Prosa uten innhold

Asle heter gutten som etterhvert får en bærende rolle i de små, forsiktige, litt usammenhengende og ujevne tekstene i kortprosasamlinga Prosa frå ein oppvekst (1994) av Jon Fosse (født i 1959). Men før Asle kommer på banen, før det blir en minimal sammenheng, er dette lite og løsrevet og minner mer om skriveøvelser enn om noe annet. Så er det da også uttrykt eksplisitt på baksida av boka at dette er små tekster, "- Ei bok alle kunne ha skreve, seier Jon Fosse". Ja vel. Terskelen er lav. Utbyttet er lite. Og jeg spør: hva er da vitsen med å utgi dette?

Jon Fosse er en forfatter som holder svært høyt nivå. Jeg har lest både dramatikk, lyrikk, essays og romaner, og liker det meste. Kortere tekster har jeg også likt, han har den samme intensiteten, livsfølelsen, blikket. Men i Prosa frå ein oppvekst opplever jeg at jeg leser en ny Fosse. Det er en Fosse uten intensitet. Nærværet er der, han skildrer de små øyeblikkene, stemningene, været og enkelte gjenstander, mennesker på avstand. Det er hverdagslig, normalt og forutsigbart. Og det er, unnskyld meg, kleint til Fosse å være. Det som kanskje er verst, er at jeg ser hva som mangler. Noen ord til; teksten blir lada. Flere linjeskift og færre ord; det blir et dikt. Hvorfor er ikke tekstene mer bearbeida? Hvorfor har ikke forfatteren, eller forlaget, sett og gjort dette? Hvis poenget er å gjøre Fosse folkelig og tilgjengelig, sånn at til og med "gutta på gølvet" og sjøfolka i Fløgstads tekster skal kunne lese ei bok og skryte av det etterpå, synes jeg forfatter og forlag både reduserer hvem og hva Fosse er, og ydmyker svake lesere.