Alfabetlesing: Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai

Bildekilde: Bokelskere

Kanskje jeg burde skjønt det allerede da jeg leste tittelen. Eller i alle fall da jeg så forsida på boka. Men, altså, når ei bok koster 34 kroner, så er en ganske hardhjerta om en bare lar den være. Og i tillegg: I nøden spiser som kjent fanden fluer. Jeg var i ei skikkelig knipe. Jeg hadde laga meg et leseprosjekt, Alfabetlesing, og så ikke ut til å komme lenger enn bokstaven F før alt brått skulle stoppe opp. Av bøker på G kunne jeg bare skilte med Gilgamesh (har lest, bare ei anna utgave, men samme oversettelse) og Gresstrå (ja, den sekshundre sider lange diktsamlinga der ja). Utvalget var labert. Men det måtte leses. Løsninga blei derfor denne, som jeg kom over på Norli i april i år, altså bare litt før det faktisk blei krise.

Veldig kort fortalt (men stort mer er det heller ikke å fortelle): Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai (på engelsk i 2008, på norsk ved Sarah Selmer (f. 1972) i 2018) er en brevroman som handler om medlemmene av nevnte forening, som oppstod på øya Guernsey under andre verdenskrig. Hovedpersonen, det vil si hun som sender eller mottar nesten alle brev, er den unge britiske forfatteren Juliet Ashton, som en dag i januar 1946 får brev fra bonden Dawsey Adams på Guernsey. Han eier en av hennes gamle bøker (navnet hennes står inni), og har noen spørsmål til henne. Ei brevveksling kommer i gang - det er begeistringa for litteratur som binder dem sammen - raskt vekkes hennes nysgjerrighet for litteraturforeninga spesielt og deretter øya generelt. Det baller på seg, hun vil skrive om øya og drar derfor på besøk. Deretter går det som det alltid pleier å gå i slike bøker.

Men dette blei altså ingen favoritt her hos meg. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Først: Brevromaner er en vanskelig sjanger å få til, og det med rette. Den stramme formen gir begrensninger. Noe av meninga er at vi kun skal få noen små innblikk i et par utvalgte menneskers liv og psyke. Det er ikke alt en kan formidle i brevs form på en troverdig måte - lange dialoger er for eksempel utelukka å gjengi slik de faktisk sies. Bruken av referater er hyppig, noe som kan, dersom det ikke fortelles godt, gjøre teksten ganske flat. Detaljene er ofte få, men viktige, eller så har brevskriveren bestemte nedslagsfelt der alt skildres, men deretter kan år passere uten kommentarer. De amerikanske forfatterne av denne boka, Mary Ann Schaffer (1934-2008) og Annie Barrows (f. 1962), henholdsvis tante og niese, er kanskje av en annen oppfatning, for her er det flust av flate referater med masse dialoger og uviktige detaljer.

Boka deres er i starten utforma slik at ulike mennesker fra Guernsey skriver til Juliet for å hjelpe henne med å samle informasjon om øya. Det fører til mange umotiverte livsberettelser, et lappeteppe som til sammen gir leseren oversikt over menneskene på det tyskokkuperte Guernsey. Problemet er bare at disse fortellingene dessverre er fulle av anakronismer, kommentarer og forfatternes etterpåklokskap heller enn de fiktive personenes kunnskap og håp for framtida. I et brev står det for eksempel at det skrivende jeg veit at det en dag vil finnes statistikker over krigen og okkupasjonen og så videre, men det har vedkommende ingen mulighet til å vite. Flere andre brev bryter grovt med synsvinkelen og skildrer noe som foregår i et lukka rom der de sjøl ikke var til stede. Det virker som om forfatterne har glemt sin egen samtid og sitt eget utgangspunkt, og at dette må lukes vekk i møte med 1946 og hendelsene i de seks foregående åra. Det er vanskelig, så absolutt, men det må gå an å legge lista litt høyere enn dette. Da Juliet reiser til øya, følger vi arbeidet hennes videre gjennom brev til Sidney, forleggeren hennes. Denne rapporteringa er litt for konstruert for min smak.

Deretter: Så er det dette med krigen. Både første og andre verdenskrig blir så mye brukt - ofte helt ukritisk - i ymse litteratur at de for meg framstår mest som et billig triks for å gjøre ei uinteressant historie interessant. Men skildringer av krig og grusomheter kan ikke gjøre opp for at ei bok er lusent skrevet. Denne boka er dessverre intet unntak. Sjøl om vi her får et rikt utvalg av ulike fortellinger om hvordan det var å leve på Guernsey under okkupasjonen, er disse nokså endimensjonale. Det er mangel på mat, brensel, såpe, frihet, om igjen og om igjen. Noen er barmhjertige samaritaner, noen holder kjeft, noen tyster, og det er alltid ei jente som forelsker seg i en tysk soldat. Dette har vi lest før. Teksten utfordrer ikke, berører ikke, ansporer ikke til refleksjon og gir oss ikke nye perspektiver, slik som for eksempel Torborg Nedreaas gjorde med sin novellesamling Bak skapet står øksen. Der får vi krig, i alle dens valører! Her får vi et lite bearbeida sammensurium. Enda verre er at fortellingene også er svært sentimentale uten å være rørende.

Nå som jeg først har begynt å liste opp, får jeg ta tredje punkt også: Slurv. Boka har ingen kapitler, men korte og lange brev og telegrammer om hverandre, der vi i kursiv får oppgitt avsender, deretter følger dato og løpende tekst. Vi holder oss i 1946 hele veien. En skulle tro det var en enkel sak å sørge for likt antall linjeskift mellom disse tekstbitene. Men det er visst usannsynlig vanskelig. Noen ganger er det to linjer i mellom, så tre, eller fire, plutselig åtte. Slikt irriterer meg grenseløst, men har naturligvis ikke noe med litterær kvalitet å gjøre, kun estetikk. Likevel: Det er jo så lett å ordne! Både oversetter Sarah Selmer og forlaget kunne tatt tak i dette flere ganger underveis. Ellers virker det som om oversetteren har gjort sitt beste her. Men som mannen min sier, en kan ikke pynte en gris.

Bildekilde: Boktanker

Vel, Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai er ei forutsigbar bok. Den er forholdsvis kort - formen ansporer til en viss grad til knapphet - men likevel sies det for mye. Brevene er mange og tidvis kaotiske, noen er intetsigende, noen er irrelevante; forfatterne har tydeligvis et sterkt behov for å nøste opp absolutt alle tråder. Den så ut som en skikkelig kioskroman, og jeg fikk en skikkelig kioskroman. Kan jeg da egentlig klage? Tja. Den var kjapt lest og blir nok også fort glemt. I det minste fikk jeg litt lyst til å reise til Guernsey - men ikke på grunn av det som fortelles i boka, mer fordi jeg leste om Guernsey etter å ha lest Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Og det er da noe.

Forøvrig er det ille at boka sjøl oppsummerer min leseropplevelse aller best. På side 44 står det nemlig følgende (se bilde): Lesing av gode bøker tar fra deg gleden av å lese dårlige bøker. Nettopp. Så nå vender jeg tilbake til de gode igjen.