søndag 29. januar 2012

Store forventninger, igjen

Januar er på vei mot slutten, og det er allerede (eller endelig, alt ettersom) klart for lesesirkel 1001 bøkers første samlese-bok for 2012, Store forventninger av britiske Charles Dickens (1812 - 1870). Forfatteren feires, som mange kanskje veit, med stor stas i år, det er nemlig 200 år sida han blei født. Om ikke det gir en passende anledning til å lese ei bok eller to, veit ikke jeg.

Jeg må forøvrig vente med årets Dickens-bok og satse på at jeg kan lese en av hans mindre omfangsrike verker i ei rolig påskeuke eller til sommeren. Nå sitter jeg, som vanlig, midt mellom pensum, oppgaver og forelesninger, og har mer enn nok med å komme igjennom det som er studiemålet for januar før måneden er omme. Å havne bakpå som i høst vil jeg helst unngå. Derfor har jeg ikke lest Store forventninger på nytt nå, boka som jeg koste meg sånn med for snart to og et halvt år sida. Den er så absolutt verdt en gjenlesing, om noen år, når jeg har "glemt" Pip og Joe, Estella, miss Havisham og Skyggen og hele gjengen. Inntil videre må minnene gjøre susen.

Men minner er vel og bra, særlig når de sitter godt, og det ikke skal mer til enn et blikk på den stemningsfulle forsida for å gjenskape den krevende oppveksten til lille Pip, enfoldige Joe ved grua, landsbysladderet og den skumle kvelden ute på myra. Etter det er veien kort til miss Havisham og Pips velgjører. Pip kan så nyte livet som en ung, rik mann, med store forventninger knytta til sin person og til framtida. Men kan en komme unna fortida? Og hva med de store forventningene? Og hvem er egentlig denne velgjøreren?

Historia er et finmaska nett hvor alt henger sammen, og det er ikke en skikkelse som dukker opp uten at det er en bakenforliggende mening eller en framtidig konsekvens med møtet. Boka er særdeles velkomponert og elegant uten å være for stram eller jålete. Den er også ordrik uten å være skravlete, stemningsfull uten å være full av klisjeer (men noen er det jo, den er skrevet på attenhundre-tallet), spennende og humoristisk. Skildringene er flotte og fulle av sansninger og tidskoloritt. Særlig er forholdet mellom Pip og Joe rørende skildra.

Jeg har ikke lest spesielt mye av Charles Dickens bortsett fra denne boka, men har veldig lyst til å lese mye mer, blant anna David Copperfield, Oliwer Twist og Pickwick-klubben. Jeg har også lyst til å lese boka bak den flotte tv-serien "Little Dorrit" med samme navn, og har hørt fantastisk mye godt om Bleak House, både på skjerm og i perm. Men Store forventninger er altså et glimrende sted å starte. Hipp hurra for Charles Dickens!

lørdag 28. januar 2012

Draumen og vona og livet

I vår har eg mykje "framand" på pensum. Det er forfattarar eg veit kven er, eg har høyrt om dei og lese om dei, men eg har ikkje lest noko av dei. Enno. Og eg er skeptisk. Til om eg eigentleg vil lese, til om tekstane er gode. Vert eg skuffa?
Til dømes Ivar Aasen (1813 - 1896). Kva i alle dagar skal eg tru om han? På bilete kan han sjå ut som Gamle-Erik eller bygdetullingen. At han var eit språkgeni herskar det ingen tvil om. At han skreiv lange artiklar, dagbok, mykje brev, at han samla ordtak og fyndord og registrerte og forska på ordvariantar og ymse dialektar, veit vi. Men kva med det skjønnlitterære, lyrikken?

Men det er berre å setje i gang med Symra frå 1863. Og Symra er ein kald vårdag som vert varmare og varmare av sola. Og ho vert ein sommardraum som angar av gras og jord og nytjæra planke-veggar, livet er godt no, og heimstaden er den beste plassen i verda. Kjenslene er mange og sterke, og det er lukke og glede som er sterkast. Men både stemninga og dikta endrar seg. Det vert haust og seinare vinter. Det vert bittersøtt, trist. Heimstaden er glissen og matt, og ein søkjer mot noko meir, mot noko anna enn plankevegg og bladverk. Menneska er kaldare der ute, og dei kan ikkje sjå det same som deg. Draumen er ikkje verkeleg, kva med himmelen, æva? Me ber alle på ei sorg, men kva med vona?
Røysta som syner meg røynda hjå Aasens dikt, missar aldri vona.

Frå det nasjonalromatiske til det andelege - forfattaren tek mange sprang. Ein kan spørje seg om det ikkje vert for mykje, men det vert det ikkje. Alt kjem ifrå same røyst, frå same verd. Som lesar er ein med på reisa, ei rytmisk, visuell reise frå dette livet til det neste, eller frå barndom til alderdom. Nokre dikt er tunge og konsonantsterke, andre lette og springande som ein sommarfugl. Kjenslene er universelle, men moralen har rot hjå bondestanden. Eigenskapar som måtehald, mot, truskap og arbeidskraft er dei viktigaste. Og forfattaren poengterar fleire gongar at ein kan vere rik sjølv om ein ikkje nytar godt av materiell rikdom, ein kan vere rik på vener, opplevingar, fantasi, kjærleik og kunnskap. Og viss ein ikkje har sorgar, kvifor skulle ein ikkje då vere blid?

Samstundes kan nokre av dikta tolkast politisk. Aasen snikar inn målsaka fleire plassar, og han skriv så det susar om rikfolka og dei betre stilte i andre land (det velkjende grøne graset), reint så eg vert flau her eg sitter, i eit av notidas rikaste land. Slik sett har dikta framleis appell. Motsetnaden ære - skam nemner han fleire gongar, og det seier ikkje så reint lite om samfunnet og kulturen han kom ifrå og var berar av. Det var mykje meir i desse dikta enn eg trudde, og eg trur at viss ein finles kvart dikt som dei fortener, kan ein hente ut stor lærdom frå ein klok mann. Han såg dei verkelege menneska, ikkje berre språket deira. Og han syner fram ei stor kraft i dikta, livskrafta.

Her frå diktet "Livet":

Lauvet fell um Hausten av,
um Vaaren atter det spretter.
Dauden herjar um Land og Hav,
men Livet kjem altid etter.

(...)

Kjært er Livet med all sin Harm;
det klaarnar, alt som det gjenger.
Men endaa treng eg ei Von i Barm
um eitt, som varer lenger.

tirsdag 24. januar 2012

Norges historie fram til 1319

Som nyfrelst historiestudent gikk jeg løs på vårens pensumliste med liv og lyst allerede i romjula. Noen av bøkene har jeg enda ikke kommet meg igjennom, andre gikk unna som en drøm. En av disse var ei fagbok av professor Claus Krag, Norges historie fram til 1319. Før jeg gir meg i kast med dette innlegget for alvor, vil jeg bare presisere at jeg fortsatt er fersk innafor faget, og at jeg derfor ikke ser meg kvalifisert nok til å vurdere det faglige innholdet i boka i særlig stor grad. Jeg kan nemlig ikke gå forfatteren i sømmene og påpeke feil eller uriktigheter. Men når det kommer til å lese, og å vurdere tekst, har jeg lang erfaring.

Det første jeg vil nevne, er at dette er ei veldig god innføringsbok i historie. Den er enkel og lettfattelig uten å være banal, den er diskuterende uten å være forvirrende, den er konkret og tydelig, men ikke bastant eller overtydelig. Den er rett og slett tilgjengelig, informativ og godt komponert (og det hjelper sjølsagt om en som student og leser også er over gjennomsnittet interessert, sånn som meg). Boka bærer preg av å være gjennomarbeida - så er også mye av stoffet henta fra Aschehougs Norgeshistorie fra 1995, hvor Claus Krag skreiv bind 2 om nettopp samme periode. Det at han har gått igjennom og revidert stoffet mange ganger gjør boka solid. Progresjonen mellom avsnitt og kapitler er logisk og aldri for brå, han gjentar viktige poenger, men aldri i det kjedsommelige. Norges historie er i det hele tatt profesjonelt håndtert.

Noe av det fineste for meg, var at forfatteren har tatt seg tid til å diskutere smått og stort. Han er kritisk til kilder og begrunner hvorfor, henviser til andre historikere, arkeologiske utgravninger, sagaene, teorier og metoder. Han viser at det er mye vi veit med sikkerhet, men at det er mange måter å tolke på. Og det får sjølsagt utslag i hvordan vi ser på fortida. Hvert hovedkapittel har egne diskusjonskapitler bak i boka hvor han problematiserer og peker på hvorfor historikere før og nå er eller har vært uenige. Dette kan, og bør, leses parallellt. Det hadde i alle fall jeg stort utbytte av å gjøre. Gjennom nettopp diskusjon tror jeg forfatteren oppnår noe av det viktigste ved historiefaget: han oppfordrer og oppmuntrer til egen refleksjon og setter i gang en empirisk tankegang. I tillegg er boka utstyrt med kart og figurer, kongerekka og slektstavler, tidslinje, kildeliste og et godt register med oppslag både på navn, forfatter og sak. Veldig ryddig og systematisk. Og i tillegg synes jeg forsida er flott!

Boka har en naturlig og kronologisk oppbygning. Krag samler trådene etter den siste istida, og går raskt igjennom steinalder, bronsealder og jernalder før han konsentrerer seg om vikingtid og rikssamling. Det er ikke til å unngå at det blir litt kongerot når de bruker de samme navna om igjen og om igjen, men stort sett går det greit å holde styring på dem. Krag er flink til å bruke kongenes tilnavn og regjeringsår eller lignende. I tillegg opplever jeg at forfatteren ikke ligger langt framme hele tida og kommenterer begivenhetenes gang, han er tilbaketrukket, nærmest nøytral, sjøl om det av og til skinner igjennom hva som er forfatterens mening og hva som er den gjengse oppfatning.

Krag er verken arrogant eller overlegen, og later heller ikke som om leseren er fryktelig dum. Han vedlikeholder en hårfin balanse gjennom hele boka. Stoffet er godt tenkt og godt skrevet, og det virker svært profesjonelt i utførelse og gjennomføring. Sjøl om jeg til enkelte tider blei såpass revet med at jeg kanskje glemte å se etter det, kunne jeg heller ikke finne særlig mange skrivefeil eller andre ortografiske eller visuelle bommerter. Så: hatten av for Claus Krag fordi han har skrevet ei god historiebok, og kudos til Universitetsforlaget som har vaska og korrekturlest bra nok - denne gangen.

fredag 20. januar 2012

I et klasserom i Norge, januar 2012

Som student er jeg av og til på forelesninger. Og innimellom disse forelesningene er det pauser. Og i en av disse pausene hadde jeg den ære av å overvære følgende.

Først en lett skildring av de engasjerte: tre mannfolk med allmennlærerutdannelse (i alle fall nesten, mannfolk C er ikke ferdig enda), fra verdens kulturhovedstad nummer én, altså Drammen. Mannfolk A, kanskje 33 1/2 år, har omtrent tretti kilo for mye og tar av seg de velbrukte Eccoskoa i hver forelesning til glede for oss rundt. Mannfolk B, ca 44 år, har tjue kilo for mye, kort skinnjakke og en pinlig ørepynt, skræver på maks til stadighet og legger an på alt som har to bein. Mannfolk C, 28, også tjue kilo mer enn hva som er bra (ikke at dette plutselig er blitt en helse- og livsstilsblogg, altså), litt forsoffen, med en meget rar og ukledelig hårklipp, pløsete kinn og usedvanlig tjukke fingre. Disse tre humrende eksemplarene av arten utveksler lystig sine erfaringer som eminente utøvere av læreryrket.

I begynnelsen er replikkene harmløse og av typen "Det er så kult å undervise matte", "Vi har et utlånssystem for kalkulatorer", "Jeg blir så tørr på fingra av kritt", "Der jeg jobber er det 28 ulike minoriteter". Alt er vel og bra, til mannfolk C forteller om hans første oppdrag som nyansatt ved skolen: å rette nynorsktentamen. Og ansiktsuttrykket? Som om det var av det forferdeligste av alt det forferdelige som noen som helst rektor-Satan kunne komme på. Og de andre stemmer i med alt bulder og brak de har, om hvor ille det er med nynorsk, hvor grusomt det er at de som lærere må igjennom det, og hvor flaut det er å fortelle de dumme elevene sine om nynorsk, for de skjønner jo ingenting uansett.

Mannfolk B: Det er så flaut med nynorsk for ingen amerikanere skjønner bæret av hva dem sier.
Mannfolk C: Høhø, til og med ingen dansker forstår det! Vestlendinger må alltid snakke engelsk i utlandet.
Mannfolk B: Det er faen ikke så rart.
Mannfolk C: I grunn burde ingen snakke dialekt.
Mannfolk A: Litt dialekt er jo greit, da...
Mannfolk C: Bare sånn forståelig dialekt. Alt anna kan en bare drite i. Akkurat som nynorsk. Hvem er det som gidder å holde på med det? Det er så dumt.
Mannfolk B: Det er bare 17% av Norges befolkning som driver med nynorsk. Det er jo nesten ingen.
Mannfolk A: Det er jo en del, da...
Mannfolk B: Men ingen av dem er her! Og det er ingen med vettet i behold!
Mannfolk C: Nynorsk bør avskaffes. Det er så jævla ubrukelig. Det er ingen andre i hele verden som har et konstruert språk. Og ingen land i hele verden har to språk heller!
Mannfolk A: Sveits...

Som dere skjønner, blei jeg veldig imponert over kunnskapen disse mannfolka besitter, og deres enestående evne til å reflektere over aktuelle problemstillinger som allmennlærere møter på i sitt virke når de er så priviligerte å ha norsk i fagkretsen. Jeg vil også påpeke at Mannfolk A i grunn er et sympatisk menneske, og som dere kan se av gjengivelsen over, kommer han kun med milde, modererende kommentarer, men blir overdøva og ignorert av Mannfolk B og C som på dette punktet i samtalen nærmest brøler til hverandre av vill entusiasme og deres felles iver etter et nynorskkorstog. Fordi de etterhvert begynner å dra ekskrementer inn i samtalen for å beskrive Språkrådet og andre viktige språk-politiske organer og mennesker, vil jeg ikke gjengi ytterligere.

Men konklusjonen deres er altså følgende: nynorsk bør slettes fra vår kollektive bevissthet, fordi det er så teit (høhø). Men det går jo ikke, i alle fall ikke sånn med en gang, det innså til og med De tre vise menn. Derfor bør en begynne med undervisningsnekt. Ingen trenger å lære nynorsk, for det er ingen som bruker språket. Ingen trenger å ha eksamen i nynorsk, fordi det er jo ingenting å lære. Det elevene derimot kan lære litt om, et par timer i semesteret, er at det var noe som het nynorsk, som var et knotete, konstruert, døllt gammelt språk som ingen brydde seg om og som høres teit ut når en leser høyt. Elevene kan også lære at noen skreiv litt, og det går an å lese et dikt eller to for moro skyld, og etterpå gjøre narr av alle de dumme dialektene som ikke en gang et kollektivt korstog kan klare å utrydde. Vel og bra, undervisning fullført, tidlig hjem. Hjernen(e) bak operasjonen imponerer.

Ikke for å gi dere, Noregs Mållag og Kjartan Fløgstad og alle andre i rørsla, arbeidspress, men: denne slags holdninger må en få bukt med! Det er så utrolig flaut at det er lærere som har denne innstillinga, lærere, som skal utdanne norske barn og ungdommer! De er dumme, sneversynte, inkompetente og fordømmende ovenfor egen kultur og eget språk. Og det er nesten enda verre at de ikke ser langtidskonsekvensene av sine egne holdninger og ord. Hva med alle jobbene i kommunen, fylket og staten, som krever at en kan besvare brev på begge målformer? Hva med deres egne jobber som lærere, hvor det kreves at de skal lære opp elevene i begge målformer og prøve dem i begge målformer? Tror de ikke at den jobben ville vært litt lettere dersom de, som forbilder, autoriteter og fagpersoner, hadde vært litt mer positive? Og hva gir dem rett til å "velge" på vegne av elevene sine, "velge" at nynorsk er teit og at de ovennevnte jobbene er uaktuelle for elevene i framtida fordi de gjennom inkompetente lærere ikke blir kvalifiserte? Snakk om å mangle respekt, både for individer, kultur og samfunn.

Men når de mener at løsninga er å avskaffe nynorsken, drite i opplæringslover og det å kunne besvare brev, og mener at alt med nynorsk har med bygdetullinger å gjøre, er det nok ikke noe særlig håp uansett. Mulig løsning: deportere gutta langt uti Finnskogen eller opp i Finnmark og kreve at de må lære seg kvensk eller samisk for å kunne undervise. I tillegg til nynorsk, så klart.

torsdag 19. januar 2012

Aktuell og viktig

Jeg har knapt rukket å avslutte første Kjartan Fløgstad-bok før jeg gyver løs på den neste, Brennbart fra 2004. Og dette er virkelig noe annet enn Fangliner. Det er også tydelig at det ligger mer enn tretti skrivende år i mellom utgivelsene. For der hvor fortellingene i Fangliner slingrer og hangler til lands og til vanns, er Brennbart konsentrert, saklig og spissfindig. For det første: Brennbart er essayistisk. Jeg nøler med å kalle boka ei rein essaysamling fordi jeg mener det er stadig glidende over-ganger mellom essayet, fortellinga, fagboka, det historiske og artikkelen. Boka er oppdelt i 15 kapitler og kan (og bør) leses som ei historie, men en kan også lese hvert kapittel for seg, som en poengtert og avslutta del.

For det andre: der Fangliner omhandler noe som er fjernt for meg, nemlig sjøfolkas og industriarbeidernes tøffe hverdag på seksti- og søttitallet, er Brennbart utrolig aktuell og spennende med sin nedsabling av riksmålsfolkas påstander og en velbegrunna og dreven oppvurdering av alt som er nynorsk. Og for det tredje: Fangliners kleine humor er helt borte. Her er det herlig britisk understatementhumor, rein utdriting, språklig vidd med ordspill og rim og mer til. Det er faktisk såpass at det nesten ikke er til å begripe at disse to verkene kommer fra samme penn! Men samme kan det være, jeg er djupt imponert, full av respekt for Fløgstad og nyinnmeldt medlem i Noregs Mållag.

Hvorfor? Jo, i Brennbart viser Fløgstad hvordan de overlegne riksmålsfjompene helt systematisk og udemokratisk har sverta og svekka målsaka og målfolka. Demokratiske vedtak omgjøres fordi riksmålsstutene er villige til å innynde seg hos og samarbeide med NS under krigen. Og etter krigen? Mange kommer fra det uten straff, sjøl om det de har gjort er straffbart. Riksmålsforbundet stiller seg hundre prosent bak sine tidligere ledere. Og de udemokratiske vedtaka som riksmålsjappene har pressa igjennom, blir stående. Nynorsken, som har brukt flere generasjoner på å vinne innpass, som har sloss for rettigheter og status som eget språk, blir satt tilbake med mange tusen arbeidstimer og mange hundre menneskers frivillige engasjement.

Men saka er langt ifra over med det. I en viss idéhistorie utgitt på Aschehoug får professor Hans Fredrik Dahl boltre seg over mange sider, og hevder det skrekkeligste (som blir tatt for god fisk og utgitt): at Quisling var en stor ideolog og at målsaka er brun og det som verre er. Altså at brukerne av Ivar Aasens språk er fascister. Men Fløgstad tilbakeviser hvert eneste punkt og vel så det, med belegg i norsk historie, språkhistorie så vel som politisk historie, og Hans Fredrik Dahl og andre sauer får så ulla fyker. Fløgstad trekker også linjene helt fram til våre dager, med fjortisidioter som brenner "spynorske" bøker og lærere som snakker om "nakkeskuddeksamen". Det siste er så utrolig flaut!

At dette er en egen bok er rett og slett kult. Den er unik, vrien å plassere, men nødvendig og en litterær genistrek. Dahls eskapader er en skikkelig flau affære, men på grunn av maktsystemer og folks vilje til å se det beste hos de verste, var det mange som utelot å kommentere eller protestere. Derfor blei det naturlig nok en forfatter, som mamma sa, som måtte ta denne kampen. Fløgstad briljerer og argumenterer så det suser, både for nynorsk og for norsk kulturmangfold. Målsaka er aldri mer det samme for meg. Og dette innlegget burde såklart vært skrevet på nynorsk, for å hedre og ære både nynorsken, Aasen, Fløgstad og alle små og store aktivister i mellom. Vi skal være stolte over at vi har dem!

I tilfelle det ikke var tydelig nok: les Brennbart!
Og meld deg inn i Noregs Mållag!

tirsdag 10. januar 2012

Bloggkrøll

Jeg har fått beskjed fra flere om at det er/har vært litt tull og tøys med bloggen; datoer og innlegg er muligens i hytt og pine og den er ikke oppdatert som den skal være. Nå tror jeg at det meste skal være i orden! Men gi meg gjerne beskjed dersom noe ser snålt ut.

Nytt fra 2012: "Til salgs" er lagt til som side i menyen til høyre, og "Populære innlegg" er å finne under leselista nedover på høyresida. Hvis noen ikke får opp dette, legg igjen et vink under her.

Fordi jeg er veldig travel, har jeg lest mindre og blogga enda mindre fra sommeren 2011. Det kommer nok til å være sånn i 2012 også. Derfor er målet å forsøke å få til ett innlegg i uka. Hvis du synes det går urimelig lang tid i mellom hver oppdatering, ta kontakt.

Takk til alle dere som leser og kommenterer og som ga beskjed om at noe ikke var som det skulle være. Godt nytt leseår til dere alle!

lørdag 7. januar 2012

Prosa uten innhold

Asle heter gutten som etterhvert får en bærende rolle i de små, forsiktige, litt usammenhengende og ujevne tekstene i kortprosasamlinga Prosa frå ein oppvekst (1994) av Jon Fosse (født i 1959). Men før Asle kommer på banen, før det blir en minimal sammenheng, er dette lite og løsrevet og minner mer om skriveøvelser enn om noe annet. Så er det da også uttrykt eksplisitt på baksida av boka at dette er små tekster, "- Ei bok alle kunne ha skreve, seier Jon Fosse". Ja vel. Terskelen er lav. Utbyttet er lite. Og jeg spør: hva er da vitsen med å utgi dette?

Jon Fosse er en forfatter som holder svært høyt nivå. Jeg har lest både dramatikk, lyrikk, essays og romaner, og liker det meste. Kortere tekster har jeg også likt, han har den samme intensiteten, livsfølelsen, blikket. Men i Prosa frå ein oppvekst opplever jeg at jeg leser en ny Fosse. Det er en Fosse uten intensitet. Nærværet er der, han skildrer de små øyeblikkene, stemningene, været og enkelte gjenstander, mennesker på avstand. Det er hverdagslig, normalt og forutsigbart. Og det er, unnskyld meg, kleint til Fosse å være. Det som kanskje er verst, er at jeg ser hva som mangler. Noen ord til; teksten blir lada. Flere linjeskift og færre ord; det blir et dikt. Hvorfor er ikke tekstene mer bearbeida? Hvorfor har ikke forfatteren, eller forlaget, sett og gjort dette? Hvis poenget er å gjøre Fosse folkelig og tilgjengelig, sånn at til og med "gutta på gølvet" og sjøfolka i Fløgstads tekster skal kunne lese ei bok og skryte av det etterpå, synes jeg forfatter og forlag både reduserer hvem og hva Fosse er, og ydmyker svake lesere.

mandag 2. januar 2012

Sjøfolkas fortellinger

Godt nytt år, alle sammen! Første innlegg i 2012 blir faktisk om ei skjønnlitterær bok, som ikke er lystlest, men som er pensum i et av fire kurs en eller annen gang i løpet av våren. Jeg har vært tidlig ute og bestilt en haug bøker, både på biblioteket og via ymse nettbutikker. De har rent inn i løpet av romjulsdagene (og jeg forventer mer enn dobbelt så mye i uka som kommer), sånn at jeg har fått en mjuk start på leseåret 2012. Ordinær studiestart er nemlig ikke før om to uker, men med alt jeg skal igjennom, er det bare å komme i gang.

Fra før har jeg liten kjennskap til Kjartan Fløgstads litterære produksjon (har bare lest noen utdrag), men kjenner sjølsagt til mannen som en solid kulturpersonlighet, og har også hatt den glede av å møte han og de lange, tynne fingrene, den fyldige barten og den snåle vestlandshumoren hans ansikt til ansikt. Men mer om det kan komme en annen gang, nå har jeg lest en av de tidligste utgivelsene hans, Fangliner, fra 1972. Jeg så fram til å lese boka, Fløgstad er jo kjent for å blande høy og lav, for humor og da særlig ironi, for å være krass og konkret (og kanskje litt retthaversk, mer om det seinere). Og han er en viktig stemme, både blant nynorskfolket og i den norske samtidslitteraturen generelt. Derfor blei kanskje fallhøyden ekstra stor når boka ikke falt i smak.

Fangliner er i grenseland mellom å være kortprosa og noveller; på forsida står det "fortellinger", og det er dekkende. Tekstene dreier seg i stor grad om unge sjømenn; som er på båten, som får hyra, som mønstrer av, som blir akterutseilt, som kommer hjem og lengter ut. Havet både lokker, lurer og leiker, og for noen er det vanskelig å få til et stabilt liv på land når de er vant til å være maskinister, slenge dritt med gutta, kjenne at det duver i kroppen, se horisonten i det fjerne, være fri. Det er mye drikking, banning og slåssing, vulgaritetene kommer i enkelte tekster tett, og de unge mannfolka er etterpå like aleine som da teksten begynte. Det er også en del andre, heller tilfeldige tekster, som bryter helt med livet på sjøen.

For det første: enkelte av disse tekstene er gode. Den første, "Vindauga med utsyn over havna", synes jeg til og med er veldig god, den er godt komponert, den er usentimental og stram. Flere av tekstene er innafor noe av det samme; det er knapt, intenst og direkte, replikkene er få og skildringene er avgrensa. Men mye av dette har jeg lest før, av alle ting hos Amalie Skram. Og jeg opplever dessverre ikke at Fløgstad når opp til henne, han byr ikke på noe nytt, annet enn vold og bannskap, og det er ikke mye til bidrag i mine øyne. Derfor går jeg, som en bortskjemt leser, litt lei, etter mange stillestående gutteromstekster med brøl og vræl. Det er uklart hva forfatteren vil. De andre tekstene, som bryter med havet og sjøfolka, fungerer derfor forfriskende. Men etter noen sider er det heller det motsatte.

Denne boka er svært kontekstavhengig. Som småsur, sær (jukse-) sekstiåtter (han er litt eldre enn den opprinnelige sekstiåttergenerasjonen, født i 1944 som han er), hadde Kjartan Fløgstad appell sjøl utafor raddismiljøet. Særheten, som både gjelder humor og litterær nyskaping, er ikke lenger underholdende eller originalt. Det hele topper seg med oppkast i telefonrøret - bare unødvendig og kleint, og virkelig ikke morsomt. Men datidas opprørske ungdom kunne vel ikke tenke seg noe kulere og tøffere enn å spy på den rike kapitalistborgerklassen, fanga i tida som de var. Dette faller helt sammen ved en lesning i dag, og det blir bare usmakelig.

Og så er det dette med høy og lav; tematisk, kvalitetsmessig, språklig og humoristisk. Er det bare jeg som ikke synes dette er bra eller morsomt, som ikke "tar poenget" (jeg frykter at det ikke er et poeng å ta...)? Jeg synes det er en pine å lese sprikende og forsøksvise metatekster som stadig bryter opp for å kommentere både dette og hint. Utfordringa for en forfatter og gleden for en leser er jo tekster med kontinuitet og sammenheng. "Hvem som helst" kan skrive løsrevet og oppbrutt, om akkurat det som faller dem inn der og da, herse med alle og sette seg sjøl på pidestall. Men blir det god litteratur? Nei.

Fløgstad er såpass ujevn i denne boka at jeg kanskje ville hatt betenkeligheter med å gi den ut i det hele tatt. Men i de tekstene som sitter, gjør han på sett og vis opp for de svake fortellingene. Eller for å si det på en annen måte: mange av sjømanntekstene har noe ved seg som jeg ikke finner igjen i de andre tekstene, f.eks. i "Fortellinga om Freddy". Disse raddistekstene, og ikke minst fortellingene om damene som henholdsvis drukner seg og skjærer over pulsåra, er tomme. Jeg leser og tenker: hva er poenget her? Hvorfor er det så påklistra? Jeg opplever at Fløgstad kjenner livet på sjøen og i industrien, det er tekster med mer troverdighet, uansett hvor vulgære og maskuline de er. Men kunne han ikke bare holdt seg der? At det er klasseforskjeller utafor Fangliner veit vi, det trengs ikke å avspeiles i boka, ikke i denne sammenhengen. Men det var vel et behov i 1972.