sjøl om jeg likte Olive Kitteridge og forsåvidt også den beske hovedpersonen, er slike litt stillestående hverdagsfortellinger med fokus på småbyliv ikke noe jeg ønsker å lese hvert år. Innlegg dukker opp etter hvert.

Agatha Christie

I jula blei det mye lesetid, og jeg vendte også nesa mot Agatha Christie igjen, etter å ikke ha lest henne på mange, mange år. Det var et fornøyelig, men raskt glemt gjensyn. Mer om Christie, Poirot og Guds kvern maler langsomt kommer. 

Valmiki

Jeg er også med på bokbingo i vinter, og har lest en god del, men jeg mangler seks titler for å få ferdig bingobrettet. I februar skal det sprengleses! En av kategoriene er å lese ei bok av en ikke-vestlig forfatter. Derfor har jeg plukka fram Valmiki og boka Ramayana, som er godt hjemla i hinduistisk tradisjon. Det blir spennende!

Alfabetlesing

Her har det gått unna! Jeg har nå lest ut Iliaden, og bøkene på J, K og L er også lest - Jakten på Sigurd Jorsalfare, Kimen og Lang dags ferd mot natt. I tillegg har jeg lest ut Mennesker og Norma, hvilket betyr at alt ligger til rette for å begynne på boka på bokstaven O, nemlig Odysseen! Jeg har også avgjort hvilken bok som skal leses på P, og det blir Prosessen. 

Bokhyllelesing 2019

Endelig kom jeg i mål med Bokhyllelesing 2019 - Iliaden er lest ut! Jeg føler at jeg har juksa bittelitt med å bruke samme bok i begge leseprosjekter, men jeg tenker at det for en gangs skyld er lov, slik at jeg kommer meg videre på den alt for lange leselista.

Bokhyllelesing 2020

Nytt år, nye lesemål! I første runde skulle vi lese ei grønn bok, men hvilken grønne bok? Først trodde jeg at jeg skulle lese Historien, deretter Zenos bekjennelser. Men ingen av dem er lest. Derimot har jeg lest Katt savna av Camilla Otterlei, og den er ganske grønn (kan det passere at den ikke har vært en hyllevarmer så innmari lenge?). Om det blir et eget innlegg om boka, veit jeg ikke. I februar er det bøker utgitt mellom 1850 og 1950 som står på tapetet, og da tror jeg tida er inne for å lese Storegut fra 1866, skrevet av Aasmund Olavsson Vinje. Hva skal du lese?

God vinterlesing til dere alle!

Alfabetlesing: Jakten på Sigurd Jorsalfare

Bildekilde: Bokelskere

I fjor høst leste jeg min første bok skrevet av historiker og forfatter Øystein Morten (f. 1973), Jakten på Olav den hellige (2013), som jeg fikk for en del år tilbake. Og den boka var så bra at jeg ikke klarte å vente særlig lenge med å lese bok nummer to skrevet over noenlunde samme lest, nemlig Jakten på Sigurd Jorsalfare (2014).

Som tittelen sier, er det altså Sigurd Jorsalfares historie Morten nå forsøker å nøste i. Morten bruker samme teknikk som sist. Han går igjennom alle kjente kilder, som for eksempel kongesagaene av Snorre Sturlason (1179-1241), på jakt etter spor. Deretter utvider han søket til å innbefatte mer ukjente, eksterne kilder, som for eksempel britiske og irske krøniker, dagbøker, brev og memoarer. Han er også åpen for arkeologiske kilder. På alle kildetyper anvender han kildekritikk, deretter analyser, og så kobler han inn moderne teknologi hvis behov. Ideen er at disse historiske kildene og de moderne analysene sammen med skaldekvad og andre fragmenter skal gi oss et helhetlig bilde av personens liv. Og det fungerte svært godt i forrige bok.

Sigurd I Magnusson (1090-1130), bedre kjent under tilnavnet Sigurd Jorsalfare, er en av de mest kjente norske kongene, og tilnavnet hans gir årsaken: Som en av få norske konger dro han helt til Jerusalem, Jorsal, både nå og da ei lang reise. Sigurd brukte minst tre år på reisa i følge Morten (1108-1111), og var svært politisk korrekt i sitt valg av destinasjon. Det hellige land var ekstremt ettertrakta - her må vi lese inn pavelige føringer i korstogstida. Men problemene med å skrive en slik biografi kommer fort. Mange lange partier av Sigurds liv er ubeskrevne perioder, altså uten eksisterende kilder. Hva skjedde i disse delene av Sigurds liv? Og hvorfor mangler kildene?

Morten nøster og nøster, og reiser sjøl i Sigurds fotspor for å komme tettere på den unge kongen. Han følger Sigurds fotefar ut av Norge og nedover Europa, helt til Santiago de Compostela, der kongen og mannskapet visstnok oppholdt seg over en lengre periode. Derfra gikk ferden videre nedover kysten og inn i Middelhavet. På de mange øyene er det flere stopp, og store forvirringer og mye dramatikk rundt ei hule kalt "ildens hule". Er sagaskildringene korrekte? Vil Morten gjenkjenne dagens landskap, sett for åtte hundre år sida? Eller er det usannsynlig, ja, umulig?

Undersøkelsene bringer Morten deretter til Konstantinopel, byen Sigurd visstnok oppholdt seg i eller ved før han vendte hjem. Å reise inn i Jerusalem er på Mortens reisetidspunkt ansett å være farlig, med økte spenninger mellom palestinerne og jødene. Men detaljerte skildringer gjør at vi føler at vi er der, vi også, riktignok på Sigurds tid. Det var ikke mindre farlig den gangen, med røverbander liggende i bakhold rundt hver knaus, med svært varme dager, kalde netter, få rasjoner og et goldt fjellandskap.

Men så er Sigurd plutselig hjemme igjen. Uvanlig fort. Nesten aleine - skipene og mannskapet og det enormt kostbare felttoget er som gått opp i røyk. Morten teller skipene jevnt og trutt der de nevnes i kildematerialet. Det er seksti skip som legger ut fra Bergen i 1108. Hvert skip hadde hundre mann om bord. Noen forliser. Noen skip senkes. Noen bordes og tapes i kamper og krig. Men ikke alle! Noe skjer i Konstantinopel. Noe som jager Sigurd hjemover i full fart. Noe som resulterer i at ikke et eneste skip noensinne vender hjem igjen.

Men en ting er disse åra da kildene er få og vi ikke egentlig veit hva Sigurd driver med. En annen er alle åra han lever og vi har kilder, men disse spriker så kraftig at en begynner å lure på om noen farer med tøv. Sigurd er nemlig ingen sagastereotypi, han er svært vekslende i sinnelaget og karakteriseres som vanskelig. Han drikker seg til uvett, er stur og tverr og slår sin egen kone i all offentlighet. Hvorfor? Morten løsriver disse episodene og setter en ekspert på saken. Med moderne briller oppdages en annen Sigurd.

Dette er ei kjempespennende historie som formidles dels gjennom nåtida og Mortens undersøkelser, dels gjennom fortida og det historiske lyset som han omhylla Sigurd. Det er vanskelig å skrelle av århundrer med innlærte historier, vaner og ikke minst et statsstyrt blikk på fortida fra ei tid da nasjonsbygging og heltesagaer var identitetsskapende og samlende. Men del for del trenger Morten igjennom, og med utrettelig arbeid makter han også så smått å endre vårt syn på fortida. For eksempel gjennom undersøkelser av denne hodeskallen på Akershus festning. Hvem tilhører den egentlig? Tradisjonen sier den er Sigurds. Planketten på veggen likeså. Men hva med dateringene og undersøkelsene?

Morten skriver godt. Han levendegjør situasjoner og hendelser, er informativ og konkret og lar leseren få nok historisk kunnskap til å kunne forstå konfliktene rundt Sigurd. Han velter seg ikke i dramatikk og krig, belærer ikke, forholder seg for god til å skrive inn sitt eget liv, og avstår fra de verste spekulasjonene. Resultatet er ei helstøpt bok om et spennende stoff formidla på en sympatisk måte. Og det er godt gjort. 

Boka om Sigurd mangla bittelitt på å bli like god som den om Olav, men det betyr ikke at den ikke er lesverdig eller relevant, heldigvis. Her er det masse som er interessant, og Morten begår et viktig arbeid i et forsøk på å finne fram til ei sannere historie enn den glorifiserte varianten vi kjenner, lærer og fortsatt forholder oss til. Men kanskje kan vi, gjennom slike bøker, få et mer bevisst forhold til fortida.  

Vinterlesing, del II

Riktig godt nytt år! Tenk at det er 2020 allerede! De to siste månedene av 2019 gikk unna som en vind, og plutselig er vi altså her, allerede i det nye året. Tradisjonen tro er de første nyttårsdagene her hos oss dager for familiekos og rydding. Vi legger puslespill og leser ferdig bøker, aker og lager snøfigurer, spiser opp julekaker og julegodt, støvsuger, vasker golvet, rydder gaver, rydder opp etter gårsdagens raketter, legger kakeboksene på plass i kjelleren og setter pinnekjøttkjelen ned i skuffen. Og innen helga er omme, er nok juletreet ute også, og vi legger jula og 2019 bak oss og er helt klare for alt det nye som 2020 kommer med. Heldigvis forblir bøkene de samme!

Margaret Skjelbred

Det er ikke så ofte jeg leser og skriver om lyrikk, men det er veldig fint når jeg først kommer i gang. Og endelig fikk jeg på plass en omtale her også. Les mer om sonettkransen Du smiler mot meg fra et falmet bilde her. 

Jon Fosse

I samme omtale som over, finner du også omtalen av Jon Fosses Poesiar over Henrik Wergeland. Begge titlene blei lest til Bokhyllelesing 2019 i august, og faktisk var det fint å se dem opp mot hverandre. Men er de veldig ulike, eller veldig like, eller noe midt i mellom? Les og finn ut!

Øystein Morten

Jakten på Sigurd Jorsalfare er lest, men ikke omtalt. Kort sagt: Boka var god, men første utgivelse der Morten skriver slik som dette, dokumentarbiografisk eller hva det nå kan kalles, Jakten på Olav den hellige, var enda bedre!

Margaret Atwood

Romanen Hjertet gir seg ikke har endelig fått sin omtale, og den finner du her. Ei god og original bok, der Atwood skremmende nok (og dette er et løst sitat fra forfatteren) bare beskriver og skildrer ideer, påfunn og handlinger som vi mennesker faktisk har funnet på og gjort mot hverandre. Grøss og gru! Men les, du!

Agatha Christie

Det svenske novelleforlaget Novellix er en ny favoritt hos meg, med sine nydelige, bittesmå bøker med all slags noveller i. Perfekt for alle typer lesere! Her tar jeg for meg fire noveller av krimdronning Agatha Christie, en forfatter jeg knapt har lest på femten år. I kommentarfeltet blei jeg tipsa om ei anna Christiebok, og den hadde jeg jo på lur! Vips, så var Guds kvern maler langsomt lest også. Det innlegget kommer seinere.

Selma Lagerlöf

Denne dama har jeg derimot lest mye mer hyppig opp gjennom tjueåra, men mest romaner og lange fortellinger, ikke så mange av novellene. De var det også fint å lese. Fire stykker her også, altså, og innlegg ligger her.

Hjalmar Söderberg

Jeg leser novellene fra Novellix i rykk og napp, og i desember leste jeg plutselig fire små bøker av Hjalmar Söderberg, en forfatter jeg nesten ikke har vært borti tidligere. Innlegg kommer.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron

Igjen et knippe med Novellixforfattere - og her er et eksempel på grunnkonseptet hos det svenske forlaget. De utgir fire og fire bøker med for eksempel ett overordna tema, fra en epoke, fra en sjanger, fra samme tiår, fra en forfatter eller fra bare nobelforfattere, bare nordiske forfattere og så videre. Det grafiske designet på bøkene gjenspeiler dette og bøkene utgjør til sammen en helhet. Her er det sjangeren feelgood som binder de fire forfatterne sammen, og innlegg finner du her.

George Eliot

Hvordan skal jeg klare å skrive om Middlemarch? Det lurer jeg veldig på, til tross for at jeg er i gang med et innlegg. Men å få hode og hale på ei tekst om ei slik bok, er ikke lett. Uansett: Ei helt suveren bok, og en helt enestående leseropplevelse! Jeg leser gjerne mer av Eliot.

William Shakespeare

De kalles ikke klassikere for ingenting - og denne gangen har jeg lest Othello. Morsomt nok leste jeg kort tid etter Guds kvern maler langsomt, der blant annet Desdemona er en intertekstuell referanse. Gøy å kunne henge med på den! Innlegg kommer.

Truman Capote
Jeg hadde litt ledig tid mellom to intense og tjukke bøker, og fant ei lita ei i ulesthylla. Det var Frokost på Tiffany av Truman Capote. Boka inneholdt fire noveller; ei lang og tre korte. Med tid og stunder skal jeg skrive om denne også.

Vera Henriksen

Det er fortsatt kø i skrivebunken, og et godt stykke ned ligger Kongespeil, en veldig fin og nokså dialogdrevet roman av Henriksen, også denne godt hjemla i ei historisk vikingtid.

Amalie Skram

Jeg har fortsatt ikke kommet i gang med Mennesker, men utpå nyåret må jeg, da jeg har valgt å ta den som en del av Alfabetlesing. Men tvangslesing funker som bare det, og for min del gjelder det ikke forfatteren eller boka i seg sjøl, men at jeg først må lese ferdig Iliaden, slik at jeg ikke drasser rundt på to store verk.

Tarjei Vesaas

Jeg er i gang med den allegoriske romanen Kimen, og er foreløpig fascinert av dette rolige og tradisjonelle øysamfunnet. Men under prosaen gnistrer det ei uro... Kimen er også en del av leseprosjektet Alfabetlesing.

Marisha Pessl

Nattfilm! Altså, jeg skulle bare kikke litt på den, og plutselig var jeg i gang med lesinga. Men jeg skulle lese sammen med Birthe, så jeg måtte legge den vekk for ei stund. Men nå i jula har det gått hardt for seg, og plutselig satt jeg der med Nattfilm igjen, nokså oppslukt.

Elsa Morante

Historien er ei bok jeg gjerne vil lese, kan hende det blir i januar?

Eugene O'Neill

Lang dags ferd mot natt gikk som en farsott rundt i landet for noen år tilbake, og det førte til at jeg kjøpte boka. Det er spennende å lese dramatikk, ikke minst av en ny forfatter. Og her var det veldig mye å ta tak i - og veldig tydelig at Ibsen var en av O'Neills forbilder. Innlegg kommer. 

Gabriel Scott

Jeg hadde store ambisjoner for årets julebøker - mange og lange! Men lesehumøret virrer hit og dit, og det blei med Snøsøsteren for barna og to bøker for meg sjøl, hvorav en av dem var Tante Pose av Gabriel Scott. Og makan til tante tror jeg en skal leite lenge etter. Forøvrig har jeg ikke sett filmen, så dette var et helt nytt bekjentskap for meg. Innlegg dukker opp etter hvert.

Elizabeth Strout

I romjula snørra vi rundt hele hurven, og da gikk det hardt utover bøkene for min egen del. På et par kvelder hadde jeg lest Olive Kitteridge, ei bok som møtes i grenselandet mellom novelle og roman. Omtale kommer.

Alfabetlesing

Jeg er omtrent halvveis i Iliaden, som er boka på I. Videre har jeg lest Jakten på Sigurd Jorsalfare og Lang dags ferd mot natt på henholdsvis J og L. Kimen er jeg også i gang med. Ergo får jeg snart gyve løs på neste års titler, som innledes med Mennesker og Norma! Mer om Alfabetlesing ligger her.

Bokhyllelesing 2019

Jeg har hengt litt etter i Bokhyllelesing 2019, og holder fortsatt på med oktoberboka, som er Iliaden. Nobelboka mi blei Lang dags ferd mot natt, da O'Neill mottok prisen i 1936. Julebøker blei Christie, Scott og Lunde. Og snart braker det løs med ny runde! 

Ha en finfin januarmåned!

Vinterlesing

Og plutselig var det blitt desember. Og med desember kom både snøen og kulda, skistavene på trappa, lukta av pepperkaker, glatte fortau, brøytebilbrumming, det brå dunket fra takraset, snøskavler i alle veikryss, våte votter, sølete forklær, akebrettspor på kryss og tvers i hagen, sakser på golvet, fyr på peisen, isklumper i bustete hår, frostrøyk fra munnen, lim på duken, roser i kinna, neglesprett og ikke minst julepynt. Julepynt og julelys i alle vinduer, ved dørene, langs hustakene, på buskene i hagen. Og den helt klare lyden av kirkeklokker, tidlig en søndags morgen.

William Faulkner

Etter lang tid i ventebunken, fikk jeg endelig skrevet om romanen Larmen og vreden, som jeg har lest sammen med Birthe i høst. Boka har et ufortjent dårlig rykte - jeg likte den veldig godt, og syns Faulkner er en modig, klok og utrolig dyktig forfatter. Innlegg finner du her.

Frida Nilsson

En av Sveriges viktigste nålevende barnebokforfattere strekker seg etter Astrid Lindgren med barneromanen Det tynne sverdet. Begge disse damene våger å ta barna på alvor, og gi ord, stemme og oppmerksomhet til det som er vondt og vanskelig. Innlegg fins her, og jeg gleder meg allerede til neste bok!

Margaret Skjelbred

Jeg skal gladelig innrømme at jeg har somla ganske mye med å skrive om dikt denne høsten. Men jeg syns dikt er litt vanskeligere å skrive om enn romaner og noveller, og når jeg skriver om dem, må jeg ofte også lese diktene på nytt. Så det er en prosess som tar tid. Men jeg liker det, og innlegg om Skjelbred er snart i mål.

Jon Fosse

Sammen med Skjelbred skal jeg også skrive om diktene til Jon Fosse - det er i alle fall planen, og om den er god eller ikke, gjenstår å se. Kan hende det blir to innlegg likevel.

Øystein Morten

Jeg har mer eller mindre fått dilla på de gode og interessante bøkene til Morten, som oppstår i skjæringspunktet mellom sjangrene historie, dokumentar og biografi. Forrige måned skreiv jeg om Jakten på Olav den hellige, leste Jakten på Sigurd Jorsalfare og satte Jakten på Olav Tryggvason på ønskelista. Jeg håper Morten gjentar suksessen et par ganger til før han avslutter, slik at verken forfatter eller lesere går helt lei av konseptet.

Margaret Atwood

Når jeg bare blir ferdig med å skrive om diktene, er det Atwoods tur. Romanen Hjertet gir seg ikke blei lest i september, så det er vel strengt tatt på tide å komme med et innlegg. Og apropos ønskeliste; der står naturligvis Gileads døtre også! Og på nyåret kommer Den spiselige kvinnen! Jeg gleder meg masse!

Agatha Christie

Jeg bestilte fra Novellix for første gang i sommer, og etter det har jeg lest noveller i rykk og napp utover høsten. Blant annet fire krimnoveller av Agatha Christie. Også her skal det komme en omtale.

Selma Lagerlöf

En av mine absolutte favoritter! Det er noe med det svenske språket, tonen, stilen og varmen, som bare treffer meg noe så innmari. Og denne dama går ikke av veien for å skildre verken kummerlig hverdagsliv, fjong stas, bygdeoriginaler, falleferdig fasade, sinnsforvirra fedre eller noe litt overnaturlig... Noveller, også her, og jada, det skal skrives om.

Hjalmar Söderberg

Før jeg leste disse fire små bøkene, med noveller og historietter av Söderberg, hadde jeg knapt lest noe av han. Men dette var veldig fine tekster, så nå har jeg fått en ny forfatter å utforske.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron

Fire lette tekster, der Nora Ephron stod for den lengste og minst skjønnlitterære, der Sophie Kinsella stod for den helt klart beste, der Jojo Moyes var lettest men likevel gjenkjennelig og David Nicholls var kjedeligst, men også sår - mer kommer i eget innlegg.

George Eliot

Middlemarch blei lest i høst, også denne sammen med Birthe, og det var ei helt suveren bok! Jeg koste meg så enormt underveis, og lurer på hvordan jeg klarte meg uten denne boka i alle disse år... Jeg saumfarer nettet etter mer av Eliot på norsk, om noen har noen tips, rop ut! En omtale er på trappene.

William Shakespeare

Og når jeg først leste klassikere, tok jeg like greit for meg Othello også, som jeg har hatt i ulesthylla nokså lenge. Hele dramaet er via én følelse! Det er imponerende. Mer kommer i eget innlegg - men det kan jo ta sin tid.

Vera Henriksen

Kongespeil er en av de frittstående historiske romanene til Henriksen, og da jeg har lest mange andre av henne tidligere, var det en enkel sak å plukke opp denne. Omtale kommer.

Amalie Skram

Denne solide forfatteren er fortsatt på leselista, med den uferdige romanen Mennesker. Jeg er veldig spent på den, og gleder meg til å lese. Håper det blir i desember.

Tarjei Vesaas

Også Tarjei Vesaas ligger i lesekø. Denne gangen med den allegoriske romanen Kimen, og for min del som en del av Alfabetlesing. Jeg satser på å få lest boka i måneden som kommer.

Marisha Pessl

Neste bok ut sammen med Birthe er romanen Nattfilm. Det er ikke sikkert jeg rekker den i desember, da jeg vil lese ut Iliaden først. Men jeg ser fram til å lese! Fra før har jeg lest Utvalgte emner i katastrofefysikk av samme forfatter, men det er mange år sia. Det blir spennende å lese henne igjen.

Elsa Morante

Morantes Historien har stått i hylla over lengre tid, men nå som jeg er på mursteinskjøret for alvor, tenker jeg at jeg skal komme igjennom denne også. Om det blir i år er jeg ikke helt sikker på, det kommer litt an på hvor mange kakeslag ungene vil ha!

Alfabetlesing

Det går kanskje ikke så fort her, men det går framover! På bokstaven H leste jeg Huckleberry Finns opplevelser, og er nå i gang med boka på I, nemlig Iliaden. Det tok litt tid å komme i gang, men nå går det virkelig unna. Boka på J har jeg allerede lest, det var Jakten på Sigurd Jorsalfare. K blir nok Kimen, deretter venter bok med tittel på L. Men blir det Lolita eller Lang dags ferd mot natt, eller noe helt anna? Det veit jeg ikke. Mer om Alfabetlesing ligger her.

Bokhyllelesing 2019

Det er siste runde av Bokhyllelesing 2019 nå i desember. Jeg henger litt etter og holder på med oktoberboka (bok nummer elleve i ulesthylla, som her var Iliaden), og skal deretter i gang med ei nobelbok, men jeg er ikke sikker på hvilken tittel det blir. I desember skal vi lese julebøker, og jeg planlegger både Tante Pose og Advent, samt Snøsøsteren, som jeg leser for barna. 

Jeg ønsker dere alle ei riktig fin førjulstid!

Jakten på Olav den hellige

Bildekilde: Bokelskere

Stiklestad, år 1030. Bondehæren og kongshæren møtes like ved en bakke. Kongshæren er på toppen og har fra første stund overtaket. De sender ut ei pilskur som får lufta til å dirre før pilene treffer, hardt og presist. Det grønne gresset får røde og brune flekker. Hestene knegger. Det egges til kamp og skytes på ny. Plutselig går kongen ut av fylkingen, han og merket styrter nedover bakken. Det glimter i sverd, kvasse egger treffer skjold, brynjer, bein. Så faller kongen.

Oslo, år 2010. Religionshistoriker Øystein Morten (f. 1973) kommer over levninger som den katolske kirka hevder stammer fra Olav den hellige (995-1030). Hvordan er dette mulig? Er det mulig? Hva om det er liket av en annen? Kan vi finne ut av det med sikkerhet? Spørsmåla er mange, og Morten klarer ikke å la saken ligge. Dette må han undersøke videre og komme til bunns i. Han allierer seg med vitenskapelige eksperter, og søker om å få lov til å undersøke og å ta prøver av skinnebeinet som oppbevares og brukes som en relikvie i kirka. Og etter en del fram og tilbake, får han lov.

Stiklestad, år 1031. Det er gått litt mer enn et år sida Olav Haraldsson blei drept på Stiklestad. Nå ønsker den engelske hirdbiskopen Grimkjell (død i 1047), som stod Olav nær, å erklære Olav som helgen. Han forteller om et velduftende lik, der hår og negler stadig vokser. Om et lik som ikke lar seg grave ned, men som blir skjøvet opp igjen av jorda. Han forteller at Olav er rød i kinna, som om han bare tar seg en dupp. Og formørkelsen som kom i øyeblikket kongen døde, om det vidunderlige lyset som lyste over stedet der kongen falt, blei pleid, salva og seinere lagt i kiste, lyset som omkranser Olav, hans person og hans historie. Legendene er mange - blinde får tilbake synet, lamme kan gå etter å ha rørt ved Olavs lik. Det bygges først ei lita kirke på stedet, seinere reises Nidarosdomen, som også blir hans gravkirke, til hans ære. Kirka blir raskt et ynda pilegrimsmål, og St. Olavs skrin, kista som Olav ligger i, blir landets viktigste relikvie.

Vi forstår at Grimkjell har en agenda ved sitt valg om å kanonisere Olav. Han ser at Olav og Olavsdyrkinga kan ha en relevant funksjon for kirka, kristninga og i sin tur statsbygginga i Norge. Men et velduftende lik? Det er vel ingen som tror på det? Hva er den egentlige historia, som ligger bak helgenkåring, helgenpropaganda og den katolske kirkas behov? Hva ligger under sagatekster og legender, skaldekvad og krøniker? Mellom Olavs død i 1030 og Mortens grubling i 2010 ligger det 980 år. Er det mulig å spore opp en snart tusen år gammel sannhet? En sannhet om Olav den hellige som er annerledes enn den vi kjenner? Eller vil alt være fordreid av historia og flere hundreår med muntlig og skriftlig tradisjon, kirkekultur og helgenkult? Og hva med skinnebeinet i kirka, det hellige relikviet som nødig vises fram, er det ekte?

Jakten på Olav den hellige (2013) forteller om hele prosessen til Morten, der han graver seg bakover i kildemateriale ingen har kikka i på mange år, der han blåser støv av pergamenter og sagaer, kontakter flere spesialister og foretar DNA-analyser, røntgenfotograferinger og karbondateringer, analyserer skaldekvad og vurderer arkeologiske kilder. Vil han finne sannheten? Vil han finne Olav?

Samtidig som han leiter, forteller Morten om Olav. Han skriver Olavs historie på nytt, fra fødsel til død. Han kasserer velbrukte sagaformuleringer og leiter på kryss og tvers i utenlandske krøniker, åpner knappe formuleringer og fyller igjen svarte hull i Olavs biografi med kunnskap og fakta. Han beveger seg, nesten umerkelig til å begynne med, bort fra bildet av en hellig mann, en Guds mann, som kjempa for kristendommen og kristninga av Norge, til en usedvanlig bråmoden unggutt, sterk og kraftig, som i praksis var yrkesmilitær gjennom sine mange år som leiesoldat. En gutt som seira og vant og blei mann ute i felt, som tok kongsnavn og blei drevet på flukt, og som vendte tilbake for å redde kongsnavn og ære.

Slik blei det ikke. Han falt for flere menns angrep, omtrent samtidig, og endte som et lik på slagmarka. Men evig ære, det fikk han.

Øystein Morten har skrevet ei lesverdig og spennende bok, som er en flott inngang til historie som fag, vikingtida og ikke minst sagalitteraturen. Morten går i dybden av Olavs samtid og skjebne, følger liksporet som en etterforsker fra 1030 og fram til vår tid. Morten aktualiserer og diskuterer, og det er kreativt gjort og interessant skrevet. Den tverrfaglige tilnærminga hans er ei styrke, og det viser seg at den også er smart og underholdende. Morten står fram som en kunnskapsrik og varm formidler, som har stor respekt for legendene han nå roter rundt i. Og meninga er aldri å ødelegge, bare berike og belyse.

Men er Jakten på Olav den hellige en slags biografi eller heller ei sakprosabok? Det siste med innslag av det første eller omvendt? Uansett hvordan en vurderer akkurat disse detaljene - i denne sammenhengen er det faktisk ikke så viktig. Dette er ei svært god bok som gir masse leseglede til en interessert leser.

Høstlesing, del III

For en kosehøst vi går i vente! Bokhøsten ser ut til å være fenomenal, med selveste Margaret Atwood som leder an i spissen. Sjøl har jeg ikke gått til anskaffelse av Gileads døtre enda, men jeg har utrolig mye annet bra å se fram til nå som vi snart går inn i den mørkeste tida på året. Og jo mørkere det blir ute, jo lysere blir det inne! I alle fall når du har nok av gode bøker å se fram til.

Johan Falkberget

Trilogien Christianus Sextus er avslutta, og innlegg finner du her. Bøkene anbefales varmt og inderlig, dette er store bøker og intense leseropplevelser! Perfekt for alle som liker historiske og realistiske romaner av en viss størrelse, og med et innhold som tidvis er krevende. Jeg for min del gleder meg veldig til å lese om An-Magritt seinere i livet.

William Faulkner

Romanen Larmen og vreden, som jeg leste sammen med Birthe, blei ferdiglest for mange uker sia, men på grunn av det lange etterslepet på skrivefronten og den nokså dominerende lesegleden, har det ikke kommet innlegg enda. Men det er i eiminga!

Frida Nilsson

Heller ikke Det tynne sverdet er blitt omtalt, sjøl om den blei ferdiglest i sommer, men boka er neste tittel ut i skrivekøen. Jeg gleder meg til å skrive litt om boka, og håper at den har et langt bokliv foran seg, med mange, mange lesere. En flott barneroman!

Thorvald Steen

Innlegg om Det usynlige biblioteket er på plass, og kan leses her. Steen er en forfatter som ofte får ros for å fornye sjangeren han så ofte beveger seg i, nemlig den historiske romanen. Det er nok ikke jeg så enig i. Les mer om hvorfor i innlegget.

Margaret Skjelbred

Lyrikken som jeg leste til åttende runde av Bokhyllelesing 2019, venter fortsatt på innlegg. Det er delvis på grunn av lyriker nummer to, som jeg leser nå, som også skal være med i omtalen. 

Jon Fosse

Jeg begynte på Poesiar etter Henrik Wergeland, men glemte den litt bort oppi alle romanene tidligere i høst - den blei liggende nede på arbeidsrommet framfor å være med rundt i huset i bokbunken. Derfor begynte jeg på nytt, og er snart i mål.

Jenny Erpenbeck

Alle dagers ende var ei så god bok at jeg måtte kjøpe mer av forfatteren! Erpenbeck har noe helt spesielt, hun er så stilsikker og formidler så stramt, i tillegg til at historiefortellinga hennes er nokså unik. Imponerende! Går, gikk, har gått ligger klar til en annen anledning.

Øystein Morten

Øystein Morten ligger både i skrive- og lesekø: Jakten på Olav den hellige skal snart bli omtalt, og Jakten på Sigurd Jorsalfare skal snart leses. Og i tillegg må han kanskje med på årets ønskeliste, da Jakten på Olav Tryggvason nettopp er utgitt!

Margaret Atwood

Som nevnt i innledninga ser jeg fram til å lese den nye og Bookerprisvinnende Gileads døtre, men før den tid kommer, skal jeg skrive om Hjertet gir seg ikke, som kom på norsk i 2016, og som jeg leste tidligere i høst. Også her befinner vi oss i det dystopiske landskapet som Atwood er blitt så kjent for, men på et tidligere stadium enn katastrofene vi møter i Tjenerinnens beretning og i trilogien om Oryx, Crake og Maddaddam. 

Agatha Christie

Fire krimnoveller er lest, og et samleinnlegg kommer. Det var fornøyelig å lese Christie igjen, jeg har knapt gjort det sia jeg leste en del av henne i slutten av tenåra. 

Selma Lagerlöf 

Novellix har utgitt fire noveller av Lagerlöf også, og disse blei lest nokså radig. Lagerlöf har samme finstemthet her som i romanene sine, og er alltid behagelig å lese. Samleinnlegg kommer her også.

Hjalmar Söderberg

Også denne karen har fått fire noveller på Novellix, og nå har jeg lest to. De to andre følger nok på ganske snart.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron

Det svenske forlaget Novellix er en ny favoritt her i huset, med sine små, nydelige bøker med ei novelle i hver bok. Og mens høstmørket har senka seg, har jeg lest de fire lette novellene til Jojo Moyes, David Nicholls, Sophie Kinsella og Nora Ephron. Planen er å skrive om tekstene i et samleinnlegg etter hvert.

Guro Nore Fløgstad og Anders Vaa

Jeg leste fagboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut, og andre myter om språk, til niende runde av Bokhyllelesing 2019. Omtale finner du her. 

George Eliot

Oktober viste seg å stå i Eliots navn! Sammen med Birthe har jeg tatt fatt på Middlemarch, ei bok jeg forventa å holde på med til tett opp under jul, om ikke inn i det nye året. Den er nokså omfattende, med sine nær på nihundre sider, og jeg tenkte at ei såpass gammel bok sikkert også er omstendelig og tidkrevende. Men jeg må visst bite i meg alle antagelser. Lesinga er en fryd, språket glir og alt er så engasjerende! Jeg koser meg noe så innmari med det jeg tror er den beste romanen jeg så langt har lest, og er trist fordi jeg snart er ferdig!

Amalie Skram

Og på grunn av Eliot har jeg jo ikke kommet i gang med Mennesker av Skram. Men det gjør ingenting, alt til sin tid! Jeg tar derfor med meg Skram inn i november også.

Tarjei Vesaas

Ei heller Vesaas er blitt lest i måneden som har gått, jeg har ikke fått meg til å ødelegge Middlemarch-bobla med noe særlig mer enn et par noveller, og da ikke av Vesaas. Men Kimen skal leses i år, den også.

Alfabetlesing

Huckleberry Finns opplevelser er utlest, og ligger klar i skrivebunken. Neste på lista nå er Iliaden av Homer, men jeg venter til jeg er ferdig med Middlemarch. Deretter skal jeg, om planen slår til, ta for meg bokstavene J, K og L også, før vi går inn i det nye året. Om det blir slik, gjenstår å se. Mer om Alfabetlesing ligger her. 

Bokhyllelesing 2019

Det går mot slutten av Bokhyllelesing 2019, da det kun er to ordinære runder igjen. Jeg har ikke lest oktoberboka mi enda (som er bok nummer elleve i ulesthylla), men det kommer. Etterpå følger novemberrunden, der vi leser Nobelbøker, altså ei bok skrevet av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg er usikker på hvilken bok det blir for min del - alternativene er mange!

Kos dere med årets siste høstmåned!

Høstlesing, del II

Det er ekstra koselig å sette seg ned med ei bok når det er skikkelig ruskevær ute. Og med til lesekosen hører vel ofte en kopp med noe varmt, eller ei skål med noe godt? Her har høsten kommet for fullt, og bladene på trærne i hagen er i ferd med å skifte farge. Om ikke lenge slipper de vel taket også, og kommer seilende ned på plenen med et kjølig vindkast. Jeg for min del er spent på å se hvor lenge sommerens lykkelige leseiver følger med inn i den nye måneden.

Alexander L. Kielland

Etter flere år med Kielland som leseprosjekt er jeg nå ved veis ende. Hans samlede verker er ferdiglest, og alle bøkene er blitt omtalt. Siste omtale, om de tre siste verkene, ligger her. Nå kjenner jeg at jeg har behov for ei lita pause fra denne epoken i norsk litteratur, men jeg gleder meg til å vende tilbake med Amalie Skram.

Johan Falkberget

Den imponerende og sterke romanserien Christianus Sextus er ferdiglest. For noen bøker! Disse er, sammen med Villette av Charlotte Brontë, det mektigste jeg har lest så langt i år. Innlegg er på vei. Jeg ser fram til å lese mer fra Falkbergets penn seinere - serien om An-Magritt er nemlig ulest (men den må først skaffes).

William Faulkner

Larmen og vreden er lest, men et innlegg om boka har jeg ikke fått skrevet enda. Det kommer! Boka er lest sammen med Birthe.

Frida Nilsson

Det tynne sverdet er kanskje årets barnebokfavoritt. Det er i alle fall ei bok som en vanskelig kan unngå, og som burde leses av mange. Nilsson tar barna på alvor, men tør å leike med det skumleste og tristeste av alt: Å miste en forelder. Jeg gleder meg til å skrive om boka!

Thorvald Steen

Jeg har fortsatt ikke fått tid til å skrive om Det usynlige biblioteket, men den ligger klar, rett ved sida av meg, sammen med alle de andre bøkene som også er lest, men ikke omtalt. Per akkurat nå er bunken nokså stor, med åtte romaner av god størrelse og seks små bøker. Men innlegg skal det komme om alt sammen.

Olga Ravn

Celestine er lest og likt, og innlegg finner du her. Ei svært original bok som anbefales til alle som vil lese noe helt annerledes.

Mary Ann Schaffer og Annie Barrows

Denne boka, Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai, er derimot ikke noe helt annerledes, men noe utrolig typisk og forutsigbart, og boka er derfor allerede så godt som glemt, hadde det ikke vært for at et innlegg faktisk fins her. Boka blei lest som en del av leseprosjektet Alfabetlesing og skal med det heldigvis aldri leses igjen. 

Diana Gabaldon

Innlegg om den første boka i Outlander-serien, Under jegermånen, er nå på plass. I etterkant av lesinga har flere, både i kommentarfeltene og ikke minst muntlig, anbefalt at jeg leser videre på engelsk, at jeg bør høre lydboka på engelsk eller i det minste se serien. Vi får se. Romanen, med sine 928 nokså tette sider, oppfylte i alle fall kravet til sjette og sjuende runde av Bokhyllelesing 2019, som var å lese ei tjukk bok.

Margaret Skjebred

Sonettekransen Du smiler mot meg fra et falmet bilde er fortsatt et ubeskrevet blad, men det kommer nok noe mer her etter hvert.

Jon Fosse

Og jeg som straks skulle lese ut Poesiar etter Henrik Wergeland også! Men det var til forrige månedsoppsummering. Diktsamlinga forsvant litt, og derfor har jeg nå begynt på nytt, slik at jeg får en kontinuerlig leseropplevelse.

Jenny Erpenbeck

Den stilsikre og originale romanen Alle dagers ende har heller ikke blitt omtalt, men det kommer et innlegg snart. Inntil da må jeg innrømme at jeg også vurderer å lese Går, gikk, har gått av samme forfatter, da hun imponerte stort ved første bekjentskap.

Øystein Morten

Hvem kunne trodd at det å forske på et gammelt bein gjemt bort i ei kirke skulle være så interessant og spennende? Vel, Morten hadde kanskje en viss idé, ellers ville han nok ikke skrevet boka Jakten på Olav den hellige. Og heldig for alle som likte denne måten å forene sakprosa og skjønnlitteratur på, så er det kommet flere bøker over samme lest. Neste ut her hos meg blir Jakten på Sigurd Jorsalfare. Og innlegg blir det vel også, etter hvert.

Margaret Atwood

Alltid aktuelle Margaret Atwood! Nå ikke minst med Gileads døtre! Den står definitivt på lista over bøker som skal kjøpes og leses, så fort som mulig. Men i denne omgangen har jeg lest Hjertet gir seg ikke, en spennende roman som jeg gleder meg til å skrive om. 

Agatha Christie

Plutselig fant jeg fram fire små bøker fra det svenske forlaget Novellix, som utelukkende utgir noveller. Hver bok inneholder derfor ei novelle, i dette tilfellet ei krimnovelle av krimdronning Christie. Og vips var de lest! Innlegg kommer.

Selma Lagerlöf

Også Lagerlöf er en populær Novellix-forfatter, hun er både svensk og skreiv massevis av noveller og korte historier som egner seg godt for opptrykk. I dag er to av hennes fire titler lest. I morra kanskje alle fire?

George Eliot

De britiske klassikerne er mange og tidvis veldig omfattende. I løpet av høsten skal jeg og Birthe gyve løs på selveste Middlemarch. Jeg gleder meg!

Amalie Skram

Etter ei passelig pause fra 1800-tallets realisme, skal jeg vende tilbake med Amalie Skram. Og det seg jeg veldig fram til. Men om jeg rekker det allerede nå i oktober, er uvisst.

Tarjei Vesaas

Et gammelt impulskjøp som bare er blitt stående har blitt henta fram igjen nå. Kimen skal leses i høst, men om det blir nå, eller om det blir til bokstaven K i Alfabetlesing, er jeg ikke helt sikker på.

Alfabetlesing

Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. Huckleberry Finns opplevelser av Mark Twain er straks utlest, og da kan jeg gi meg i kast med neste bok, som er Iliaden. Jeg er altså en måned på etterskudd, men stresser ikke, fordi jeg fortsatt koser meg masse. 

Bokhyllelesing 2019

I september var temaet bøker med lange titler, og jeg leste sakprosaboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut av Guro Fløgstad og Anders Vaa. I oktober skal vi telle oss fram til bok nummer elleve i ulestbunken, og min telling tar meg nå til Iliaden. Men den skal jeg jo allerede lese til Alfabetlesing. Jeg er derfor usikker på om jeg skal slå to fluer i en smekk (bittelitt juks?) eller om jeg skal lese to separate titler. 

Jeg ønsker dere alle en flott bokhøst!