Den nye helten: Brillebjørn

Bildekilde: Bokklubben

Det går en farsott blant de av oss som er rundt én meter høye, og den farsotten bærer navnet Brillebjørn. Brillebjørn, som både er en brillebjørn og heter Brillebjørn men som likevel først og fremst er en kosebjørn, debuterte på NRK Super for litt mer enn ett år sida, nemlig 1. januar 2017 i følge NRK, og har sida den gangen blitt sendt på samme tv-kanal både titt og ofte. Han er også en kjent skikkelse på NRK-appen, for de av oss som bruker den, og det har hittil kommet seks bøker, ei samlebok, ei lydbok og ett aktivitetshefte om bjørnen, samt flere effekter med Brillebjørn på fra Blafre, og i disse dager kommer også spillefilmen på kino. Ikke dårlig for en ettåring!

Tv-Brillebjørn er en middels stor, snakkende kosedyrbjørn som hjelper barn på tre-fire år med å overkomme hverdagslige utfordringer, problemer og endringer, og å mestre nye ferdigheter. Han har en voksen stemme, spør, forstår, støtter og veileder barnet episoden handler om, og forholder seg stort sett veldig rolig. Episodene varer i omtrent fem minutter, og Brillebjørn har alltid en løsning på problemene som kan virke uoverkommelige på barnet: Fantasimagi. Med tre brillebjørnklapp endrer omgivelsene seg noe, ofte bare synlig for Brillebjørn og barnet (Brillebjørn har en tendens til å være bare et vanlig kosedyr når voksne er til stede, og er slik en del av sin egen fantasimagi!), og det blir lettere å gjøre det som skal gjøres. Serien er stillferdig og sjarmerende, framstår som både realistisk og nødvendig, og er en solid og god kontrast til masseprodusert og hjernedødt barne-tv henta fra utlandet.

Bildekilde: Gyldendal

Bok-Brillebjørn er ganske annerledes. For det første er han en tegna bjørn (illustratør er Jens A. Larsen Aas, født 1993), han er ikke et kosedyr. Og for det andre er han liten! Det er naturligvis fordi ei bok om en større Brillebjørn ikke ville treffe samme alderssegmentet som tv-bjørnen, så her har noen gjort noen smarte markedsføringsmessige valg. For det andre er han mye mer sprelsk enn tv-bjørnen, igjen fordi han er liten. Og han er midt i det samme som barna: Sanse, oppdage, utforske, erfare, mestre. Titlene er gode og konkrete eksempler: God natt, Brillebjørn handler om en kveld det er så vanskelig å sove. I Brillebjørn på butikken er det mange fristelser og litt mestring. Brillebjørn baker røper hva som kan skje når små barn og små bjørner blir aleine med bolledeigen. Og i Brillebjørn i skogen møter vi en ekte brannbilbjørn. Nesten. De fire første bøkene er alle fra 2017, og inngår samla i Den store Brillebjørnboka (også fra 2017). I tillegg har disse to titlene akkurat kommet: Brillebjørn sklir - tør Brillebjørn å ta den største sklia på leikeplassen? Og Brillebjørn blir henta i barnehagen skildrer at denne situasjonen ikke alltid er morsom, verken for små eller store. 

Brillebjørn bor sammen med mamma og mor, som også er brillebjørner, i byen. Hver bok åpner med samme oppslag, en sjarmerende tegning av en liten bjørn på gul bakgrunn. Her introduserer Brillebjørn seg sjøl og bokas tema, som ofte er knytta til konkrete handlinger. Det er et grep som fungerer fint, og på samme måte er det med bokas avslutning: Siste oppslag er alltid uten tekst. Det inviterer barna med på å snakke om det de ser og det som har skjedd i boka. Nydelig utført!

Bildekilde: Filmweb

Det faktum at de er en bjørnefamilie tas aldri opp - men dette er noe bokserien har til felles med mange andre bildebøker som tar utgangspunkt i dyreriket. I tillegg problematiseres det heller ikke at det er mamma og mor framfor den mest utbredte løsninga med mamma og pappa. Og dette syns jeg faktisk er helt greit, kanskje mest av alt fordi barna så lett aksepterer universet. Men hvorfor brillebjørnene ferdes rundt og bare forholder seg til andre mennesker, ikke dyr, er litt verre å forstå. Kanskje det kommer noe mer om det i framtida? Kjenner at jeg peker litt mot spillefilmen nå, som heter Brillebjørn på bondegården (2018) og allerede i tittelen indikerer nærkontakt med dyr. 

Tilbake til bøkene. Gjenkjennelsesfaktoren i situasjoner og replikker er svært høy, og jeg vil tro det også hjelper på saken at forfatter Ida Sofie Søland Jackson (f. 1987) sjøl har et lite barn i riktig målgruppe. Det er mange virkelighetsnære situasjoner, som masing på butikken, at den lille ikke får sove, at den lille ikke tør eller ikke vil og så videre. Og det er bra. Men av og til blir det helt flatt, slik som i Brillebjørn baker. Det er to hovedfaktorer som gjør at det blir flatt: For det første at tekst og bilde sier akkurat det samme i stedet for å skape et spenningsfelt der barna kan få litt informasjon gjennom teksten og litt gjennom bildene, og der summen utgjør noe mer. For det andre er det i akkurat denne boka et hovedpoeng som ikke er så lett å oppdage for et lite barn - i alle fall ikke når det ikke er en del av barnets daglige referanseramme. Ideen er god, men gjennomføringa er mindre bra.

Men heldigvis er det som regel en liten vri i bøkene som gjør dem interessante for barna likevel. De to mest vellykka titlene så langt er Brillebjørn på butikken og Brillebjørn sklir. Førstenevnte er både morsom, gjenkjennelig og sannsynlig, og forfatteren får godt fram dette at Brillebjørn kan være flere typer Brillebjørn. Vi får også skildra mestring. I tillegg har vi her en kombinasjon av tekst og bilde der skaperne har klart å lage et lite spenningsfelt. I den andre boka handler det om å tørre, og her er det nok mange barn som kan trenge litt Brillebjørnhjelp. Som vi foreldre veit kan det være en vanskelig prosess for både store og små når noe nytt skal mestres. Hvor mye skal vi presse, motivere, roe ned eller bygge opp under? Hvor lenge skal barnet få grue seg, vente, prøve og feile? Bjørnemammaene har heldigvis godt med tålmodighet både i butikken og på leikeplassen - slik er vel ikke bøkene fullt så realistiske...

Den eneste nedturen med bøkene er kan hende at Brillebjørn nettopp ikke gjør det han er så kjent for på tv: Han lager ikke fantasimagi. Og barna kan kanskje spørre hvordan han klarer seg uten? Jeg tar meg derfor i å lure på når det eventuelt kommer, denne fantasimagievnen. Når utvikler den seg? Er det noe alle brillebjørner kan, eller bare han? Det får vi kanskje vite noe om en gang i framtida, enn så lenge lever de hvert sitt liv, disse to Brillebjørnene som er den samme. Inntil videre får vi kose oss med alt det som faktisk fins av bøker, episoder, film, lydbok, matboks og ikke minst selveste Brillebjørn (avbilda øverst), kosebjørnen, som er mange småbarns nye yndling, god og mjuk som den er. Midt i blinken for barn på to, tre og fire år.

Bokserier for barn: Bøkene om Berte

Bildekilde: Gyldendal

Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barne-bibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.

I småbarnssegmentet fins det utrolig mange forskjellige bøker, og særlig domineres aldersgruppa av ulike bokserier. Etter å ha fokusert på de svenske forfatterne og deres produksjoner i lang tid, vil jeg nå vende nesa hjemover for å ta en kikk på hva forfatter Tor Åge Bringsværd (f. 1939) har klart å kokkelere i hop sammen med illustratør Tina Soli (f. 1972). Serien heter "Når to", bøkene er utgitt på Gyldendal og har et lite, hendig format, slik som øvrige barnebokserier som hittil er omtalt her.

Tor Åge Bringsværd er ikke akkurat ny innafor litteraturen. Et lite besøk på forfatterens sider hos forlaget eller på Wikipedia, kan røpe en ekstremt stor og mangfoldig produksjon, hvorav mye er bøker for barn og unge. Han har mottatt flere høythengende priser og er oversatt til 23 (!) språk. For dagens småbarnsforeldre er Bringsværd kanskje mest kjent gjennom serien om Karsten og Petra, som i seinere tid også har funnet veien til det store lerretet, mens eldre lesere husker sjøormen Ruffen fra 1970-tallet. Og de som gikk på barneskolen på åtti- og nittitallet, kan nesten ikke unngå å ha vært borti de flotte bøkene i serien Vår gamle gudelære. Og i 2002 kom altså den første boka om vesle Berte, Når to sier godnatt.

Fram til 2009 utkom det i alt tolv bøker om Berte, samt to samleutgivelser med fire fortellinger i hver bok (2006 og 2010). Bøkene begynner med et åpningssituasjon over ett oppslag, der Berte presenterer seg sjøl og en "samarbeidspartner" (mamma, pappa eller bestevennen). Deretter står det i boka: "Vi snakker om mye rart. Særlig når vi skal ... ." Det siste ordet byttes ut fra bok til bok, og når temaet er gitt, tar bildene mer eller mindre over. For eksempel i Når to skal rydde (2006) blir fortsettelsen slik: "Når to troll skal rydde... (bla om) ...somler de så fælt at det vokser mose mellom fingrene på dem." Men barnet kikker umiddelbart på bildet, og kan ikke alltid forstå hva teksten sier bare av å se. I mosens tilfelle er det svært dårlig tegna mose, det minner mer som om noen har grisa veldig med disse knallgrønne, supersunne algesmoothiene enkelte kjører i seg. Den skrale mosen hadde vært grei, hadde det ikke vært for at dette gjentar seg. Oppslaget fortsetter nemlig på denne måten: "Når to ekorn skal rydde... (bla om) ...løper de i veien for hverandre hele tiden." Bildet viser to ekorn som dunker hodene mot hverandre mens de holder i samme nøtt. Og slik er det stort sett hele veien, et litt uheldig sprik mellom tekst og bilde som ikke er til bokas beste, som gjør at barna lurer på hva som egentlig skjer og hvorfor det er tegna sånn, mens de voksne stadig må forklare. 

Mot slutten tas åpningssituasjonen opp igjen, og Berte sier: "Når pappa og jeg skal rydde rommet mitt...", og så fortelles og vises det i tekst og bilder hva pappa og Berte gjør. Og i løpet av ett eller to oppslag til er boka over. Denne mer personlige henvendelsen er ei fin ramme rundt det som skjer inni boka, og en enkel mal å jobbe ut ifra som forfatter. Men jeg lurer på om den dessverre ikke er litt for enkel. For hva er det som egentlig skjer i bøkene om Berte? Stort sett ingenting. Det er null karakterutvikling, ingen utfordringer som må overkommes (et hederlig unntak her er Når to er sinte på hverandre fra 2004), liten eller ingen realistisk forankring, ingen tematisk handling som leseren kan følge kronologisk - i nesten alle bøkene bryter illustrasjonene av handlinga stadig vekk. I ryddeboka er for eksempel Berte og pappa inne, så ute, så inne, så begynner de så smått med ryddinga, deretter spiser de pannekaker før de på neste oppslag vimer rundt. Deretter kommer kosting, synging, stabling og den faktiske ryddinga av rommet til Berte. Alle som har små barn veit at dagene med dem kan være uforutsigbare, og at ting tar tid, men det er ingen unnskyldning på hvorfor bøkene skal mangle en slags kontinuitet. Dette er på den andre sida noen hakk bedre i bøker som Når to sier godnatt (2002) og Når to skal si ha det (2009), hvor den aktuelle situasjonen er tydelig etablert og følges opp i bildene også. 

   

Til språket i bøkene har jeg ingen innvendinger, det er et helt standard, motstandsløst og uproblematisk riksmål. Det er heller illustrasjonene som utgjør et stridspunkt. De er svært fargesterke, tidvis skrikende, og fordi illustratøren ofte bruker hele oppslaget, er det liten plass til pauser og egne tanker for leseren. I tillegg må jeg innrømme at jeg er svært lite glad i illustrasjoner som ser ut som om de er laga i et Paint-program eller lignende; de er så virkelighetsfjerne, flate, stive og kalde. For eksempel er proporsjonene helt feil, en rekke perspektiver er bortimot umulige, skyggelegging ikkeeksisterende og personene blir noen visuelle fargeklatter av noen papirdokker, eller klisjéprega tegneseriefigurer med faste kjennetegn, ikke de personene teksten legger opp til at de skal være i åpning og avslutning.

Hva er så innholdet i bøkene om Berte? Jo, elementet av fantasi og leik. Og det er dette som gjør at bøkene skiller seg ut og som summa summarum er bokseriens styrke. Altså, sjøl om bildene totalt mangler den varmen så mange av de svenske illustratørene evner å skape (Kaninbøkene, Bøkene om Pål), ikke har den lune humoren en finner hos f.eks. Ludde og sjøl om handlinga på et konkret plan er nesten fraværende (her er bøkene om Emma og Thomas eller Bø og Bæ overlegne), har bøkene noe. Og dette noe er noe helt anna enn det mange tradisjonelle bokserier har, noe som kan gjøre de to-tre første møtene med Berte ganske spennende for barnet. For hva kan de egentlig forvente seg? Ei ikke-lineær historie som ikke tar særlig hensyn til barnas hverdag, tull og leik, det er stimulerende, overraskende og en eneste stor oppmuntring til barns bruk av egen fantasi. Men dette ligger i all hovedsak i språket, og Bringsværds morsomme leik med forventninger, konvensjoner og kjente figurer. Jeg skulle derfor ønske at det var valgt en mindre dominant illustratør, slik at barna i større grad kunne skape egne bilder. For hvordan ser det egentlig ut når to sjiraffer sier godnatt? Jo, de "tvinner halsene mykt om hverandre og hvisker hemmeligheter", sier teksten. Mens bildet viser to feilproporsjonerte sjiraffer stivt klistra sammen i noe som ser ut som sterkt ubehag.

Bøkene er, som de fleste seriebøker, bygd over samme lest, og er mer eller mindre vellykka i utforming. Her i huset har det hatt den effekten at barna mister interessen. Når Berte først er introdusert og etablert, er det lite som overrasker barna. De forventer nemlig å bli overraska. Og det blir de jo ikke, for hvem eller hva som kommer på neste oppslag, blir jo avslørt før en blar om, og fordi barnet veit at illustrasjonen kommer, slutter de å bruke egen fantasi til å finne ut hvordan det ser ut "når to boller går på tur". Det er leit, og det virker også som om det faktisk strider i mot forfatterens opprinnelige intensjon med bøkene. Noe en derimot ikke kan forutse, sjøl om temaet for boka og den agerende figuren er kjent, er hva som blir handlinga (hva bollene faktisk må gjøre når de går på tur - jo, de må passe seg for løvene!). Det er i seg sjøl fint, for da er det et mikroskopisk element av nysgjerrighet som tennes, men ofte henger ikke barna med i assosiasjonene hos forfatter og/eller illustratør, og ender opp med å spørre hvorfor det er sånn eller hvorfor det ser sånn ut. Slik blir lesestunden fort problematisk.      

Det visuelle inntrykket er som sagt støyende, og det blir ikke bedre med valg av tidenes mest plagsomme sats, der enkelte ord, helt uten grunn, framheves over andre. Det kan for eksempel se omtrent slik ut: "Når to griser sier godnatt... (bla om) ... slår de krøll på halen og ser hverandre dypt inn i øynene." Er det meninga at den voksne leseren skal brøle ut griser, krøll og dypt? Jeg bare spør. Denne satsen er, dessverre, helt forferdelig plagsom når den blir brukt hemningsløst på hver eneste side, og forstyrrer leseropplevelsen for både voksne og barn. I tillegg brukes en del snakkebobler i oppslagene, særlig i de seinere utgivelsene. Dette er utelukkende mer for de voksne enn for barna. Innholdet i boblene er nemlig som regel begreper, uttrykk og ordspill eller lignende som barna ikke skjønner. Det kan være småmorsomt for oss voksne, men sammenhenger og assosiasjoner må forklares for barnet. 

Også flere andre begreper og hendelser i bøkene, som gjenspeiles på oppslagene, er for avanserte, abstrakte eller upassende for målgruppa, og det reagerer jeg på. Forlaget har satt aldersgruppa til 3-6 år, en rekke aktører på nett opererer med 0-2 eller 0-3, mens noen helgarderer og skriver 0-2, 3-6. For å være helt systematisk, skal jeg her gjennomgå alle oppslagene i Når to skal rydde. Første oppslag er Berte og pappa, andre oppslag er troll. Så kommer ekorn, mens fjerde er trær med ansikt. Femte oppslag er sjørøvere, sjette oppslag detektiver, sjuende kommoder, åttende pannekaker, niende fjomsedyr, tiende løver. Så følger kjendiser og heisekraner før vi igjen vender tilbake til Berte og pappa på oppslag tretten og fjorten. For barn under to år, er dette helt uaktuelt. Referansene er for mange, kontinuiteten for liten, boka er rett og slett overstappa og de skjønner ikke leiken i ord og bilde. For barn mellom to og fire år er dette mer passende, men fortsatt gapes det over litt for mye. Men alt som er relatert til barnas hverdag, fungerer greit. Og det skader ikke å utfordres av menneskelignende trær (sjøl om de er skumle), fulle kommoder og fjomsedyr (hva er et fjomsedyr? La barnet finne på!). Men detektiver og kjendiser blir for avansert. 

Språklig sett er Bringsværd litt ujevn, og brått kan et oppslag kreve bakgrunnskunnskap. Blant anna i oppslag åtte, der pannekakene blir spist av grisen, må en kjenne til eventyret om pannekaka for at det skal bli meningsfullt. Kjendisoppslaget burde vært strøket, mens oppslag tolv, om heisekranene, krever at barna veit hva høydeskrekk er. Barn mellom fire og seks år har større forutsetninger for å henge med, også på dette, men fordi bøkene ikke er utfordrende på et annet plan, blir de fort kjedelige. Likevel har Bringsværd jevnt over et godt blikk for situasjoner, kjente figurer og referanser, men det blir dårlig utnytta på grunn av det store spriket mellom lavmælt, leikende tekst og skrikende bilde. 

For at det ikke skal dukke opp noen misforståelser, vil jeg bare presisere at jeg tror at både barn og voksne har behov for utfordringer i tekst og bilde når de leser - også når de leser sammen. Det er godt å bli utfordra og stimulert til å tenke annerledes, og det er fint å sette i gang fantasien. Sånn sett er Berte en viktig, leiken og glad figur som trengs i den norske barnebokvrimmelen. Jeg verdsetter også dobbel adresse i bildebøker, men ikke når den voksnes referanse synes å komme foran barnets, slik som det av og til dessverre blir her. I Når to-serien kan det generelt sett fort bli litt for mye, av farger, bevegelser, handlinger og referanser, og det er ikke godt. Barna evner ikke å ta til seg alle inntrykkene, mange prøver å sette det sammen til en helhet, noe som er forgjeves. For bøkene er jo bare innholdsløs tull og leik, som passer bra for verbale og nysgjerrige tre- og fireåringer, som aksepterer andre løsninger og ikke synes troll, sjørøvere, løver eller klovner er skumle. Og dessuten er det av og til, gjerne i avslutninga, noen fine, mer harmoniske øyeblikk. Men likevel: bøker skal være mer enn bare gøy og støy.

    

Omtalen er basert på tolv av tolv bøker i serien: Når to sier godnatt (2002), Når to går på tur (2002), Når to skal stå opp (2002), Når to vil bli kjent med hverandre (2003), Når to skal besøke bestemor (2003), Når to er sinte på hverandre (2004), Når to skal bade (2005), Når to skal rydde (2006), Når to vil kose seg (2007), Når to skal på ferie (2008), Når to vil kle seg ut (2009), Når to skal si ha det (2009).

Bokserier for barn: Ludde

Bildekilde: tomaslofgren.wordpress.com

Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.


Hva kommer nå
Hvem tror du det er
Skru lyden opp på radio'n din
Skru lyden opp på radio'n din
For nå er Ludde her

Det synger i alle fall Inger Gundersen (f. 1973) i Barnetime- og lydbokversjonen av Ludde-bøkene. Og hvem er så Ludde? Jo, han er en liten tøykanin, som rett som det er må snekre kassebil for å leite etter bamse, få overnattingsbesøk av alle dyra, dra på tur i eventyrland med lillesøster Ruske-Sara, vaske klær, være doktor, hjelpe flodhesten Hugo med å finne mamma eller noe helt anna. Den egentlige opphavsmannen til vesle Ludde og alle vennene hans er den prisbelønte svenske forfatteren og illustratøren Ulf Löfgren (1931-2011), som fra 1984 til 2006 skreiv hele 34 bøker om den sjarmerende kaninen som prøver å putte kjøttboller i øret, som snakker i telefonen, jakter på ei flue, kjører tog, bygger hytte og så videre. Nesten alle bøkene er oversatt til norsk, og til mer enn tjue andre språk (!), og fra 2002 var utvalgte fortellinger å høre på Barnetimen for de minste. I 2011 og 2012 kom Barnetimeproduksjonen ut som fire egne lydbøker, og i år er det altså 30 år sia den første boka kom ut. I mine år som småbarnsmamma har jeg nå vært gjennom alle lydbøker og nesten alle bøker flerfoldige ganger og kan, av flere årsaker, konkludere med at Ludde er en barnefavoritt.

Men hvorfor det, egentlig? Det er jo nokså enkle bøker. Noen ville kanskje til og med si at de er oppskriftsmessige og forutsigbare, i alle fall hvis en er i det sure hjørnet. De runde tegningene har ikke noe særlig ekstra og fokuserer bare på hovedfigurens gjøringer, fargene er gode, men detaljene er få. Lite trekkes fram i tekst og bilde, det er støyfritt og tydelig. På hvert oppslag følger vi Luddes vei gjennom en serie repeterende hendelser (sparke ball, leite, henge opp tøy, lage suppe, gjøre noe feil, leike), i hver bok følges ei historie fra begynnelse til slutt, nesten helt uten pedagogisk overbygning og en forfatters kommenterende nærvær. Det føles fritt og ledig. Men så er det akkurat der det ligger, da. At ei historie om Ludde ikke går rett fram. Det er alltid noen utfordringer underveis, en sving i en annen retning, tre-fire brudd på forventningene, noe som ikke går som det skal, noe annerledes. Og nettopp der ligger det mye moro.

For bøkene om Ludde er ikke noe anna enn underholdningsbøker for småtassegmentet, og er helt ypperlige for tøysekoppen på to og tre år. Her er verken forfatter eller de dyra som inkluderes i fortellingene ute etter å lære barna noe. Kun av og til får en ei bok med en fyldigere komposisjon, som foreksempel Ludde och telefonen fra 1989. Her må barna helt til slutt hjelpe Ludde med ukedagene for at alt skal bli riktig. Men dette er som sagt et unntak. Ludde lagar soppa fra 1993 kan en forsåvidt bruke som utgangspunkt for å lære barna å lage suppe, men da dyra kommer med mange uønska suppeingredienser, i alle fall for oss voksne, blir det fort tull. Og det er vel nettopp det som er formålet med bøkene: Tulle, tøyse, bruke fantasien, utfordre grensene, vri på voksenverdenen. Og det fins vel ikke så mye anna som barn liker bedre enn det? Så markedsføres også bøkene av det norske forlaget CappelenDamm under slagordet "Humor for svært små mennesker", og det passer godt.

Likevel, når det er så mange bøker, blir en kanskje litt skuffa når ikke foreldrene til Ludde og Ruske-Sara opptrer i mer enn ei bok. Og omstendighetene rundt Ludde avklares aldri. Er han noens kosedyr, og hvem er i så fall denne noen? Hvor bor Ludde? Fins det en ytre kontekst som universet kan settes inn i, er det meninga at det skal være vår verden eller kosedyras verden? På mange måter er det fint at Löfgren lar dette være åpent, slik at en kan fantasere sjøl, men på en annen side gir han ingenting til de nysgjerrige barna som lurer på hvor Ludde kommer fra, hvor familien hans er, hvor han bor, hvor han har lært å snekre og så videre. Ikke alt kan aksepteres helt uten videre, og denne mangelen på en omsorgsperson blir svært tydelig når en har lest gjennom hele bokstabelen. Det er jo ikke slik barnas hverdag er, så idyllisk, sjølstendig og fri. Men for all del, det er lov å fantasere!

Det fine med serien om Ludde er at det er så innmari mange bøker. Barna blir trukket med inn i et univers som består av kosedyr og leiker, en kanin som ofte gjør de samme tinga som de sjøl gjør - men uten den tidvis kontrollerende foreldreinstansen. Det appellerer så smått til uavhengigheten og "gjøre sjøl". Dessuten går alt an hos Ludde - en kassebil uten motor eller pedaler kan for eksempel kjøre langt og fort, Ludde kan få forferdelig mange dyr på overnattingsbesøk, for de kan sove under trappa og i balja og så videre, han kan være doktor eller konge, spille i orkester, lage sirkus eller ha bursdag. Inger Gundersens lydbøker, med nyskrevne sanger til hver fortelling og bruk av ulike stemmer til ulike dyr, utvider sånn sett det boklige universet på en fin måte. Her er det rom for mer leik, men også flere føleser. De enkle sangene hennes tar tak i ulike stemninger i større grad enn det forfatteren gjør. En innvendig er likevel at det fort blir svært bråkete, noe som ikke er så fint for de aller yngste. Tempoet kan også være rimelig radig, så lydbøkene ligger nok litt mer på nivået til barn på tre og fire år.

Et annet fint element med bøkene, er at Ulf Löfgren så utvunget og uproblematisk styrer fortellerstemmen mellom en allvitende forteller (for eksempel: Ludde har fått en ny ball. Nå sparker han den langt, langt av gårde. Men den lander visst rett i hodet på noen!), replikkvekslinger mellom Ludde og dyra - både monologer, duologer og polyloger brukes her (f.eks. Og denne noen sier høyt og tydelig: MIAOUUU!) og mer indre monolog (f.eks. Kanskje det er en hund? sier Ludde til seg selv). Han veksler også mellom viktigheten av tekst og bilde - noen ganger ligger poenget i tegningene, som i Ludde och någon fra 1984, andre ganger i både ord og bilde, som i Ludde och alla djuren fra 1986, atter andre ganger enda mer i lydbildet, som i Ludde och orkestern fra 1994. Men da er det et svært viktig poeng at barna blir lest for. Av og til kan barna være med å gjette på hva eller hvem som kommer på neste side (hvilket dyr fikk ballen i hodet, hvem ringer til Ludde nå?), andre ganger er det spennende å se hva som skjer (hva i alle dager spiller bjørnen på?). Bøkene er trygge, morsomme, av og til spennende, men aldri skremmende. Felles for omtrent alle bøkene er også at barna kan komme inn i dem helt uten forhåndskunnskaper. Andre titler, som Cirkus Ludde fra 1993, fungerer mindre bra, rett og slett fordi barna da er avhengige av å ha en konkret forestilling av hva et sirkus er. Om de ikke har det, blir boka svært abstrakt. Da fungerer det bedre å leite etter mamma i Ludde och Hugo (1997). Det er en svært gjenkjennelig tematikk for de aller fleste, og også den eneste boka der det er litt nedtrykt stemning.

En voksen, kritisk leser kan kanskje henge seg litt opp i de stereotype, til dels svært tradisjonelle kjønnsrollemønstrene som blir formidla gjennom Ludde-bøkene. Luddes lillesøster Ruske-Sara får sjeldent spille hovedrolla - hun kan være sjukesøster eller drive butikk, skrike og gå tur, men helst ikke så mye mer. Ludde er da for eksempel doktor, og bestemmer jevnt over mye mer av leikinga enn Ruske-Sara. Med kompisen Hasse eller den rampete bamsen er det full fres med snekring, bølling, skyting av erter og andre mer gutteaktige aktiviteter. Dette kunne kanskje vært hakket mer gjennomtenkt. Men Löfgren er også flink til å inkludere alle dyra, for eksempel når de spiller orkester, hjelper Hugo med å finne mammaen sin eller lignende.

Men på et visst punkt når både voksen (nokså tidlig) og barn (mange repetisjoner seinere) et metningspunkt, og fortellingene om Ludde er ikke lenger så morsomme. Det er ikke noe mer å hente i dem, ingenting å lure på, verken i teksten eller i bildene, og boka blir lagt vekk. Hadde bøkene om Ludde hatt denne varme merverdien, som en for eksempel finner i Kaninbøkene, der forfatteren også appellerer til andre følelser enn latter og glede, ville nok fortellingene stått enda høyere i kurs hos de små. Men det er vanskelig å få plass til mye i et lite format, da blir det heller fort slik at bøkene føles overfylte. Bøkene om Ludde er fine som de er og passer til en liten underholdningsstund med en gjenkjennelig figur. At Löfgren ser det hele gjennom et barns (barnekanins) blikk, er en stor styrke ved bøkene, og barna lever seg fort inn i hva som skal skje og gleder seg til neste overraskelse. Er det grisen som har tatt sokkene til Ludde?

Bøkene om Ludde er fint oversatt av Tor Åge Bringsværd (f. 1939), som har et lett, ledig og muntlig språk som kler bøkene og hovedfiguren. Men så elegant som i serien om Bø og Bæ, er det ikke. Det har riktignok mer med forfatteren enn oversetteren å gjøre, og det skyldes igjen kanskje nettopp mangelen på dynamikk som Landstöm-paret har. Men slik er det når en skaper, skriver og tegner helt aleine.

Omtalen bygger på tjuesju av trettifire bøker i serien (svenske utgaver): Ludde (1984), Ludde och någon (1984), Kung Ludde (1984), Ludde och alla djuren (1986), Ludde och Gnutta (1986), Ludde och busiga Nalle (1986), Ludde får besök (1987), Ludde letar eftar Nalle (1988), Ludde och vagnen (1988), Ludde blir glad (1988), Ludde och de vilda djuren (1989), Ludde och telefonen (1989), Ludde och flugan (1990), Ludde och musen Göte (1990), Ludde och den förtrollade skogen (1991), Ludde och födelsedagen (1993), Ludde lagar soppa (1993), Ludde bygger koja (1993), Cirkus Ludde (1993), Ludde och orkestern (1994), Ludde och lådbilen (1994), Doktor Ludde (1997), Ludde och Hugo (1997), Ludde och Gnutta i sagolandet (1998), Ludde och Hasse åker tåg (1998), Ludde och hans vänner (1998), Ludde tvättar (2006).

Bokserier for barn: Bø og Bæ

Bilete: Samlaget

Med barn i huset og bokgal mamma, skal ein tidleg få briller som god lesar skal bli. Bøkene har eg kjøpt og spart på i mange år allereie, alt frå praktutgåver av barnebokklassikarar til meir tilfeldige peikebøker frå Litor, nyutgjevingar samt størstedelen av barnebiblioteket til Bokklubben. Men det er på det fantastiske folkebiblioteket vårt vi har funne dei største skattane, bøker eg ikkje visste om, ikkje tenkte på eller vurderte heilt annleis: nemleg vaksent.

Og det er nok eit svensk radarpar som skal trekkjast fram her, nemleg ekteparet Lena Marie Landström (f. 1943) og Olof Landström (f. 1943). Gjennom ei karriere som strekkjer seg over fleire tiår, har dei etablert seg som varme og humoristiske barnetv-teiknarar og barnebokforfattarar både kvar for seg og saman. Dei møtte kvarandre i 1969 og samarbeidde allereie frå 1972, med blant anna barnetv-serien "Kalles klatretre", som gjekk i ein av sine mange repriser på NRK då eg var lita. Seinare vart det fleire teiknefilmar for barnetv, og i 1990 kom deira felles bokdebut med Nisses nya mössa. Arbeidsdelinga dei i mellom er såvidt eg har skjønt at han teiknar og ho skriv. Men ho er også ein habil illustratør, og ho debuterte for eiga hand i 1993 med biletboka En flodhästsaga. Finlandssvenske Olof Landström driv mest med illustrasjon og animasjon. Han har til dømes jobba med forfattarar som Barbro Lindgren, Ulf Stark og Tomas og Jujja Wieslander med fleire. Som par har Landströmforfattarane også motteke fleire prisar, den gjevaste så langt er Astrid Lindgren-priset frå 2009.

I 1995 kom den fyrste boka i serien eg her skal skrive om: Bu och Bä i blåsväder (på norsk som Bø og Bæ i vinden, Samlaget i 1996). Det er to sauer (eller lam) som er i hovudrollene her, ein jentesau (Bæ) og ein gutesau (Bø). Dei er heilt åleine i sitt eige univers - altså heilt utan påverknad frå menneske. Men ein kan, i motsetnad til i bøkene om Fie og Milo, sjå føre seg at Bø og Bæ agerar i ei verd med menneske, dei er berre ikkje med på teikningane. Eller ein kan tenkje seg at dei mest er menneske, teikna som sauer. Gjennom bokserien, som så langt rommar sju titlar, vert vi kjende med to sjarmerande og litt klønete sauer. Dei er små, nett som barn, og har ikkje heilt forstand på korleis ting hengjer saman, nett som barn. I staden for å freiste å forstå alt, setjer dei hendingane inn i si eiga forståing av verda. Det vert fort litt skeivt, som når sauene skal hjelpe ein katt i Bø og Bæ får besøk (2006). Bø og Bæ har heile tida eitt og anna daglegdags føre, som å rake lauv, handle mat, rydde, vaske, dra på skogtur eller liknande. Men det går ikkje heilt knirkefritt, og i desse forviklingane ligg mykje lun humor.

Dei små biletbøkene om Bø og Bæ har på sitt beste det me kallar dobbel adresse: dei er underhaldande og har bodskap både for barn og vaksne. Ungane ser mest på oppslaga, høyrer teksta og setjer det saman for seg sjølve, medan dei vaksne leser den litt tørre teksta og ser til dømes kor like dei teikna sauestereotypiane er på same type menneske. Konnotasjonane gir naturlegvis ein ekstra dimensjon til boka, og det har forfattarane tatt høgde for. I tillegg til den doble adressa, er bøkene optimistiske i språk og bilete. Her er det ikkje noko "får ikkje til"! Og når sauene tek alle utfordringar på strake armar, vert bøkene nokså meistringsorienterte, men ikkje heilt på same nivå som Emma og Thomas. Det er heller slik at Bø og Bæ har noko dei skal gjere, og midt i det heile oppstår det eit problem, som til slutt løysast. Døme her er Bø og Bæ til sjøs frå 1997, kor sauene, no i båt, plutseleg står på grunn. Kva skal dei gjere? Nokre gonger er det heilt uventa løysingar som dukkar opp. Forfattarane følgjer altså ikkje formelen heime-borte-heime eller borte-leite-finne, men gjering-problem-løysing. Det funkar godt, og eg trur det gjev forfattarane meir spelerom enn dei andre formlene.

Bøkene er innbundne, ikkje kartongiserte, som nokre av bøkene i serien om Fie og Milo og nokre Kanin-bøker er. Omfanget er tolv oppslag i kvar bok (24 sider), kor eitt er delt opp, med unntak av Bø og Bæ får besøk, som både er større i format og har fleire oppslag (16). Det er ei høveleg lengd for både barn og vaksne, til dømes om kvelden. Av di det er nokre avanserte gjeringar og mykje humor i bøkene, er bøkene passelege frå om lag toårsalderen til når ungen er kring fire-fem år. Ein må sjølvsagt sjå an barnet, men det er eit vesentleg poeng at dei kan følgje med på gjeringane, som skipar føresetnaden for forviklingane. Eg vil også rå dei vaksne til å setje av tid etter lesinga til å snakke saman om kva som hendte i boka. Det er raske skift mellom bileta, og ungen vil kanskje trengje "å fylle ut" hòla. Serien om Bø og Bæ høver godt til ungar med litt lesetrening, som allereie har lese til dømes dei sjarmerande bøkene om Pål eller bøkene om Beibi.

Teikningane har den dominerande plassen i bøkene, og teksta er ofte berre ei line eller to per side. Bøkene vekslar fint mellom fulle oppslag, fulle bilete, bilete med ramme, utsnitt, meir detaljfokus og teikneserieliknande ruter. Av og til kan det hende særs mykje mellom to oppslag, så i nokre tilfelle har teksta ei reint forklårande rolle - ho er rett og slett eit bindeledd mellom oppslaga som vår forståing er bunden av. I tillegg seier teksta somme stunder noko som er usagt, slik at tekst og teikning utfyllar kvarandre. Men teksta kan også berre kommentere hendingane - tørt og morosamt. Teksta står på ulike stader på oppslaga, nokre gonger på eller under bileta, andre gonger over eller ikkje i det heile. At det er lite tekst, er mest fint. Då kan barnet sjølv fortelje kva ho ser i biletet, og barn og vaksen kan prate om kva dei trur hender med Bø og Bæ denne gongen. Og sjølv om mykje vert sagt med illustrasjonane, og ungane raskt hugsar orda, meiner eg at bøkene krevjer ein vaksen lesar mange gonger før ungen leser sjølv.

Serien om Bø og Bæ, sauene som mest alltid ramlar, vert omsett frå svensk til nynorsk av forfattar Ragnar Hovland (f. 1952). Eg meiner han har eit godt blikk for teikningane og situasjonane som Landströmforfattarane fokuserar på, og at han tek gode ordval. Språket er lett, greitt, ukomplisert og morosamt, ofte av di Hovland skapar doble tydingar. Og då er me attende til den doble adressa, noko dei somme tider får til her. Bø og Bæ er moro for små og store! Ei einaste innvending må vere at teksta somme stunder rett og slett er litt for avansert for den eigentlege målgruppa, ungane, medan dei vaksne kan humre og le. Viss du enno er lite overtydd om at serien er verd å lese, kan eg leggje til at bøkene også er omsette til engelsk. Det er ei oppleving få nordiske forfattarar av barnebokserier får vere med på, og må reknast som eit kvalitetsteikn.

Omtala byggjer på sju av sju bøker i serien (norske utgåver): Bø og Bæ i vinden (1996), Bø og Bæ i festhumør (1996), Bø og Bæ til sjøs (1997), Bø og Bæ gjer reint (1997), Bø og Bæ blir våte (2000), Bø og Bæ i skogen (2000) og Bø og Bæ får besøk (2006).

Bokserier for barn: Beibi-bøkene

Bildekilde: Mangschou

Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.

Med bokserien Beibi av svenske Ann Forslind (f. 1953) er vi tilbake hos de aller yngste i småtass-segmentet. På nettsidene til det norske forlaget Mangschou står det 0-3 år som anbefalt alder; jeg ville snarere skrevet fra omtrent 9 til 24 måneder. Etter at barnet kommer i gang med egen språkutvikling og forbigår hovedpersonen Beibi i ferdighetsnivå, er ikke bøkene lenger så spennende, i beste fall kun gjenkjennelige, og de blir fort lagt bort. Men før det treffer Forslind veldig godt med sine titler. Gjennom hittil seks ulike småbøker utgitt fra 2006, følger vi Beibi, av uvisst kjønn, som i blåstripete nattkjole, barbeint, med tre hårstrå på hodet og lett utstående ører strever seg gjennom ulike prosjekter med varierende grad av suksess.

Universet er nagla i virkeligheten og inspirert av småbarns dagligliv, med grising, grining, knall og fall. Her er det ingen levende kaniner eller små mus i hovedrollene, samtidig som søtti- og åttitallsrealismen med fokus på sjølstendighet og mestring er nokså nedtona. Det er ganske behagelig, og absolutt ikke påtrengende. Men der Kanin-bøkene eller bøkene om Pål er svært sjarmerende, særlig i streken, blir serien om Beibi nokså flat i forhold. Beibi er i beste fall søt, men aldri varm og nær på samme måte som de to andre. Det som er bra med bøkene til forfatter og illustratør Forslind, er at hun motstår fristelsen til å blande inn for mange elementer underveis. Det er verken rotete eller skrikende, noe som kan være inntrykket av serier som nederlandske Fie og Milo. Forslind holder det svært enkelt i sine bøker på omkring tjue sider (ti oppslag). Som regel har Beibi ett prosjekt på gang, for eksempel å bygge med klosser (Beibi bygger, 2011). Men boka kan også fokuseres rundt en enkelt følelse, som i Beibi sint (2007) eller Beibi lei seg (2006). Uansett er formelen den samme: Noe forkludrer det Beibi holder på med, eller mamma og pappa skjønner ikke hva Beibi vil, men når boka er slutt, er konflikten løst også.

Det er Beibis gjøringer disse bøkene dreier seg om. Mamma og pappa er litt fjerne, og dukker opp bare hist og her, for eksempel når Beibi slår seg i Beibi danser (2007), eller helt til slutt i Beibi jobber (2006). Men det er helt greit. Jeg opplever at Forslind forsøker å se verden fra barnas ståsted, helt der nede, og at hun tegner detaljer som de fester seg ved, men som nødvendigvis ikke er viktige for oss (eller som ofte er "rot"). Hun klarer å skildre det spennende i å oppdage og det morsomme i å gjøre, uten bistand fra foreldre, andre voksne eller andre barn. Beibi er aleine i sine prosjekter, men det er ikke negativt - det er slik det ofte er, tror jeg. Og det er trygt fordi mamma og pappa er like ved, det veit i alle fall både leseren og Beibi, sjøl om de ikke er inkludert på tegningene.

Av omfang er bøkene helt passelige. Oppslagene er enkle, med noen få ord til tekst og dominerende bilder - Forslind legger seg på omtrent samme nivå som forfatteren av bøkene om Pål, med delvis ufullstendige setninger. Språket er barnlig, presis og knapt, jeg tar meg sjøl i å tenke at det nesten er litt for enkelt, fordi det er helt uten motstand. Det tar ikke lange tida å komme igjennom ei bok, men barnet vil gjerne lese flere ganger etter hverandre for å skjønne det som skjer, for å få med seg alt, for å koble bilder og tekst sammen til en meningsfull helhet. Etter å ha lest mange ganger med foreldrene, vil så et litt større barn gjerne bla igjennom boka sjøl. Å la barna få denne egenopplevelsen mener jeg er svært viktig. Bøkene er såpass tydelige i sin kommunikasjon at vi som foreldre ikke trenger å gå inn for å forklare eller kommentere alt.

Bøkene er ideelle for barn som har begynt å bevege seg litt rundt sjøl - da er det ekstra spennende å lese om Beibi som kan gjøre så mye. Når barnet har passert ett år, er det kanskje moro å herme etter Beibi, som for eksempel i Beibi tittei (2011), og etterhvert vil noen situasjoner, som å grise, ramle eller å ikke få det som en vil, blir mer gjenkjennelige. Da kan boka også bli en slags trøst for barnet - se, sånn har Beibi det også, Beibi er også lei seg, Beibi er også sint. Denne forskyvinga av fokus, fra barn til Beibi, kan av og til være svært kjærkommen.

Men bokseriens styrker er også dens svakheter. Balansegangen mellom det varige og det enkle er vanskelig, og Beibi faller såvidt ned på feil side. Fordi handlinga bare følger ett spor og tegningene er enkle og nesten uten detaljer, og teksten egentlig ikke inneholder noe ny informasjon, blir det dessverre slik med disse bøkene at de er fort lest og fort glemt. De berører ikke, og engasjerer heller ikke nevneverdig etter at de først er lest. Overdrivelsene er heller ikke helt passende. For eksempel er gråten i Beibi lei seg tegna som en hel dam, slik at til og med den lesende småtassen skjønner at det ikke er sånn i virkeligheten. Det er ikke egentlig utroverdigheten som er problemet, men hele dammer av gråt gir et massivt, kanskje til og med skremmende inntrykk på de små barna, og det er for upresist i ei barnebokserie som ellers er presis.

Men når Forslind treffer, så treffer hun godt. For eksempel med det store smilet til Beibi, den dominerende optimismen og den ukuelige ståpåvilja. Bare det å være til er herlig! Slik er jo de fleste sunne, friske barn. Og da er det bare morsomt å lese om Beibi, å se en annen småtass utforske og utfordre, feile og mestre. Det er jo slik de lærer.

Omtalen er basert på seks av seks bøker i serien (norske utgaver): Beibi bygger, Beibi danser, Beibi jobber, Beibi lei seg, Beibi sint og Beibi tittei.

Bokserier for barn: Emma og Thomas

Bildekilde: Aschehoug

Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.

Etter en svipptur til Nederland med bøkene til Pauline Oud, er vi nå tilbake i Sverige. Forfatteren er Gunilla Wolde (f. 1939), og bøkene det gjelder er de tjue titlene i serien om småtassene Emma og Thomas, som har en normal forankring i vår verden (ingen kaniner eller mus i hovedrolla her, altså). De har også en litt ubestemmelig alder, men er det egentlig et problem? Bøkene kan leses hver for seg eller samla, den gjenkjennelige streken og mestringstematikken binder dem sammen i et felles univers sjøl om ungene, såvidt jeg kan se, ikke opptrer i samme bok.

Det er tydelig at disse bøkene er skrevet på 1970- og 1980-tallet av flere årsaker, kanskje særlig pedagogisk (nå viser vi hva vi gjør eller hva som skjer) og moralsk (slik gjør vi, slik gjør vi ikke, men uten den dominerende pekefingeren - det er det gode eksempelet som gjelder). Bøkene henvender seg direkte til ungene, og har alltid et formål om å lære dem å overkomme en utfordring, mestre et problem eller å bli engasjert i en aktivitet. Bøkene er tematisk inndelt, og tar for seg ett og ett fenomen. Det kan være store utfordringer, som å bake kake (Thomas baker, siste norske utgave av alle bøker er fra 2003) eller bygge et lite hus (Thomas bygger). Med tanke på at dette er for unger fra to år, kan en i alle fall si at Wolde ikke er redd for å sette en smule stormannsgale griller i huet på ungene - de fleste toåringer får vel ikke lov til, eller er rett og slett ikke i stand til, å holde på med baking og bygging aleine. Men det er faktisk realiteten i boka. På en måte er det også litt befriende, for - tenk, dette gjorde ungene på 1970-tallet, og de overlevde! Nå skriker vi jo til bare ungen åpner kjøkkenskapet for å kikke. Misforstå meg rett: Foreldrene til Emma og Thomas er der et sted i bakgrunnen, av og til mye, av og til lite, men det er ungene som er i fokus og agerer. Og det er et riktig fokus. Dessuten har vel de fleste foreldre godt av å ikke skrike så fælt.

Det er også mer reelle og aldersadekvate utfordringer som må overkommes i bøkene, som å begynne i barnehage (Emmas første dag i barnehagen og Emma i barnehagen), takle søskensjalusi (Emma og Lillebror og Emmas lillebror er syk) og å slå seg (Emma må til doktoren). Disse bøkene er fint tilpassa de skandinaviske barnas oppvekstvilkår, hvor barnehage er en normalitet, det ofte er et par år mellom ungene i en søskenflokk, og hvor normale barn som regel må et par turer til lege eller sjukehus før skolestart. At dette fortsatt står seg, nesten førti sia første gangs utgivelse, sier mye om samfunnene vi lever i. Det forklarer i samme slengen også bøkenes suksess - Aschehoug forlag, som utgir Wolde i Norge, skriver på sine hjemmesider at bøkene om Emma og Thomas har solgt i nesten én million eksemplarer her til lands.

Men Wolde evner også å komme enda ett hakk nærmere ungene i de små utfordringene som hverdagene gjerne består av. Emma støvsuger, for eksempel, er en godt uttenkt og nødvendig bok. Emma er stor og hjelper pappa med støvsuginga. Men lillebror er redd. Og når Emma støvsuger opp sokken til lillebror, blir det rabalder. Hvor blei det egentlig av sokken? Tanken bak er svært tydelig: Gjennom å avdekke det skumle, blir det ikke lenger skummelt. Når vi veit hvordan støvsugeren fungerer, er alt i følge Wolde altså brillefint. I praksis er det kanskje ikke alltid helt slik, men her i heimen har det i alle fall hjulpet å lese boka. Thomas går ut er også ei praktisk bok å lese, for det er ikke alltid like greit å kle på seg! Og frustrasjonen underveis kan bli stor, noe som får morsomme resultater. Her er det igjen mestring som ligger bak og driver boka: Klarer Thomas å ta på alt sammen, i riktig rekkefølge? Her fins det nemlig ingen foreldre å støtte seg på.    

For de yngste (før fylte to år), vil jeg anbefale å begynne med de roligste bøkene i denne serien, som ikke krever at leseren skal se og tenke på parallellene mellom eget liv og bokas illustrasjoner hele tida (de er der jo, underforstått, men ungene "fristilles" litt mer og slipper kravet om egen mestring). Dette gjelder for eksempel titlene Thomas bader, Thomas rydder, Emma Tvertimot og Thomas er liten. Her er det gjenkjennelige ting eller hverdagssituasjoner som illustreres, med positiv tekst og store smil. Mer krav til ungenes evne til abstraksjon er det i titler som Thomas kler seg ut, som er en herlig invitasjon til fantasiens rike for de små, og Annerledes Emma og Per, som krever at barna skal tenke på motsetninger (følger litt opp prosjektet i Thomas er liten) og på sedvanlig, positivt Wolde-vis, lære å sette pris på dem.  

Ei anna bok jeg vil trekke fram er Thomas og Kristine. Her er det kanskje lurt om leserne er litt eldre, heller tre enn to, fordi tematikken i boka går på ulikhetene mellom jenter og gutter. Det er flere grunner til at jeg mener denne bør vente. Boka går inn i en kompleks diskurs som omhandler kjønnsrollene i de skandinaviske, sosialdemokratiske landa. Sjøl om Wolde ikke egentlig setter barna i bås med tanke på framtidige roller, er det fort gjort at det blir sånn likevel. Et vanlig barn er ikke opptatt av hvilket kjønn de andre barna her, de beveger seg rundt i fellessekken "barn" alle i hop, og "han" og "hun" går om hverandre. Og det er like greit. Men når barna begynner å spørre på eget initiativ, kan det være lurt å støtte seg på boka. Den forklarer på en fin og liketil måte, med utgangspunkt i hvordan vi tisser, at det er forskjell, og hvorfor. Og er det noe ungene kan alt om, så er det vel hvordan de tisser! Dermed blir kjønn konkretisert helt uproblematisk, og i boka leiker Thomas og Kristine sammen på like vilkår også etter tissinga. Gode rollemodeller der, altså.

Bokserien om Emma og Thomas (som kanskje egentlig er to serier), vokser dermed litt med barna. En kan fint begynne med de rolige bøkene rundt atten måneders alder, og avansere gradvis opp til barna er rundt fire år. Da er det i alle fall mye mer vanlig at ungene deltar i voksenaktiviteter med hammer og sag, smelter smør og reparerer leiker med lim, nål og tråd (Emmas verksted). Men det er klart, illustrasjonene, som er svært enkle, uten bakgrunnsstøy med skjærende farger og detaljer som hos Oud, men også uten sjarme og varme som i bøkene om Pål og i Kanin-serien, er kanskje noe i alle fall den voksne går lei av i lengden. De er ikke så spennende, kommunikasjonen er litt stiv og i beste fall blir det gjort todimensjonalt hjemme via oppfølgingsspørsmål fra den voksne. Wolde bruker sjelden mer enn fem-seks hovedfarger i samme bok, og mange detaljer er duse eller i svart-hvitt. I tillegg er teksten temmelig tørr. Den er presis, konkret, noen ganger omstendelig, som regel uten humor, ikke tilpassa småbarna og er i tillegg egentlig fortellingas bærende element. Det vil si at ungene er avhengig av å bli lest for, gjentatte gangen, helt til de "kan" boka og blar fram og tilbake i fortellinga på egen hånd.  

Min siste innvending til denne ellers flotte serien er at den i svært liten grad berører emosjonelt. Men det er egentlig greit, for en kan ikke skvisje alt inn i ei bok lita bok på omtrent tjue oppslag. Og Woldes hovedfokus, i tanke, tekst og bilde, er mestring.

Omtalen er basert på tjue av tjue titler i serien, alle norske utgaver fra 2003: Annerledes Emma og Per, Emma hos tannlegen, Emma i barnehagen, Emma må til doktoren, Emma og Lillebror, Emma støvsuger, Emmas første dag i barnehagen, Emmas lillebror er syk, Emmas verksted, Emma Tvertimot, Thomas bader, Thomas baker, Thomas bygger, Thomas er liten, Thomas går til doktoren, Thomas går ut, Thomas leker med Pus, Thomas kler seg ut, Thomas og Kristine og Thomas rydder.

Bokserier for barn: Fie og Milo

Bildekilde: Omnipax

Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek at vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.

Det er den bestselgende nederlandske forfatteren og illustratøren Pauline Oud (f. 1963) som står bak bildebokserien om det umake paret Fie og Milo, som både fins i lite og stort format. Sjølve formatet er egentlig ikke viktig, for begge deler fungerer, men leserne bør være klar over at bøkene i det minste formatet passer for barn helt ned i ettårsalderen og kan brukes som pekebøker, mens de større bøkene kanskje ikke bør introduseres før etter fylte to år. Her er det nemlig lengre fortellinger, og Fie og Milo stilles overfor en rekke valg på nesten hver bokside. Her kreves det med andre ord litt bakgrunnskunnskap hos barnet for at leseropplevelsen skal bli god.

Med bøkene om Fie og Milo bringes vi igjen litt nærmere Kaninserien til Lena Anderson enn de realistiske bøkene om Pål av Lindgren og Eriksson. Hovedpersonene i denne barnebokserien er nemlig en jentekanin (Fie) og en guttemus (Milo). Verken andre dyr, barn, foreldre eller annen ytre påvirkning gjør seg gjeldende, så vi er totalt overlatt til Fie og Milos (les: forfatterens) verden hele veien. Bindeleddet mellom fantasiuniverset og vår verden er at Fie og Milo bruker de samme tingene som oss (håndkle og såpe i Fie og Milo bader fra 2010), gjør de samme tingene som oss (feirer bursdag i Fie og Milo feirer fødselsdag fra 2012) og opplever de samme tingene som oss (som for eksempel i Fie og Milo i dyrehagen fra 2010). Dynamikken foregår på tre parallelle plan: mellom Fie og Milo (humoristisk gjort i Fie og Milo kler på seg fra 2009), mellom tekst og illustrasjoner (ikke alltid glimrende utført, som i Fie og Milo skal sove fra 2009) og mellom bok og leser.

Når det gjelder første dynamikk, den mellom Fie og Milo, er mye av de store bøkenes poeng nettopp det at Fie og Milo er annerledes og gjør ting annerledes, gjerne uten at det kommenteres i teksten. Det er med andre ord fletta inn i dynamikk nummer to, som gjelder samhandlinga mellom tekst og illustrasjoner (eller mangel på sådan). Tekst og bilder bør utfylle hverandre på best mulig måte. Dobbelteksponering er nærmest umulig å unngå, men her er det av og til det motsatte som er problemet: at det foregår noe i teksten eller bildet som overhodet ikke speiles i bildet eller teksten. Misforstå meg rett: teksten kan, eller bør, gjerne skildre noe som bildet ikke viser, og omvendt. Men Oud har på ett oppslag en hovedillustrasjon (venstre side) og en oppblåst detaljillustrasjon (høyre side) - her kan Fie og Milo feirer fødselsdag tjene som et godt eksempel. I teksten på venstre side skriver Oud hva som allerede har skjedd, og gir figurene handlinger og erfaringer som det ikke alltid tas høyde for på hovedillustrasjonen. På høyre side skriver Oud akkurat det vi ser avbilda i detaljillustrasjonene, og avslutter med et åpent spørsmål - hva passer best, hva velger Milo? Å gjette er morsomt for barna, men å velge er ofte noe de ikke helt får dreisen på før de blir litt eldre enn det jeg oppfatter er bokas hovedmålgruppe. Dette er bedre gjennomført i Fie og Milo kler på seg.

Tredje dynamikk, mellom bok og leser, er naturligvis avhengig av hvem som leser og konteksten rundt hver høytlesingsstund. Som med mange andre bøker, er høytlesinga viktigst der og da, men samtalen om det som skjer i etterkant er minst like viktig for barnets bearbeidelse av tematikken og forståelse av boka. Men hos Fie og Milo er det ingenting å frykte; alt er overflate, ingenting berører emosjonelt, ingenting er spennende. Det er trygt farvann for foreldre og barn, men også litt kjedelig. På mange måter er det rett og si at bøkene sporadisk ønsker å involvere barna, men at de i realiteten fører en dominerende enveiskommunikasjon.

Jeg skreiv innledningsvis at serien om Fie og Milo minner om Kaninserien. Hvis en ser bort ifra hovedfigurene, som er dyr i begge tilfeller (men med et barn hos Anderson), er det derimot svært lite som ligner. Andersons tegninger er søte, sårbare og virkelige, og helt uten ord tar hun tak i de aller viktigste erfaringene et barn gjør seg. I bøkene om Pål er illustrasjonene fortsatt sjarmerende, men orda er med på å gi stemning og retning på tolkinga av bildene. Her er det humor i massevis! Hos Pauline Oud er det ikke så mye følsomhet, og det er heller langt mellom sjarmerende fraser eller oppslag. Teksten og situasjonene er ikke alltid tilpassa barnets nivå (jeg kjenner i alle fall ingen toåringer som veit hva girlander er, eller som kan uttale det, eller som makter å se forskjell på håndkleet - bordduken - badehåndkleet i Fie og Milo feirer fødselsdag - som heller ikke er korrigert for størrelse). Illustrasjonene er glorete, stive, noen ganger kaotiske med alle sine farger og mønstre - og aldri verken søte eller tilstede, fantasieggende eller spennende, bare intenst muntre og sprakende. Det er veldig tydelig for meg at bokserien om Fie og Milo er laga for massemarkedet, og dermed blir kontrastene mellom Fie og Milo på den ene sida og Pål og kaninene på den andre, ekstra store.

Men universet har kvaliteter likevel. Småbøkene er roligere og mindre skrikende enn de store, og har flerbrukspotensiale: pekebok, lesebok, (nesten) lærebok. Hva vi bruker når vi bader er nokså standard, her er det mye å kjenne igjen for et lite barn. Når Fie og Milo er i dyrehagen er kanskje utvalget av dyr litt spesielt, men likevel, barna lærer seg fort hva dyra heter. Etter hvert kan en spe på med å telle dyra, lage lydene, lære fargene og så videre. Lett tilgjengelige er også boka om å kle på seg og boka om kveldsstell og soving; dette er rutiner som barnet er vant til å gjennomføre, ofte flere ganger om dagen. Oud spiller her på gjenkjennelseseffekten, og koser seg med å gjøre noe litt annerledes, og det er det ikke noe galt i. Det gjør jo vi også, av og til.

Omtalen er basert på fem av hittil åtte bøker i serien: Fie og Milo skal sove, Fie og Milo kler på seg, Fie og Milo bader, Fie og Milo i dyrehagen, Fie og Milo feirer fødselsdag. Alle åtte titler er utgitt på Omipax. Tidligere barnebokomtaler finner du her: Kaninbøkene og serien om Pål.

Bokserier for barn: Bøkene om Pål

Bildekilde: Samlaget

Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyugivelser og størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek at vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.

Hovedpersonen i bøkene om Pål er nettopp Pål, eller Max som han heter på det svenske originalspråket. Han er en artig liten kar, kanskje som oftest mot egen vilje, slik det gjerne er med barna som er mellom ett og to år. De ti bøkene i serien er på rundt 26-28 sider hver og har stort sett tekst på venstre side og bilder på høyre. Lengden er akkurat passe for en liten lesestund, og flott for barnet å bla i sjøl når det blir eldre. Hver bok omhandler en ting som Pål har, for eksempel en smokk, ei potte, ei balje, en ball. Noen ganger skjer det noe svært uventa med tingen (den blir rappa, den blir spist), andre ganger blandes noen andre inn i leiken til Pål, noen Pål ikke kan kontrollere. Av faste "kulisser" er blant anna en hund, en pus og ei and, en bil, en ball, en bamse og ei kake. Disse gir en slags forutsigbarhet i denne nye bokverdenen, og fyller barnas behov for repetisjon.

Duoen som har skapt de fine småbøkene om Pål, er ingen ringere enn radarparet Barbro Lindgren (f. 1937) og Eva Eriksson (f. 1949), som også har laga mange andre flotte bøker sammen. Det er Eriksson som illustrerer, mens Lindgren står for teksten. Og nettopp teksten er det noe spesielt med i disse bøkene. Den forrige bokserien jeg omtalte, Kanin-bøkene, utmerker seg ved å ikke ha tekst i det hele tatt, bare bilder. Også her har bildene en helt klart dominant plass, og teksten er ingen "vanlig" tekst. Som regel består den av to-fem ord per oppslag, ord som ikke danner grammatikalsk velforma setninger, men som er svært tett opptil det halvannet år gamle barnets prøvende syntaks. Eksempel fra de fire første oppslagene i Max potta (utgitt i 1986): "Titta Max - Titta Max potta - Max vill inte sitta pottan - DUMMA POTTAN!".

At teksten i boka er forma slik som barn faktisk prater, er en styrke. Forfatteren tar barna på alvor, går rett inn i deres hverdag, rett inn på deres nivå, og stimulerer gjennom sin tilpasning både barnets språk, dets fantasi og humor. Illustrasjonene viser et rolig og gjenkjennelig miljø, med få ting på hvert oppslag. Orda som brukes i teksten er navn på tinga vi ser på bildene og beskrivelser av enkelte viljeshandlinger - for eksempel at Pål ikke vil sitte på potta, men at hunden vil (mer korrekt er vel at Pål vil at hunden skal sitte på potta). Men ofte taler bildene sterkt aleine, som når Max roper: DUMMA POTTAN! Da brøler han ned i potta og hytter sint med neven. Eller guttens ansiktsuttrykk på siste oppslag - ubeskrivelig! Gjennom denne flotte dynamikken mellom tekst og bilde får barnet øve på ulike begreper: barnet ser bildet av tingen, hører ordet, ser bruken illustrert - gjenstanden blir konkretisert som i ei pekebok, men får en ekstra dimensjon gjennom Påls utradisjonelle påfunn. Og barnet slipper å bli forstyrra av bøying, preposisjoner, determinativer, adverb og lignende. Ro i bilder og ro i tekst går hand i hand, og barnet får konsentrere seg om fortellinga om Pål - enkle, varme og spennende fortellinger med ei lita knute på tråden og en sannsynlig løsning.

Men mange er uenige i dette. Mange mener språket i bøkene om Pål er eller nærmer seg babyspråk, og slik dulling skal vi vel ikke holde på med? Er det ikke best for barna å lære at det heter kylling og geitebukk med en gang, ikke pip-pip og bæ? Å nekte å møte barnet på halvveien synes jeg er ganske kjipt gjort av oss voksne. Ved å introdusere bøkene om Pål, viser vi at vi forstår og respekterer barnets språklige utprøving - for det er jo nettopp det det er! Bevisst bruk av bøkene fra de voksnes side kan i mange tilfeller være lurt: ved de første gjennomlesningene trenger en ikke lese det som står, bare se på bildene sammen. Etter at barnet har blitt kjent med de sjarmerende illustrasjonene, kan den voksne lese teksten. Og når barnet avanserer språklig, kan en bygge ut historiene med nye detaljer, nye ord. Slik får en ei barnebokserie som barnet kan følge lenge, og som en blir glad i.

Som småbarnsbøker er serien om Pål noe av det beste som er utgitt. Barna kjenner seg igjen i situasjonene og reaksjonene - og ler med Pål for eksempel når han dasker anda (Max napp, 1994), bader alle tinga sine (Max balja, 1982) eller leiker med ballen (Max boll, 1982). Historiene er formidla med varme og omsorg, både for hovedpersonen og leseren, det er aldri snakk om å gjøre narr av barnet, men å oppleve sammen med barnet, i barnets tempo og på dets egne premisser. Men sammenligna med Kanin-bøkene, mangler serien om Pål evnen til å berøre på samme måte. Kanskje teksten, enda så knapp den er, kommer litt i veien? Bøkene underholder, men tar ikke tak i det såre, som Lena Anderson (f. 1939) gjør så flott, kun gjennom illustrasjonene. Nivåforskjell til tross, bøkene er likevel virkelig verdt å lese.

Men begge disse svenske barnebokseriene blir vanskjøtta her til lands, og Samlaget, som er ansvarlige for Pål, har ikke sørga for å holde serien tilgjengelig. Det er veldig leit. Nå er det virkelig på tide med en ny runde med Pål! Inntil videre fins bøkene heldigvis på svensk og engelsk. Jeg har lest både svenske og norske utgaver av bøkene om Pål. Omtalen er basert på fem av ti bøker i serien (her på svensk): Max balja, Max boll, Max dockvagn (1986), Max napp og Max potta.

Bokserier for barn: Kanin-bøkene

Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek at vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent. 

Den svenske illustratøren og forfatteren Lena Anderson (f. 1939) skaper store leseropplevelser gjennom sine sjarmerede og rørende bildebøker for småbarn - helt uten bruk av ord. En kan kanskje spørre om det da egentlig er en leseropplevelse, men det vil jeg bastant mene at det er. For små barn er det kombinasjonen av bilder og den voksnes fortelling som skaper leseropplevelsen. Om ordene står der eller ikke, er likegyldig for barnet. Dette legger sjølsagt et press på den voksne, som må dekode og "fortelle" bildene underveis uten retningslinjer. Men med så klare illustrasjoner og poenger som her, er det sjeldent vanskelig.

I Kanin-bøkene er barnebokuniverset med stor suksess omvendt av hva det pleier å være. Ofte har barnebokas hovedperson en hemmelig lekekamerat, en som kanskje til og med er usynlig, som Albert har i Skybert. Noen ganger kan et dyr bli "levende", som med Tigern til Tommy eller Karsten og Petras Løveungen og Frøken Kanin. Hos Anderson er det en stor kanin har foreldrerolla over ett kaninbarn og ett menneskebarn. En kan derfor diskutere om det er barnet som inkluderes i kaninenes verden på menneskelige premisser eller omvendt. Samspillet mellom dem er helt naturlig, og for en voksen leser er det helt tydelig at kaninene ikke er et produkt av hovedpersonens fantasi - dette er rett og slett barnets virkelighet. Noen andre foreldre er aldri med.

Rekvisittene som brukes i bøkene er ting fra menneskenes daglige liv, så gjenkjennelses-faktoren for barna er høy. Anderson har på hvert oppslag en illustrasjon på venstre side som viser barnet i samspill med en eller flere kaniner, mens det på høyre side kun er et stort bilde av en detalj, som et eple, et glass, en barkebåt, ei dokke. Bøkene har derfor en dobbel funksjon og kan leses både som en sammenhengende fortelling, eller brukes mer som ei pekebok hvor barnet lærer å se at tegninga av glasset i boka er det samme som glasset på kjøkkenbordet. Begge deler fungerer godt, og med litt oppfinnsomhet kan den leses på begge måter samtidig.

Hva skjer så i Kanin-bøkene? Ikke så mye, vil en voksen leser kanskje si. Jeg vil si at det varierer veldig fra bok til bok. I Kaninfiske (1990), som foregår utendørs, kommer den store kaninen med matkurv og redningsvest, og passer på den lille kaninen og barnet, der de leiker i vannkanten. I Kaninselskap (1987) er handlinga sentrert rundt kjøkkenbordet når den store kaninen lager mat til barnet. Her skaper Anderson spenning og forventning i en høyst ordinær og dagligdags situasjon. I begge disse bøkene er det mye humor, og særlig i Kaninselskap har den store kaninen mer en kompisrolle. Hakket mer emosjonell er Kaninpakke (1986), hvor barnet pakker opp ulike frukter og grønnsaker. Spenninga knyttes til om barnets yndlingsgjenstand dukker opp eller ikke. Og det går naturligvis godt. Mye mer emosjonell er Kaninkasse (1990), hvor utgangspunktet ikke er muntert eller rolig som i de foregående bøkene, men urolig. Barnet er nemlig lei seg. Små barn har som regel svært stor innlevelsesevne, og derfor blir denne boka ei mye større reise og en sterkere opplevelse enn de foregående - kanskje mest av rein lettelse, fordi det sjølsagt går bra.

Disse ordløse, nydelige bildebøkene er utgangspunkt for samtaler mellom voksne og barn og spontane fortellinger som en løselig baserer på de varme og enkle tegningene. Bøkene skaper assosiasjoner hos barnet og en iver etter å gjenkjenne de samme tingene i hjemmet, samtidig som hver bok også byr på leseropplevelser for den lille. At dette er bøker helt uten dobbelt adresse plager ikke meg, for Anderson tar så tydelig barnets verden og hverdag på alvor. Og det er det viktigste når de er så små - bøkene passer fra 2 års alder, står det på flere nettsteder, men allerede fra barnet er ett år, vil det ha stor glede av situasjonene som Anderson tegner fram. Andersons norske utgiver, Aschehoug, har ikke sørga for å holde denne søte bokserien tilgjengelig for kjøpeglade småbarnsforeldre. Og det er veldig leit, for det fins ingen andre bøker i samme "sjanger". Om du kommer over bøkene på en tur i grannelandet, bør du kjøpe dem umiddelbart, og forberede deg på ivrig lesing, om igjen og om igjen. Dette er bøker som både små og store blir veldig glade i.

Omtalen er basert på fire av seks bøker i serien: Kaninfiske, Kaninselskap, Kaninpakke og Kaninkasse. Her kan du lese om bøkene om Pål.