søndag 22. september 2019

Alexander Kielland: En energisk idealist

Bildekilde: Wikipedia
At Alexander Lange Kielland (1849-1906) var en produktiv mann i de åra han skreiv aktivt, er det ingen tvil om. Fra 1879 til 1891 kommer det tre novellesamlinger, ni romaner og seks skuespill fra hans hånd, alle hjemla i realisme eller naturalisme, og alle med samfunnskritiske over- eller undertoner. I tillegg skriver han brev, essays og artikler i stort omfang. Men de offentlige vervene hans, først som borgermester i Stavanger og deretter som amtmann i Romsdal, fører til at forfatterkarrieren ikke blir prioritert. Og i 1906 dør han, kun 57 år gammel.

Jeg har nå lest meg fram til slutten av hans forfatterskap. Det er litt vemodig, for jeg veit jo at ikke bare tar forfatterskapet hans slutt, det er også livet hans som ebber ut. Men jeg er glad for at han skreiv og glad for at jeg har lest - Kielland formidler livsnødvendige sannheter på en kraftfull måte, og har fortsatt evnen til å nå fram til leserne, sjøl om høyden av hans karriere var for omtrent 135 år sia. Det sier mye om verkenes kvalitet når de kan stå seg så lenge!

De tre siste verkene hans, foruten to ytterligere essaysamlinger og samlede brev, som ikke er med i min utgave av hans samlede verker, er svært ulike: komedien Professoren (1888), som egentlig er en sørgerlig affære om en fin familie, romanen Jacob (1891), som er et gnistrende portrett av en manns liv og en sterk kritikk av kapitalismen, og essaysamlinga Mennesker og dyr (1891), der forfatteren ikke bare skriver om mennesker og dyr, men også kunst og kultur, politikk og ideologi, for å nevne noe. Jeg vil her skrive kort om alle tre.

I Professoren møter vi nettopp en professor som velger ideene framfor sine egne døtre. Han er så lojal mot sine egne tanker og overbevisninger - sin ideologi - og så bombesikker på at han ikke tar feil (aldri!), at han gir sine døtre båten fordi de våger å gå i mot hans tro, mot hans overbevisning, det gamle og etablerte, og heller satse på det nye og friske. Her borer Kielland rett inn i den nådeløse generasjonsstriden som den gangen, og fremdeles, kan knerte mange gode forhold. Den ene parten står som støpt i det gamle med skylapper på, er treig, bakstreversk og kjedelig, den andre er kan hende alt for mottakelig, flytende, lettpåvirkelig, naiv? Og oppfattes som respektløs og historieløs, og tas ikke minst for å være ung og dum. Mangelen på evne til å møte hverandre på halvveien og være rause med hverandre, gjør at familien i stykket ødelegges. Men dessverre var det en realitet på 1880-tallet, og naturligvis seinere også. Sjøl den dag i dag ødelegges gode relasjoner på grunn av politisk overbevisning - en skulle kanskje tro vi i 2019 hadde kommet lenger?

Disse gamle tider og tilhørende seder er Kiellands kjepphester. Være seg religion, ideologi, økonomi eller makt, ofte skildra som gamle streberske menn som bare vil smyge seg rundt i administrasjonen og hive kappa etter vinden - Kielland vil, etter enkelte verker å dømme - forkaste det hele, mann og kappe og det hele, til fordel for den nye tid, den nye ideologi, rettferdighet, sannhet, sosialisme i praksis framfor et ujevnt, klassedelt samfunn, spredning av kunnskap framfor indoktrinering og religiøs vranglære, han vil ha frihet, ikke minst fri tanke. Men i Kiellands samtid er det å være en fritenker et skjellsord. Heldigvis for alle som kommer etter Kielland, var han ikke redd for å legge seg ut med det konforme, det borgerlige, det overlegne og danna. Slik var Kielland en høyst nødvendig figur, og han bana sammen med andre forfattere og intellektuelle på 1880- og 1890-tallet veien for det som skal komme: Modernismen. En rein motreaksjon på alt dette gamle.

I Jacob skulle vi tro at vi møter en person ved navn Jacob, men det gjør vi ikke. I stedet henspiller tittelen på den bibelske personen med samme navn, og for de som kjenner sin bibelhistorie, er det mange referanser å hente. Hovedpersonen vi leser om heter noe så underlig som Tørres Snørtevold. Og han er en romanfigur som det er vanskelig å glemme. Jeg har i alle fall aldri lest om noen som er så opptatt av penger og sparing at han til og med er gjerrig på andres vegne (unntaket måtte blitt Disneyfiguren onkel Skrue og kona til Kruse i en annen roman fra Kiellands hånd). Tørres er fra en stor familie, og som bondesønn har han ikke mye å se fram til når arven skal utdeles. Han skjønner derfor at han må jobbe på egenhånd for å komme opp og fram. Her er det vanskelig å ikke tenke på det amerikanske uttrykket "a self-made man".

De andre ungguttene i bygda drar i tur og orden til byen og søker lykken, Tørres drar liksom aldri. For han lykkes jo hjemme, han er god med dyra, og han sparer penger og han håndterer en del jenter også. I byen vil han være en liten fisk i en stor dam, ukjent, utrygg. Men til slutt kommer han seg av sted, dog ikke uten at han krysser sti med det som skal bli hans svorne fiende. Han kommer i lære i en fin forretning, og begynner prosessen med å legge fra seg det bondske. Ny klipp og nye klær, og han heter nå bare Wold, ikke Snørtevold. Deretter er veien kort til å skumme litt av kassabeholdninga, besøke soverommene til husets tjenestejenter og innynde seg stadig høyere opp i butikkens og byens kretser. Men bare det at han jobber hardt, hindrer ikke rikfolka i å le av han. De ser jo forbi den ytre maska. De ser den udanna og uskolerte bondetampen som fortsatt eksisterer under.

Tørres drømmer om penger. Masse penger. Om å eie, om å være rik, om å kontrollere, om å ha suksess, ha sin egen butikk med sitt eget navn på og bortimot feie gata med motstanderne sine. Han vil le alle opp i ansiktet og brøle at de tok feil da de lo av han. Nå er det ingen som tør å le! Ingen! Men heldigvis, får en vel si, smertelige erfaringer må alltid til, også her. Det er bare det at Tørres ikke lar seg kue av motgang, han lar seg ikke ydmykes i sjelen, eller stanses i sitt vanvidd. Ondt skal ondt fordrive, eventuelt kan han jo alltid bruke makt. Med penger og makt skal han legge dem under seg, alle sammen! Tørres er nådeløs, skruppelløs, uhyre systematisk, en langsiktig og tålmodig planlegger som kun tar hensyn til seg sjøl. Å sammenligne disse trekkene med en psykopatdiagnose vil sikkert være fruktbart.

Men vil han lykkes? Slik er Jacob en underlig roman. Vi heier ikke på Tørres, for når han lykkes, går det oss andre ille -. Idealismen og prinsippene som driver de forskjellige menneskene i boka, kollisjonen mellom ulike typer ideologier og ikke minst en ramsalt kritikk av kapitalismen og dens ofre, nemlig vanlige mennesker, er viktige elementer i romanen. Per definisjon foretar Tørres en gedigen klassereise. Men hva med det indre, dannelsesreisa? Tørres jobber seg opp og fram, men blir mer og mer usympatisk etter hvert som sidene går. Det er nesten så en ikke tør å lese de siste sidene.

I Mennesker og dyr skriver Kielland klokt og varmt og humoristisk om mange ulike emner - mennesker og dyr er ikke egentlig en dekkende tittel, men det er et langt og bærende essay om hvordan mennesker behandler dyr. Det burde hentes fram den dag i dag, for her er det mye skyts for dyrevenner. Kielland deler sine mange litt tilfeldige observasjoner, og det er rikelig med inntrykk fra hans erfaringer i inn- og utland. Men reine essays vil jeg kanskje ikke si alle tekstene er, for nokså ofte tar fortellergleden styringa, og Kielland dikter i vei og gir seg ut for å være en annen. Her er alt fra små stubber og anekdotelignende historier, som den om mannfolka som misforstår hverandre - den ene snakker om kona som nettopp har født et barn, den andre tror han snakker om hunden som har fått valper (Hvor mange var det da, sier sistenevnte, En, svarer den første, Hvordan kan det ha gått til, hun var jo nokså stor?!) til reisebrev (blant de morsomste er "Til Drammen" - det er ikke alltid så greit å være fin frøken på tur!) og en lang tekst om hvordan det er å være kunstner i Norge ("Kunst og kunstsans").

Men ei heller her få leseren unnslippe Kiellands voldsomme temperament og ustoppelige idealisme. Han hisser seg opp i de ulike tekstene, og et og annet ved fanden eller for fanden har funnet veien også inn i trykt versjon. Jeg kan bare forestille meg hvordan han må ha uttrykt seg muntlig - alltid energisk, alltid ivrig! Og ofte med smilet på lur. Kielland mister aldri sin agenda av syne. Han tar konsekvent de svakes parti - barn, umyndiggjorte, kvinner, sjuke, svake, de lettlurte, de følsomme, bøndene. Og han vil hjelpe. Han vil demokratisere kunnskap og opplyse alle om rettigheter og plikter - og han vil frigjøre fra forelda rettigheter og unødvendige plikter og tunge bånd, være seg religiøse, økonomiske eller sosiale. Tida skal være fri, tanken skal være fri, tunga skal være fri. Det er ikke vanskelig å se hans prosjekt som en forlengelse av Henrik Wergelands (1808-1845), på samme måte som jeg ikke klarer å la være å se på forfattere som Johan Falkberget (1879-1967) og Jens Bjørneboe (1920-1976) som Kiellands videreførere.

Alexander Kielland skreiv i en rasende fart. Som om han visste at hans skrivende tid ville bli så alt for kort. Behovet for fast inntekt og forsørging av familien pressa han gradvis bort fra det reine forfatteryrket. Tekstene blei kortere og kortere, stadig mer konsentrerte om tematikken, med svært presise skildringer, godt språk og slagkraftige formuleringer. Og med sin ukuelige kamp for andres ve og vel appellerte han til alle med rettferdighetssans, og skreiv seg, skikkelse for skikkelse, konflikt for konflikt, idé for idé, inn i vår kanon, og står den dag i dag fjellstøtt som en av de fire store.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar