Dialektboka

Bildekilde: Bokelskere

I løpet av et år er det ganske mange bøker som finner veien hjem til meg, og i 2018 var Dialektboka av Anders Vaa (f. 1978) ei av disse bøkene. Den har med andre ord stått nokså lenge på hylla og venta på tur, og blei endelig lest nå i sommer. 

Dialektboka er ei fagbok om akkurat det tittelen sier: Dialekter. Den er med andre ord ingenting for deg som er interessert i barneoppdragelse eller båter. Her handler absolutt alt om dialekter, på godt og vondt. Materialet formidles i en muntlig og lett tone, slik at boka kan passere som populærvitenskapelig, eller for folk flest. For å understreke dette har forlaget (eller forfatteren) valgt å utgi denne nokså smale boka sammen med et lydpanel, der leseren kan lytte til alle dialektprøvene som hun leser om underveis. Det tror jeg er klokt, da det er nokså stor forskjell på å lese om uttalevariasjoner og isoglosser, for å ikke nevne lydskrift, og å høre det.  

Vaa redegjør ryddig og godt for svært mange av dialektene i Norge. Han tar først for seg generelle dialektkjennetegn og ei rask og forenkla språkhistorie, før han gyver løs på de fire hovedgruppene når det kommer til norske dialekter. Disse er, ifølge Vaa og mange andre, østnorske dialekter, trønderske dialekter, vestnorske dialekter og nordnorske dialekter. Når han har fått på plass hovedtrekkene ved disse dialektene, går han mer spesifikt inn på mindre dialektgrupper og ulike kjennetegn. For eksempel finner en nordvestlandsk, sørvestlandsk og sørlandsk under vestnorske dialekter. Deretter eksemplifiserer forfatteren ytterligere lokale variasjoner og særtrekk gjennom punktmessige oversikter med titler som "Spesielt for Romsdalen" og "Spesielt for Sunnmøre". Lydklippene, altså dialektprøvene, representerer så noen av disse mer lokale variasjonene. 

Boka var helt grei å lese, men ga meg ikke noe særlig nytt i forhold til standardverket Norsk talemål - lokal og sosial variasjon av Eric Papazian (f. 1939) og Botolv Helleland (f. 1940). Og det er leit, for det hadde jeg forventa. Bøkene skiller seg mest fra hverandre gjennom valgt struktur, detaljnivå i hovedinndeling av hoveddialekter og lydstøtta. I boka til Papazian og Helleland begynner det med språklyder, mens Vaa åpner med ei dobbeltside med takk til alle som har bidratt. Dette kunne strengt tatt blitt plassert bakerst i boka, der det hører hjemme. Papazian og Helleland er mer detaljerte enn Vaa, som opererer med fire hovedgrupper. Videre har Papazian og Helleland lydstøtte på cd, mens Vaa som nevnt over har et mer moderne lydpanel. Jeg er dessverre ikke særlig fornøyd med lydpanelet. For det første var det limt alt for dårlig, slik at det konstant sklei og datt av boka, noe som er upraktisk da jeg liker å ta med meg det jeg leser. Og i tillegg var ikke "Dialekta mi" innspilt i sin helhet, noe forlaget mer enn gjerne kunne kosta på seg når de først lager ei slik bok. Det er jo ikke hvert år.

Reint visuelt var heller ikke boka særlig slående. Fonten kunne gjerne vært annerledes, tydeligere, litt større og mer leservennlig. For mange er dette emnet komplisert, og kanskje også tungt, å lese, og da hjelper det om det grafiske letter framfor å tynge. Jeg veit ikke hvem som har valgt å gjøre det slik, men på mange sider, inkludert forsida, baksida, kartsidene, innholdslista, sidene med "Dialekta mi", språkvitenskapelige ord og uttrykk og så videre, er sidene nærmest "marmorerte" med treverk, slik at det ser ut som om en planke ligger under skrifta. Det er særdeles stygt der det er bilder, og lite leservennlig der det er tekst. 

"Dialekta mi" er i seg sjøl litt underlig, og da ikke bare på grunn av det underliggende treverket på boksidene. Her har det jeg antar er Vaa intervjua eller snakka med ulike kjente personer om dialekta deres - fra Liv Signe Navarsete og Yasmin Syed til Rolf Theil og Dag Sørås. Alle snakker om dialekt og identitet, og egen bruk av egen dialekt. Og det er ofte fint det de forteller. Noen svarer kort, andre bruker tre sider, men det er litt uklart om de har fått de samme spørsmåla eller ikke. På mange måter hadde det vært praktisk om spørsmåla også var inkludert, det ville samla og strukturert intervjuene. Og ja takk til fullstendig innspilling!

Jeg liker godt at Anders Vaa skriver radikalt bokmål. Det er en stil som passer til det han skriver om, og som illustrerer et viktig poeng i forhold til språk og identitet, som også vises fram gjennom "Dialekta mi". Men jeg liker ikke at han har en i overkant jovial skrivestil med unødvendig mange fyllord. Jeg er heller ikke særlig interessert i små anekdoter eller "artige" forfatterkommentarer underveis, jeg er interessert i dialektene, det er derfor jeg leser boka! Og anekdotene og forfatterkommentarene forstyrrer det faglige. Et eksempel fra side 39, om dansk: All honnør til barna for å tilegne seg det språket. Nå er ikke jeg særlig glad i dansk sjøl, men sånt skal vel en lingvist holde seg for god til? Videre klinger det ikke så godt i mine ører med setninger som "Verb har muskler." og "Noe som er enda tøffere, er dativ." og så videre. Det blir flåsete.

Jeg mener derfor at Vaa kun delvis lykkes med Dialektboka. Temaet er spennende og viktig, og det er flott med kart og lydstøtte og en helhetlig gjennomgang. Men det ville fungert bedre med strammere tekst og mer leservennlig design.

Norsk talemål

En av mine største utfordringer dette semesteret er innafor nordistikken. Der skal jeg både være innom syntaks og morfologi, fonologi og dialektologi, sosiolingvistikk og retorikk. Pensum er stort, leseplanen er hektisk og det er kort mellom de mange forelesningene som jeg må følge. Foreløpig hangler det mer enn det går, men for hver side jeg tilbakelegger er det mer og mer som faller på plass. Den grundige fagboka Norsk talemål. Lokal og sosial variasjon (Høyskoleforlaget 2005 - også kjent som "trollboka") er så absolutt med på å gjøre det hele mer forståelig. Samtidig gjentar foreleseren stadig at boka er for grundig og at vi ikke behøver å kunne alt. Hva vi eventuelt kan utelate sies det ikke noe om, så det er blitt til at jeg leser hele greia.

Gjennom dialektprøver, språkutviklingskart, mange eksempler på ulike språktrekk og variasjoner, samt dialektprøver på cd, gir Eric Papazian og Botolv Helleland et mangefasettert bilde av norsk talemål. Så detaljert er det, at det nærmer seg mosaikken. Mest fokus er det på det rurale, mens byene, med sitt skriftspråknære standardtalemål, i stor grad sløyfes. Da boka er noen år gammel og feltundersøkelsene, karta og dialektprøvene er eldre enn meg og vel så det, gir eksemplene ofte et gammelmodig inntrykk. Men jeg leser det med stort utbytte og som en skildring av hvordan talemål og dialekter har vært i gitte områder, snarere enn sånn det er. Dessuten er palatalisering, tjukk l, jamvekt og skarre-r med mye mer fagtermer og isoglosser som holder seg, så det spiller egentlig ingen rolle når dataene er innhenta. Det viktigste er jo at jeg og andre studenter forstår hva som beskrives og hvorfor det er sånn.

Og det er faktisk ganske spennende når en kommer inn i det!

På ungdomsskolen og videregående var jeg aldri særlig begeistra for dialektologidelen av norskfaget (det var litt som den dølle tanta alle har, og som vi pliktskyldigst besøker to ganger i året - det er bare å få det unnagjort). Det kan også ha noe med saken å gjøre at vi mer eller mindre blei villeda til å tro at det kun fantes seks dialekter i moderne norsk talemål (og at vår dialekt var den beste): nordnorsk (fra Trøndelag og opp), trøndersk (logisk nok Sør- og Nord-Trøndelag), bergensk (alle på Vestlandet skriker), bibelbeltet (det treige Sørlandet), Oslomål (altså Midt-Norge) og Indre Enfold (Østfold). Vi visste jo at det ikke var sånn, men lell. Ikke fikk vi vite hvorfor dialektene var forskjellige, heller. Men det har jeg fått fordype meg i nå. Og jeg har knøda bra mye med Setesdalsmålføret, men det er jammen moro når jeg forstår hva hødd er og hvorfor det har blitt sånn!

Stor nytte har jeg også hatt av et av de tidligere emnene innafor nordistikken, nemlig norrønt og den generelle språkutviklinga mot moderne norsk. Det kan virke som om alt i dialektologien bygger på noe foregående, og det er utrolig spennende å kunne nøste opp historien til ett enkelt ord bare ved å resonnere. Men jeg tror boka er fin for de som mangler den bakgrunnskunnskapen også. Sjøl om Norsk talemål til tider er så tettpakka med informasjon at den er tung å lese og forstå, og sjøl om den er flisespikkende petimeter-grundig og nesten enerverende omstendelig, så er den også fin på den måten at forfatterne stadig husker på å trekke de lange linjene, de er konkrete, henviser til målmerkekarta og dialektprøvene, og er evig eksemplifiserende.