Landet mot nord

Bildekilde: Bokelskere

I disse nasjonaldagstider passer det ekstra godt å ta for seg sakprosautgivelsen Landet mot nord. 1000 år - 22 personer - én historie. Boka kom ut på Spartacus i 2020, og er skrevet av historiker og forfatter Mona Renate Ringvej (f. 1970). 

Hva er egentlig norsk historie? Hva er vår historie, som ett folk og en nasjon? Hvilke historiske og kulturelle bånd, linjer, ideer og tradisjoner er vi bærere av, og hvilke må vi sørge for ikke går tapt? Landet mot nord. 1000 år - 22 personer - én historie er ei ganske annerledes norgeshistorie der rammene gis i tittelen. Framfor å se på de lange linjene og ta for seg ulike sosiale, politiske, kulturelle og økonomiske faktorer, som historikere ofte gjør, undersøker Ringvej her enkeltmenneskers hverdag og levevis.

Ringvej har, som det står i tittelen, tatt for seg 22 ulike personer. Hun går fram kronologisk og vever deres liv sammen til en slags "ny" variant av historia. Jeg skriver "ny", for det er ikke mye nytt her. Det nye er kun måten det er satt sammen på. Hvordan Ringvej har valgt ut de menneskene hun skriver om, er uvisst, for det står det ikke mye om. I mange tilfeller kunne hun kanskje like gjerne valgt en annen. Mest påfallende er at hun kun har sju kvinner, som inkluderer en sagnskikkelse, og at hun til stadighet framhever det samiske eller andre minoriteter.

Boka er delt inn i fem hoveddeler med hver sine tematiske hovedoverskrifter. Personene Ringvej har valgt seg ut, er som følger: I del 1 møter vi høvdingen Einar Tambarskjelve (980-1050), kong Olav Kyrre (1050-1093), Kristin Sigurdsdatter (1125-1178), som var kongsdatter og kongemor, og den islandske høvdingen, politikeren og sagaskriveren Snorre Sturlason (1178-1241). Ringvej skriver konsekvent Sturlasson med to s-er i sin bok, mens så og si alle andre kilder skriver Sturlason. 

I del 2 finner vi far og sønn - faren er kong Håkon Håkonsson (1204-1263) og sønnen er kong Magnus Håkonsson Lagabøte (1238-1280). Sammen bygde disse to landet med lov, noe alle som har fulgt med de siste åra godt kjenner til. Landslovsjubileet var i 2024, og da var det 750 år sida Magnus Lagabøtes landslov var ferdig. Videre følger dronning Eufemia av Rügen (1280-1312), sagnskikkelsen Jostedalsrypa, som er helt uten historisk belegg, men som er knytta til Svartedauden i 1349, Eindride Erlendsson (omtrent 1360-1440) og Amund Sigurdsson Bolt (1400-1450). 

I del 3 handler det om Inger Ottesdatter/Ingerd Ottesdotter, bedre kjent som Fru Inger til Austrått - gjort til Østråt i en viss Henrik Ibsens teaterstykke (1475-1555), ekteparet Absalon Pederssøn Beyer (1528-1575), prest, forfatter, historiker og lærer, og Anne Pedersdatter (omtrent 1530-1590), prestefrue, mor, klok kone og til slutt brent som heks, samt Mandrup Pederssøn Schønnebøl (1603-1682), en embetsmann med både militær og juridisk bakgrunn. Sistnevnte var det veldig interessant å lese om.

I del fire blir vi bedre kjent med det som for meg var bokas mest fremmede navn, nemlig Henrik Olofsson Lehmoinen (1670-1740), en heller ukjent finne som kanskje, eller kanskje ikke, hadde noe å si da grenseoppgangen mellom Norge og Sverige blei satt. Neste navn er Jacob Christian Bie (1738-1798), en heller uviktig forfatter, og Michael Rosing (1756-1818), den eneste skuespilleren i utvalget til Ringvej. Ingen av disse var det særlig spennende å lese om.

I femte og siste del skildres den polske flyktningen Adam Dzwonkowski (1815-1885), som slår seg opp som boktrykker, forfatter og kvinnesakskvinne Camilla Collett (1813-1895), samiske Elsa Laula Renberg (1877-1931), som både dreiv med reindrift, virka som jordmor og var opptatt av at samene måtte organisere seg, den russisk-jødiske flyktningen Moritz Rabinowitz (1887-1942), som var forretningsmann i Haugesund før han blei deportert og seinere drept i Sachenhausen, og til slutt visesanger og lyriker Alf Olafsen, bedre kjent som Alf Prøysen (1914-1970).

Og allerede her har de fleste med ei viss historisk oversikt faktisk fått størstedelen av boka. Og har en noen knagger å henge dette på i tillegg til de som dukker opp mentalt når en leser innholdsfortegnelsen, trenger en egentlig ikke å lese boka. Såpass lite nyskapende er den. Men Ringvej skriver lett og ganske godt, og gir en artig inngang til norsk historie. Så får en bare bære over med spekulasjonene hennes, og det at hun ofte stiller spørsmål vi umulig kan vite svaret på - som hva den eller den tenkte i det og det øyeblikket. Det er mulig hun forsøker å engasjere leseren på den måten, men for meg blir det mest irriterende. 

Boka er for all del lesverdig, men jeg har ei viktig innvending. Den er at dette rett og slett er for langtekkelig. Boka er på 542 sider, hvorav de siste førti er noter og kilder. Men i kapitlene er det mange repetisjoner, som om leseren ikke husker det hun nettopp leste i avsnittet over, på forrige side eller tre sider før det igjen. Det er skuffende at forfatteren har så lite tillit til leserne sine, og gjentar seg sjøl om og om igjen! Mellom kapitlene er det heller ikke alltid så gode overganger, og det er repetisjoner mellom kapitlene også. Det virker rett og slett som om Ringvej har skrevet dette som en rekke enkeltstående minibiografier framfor ett større verk, og derfor stadig helgarderer seg. Det bærer i alle fall boka preg av når en leser den fra perm til perm og har normal hukommelse. Men det blir for mange gjentakelser. Ringvej kunne trolig kutta i alle fall femti-åtti sider uten at leseren ville merka særlig forskjell. 

Landet mot nord er pent og ordentlig satt, og er visuelt innbydende å lese. Det at forlaget har tatt seg råd til litt pynt i form av illustrasjoner ved hoveddelene og ved hvert kapittel, har faktisk en del å si for leseropplevelsen. Det gir et høytidelig og forseggjort inntrykk, og trekker tankene mot gamle historieverk, som for eksempel Snorres kongesagaer. Bortsett fra disse illustrasjonene, og ei nydelig forside, mangler boka bildemateriale. Svært mange fagbøker har mye mer, så det at alt er utelatt, understreker det skjønnlitterære aspektet av utgivelsen.

Landet mot nord passer for deg som vil bli kjent med norsk historie, som er interessert i enkeltskjebner heller enn tradisjonell historie og som setter pris på å lese litt stykkevis og delt. Jeg vil også tro at boka kan passe godt for ungdom, som kanskje ikke har alle knaggene på plass ennå, og som trenger noen repetisjoner underveis. Om du derimot kjenner norsk historie godt, ville jeg heller gått for ei anna bok. 

Uten vesentlige feil eller mangler

Bildekilde: Bokelskere

Elvira er ikke ei hvemsomhelst dame. Riktignok ser hun ganske vanlig ut, til å være ei dame i førtiåra. Hun har en helt normal jobb som regnskapsfører. Og hun bor på et helt ordinært, lite sted ved navn Risør, sammen med mange andre ordinære mennesker. Hun har et vanlig hus i Lille Trappegata. Der har hun alltid bodd, men nå er pappa Kåre død, så hun bor aleine. Og hverdagen er på mange måter til å bære. Men sjøl sommer og saltvann og sol kan det bli for mye av. Og lykkelige turister er bare plagsomt. I alle fall når du er smågretten, desillusjonert, kjederøykende, avvisende og mutters aleine. 

Og det er Elvira. Jammen bra det i det minste er høst når boka begynner, nærmere bestemt mandag 17. oktober. Da har både turistene og alle hyttefolka forsvunnet, og fortelt og badeballer og gassgriller er endelig pakka ned. Da går det an å gå rundt i gatene uten å få reker og majones og smelta is klint på seg. Joda, hun har en grei jobb, og hun har kollegaene sine. Det er sjefen Thorvald, som skjuler en nokså uvanlig hemmelighet, det er den litt usikre Håkon, som er ganske ny og til slutt den nokså uspiselige Bodil. Alle styrer med sitt og Elvira vil helst ikke ha for mye med dem å gjøre. Heldigvis har hun venninna si, den beste og kanskje også den eneste, får en vel si. Birgit. Det har nesten alltid vært de to, de to mot alle andre.

Og så har hun bilen sin, Granadaen, og parkeringsplassen sin, i alle fall fram til ei blærete dressklyse hiver henne bort derifra. Hun, som har hatt den plassen i alle år! Hvor i alle dager skal hun parkere nå? Men det som gjør at det går fra ille til verre, er når Jasmina, naboen, ringer til Elvira på jobben. Jasmina er en fri sjel som i huset på andre sida av gata fra Elvira driver med diverse spåtjenester og ikke minst sol gjennom firmaet Sannhet og Sol AS. Hun forteller at Mathilda, en annen nabo, er død. Og deretter kommer det fram at ei anna kvinne, Anna Kvist, er forsvunnet. Noe er definitivt ikke som det skal være, verken i Risør eller i Lille Trappegata. Og heldigvis for oss, setter Elvira i gang.

Det medfører riktignok at hun må oppsøke folk, til og med snakke med dem, sjøl om hun virkelig ikke vil det. Og hun må påta seg ansvaret for ei lita gneldrebikkje som hun heller ikke vil ha. Og hun må rote rundt i mange menneskers privatliv, inkludert faren sitt, og kanskje tenke litt igjennom egne livsvalg underveis. Og hun må konfrontere ei viss dressklyse, mer enn en gang, hamle opp med den knallsure Bodil, drøfte med Birgit opptil flere ganger, kjøre helt til Hurdalen, labbe gjennom myr og steinur for å snakke med en hersens friluftsmann for å deretter vende tilbake, og fortsatt er ikke alt som det skal. For den røde kåpa til Anna Kvist blir funnet i havet. Og hun er fortsatt borte. 

Omtrent slik åpner denne boka, romanen Uten vesentlige feil eller mangler fra 2017. Den er debutromanen til Linda Holdø Skomakerstuen (f. 1971), som sjøl er revisor og oppvokst i Risør. Og det merker en i romanen - hun er presis i skildringene, bruker steder og gatenavn og tar det nesten for gitt at alle har et indre Risør-kart. Om en aldri har vært der, kan det kanskje være litt utfordrende. Men om en bruker litt tid på å se det for seg, eller supplerer med et raskt søk på et digitalt kart, går det ganske greit.

Det som er mest framtredende ved boka, er fortellerstemmen og den tøffe tonen. Vi følger Elvira i førsteperson, og kommer svært tett på. Vi har full tillit til henne, og all sympati ligger hos henne. Det betyr at vi tror på henne etter hvert som hun nøster i vei mot Anna Kvist. Elvira er nokså røff i kantene og børster av seg kritikk som om det var flass, hun har greit med sjøltillit utad, går hardt ut omtrent alltid og både skildres friskt og er gitt et observant, kvikt perspektiv på alt hun har rundt seg. Språket er leikent og overraskende, noe som er svært velkomment. Noen eksempler:

- Jan Obert Gustavsen bor i en liten, soppspist kåk på Tangen. (s. 125)

- De står på rekke i gangen, storøyde og måpende, som tre stumme spøkelsesaper. (s. 97)

- Edgar ser ut som en avblomstret løvetann, håret kan blåse av gårde når som helst. (s. 48)

- En mann skal ha baller av granitt for å motsi en kvinne med det tonefallet. (s. 161)

- Kaffen er dunder og krutt, jeg burde skutt den kaffetrakteren, men nå er elendig mer enn godt nok. (s. 103)

Det at Skomakerstuen våger å leike med språket på den måten, gjør at leseren aldri kjeder seg. Om det skulle være en litt stille transportetappe i boka, er den piffa opp med artige kommentarer og uvanlige sammenligninger og bilder. Det virker som om historia nærmest har bobla og putra seg fram, og språket bærer preg av overskudd og glede. I tillegg har boka et fargerikt persongalleri med mye humor i alt fra navn til yrker, som forfatteren hele tida kan trekke veksler på. Skomakerstuen balanserer godt mellom reine typer og det troverdige - det er lett å forstå hva hun streker opp og hvor hun vil, men samtidig er personene gitt nok dybde til at vi tror på dem - til og med den gretne Bodil. 

 

Og jammen er det bra for oss at Elvira ikke gir seg. Joda, hun er fordomsfull og alt for rask på avtrekkeren, og bommer mer enn én gang - av og til opptil flere ganger per kapittel. Elvira har det med å rasjonalisere og trekke for kjappe slutninger, uten all nødvendig informasjon. Av og til blir det skikkelig kleint, andre ganger morsomt, atter andre ganger er det spennende. Men at det eventuelt er feil slutning, forstår ikke leseren før vi står der, sammen med Elvira, og kjenner rødmen skylle over ansiktet, skammen ete seg oppetter beina eller panikken krype vilt i nakken. For vi veit som regel ikke mer enn henne, noe som er et godt og velfungerende grep i denne boka.

Noen sier underholdningsroman, forlaget kaller det feel-good men skriver samtidig roman på forsida, og atter andre kaller det en småbykrim. Og alt stemmer. Samtidig har det ikke så mye å si hvilken merkelapp en klistrer på. For dette er ei fornøyelig og sjarmerende bok som byr på mange vendinger, noen sjølsagtheter og noen overraskelser. Og ikke minst, det går godt til slutt. 

Kom mai, du skjønne, milde

I dag vil jeg dele denne teksten.

*

Kom mai, du skjønne, milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
Hvor ville jeg dog gjerne
at jeg igjen deg så!
Akk, kjære mai, hvor gjerne
gad jeg i marken gå!

Om vint'ren kan man have
vel mangt et tidsfordriv;
man kan i sneen trave -
å ja, et lystig liv!
Men når seg lerken svinger
mot sky med liflig slag,
på engen om at springe -
det er en annen sak!

Kom derfor, mai, du milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
Hvor ville jeg dog gjerne

at jeg igjen deg så!

Akk, kjære mai, hvor gjerne
gad jeg i marken gå!

*

Nå håper jeg det er noe som klinger med i deg! "Kom mai, du skjønne, milde" er en av de fineste vårsangene jeg veit om, og jeg blir alltid glad av å lese den, høre den eller synge den. Den er lett og leiken som en bekk, den triller og kvitrer som småfuglene, og den sprer både håp og glede. Og nå som selveste mai har vært litt kald, og våren er nokså treig, passer sangen ekstra godt. 

Melodien er komponert av selveste Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791), den østerrikske komponisten som gikk bort så alt for ung. I følge tysk Wikipedia skreiv han melodien i januar 1791. Teksten har en litt mer omstendelig historie. Originalen blei skrevet av den tyske diplomaten og dikteren Christian Adolph Overbeck (1755-1821) allerede i 1775, da han var student. Den blei utgitt i 1776. Men etter utgivelsen blei teksten endra flere ganger, både av Overbeck og andre. Den som endra mest på teksten, var Daniel Jäger (1762-1802). Han samarbeida mye med Mozart, og endra ganske kraftig på teksten før den blei tonsatt. Deretter blei teksten oversatt, sannsynligvis først til dansk, og så til norsk. Men hvem som står for den oversettelsen som er gjengitt over, har jeg ikke klart å finne ut av. De lærde strides, her som mange steder ellers, og noen mener Mozarts enke, hennes nye danske diplomatmann eller en dansk lege kan være gode kandidater, men det veit ikke jeg. Uansett hvem det er, er jeg glad for at de tok seg tid til å oversette sangen, slik at vi kan ha glede av den, også på norsk, også i dag.